Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 91

Transkript

1 Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr Årgang 91

2 2 Samenes Venn 2 15 Gamle Samemisjonbilder i fokus på Samefolkets dag Ved Richard Skollevoll Foto: Johan Mathis Gaup Bildeutstilling gitt til Kautokeino, Karasjok og Tana Fra overrekkelsen i Kautokeino ser vi fra venstre Richard Skollevoll, Svein Solheim og ordfører i Kautokeino, Klemet Erland Hætta. Samemisjonen deltok også på flere arrangementer på Samefolkets dag den 6. februar. Finnmark Rein sponset et stort bildeprosjekt initiert av Svein Solheim i Kautokeino, hvor Samemisjonen stilte 90 bilder tilgjengelig for tre store bildeutstillinger som ble gitt til lokalsamfunnene i Kautokeino, Karasjok og Tana. Hver av fotosamlingene består av 30 store innrammede bilder. Utstillingene ble høytidelig overrakt kommunene på ulike arrangement på Samefolkets dag av Einar Hagalid i Tana, Leif Petter Grønmo i Karasjok og Richard Skollevoll i Kautokeino. Dette vakte til dels stor oppmerksomhet i lokalradio og lokalaviser, og kom med i NRK s direktesending på radio fra Samefolkets dag. Misjonsbasar på Varhaug 13. februar 2015 Etter førebuing i lang tid kunne Varhaug Samemisjonsforening ønskja velkomen til basar. Dei hadde ordna gevinstar, laga mat, sett ut stolar og bord. Talar og musikklag var hyra i god tid. Foreninga hadde lagt basaren i Guds hender. Foreninga starta i Dagens medlemar har vore med sidan 1978 og har hatt ansvar for 37 basarar. Dette fortalde Aslaug Dyngeland i opninga. Varhaug Musikklag (bildet) song om Jesus. Ole Kristen Wastvedt tala om Jesus som er Guds Son frå æva. Han kan setja syndarar fri, men det er det millionar som ikkje ser. Då Johannes døypte Jesus i Jordanelva, vart all synd lagt på Jesus. Ikkje berre synda til dei menneska Johannes hadde døypt, men all synd til alle tider. Vi får eiga Guds fylde og være Guds barn av nåde. Vi fekk ei helsing frå Aslaug Dervola, mangeårig medarbeidar for Samemisjonen i Finnmark. Ho ba oss be for kvarandre i tide og utide. Og ikkje gløyma kva me hadde lova Gud. Det kom inn kr på basaren. Vigrestad , Lisbeth Ravna Strømsnes

3 Samenes Venn nr I dette nr kan du LESE OM: Basar på Varhaug 2 Samemisjonsbilder overrakt på Samefolkets dag 2 Tur til Kola 6-7 Vinterstevne i Kautokeino 8-9 Trofast misjonsvenn i Lillefjord 10 Han er trofast 11 Tåka lettet på 5 minutter 11 Regnskapet for 2014 og takk for meg fra Trine Lernæs 12 Minneord Torgeir Debes og Oddvar Buseth 13 Nytt fra Sapmi 14 Ny sørsamisk kirkebok 15 Tur på Finnmarksvidda 16 Forsidebilde: Richard Skollevoll På lederplass Plattform Alle organisasjonar må ha ei plattform å stå på. Norges Samemisjon har bygt si plattform med det som grunnlag at me er ein misjonsorganisasjon tradisjonelt forankra i Den norske kyrkja. No var det ikkje det frodige organisasjonslandskapet dengong biskop Johannes Skaar grunnla vår organisasjon. Det kan også sjå ut som om han ikkje var så opptatt av å tømra ein organisasjon der konvensjonar og formalitetar var det viktigaste. Og det kan sjå ut for at det var dette som førte til at ein ny organisasjon med same målgruppe vart starta eit par tiår etter. Men berre snart vart Norges Finnemisjon og Det Norsk Lutherske Finnemisjonsforbund slått saman. Johannes Skaar og Jens Otterbach såg at dei nådde lenger ved å stå saman enn å kivast og slåss om same misjonsmarka. Begge høyrde inn under Den norske kyrkja, og hadde på den måten same fundamentet for arbeidet sitt. Det viktige målet var å nå samane med evangeliet. Slik var det då, og slik må det vere no: Å nå ut med det me synes er det viktigaste av alt. Det at det var ein som ville og kunne sona syndene våre. Det ligg mange år mellom Johannes Skaar og Jens Otterbach og oss i dag. Samfunnet har endra seg. I dag er det langt strengare krav til drift av ein organisasjon enn tidlegare. Krava frå styresmaktene kan stundom synast strenge og unødvendige. Men det er viktig at reglane blir følgde. Me kan og skal ikkje ta snarvegar. I våre kretsar er det så lett å tenkja at dokumentasjonar og kvitteringar for utgifter kan gjerast litt lettvint. Me er jo ærlege folk. Jovisst er me ærlege folk. Me skal ikkje mistru kvarandre, og me er jo ryddige. Det skulle då kosta lite å ha ryddighet i samband med organisasjonsdrifta. Og det særleg etter den situasjonen me var oppe i for få år sidan. Midlane som då vart misbrukte, må me berre avskriva. Personen som gjorde det, skal me bera fram for Gud i bøn. Norges Samemisjon er i dag også ein misjonsorganisasjon som har forankring innan Den norske kyrkja. Grunnreglane er baserte på det. Og det er grunnreglane me skal forhalda oss til. Eg ser det slik at eit trussamfunn kan og kanskje bør ha snevrare reglar enn ein misjonsorganisasjon. For oss må det viktigaste vere å samla flest mogeleg av byggjande krefter rundt det arbeidet me har fått oss tildelt. Kreftene våre skal gå til misjonsarbeid, ikkje til å byggja eit trussamfunn. Me er kalla til misjon. Så må kvar av oss støtta oss til våre organisasjonar. Eg høyrer til i vestlandsk indremisjonstradisjon, og vil i misjonssamanheng gjerne samarbeide med menneske i mange andre organisasjonar. Men eg vil stå på trygg grunn. Norges Samemisjon skal ha sitt grunnsyn, og det skal visa at me høyrer til i den konservative delen av kyrkjelandskapet. Ove-Kjell Sakseid

4 4 Samenes Venn 2 15 Rohkos Seavdnjadin mannat vai oažžu čuovgasa Johannes 3, Čálli: Per Fedje Sámás: Rávdná Turi Henriksen Duođaid, duođaid, mun cealkkán dutnje: Mii sárdnidit dan maid diehtit, ja duođaštit dan maid leat oaidnán, muhto dii ehpet vuostáiváldde min duođaštusa, jos dii ehpet oskko go mun sárdnidan didjiide eatnanlaš áššiid, mo de sáhttibehtet oskut go mun sárdnidan almmálaš áššiid? Ii oktage leat mannan bajás albmái, earet go son gii njiejai almmis; dat lea Olbmobárdni guhte lea almmis. Ja nugo Moses loktii gearbmaša sáttomeahcis, nu Olbmobárdni ge bajiduvvo, vai juohkehaš guhte osku sutnje, oažžu agálaš eallima. Dasgo nu lea Ipmil ráhkistan máilmmi ahte son lea addán áidnoriegádan Bártnis, amas oktage guhte osku sutnje, láhppot, muhto vai agálaš eallin son oažžu. Nikodemus lei juvddálaš ráđđehearrá, oahpaheaddji ja farisear. Son máhtii Biibbala, muhto nu mo minguin ge, de sus maid ii lean čuovga juohke sajes Sánis. Seammát dat lea govvádus ahte son bođii ihkku? Leigo seavdnjat ja váttis Nikodemusa osku? Mii eat dieđe, muhto son bođii Jesusa lusa. Ja dat lea váldoášši. Eai buohkat boađe Jesusa lusa beaivečuovggas, namalassii albmosit. Oallugat ohcet Jesusa, muhto eai albmosit. Ja son diktá olbmuid gávdnat iežas, dan lohkat Joh. 6, 37 Buohkat geaid Áhčči addá munnje, bohtet mu lusa, ja dat gii boahtá mu lusa, su in eisege áje eret. Ipmila uksa lea rabas: Jesus Kristus. Ipmila geaidnu doalvu albmái: Jesus Kristus. Dát lea deháleamos sáhka Biibbalis, muhto Jesus cealká 12. vearssas ahte ii leat álki oskut. Muhto leago eará masa moai Illustrasjonsfoto duinna sáhtte dorvvastit? Ja čuovvovaš vearssas olles Johannesevangelium daddjo oanehaččat: Son guhte njiejai vuolás lea gorgŋon bajás. Ipmil lei dagu duogábealde, ii oktage olmmoš bestojuvvo eará go aliduvvon Jesus Kristusa bokte. Bestojupmi bođii almmis ja lea fas mannan albmái. Ii oktage olmmoš sáhte goargŋut albmái, earret go su bokte gii njeijai vuolás. Sefara gearbmašiin mat meahcis gáske Israela álbmoga lei dievva mirko, danne jápme olbmot. Moses gohččojuvvui ráhkadit serafgearbmaša ja heŋget dan soabbái. Muhto das ii lean mirko, sii geaid mirkogearbmašat gáske, galge geahččat dan gearbmašii mas ii lean mirko ja gádjut heakkaset. Dát lea čielga govva das ahte Jesus soabahii suttu ja gájui álbmoga jápmimis ja son lea dat geasa mii galgat geahččat ja bidjat dorvomet. Juvddálaš čilgehus lea ná: Son gii jorgalii čalmmiidis dan guvlui, bestojuvvui, ii das maid oinnii, muhto du bokte, min buohkaid Beasti. Jesus ii buohtastahttojuvvo iešalddis veaikegearbmašiin, muhto ahte loktejuvvot bajás. Johannes ná govvida Jesusa russiinávlejumi. Ja munnje dat lea eallindahkki dahku mii lea divrras mu eallimii kristalažžan. Juo dan rájes go ledjen lunta, de mun lean bisánan dasa mas daddjo Olbmobárdni. Maid dat mearkkaša? Son lei álgoálggus Josefa ja Maria bárdni. Muhto duohtavuohta lea ahte son lea Ipmila ja Maria bárdni. Jesus namaha iežas dan láhkái. Gielalaččat dat máksá ahte son lea okta olmmošsohkagottis, duohta olmmoš. Čálaoahppavaččaid Jesusa áiggis dáhtto dán namahussii čatnat Daniel 7,13 ja das viidásit. Johannes evangelium geavaha dan su birra gii lea agálašvuođas, son gii šaddá gillát ja jápmit ruossas ja aliduvvot hearvásvuođas, ja son gii galgá doallat duomu. Nuppiin sániin: Duohta Ipmil ja duohta olmmoš. Son lea dat geasa mii galgat dorvvastit. Ipmil lea su sádden, son lea jápmán ja bajásčuožžilan, lea máhccan albmái ja lea Ipmila ealli duođasteaddji ahte suddu lea soabahuvvon ja vealgi lea máksojuvvon. Oskkut go don sutnje? De dus lea agálaš eallin. Giitu Jesus du jápmimat ja bajásčuožžileamát ovddas!

5 Andakt Besøk i mørket- for å få lyset Ved Per Fedje Ill.: Frode Kalleland Samenes Venn nr Johannes 3, Sannelig, sannelig sier jeg deg: vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnespyrd. Når dere ikke tror når jeg har talt til dere om det jordiske, hvordan skal dere da tro hvis jeg taler til dere om det himmelske? Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er menneskesønnen, som er i himmelen. På samme måten som Moses løftet slangen opp opp i ørkenen, slik skal også menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Nikodemus var ingen hvem som helst blant jødene. Fariseer, rådsherre og lærer. Han kunne nok sin Bibel, men som mange av oss hadde han ikke lys over alt i Ordet. Kanskje det var noe billedlig over at han kom om natten? Var det mørkt og vanskelig for Nikodemus`s tro? Vi vet ikke, men han kom til Jesus! Og det er vesentlig. Det er ikke alle som kommer til Jesus om dagen, i betydningen åpenlyst. Det er mange som er på leting etter Jesus, men ikke åpenlyst. Og han lar seg finne, det leser vi i Joh. 6,37 den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte bort. Gud har en port som er åpen: Jesus Kristus. Gud har en vei som går til himlen: Jesus Kristus. Dette er det aller viktigste i Bibelen, men i vers 12 sier Jesus at det er ikke så liketil å tro. Men hva annet kan du og jeg sette vår lit til? Og i det neste vers fanges hele Johannesevangeliet i en kort formel: Han som er steget ned er steget opp. Det var Gud selv som handlet, ikke et eneste menneske kan bli frelst uten å gå om den opphøyde Jesus Kristus. Frelsen kom ned fra himmelen, og er steget opp igjen til himlen. Ikke et eneste menneske kan stige opp til himlen, uten ved han som er steget ned. Serafslangene i ørkenen som bet Israelsfolket var full av gift, derfor døde de. Moses fikk bud om å lage en serafslange, og henge den på en stang. Men denne var ikke full av gift, de som ble bitt og fikk gift i seg, skulle se hen til slangen uten gift, og berge livet. Et tydelig bilde på at Jesus som sonet synden og berget folket fra døden er han vi kan se hen til og sette vår lit til. En jødisk utlegging sier det slik: For den som vendte blikket mot den ble frelst, ikke av det de så, men av deg, vår alles Frelser. Sammenligningen med Jesus gjelder ikke kobberslangen i seg selv, men det å bli løftet opp. Hos Johannes er dette et uttrykk for Jesu korsfestelse. Og den er for meg den livgivende handling som betyr alt for mitt kristenliv. Helt siden jeg var guttunge har jeg ofte stoppet ved uttrykket Menneskesønnen. Hva ligger i det tro? Han ble jo regnet som Josef og Marias sønn. Men sannheten er at han er Guds sønn og Marias sønn. Jesus bruker denne tittel på seg selv. Språklig sett betyr det en av menneskeslekten, sant menneske. Skriftkyndige på Jesu tid ville nok fort koble Dan.7,13f til denne tittel. Johannes evangelium bruker benevnelsen om han som er fra evighet, om han som skal lide og dø på korset og opphøyes i herlighet, og han som skal holde dom. Med andre ord: Sann Gud og sant menneske. Dette er den person som vi kan feste lit til. Han er utsendt av Gud, døde og stod opp igjen, er tilbake i himlen som Guds levende vitne om at synden er sonet og gjelden betalt. Tror du på ham? Da har du evig liv! Takk Jesus for din død og oppstandelse!

6 6 Samenes Venn 2 15 Turen til Kola 23. til 29. oktober 2014 Tekst: Sølvi Endresen Foto: Asle Ingebretsen Sørlandet krets har gjennom mange år hatt et sterkt engasjement for arbeidet på Kola-halvøya, og i oktober var en gruppe derfra på tur til de områdene der Samemisjonen har hatt sitt virke nå i ca 20 år. Med på turen var Kurt Olsen, Rune Olsen, Asle Ingebretsen, Solveig Jakobsen og Sølvi Endresen. Sølvi Endresen har gitt oss disse glimtene: Nå til turen: De siste turene har hovedsakelig vært av privat karakter, med litt støtte til tolk fra Skalldyrtreffet og litt privat støtte. Vi har heller ikke hatt noen bil til rådighet. Denne gangen, som flere ganger før, hadde vi bestilt russisk taxi fra Kirkenes til Murmansk. Det koster mellom 400 og 500 kr pr person, men det er verd det med tanke på den tunge bagasjen, markert i Kirkenes samme helg. Men tilbake til Murmansk, vi fikk være med i form av hilsener fra Guds ord og sang. Senere samme dag besøkte vi Fengselstjenesten i Murmansk, en evangelisk organisasjon som besøker fengsler og som gir støtte til løslatte i form av mat, klær og kristent fellesskap. Denne organisasjonen leier kirkas første leilighet nede ved Du lar soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørket, du leder våre føtter inn på fredens vei, Herre ingenting er for vanskelig for deg! Du lar soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørket, du leder våre føtter inn på fredens vei, Herre ingenting er for vanskelig for deg! De siste par turene til Kola har vi opplevd har stått i fredens tegn. Det har vært både fint og litt rart å oppleve hvordan fredens evangelium har båret frukt, hvordan mennesker som egentlig står i samme tjeneste har fått lov til å forenes på nytt og erfare fred og glede i fellesskapet og fått lov til å velsigne hverandre videre i liv og tjeneste. Mang en liten isfront har smeltet, forståelse og gjensidige ønsker om det beste har fått lov til å ta plass i menneskers hjerter. Vi er gledelig forundret over det som vi har fått være med på. all humanitærhjelpen vi har pakket med oss. Vi kommer fra dør til dør på en god måte. Hjemme hos Natasha (Vetsko) og på minihotellet Tre harer ble vi innkvartert. Det første oppdraget bestod i å få gjort noe med Natashas tak, en ikke så liten utfordring med vannlekkasje og oppsamling av issvuller. Kurt hadde en plan som Rune og Asle videreutviklet. Dette resulterte i legging av varmekabel ute på taket og plastdekke inne under taket. De får selv forklare detaljene. Vi håper dette vil hjelpe. Fredag skulle vi først opp til kirka for middag, Olseja hadde laget Borsj (rødbetesuppe) til oss. Etter det reiste vi til Syke- og aldershjemmet i Murmansk hvor de hadde en feiring av seieren i 1944 og veteranene etter Den store fedrelandskrigen. Kirken har fast avtale her og kommer stort sett ukentlig med forkynnelse og besøk til beboere. Vi i Norge kan også takke den russiske krigsinnsatsen for at Kirkenes og andre deler av Finnmark ble frigjort, noe som ble Murmansk havn (og like ved siden av der vi bodde). Det var ganske fullt i leiligheten, vi fikk dele sang og Guds ord. I tillegg til fengselstjenestens egne folk var det også tre finner der. En av dem har drevet kristent arbeid i finske og russiske fengsler i 3 år, han kommer til Murmansk månedlig med egen bil. Lørdag gikk turen til Olenegorsk (ca 10 mil sør), i leide biler. En av menighetens medlemmer m/familie har bosatt seg her. Han ønsker å starte med husfellesskap, og vårt besøk var et ledd i å komme i gang med dette. To av familiens naboer var også med på møtet. På tilbakeveien kom våre to leiebiler bort fra hverandre, men heldigvis, det dukket opp en dobbeltgjenger som ledet en av bilene på rett vei slik at de norske fant veien tilbake til kirka og ungdomsmøte. Her varmet vi opp med en navnelek, vi var en del som ikke kjente hverandre fra før, og da kan det være lurt å lære navn. Ellers var det mye sang både fra kirkas egne ungdommer og gjestene. Kurt talte

7 Samenes Venn nr Vafler stekes til møte Olga Melentieva og Solveig Jakobsen. om de forskjellige hjerterommene våre som Jesus må få. Fra nå var tolken Svetlana med oss Søndagen var det gudstjeneste. Her talte Kurt over teksten fra Matt. 9, 1-8. Som på alle møtene var presten, Aleksander, aktivt med i møtet og delte inderlig om sitt hjertes brann for at evangeliet skal nå ut og få ta bolig i hjertene. Hans hjertesukk er at folk er likegyldige nå for tiden, og han oppfordrer den enkelte med inderlighet. Etterpå var det middag sammen med ansatte i menigheten og preste-storfamilien. Så fikk vi se kirkebygget. Det har fått lagt tak over kjelleretasjen og støypt fronten siden vi var der sist i juni. Den 7. november og 25. november skal det være møter med både biskopens kontor og sponsorene fra Finland. Håpet er at arbeidet kan fortsette slik at kirkebygget kommer under tak og kan ferdigstilles. Søndag kveld var det husmøte hjemme hos prestefamilien. Ei av menighetens faste medlemmer fortalte at hun hadde vært på sykehuset i forbindelse med en øyeoperasjon. Før operasjonen hadde hun ligget på et flermannsrom og lest høyt fra Bibelen for de andre, og det hadde vekket interesse hos flere. Presten ble glad og inspirert over hvordan Bibelens rene ord opplest hadde en slik virkning fortsatt i mennesker. Og han takket henne og sa du har gjort større tjeneste enn meg. Samtidig var dette en oppmuntring til oss alle og til presten spesielt. Mandag kunne vi vente noen timer i Murmansk før vi kjørte til Lovozero. Asle og Rune fortsatte med arbeidet på taket hos Natasha. Og i tiden ble vi hentet av Svetlana med sin 3-måneder gamle sønn Roman og mannen Aleksander som vi hadde leid som sjåfør. Hos Olga ble vi møtt av hjertevarme og godhet. Vi stekte vafler og forberedte oss på møte. Men det viste seg at kl 17 nok var for tidlig for de fleste. Det kom noen få, og etter en stund bestemte vi oss for å begynne med mat. Ca kl 19 startet møte, og i løpet av de første minuttene var stua hos Olga Unge på møte. helt full av folk. Her kom både Lidia (Malejeva) og Ludmilla (Rosinova) med familier. Flere samiske, både enslige og familier, var der i tillegg til andre. Her i Lovozero har de ønske om serier med bibeltimer, og Olga har sagt at hennes hus er åpent for kristne møter. Presten kom også, og etter Kurts bibeltime hilste han alle med et personlig vitnesbyrd. Vi fikk glede oss over mye god sang, også sønnen til Ludmilla overasket oss med en spontan lovsang. Han har tidligere slitt med rusproblemer gjennom mange år. Etter møtet fortsatte vi til Revda for overnatting I Revda var det planlagt husmøte kl 15 og møte i møtesalen kl 19. På husmøte talte Rune, og presten vitnet etterpå om hvordan den talen hadde vært et svar til han fra Gud. På kveldsmøte etter Kurts bibeltime vitnet presten om hvordan han opplevde det å bli brukt av Herren til trøst og oppmuntring for mennesker i nød, også med den bakgrunnen han hadde, ja faktisk delte han den erfaringen at nettopp den bakgrunnen som han hadde opplevd som tyngende, kunne Gud bruke i møte med mennesker i dyp nød. På denne turen var to med til Russland for første gang. Og det er alltid spennende å høre hva de legger merke til, hva som gjør inntrykk og hva de sitter igjen med. Med oss hjem har vi en bønn fra presten og familien om å huske på dem og spesielt deres datter Rhinita som lever med sterke følger etter en alvorlig bilulykke for flere år siden. Hun har fått tilbud om en måneds behandling på Hjerneinstituttet i St.Petersburg i vinter, men dette må betales med ca rubler (ca kr) i uka. Behandlingen må være på 3 til 4 uker for best mulig virkning. Dette håper vi å kunne være med å bidra til at kan skje. Rhinita har også tidligere blitt behandlet her, med gode resultater.

8 8 Samenes Venn 2 15 VINTERSTEVNET I KAUTOKEINO Ved Richard Skollevoll Søndag den 22. februar ble det en høytidelig avslutning av årets vinterstevne i Kautokeino med gudstjeneste i Samemisjonens eget kapell i Láhpoluoppal, midt mellom Kautokeino, Máze/Alta og Karasjok. Rundt 50 fremmøtte fylte det lille kapellet til randen. Det var pastor Leif Halsos som ledet gudstjenesten, mens Bøye Vigdal preket. Skriftetalen holdt Anders Sokki. Gudstjenesten ble fyldig og lang, noe også kirkekaffen ble. Det kunne nærmest virke som om folk ikke ville hjem, noe som må sies å være et godt tegn, kunne en oppglødd Halsos berette på telefon underveis på hjemreisen til Ørnes. Tre og en halv uker i strekk har over 15 predikanter og tolker fra fjern og nær holdt det gående med husmøter, gudstjenester, besøk på gjeterhyttene og ungdomsmøter. Totalt har det blitt avholdt rundt 60 annonserte møter, mens det totale antallet ligger på rundt når man inkluderer husandakter og besøk på gjeterhyttene på fjellet. For en vanlig forsamling vil dette innebære over ti møteuker pakket sammen til et 24 dagers møtemaraton. Når det også tas i betraktning at folk gjerne vil ha fyldige utleggelser av Guds ord, og ikke vil avspises med korte 20 minutters taler, blir møteserien desto mer imponerende. Et møte med kaffe og samtale blir gjerne ofte rundt 4 timer. Mange av dager kan det være opptil tre møter samtidig i forskjellige grender, noe som ikke oppleves unaturlig tatt i betraktning at Kautokeino er Norges største kommune med opptil flere timers reisevei fra ene enden av kommunen til den andre. Selv om hvert enkelt møte ikke samler den store skare, så har rundt 800 deltatt på Samemisjonens møter under vinterstevnet. Gledelig er det at rundt 25 % av møtedeltakerne er barn eller unge mennesker, noe som først og fremst skyldes godt samarbeid med kirken. Men det viser muligens også at noe av satsningen på dels unge forkynnere og enkelte ungdomsmøter gir ringvirkninger for hele vinterstevnet. Det er i tillegg en stor mulighet når mange av de fremmøtte ikke vanligvis er å finne i bedehus eller i kirker.

9 Samenes Venn nr To om vinterstevnet Ved Jon Amundal Foto: NSMs arkiv Odd Eivind Høyvik: Takknemlig for at jeg fikk være med på vinterstevnet! Klemet J. O. Hætta: Folk vil gjerne ta imot Samemisjonens vinterstevnemøter! Like etter at vinterstevnet i Kautokeino var avsluttet hadde vi en prat på telefon med Odd Eivind Høyvik. Han er forkynner på landsplan, bosatt ved Namsos, og var med en uke på årets vinterstevne. «Jeg opplevde det veldig positivt å få være med i Kautokeino», sier han. «Jeg har jo vært med noe før, så jeg var ikke helt ukjent med hvordan det er. Det som er veldig positivt og kanskje noe spesielt er at vi kommer i kontakt med så mye folk, også av de som ikke er faste møte- eller kirkegjengere. En nabo eller kanskje en slektning har sagt ja til å ha møte i heimen sin, og så er det greit å gå på møte, selv om en ikke går så ofte ellers. Og det er jo dette vi sliter en del med i vår virksomhet ellers. Det er veldig få av de som ikke bekjenner seg som kristne som kommer på våre møter. Det var jo ikke så mange på alle møtene jeg var på, men samlet sett møter vi mange, og får forkynt Guds ord for dem. Og Guds ord vender ikke tomt tilbake. således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til (Es. 55,11). Etter vinterstevnet har vi også hatt en prat med Klemet J. O. Hætta fra Maze. Han har vært med mye i planleggingen av vinterstevnemøtene også i år (som så mange år før). I og med at en stor del av møtene er husmøter, er det viktig at den som skal planlegge er lokalkjent, og kjenner folket. Anders M. Sokki fra Kautokeino er også med i planleggingen, og sammen kjenner Klemet og Anders en stor del av befolkningen i kommunen. «Det er ikke vanskelig å få folk til å ta imot møter», sier Klemet. «Det har hendt ofte at vi har fått spørsmålet etter at møtene er planlagt: Hvorfor kom dere ikke til oss? Da har de fått høre det av naboen og så vil også de gjerne ha møte. Dette må vi notere oss, og så får vi spørre der neste gang. Og så er det jo veldig bra at Samemisjonens vinterstevnemøter er blitt tradisjon. Når februar kommer, så vet folk også at nå begynner vinterstevnet. Det er noe en kan regne med. Det er ikke så mange som kommer på alle møtene, det kan være fra 6-7 og opp til over 20. I år tror jeg det var flere på møtene enn det har vært de siste årene, særlig tror jeg det var flere unge. Og det er jo gledelig. Ellers er det mye jeg er både glad og takknemlig for». sier Klemet, «Veldig fint at vi mange ville være med å forkynne Guds ord på årets stevne, ikke minst at Fjellheim bibelskole også var med. Og så har det vært godt samarbeid både med den offisielle kirken og med den «kvite» kirken (valgmenigheten). Jo, vi har hatt noen fine møter. Jeg har jo «bare» tolket, sier Klemet. «Du må ikke si bare om det», skyter jeg inn, «morsmålet er hjertespråket at Ordet blir båret fram på det språket gjør at det heller når inn». Klemet protesterer ikke på det, og sammen kan vi glede oss over at mange har fått høre Ordet, og de vil fortsatt få høre når møtene blir sendt på Radio DSF utover vinteren (så å si alle møter ble tatt opp). Kaffe hører med på Vinterstevnet.

10 10 Samenes Venn 2 15 TROFAST MISJONSVENN I LILLEFJORD Ved Nils Borge Teigen Foto: Privat Om sommeren har Samemisjonen møtevirksomhet på flyttsamenes sommerbosteder. Ett av de stedene vi besøker er Lillefjord og Slotten på vei mot Havøysund. Vår trofaste kontaktperson der heter Nils J. Nilsen. I januar fylte han 93 år. Han kommer opprinnelig fra Sauhamn, et fraflyttet sted litt lenger ute i fjorden. Her vokste han opp som nummer to i en søskenflokk på seks. Som barn var han mye ute på fiske sammen med sin far. For de levde av den gamle kombinasjonsnæringen langs kysten, fiske og småbruk. De hadde geit, sauer og kyr og en liten jordlapp. Men de satte ikke poteter. Den var vel ikke blitt så vanlig i Finnmark enda. Men de slo høy og fant ris og lyng til dyra i heia. På begge steder hadde de husmøter på omgang. Det kom ofte predikanter, og de fleste gikk på møtene. Dessuten hadde de søndagsskole. Men ikke alle var kommet til troen, heller ikke Nils. Men så skjedde det at det var en predikant på besøk i Lillefjord. Han het Emil Henriksen og var fra Saraby. Han hadde flere møter, og denne kvelden skulle det være hjemme hos Nils. Men Nils kunne ikke komme, for han hadde overtidsarbeid og måtte ro over fjorden. Derfor går han ned i fjæra og tar båten løs. Men så ombestemmer han seg. Han snur og skynder seg hjem for ikke å bli stoppet på veien. Han går rett inn blant dem som er samlet, Det var mange småplasser omkring fjorden. Men alle barna måtte til Snefjord for å gå på skole. Der bodde de på et stort internat. De bodde noen uker på internatet og noen uker hjemme. Det kunne nok være litt av en påkjenning for mang en syv-åring. Men Nils fant seg godt til rette, for han hadde lett for å trives. Lillefjord Det første de måtte lære, var å snakke norsk. Og det var ikke så lett for de som bare kunne samisk hjemmefra. Men her fikk de ikke lov å bruke sitt morsmål. Så her slet mange, og det var mye de ikke fikk med seg p.g.a. språkproblemer. Men de fortsatte å snakke samisk seg imellom når de var ute og lekte. Og en av lærerne, Gunnar Olsen fra Tana, kunne samisk og brukte å hjelpe dem når det var vanskelig. Så kom krigen og evakueringen. Tyskerne brukte den brente jords taktikk og brant nesten alt da de trakk seg tilbake, og folket ble tvangsflyttet sørover. Men noen prøvde å rømme unna. Nils var i en av disse flokkene. De rømte til Reinøya hvor de bodde under en nordlandsbåt. 23 stykker overnattet under båten. Men tyskerne fant dem, og de måtte flytte til Steigen. Da krigen var over flyttet han tilbake til en annen bygd i fjorden, Lillefjord. Her fant han sin kjære Ingrid. De giftet seg i 1947 og fikk 11 barn. Ett av dem døde da han bare var noen uker gammel. Det var et rikt kristenliv både i Sauhamn og i Lillefjord. faller på kne og roper: Hjelp meg å bli en kristen! Og da skjedde det en forandring med ham. Nå er det gått mange år. Mange av misjonsvennene er gått hjem til Gud. Ingrid døde i Så nå er det bare Nils igjen. Jeg er takknemlig at jeg får ha ham som kontaktperson i disse bygdene. Han er takknemlig for ordet og ønsker så gjerne at flere skulle få del i det. Jesus sier at dere er verdens lys. For hadde det ikke vært for de kristne, hadde verden ligget i stummende mørke og ingen kunne bli kjent med Gud. Slik får Nils være et lys i Lillefjord og du på ditt sted til velsignelse og frelse for verden.

11 Samenes Venn nr HAN ER TROFAST Tåken forsvant på fem minutter En gammel skipskaptein har fortalt om en gang han i sine yngre år dro over Atlanterhavet med den kjente presten George Müller som passasjer. «Vi hadde mye tåke på den reisen, og tåken er som kjent sjømannens verste fiende. Storm eller torden er ikke på langt nær så farlig. Jeg hadde i 24 timer uavbrutt holdt meg på kommandobroen, og vi måtte stadig passe på å gi signaler med dampfløyten. Plutselig var det en som rørte ved skulderen min. Det var George Müller. «Kaptein,» sa han, «jeg er kommet for å si Dem at jeg på søndag ettermiddag må være i Quebec.» «Det er umulig,» svarte jeg. «Ja, for Dem er det umulig, men Gud vet råd. Jeg har lovt å holde møte der, og i 57 år har jeg aldri brutt en avtale.» «Jeg vil gjerne hjelpe Dem, men her står jeg maktesløs,» svarte jeg. Til det sa han bare: «La oss gå ned i kahytten og be.» Jeg betraktet den gamle gudsmannen, og tenkte med meg selv: «Han er moden for et sinnssykehus.» Noe slikt hadde jeg aldri hørt før. «Herr Müller,» sa jeg. «Vet De hvor tett tåken er?» «Nei,» svarte han, «øynene mine forstår seg ikke på å bedømme tåke, men de er vant til å se opp til den levende Gud.» Vi gikk sammen ned i kahytten. Han falt på kne og ba så enkelt og enfoldig at jeg tenkte at denne bønnen kunne passet for et 8-9 års barn. «Å, Herre,» bad han, «dersom det kan forenes med din vilje, så la tåken forsvinne om fem minutter. Du vet at et møte er bestemt for meg i Quebec på søndag, og jeg tror det er din vilje at jeg skal være der i rett tid.» Vi gikk ut, og se, tåken var fullstendig forsvunnet. Søndag ettermiddag var George Müller i Quebec i rett tid. Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i Gjengitt med tillatelse. Det kan jeg sette som overskrift over mitt liv! Jeg ble frelst på en juletrefest som 13-åring. Jeg gikk på søndagsskole og yngres, og kjente at Gud kalte på meg. På en juletrefest mellom 2 julesanger, skulle en nyfrelst jente komme med sitt vitnesbyrd. Gud så til mitt hjerte og frelste meg. Takk og lov! Fra den dagen kjente jeg at det var en forandring. (Ikke rart, jeg hadde jo gått over fra døden til livet ) Over 50 år har gått siden den dagen, og det har gått opp og ned i mitt liv. Men om jeg har vært troløs mange ganger, har Han vært trofast fantastiske Jesus! Hvilken lykke og fred, ja, vidunderlig fred, som jeg har når med Jesus jeg går. La så allting forandres, min sang blir dog ved, Han er trofast i dag som i går. Jeg liker denne evighetskalenderen fritt fra Jes 41.10: Frykt ikke på mandag Jeg er med deg på tirsdag Se deg ikke engstelig om på onsdag Jeg er din Gud på torsdag Jeg styrker deg på fredag Hjelper deg på lørdag Holder deg oppe med min rettferds høyre hånd på søndag Edle Kvikstad Olsen

12 12 Samenes Venn 2 15 Regnskap 2014 Året 2014 er til ende. Året 2015 er kommet med nye ark som skal fylles ut, det vil si arkene ligger nå på PC og kommer ikke ut på samme måte som i tidligere tider. Misjonsregnskapet for 2014 kom ut med inntekter likt med året 2013, endringen var på 1 %. Vi hadde gaveinntekter og bidrag fra kretsene på hele 3,7 millioner kroner, og testamentariske gaver på kr ,-. På utgiftssiden har vi hatt en nedgang på 3,2 %. Det vil si at utgiftene er tilsvarende med året før, men i 2013 hadde vi utgifter til endringer på arbeidet på Kola som nå er kommet i havn. Hvem er Eva og Tom, uten etternavn finner vi ikke fødselsnummer. Vær nøyaktig, dersom gavene skal øremerkes noe spesielt. Så en takk for meg! (Økonomiansvarlig Trine Lernæs slutter i Samemisjonen 31. mars 2015, red. anm.) Når det gjelder bladet Samenes Venn koster det mer enn hva abonnementsprisen dekker. Abonnementet dekker redaktørens lønn, resten dekkes som tilskudd fra avdeling misjon. Bladet er misjonens bilde utad sammen med nettsiden og Radio DSF. Så til misjonens eiendommer, det er snart bare bedehus og kapeller igjen. Vi har i året 2014 solgt huset Virma. Nå i 2015 skal arbeiderboligen i Trondheim selges, da hovedkontoret er flyttet fra stedet. Eiendomsmassen brukes av misjonen. Men er det rett bruk av misjonens midler? Det skal gjennomgås og vurderes av landsstyret. Sluttresultatet er ikke helt klart ennå, men året 2014 har et tilnærmet underskudd på kr 1,5 mill. TUSEN TAKK TIL ALLE SOM HAR BIDRATT MED GAVER OG FRIVILLIG INNSATS FOR NORGES SAMEMISJON I 2014! Regnskapet overført til regnskapskontor - og nye folk ansatt i Norges Samemisjon. Hva kan det bety for givere og gaver? Ved flytting til Tromsø er regnskapet overført til regnskapskontor, som samarbeider med administrasjonen på hovedkontoret i Tromsø. Ansatte som har med økonomien å gjøre er helt nye i organisasjonen. Det vil ta tid før de blir kjent med dere givere. Ha litt tålmodighet med dem. Dersom dere ikke bruker kid ved innbetaling av deres gaver og offer skriv på giroen hva det gjelder og fra hvem. Nå er det ingen som vet at han Ole Olsen gir gaver som skal godskrives misjonsforeningen Glad. Ei heller er det ingen foreløpig som vet at når det står Eva kr 500 og Tom kr 300 på giroen så skal disse ha skattefrie gaver registrert og resten skal godskrives foreningen Optimisten som gaven kommer fra. 7. august 1989 begynte jeg i Norge Samemisjon, først som sekretær for misjonssekretæren og arbeid i redaksjonen for Samenes Venn, etter et par år ble det regnskapskontoret, der arbeidsoppgavene og ansvaret endret seg over tid. Det har vært mange opp- og nedturer, økonomien har hengt som et svart spøkelse over organisasjonen. Vi har solgt hus og anlegg for å drifte misjonen, det viktigste arbeidet. Lærerik tid. Lærerikt med hensyn til fag og ikke minst til å bli kjent i landet på reiser med LS og på Kola med AU. Jeg har blitt kjent med en masse hyggelige misjonsvenner, og har i disse snart 26 årene hatt mange hyggelige kollegaer. I begynnelsen av min tid i Samemisjonen lærte vi av generalsekretær og adm.sjef nødvendigheten av samhold, fellesskap og det å bære lasset sammen og ta ansvar når det trengs. Denne lærdom håper jeg også kommer til Samemisjonens nye hovedkontor, så får vi se om misjonen er liv laga, om Gud ønsker den skal gå videre. Takk for 25 1/2 spesielle år i misjonens tjeneste! Trine Lernæs

13 Samenes Venn nr Minneord Minneord Oddvar Buseth Oddvar Buseth døde nå den 16. februar. Han ble født den 11. juni 1926, og ble slik nærmere 89 år. Oddvar kom fra Singsås i Sør-Trøndelag (ca 8 mil sør for Trondheim), og vokste opp på et gårdsbruk her. Han kom til liv i Gud i unge år, og kallet til tjeneste i Guds rike kom også tidlig. Etter kurs ved Misjonsbibelskolen, var han emissær noen år i Nordmøre krets av Norges Samemisjon ( ). I 1958 begynte han så i Trøndelag krets av Norges Samemisjon, og her var han fast deltidsarbeider til langt opp i pensjonsårene. Han var også kretssekretær en liten periode. Oddvar Buseth var en forkynner som bar fram et budskap som var dypt forankret i Guds ord, og mange rundt om i kretsen er det som har hørt seg både glad og rik ved å lytte til det Oddvar har båret fram. Og alltid har en merket at det han har forkynt har vært en hjertesak for han. Oddvar Buseth har også hatt sans for og brukt tid på andre arbeidslag i Guds rike. Særlig har arbeidet i Søndagsskolen stått ham nær. Han drev søndagsskole i heimgrenda en stor del av sitt voksne liv. Han var opptatt av at de unge måtte få møte Frelseren. Han ville også at Samemisjonen skulle drive arbeid blant barn og unge, og var flere år med på leirer. Trøndelag krets hadde i flere år også seterleir på setra som hørte til Oddvar Buseths gård, og han var med på disse leirene. Forkynnergjerningen var i alle år noe Oddvar gjorde i tillegg til det å være bonde. Han overtok tidlig heimgården i Busethgrenda, og han kjære Anne sto i alle år trofast ved hans side både i gårdsdriften og i tjenesten i Guds rike. Anne og Oddvar fikk tre barn, og eldste sønnen overtok gården for en god del år siden. Så lenge helsa var god nok til det, deltok Oddvar også i gårdsdriften etter at sønnen overtok. De siste årene ble imidlertid helsa stadig dårligere, og både gårdsarbeid og forkynnervirksomhet måtte andre ta seg av. Så fikk Oddvar flyttebud nå den 16. februar, og et langt liv i trofast tjeneste for Gud og mennesker er avsluttet. Oddvars plass er tom her nede, og aller mest merkes nok det for Anne og resten av familien. Men den som lever og tror på Jesus, skal leve om han enn dør (Joh. 11,26). I takknemlighet lyser vi fred over Oddvar Buseths minne. Oddvar Buseth ble begravet fra Singsås kirke den 25. februar. Jon Amundal Torgeir Debes til minne Torgeir Debes ble født i Brevik 11. februar 1924 og døde 7. februar Torgeir Debes hadde mange år som forkynner i Samemisjonen. Han begynte i Finnmark like etter krigen. Etter at han giftet seg med Målfrid Våge fra Sokn ved Stavanger bodde de i Samemisjonens arbeiderbolig i Indre Billefjord. Målfrid var tidligere bestyrer på Bjerkely Vanførehjem i Tromsø, og det var nok der de traff hverandre første gang. Siden kom hun som menighetssøster til østsiden av Porsangerfjorden med tilhold på Børselv sykestue, mens Torgeir var forkynner i Porsanger. Da de bodde i Billefjord (da hadde han navnet Torgeir Karlsen), drev han mye med barnearbeid. Daværende gen. sekr. i Samemisjonen, Martin Tveter, sa i den forbindelse :"Så kan vi jo kalle deg for Barnebispen." Torgeir fortalte meg en gang at han en sen ettermiddag fikk besøk av en far fra Storbukt, nær Kolvik. Den gang var det ingen vei mellom Billefjord og Storbukt, og det var en liten time å gå. Faren uttrykte sorg over at skolebarna, som nettopp var kommet hjem fra skoleinternatet i Billefjord, hadde fortalt at nå hadde de lært at vi stammet fra apekatten. - Så nå må du komme og holde barnemøte, sa denne far. Det lovte Torgeir, og ville avtale en dag som passet. Men da fikk han høre at det var ikke spørsmål om en dag, han måtte komme med en gang. Torgeir måtte gå med og fant benker plassert i huset og barnemøtet var bekjentgjort hos naboene før faren gikk til Billefjord. Etter tiden i Billefjord reiste han en tid i Oslo krets av Samemisjonen, med bopel i Tønsberg. Så kom han som kretssekretær til Troms krets av Samemisjonen, mens Målfrid igjen overtok som bestyrer på Bjerkely vanførehjem, hvor de også bodde. Fra Tromsø bar det til Stavanger som kretssekretær i Stavanger krets og siden var han kretssekretær i Oslo krets. Han var en kortere tid i Langesundsfjordens Indremisjon, og siste årene før pensjonstiden var han kretssekretær i NMS Skien krets. Den lengste tiden av sitt yrkesaktive liv hadde han i Samemisjonen, og som pensjonister bodde de i hans barndomshjem i Brevik. Da var han også med i Oslo krets av Samemisjonen igjen, bl.a som medlem av kretsstyret. Målfrid døde for noen år siden og ble begravet i Stavanger hvor deres to barn bor, Sylvi og Tor Geir. 17. februar ble Torgeir Debes begravet fra Tjensvoll kapell i Stavanger. Astrid og jeg representerte Samemisjonen, det var blomster både fra Oslo krets og Samemisjonen sentralt, men vi hadde også med en bårebukett fra 4 søsken i Storbukt. Det forteller mye om den gjerning han fikk utføre i Samemisjonen. På Samemisjonens vegne takker vi for lang og tro tjeneste og lyser fred over Torgeir Debes sitt minne. Alf Kr Tellefsen

14 14 Samenes Venn 2 15 Nytt fra Sapmi Omfattende biografi om Elsa Laula Renberg Den samiske forfatteren Siri Broch Johansen fra Tana har skrevet den første samlede biografien om den første store kvinnelige samiske politikeren, Elsa Laula Renberg. Allerede i 2002 begynte hun å gå gjennom kildene om Renberg og dem er det mange av. Jeg har lest mange primærkilder. Og siden jeg ikke er historiker, har jeg derfor fått avgjørende hjelp av historikeren Bård A. Berg til å vurdere kilder og gjengi dem korrekt, sier Johansen. Forfatteren har også fått uvurderlig hjelp av Ada Einmo Jürgensen. Hun er en av de som står bak teaterstykket om Elsa Laula Renberg. I sin samtid var Elsa Laula Renberg en av få samer og enda færre samekvinner med høyere utdanning. Hun var utdannet jordmor og hun kunne også formulere seg tydelig på majoritetsspråket svensk og senere norsk. Som kjent tok Elsa Laula Renberg initiativet til det første samiske landsmøte i Trondheim i 1917, og som er bakgrunnen for feiringen av Samefolkets dag den 6. februar. Siri Broch Johansen poengterer at av alle bøkene hun har vært med på å gi ut, er dette den boka hun er mest stolt av. Hun føler at det er en viktig bok for alle som er interessert i samepolitikk både i Norge og Sverige. Droner tatt i bruk i reindrifta. Nå har samene tatt i bruk droner i reindrifta. Med signalhorn og kamera på dronen kan nå flere samer sitte i bilen og drive reinflokken. Det er nok ennå mange utfordringer til bruk av droner i denne sammenhengen, men med dette hjelpemiddelet kan bruken av snøskuter reduseres betraktelig. SVT Sørsamisk barnehage på Røros På Røros i Sør-Trøndelag arbeides det intenst for å få til en sørsamisk barnehage. Initiativtakerne, Aino Danielsen og Ida Ljungberg, føler seg motarbeidet av Sametinget da de før jul fikk avslag med begrunnelse i at Sametinget ikke har budsjett for tiltaket. Svaret føltes merkelig for initiativtakerne, også fordi de mener at samepolitikerne har oppfordret til å sende søknad om midler. Også vi (Sagat)reagerer på ordlyden i avslaget. Sametinget har i andre tilfeller justert budsjettet sitt om det foreligger viktige tiltak man vil prioritere. Et budsjett er ingen bibel, det er fullt ut mulig å rette tekst og tall om man vil. Så vidt vi kjenner til fortsetter dialogen med sametingsrådet om denne saken. Til Ságat opplyser ansvarlig sametingsråd nå at de vil strekke seg langt for å hjelpe. Også kommunen er positiv, så da velger vi å tro at en sørsamisk barnehage på Røros likevel blir en realitet, etter en noe trang fødsel. Sørsamisk står på Unescos liste over svært truede språk. Det er forbilledlig at foreldre og ildsjeler vil arbeide for at barna kan få både lære og bruke det sørsamiske språket. Sagat Mer innflytelse for Sametinget i Norge enn i Sverige Det norske Sametinget har både mer innflytelse og en mer uavhengig stilling enn sin svenske søster. Norske og svenske forskere har sammenlignet de to nabolandenes sameting, og funnet forskjeller i det norske Sametingets favør. Dette skriver forskning.no som refererer fra en studie skrevet av forskerne Eva Josefsen, Ulf Mörkenstam, Jo Saglie, nylig publisert i det internasjonale tidsskriftet Ethnopolitics. En rekke forhold gjør at det norske Sametinget har betraktelig mer reell innflytelse på samfunnet enn det svenske. Det norske Sametinget kan ta opp alle saker som det selv vil. Den retten er slått fast i den norske sameloven. Dette er mer avgrenset i Sverige. Til det norske Sametinget kan både politiske partier og samiske partier stille med lister. I Sverige er det bare samiske partier som stiller til valg. Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning mener at dette kan norske samer ha en fordel av, ved at de får bedre tilgang til det norske politiske systemet. Forskeren mener Altasaken og protestene mot utbyggingen har stor betydning for utviklingen i Norge. Norske myndigheter ville rette opp uretten som var begått ved at Altavassdraget ble utbygd. Sagat Ikke begravelser på Samefolkets dag. Enhetsleder Sara Marja Magga i Snåsa vil ikke godta at det gjennomføres begravelser på samefolkets dag 6. februar. Hun er mildt sagt opprørt over at det gjennomføres begravelser 6. februar. - Selv om dagen ikke er en rød dag, så er det en dag som bør forbindes med glede og feiring. På lik linje med 17. mai, sier Magga. Hun har satt Samisk kirkeråd på saken. Leder Anne Dalheim i Samisk kirkeråd støtter Magga fullt ut. Prost Dagfinn Thomassen i Namdal prosti sier det bør legges til rette for å komme ønsket fra samene i møte. - Vi har kanskje ikke vært bevisste nok på denne problemstillinga før. Får vi ei henstilling fra Samisk kirkeråd om at det ikke ønskes kirkelige handlinger denne dagen, så vil vi akseptere det. Dersom det kan bidra til å øke statusen til dagen, så er det bare fint, sier Thomassen. Namdals-Avisa Opera på samisk Rawdna Carita Eira som like før jul ga ut plata Circus Polaria, har det travelt for tiden. Nå er hun nemlig engasjert til å skrive tekster til en opera som skal synges på samisk. Jeg skriver for fullt nå om dagen og har akkurat begynt på dette prosjektet, som er en samproduksjon mellom Musik i Syd i Sverige, Norbotten ensemble og det samiske nasjonalteateret Beaivváš, sier Eira. De som har bestilt operaen er det canadiske produksjonsselskapet Soundstream. Det canadiske selskapet ville lage noe om en samisk myte. Derfor har jeg valgt å ta utgangspunkt i en gammel myte om en kvinne som gifter seg med en bjørn. Hun skal nå samarbeide med den svenske komponisten Brita Byström. Hun skal lage musikken og det blir ikke en slik storslått opera, men en kammeropera. Når alt er ferdig skal operaen fremføres i hele Norden. Hun tror dette blir den første samiske operaen som noen gang er fremført. Avdøde John Persen fra Porsanger skrev i sin tid en opera på samisk. Den heter «Under Kors og Krone», men jeg tror ikke den ble oppført. Altaposten

15 Samenes Venn nr Boklansering på den samiske nasjonaldagen På samenes nasjonaldag 6. februar ble den første sørsamiske kirkeboka, Mijjen gærhkoe-gærja presentert en rekke steder i det sørsamiske området. Samisk kirkeråd er utgiver av boka som i sin helhet har blitt til i det sørsamiske miljøet. Familieboka, som vil deles ut til sørsamiske 4-åringer, har blitt en praktbok, mener Tore Johnsen, generalsekretær i Samisk kirkeråd. 6. februar deltok han på lansering i Trondheim sammen med forfatter Anne-Grethe Leine Bientie og illustratør Ellen Sara Reiten Bientie. Sørsamisk tradisjon og bibelfortellinger Boka Mijjen gærhkoe-gærja Vår kirkebok tar oss med inn i et sørsamisk barns språk, kultur og livsverden. Vi blir kjent med Laara, og vi får høre om hans møte med fortellingene om Jesus og kirken. Underveis veves bibelfortellinger og sørsamisk tradisjon sammen på måter som styrker og bekrefter Laara sine bånd til slekt, natur, sted, tro og kirkeliv. Levende og vakre illustrasjoner forsterker leseopplevelsen. Boka er tospråklig (sørsamisk-norsk) med sørsamisk som hovedtekst. Det var den samiske menigheten i sørsamisk område, Saemien Åålmege, som ba om at en sørsamisk 4-årsbok ikke måtte bli en oversettelse, men lages med utgangspunkt i sørsamisk virkelighet. Forfatter Anne- Grethe Leine Bientie og illustratør Ellen Sara Reiten Bientie har bidratt til at dette ønsket nå er realisert. Det er ikke bare tekster og bilder som gjør at boka representerer noe nytt blant 4-årsbøkene. Bokas form preges av fortellingen som grunnleggende formidlingsform i samiske samfunn. Bruken av flertallsformen «vår kirkebok» (mijjen gærhkoe-gærja) i bokas tittel svarer til hvordan fellesskapsdimensjonen preger boka. Det er som en del av et større fellesskap at Laara trer frem som person. Relasjonene til slekt, kultur, natur og kirke fremstår ikke som adskilte sfærer, men smelter sammen til en helhet. Særlig nærheten mellom menneske og natur preger boka. Om bokas tospråklige tilrettelegging Sørsamisk språk finnes på FN sin liste over verdens utrydningstruede språk. Framtiden for språket ligger i barnas bruk av språket. Mange sørsamiske barn behersker imidlertid ikke sørsamisk, eller er svake språkbrukere. Den tospråklige layoutmessige formgivningen av boka, der sørsamisk fremstår som hovedtekst og norsk som støttetekst, ivaretar mange hensyn. Boka er inkluderende uansett språknivå, men samtidig aktivt støttende for barnas bruk og tilegning av sørsamisk språk. Layout-ansvarlig Ole Thomas Bientie Reitens har bidratt vesentlig til at boka fungerer slik. Samenes Venn Norges Samemisjon Ansvarlig redaktør: Ove-Kjell Sakseid Redaktør: Jon Amundal Samemisjonens hovedkontor flyttet til Tromsø nå i januar, og misjonens adresse er: Postadresse: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø Besøksadresse: Killengreens gate 9-11 (2. etasje), Tromsø Tlf.: (som før) E-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: ABONNEMENT: 8 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 300,- Til utlandet: kr. 350,- For innbetaling av kontingent og gaver til misjonen (også gaver med skattefradrag) benytt kontonr er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Ove-Kjell Sakseid, Norheimsund tlf Trykk: Trykkpartner AS

16 Retur: Norges Samemisjon, Postboks 316, 9254 Tromsø Tur på vidda Tekst og foto: Bøye Vigdal Innflyging til Alta - plass ved vinduet på tredje rad - storslagen utsikt over fjell og vidder i strålende sol. Dette var innledningen til vinterstevne for meg. Jeg var blitt spurt om å være med, og det passet siste uka av stevnet. Thor Henrik With var på samme fly, og bilen til Samemisjonen stod på parkeringsplassen ved flyplassen. Etter å ha funnet den ble det handletur i Bossekop - vi måtte jo ha mat for noen dager - hver på vår plass. Thor Henrik tok inn på den Lutherske Kirka i Kautokeino, og jeg ble igjen i kapellet på Lahpoluoppal. Dagen etter kom Anders Sokki med snøskuter og slede. Utstyret vi trengte ble pakket på sleden og så satte vi kurs innover mot Nappalsoaive. Der møtte vi en ungdom i en av hyttene. Det ble tid for en prat, men han måtte av sted til flokken så det ble ikke anledning til å dele Guds-ordet. Vi tok veien videre til Akkanasjokka, der vi møtte to personer i ene hytta. Det ble kaffe og prat, før vi delte ordet med de to som var der. Vider gjekk turen til Suotnabeivskaidi der vi også møtte to personer i en hytte, og fikk dele Ordet. Da vi kjørte derfra var det begynt å mørkne, det blåste og snødde, men vi fant det rette sporet og kom oss vel frem til Courvejokka, enda lengre sør på vidda. Der er det flere hytter, men det var mørkt i alle og ingen snøskuter var å se. Vi begynte å kjenne på dørene om det var en åpen dør. Da vi kom til den andre hytta var den ulåst, og vi forberedte oss på å gå inn. Da ble vi klar over at det var det en kar som lå og sov der inne, og som våknet da vi kom. Vi fikk komme inn og ble der natta over - for som jeg sier: Anders kjenner alle, og alle kjenner Anders. Etter frokost neste dag ble det tid til andakt, før vi kjørte videre til Boulsejavre. Der ble det bare tid til en liten prat med et par karer, som hadde det travelt med på komme ut til flokken. Vi kjørte videre til neste sted på ruta vår, som var Goukesluoppall. Der var all hyttene tomme så vi dro videre til Voutasluoppall, hvor vi møtte to brødre, som vi hadde vært innom hos flere ganger tidligere. Der ble det god tid for prat, kaffe og mat før ordet ble forkynt og bønner bedt. En god stund for oss alle. Nå gikk veien tilbake til Nappalsoaive hvor vi ventet i en hytte i håp at noen skulle dukke opp, - men ingen kom. Da var det blitt kveld og vi satte kursen hjemover til utgangspunktet på Lahpoluoppal. En noe annerledes tur ble det denne gangen, da vi ikke møtte så mange som vi vanligvis har gjort på tidligere turer. Men mange mil var tilbakelagt på snøskuteren (stedet lengst unna var 6,5 mil sørover fra Kautokeino). Guds Ord ble sådd ut og bare Gud kjenner til hva det betyr for den enkelte. Vi takker Gud for muligheten til å være med.