Thomas Heger Lit1303 Vestens litteratur fra 1900 til i dag Seminargruppe 2 Universitetet i Oslo Våren 2005 Kvalifiseringsoppgave

Transkript

1 Thomas Heger Lit1303 Vestens litteratur fra 1900 til i dag Seminargruppe 2 Universitetet i Oslo Våren 2005 Kvalifiseringsoppgave Oppgavetekst: Gi en analyse av Rolf Jacobsen, "Byens Metafysikk"

2 Poetisk oppfatning En må alltid ha en bitte liten tvil sier en reflektert Rolf Jacobsen ( ) i et intervju med Ove Røsbak på begynnelsen av 90-tallet (Jacobsen, 1993:69 1 ). På den tiden Jacobsen skrev Byens metafysikk fra debuten Jord og Jern (1933), var tanken som stod han nærmest at den tematiske konflikten mellom natur og teknikk ikke nødvendigvis skulle markere den ene som positiv og den andre negativ; industri og teknologi skulle kunne være til mest mulig glede for menneskeheten. Men utover forfatterskapet vokste tvilen større: det viste seg en gryende skepsis mot maskinalderens nærmest destruktive makt over samfunnet (en mulig følge av den grufulle krigen som herjet Europa på førtitallet). Som Nils Kåre Jacobsen sier i et forord til en hyllestdiktsamling har Rolf alltid vært fascinert av teknikken og beundret den, men i stigende grad har han også fryktet den og gjort den teknologiske trussel synlig for oss alle (ibid.: 5). I denne analysen av unge Jacobsens Byens metafysikk vil tvilen til den eldende dikteren ikke være så enkel å se, men jeg tenker på dens tilstedeværelse som et overhengende damoklessverd som faller ned hvis jeg ikke passer godt nok på. Jeg kommer til å bruke artikkelen Bare et menneske; bare en dikter av Erling Aadland (ibid.: 7-22) flittig i denne prosessen, der mange av mine synspunkter sammenfaller med hans. Storbypoesi Motivene som preger Byens metafysikk og for så vidt de andre diktene i debutsamlingen; menneskelig fremmedfølelse og mangfold av tekniske artefakter, er relativt uoriginale i europeisk sammenheng. Storbypoesien sies å komme med Baudelaires ( ) Les Fleurs du mal (1857) som omhandler fremmedfølelse og melankoli i attenhundretallets Paris, hvor Baudelaire, som Jacobsen senere, streber etter å fange det fremmedartede og fantasiens spontane omforming av virkelighetsinntrykk i storbyen - for å låne et uttrykk fra Aadland. Jacobsen blir da også regnet for å være blant de viktigste norske modernister i det han bryter med det høytidelige tonefallet som hadde preget lyrikken så lenge her til lands. Teknikken og sivilisasjonen tas i bruk på en ny måte, men motsetningen og samspillet mellom natur og det menneskeskapte innebærer i denne delen av forfatterskapet ingen konflikt på den naturromantiske siden: Hos den unge Jacobsen tenkes det mest på at teknikk og sivilisasjon er selvsagte forlengelser av naturen, jorden og landskapet. Mer enn ulikheter og motsetninger tenkes det på likhetene, slektskapet det felles som holder dem sammen og samlet (ibid.: 17). Det er nettopp i dette henseende at Byens metafysikk blir interessant for oss. Det organiske 1 Alle bokreferatene, (med unntak av noen sjeldne andre), er fra denne hyllestdiktsamlingen med forord, forfatterportrett og intervju, gitt ut av Gyldendal forlag som julegave julen 93 til venner og forbindelser en kort stund før Jacobsens død i Alle referater merkes med ibid. Diktsitatene opplyses ikke med referat. 1

3 og det artefaktiske, mennesket og byen, ser vi, lever i et slektskap der de både utfyller og overskrider hverandre. Det er nettopp gjennom Jacobsens fantasifulle og spontane omforming av metafysikken virkelighetsoppfatningen, at vi klarer å se dette symbiotiske forholdet. Aristoteles I tittelen bruker Jacobsen ordet metafysikk et av de mest omdiskuterte begrepene i vestlig filosofi. Aristoteles ( f.kr) brukte store deler av sin tid til å beskjeftige seg med diskusjonene rundt virkelighetsoppfatningen: I Metafysikken omtaler han mennesket som et undrende, epistemisk vesen, som forstår gjennom kritisk sansing og som består av form og stoff kropp og sjel. Form og stoff utgjør også de andre substansene: de ikke-levende artefaktene med sine egenskaper, selvstendighet og årsaksforhold i alle sine tings værende. Det å si at både artefaktiske og organiske substanser består av de samme byggeklossene synes å være Jacobsens lyriske agenda også: teknifisering av mennesket og, kanskje mest aktuelt her, menneskeliggjøring og personifisering av teknologien og industrien; byens bestanddeler. Dante Lik hendelsesforløpet i Dantes ( ) La Divina Comedia (1307/21) er det veldig lett å snakke om en vertikal inndeling i Byens metafysikk. Det første ordet er under. Vi står på overflaten og faller nedover gjennom telefonkablene, så gassledningene, deretter kloakkrørene som alle strekker seg i endeløse retninger under de fjerne østens skyhøie menneskealper og nære vestens villafasader. Og vi faller hit ned, til de arbeidende jernkledde innvolder. Men akkurat da det virker som vi er nederst i denne apostrofen til byens usynlige lenker av jern og kobber, stiger vi oppover, som Dante i det han nærmer seg den nederste og innerste porten i Helvete finner seg selv krypende oppover mot Skjærsilden og landejorda, og vi danser på asfalten med flammende fotsåler (fortsatt varme). Og her oppe i lyset ser vi cigarettens blå sjel fare opp gjennom kastansjeløvet mot det evige liv mot Empyrium og paradis. Det er dette som er sivilisasjonens vesen, at mennesket holder til oppe i dagen, oppe i lyset over en skjult avgrunn og under en himmel som rommer et ukjent lys. Menneskets sted er mellom det skjulte og det ukjente, på jorden, under kastanjeløvet (ibid.: 17) Fasongen Litt ulikt Dante, derimot, er den tilsynelatende mangelen på både rim, rytme og fast form i Byens metafysikk. Tendensen i Jacobsens forfatterskap er jo knyttet til slike modernistiske fenomener som rimfrie vers, apostrofisk lyrikk og talemålspreget språk. At Jacobsen aldri brukte sangen som medium og forbilde for sin lyrikk er vel en sannhet med modifikasjoner, 2

4 men som Aadland sier anvender Jacobsen ofte omkvedsaktige gjentakelser i diktene sine. Den retorisk figuren anafor, som betyr nettopp gjentakelse, blir brukt to ganger i Byens metafysikk. Disse to tilfellene skaper en strukturell likhet og om mulig forsterker hverandres mening. I første vers leser vi: //Under rennestensristene,/under de skimlete murkjellere,/under lindealléens fuktige røtter/og parkplenene:// (min kurs.). Vi får her, som sagt, beskjed om å bevege oss nedover og innover i diktets hjerte, og rennestenristene; murkjellerne; de fuktige røttene til lindealléen vi skal ikke stå og bivåne disse, vi skal bare passere dem på vei inn mot mørket. Våre sanser skal ikke la seg feste ved dem, likevel nevnes de av det lyriske jeget om det er mulig å snakke om noe sånt her og de oppfattes av tilhørerne. Vi skal under dem og inn i det skjulte mørket; forglemmelsen og det usansbare, men språket lar oss ikke glemme disse sanselige våte og skitne, nærmest dystre og stemningssettende artefakter. Samme er det med fjerde og femte vers hvor vi leser: //Ingen kan høre telefonkablenens knitrende liv./ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen./ingen kan høre kloakkene tordne med slam og/stank hundrede mil i mørke.// (min kurs.). Det ingen kan høre er allikevel det som høres av alle. Om vi ikke eksplisitt hører det, og det ikke er meningen at noen skal høre det, så høres det i hvert fall av språket. Vi hører ikke telefonkablene, gassledningene eller kloakken, men språket i diktet minner oss på at det auditive er der, om aldri så ensomt. Og vi leser språket og forestiller oss lydene. Ingenting blir hørt, sier apostrofens taler. Nei vel, men skriften avslører jo nettopp at det er noe som kan høres. Jeg tror kanskje det er dette Aadland tenker på når han sier at etter hvert erstattes motivet tingenes tale med motivet tingenes skrift, [ ] den er spor og avtrykk, stum og lydløs tiltale (ibid.: 14). Det som vi skal under og unngå å feste oss ved, og det som lager lyd men ingen kan høre rammes likevel inn av diktets form og eksisterer, ses og høres, på lik linje med de andre artefaktene (selv om de aldri er så vanskelig å oppfattes av sansene). For så vidt er også Fra østens skyhøie menneskealper og fra vestens villafasader også en form for anafor, dog i noe mindre grad tydeligere enn de to forannevnte, men disse kan heller være et eksempel på den omkvedsaktige gjentakelsen som skaper en form for umerkelig rytme i diktet, enn en retorisk forsterkning av innholdet. Samme er det kanskje med den parallellistiske sammenhengen mellom kablene, ledningene og kloakkens rør. Men man må også merke seg at de to siste versene er svært så like. Begynnelsene er nesten identiske: Men oppe i dagen ; Og oppe i lyset. Disse trestrofes vers skaper så å si et semantisk avbrekk fra diktets andre frie vers: De kan nesten leses som en avslutning på en petrarcasonette ( ), og får mer (eller kanskje mindre?) slagkraft enn det som er benevnt opptil da. Det er nesten som skjønnheten i det som er over silke mot navlens hvite øie og cigarettens blå sjel [ ] som en kysk engel eksisterer for, og kanskje som Jacobsen prøver å si på grunn av den uskjønne slam og stank under. 3

5 Tablået Som på Dantes tid da bildet var vanlige folks litteratur (picura est laicorum literatura), har Jacobsen en egen evne til å tegne fotografiske og metaforiske bilder for dagens lesere. Spesielt i diktet Myrstrå vipper kan dette illustreres særs godt: [ ] - Hundre år og bilene er stanset i lange/rekker, side om side står de i evige/karavaner, dynger sig op i store hauger,/ligger med hjulene i været som døde insekter./- Tusen år og jernbjelken er en rød/stripe i sanden.[ ]. For meg skiller dette seg ut som å være noe blant de mest levende og filmatiske, nærmest illusoriske bilder noen norsk lyriker har klart å skape i forrige århundre. Ordene har tapt og må føre geriljakrig mot seierherrene: bildene sier Aadland, men det er jo nettopp gjennom poesien at bildemediet skapes. Mellom Jacobsens temaer: sivilisasjonen, kulturen, naturen, industrien og teknologien forekommer det en metaforisk transport hvor virkemidlene besjeling, personifikasjon og menneskeliggjøring brukes deskriptivt til å benevne disse, men verken teknikk eller natur er noe menneskelig, og dermed åpner den dikteriske fortolkningen av virkeligheten for noe mer gåtefullt (ibid.: 10). De vakre bildene i Byens Metafysikk utvikles i en form for analogi mellom menneskekroppen og byens underliggende, og skaper nettopp dette gåtefulle; den metaforlige skjønnheten gis uttrykk i forholdet mellom de sansbare motivene i diktet og den tematiske refleksjonen omkring det. Mer enn en metafor kan menneskeliggjøringen sies å bunne i et dypereliggende fenomen, nemlig levendegjøring av noe ikke-levende, det som med en retorisk term kalles prosopeia: å gi ansikt, maske eller stemme til noe dødt, fraværende, ikke-menneskelig eller ikke-eksisterende (ibid.: 12). Innerst inne er Jacobsen en materialist; han gir stemmer, språk og menneskelighet til konkrete materialer uten å gi deres handlinger sjelelige aspekter: telefonkablene under jorda blir sett på som nervefibrer med elektriske, knitrende liv; gassledningene som hule blodårer med syk, hves hoste i avgrunnen, hvis stemmer nesten er som samtaler hinsides det menneskelige domene. Men kan vi være sikre på dette? Kan vi stole på metaforene til å avsløre det uutalte (tatium comparationis) for oss? Når telefonkablene har nervefibre og gassledningene hule blodårer så betyr dette ikke bare at de tekniske artefakter naturaliseres eller får ansikt. Samtidig teknifiseres jo naturen og mennesket. Metaforens funskjon virker alltid begge veier, og det er umulig å bedømme hva som kommer først og sist. Poesiens overskridelse, sier Aadland, må søkes andre steder enn i metaforen (ibid.: 11). Og hvor finner vi denne overskridelsen? Jo nemlig i språket som er både noe menneskelig og noe u-menneskelig, et overskridelsesmiddel som gjør det nære fjernt og det fjerne nært (ibid.: 10). 4

6 Språk I de to forrige delene har jeg så vidt strøket borti språket som en samlende faktor for forståelse av Byens Metafysikk. Theodor Adorno, en kjent litterær kritiker, antyder at diktet lar språket bestemme retningen (Adorno sitert i Janns & Refsum, 2003:146). Vi har allerede sett at retorikken i Byens Metafysikk legger en slags føring på vår forståelse av diktets. Form, innhold og overskridelse er diktets tre grunnaspekter: i formen ligger verden dens bilder og bevegelser; i innholdet ser vi tiden og menneskets eksistensproblem/virkelighetsoppfatning; i overskridelsen finner vi språket og historien det som har vært, er og alltid kommer til å være og som kan nyttes og misnyttes av alle. Som Aadland så dyktig uttrykker det er språket et kortvarig frembrudd omgitt av uendelig mørk stillhet [ ] Språkets kortvarige hendelse er et mellomrom: mellom stillheten før og stillheten etterpå. Diktningens mellomrom er verden, tiden og språket [ ] de lar seg ikke gripe, for de er selve teori-rommet, diktningens og tenkningens grunnvilkår (Jacobsen, 16-17). I dette henseende er det ugunstig å bruke metaforen som innsikt i språkets frembrudd og mellomrom. Den aktsomme og granskende tropen similen passer bedre til oppgaven da identitetsproblemet hva som kommer først og sist blir avverget av similens avstand og overgivelse. Ordene og artefaktene blir ikke blandet. Men hva med menneskene? I Byens metafysikk opereres det både med et oss, du og jeg. Noe lyrisk jeg støtter ikke den retoriske lesningen og språklige forståelsen av teksten. Det tiltalte er mer byens bestanddeler som asfalten enn det duet som danser med flammende fotsåler over den. Oss må jo ses som alle mennesker, fjernt og nært, som er bundet sammen av usynlige lenker av jern og kobber. Kanskje dette ikke kan forstås bokstavelig? Kanskje ser Jacobsen byen som et symbol på den menneskelig felleskapsfølelsen: vi har jo alltid vært bundet sammen i den funksjon av å være menneske og kommunisering gjennom språket. Mennesket er brakt inn på banen, ser vi, men ikke som aktivt og bestemmende; mennesket er passivt mottakende og underkastet en skjebne som avgjøres andre steder enn blant oss (ibid 15). Hvilken skjebne er det så som er avgjort for oss i Byens Metafysikk? At mennesket er en gjest på jorden og i byen; et værende blant værende, ingen herre, ingen vert, at byen har noe å si oss, men det den har å si oss er noe umenneskelig og umulig å oppfatte: Ingen kan høre ; Ingen kan høre ; Ingen kan høre. Og hvem er det som dikterer denne skjebnen for oss? Jo det er Jacobsen det, men han er bare en lytter, en mottaker og formidler; [ ] ingen skaper. Som Jacobsen selv sier Innholdet, det er min livsoppfatning, min holdning til verden, men altså formen - å få en allmengyldig form på det, det er min vanskelighet (Waage, 2005 URL). Er vi bevisst vårt eget verdisyn? Har vi nok tvil? Trenger vi en Jacobsen med en poetisk oppfatning til å formidle oss sannheten? Lykkes han? 5

7 Litteraturliste Janss, Christian og Christian Refsum Lyrikkens liv s146. Universitetsforlaget. Jacobsen, Rolf Rolf Jacobsen dikt i utvalg s7-22 og 69. Gyldendal Norsk Forlag. Waages, Lars. Norsk 1 litteratur [URL] Litteraturundervisning i LU ved Høgskolen i Stavanger [oppsøkt ] Tilgjengelig på 6