SAMMENHENGEN MELLOM DIABETES MELLITUS OG PREVALENSEN AV SYMPTOMATISK UNDEREKSTREMITETSISKJEMI

Transkript

1 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 300 SAMMENHENGEN MELLOM DIABETES MELLITUS OG PREVALENSEN AV SYMPTOMATISK UNDEREKSTREMITETSISKJEMI SA Jensen 1,2, LJ Vatten 1, HO Myhre 2, Inst. for Samfunnsmedisinske fag 1, Inst. for sirkulasjon og billeddiagnostikk 2, NTNU Målsetting: Å studere assosiasjonen mellom forekomsten av diabetes mellitus (DM) og prevalensen av symptomatisk underekstremitetsiskjemi. Metode: Fra 1995 til 1997 ble alle som var 20 år eller eldre og bosatt i Nord-Trøndelag invitert til å delta i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT2). Deltagerne svarte på to omfattende spørreskjemaer, og møtte til en klinisk undersøkelse. Spørsmålene om underekstremitetsiskjemi ble besvart av deltagere i alderen 40 til 69 år. Vi inkluderte i alt menn og kvinner som svarte på spørsmål om claudicatio intermittens (CI). Videre svarte menn og kvinner på spørsmål om kronisk kritisk iskjemi (KI) og ble inkludert. Forekomsten av diabetes mellitus ble kartlagt ved hjelp av et enkelt spørsmål. Logistisk regresjonsanalyse produserte aldersjusterte prevalens odds ratioer for sammenhengen mellom DM og CI/KI. Alle resultatene ble kontrollert for potensielle konfoundere. Resultater: Den aldersjusterte prevalens av CI var lik for menn (1,1%) og kvinner (1,2%). 0,24% av kvinnene og 0,26% av mennene hadde kronisk kritisk iskjemi. Selvrapportert frekvens av diabetes mellitus var lik i begge populasjonene og noe høyere blant mennene (2,8%, 95% konfidensintervall (k.i.) 2,5-3,1) sammenlignet med kvinnene (2,1%, 95% k.i. 1,8-2,4). DM var assosiert med høy forekomst av CI både hos menn (OR=2,8; 95% k.i.=1,4-5,8, P trend<,001) og kvinner (OR=3,8; 95% k.i.=1,9-7,6, P trend<,001). Blant deltagere med kronisk kritisk iskjemi var diabetes mellitus over 4 ganger vanligere enn blant dem uten KI (OR=4,4; 95% k.i.=1,8-10,5). Vi fant ingen sammenheng mellom blodverdier av ikkefastende glukose og prevalensen av CI, men høye blodverdier av HbA1c var vanligere blant dem med CI (OR menn og kvinner =1,7; 95% k.i.=0,7-4,2, P trend=0,276). Justering for lipider, blodtrykk og røykevaner i multivariate analyser endret ikke noen av resultatene vesentlig. Diskusjon: Studien er en av de største uselekterte populasjonsbaserte undersøkelsene der forekomsten av både CI og KI er lik for begge kjønn. Diabetes mellitus viste en sterk positiv assosiasjon til forekomsten av symptomatisk åresykdom. Blant alle som var invitert til HUNT2 var forekomsten av selvrapportert diabetes mellitus lik for kvinner og menn (3,0%). Forekomsten i undersøkelsesgruppen var noe lavere og dette skyldes nok lavere alder sammenlignet med totalpopulasjonen i HUNT2. En lavere forekomst hos kvinner sammenlignet med mennene kan skyldes en høyere forekomst av ikke-diagnostisert DM hos kvinnene. Ikke-fastende blodglukose var ikke assosiert til forekomsten av CI, men høye blodverdier av HbA1c viste en svak positiv assosiasjon, selv om styrken i trendanalysene var for dårlig til å stadfeste dette. Forekomsten av KI var for lav til å utføre kjønnsspesifikke kalkulasjoner, samt analyser for blodverdiene av glukose og HbA1c. Konklusjon: Diabetes mellitus var sterkt positivt assosiert til en høy forekomst av både CI og KI hos begge kjønn. DM viste seg å være en selvstendig risikofaktor for symptomatisk åresykdom selv etter justering for potensielle konfoundere. Høye blodverdier av HbA1c var positivt assosiert til forekomsten av CI.

2 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 301 INTRAARTERIELL TROMBOLYSE I PERIODEN EN RETROSPEKTIV STUDIE B. Jespersen¹; E. Andersen¹; Ø. Hagtvedt²; A. Hager² ¹Karkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg ²Radiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg I perioden i jan okt ble det gjennomført 65 intraarterielle (62 pas.) trombolyser for okklusjoner i native arterier og bypassgraft (kunst og venegraft) ved Sykehuset i Vestfold HF (SiV). Målsetning med studien var å evaluere resultater og bivirkninger i lys av litteraturen og om behandlingen ga de forventede resultater. I tillegg ønsket vi en kritisk gjennomgang av indikasjonsstillingen med fokus på den pasientgruppen som oppnår best resultater. Av 65 trombolyser ble 54 (83%) behandlet for kritisk ischemi og 11 (17%) ble behandlet for claudikasjon. 33 tilfeller (51%) hadde okklusjon i native kar og 32 tilfeller (49%) okklusjon av bypass. 54% av trombolysene var vellykket (35/65). 65% av bypassgraftet ble gjenåpnet (21/32) mot 42% av native kar (14/33). 40% av trombolysene var mislykket (26/65), det fleste i tromboserte native kar. Våre resultater ligger innenfor det som er angitt i litteraturen.

3 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 302 KAN ANALYSER AV BLODSTRØM MÅLT I ACRAL HUD AVSLØRE REDUSERT ARTERIELL ENDOTELFUNKSJON? Hisdal J 1, Morken B 1, Landsverk SA 2, Stranden E 1. 1 Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, 2 Anestesiavdelingen, Ullevål universitetssykehus HF, Oslo. Innledning: Svekket endotelfunksjon er en av de første markørene på begynnende arteriosklerose. Studier har vist at flowmediert vasodilatasjon er en god indikator på endotelfunksjon. Metoden krever avansert utstyr i tillegg til at den er relativt operatøravhengig. Blodstrøm i hud kan imidlertid enkelt og objektivt måles ved hjelp av laser doppler teknikk. Hensikten med denne studien er å avdekke om det ved hjelp av analyser av blodstrøm i acral hud er mulig å påvise endringer arteriell endotelfunksjon hos pasienter med perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS). Metode: Vi undersøkt 8 pasienter (67,6±6,7 år) med PAS, 8 alderskorrelerte friske kontrollpersoner (65,9±9,1 år) og 8 unge veltrente kontrollpersoner (23,9±3,4 år). Blodstrøm ble målt kontinuerlig med laser doppler teknikk i acral hud (fingerpulpa) på 2., 3. og 4. finger på høyre hånd, samt 3. finger på venstre hånd, før, under og etter en periode med 5 min okklusjon av høyre a. brachialis (blodtrykksmansjett, 250 mmhg). Resultater: Diskusjon: Pasientene har betydelig mindre vasomosjon i acral hud sammenlignet med kontrollpersonene. Hos pasientene øker blodstrømmen i fingerpulpa signifikant raskere etter okklusjonen sammenlignet med begge kontrollgrupper som har lik respons. Den kraftige sympatisk induserte vasokonstriksjonen som registres hos alle kontroll-personene umiddelbart etter okklusjonen er fraværende eller kraftig svekket hos pasientene. Analyser av blodstrøm i acral hud kan kanskje også etter hvert utvikles til å bli en metode for å avsløre redusert arteriell endotelfunksjon på et tidlig stadium hos personer med økt risiko for å utvikle arteriosklerose.

4 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 303 LIVSKVALITET (QoL) HOS PASIENTER OPERERT FOR AORTO-ILIAKAL OKKLUSIV SYKDOM (AIOD) MED LAPAROSKOPISK AORTAKIRURGI (LAK). Kazmi SSH, Sundhagen O, Jørgensen JJ Karkirurgisk avdeling, Oslo Vaskulære senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo. Introduksjon: Et overordnet mål for en ny behandlingsmetode må være å oppnå et bedre liv med god funksjon og velvære (1). Et av målene med LAK er å oppnå bedret QoL blant annet pga sin miniinvassiv natur. Siden den første laparoskopiske cholecystectomien i 1986, har en rekke studier påvist bedre QoL hos pasinter operert med laparoskopiske teknikk sammenliknet med åpen kirurgi (2). Pasienter har blitt behandlet med LAK for abdominalt aortaaneurisme (AAA) og AIOD, siden Resultater som er publisert hittil er på samme nivå som ved åpen kirurgi. QoL hos pasienter med LAK er fortsatt ikke blitt omtalt i litteraturen. Hensikten med denne studien var å måle QoL prospektivt, ved hjelp av et generisk QoL instrument, hos pasienter med AIOD, operert laparoskopisk. Materiale og metode: I periode mellom november -05 til februar -06 seks pasienter, median alder 58,5 (spredning 50-72), med AIOD av type D lesjon (TASC inndeling), operert med laparoskopisk aortobifemoral bypass. MOS short-form (SF-36) ble anvendt for prospektiv registrering av helsetilstanden hos pasienter preoperativt, 1 måned og 6 måneder etter operasjonen. Resultater: Nesten alle QoL domenene i SF-36 forbedret seg 6 måneder etter inngrepet. Smerter (BP) og fysisk-aktivitets-nivå (PF) økte betydelig allerede 1 måned etter LAK. Seks måneder postoperativt syntes pasientene at deres helsetilstand (HT) var bedre enn for ett år siden. 1,20 1,00 0,80 0,60 0,40 Preop. 1m 6m 0,20 0,00 PF RP BP GH VT SF RE MH HT QoL Domene Konklusjon: Kunnskap om QoL etter LAK er viktig for å bedømme teknikkens resultat vurdert av pasientene. SF-36 ser ut til å egne seg som en QoL metode for kunne registrere endringer i QoL hos pasienter behandlet med LAK og for å finne eventuell forskjell mellom LAK og andre behandlingsmethoder for AIOD. 1. Tarlov AR et al., N Engl J Med. 1983;308: D. Karolijia et al. Evaluation of quality of life after laparoskopisk surgery. Surg Endsc (2004) 18:

5 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 304 ENDOVENØS LASER OBLITERASJON (ELO) FOR VARICER FØRSTE ERFARINGER OG FALLGRUVER Rosales A og Jørgensen Jørgen J. Oslo Vaskulære Senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo ELO er blant de nye behandlingsmetodene for varicer. Metoden kan utføres perkutant med obliterasjon av insuffisient v. safena hovedstamme. Fordeler som rapporteres med ELO er at den kan gjennomføres poliklinisk, i lokal bedøvelse og med rask mobiliseringen og lite smerter (1) Seleksjonen av pasientene forutsetter preoperativ vurdering med farge-dupleks (FD). Materiale og metode Henvisningene av varicepasienter til vurdering for kirurgisk behandling ble gjennomgått og 11 pasienter med primære varicer i v. safena magna hovedstamme ble selektert til ELO. Ved innkalling ble det lagt ved et informasjonsskriv der ELO ble nevnt som et behandlingstilbud. Poliklinisk FD undersøkelse ble utført for å kartlegge de anatomiske og fysiologiske forholdene. Pasienten underskrev et samtykkeskjema etter utførlig informasjon om metoden dens resultater og mulige komplikasjoner. Inklusjons kriterier Primære varicer Varicer i v. safena magna Eksklusjons kriterier Residivvaricer V. safena parva varicer Store-slyngete varicer Anatomiske varianter Utstyr MedArt 426,810nm diode laser, 30 Watt, avkjølingsenhet og engangs introducer kit. GE Logiq-book bærbar farge dupleks maskin. Prosedyre Alle prosedyrene ble utført på dagkirurgisk operasjonsstue. Tilgangen var perkutan eller blottlegging. Avkjøling, tumescent lokal anestesi og TIVA ble brukt. Om nødvendig ble lokale ekstirpasjoner utført som tillegssprosedyre. Resultater Tre tilfeller måtte konverteres til konvensjonell operasjon p.g.a. perforasjon, trombosering og manglende laser effekt. Ekkimose og tromboflebitt oppsto hos de fleste. Ett tilfelle utviklet sårinfeksjon på blottleggingsstedet. Ved fire ukers kontroll var alle pasientene fornøyde med resultatet. Alle fikk 14 dagers sykemelding, men ingen hadde behov for en så lang sykemeldingsperiode. Konklusjon ELO er en gjennomførbar teknikk men forutsetter erfaring i vaskulær farge-dupleks. Oppsettet bør gi muligheter til å supplere anestesiformen og konvertering til vanlig varicekirurgi. Sykehuskostnadene vil sannsynligvis være høyere enn ved konvensjonell kirurgi pga investeringskostnader til laserapparatur og utgfiter til engangsutstyr. Samfunnsøkonomisk kan det være en gevinst grunnet kortere sykemeldingsperioder. Litteratur (1) Lurie F, Creton D, Eklof B, Kabnick LS, Kistner RL, Pichot O, et al. Prospective randomised study of endovenous radiofrequency obliteration (closure) versus ligation and vein stripping (EVOLVeS): two-year follow-up 2. Eur J Vasc Endovasc Surg 2005 Jan;29(1):67-73.

6 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 305 VENEKLAFF REKONSTRUKSJON (VKR) HOS PASIENTER MED SEKUNDÆR KRONISK VENØS INSUFFISIENS (SKVI) Rosales A, Jørgensen JJ, Slagsvold CE, Stranden E, Risum Ø og Kroese AJ Oslo Vaskulære Senter, Aker Universitetssykehus HF, Oslo Introduksjon Hensikten med denne studien er å vurdere holbarheten av VKR og hvilken effekt den har i symptomlindring, sår tilheling og symptom/ulcer residiv hos pasienter med SKVI der den konvensjonelle behandlingen har mislyktes. Material og metoder I løpet av en ti års periode ( ) ble 1800 pasienter med kronisk venøs insuffisiens (KVI) primært utredet med farge-dupleks (FD) og ambulatorisk venetrykks måling (AVT). Ca. en tredje del av pasienter hadde SKVI. Kompresjonsterapi ble startet og overfladisk/perforant kirurgisk behandling utført hos pasienter som fikk påvist refluks i disse venøse systemene. Etter seks måneder var det 121 pasienter som ikke hadde noe bedring og disse ble ytterligere utredet med ascenderednde venografi, descenderende video-venografi, luft pletysmografi og postiskemisk venøs trykkgradient. Tretti-to pasienter med kun refluks ble selektert til VKR. (se tabell). VKR CEAP Enkel plastikk Multipl e plastikk Enkel transplan t Doble transplan t Plastikk + transplan t Transposisjon Transposisjo n + transplant C4 2 C C Statistikk Kaplan-Meier overlevelses kurve. Resultater Alle prosedyrene var primær vellykket ifølge peroperativ strip-test. Popliteal rekonstruksjon ble utført hos alle pasienter med hemodynamisk bedring (postop. AVT reduksjon > 20 mmhg). Sårtilheling etter 3 måneder ble oppnådd hos 13/19 (68 %) pasienter), 9/13 (69%) med tilhellet sår hadde hemodynamisk bedring. Holdbarhet og klinisk suksess var 53 % og 47 % etter henholdsvis 3 og 5 år. Diskusjon Pasienter med SKVI representerer en utfordring. VKR kan være et behandlingsalternativ for disse pasientene forutsatt en nøyaktig preoperative hemodynamisk utredning og streng seleksjon. Klinisk suksess synes å ha direkt sammenheng med holdbarheten av VKR. Popliteal rekonstruksjon fører til både hemodynamisk bedring og lenger VKR holdbarhet. Refluks og AVT reduksjon er nødvendig for å oppnå sårtilheling.

7 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 306 KRONISK VENØS INSUFFISIENS I NORGE HVOR STORT ER PROBLEMET? SA Jensen 1,2, HO Myhre 2, Inst. for Samfunnsmedisinske fag 1, Inst. for sirkulasjon og billeddiagnostikk 2, NTNU Målsetting: Estimere forekomst av, antall kirurgiske prosedyrer for og kostnadene med behandling av kronisk venøs insuffisiens (KVI) i Norge. Metode: Prevalensen av KVI ble estimert på bakgrunn av frekvensanalyser fra andre land i Norden, Europa og USA. Omfanget av venekirurgi i norske sykehus ble kalkulert ut ifra tall fra Norsk Pasientregister (NPR), det vil si operasjoner som har utløst DRG poeng. Kostnadsberegninger ble gjort etter ekstrapolering av analyser for forekomst og kostnader i andre land i Norden, samt rapporter fra Statistisk sentralbyrå. Resultater: Ved ekstrapolering av resultater fra Edinburghstudien er det i Norge ca menn og ca kvinner som har varicer. Omlag 1% av befolkningen har alvorlig venøs insuffisiens (CEAP 4-6). Prevalensen av venøse leggsår kan estimeres til ca 0,2%, og omfatter dermed omlag 8000 personer i Norge. I NORKAR er det bare registrert 96 kirurgiske prosedyrer for venøse lidelser siden Det ble imidlertid utløst DRG poeng for ca 7000 kirurgiske intervensjoner på vener i % av disse prosedyrene var stripping av v. saphena magna. De direkte kostnadene av operasjonene i 2005 var omlag 140 mill NOK. Ca 1,5 % av det totale helsebudsjettet i Sverige brukes direkte i behandling av KVI; i Norge ville dette omfattet omlag 700 mill NOK. Videre indikerer estimater fra Sverige at de indirekte kostnadene er ca 2,5 ganger større enn de direkte. 245 mennesker ble i 2001 uføretrygdet på grunn av KVI og dette utløste trygdeutbetalinger på 26 mill NOK. Kortidssykemeldingene for KVI kostet Staten 69 mill NOK i Diskusjon: Forekomsten av KVI rapporteres å variere, noe som blant annet skyldes geografiske variasjoner i prevalens, men også bruk av ulike definisjoner i de forskjellige studiene er påfallende. Enkle symptombaserte definisjoner er ikke godt nok beskrevet i litteraturen. KVI generelt er svært sjelden en dødelig sykdom, men livskvaliteten til pasientene er betydelig nedsatt. Pasienter med venøse leggsår, har i tillegg omfattende komorbiditet og betydelig lavere livskvalitet enn normalpopulasjonen. Antall kirurgiske prosedyrer for venøse lidelser og antallet kronisk venøse leggsår er omlag likt. Ifølge prosedyrebeskrivelsene er det imidlertid ikke sannsynlig at disse intervensjonene er gjort utelukkende for dem med venøse leggsår. De fleste pasientene med alvorlig KVI behandles ambulant i distriktshelsetjenesten, og det er grunn til å tro at mange behandles primært konservativt uten forutgående karkirugiske undersøkelser. Flere av disse pasienten kunne sannsynligvis vært behandlet kirurgisk for en primær overflatisk insuffisiens. Sammenligningene av forekomsten og antallet kirurgiske veneprosedyrer kan derfor tyde på at utredning for og behandling av KVI underprioriteres. NORKAR må oppfattes som et register for kirurgiske prosedyrer på arterier. Konklusjon: Kronisk venøs insuffisiens er svært vanlig og vanligst hos de eldste. Variasjoner i definisjonene gjør imidlertid sammenligninger av frekvensanalyser vanskelig. Varicer er et normalfenomen hos populasjonen over 70 år. Sykdommen påvirker livskvaliteten til pasientene og behandlingen koster samfunnet betydelige beløp. Konsensusarbeider bør enes om enkle symptombaserte definisjoner av KVI.

8 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 307 VENA CAVA INFERIOR OKKLUSJON BEHANDLET MED REKANALISERING OG STENTING. Mathisen SR 1,2, Uher P 1, Sonesson B 1, Ivancev K 1. Kärlkirurgisk og Intervensjonsradiologisk avdeling, Universitetssjukhuset MAS, Klinikk för Kärlsjukdommer, Malmø-Lund, Sverige 1. Karkirurgisk avdeling Sykehuset Innlandet, Hamar 2. Innledning: Årsaken og tidspunktet for trombosering av vena cava inferior er ukjent. Flere årsaker er dokumentert: medfødt agenesi(1), en akutt trombosering i tidlig alder pga. en hyperkoagulabilitets-disposisjon(2) eller en ervervet tilstand senere i livet (kompresjon)(3). Kasuistikk: 17 år gammel tidligere frisk kvinne. P-pille bruk i en måned. Ingen kjente arvelige trombose-disposisjoner i familien. Akutt innlegges på sykehus i Helsingborg etter en uke med abdominale smerter. 12/5-06 ble det utført en eksplorativ laparatomi hvor man kun fant det man tolket som cyster i det lillebekkenet. CT Angio og MR Angio viser store tromboserte bekken varicer og en kronisk vena cava inferior okklusjon. 22/5-06 utvikler pasienten smerter og ødem i høyre underekstremitet. Behandles primært med Klexane(enoksaparin)s.c. Duplex skan av underekstremitetene viser bilaterale bekkenvenetromboser med sammenhengende trombe ned til høyre vena poplitea og venstre vena femoralis superficialis. 26/5-06 skjer det en akutt forverring av pasientens kroniske vena cava inferior okklusjon. Pasienten overflyttes til Malmö. Intervensjons behandling: 27/5-06 startes det bilateral intravenøs trombolyse med introduser i vena poplitea. 30/5-06 etter tre dager med trombolyse behandling blir det utført mekanisk-aspirasjons-trombektomi (Arrow). 31/5-06 blir pasienten behandlet i narkose på operasjonsstuen med intervensjonsradiologisk gulvmontert gjennomlysning. Det er en introducer plassert i høyre vene jugularis og to introducere plassert i vena femoralis communis bilateralt. Retroperitoneal rekanalisering og ballong dilatasjon utføres. Seks Wallstenter (Boston Scientific, Natich MA, USA) blir plassert: to i vena cava inferior og to i hver av bekkenvenene. Pasienten har ikke fått cava filter forut for den endovaskulære behandlingen. Antikoagulasjons behandling: Full dose Klexane(enoksaparin)s.c. supplert med Marevan peroralt. Pasienten er anemisk og får også jern-tilskudd. Oppfølgning: Postoperative smerter i kroppen generelt. Hun opplever også smerter i høyre del av korsryggen lik de hun tidligere har kjent. Pumpestøvel behandling: 30 minutter x 3 daglig med 40 mmhg trykk i en uke. 30 minutter x 2 daglig med 40 mmhg trykk i en uke. Koagulasjons utredning. Samtaler med pasienten og foreldrene. Utskrivning 5/6-06. Diskusjon: Vår pasient hadde sannsynligvis en latent hyperkoagulabilitets-disposisjon som ga seg til kjenne da hun startet med P-pille. Tidligere behandling med Femorocavale bypass har hatt dårlig patency (4). Wallstenter har blitt plassert med hel ved maligne tilstander som gir vena cava inferior stenoser/okklusjoner(3). Razavi et al behandlet forløpende 17 pasienter med vena cava inferior okklusjon med en primary patency på 80% og en primary assisted patency på 87%(5). Te Riele et al behandlet 9 pasienter med varierende årsaker til vena cava inferior okklusjon med endovaskulær rekanalisering og Wallstenter med en primary patency på 78% og en ni måneder okklusjonsfri overlevelse på 56%(2). Studier med tilstrekkelig antall pasienter og langsiktig oppfølging mangler. Imidlertid kan rekanalisering med Wallstenter og livsvarig antikoagulasjons behandling gi en bedre livskvalitet til de som ikke reokkluderer.

9 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 308 HVA GJØR VI MED LYMFØDEMPASIENTER? C-E Slagsvold, B Morken, J Hisdal og E Stranden. Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Kirurgisk klinikk, Aker universitetssykehus HF, Oslo Pasienter med lymfødem faller naturlig ikke inn under noen medisinsk spesialitet og per i dag finnes lite strukturert utrednings- og behandlingsopplegg for gruppen. I samarbeid med Skandinavisk Forum for Lymfologi har vår avdeling lang erfaring i utredning og oppfølging av denne tilstanden. Hensikten med presentasjonen er å gi informasjon om dette tilbudet. Lymfødem deles vanligvis inn i to kategorier: primære og sekundære. Primært lymfødem klassifiseres etter debut. Kongenitt lymfødem er medfødt og kan være arvelig (Milroys sykdom). Lymfødema precox debuterer ved pubertet og lymfødema tardum utvikler seg fra 30-års alder. Sekundært lymfødem representerer en større gruppe og kan utløses av infeksjoner, cancer, traumer eller andre tilstander som kan påvirke lymfebanene. Lymfødem utgjør en tilleggskomponent til enkelte andre medfødte, gjerne vaskulære anomalier (for eksempel Klippel-Trenaunay og Parkes-Weber syndrom). Symptomene kan i stor grad variere fra kun mindre ubehag til manifeste ekstensive plager med invaliditet. Utredning og behandling er lik for alle typer lymfødem. Utredningen inkluderer foruten klinikk også volumestimeringer, ultralydundersøkelser (evt. CT eller MR) og lymfscintigrafi. Hos mange pasienter vil klinisk undersøkelse og ultralyd avbildning av subkutant vev for vurdering av vevsvæskesjikt ofte være nok til å stille diagnose. Lymfangiografiundersøkelse har man til dels gått bort fra fordi disse i seg selv kan forverre et eksisterende lymfødem. Differensialdiagnostisk kan venøs insuffisens (både primær og postrombotisk), lipødem, hemihypertrofi (hos små barn) så vel som systemiske årsaker illudere lymfødem. Erfaring med- og utstyr til undersøkelse av perifer blodsirkulasjon vil avlette diagnostikken fordi mange ødem med vidt forskjellig årsak til forveksling kan likne hverandre Initialt består behandlingen mer intensivt av en kombinasjon av kompresjon (over 25 mmhg med bandasjering eller strømper), manuell lymfedrenasje hos skolert fysioterapeut, pulsator, elevasjon og forsøk på vektreduksjon om nødvendig. Lymfødem er en kronisk tilstand og i etterkant av optimal ødemreduksjon må pasientene fast bruke stram kompresjon. Behandlingen er ressurskrevende og forutsetter informasjon og oppfølging, gjerne hos fysioterapeut med spesialopplæring. Kirurgisk behandling med lymfovenøse fistler, transplantasjon av lymfeglandler og fettsuging har vært forsøkt med varierende resultat og representerer foreløpig intet etablert behandlingsalternativ.

10 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 309 TO ÅRS RESULTATENE AV THE OSLO BALLOON ANGIOPLASTY VS. CONSERVATIVE TREATMENT STUDY (OBACT). Risum Ø 1, Nylænde M 1, Abdelnoor M 2, Stranden E 3, Morken B 3, Sandbæk G 4, Jørgensen JJ 1, Lindahl AK 1, Arnesen H 2,5, Seljeflot I 2, Kroese AJ 1 Karkirurgisk avdeling, Oslo Vaskulære Senter (OVS) 1, Aker Universitessykehus HF(AUS), Forskningsforum, Ullevål Universitetssykehus HF (UUS) 2, Sirkulasjonsfysiologisk avd., AUS 3, Radiologisk avd., AUS 4, Kardiologisk avd., UUS 5. INNLEDNING: Hensikten med studien var å sammenlikne effekten av Beste medisinske behandling (BMB) med BMB kombinert med perkutan transluminal angioplastikk (PTA) hos pasienter med invalidiserende claudicatio intermittens. MATERIALE OG METODE: Av de totalt 434 pasientene som ble vurdert ved AUS, var det kun 56 pasienter som oppfylte kriteriene for inklusjon i studien. Vurdering av livskvalitet var det primære mål, men parametere som mortalitet, gangdistanse målt på tredemølle, smerte evaluert ved visuell analog skala (VAS) og ankel-armindeks var også inkludert. Tre livskvalitetsskjemaer ble benyttet: Short Form (SF-36), EuroQual (EQ) og Claudication Scale (Claus-S). Pasientene ble randomisert i to like grupper; en med BMB alene og en med BMB+PTA. Pasientene ble fulgt opp etter 3, 6, 12, 18 og 24 måneder. For å analysere livskvalitetsskjemaene, ble mean verdiene for hver undergruppe beregnet og omgjort til en skala fra 0 til 1. Sammenlikning av to grupper etter en behandlingsperiode ble gjort ved først å ta differansen mellom det aktuelle behandlingstidspunkt og basisverdiene og deretter ble Mann-Whitney test benyttet. Hver gruppe i seg ble også analysert (intra-group test) RESULTATER: Til sammen fem pasienter gikk ut av studien, to i BMB gruppen forlangte PTA og en pasient døde. Pasientene i gruppen BMB+PTA hadde en markant bedring av gangdistanse, ankel-arm indeks og VAS score i forhold til gruppen behandlet med BMB alene. Det samme gjaldt flere livskavalitetsparametere i SF-36 og i CLAU-S. BMB alene har også en gunstig effekt, men denne er mye svakere. KONKLUSJON: Det relativt lite antall pasienter i studien kompenseres ved at det foreligger en svært homogen gruppe med strenge inklusjonskriterier. Intervensjon med PTA i kombinasjon med BMB har en gunstigere effekt på funksjonalitet, hemodynamikk og livskvalitet enn BMB alene etter to års behandling.

11 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 310 SUBINTIMAL ANGIOPLASTIKK (SA) SOM BEHANDLING VED OKKLUDERT INFRAINGUINAL BYPASS. Flørenes T., Bay D., Sandbæk G., Slagsvold C.E., Kroese A.J. og Jørgensen J.J., Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker universitetssykehus HF. Infrainguinal bypass er en veletablert behandlingsmetode ved femoropopliteal okklusjon. All bypasskirurgi er befengt med okklusjoner og indikasjonen for operasjon skal derfor være streng. Behandlingen ved okkludert bypass kan være trombolyse, trombektomi av graftet eller ny bypassprosedyre, ofte til et nivå lenger distalt. Aune og Laxdal (1) viste at 1-års patency ved slike re-do procedyrer var så lav som 29 %. Materiale. Ved OVS har vi siden 1997 utført ca 700 subintimale rekanaliseringer infrainguinalt. Tretti-fem (5 %) av disse hadde allerede en okkludert bypass i det aktuelle segmentet og en gjennomsnittlig okklusjonslengde på 25 cm. Det var 21 menn og 14 kvinner med gjennomsnittlig alder 72 år (42-89). Indikasjonen for behandling var claudikasjon hos fire, hvilesmerter hos 10 og gangren med sår hos 21 pas. Den tidligere bypassoperasjonen var åtte femorodistale og 27 femoropoliteale hvorav 13 var lagt nedenfor og 14 ovenfor kneet. I tillegg var noen operert med Y-graft og bypass kontralateralt. Resultat. SA var vellykket hos 27 (77 %). Postoperativ liggetid var mean 4,7 dager og median to dager. Én pas. lå 60 dager i avdelingen pga gjentatte sårrevisjoner og hudtransplantasjoner. Vi registrerte tre perforasjoner og to blødninger som ikke hadde kliniske eller behandlingsmessige konsekvenser. Ingen embolier. Ingen mortalitet, men én pas. fikk et lite perioperativt infarkt. Én SA okkluderte i løpet av første døgnet. Av åtte mislykkede prosedyrer ble fire operert med ny bypass, én amputert og én konservativt behandlet da han allerede var amputert kontralateralt. To ble returnert til hjemstedssykehuset da amputasjon var eneste alternativet. Vi har fulgt opp pasientene regelmessig postoperativt. Hos syv ble det påvist stenoser som ble PTA behandlet. To av disse okkluderte senere etter henholdsvis 5 og 43 måneder. Atten er okkludert fra 0 til 42 måneder etter SA behandlingen. Seks er reåpnet, én med trombolyse og fem med ny SA hvorav to fortsatt er åpne etter 20 og 99 måneder. Ved siste undersøkelse er syv rekonstruksjoner fortsatt åpne med observasjonstid fra måneder. Ved lifetable analyse gir dette en assistert primær patency etter 24 måneder på ca 35 %. Konklusjon: Behandlingen av okkludert bypass er en utfordring. SA er for pasienten en lite belastende behandling og når den lykkes opplever pasienten rask bedring med kort rekonvalesenstid. Ved regelmessig oppfølging og nødvendige reintervensjoner er langtidsresultatene tilfredsstillende. Ass primpat SA ved okkl bypass Prob. survival Mnd 1. Aune S et Laxdal E. Above-knee Prosthetic Femoropopliteal Bypass for Intermittent Claudication. Results of the Initial and Secondary Procedures. Eur J Vasc Endovasc Surg 19, (2000).

12 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: DAGERS RESULTAT ETTER BEHANDLING AV CAROTISSTENOSER Fosby B, Krohg-Sørensen K. Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet Slagforebyggende effekt ved carotiskirurgi er godt dokumentert, men avhengig av lav forekomst av peroperative komplikasjoner. Vi presenterer våre 30-dagers resultater etter trombendarterectomi (TEA) og stentbehandling av stenoser i a. carotis interna. Materiale og metode: I perioden er det behandlet 285 carotisstenoser, 219 med TEA og 66 endovaskulært. 32 pasienter er behandlet for bilaterale stenoser, 8 pasienter er behandlet om igjen for restenose. Median alder var 68 år (25-83), 80 var kvinner. Data ble registrert fortløpende i avdelingens database. Pasientene er ikke randomisert bortsett fra 16 pasienter som er inkludert i ICSS. Indikasjon for stent utenom dette var restenose (22), tidligere strålebehandling (6), vanskelig anatomi eller annen etiologi enn aterosklerose. Resultat: Forekomsten av slag postoperativt i TEA-gruppen var på totalt 4,2 % (9 av 219), hvorav 2 døde (0,9 %) og i den endovaskulære gruppen 6,1 % (4 av 66). I begge grupper var 2 av slagene ikke invalidiserende. I TEA-gruppen var 5 av 9 slag ipsilaterale og i endovaskulærgruppen 3 av 4. I TEA-gruppen var andelen pasienter som ble operert formed asymptomatisk stenose 67/219 (30 %), i den endovaskulære gruppen var det tilsvarende antallet 19/66 (29%). Forekomst av postoperativt slag/død i TEA-gruppen var hos pasienter med symptomatiske stenoser 7/152 (4,6 %), og hos pasienter med asymptomatiske stenoser 2/67 (3%). Tilsvarende tall for den endovaskulære gruppen var på henholdsvis 3/47 (6,4 %) og 1/19 (5,3%). I TEA-gruppen var forekomst av slag 4/36 (11,1%) dersom den kontralaterale carotis var okkludert, sammenlignet med 5/183 (2,7%) når carotis på motsatt side var stenotisk eller åpen (p=0,02). I endovaskulærgruppen var tilsvarende tall 1/11 (9,1%) og 3/55 (5,5%) (NS). I den opererte gruppen var det 6/219 pasienter (2,7 %) som måtte behandles for re-stenose og i den endovaskulære gruppen 2/66 pasienter (3%). Alder og kjønn var ikke signifikante risikofaktorer i dette materialet. Diskusjon : De forskjellige gruppene blir i dette materialet for små til at vi får signifikante verdier ved sammenligning av grupper. Imidlertid ser vi at det totale antallet komplikasjoner i form av slag/død eller behandlingstrengende restenosering i den opererte gruppen ligger innenfor de resultatene man har sett i store internasjonale serier. Komplikasjonsfrekvensen i den endovaskulære gruppen ligger noe høyere i denne undersøkelsen på henholdsvis 6,4 % slag i gruppen behandlet for symptomatisk stenose og 5,3 % i den asymptomatiske gruppen, som imidlertid kun er 19 pasienter. Selv om vi rutinemessig bruker shunt, synes risiko ved TEA å øke når kontralaterale carotis er okkludert, og 3 av 4 slag i denne gruppen er kontralaterale slag.

13 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 312 CEREBRALE MIKROEMBOLIER VED CAROTIS ENDARTEREKTOMI OG CAROTISSTENTING, PÅVIST MED DIFFUSJONSVEKTET MR Tennøe B 1, Bakke S 1, Krohg-Sørensen K 2, Nome T 1, Skjelland M 3 Bilde og Intervensjonsklinikken 1, Thoraxkirurgisk avd 2, Nevrologisk avd 3, Rikshospitalet Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo Hensikt: Påvise embolier til hjernen etter behandling av carotisstenose, og sammenligne tidlige kliniske resultater av carotis endarterektomi (CEA) og carotis stenting (CAS). Pasientmateriale og metode: Fortløpende 128 behandlinger av carotisstenose (91 CEA, 37 CAS), 77 sympt. og 51 asympt. 34 kvinner, 76 menn, alder år, gj.sn. 65,3 år. Hos 61 (37 CEA og 24 CAS) utført diffusjonsvektet MR før og etter behandling for påvisning av cerebrale iskemiske lesjoner. Tidlige og sene (1-3 mnd) kliniske komplikasjoner registrert hos alle pasienter, basert på journalopplysninger. Resultater: Cerebral diffusjons-mr viste nye iskemiske foki ved 2/37 (5,4 %) kirurgiske- og ved 8/24 (33,3 %) stent-prosedyrer (signifikant forskjell, p=0,0038). Totale antall lesjoner var 3 blant de kirurgiske og 15 blant de stentede. I den kirurgiske gruppen var alle lesjoner i aktuelle vaskulære territorium, hos de stentede var mindre enn 50 % av de iskemiske lesjoner i forsyningsområdet til behandlet arterie. I gruppen undersøkt med MR hadde ingen kirurgiske pasienter sentralnevrologiske utfall postoperativt, en stentet pasient hadde TIA uten korresponderende MR-funn. 5 kirurgiske pasienter hadde mindre lokale komplikasjoner postoperativt, vedvarende lokal nerveskade hos to etter 1-3 mnd. En stentet pasient ble operert for pseudoaneursyme etter prosedyren, ytterligere 6 hadde mindre komplikasjoner, og ved 1-3 måneders kontroll ingen komplikasjoner registrert i stent-gruppen. 67 (54 CEA/13 CAS) ble ikke undersøkt med MR. Blant de 54 kirurgiske var det 9 komplikasjoner umiddelbart postoperativt hvorav 2 hjerneslag. Ved 1-3 mnd. kontroll nevrologisk sekvele hos begge, i tillegg 4 med mindre lokale komplikasjoner. Ingen komplikasjoner blant de 13 stentede. I hele pasientmaterialet tidlige kliniske komplikasjoner hos 15,4 % av de kirurgiske og 18,9 % av de stentede (ikke signifikant forskjell). Etter 1-3 mnd. vedvarende komplikasjon hos 8 (8,8 %) av de kirurgiske, ingen komplikasjoner blant de stentede. Konklusjon: CAS gir signifikant flere cerebrale mikroembolier enn CEA, men disse er vanligvis asymptomatiske. Både behandlede og ikke behandlede vaskulære territorier rammes av mikroembolisering ved stenting. Mindre, lokale komplikasjoner er relativt hyppig ved begge behandlingsmetoder. Studien viser ved stenting lav risiko for prosedyrerelatert hjerneslag. Studien ble presentert ved ASNR i San Diego, mai 2006

14 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 313 CAROTISKIRURGI VED SYKEHUSET BUSKERUD Myhre K, Oskarson V, Stavis P, Lie B, Eggum R Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud HF, 3004 DRAMMEN Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud HF, etablerte tilbud om operativ behandling av symptomgivende carotisstenoser i Utredning og oppfølging av pasientene skjer i samarbeid med nevrologisk avdeling. Antall pasienter som søkes til endarterektomi av carotisstenoser synes å være økende. Seksjon for kar- og thoraxkirurgi betjener et oppland på ca mennesker som geografisk hovedsakelig utgjør Buskerud fylke. Vi presenterer et materiale på 142 pasienter som i tidsrommet fra juni1999 til juni 2006 ble operert for carotisstenose med operasjonskode PAF 21/20. Indikasjonen for kirurgisk behandling var hos de fleste symptomgivende stenose, og utløsende symptom var TIA eller ikke invalidiserende slag. Vi omtaler karakteristika ved pasientene og hvilken utrednig de har gjennomgått. Videre beskrives detaljer fra kirurgien, resultater og komplikasjoner.

15 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 314 CEREBRALE MIKROEMBOLIER, KLINIKK OG MR FUNN VED CAROTIS ENDARTEREKTOMI OG STENTING. Skjelland M, Krohg-Sørensen K, Tennøe B, Bakke SJ, Russell D. Nevrologisk avd, Thorax-kirurgisk avd, Radiologisk avd, Rikshospitalet Carotis angioplastikk med stenting (CAS) er et relativt nytt behandlings alternativ til carotis endartrektomi (CEA) ved carotis interna stenose. Hjerneslag/ TIA er hovedkomplikasjon ved både CEA og CAS og cerebrale mikroemboliske signaler (MES) påvises under begge prosedyrer. Hensikten med vår studie var å bestemme antall og type MES under hhv. CEA og CAS og å relatere dette til postoperative hjerneslag/tia og nye ischemiske lesjoner på cerebral MRI. Pasienter og metode 84 pasienter, 66 år (42-83), 71 menn, ble behandlet for 90 carotis interna stenoser med CEA (60) eller CAS (30). 47 (52 %) av stenosene var symptomatiske og 96 % var høygradige (70-99%), 10 (9%) var restenoser eller stråleindusert og 28 pasienter (31%) hadde kontralateral høygradig stenose eller okklusjon. Under CEA og CAS ble a. cerebri media monitorert med transcraniell Doppler med embolidetekjson. Cerebral MRI (diffusjonsvektet, DWI) ble tatt før og etter prosedyre. Alle CAS ble utført med proteksjon og alle CEA med shunt. Resultat Det var flere solide (median 44 versus 4, P<.001) og gassembolier (236 og 44, p<.001) ved CAS sml. med CEA. Ved CEA var 21 % av alle emboliene solide, mens 17 % var solide ved CAS. Under CEA var det flest embolier ved etablering av shunt-flow og ved re-etablering av interna flow. Ved CAS var det flest embolier ved stent-plassering og dilatasjons-prosedyrer. Tretten % av CEA og 30 % av CAS pasientene hadde nye ischemiske lesjoner på MRI etter behandling. Pasienter med nye ischemiske lesjoner på MRI hadde flere solide (30 versus 8, p=0,037) og gass embolier (215 og 23, p=0,048) peroperativt sml. med pasienter uten MRI forandring. Seks % av CEA og 10% av CAS pasientene hadde perioperative cerebrovasculære symptomer, hhv. 3% og 7% var ipsilaterale. Pasienter med cerebrovasculære symptomer hadde flere embolier enn asymptomatiske pasienter, men dette var ikke statistisk signifikant. Konklusjon Antall cerebrale embolier var høyere ved CAS enn CEA. Det var flere nye ischemiske lesjoner og flere cerebrovasculære symptom etter CAS sml. med CEA, men forskjellene var ikke signifikante. Pasienter med nye ischemiske lesjoner på MRI har flere embolier peroperativt sml. med paseinter med uendret MRI. Mikroembolier og nye ischemiske lesjoner på MRI kan hos noen pasienter være subkliniske. Det er imidlertid også mulig at de gir andre kliniske symptom, f.eks nevropsykologiske utfall.

16 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 315 KARSKADER I NORGE DOKUMENTASJON I NORKAR Grunewaldt C 1, Dahl T 1,2, Sæther OD 1,2 1 Kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim 2 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Trondheim Bakgrunn I nyere europeiske studier dokumenteres det at karskader i Europa i ca. 40% av tilfellene har iatrogen årsak. I amerikanske studier derimot domineres årsaken til karskader hovedsakelig av traumer. På grunn av denne forskjellen har vi sett på antall karskader og deres årsak som er rapportert i NORKAR i perioden Material og metode Deskriptiv studie av prospektivt leverte data på operative inngrep av karskader gjennomført av medlemsavdelinger i NORKAR i perioden Resultater Totalt ble 209 pasienter rapportert til NORKAR i denne perioden. Pasientenes alder var mellom 4 og 83 år, gjennomsnittsalder 43,9 år. I den undersøkte gruppen var 140 menn (67,0%) og 69 kvinner (33,0%). 7 (3,3%) pasienter døde (3 menn og 4 kvinner). Fra år 2001 er rapportert 142 pasienter med karskade. Derav 58 pasienter (40,8%) rapportert etter karskader med iatrogen årsak og 84 pasienter (59,2%) med traumatisk årsak. Av disse var det flere menn (82,1%) enn kvinner (13,9%) som ble registrert med traumatisk karskade og flere kvinner (62,1%) enn menn (37,9%) som ble registrert med iatrogene karskader. Av alle 209 pasienter er 7 (3,3%) halskarskader, 64 (30,6%) karskader av øvre ekstremitet, 3 (1,4%) thorakale karskader, 5 (2,4%) abdominale karskader, 10 (4,9%) bekkenkarskader, 36 (17,2%) karskader av nedre ekstremitet, 35 (16,7%) rapportert som karskade uten skadediagnose, 4 (1,9%) diagnose som tyder på karskade i øvre ekstremitet, 12 (5,7%) diagnose som tyder på karskade i nedre ekstremitet og 33 (15,9%) karkirurgisk diagnose uten skadebeskrivelse. Regionalt finner man færrest rapporterte karskader i Finnmark,1 (0,47%). Flest rapporterte karskader i Hordaland, 44 (21%). I forhold til antall behandlede pasienter med karskade rapporterte sykehusene i Gjøvik og i Kristiansand med respektive 2 (0,95%) færrest pasienter og St. Olavs Hospital med 53 (25,3%) flest pasienter. Konklusjon I Norge ble over en 8 års periode, 209 pasienter fra i alt 18 sykehus rapportert til NORKAR og er dermed en representativ pasientgruppe i Norge. På grunn av uregelmessig rapportering og registrering fra de karkirurgiske avdelingene i Norge, er en korrekt statistisk bearbeidelse vanskelig og vi må gå ut i fra at det finnes et stort mørketall. NORKAR skjemaet registrerer først fra 2001 hvorvit karskadene hvar iatrogen eller traumatisk. Kodering av diagnoser ble i perioden gjort med ICD-9, totalt 40 forskjellige diagnosekoder og fra ble koderingen gjort med ICD-10 med 54 forskjellige diagnosekoder.for å kunne gjennomføre en korrekt statistisk bearbeidelse av data må vi i framtiden legge vekt på å innhente mer komplette data fra de karkirurgiske avdelingene og dokumentere nøyere.

17 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 316 ULIK KJEMOKINPRODUKSJON I KARENDOTEL HOS MUS OG MENNESKE Carlsen HS 1,2, Haraldsen G 2, Brandtzæg P 2 og Bækkevold ES 2 1 Kirurgisk klinikk1, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF 2 Laboratorium for Immunhistokjemi og Immunpatologi (LIIPAT), Universitetet i Oslo, Patologiklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF Kjemokiner er kjemotaktiske cytokiner som binder seg til reseptorer på leukocytter og styrer vandring og aktivering av disse cellene. Vi har studert ekspresjonen av et såkalt lymfoid kjemokin secondary lymphoid-tissue chemokine (SLC, CCL21) som er avgjørende for at naive T-celler skal vandre ut fra blodbanen og resirkulere mellom blod, lymfeknuter og lymfe. Gjennom denne resirkuleringen ivaretar T-celler en viktig overvåkningsfunksjon i immunsystemet. Det er velkjent at CCL21 blir syntetisert både i lymfekar og spesialiserte blodkar (høy-endotel venyler, HEV) i lymfeknuter og annet sekundært lymfoid vev hos mus. En har derfor antatt at mennesker også produserer dette kjemokinet både i lymfekar og blodkar. Vi har gjort en sammenliknende studie av sekundært lymfoid vev hos mus og menneske der vi har undersøkt distribusjonen av CCL21 mrna ved in situ hybridisering og CCL21 protein ved flerfarge immunfluoresensteknikk. Resultatene viser at det hos menneske, i motsetning til hos mus, ikke finnes holdepunkter for at CCL21 normalt produseres i blodkarendotel. Dette kjemokinet syntetiseres derimot av perivaskulære celler og translokeres gjennom karendotelet i likhet med et annet lymphoid kjemokin som også er styrer utvandring av naive T-celler. Dette innebærer at humant blodkarendotel ikke produserer noe kjent kjemokin som binder naive T-celler og at translokasjon av kjemokiner gjennom blodkarendotel er avgjørende for konstitutiv rekruttering av T-celler hos mennesker. Funnene tyder på at perivaskulære celler spiller en viktig rolle for utvandring av naive T- celler fra blodbanen, og resultatene har avgjørende betydning for oppsett og tolkning av eksperimentelle musemodeller til studier av lymfoide kjemokiner.

18 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 317 PROINFLAMMATORISKE INTERLEUKINER (IL) HOS PASIENTER MED PROKSIMAL FEMUR FRAKTUR (PFF) Kazmi SSH 1,2, Stranden E 1, Kroese AJ 2, Jørgensen JJ 2. Sirkulasjonsfysiologisk avd. 1, Karkirurgisk avd. 2, Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, Oslo Introduksjon: Postoperativt ødem i underekstremiteter hos pasienter med PFF kan forårsake stivhet i leddene og reduserer postoperativ mobilisering. Vi har vist at ødemet er mest uttalt i nærheten av bruddet, men beveger seg senere mer distalt (1). Mekanismen bak dette ødemet er lite beskrevet, men man kan anta at inflammasjon som følge av traumet er en mulig årsak. Frigjøring av proinflammatoriske cytokiner, for eksempel IL6 og IL8, kan indikere denne type ødem. Hensikten med denne studien var å påvise en eventuell sammenheng mellom disse peptidene og ødemutvikling. Materiale og metode: Tretti pasienter, 22 kvinner, av median alder 80 år ble undersøkt innen 2 timer etter skade. Seksten pasienter hadde pertrokantære brudd (PTF) og resten hadde collum fraktur (FCF). Blodprøver for måling av serum IL6 og IL8 ble tatt umiddelbart etter innleggelse, en time før operasjon, 1, 6, 12, 24, 48 timer og 5 dager etter operasjon. Samtidig ble volumøkning i skadet bein målt ved innleggelse, 3., 5. og 7. dag etter operasjon. Interleukin ble målt i serumprøver ved hjelp av ELISA teknikk. Resultater: Ødemutvikling på lår var mest uttalt ved PTF, med maksimum på 7. postoperative dag (figur til venstre). Parallelt forelå stigning i IL6 med maksimum 24 t etter operasjonen (figur), med størst økning i PTF-gruppen. IL8 viser mindre forandring enn IL6, med kun en svak økning mot slutten av studieperioden. Konklusjon: Pasienter med større traume får mest økning i serum interleukin-konsentrasjon. Økningen i IL6 tilkommer langt før maksimal økning i lårødem. Postoperativt ødem hos pasienter med PFF kan mistenkes forårsaket av inflammasjon, blant annet på basis av økt serumkonsentrasjon av IL6. 1. Kazmi SSH et al. Edema in the lower limb of patients operated for proximal femoral fractures (PFF). The Journal of Trauma 2006, in print.

19 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 318 ER HESTER FARLIGE? GRAFTINFEKSJONER MED STREPTOKOKKUS EQUI ZOOEPIDEMICUS M. Altreuther, T. Dahl, C. Lange, kirurgisk klinikk, karkirurgisk seksjon, St Olavs Hospital Infeksjoner med streptococcus equi zooepidemicus er sjeldne og assosiert med kontakt med hester eller inntak av upasteuriserte melkeprodukter (1). Vi presenterer 2 pasienter med graftinfeksjon hvor denne mikroben ble påvist som utløsende agens. Pasient 1 er mann, født Hans bror driver med hester. Hjerteinfarkt Y-graft for AAA i Han ble innlagt i sykehus med streptokokksepsis, blodkulturer viste oppvekst av streptokokkus equi zooepidemicus. CT viste funn forenlig med graftinfeksjon og ve. sidig psoasabscess. Han fikk antibiotikabehandling med Dalacin, senere Penicillin etter resistensbestemmelse og både symptomer, infeksjonsparametre og forandringene på CT gikk raskt tilbake. Han står fremdeles på Penicillin peroralt. Det var ikke holdepunkter for residiv ved kontroll mars Pasient 2 er mann, født Han er tidligere gårdbruker, nå pensjonist men har fremdeles hester. Ble fulgt poliklinisk for AAA. Innlagt pga abdominalsmerter. CT viste økning av aneurismediameter og kontrastoppladning i fortykket veggsone, primært bedømt som truende ruptur. Det ble satt inn endovaskulært stentgraft Ukomplisert primært, men reinnleggelse pga vedvarende feber. Blodkulturer viste oppvekst av streptokokkus equi zooepidemicus. I ettertid tror vi at han hadde et mykotisk aneurisme ved første innleggelse og at smertene var betinget av infeksjon. Pasienten fikk antibiotikabehandling med Penicillin, senere Rocephalin med god effekt på symptomene, infeksjonsparametre og CT-forandringene. Han har gått over til peroral behandling med penicillin og følges poliklinisk. Vi konkluderer med at streptokokkus equi zooepidemicus er en sjelden årsak for graftinfeksjon, som foreløpig ser ut til å respondere bra på antibiotikabehandling. Hvorvidt hyppig kontakt med hester er farlig for pasienter med karproteser har vi derimot ingen sikker formening om. 1.) Kuusi, M. et al., BMC Infect Dis. 2006; 6:36.

20 23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 319 VACUUM-ASSISTED CLOSURE (V.A.C) - NOE FOR KARKIRURGER? Aasgaard F, Dahl T* Kir.avd., St Olavs Hospital, 7006 Trondheim og *Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 7000 Trondheim I karkirurgi ser vi ofte større sår som følge av grunnsykdom eller postoperative komplikasjoner der proteser er blottlagt. Stor væskesekresjon kan gi hyppige sårskift og pleieproblemer. Vi presenterer erfaringer med bruk av Vacuum Assisted Closure (V.A.C) (KCI-Medical) hos slike pasienter. Materiale og metode Såret dekkes av vaselinkompress eller Mepitel og sårkantene pensles med Cavilon. En spesialsvamp tilpasses sårets form, og dekkes av en selvklebende plastfilm (drape) som gir en lufttett bandasjering. Man klipper et 1-2 cm stort hull i plastfilmen, og dette området dekkes med en selvklebende slange som koples til en sugepumpe. Vakuum sørger for at svampen suges inn i såret og danner en relativ fast og stabil forbinding som tillater væsketransport ut i eget kammer. Vi har brukt V.A.C ved infiserte og væskende sår, der det har vært behov for hyppige sårskift med bruk av tradisjonell forbinding. Resultater Kjønn Alder Sårtype Tilheling Mann 77 Åpen buk etter AAA og colonnekrose Pågår Kvinne 61 Nekrose og sår etter varicer Pågår Kvinne 58 Infisert fem.fem.crossover bypass Forsinket primærsutur Mann 68 Dyp graftinfeksjon i lyske og bekken Forsinket primærsutur Mann 73 Dyp graftinfeksjon i lyske Sekundær tilheling Kvinne 74 Lyskeinfeksjon etter femorodistal bypass Sekundær tilheling Kvinne 78 Lyskeinfeksjon etter TEA Sekundær tilheling Mann 65 Lyskeinfeksjon etter TEA Sekundær tilheling Hos pasienten med åpen buk og stomi var det vanskelig å få drapen til å sitte langs sårkanten, men vellykket bandasje kunne sitte urørt i 2-3 dager og sparte pasient og pleiepersonale for mange skiftinger. Tre pasienter med graftinfeksjon, oppnådde sårtilheling uten noe blødningskomplikasjoner, og det har ikke oppstått ny infeksjon. Konklusjon Korrekt anleggelse av V.A.C bandasje krever opplæring, trening og relativt mye og kostbart materiell. Man sparer imidlertid mange skiftinger, særlig dersom alternativet er saltvannskompresser. V.A.C bør skiftes hvert annet døgn, men så lenge kammeret ikke er fullt har vi hatt bandasjen i 72 timer uten problemer. Det er en utfordring å holde orden på utstyret, som er utlånt til flere seksjoner. Leieavtale med firmaet bør avklares på forhånd. V.A.C har vært et nyttig supplement til sårbehandlingen på vår avdeling.