Luster Vestre Statsallmenning **

Transkript

1 Luster Vestre Statsallmenning ** Referansedata Fylke: Sogn og Fjordane Prosjekttilhørighet: Statskog 2004, DP 2 Kommune: Luster Inventør: GGA, BHL Kartblad: 1417 II, 1417 III Dato feltreg.: UTM: Ø:411000, N: daa H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Sørboreal Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag Luster Vestre Statsallmenning ligger i indre Sogn, på vestsiden av Lustrafjorden, og grenser mot Sogndal kommune i vest. Allmenningen består av ei ganske bratt og jevn fjordli, som bare har svake gradienter i eksposisjon mellom nordøst og sørøst. Anorthositten, som dominerer berggrunnen, gir grunnlag for en lite kalkkrevende og nøysom karplantevegetasjon. Terreng og klima fører samtidig til at det er mest tørre skogtyper, som bærlyngskog og dårlig utviklet lågurtskog. Furuskog dominerer, men det er også en del boreal lauvskog med bjørk og osp, samt innslag av noe edellauvskog med lind og hassel. I tillegg er det et avgrenset bestand med eldre, selvforynget gran i nord - Skogateigen, som ble skogreservat allerede i 1914 (Norges første). Bortsett fra noen mindre granplantefelt nær sjøen, er området uten nyere inngrep av betydning. Derimot bærer det preg av å ha vært ganske jevnt og dels hardt gjennomhogd tidligere. Enkelte kravfulle og dels rødlistede arter er påvist, bl.a. ei direkte truet jordstjerne ny for Sogn og Fjordane. Lokaliteten vurderes som regionalt verneverdig (**). I positiv retning trekker en god arrondering, ganske stort areal inkludert en god del skog i sørboreal vegetasjonssone, og fravær av nyere inngrep. I negativ retning trekker den svake variasjonsbredden, overveiende fattig vegetasjon, få rødlistearter og begrenset potensiale for slike, samt dårlig kontinuitet i dødt trevirke og gamle trær. I forhold til mangelanalysen (Framstad et. al 2003) fanger området bare opp enkelte av de påpekte manglene, og da i første rekke innslaget av lavereliggende, sørboreal skog. Derimot har det dårlig med rike skogtyper eller ansvarstyper, mangler store forekomster av lite påvirket skog, og har få viktige forekomster av rødlistearter. I en regional sammenheng kommer området middels godt ut. Det har en viss representativ verdi, samtidig som det er stort, med gode høydegradienter og god arrondering. Derimot er det flere andre store områder i indre Sogn som har et klart høyere innslag av rike skogtyper, mindre påvirket skog, flere rødlistearter, samt bedre spennvidde i skogtyper. Vestre Luster statsallmenning fanger med andre ord opp en del skoglige kvaliteter for regionen, men sikrer ikke variasjonsbredden eller det biologiske mangfoldet. Bortsett fra forekomsten av granskog, tilfører det lite nytt i forhold til hva andre store skogområder gjør. Både i sør og i nord grenser allmenningen opp mot fjordlier med naturskog stort sett uten større nyere inngrep. Feltarbeid Ett dagsverk ble benyttet. Vi hadde med en liten båt og kjørte inn i området fra Mannhiller ferjeleie i sør. GGa ble satt på land ved Helgja og gikk fjordlia sørover igjen og ble hentet opp like sør for Svarthiller. BHL fortsatte videre mot Fureneset og gikk en runde i den delen av området. I tillegg betraktet vi området fra fjorden med bruk av kikkert. Tidspunkt og værets betydning Værforholdene var gode, med stille og klart høstvær. Tidspunktet var trolig godt egnet for å fange opp grupper som moser, sopp og lav, og antas heller ikke å ha påvirket negativt karplantefloraen i noen grad. Hekkende fuglearter lot seg derimot ikke registrere så seint på sesongen. Utvelgelse og undersøkelsesområde Undersøkelsesområdet utgjør en ganske stor, sammenhengende eiendomsenhet dominert av skog, med andre eiere på alle kanter. Et mindre skogbestand har tidligere blitt vernet som naturreservat. Det har i tillegg foreligget enkelte registreringer som indikerer verdier for større deler av eiendommen (jfr. Gaarder 1990, Naturbasen). Tidligere undersøkelser Tidligere biologisk kunnskap omkring området er begrenset. Skogateigen naturrreservat ligger i nordre del av området og ble som Norges første skogreservat vernet allerede i Det har vært sjekket og omtalt flere ganger av fagfolk, se ikke minst Børset (1979) og Moe (1994). Det foreligger også data fra en befaring gjennom mye av området med fokus på fuglelivet (Gaarder 1990). Børset (1979) har en lengre omtale av Skogateigen, der han spesielt gjennomgår og diskuterer skoghistorien, ikke minst når og hvordan grana etablerte seg. Han nevner også flere eldre kilder som har tatt for seg dette temaet. Han registrerte for øvrig karplanteflora, vegetasjon og fuglelivet. Moe (1994) nevner bl.a. at Skogateigen har overveiende vanlig granskogvegetasjon av blåbær- og småbregnetyper. Han angir videre at det er stort sett sammenhengende granskog mellom 580 og 730 m o.h. og at eldste målte grantre var 166 år. Etableringen av grana omtales med grunnlag i diskusjon hos Børset (1979). Det nevnes der at gran var etablert i distriktet alt på tallet, men at en ikke er sikker på forekomst av gran innenfor reservatet før på midten av 1700-tallet. Moe (1994) mener også at dagens bestandsbilde vitner om at det dreier seg om første tregenerasjon. Han vurderer også utvi-

2 delser av reservatet og skriver da bl.a. ;...men lenger nede er det ikke registrert gran. Her dominerer en furuskog som er stedfvis mye oppblandet med osp og bjørk. Det er en høy, rettstammet og tett bestokket furuskog som vitner om god gjenvekst etter at lien sannsynligvis har vært kraftig avvirket tidligere. En rekke stubber viser dette samtidig som trærne ikke er særlig gamle. Aldersmålingen på 134 år er representativt for de jevngamle trærne med en diameter på ca 45 cm. Dette er et vanlig skogbilde langs fjordene i indre Sogn, hvilket betyr at en utvidelse av reservatet med nedenforliggende furuskog ikke kan prioriteres særlig høyt. Som konklusjon har Moe (1994) skrevet at Skogateigen er det største granområdet i indre Sogn, fredet allerede i Det er en kompakt granskog med trær i ulike aldersgrupper samt gadd og læger som gir skogen et opprinnelig preg. Utviklingen har neppe pågått i mer enn et par hundre år, og det er trolig første generasjon med gran som dominerer i dag. Overgangen mot tilstøtende skog er påfallende skarp til tross for god foryngelse innenfor reservatet. Skogateigen har vært benyttet til forskningsområde vedrørerende granens historie på Vestlandet, og som en isolert forekomst bør reservatet ha stor verdi som genbank. Verneverdien er svært høy, ***: Gaarder (1990) har følgende generelle kommentarer til skogområdene på vestsida av Lustrafjorden (også inkludert skogpartier rett sør og vest for planområdet): Et større furuskogsdominert område lite berørt av inngrep i nyere tid. Skogen er allikevel jevnt preget av hogst tidligere. De nordligste delen av det undersøkte området hadde en del eldre lauvskog, uten at den utmerket seg spesielt. Et spurveuglepar ble observert under forhold som tydet på hekking, noe som er sjeldent på Vestlandet. Også duetrost blir sjeldent sett på Vestlandet. Tetthetene av spetter var ikke uvanlig stor, men 2 lokaliteter både av kvitryggspett og dvergspett er interessant. Antagelig er 2 hekkeplasser av hønsehauk også bra. Totalt sett et fint og interessant skogsområde, men trolig finnes det flere skogsområder av lignende og til dels større verdi i Indre Sogn. For øvrig kan nevnes et enkelt, nyere notat fra området av Anonby (1991) der han har ei planteliste fra Skogateigen, med funn av bl.a. nattfiol og knerot. Beliggenhet Området ligger på Vestlandet, i indre Sogn, på vestsiden av Sognefjorden der denne deler seg og hovedgreina danner Lustrafjorden. Fra Mannhiller i sør til Solvorn i nord er det ei vegløs fjordstrekning på rundt 15 km nesten uten nyere inngrep der Statsallmenningen omfatter de midtre partiene (ei strekning på ca 6 km). Naturgrunnlag Topografi Terrenget er ganske homogent. Det omfatter ei bratt, overveiende skogkledt fjordli som i hovedsak er østvendt. De bratteste partiene ligger i sørøst og i nord, og her er det også noe berg og rasmark. I nord har i tillegg et par bekker (spesielt Stølsskreda og Lindetoi) dannet noen skarpe og bratte bekkedaler. Flate partier mangler totalt i området og det er også i liten grad slake partier. Sammen med klimaet fører dette til totalt fravær av myr og selv fuktkrevende arter opptrer svært sparsomt. Bl.a. bekkedalene fører til at enkelte arealer i nord blir sørøstvendte, mens det i sør er stykker som er overveiende nordøstvendt. Geologi Berggrunnen ser over nesten hele området ut til å være anorthositt (Lutro & Tveten 1996), bortsett fra lengst i sør der det kommer inn et felt med granodioritt. Begge typer gir i all hovedsak bare grunnlag for en nøysom flora omtrent uten innslag av basekrevende arter. Vegetasjonsgeografi Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon, vegtasjonsone: sørboreal 45% (ca 4550daa) mellomboreal 40% (ca 4050daa) nordboreal 10% (ca 1010daa) alpin 5% (ca 510daa). I følge kartet til Moen (1998) ligger området i hovedsak i sørboreal og dels mellomboreal vegetasjonssone, mens snaufjellet kommer i alpin sone. Det er grunn til å anta at ei smal skogsone opp mot snaufjellet (over ca 700 m o.h.?) best kan plasseres i nordboreal sone. I tillegg er det enkelte boreonemorale trekk i artsmangfoldet i nedre deler av lia. Klima Klimaet er gjennomgående ganske tørt, ikke minst i Vestlandssammenheng. Oseaniske arter mangler og det ble under feltarbeidet heller ikke påvist suboseaniske arter, selv om en ikke kan utelukke at enkelte slike kan opptre, kanskje særlig i høyereliggende områder. Den bratte lia, overveiende jevne topografien, lite og mest grove løsmasser, er også alle faktorer som fører til at fuktighetskrevende arter i liten grad opptrer. Eksposisjonen mot øst fører på den andre siden til at det ikke blir de aller mest tørkesterke vegetasjonstypene som dominerer. Økologisk variasjon Den vertikale variasjonen til området er stor, siden området spenner fra havnivå til snaufjellet, m.a.o. har skogdekning fra 0 til 900 m o.h. Derimot er det dårlig variasjon i eksposisjoner og hellningsgrader. Lia er i all hovedsak østvendt, med bare gradienter mellom sørøst og nordøst, mens reint nord-, vest- og sørvendte partier mangler. Samtidig har området ganske jevn, bratt helling, og der er nærmest total mangle på flate, konvekse og konkave terrengformasjoner. Det er litt variasjon i skogtyper. Fordelingen på treslag er relativt god, med dominans av furu, men med innslag av en god del boreale lauvtrær, samt litt edellauvskog med lind og hassel og lokalt også gran. Sistnevnte er i tillegg regionalt sjeldent. Derimot virker variasjonen i frodighet og baserikhet svakere, da det er i all hovedsak ganske tørre og basefattige skogtyper.

3 Vegetasjon og treslagsfordeling Furuskog dominerer, men det er også en del innslag av boreal lauvskog. Vanligste lauvtrær er osp og bjørk, mens selje og rogn opptrer spredt og gråor og hegg lokalt tilknyttet fuktige sig. I tillegg er det et ganske klart avgrenset granskogsbestand i nord - Skogateigen, som alt er vernet som naturreservat (se kjerneområde nr 7). Gran forekommer også spredt langs fjorden nord for Fureneset. Av edellauvtrær finnes det enkelte bestand som inneholder en del lind og hassel. Av alm ble det bare registrert et par trær sør for Svarthiller, og av svartor en håndfull trær i et fuktig bestand nær sjøen i samme område. Området ser ut til å ha en fattig, til dels overraskende artsfattig vegetasjon. På tross av en del innslag av varmekjære arter som lind og hassel mangler kravfulle arter i feltsjiktet nærmest totalt. Bare myske ble funnet der av edellauvskogsarter og selv den var svært sparsom. Også velutviklet lågurtvegetasjon og høgstaudevegetasjon ser ut til å være svært sjelden eller manglende, selv om det er mulig enkelte ikke undersøkte rasmarker i overgangen mot snaufjellet kan ha frodigere vegetasjon. Også furuskogstypene er fattige, men dette var mer forventet. Grovt sett ser skogvegetasjonen ut til å ha en tendens til soneringer. I lavereliggende deler er lokalklimaet tørrest og her dominerer bærlyngskog. På litt bedre mark kommer den svakt utviklede lågurtskogen inn, eller lokalt alm-lindeskog. Etter hvert som en kommer høyere opp og får mer humide forhold, overtar blåbærskog dominansen, men med en del røsslyngfuruskog på fattig mark og innslag av småbregneskog på steder med noe vannsig og bedre jord. Skogstruktur og påvirkning Skogstrukturen i nedre og midtre deler av lia varierer noe, men skogen har gjennomgående et ganske åpent preg og er ensjiktet til tosjiktet. Dette brytes en del opp av åpnere partier med berg og rasmark, spesielt i søndre og nordre deler der terrenget er brattest. Dimensjonene på furutrærne varierer gjennomgående ganske lite, noe som indikerer liten aldersspredning. Trolig er mye av furua under 150 år gammel og har kommet opp etter en meget hard gjennomhogst/flatehogst for vel 100 år siden. Dette er et skogbilde som er typisk for store deler av de furuskogskledte fjordliene i indre Sogn, jfr. også Moe (1994). Det er sparsomt med dødt trevirke av furu, og det som finnes er vanligvis ganske ferskt og lite nedbrutt, samt av små til middels store dimensjoner. Gamle stubber forekommer ganske vanlig over hele området. Lokalt i nedre deler finnes også spor etter nyere hogster, trolig fra ulike tidsrom på første halvdel av 1900-tallet. Heller ikke lauvskogen virker spesielt gammel, men det er vanskeligere å vurdere påvirkningsgraden over et lengre tidsrom for denne. Spesielt gamle trær, på over 150 år, ser likevel også ut til stort sett å være fraværende blant lauvtrærne. Muligens har derfor også det meste av lauvskogen vært utsatt for den harde hogsten samtidig med furua. En raskere vekst og omløpstid, særlig på treslag som osp og gråor, fører likevel til at innslaget av dødt trevirke stedvis er en god del høyere, og at det også forekommer ganske grove og morkne læger. Tydelige sammenbruddsfaser er derimot fortsatt mangelvare i den lauvdominerte skogen. Tilknyttet kløftene nord i området (som Lindetoi og Stølsskreda) har skred (primært snøskred) ført til nokså brede mer eller mindre permanente belter med ungskog og lauvkratt i og inntil kløftene (se også bilder tatt fra disse områdene). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Luster Vestre Statsallmenning. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Helgja Naturtype: Naturbeitemark - UTM: Ø:41127, N: BMVERDI: C Hoh: moh 6daa Beskrivelse innlagt av GGa , basert på eget besøk : Lokaliteten er en nedlagt liten plass (sommerstøl?) i den bratte fjordlia på vestsiden av Lustrafjorden, i Vestre Luster Statsallmenning. Bare grunnmurene står nå tilbake av husene, men det er fortsatt små åpne enger her og rester etter frukttrær m.m. Engene er friske til ganske tørre med naturengplanter som smalkjempe, jonsokkoll og gulaks, samt andre typiske engarter som rødkløver, engkvein, hundegras og rødknapp. En del beitemarkssopp ble funnet under besøket, med 5 arter vokssopp (skjør voksssopp Hygrocybe ceracea, kjeglevokssopp H. conica, grønn vokssopp H. psittacina, mønjevokssopp H. coccinea og liten vokssopp H. insipida), en rødskivesopp (bleikskivet rødskivesopp Entoloma infula) og ei hette (elfenbenshette Mycena flavoalba), alle vanlige og relativt trivielle arter. Lokaliteten får verdi som lokalt viktig (C) siden lokaliteten er liten, uten spesielle arter og i langsom gjengroing. Skjøtsel og hensyn: Noen konkrete trusler foreligger neppe, bortsett fra den gradvise gjengroingen. Engene er nok såpass tørre og magre at f.eks. slått hvert annet år og litt rydding av busker og kratt i kantene år om annet ville vært tilstrekkelig til å bevare kvalitetene. 2 Helgja øst Naturtype: Gammel lauvskog - Gamle ospeholt UTM: Ø:41118, N: BMVERDI: B Hoh: moh 94daa Beskrivelse innlagt av GGa , basert på eget besøk : Lokaliteten ligger rundt og ovenfor den vesle nedlagte plassen Helgja. Den består både av elementer fra rik edellauvskog og fra gammel lauvskog, men disse overlapper en del, og den er derfor sett på som en enhet. Rundt Helgja og lokalt også noe lengre oppe i lia mot nordvest er det noe lindeskog. Denne skogen må betegnes som middelaldrende med lite innslag av dødt trevirke. Spesielt grove eller hule lindetrær ble ikke funnet. Det er innslag av noe hasselkratt. Feltsjiktet er fattig

4 og trivielt med myske som eneste observerte edellauvskogsart, og selv den opptrådte sparsomt og lokalt. De mest kravfulle andre karplantene som ble funnet var knollerteknapp og stornesle, som begge var sjeldne. Det ble ikke registrert spesielt kravfulle marklevende sopp i edellauvskogen, og potensialet vurderes som nokså svakt. Svovelmusserong Tricholoma sulphureum var den mest kravfulle. Litt oppover i lia og i øvre del av lokaliteten kommer det inn mer storvokst boreal lauvskog med bl.a. en del nokså stor osp. Her er det også mer dødt trevirke, særlig av ulike lauvtrær. På disse opptrådte enkelte regionalt sjeldne rødlistearter sparsomt (grønnsko Buxbaumia viridis DM på en ospelåg (UTM: ) og en gråorlåg (UTM: ), begerfingersopp Clavicorona pyxidiata DC på en ospelåg (UTM: )). På lauvtrærne, særlig osp, forekom det også enkelte arter i lungenever-samfunnet, som lungenever Lobaria pulmonaria, skrubbenever L. scrobiculata, kystårenever Peltigera collina, grynvrenge Nephroma parile og ved ett tilfelle også olivenlav Fuscopannaria mediterranea (UTM: ), samt brun blæreglye Collema nigrescens og kystvrenge N. laevigatum. Enkelte knappenålslav knyttet til gammel skog ble også funnet, som rødhodenål Calicium salicinum, dverggullnål Chaenotheca brachypoda og på en seljegadd muligens også taiganål Ch. cf. laevigata (UTM: ). For øvrig ble pusledraugmose Anastrophyllum hellerianum funnet på morkne læger og en hvitryggspett ble observert på næringssøk. Generelt er det avgrensede området dominert av furu, men med betydelig innslag av lind, bjørk og osp, samt noe hassel og innslag av rogn, selje og gråor. Vegetasjonstypene er dels lågurtskog (primært lauvdominerte partier) og dels bærlyngfuruskog i nedre deler, mens det blir overgang mot røsslyngfuruskog og tørr blåbærskog i fattigere partier lengre oppe og småbregneskog på litt friskere mark. Området har utvilsomt vært gjennomhogd flere ganger tidligere. Stubber av furu var vanlige og det virket dårlig med furutrær over 150 år og/eller dbh over 50 cm. Lokaliteten har tidligere vært registrert og ligger inne i DN sin naturbase (kalt Helgja ), basert på undersøkelser utført av Geir Gaarder (Gaarder 1990). Et 69 daa stort område med antatt gammel, fattig lindeskog ble da avgrenset. De nye undersøkelsene fra 2004 erstatter både avgrensning, verdivurdering og lokalitetsomtale av denne lokaliteten. Av interesse kan nevnes at en dvergspett ble hørt og duetrost hørt og sett i øvre del av lokaliteten den Lokaliteten får under litt tvil bare verdi viktig (B), selv om den er middels stor, inneholder lindeskog og funn av et par rødlistearter. Vegetasjonen er likevel såpass fattig, potensialet for spesielt kravfulle arter svakt, og tidligere påvirkningsgrad såpass høy at den inntil videre ikke får bedre verdi. Det kan likevel ikke utelukkes at ytterligere undersøkelser gir grunnlag for en høyere verdisetting. Skjøtsel og hensyn: Skogen bør få skjøtte seg selv uten noen former for inngrep, inkludert hogst. Særlig hogst av lauvtrær ansees som negativt. 3 Svarthiller sør Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog UTM: Ø:41192, N: BMVERDI: A Hoh: moh 24daa Beskrivelse innlagt av GGa , basert på eget besøk : Lokaliteten ligger i den bratte fjordlia like sør for Svarthiller, ei vik på vestsida av Lustrafjorden, i sørlige del av Vestre Luster Statsallmenning. Her er det mye ur og fattig, tørr furuskog, men den avgrensede lokaliteten domineres av lind. Lindetrærne er til dels ganske høye og grove og det er også enkelte døde trær, men da som ganske ferske læger. Foruten lind er det mye furu, samt innslag av osp, hassel, bjørk og gråor. I tillegg ble to almetrær funnet. Feltsjiktet er dårlig utviklet, men inneholder spredt med lågurt- og dels høgstaudearter, samt arter knyttet til ur og rasmark (som skogfiol, gauksyre, lintorskemunn, lundrapp, hundekveke, gjerdevikke, gulaks, brunrot). I et vass-sig ble de noe basekrevende artene gulsildre og fjelltistel funnet, ellers gav karplantefloraen få indikasjoner på rik mark. Av sopp ble det gjort et par funn av gul fluesopp Amanita mappa og ett av furumatriske. Det meste interessante var likevel funn av to (antatt) mycel av den direkte truede prestejordstjerna Geastrum triplex (UTM: ). Arten stod i et ganske tørt og åpent parti rett ovenfor fjorden, nær et par små hasselkratt. Prestejordstjerne er tidligere ikke funnet i fylket og fra Vest-Norge ellers bare kjent fra en lokalitet på Sunnmøre. Lokaliteten får verdi svært viktig (A). Dette er begrunnet i forekomsten av en direkte truet soppart, som i tillegg er regionalt svært sjelden. Uten denne ville det virket mest sannsynlig å gi lokaliteten verdi som viktig (B), siden den er ganske liten og for øvrig uten at spesielt kravfulle arter er påvist. Skjøtsel og hensyn: Skogen skjøtter seg best selv uten noen former for inngrep. 4 Fureneset Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh 90daa Beskrivelse innlagt av BHL , basert på eget besøk : Lokaliteten ligger rundt og ovenfor Fureneset, hvor det står ei hytte og er noe engvegetasjon på de åpne knausene mot sjøen. Den avgrensede lokaliteten består av en veksling mellom lindeskog med et tett busksjikt av hassel (i nord og sør) og mer åpen ospeskog med noe hassel og innslag av furu. Naturtype er rik edellauvskog med elementer av gammel edellauvskog. I lindebestandet i søndre del var det en god del død ved, ellers var det sparsomt med død ved på lokaliteten, og skogen bar preg av tidligere intensiv utnyttelse. Lindeskogen var middelaldrende, og det ble ikke registrert spesielt grove eller hule trær. Karplantefloraen var ordinær, og den eneste edellauvskogsarten som ble registrert var myske, som lokalt var vanlig (spesielt i det søndre bestandet). For øvrig forekom knollerteknapp, hvitbladtistel, tyrihjelm, blåknapp, lundrapp og teiebær. Det ble ikke registrert spesielt kravfulle marklevende sopp i edellauvskogen, og potensialet vurderes som nokså svakt. Den mest kravfulle arten som ble funnet var gul fluesopp Amanita mappa. Rett nord for det nedlagte bruket var det middelaldrende til gammel ospeskog helt ned til fjorden med spredte hasselkratt i busksjiktet. Her ble det observert et matsøkende hvitryggspettpar (V). I dette bestandet var det noe død stående ved, men lite læger. Generelt består det avgrensede området av lauvskog, vesentlig lind og osp - med noe innslag av furu, bjørk, selje, gråor og gran. Vegetasjonstypene er dels alm-lindeskog og dels bærlyngskog og småbregneskog (i osp- og furudominerte partier). Lokaliteten får verdi viktig (B); mest pga de to lindebestandene som har noe potensiale for kravfulle arter, samt at lokaliteten sannsynligvis inngår i et territorium for et hvitryggspettpar. Vegetasjonen er ikke spesielt rik og tidligere påvirkningsgrad såpass høy at den ikke får bedre verdi, selv om lindeskog i utgangspunktet skal ha verdi svært viktig. Det kan likevel ikke utelukkes at ytterligere undersøkelser gir grunnlag for en høyere verdisetting.

5 Skjøtsel og hensyn: Skogen bør få skjøtte seg selv uten noen former for inngrep, inkludert hogst. Særlig hogst av lauvtrær anses som negativt. 5 Indre Fureneset sør Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh 71daa Beskrivelse innlagt av BHL , basert på eget besøk : Lokaliteten ligger mellom to bekker i den bratte lia sør for Indre Fureneset og består av et forholdsvis stort lindebestand. Hovedsakelig utgjøres bestandet av unge til middelaldrende trær, men noen få eldre trær finnes. Innslaget av dødt trevirke er stort, men kun ferske og av små dimensjoner. Langs bekkene er innslag av gråor markant. Lokaliteten omgis av furuskog med noe bjørk- og ospeinnblanding. Vegetasjonen var ikke spesielt rik, og få kravfulle arter ble notert. En del lågurt- og høgstaudearter knyttet til rasmark ble registrert, slik som brunrot, kratthumleblom, gjerdevikke, hundekveke og skogfiol. Det ble funnet lite marklevende sopp (bl.a. blek piggsopp), og ingen særlig kravfulle. Lindeskog skal normalt gi verdi svært viktig, men i Indre Sogn er lind så vanlig at det blir misvisende å gi alle lokaliteter med lindeskog denne verdien. Dette er en ikke spesielt rik lokalitet som vurderes å ikke ha særlig potensiale for kravfulle og rødlistede arter, men størrelsen gjør at verdi viktig kan forsvares. Skjøtsel og hensyn: Skogen bør få skjøtte seg selv uten noen former for inngrep, inkludert hogst. 6 Stølsskreda Naturtype: Rik edellauvskog - Alm-lindeskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: B Hoh: moh 83daa Beskrivelse innlagt av BHL , basert på eget besøk : Lokaliteten ligger i og nord for nedre del av Stølsskreda. Den består både av elementer fra rik edellauvskog og fra gammel lauvskog, men disse overlapper en del, og den er derfor sett på som en enhet. På ryggen nord for selve Stølsskreda er det rike hasselkratt med svakt utviklet tresjikt av andre lauvtrær. Her inngikk arter som trollurt og skogsalat, og det ble funnet noen middels kravfulle arter av marklevende sopp - slik som gul fluesopp Amanita mappa og ametystsopp Laccaria amethystina. Langs Stølsskreda, og særlig på nordsida er det ospeskog med hassel og korsved i busksjiktet. Ned mot fjorden (ved Rettarhamn) er det ustabil mineraljord inntil bekken, og her er det stedvis godt utviklede engsamfunn med arter som småengkall, tiriltunge, firkantperikum, fjellmarikåpe, hestespreng, fjellsyre, kattefot og gulaks. I overgangen mellom hasselskogen og ospeskogen ble det observert en hvitryggspett (V) hunn på næringssøk. Da lokaliteten sannsynligvis inngår i et territorium for rødlistearten hvitryggspett (som normalt ikke beveger seg ut av territoriet på høsten), får lokal Skjøtsel og hensyn: Skogen bør få skjøtte seg selv uten noen former for inngrep, inkludert hogst. 7 Skogateigen naturreservat Naturtype: Urskog/gammelskog - Granskog UTM: Ø:, N: BMVERDI: Hoh: moh 50daa Beskrivelse innlagt av GGa , basert på ulike litteraturkilder. I Direktoratet for naturforvaltning sin naturbase (pr ) står følgende om området; Den største naturlige granforekomsten (50 daa) i Indre Sogn, som i 1914 ble fredet som landets første skogreservat. Området ligger på vestsida av Lustrafjorden opp mot Store Haugmelen. Moe m.fl. (1994) karakteriserer området som en kompakt skog med relativt gamle trær på snaut 200 år med gadd og læger i ulike nedbrytningsfaser som gir et visst urskogspreg. Området har vært benyttet til forskning vedrørende granas historie på Vestlandet (Fægri 1950, Hafsten 1985), og den antas å ha vært i området i 500 år. Vegetasjonen er en tradisjonell blåbærskog, vesentlig av småbregnetypen. Noe mer kravfulle arter som hengeaks, skogfiol og liljekonvall påtreffes spredt. Moe (1994) setter verneverdien til svært høy (***), men ut fra kriteriene i DN-håndboka for kartlegging av biologisk mangfold, kommer lokaliteten ikke opp i mer enn viktig. Johannes Anonby besøkte lokaliteten og fant fem orkidearter (bl.a. nattfiol, skogmarihand), samt myskegras. Statusen som naturreservat sikrer at dette unike granskogsbestandet får utvikle seg naturlig og at naturverdiene blir ivaretatt. Børset (1979) har en mer detaljert beskrivelse av området, både karplanteflora, registrerte fuglearter, vegetasjonstyper, skoghistorie og skogstruktur. Her gjengis ikke disse resultatene nærmere, men hans gjennomgang er med på å understreke lokaliteten sin verdi som bl.a. forskningsobjekt, der det har vært uregelmessig oppfølging i lengre tid. På basis av dette er verdien satt til viktig (B). NB! På mange kart, bl.a. de som publiseres i M711-serien, er lokaliteten innlagt på feil rygg i fjordlia, og skal egentlig være plassert vel 1 km lengre nord. I DN sin naturbase så ligger både den riktig plasserte lokaliteten, og den tidligere feilplasserte lokaliteten, begge med beskrivelser. Artsmangfold Påvist artsmangfold var relativt sparsomt, ikke minst sett i sammenheng med områdets størrelse og spennvidde fra fjord til fjell. Også potensialet vurderes som ganske svakt. Av karplanter ble ingen spesielt sjeldne eller kravfulle arter påvist under vårt feltarbeid, og slike er heller ikke funnet tidligere. Spesiell interesse knytter seg til det gamle, muligens naturlige granbestandet innenfor Skogateigen naturreservat, se nærmere omtale hos Moe (1994). Også forekomstene av lind og hassel har interesse; selv om artene er utbredt i regionen

6 er det ofte mange andre kravfulle arter knyttet til dem. For øvrig kan området ha et svakt potensiale for regionalt sjeldne, østlige arter, som skogjamne (denne arten er påvist rett på andre sida av fjorden, se Larsen 2002), vaniljerot, myskemaure o.l., men trolig er det få slike arter som forekommer her, og da bare i små bestander. Når det gjelder sopp, så ble det påvist en vedboende rødlisteart på morken osp (begerfingersopp DC), og det er klart potensiale for flere rødlistearter på morkne ospelæger, antagelig også på andre lauvtrelæger. Det er likevel ingen indikasjoner på spesielt gode eller tette bestander av slike arter. Ingen spesielt kravfulle arter ble funnet på død furu, og potensialet vurderes som dårligere på dette treslaget. Også på gran innenfor Skogateigen naturreservat er det bare funnet ganske vanlige og vidt utbredte arter. Av marklevende sopp, så ble det påvist en direkte truet art - prestejordstjerne. For øvrig ble ingen rødlistede arter funnet på bakken, og bare et par svake signalarter som gul fluesopp og furumatriske. Andre arter begrenset seg til slike som bleik piggsopp, rød fluesopp, ametystsopp, rabarbrasopp, skjeggriske, redikksopp og rødnende fluesopp. Selv om soppsesongen virket noe middelmådig, må dette betegnes som et dårlig signal i forhold til området sitt potensiale for kravfulle og rødlistede marklevende sopp. Noen flere arter bør forekomme, men det er ikke indikasjoner på at det finnes et stort mangfold, eller store konsentrasjoner, av slike. Mosefloraen er mangelfullt kjent. Ingen spesielle marklevende eller epifyttiske arter er påvist, men slike er det også i begrenset grad søkt etter. Flere vanlige råtevedmoser er funnet, samt signalarten pusledraugmose og rødlistearten grønnsko. De to sistnevnte bare sparsomt. Potensialet for flere kravfulle og rødlistede arter vurderes ikke som særlig godt. Når det gjelder lav, så er lungenever-samfunnet til stede, men ikke spesielt godt utviklet. De vanligste artene i samfunnet er funnet i sparsomme mengder, i tillegg til ett funn av den noe mer uvanlige arten olivenlav. For øvrig forekommer arter fra andre samfunn til dels hyppig, f.eks. innenfor kvistlav-samfunnet, men det er ikke påvist spesielt kravfulle andre arter av busk- og bladlav. Av skorpelav så ble det funnet enkelte arter av knappenålslav, men hyppigheten av kravfulle arter innen denne gruppa virker lav. Potensialet for kravfulle og rødlistede lav vurderes derfor heller ikke som særlig godt. Det er i liten grad lett etter virvelløse dyr innenfor området, og potensialet for slike er også i begrenset grad vurdert. Sparsom forekomst av viktige elementer som dødt trevirke, varmekjær lauvskog og rike engsamfunn, gjør likevel at potensialet ikke virker spesielt lovende. Tabell: Artsfunn i Luster Vestre Statsallmenning. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor områkolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Haukefugler Accipiter nisus Spurvehauk 1 1 Haliaeetus albicilla Havørn DC 1 1 Ugler Glaucidium passerinum Spurveugle 2 2 Surnia ulula Haukugle 1 1 Spettefugler Dendrocopos leucotos Hvitryggspett V Dendrocopos major Flaggspett 2 2 Dendrocopos minor Dvergspett DC Picoides tridactylus Tretåspett 1 1 Picus viridis Grønnspett Spurvefugler Turdus viscivorus Duetrost Bladmoser Buxbaumia viridis Grønsko DM Levermoser Anastrophyllum hellerianum Pusledraugmose Busk- og bladlav Collema nigrescens Brun blæreglye Fuscopannaria mediterranea Olivenlav Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma laevigatum Kystvrenge Nephroma parile Grynvrenge Pannaria conoplea Grynfiltlav Peltigera collina Kystårenever Skorpelav Calicium salicinum Rødhodenål Chaenotheca brachypoda Dverggullnål Sopp markboende Amanita mappa Gul fluesopp Entoloma infula Blekskivet rødskivesopp 1 1 1

7 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Geastrum triplex Prestejordstjerne E Hygrocybe ceracea Skjør vokssopp Hygrocybe coccinea Mønjevokssopp Hygrocybe conica Kjeglevokssopp Hygrocybe insipida Liten vokssopp Hygrocybe psittacina Grønn vokssopp Mycena flavoalba Elfenbenshette Sopp vedboende Antrodia xantha Rutetømmersopp Ceriporiopsis resinascens Clavicorona pyxidata Begerfingersopp DC Avgrensing og arrondering Området er avgrenset på basis av eiendomsforholdene. Dette innebærer i praksis en relativt naturlig grense etter høyeste del av fjellryggen mot vest (som dels går over snaufjell og dels i fjellskog). Også mot øst er det ei naturlig grense i form av Lustrafjorden. Både mot sør og nord fortsetter derimot store naturskogsarealer langs fjordsida, med ulike utforminger av furuskoger og lauvskoger. Naturfaglig sett må derfor avgrensningen betegnes som noe tilfeldig. Området er relativt stort, med et totalareal på over 10 km2, hvorav en betydelig andel kan betraktes som sluttet, produktiv skog. Arronderingen er god, siden det er snakk om ei sammenhengende fjordli fra sjøen og opp til snaufjellet/fjellryggen. Andre inngrep Som nevnt under skogstruktur, så bærer skogen tydelig preg av å ha vært gjennom en meget hard gjennomhogst og kanskje også flatehogst for vel 100 år siden. Fravær av grove stubber og grove, gamle læger av furu viser i tillegg til at det sannsynligvis har vært hogd ganske hardt her også enda lengre tilbake i tid. De siste hundre årene må derimot inngrepene har vært mer begrenset. Enkelte områder nær sjøen har likevel også i nyere tid hatt noe inngrep. Et par mindre plantefelt med gran på Fureneset vitner om hogst her, helst litt etter siste krig. Antagelig har noe av den raskest voksende furuskogen da blitt flateavvirket på ny og samtidig treslagsskiftet til gran. Også lengst i sør, nær Svartheller, ble det funnet hogstspor som bare var noen ti-år gamle, antagelig etter en mindre omfattende tømmerhogst. Partivis yngre skog rundt Helgja kan skyldes veduttak tilknyttet bruk av plassen der. For øvrig står det igjen noen hustufter på Helgja, ei hytte på Fureneset og ei anna hytte opp mot snaufjellet (J. Anonby pers. medd.). Sør for Indre Fureneset er det også spor etter tidligere bruk, med gjenvokst kulturmark og rester etter en taubane. Ellers er området uten inngrep av betydning og mangler f.eks. helt veger og kraftlinjer. Beitepresset fra husdyr ser heller ikke ut til å ha vært særlig omfattende i lang tid og det er primært hjort som står for dette nå. Annen ikke menneskelig påvirkning: Et større lindebestand langs nedre del av Lindelvi (hovedsakelig på sørsida) har blitt tatt av snøskred for få år siden. Vurdering og verdisetting Området er delvis representativt for de tørre, furudominert fjordliene på anorthositt i indre deler av Sogn. Den ensartede eksposisjonen gjør at det ikke fanger opp de mest tørre og soleksponerte utformingene, og muligens også noe dårlig de mer fuktige, nordeksponerte. Området har en viss spennvidde i skogtyper på fattig mark, men mangler eller har lite av skogtyper på rikere mark. Bortsett fra en stor spennvidde i høyder, er den topografiske spennvidden dårlig, mens det er bedre variasjon i treslagsfordeling. Foruten mye furuskog og en del boreal lauvskog, finnes det også her litt edellauvskog og et større bestand med granskog. Sistnevnte er det mest sjeldne trekket ved området, og det er bare på Voss i Hordaland at større granskogsbestand kommet opp etter egenforyngelse er kjent på Vestlandet. Det er påvist noen kravfulle og rødlistede skogsarter i området. Enkelte opptrer i ganske gode bestander, som hvitryggspett, og andre er regionalt sjeldne til meget sjeldne, som prestejordstjerne. Potensialet for kravfulle og rødlistede arter vurderes likevel bare som middels samlet sett. Området har få nyere inngrep av betydning, bortsett fra mindre granplantefelt, og mangler f.eks. helt veier og kraftlinjer. Derimot bærer det preg av omfattende tidligere gjennomhogster, og kontinuitet i dødt trevirke og gamle trær vurderes som ganske dårlig. Arronderingen er god, siden det er et sammenhengende område med naturlige grenser mot fjord og fjell i øst og vest. Derimot grenser det til naturskog i grovt sett samme landskapstype både mot sør og nord. I forhold til mangelanalysen (Framstad et. al 2003, s 4) fanger området opp enkelte av de påpekte manglene. Dette gjelder i første rekke behovet for å dekke opp lavereliggende skog, i boreonemoral og sørboreal sone. Spesielt sistnevnte sone er ganske godt representert innenfor området. Området er middels stort, men utgjør sannsynligvis en del av et storområde. På den mer negative siden er det dårlig med rike skogtyper, tidligere påvirkning har vært omfattende og området ser ut til å være uten særlige konsentrasjoner eller bestander av rødlistearter. Også på et regionalt nivå må området sies å komme noe middelmådig ut. På den positive siden er området relativt stort, med god arrondering og uten nyere inngrep. Derimot er det kjent flere andre skogområder i indre Sogn med betydelig bedre representasjon av rike skogtyper, rødlistearter, mindre påvirkningsgrad (i det minste i deler av områdene) og bedre

8 variasjonsbredde. Enkelte av disse er også i samme størrelse som dette området. Dokumenterte eksempler på slike områder med mye furuskog er både Yttrismorki i Fortunsdalen i Luster (Hofton 2003) og Fimreiteåsen i Sogndal (Gaarder 2005) og fjordlier på sørsida av fjorden (rundt Bleia, innover Aurlandsfjorden). Situasjonen er den samme for områder med mye lauvskog, der det også finnes ganske store og viktige områder lengre utover Sognefjorden (bl.a. i Vik og Leikanger kommuner). Det undersøkte området fanger i liten grad opp biologiske kvaliteter knyttet til skog som ikke er godt eller bedre representert innenfor disse andre store skogsområdene i indre Sogn, med et viktig unntak av granskog som mangler andre steder. Samlet sett vurderes området som regionalt verneverdig (**). Et stort areal, lite nyere påvirkning og god arrondering er positive trekk. Negative trekk er den relativt fattige skogen, begrenset variasjonsbredde, sterk eldre påvirkning og få rødlistearter. Moe (1994) gav et lite delområde (Skogateigen) ***-stjerner, men det var delvis ut fra andre kriterier og da som et spesialområde for bevaring av en utpostlokalitet for en skogtype. Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Luster Vestre Statsallmenning. Ingen stjerner (0) betyr at v - kapittelet. Kjerneområde Urørthet Dødved mengde Dødved kont. Gamle bartær Gamle løvtrær Arter Gamle edelløvtrær Treslagsfordeling Variasjon Rikhet Størrelse Arrondering 1 Helgja * * * Helgja øst ** ** * * ** * ** ** ** ** Svarthiller sør ** * * * * ** ** ** ** ** Fureneset ** ** * * * * ** ** ** * Indre Fureneset sør ** ** * - * * * * ** * Stølsskreda ** * * - ** * ** ** ** * - - Samlet verdi 7 Skogateigen naturreservat Totalt for Luster Vestre Statsallmenning ** ** ** ** * - ** ** * ** - - ** * * * ** * ** * * ** *** *** ** Referanser Anonby, J Rapport frå helgesynfaring i Skogateigen naturreservat i Luster juli Upubl. notat. 1 s. Børset, A Inventering av skogreservater på statens grunn. Inst. for naturforvaltning, NLH. NF-rapp: 3/79: Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Gaarder, G Naturregistreringer i Sogn og Fjordane 1988 og Med hovedvekt på ornitologi. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavd. Notat, 52 s. Gaarder, G Naturverdier på Fimreiteåsen, Sogndal kommune, Sogn og Fjordane. Siste Sjanse notat s. + vedlegg. Hofton, T.H Biologiske verdier i Drægnismorki-Yttrismorki, Luster kommune, Sogn og Fjordane. Siste Sjanse-notat s + 1 kartvedlegg. Larsen, B. H Biologisk mangfold i Luster kommune. Miljøfaglig Utredning Rapport : vedlegg. Lutro, O. & Tveten, E Geologisk kart over Norge, berggrunnskart ÅRDAL M 1: NGU. Moe, B Inventering av vernevedig barskog i Sogn og Fjordane. NINA oppdragsmelding 318: 1-85.

9 Luster Vestre Statsallmenning, (Luster). Grenser for verneverdig skogområde Lindetoi Jensagjelet Stølsskreda 6 Kvalen Sleipegjelet Kvalaholten Lustrafjorden 5 Ulvenes Kvalagjelet Majorholten Våterauvi Trondskogen 4 Fureneset Trondskoggrovi Helgja Kvarven Svartheller 3 nordre Sorgi Verneforslag Alternativ grense Kjerneområder Tidligere registreringer Omr. for vurdering (DN 2004) Eksisterende verneområder ± Ekvidistanse Målestokk 1: Blåfjell Rutenett 1km 20m Ombandsnes

10 Bilder fra området Luster Vestre Statsallmenning Luster Vestre Statsallmenning, sett fra sørøst. Bildeutsnittet dekker praktisk talt hele området, men heller ikke så mye annet, med unntak av helt i nord. Foto: Geir Gaarder Prestejordstjerne Geastrum triplex, fotografert innenfor kjerneområdet ved Svarthiller. Dette er eineste kjente lokalitet for arten i fylket, og en av to kjente lokaliteter i Vest-Norge. Foto: Geir Gaarder Typisk furuskogsinteriør fra området. Bildet viser ei bratt liside litt sør for Svarthiller (rett utenfor kjerneområdet der). Lia er bratt, furuskogen nokså enssjiktet og ensaldret, selv om det akkurat her er sparsomt med død ved, og det er tørre, fattige vegetasjonstyper (bærlyngskog). Foto: Geir Gaarder Ganske storvokst lindeskog innenfor kjerneområdet ved Svarthiller. Her er det også innslag av dødt trevirke, hovedsakelig som følge av rasaktivitet. Foto: Geir Gaarder