ARBEIDSRETTEN. Tron L. Sundet Karin M. Bruzelius Didrik Coucheron Terje Solberg Flemming Otto Hansen Axel Thuve

Transkript

1 ARBEIDSRETTEN DOM Avsagt: 3. juli 2012 Saksnr.: 17/2012 Lnr.: 20/2012 Dommere: Saken gjelder: Jakob Wahl Tron L. Sundet Karin M. Bruzelius Didrik Coucheron Terje Solberg Flemming Otto Hansen Axel Thuve Timeberegning i helkontinuerlig skiftplan Næringslivets Hovedorganisasjon Advokat Nina Melsom Rettslig medhjelper: advokat Margrethe Meder mot 1. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Advokat Ellen Fjermestad-Svendsen 2. Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren

2 DOM (1) Saken gjelder spørsmål om det vil være tariffstridig å innføre arbeidstidsordninger for helkontinuerlig skiftarbeid med gjennomsnittlig arbeidstid som er under 33,6 timer per uke. Bakgrunnen for tvisten er praksis i Statoil ASA (Statoil) med fradrag på 40 timer i årstimetallet, slik at den gjennomsnittlige arbeidstiden var under 33,6 timer. (2) Sakens tariffrettslige ramme (3) Partene er bundet av Hovedavtalen mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) for tariffperioden og Oljeoverenskomsten mellom NHO/Oljeindustriens Landsforening (OLF)/Norsk Industri (NI) på den ene siden og YS/Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren (SAFE)/Parat/Negotia på den andre siden for tariffperioden Hovedavtalen er del I i overenskomsten. (4) Oljeoverenskomsten Del II punkt 1, 3 og 4 har blant annet slike bestemmelser: «1. Generelt 1.1 Denne overenskomst kan, etter krav fra NHO/OLF eller YS/SAFE/Parat/Negotia gjøres gjeldende for SAFE/Parat/Negotias medlemmer som arbeider fast på land i operatørselskapene, samt i de bedrifter som omtalt i pkt. 25. I tillegg kan den gjøres gjeldende på sokkelen i operatørbedriftene for SAFE/Parat/Negotias medlemmer som ikke omfattes av sokkeloverenskomsten med YS/SAFE (nr. 284) Overenskomsten omfatter ikke de medlemmer av SAFE/Parat/Negotia som innehar ledende stilling. 1.6 Det forutsettes opprettet særavtale om eventuelle utfyllende bestemmelser til denne overenskomst ved den enkelte bedrift. Særavtalen skal følge denne overenskomsts varighetsbestemmelse og forutsettes å inneholde lønnsbestemmelser eller en henvisning til bedriftens lønnssystem. Merknad 1: Følgende ble bl.a. protokollert i forbindelse med avtaleopprettelsen i 2000: «SAFE/Parat/Negotia ønsket en eller annen form for automatikk for ikrafttreden av tariffavtalen på den enkelte bedrift. Det ble i den anledning pekt på slike bestemmelser i øvrige landsomfattende overenskomster. Arbeidsgivers representanter viste til at det her var tale om ny vertikal tariffavtale og som sådan avviker fra de omtalte landsomfattende overenskomster. 3. Lønnsbestemmelser - 2 -

3 3.1 Lønnsnivået for bedriftens arbeidstakere skal avpasses etter bedriftsmessige, bransjemessige og lokale forhold under hensyntagen til det alminnelige lønnsnivå for tilsvarende arbeidstakergrupper. 3.2 Lønnsdifferansen mellom arbeidstakerne i en bedrift skal tilstrebes foretatt så rettferdig som mulig under hensyntagen til de nedenfor fastsatte retningslinjer for individuell lønnsfastsettelse. 3.3 Bedriften skal fastsette den enkelte arbeidstakers lønn individuelt etter en saklig vurdering av vedkommendes kompetanse, dvs. etter en så god skjønnsmessig eller systematisk stillings- og ytelsesvurdering som mulig. 3.6 Bedriften skal vurdere de individuelle lønninger en gang per år, og den regulering som måtte bli en følge av vurderingen skal hvert år gjøres gjeldende fra en på forhånd fastlagt dato. 3.9 Ovenstående bestemmelser er ikke til hinder for at de lokale partene i en særavtale kan enes om et lønnssystem som avviker fra ovenstående. 4. Arbeidstid 4.1 Den alminnelige arbeidstid er som fastsatt i bilag 1: «Nedsettelse av arbeidstiden pr. 1. januar 1987.» Der forholdene ligger til rette for det og de lokale parter kommer frem til enighet om det, kan det innføres fleksibel arbeidstid. Inndelingen av den daglige arbeidstid og pauser fastsettes lokalt mellom partene, jf. AML. Godtgjørelse for forskjøvet arbeidstid avtales lokalt.» (5) Arbeidstidsbilaget er inntatt som bilag 3 til overenskomsten. Bilaget har blant annet slike bestemmelser: «Nedsettelse av arbeidstiden pr. 1. januar 1987 A. Fra 1. januar 1987 gjennomføres følgende arbeidstidsnedsettelse: 1. Til 37,5 timer pr. uke: Dagarbeidstid 2. Til 36,5 timer pr. uke Vanlig 2-skiftarbeid som verken går lørdag aften eller i helligdagsdøgnet. 3. Til 35,5 timer pr. uke: a. Arbeid som drives «hovedsakelig» om natten. b. Døgnkontinuerlig skiftarbeid og «sammenlignbart» turnusarbeid. c. 2-skiftarbeid og «sammenlignbart» turnusarbeid som «regelmessig» drives på sønog/eller helligdager. d. Arbeidstidsordninger som medfører at den enkelte må arbeide minst hver tredje søn- og/eller bevegelige helligdag. 4. Til 33,6 timer pr. uke: a. Helkontinuerlig skiftarbeid og «sammenlignbart» turnusarbeid. b. Arbeid under dagen i gruver. c. Arbeid med tunneldrift og utsprengning av bergrom om dagen. 5. For dem som har forlenget arbeidstid p.g.a. beredskapstjenste eller passiv tjeneste i.h.t. Arbeidsmiljølovens 46 nr. 5 og 6 ( 10-4 (2) og (3)), skal forlengelse skje på basis av overenskomstens timetall. B. Gjennomføringen av kompensasjon for nedsettelse av arbeidstiden - 3 -

4 a. Rene uke-, måneds og årslønninger beholdes uforandret. Dersom det i tillegg ytes bonus, produksjonspremie e.l. som er avhengig av arbeidstiden, reguleres den bevegelige del i henhold til pkt. d. nedenfor.» (6) Bransjeavtalen mellom NHO/OLF på den ene siden og Landsorganisasjonen i Norge (LO)/Industri Energi (IE) for tariffperioden , har likelydende bestemmelser. (7) Bakgrunnen for tariffreguleringen for arbeidstakere som arbeider fast på land i operatørselskaper (8) Norsk Funksjonærforbund (NOFU) krevde i brev 3. januar 1980 til Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) at Funksjonæroverenskomsten mellom NAF og NOFU skulle gjøres gjeldende for Statoil. NOFU hadde 23 medlemmer i bedriften, og overenskomsten ville omfatte ansatte ved Statoils hovedkontor. Da Statoil på dette tidspunktet ikke var medlem av NAF, ble kravet avvist. Statoil meldte seg inn i NAF med virkning fra 1. januar 1981, og nytt krav om at overenskomsten skulle gjøres gjeldende ble fremsatt i brev 3. mars NAF bekreftet i brev 19. mars 1981 til NOFU at Funksjonæroverenskomsten ble gjort gjeldende for Statoil. Det var på dette tidspunktet ingen egen tariffavtale for operatørselskapene. (9) Gunnar Flaat, tidligere leder av forhandlingsavdelingen i NHO, har forklart at Norsk Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) den 8. mars 1983 krevde bransjeavtale for operatørbedriftene, og at det skulle gjelde én tariffavtale for onshore- og offshorearbeid. Kravet ble forelagt medlemsbedriftene til diskusjon. NOPEF fastholdt kravet, og LO/NOPEF og NAF/Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) kom den 27. april 1983 til enighet om tariffavtale «for NOPEFs medlemmer som arbeider fast på land i operatørselskaper». Overenskomsten del II punkt 1, 3 og 4 hadde slike bestemmelser: «1. Generelt 1.1 Denne overenskomst kan, etter krav fra N.A.F./NOAF eller LO/NOPEF gjøres gjeldende for NOPEFs medlemmer som arbeider fast på land i operatørselskapene, i henhold til nedenstående bestemmelser og særskilt avtale. 3. Lønnsbestemmelser 3.1 Lønnsnivået for en bedrifts arbeidstakere skal avpasses etter bedriftsmessige, bransjemessige og lokale forhold under hensyntagen til det alminnelige lønnsnivå for tilsvarende arbeidstakergrupper. 3.9 Ovenstående bestemmelser er ikke til hinder for at de lokale partene i en særavtale kan enes om et lønnssystem som avviker fra ovenstående

5 4. Arbeidstid 4.1 Den effektive ordinære arbeidstid skal ikke overstige 40 timer pr. uke i gjennomsnitt. 15. Varighet Denne avtale gjelder til 30. juni 1984 og videre 1 år om gangen dersom den ikke av en av partene blir sagt opp skriftlig med 2 to måneders varsel.» (10) I protokoll 11. januar 1985 mellom LO/NOPEF og NAF/NOAF kom partene til enighet om nytt punkt 1.6 som hadde slik ordlyd: «Det kan opprettes særavtale om utfyllende bestemmelser og lønnssystem (jfr. pkt. 3.9).» (11) Flaat har forklart at bakgrunnen for denne bestemmelsen var at NOPEF ikke hadde erfaring med rammeavtaler. Forbundet ønsket derfor at tariffavtalen klart slo fast at det var adgang til å inngå særavtaler. (12) Privatansattes Fellesorganisasjon (PRIFO) fremmet i brev 3. juni 1985 til NAF krav om tariffavtale for «våre medlemmer i bedriften Statoil»: «Nærmere spesifisert ønsker vi en avtale likestilt med den LO har med bedriften, så vel tariffavtale som særavtale ved de enkelte avdelinger, og med N.A.F./YS Hovedavtale som del I. Vi ønsker med andre ord ingen forskjellsbehandling, være seg på godt eller ondt, i forhold til LO/NOPEF.» (13) I møte 2. april 1986 mellom YS/PRIFO og NAF/NOAF drøftet partene behandlingen av tariffavtalekravet. Det fremgår av protokollen fra møtet at arbeidsgiverens representant «redegjorde for avtaleoppbyggingen i Statoil, og stilte seg positivt til en avtaleopprettelse under forutsetning av at YS-forbundene, i likhet med LO, samordnet sine avtaleforhold mot selskapet». Partene kom deretter til enighet om at spørsmålet om opprettelse av tariffavtale skulle stilles i bero i den inneværende tariffperioden. YS/PRIFO fikk på den måten tid til å avklare spørsmålet om YS organisasjonsforhold i Statoil. Partene var i tillegg enige om at «inntil videre skal gjeldende tariffavtale for bedriften praktiseres overfor PRIFOs medlemmer». Bakgrunnen for at arbeidet med overenskomst ble stilt i bero var at NOFU allerede hadde tariffavtale for sine medlemmer, og organisasjonsforholdene måtte avklares for å unngå overlappende tariffavtaler. (14) Forhandlinger om opprettelse av Oljeoverenskomsten startet høsten 1986 mellom NAF/NOAF/Statoil på den ene siden og YS/PRIFO/NOFU på den andre siden. Gunnar Flaat har forklart at det på denne tiden var diskusjoner om sammenslåing av PRIFO og NOFU, og at begge forbundene derfor ble oppført som parter i overenskomsten

6 (15) LO/NOPEF og NAF/NOAF kom 4. november 1986 til enighet om «endringer i overenskomsten for medlemmer av NOPEF som arbeider fast på land i operatørselskapene som fremgår av vedlagte eksemplar av overenskomsten». I protokollen presiseres det at endringen i overenskomsten punkt 3.6 andre avsnitt «innebærer ingen endring i behandlingen av lønnsspørsmålene i forhold til nåværende praksis». YS/PRIFO/NOFU og NAF/NOAF/Statoil ble 6. november 1986 enige om «å opprette overenskomst for medlemmer av PRIFO/NOFU som arbeider fast på land i Statoil, jfr. vedlagte eksemplar av overenskomsten». Det var på samme måte som i protokollen fra forhandlingene mellom LO/NOPEF og NAF/NOAF en presisering om at overenskomstens punkt 3.6 andre avsnitt ikke skulle innebære noen endring i behandlingen av lønnsspørsmålene i forhold til den etablerte praksis. I protokollen viste YS/PRIFO/NOFU til at «det er enkelte bestemmelser i funksjonæravtalen som ikke er blitt dekket i rammeavtalen». Bedriften protokollerte til dette at «de fleste av disse bestemmelsene er dekket av særavtale og administrative bestemmelser i Statoil, og viste for øvrig til pkt. 1.2 i rammeavtalen som slår fast at bestemmelsene i rammeavtalen ikke skal medføre at noen arbeidstakere får dårligere arbeids- og lønnsforhold enn de har ved overenskomstens ikrafttreden». Arbeidstakersiden tok dette til etterretning. (16) I Oljeoverenskomsten for perioden hadde punktene 1.4 og 4.1 slik ordlyd: «1.4 Det forutsettes opprettet særavtale om eventuelle utfyllende bestemmelser til denne overenskomst ved bedriften. 4.1 Den effektive ordinære arbeidstid skal ikke overstige 40 timer pr. uke i gjennomsnitt. Denne bestemmelse gir ikke hjemmel for å utvide arbeidstiden for arbeidstakere som under normale forhold fra tidligere har en kortere arbeidstid enn 40 timer pr. uke. Der forholdene ligger til rette for det og de lokale parter komme frem til enighet om det, kan det innføres fleksibel arbeidstid. Inndelingen av den daglige arbeidstid og pauser fastsettes lokalt mellom partene, jfr. Arbeidsmiljølovens 69 og 70.» (17) Ordlyden i det någjeldende punkt 4.1 første ledd kom inn ved tariffrevisjonen i (18) Nærmere om tariffrettslige arbeidstidsbestemmelser i NHO-området (19) Arbeidstidsbestemmelsene i NHOs overenskomster med YS og LO må ses i sammenheng med arbeidstidsbilaget fra Prosessen frem til opprettelsen av dette bilaget pågikk i om lag ti år. Frem til arbeidsmiljøloven av 1977 trådte i kraft, var arbeidstiden i hovedsak regulert av arbeidervernloven av Etter arbeidervernloven 23 skulle den alminnelige - 6 -

7 arbeidstiden ikke være over ni timer i døgnet og ikke over 42 ½ timer i uken. LO fremmet i brev 28. januar og 13. februar 1973 krav overfor regjeringen om reduksjon av den lovbestemte arbeidstiden. I Ot.prp. nr. 16 ( ) ble det foreslått endringer i blant annet arbeidervernloven 23 nr. 3 om helkontinuerlig skiftarbeid. I proposisjonen side 1 uttales det: «Departementet har vurdert Landsorganisasjonens forslag og drøftet det med hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Regjeringen har etter dette gått inn for en tempoplan for reduksjon av arbeidstiden som innebærer at LO s krav om arbeidstidsforkortelser vil bli gjennomført innen 1. halvår Regjeringen legger imidlertid vekt på først å redusere arbeidstiden for dem som har mest ubekvem arbeidstid og arbeidsforhold. Det foreslås derfor at arbeidstidsforkortelsen gjennomføres i to etapper. Fra 1. januar 1975 bør arbeidstiden i helkontinuerlig skiftarbeid og for sammenlignbart turnusarbeid og arbeid under dagen settes ned fra 40 til 38 timer pr. uke. Neste etappe i arbeidstidsforkortelsen bør etter Regjeringens mening komme 1. april 1976, ved at arbeidstiden for de ovennevnte arbeidstakergrupper settes ned til 36 timer pr. uke. Samtidig bør arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid settes ned til 38 timer pr. uke og den alminnelige arbeidstid til 40 timer pr. uke. Denne proposisjon inneholder forslag til de lovendringer som er nødvendige for gjennomføring av første etappe i denne arbeidstidsforkortelsen. De forslag som er nødvendige for å gjennomføre annen etappe tar departementet sikte på å fremme i den proposisjonen om ny arbeidsmiljølov som er varslet i trontalen.» (20) De første endringene første ledd i forarbeidenes «tempoplan» ble gjennomført ved endringslov nr. 7/1974. Neste ledd i tempoplanen ble fremmet i Ot.prp. nr. 29 ( ), hvor den alminnelige arbeidstid skulle settes ned fra 42 ½ til 40 timer per uke, arbeidstiden for døgnkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid skulle reduseres til 38 timer per uke, og for helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid skulle den settes ned til 36 timer per uke. Endringene ble deretter videreført med enkelte presiseringer i Ot.prp. nr. 43 ( ), og gjennomført ved endringslov nr. 20/1976, i kraft fra 1. april I tariffoppgjøret i 1976 ble den lovbestemte arbeidstidsforkortelsen fulgt opp av arbeidslivets organisasjoner gjennom arbeidstidsbilaget av 1976, som også inneholdt bestemmelser om den praktiske gjennomføringen av den. I Ot.prp. nr. 41 ( ) fremlagt én uke før ikrafttredelsen av lov nr. 20/1976 la departementet frem forslag til ny arbeidsmiljølov. De endringer som allerede var gjennomført, var innarbeidet i dette forslaget. Arbeidsmiljøloven av 2005 viderefører reglene fra 1977-loven. (21) Det er også fremlagt dokumenter som kaster lys over NHOs oppfølgning av arbeidstidsbestemmelsene på 80-tallet. I kontorsirkulære nr. 84/1982 fra NAF til - 7 -

8 landsforeningene redegjøres det for diskusjoner om bedriftsvise avtaler om arbeidstidsreduksjon, blant annet på bakgrunn av to konkrete saker: «Det ene tilfellet gjaldt spørsmål om å oppta som medlem i N.A.F./MVL en bedrift som for alle sine ansatte har innført 37½ times uke som alminnelig arbeidstid. Det var enighet om at en slik arbeidstidsordning ikke er forenlig med medlemskap i N.A.F. og vedkommende landssammenslutning. Det andre tilfellet gjaldt en medlemsbedrift som i forbindelse med omlegging av stemplingsrutiner, effektivisering av arbeidsrutiner m.v. ønsket å forkorte den alminnelige arbeidstid med 5 minutter om morgenen og 10 minutter ved arbeidstidens slutt. Den klare holdning på postmøtet var at en slik reduksjon ikke kunne aksepteres.» (22) Det ble på denne bakgrunn presisert «ønskeligheten av at N.A.F. og landssammenslutningene vurderer de alminnelige arbeidstidsordninger i bedrifter som søker om å bli medlem før medlemskap aksepteres». (23) I 1983 ble det avdekket at Norsk Hydro AS hadde inngått avtale om at arbeiderne og funksjonærene fra 1. januar 1984 skulle ha lik arbeidstid, og redusert arbeidstiden for arbeidstakere som hadde mer enn 37,5 timer gjennomsnittlig arbeidstid per uke. I A- sirkulære nr. 15/1983 fra NAF til alle medlemmene uttales det: «Når det gjelder den avtalte arbeidstidsreduksjon for Norsk Hydro a.s. har forhandlingene om avtalen utelukkende funnet sted mellom bedriftens ledelse og fagforeningene på bedriften og i strid med N.A.F.s anmodning om ikke å gjøre det. Avtalen er tariffstridig. Det er av avgjørende betydning at våre medlemsbedrifter holder seg til gjeldende tariffavtaler og ikke innlater seg på lokale forhandlinger om arbeidstiden. Dette understrekes ytterligere av at LO har meddelt at spørsmålet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer vil bli reist som et sentralt krav i forbindelse med tariffoppgjøret våren Norsk Arbeidsgiverforening vil under henvisning til ovenstående pålegge bedriftene ikke å oppta slike forhandlinger.» (24) NAF ila deretter Norsk Hydro en bot for den avtalen som var inngått. NAFs lover ble senere endret slik at maksimumsboten ble hevet fra kroner til 3 millioner kroner. I NAFs A-sirkulære nr. 7/1984 opplyses det at sentralstyret «enstemmig [ga] sin tilslutning til at ingen enkeltbedrift eller landssammenslutning i løpet av tariffperioden 1. april 1984 til 31. mars 1986 kan forhandle om eller gjennomføre noen reduksjon i arbeidstiden». (25) Kravet fra LO om gjennomføring av lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer under tariffoppgjøret 1984, jf. sitat i avsnitt 23 foran, ble ikke tatt til følge. Det ble imidlertid inngått en prinsippavtale om innføring av lik arbeidstid for alle grupper arbeidstakere. I avtalen datert 7. april 1984 uttales det: «Ved innføring av lik arbeidstid er reduksjon av den alminnelige arbeidstid til 37,5 timers uke det mest realistiske alternativ. Dette vil imidlertid ha kostnadsmessige og praktiske - 8 -

9 konsekvenser som må vurderes grundig. Også konkurransesituasjonen tilsier at nedsettelsen av den alminnelige arbeidstid må utredes nærmere. Partene vil derfor anmode NAF/LO om i fellesskap å utrede alle spørsmål som har betydning for innføring av 37,5 timers arbeidsuke. Utredningen skal gi en vurdering av rasjonaliseringsog produktivitetstiltak, konkurranseevne samt utviklingen i andre land. Videre bør den ta hensyn til forventet utvikling av pensjonsforholdene i Norge. Utredningen skal være ferdig innen utgangen av Partene er enige om at utredningen fra NAF/LO skal foreligge før det fastsettes betingelser og plan for nedsettelsen av den alminnelige arbeidstid til 37,5 time pr. uke. Partene er derfor enige om at en konkret plan for generell gjennomføring av lik arbeidstid skal søkes utarbeidet som ledd i tarifforhandlingene i 1986.» (26) Under tariffoppgjøret i LO/NHO-området våren 1986 kom partene til enighet om en generell nedsettelse av den alminnelige arbeidstiden i forhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser, med virkning fra 1. januar Avtalen ble først inntatt som bilag til Verkstedsoverenskomsten i det forbundsvise oppgjøret mellom daværende Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforening. Avtalen er deretter inntatt som bilag i de fleste overenskomster NHO er part i. (27) Nærmere om bakgrunnen for tvisten (28) Statoils praktisering av arbeidstidsbestemmelser. «Bamble-avtalen» (29) Statoil har i lang tid praktisert kortere gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid for helkontinuerlig skift enn det som følger av arbeidstidsbilaget. Allerede i protokoll 10. desember 1986 fra forhandlinger mellom Statoil, NOPEF og NOFU/PRIFO, ble det inntatt slike bestemmelser: «1. Partene har ved forhandlinger om ny arbeidstid f.o.m lagt til grunn protokoll mellom hovedpartene i arbeidslivet om nedsettelse av arbeidstid pr Partene er enige om at økt produktivitet og effektiv utnyttelse av arbeidstid er forutsetning for gjennomføring av arbeidstidsforkortelse. 2. Arbeidstid f.o.m for helkontinuerlig skift på landanlegg skal ikke overstige 33,6 t/uke i gjennomsnitt. Som følge av dette er partene enig om at den årlige arbeidstid eks. ferie er 1612 t/år jfr. vedlagte beregning. 3. Ferie skal avmerkes i den enkelte skiftplan. 4. Partene er enig om at det ut fra årlig arbeidstid og foreliggende skiftplaner vil være 10 dager som står til bedriftens disposisjon ut over den ordinære skiftplan. Jfr. vedlagte beregning.» (30) Den vedlagte beregningen hadde slik oppstilling av arbeidstid for «helkontinuerlig skift landanlegg»: - 9 -

10 «Årlig arbeidstid eks. ferie Skift 8 t x 21 x 8,69 Skiftoverlapp 0,25 t x 21 x 8,69 Jul/nyttår Til disp. dager 1612 t/år 1460 t/år 46 t/år 8 t/år 98 t/år Som gir 12 disp. dager pr. år.» (31) Denne protokollen med vedlegg omtales av partene som den såkalte Bamble-avtalen. Det ble i den årlige arbeidstiden gjort fradrag for 24 timer, slik at den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden for helkontinuerlige skift ble lavere enn 33,6 timer. Det var i tillegg avvik mellom vedlegget og protokollen ved at antallet «disp.dager», det vil si dager hvor arbeidstakerne står til arbeidsgivers disposisjon utenfor skiftarbeidet, ble redusert fra tolv til ti dager. (32) Nærmere om skiftplanene ved Statoil Mongstad. «Mongstad-avtalen» (33) Da Statoil i 1988 overtok anlegget på Mongstad fra selskapet K/S Rafinor AS, avga Statoil 25. august 1988 erklæring om at selskapet «fra 1. september 1988 vil overta de forpliktelser som følger av avtaler og protokoller inngått mellom fagforeningene på Rafinor og bedriften Rafinor», men under forutsetning av at de eksisterende avtalene ved utløp skulle erstattes av Statoils avtaler. Det var mellom K/S Rafinor AS og bedriftsforeningen Rafinor den 1. januar 1987 inngått særavtale om skiftplan, ferie/sommerplan og fritidskompensasjoner «Stedlig avtale nr. 10». Avtalens punkt 1 «Skiftplan 6-skift» presiserte at årstimetall med lovbestemt ferie var «33,6 timer i 52,14 uker», det vil si 1751 timer. I avtalens punkt 4 «Fritid som kompensasjon for arbeid på helligdager», var det inntatt slik bestemmelse: «Skiftansatt som følger selskapets helkontinuerlige skiftplan skal gis en fritidskompensasjon som tilsvarer det antall timer som en skiftansatt gjennomsnittlig arbeider innenfor de tidsrom som er nevnt som helligdager i tariffoverenskomstens 3 nr. 2. Denne fritidskompensasjonen er innlagt i skiftplanen og utgjør 57,3 timer årlig. (344 timer : 6 skift).» (34) Det er også fremlagt avtale av 20. oktober 2000 mellom Statoil Mongstad og PRIFOIL, som var PRIFOs avdeling for de ansatte på landbasene, som har tilsvarende bestemmelser. Det ble 23. november 2010 inngått avtale mellom Statoil Mongstad på den ene siden og SAFE og IE på den andre siden om rammer for ny skiftplan for en prøveperiode fra 1. januar 2011 til 31. desember Det er i avtalen presisert at dersom partene ikke blir enige om forlengelse, skal prøveordningen opphøre og den tidligere avtalen av 20. oktober 2000 mellom Statoil Mongstad og fagforeningene gjøres gjeldende

11 (35) Nærmere om skiftplanene ved Statoil Kårstø. «Kårstø-avtalen» (36) I protokoll datert 27. oktober 2000 fra drøftelser om 6-skiftplan for 2001 mellom Statoil og PRIFOIL, NOPEF, Lederne og NITO, er det inntatt følgende merknader: «Partene har drøftet helkontinuerlig 6-skiftplan for år 2001, og er kommet frem til følgende: Arbeidstiden beregnes med gjennomsnittlig 33,6 timer pr. uke. Vanlig arbeidstid er 8 timer pr. skift på ukedager, 12 timer skift lørdag og søndag. Beregning av disp.dager gjøres etter samme beregning som beskrevet i protokoll av Disponible dager etter denne skiftplanen gir 14 dager pr. år. Linjen fordeler dagene vår og høst og dagene tidfestes i skiftplanen. Dersom det ikke er klarlagt hvor mange disp.dager som skal avvikles ved utsending av skiftplanen skal linjen så snart dette er klart skriftlig informere fagforeningene samt alle skiftansatte. Det presiseres da hvor mange dager som skal gjenstå på plan samt hvor disse er plassert.» (37) I protokollen fra drøftelser 18. desember 2001 om 6-skiftplan for 2002, er det i avsnittet om beregning av disponible dager presisert at det skal gjøres fradrag for 12 dager per år. Protokollene fra drøftelsene i 2000 og 2001 blir av de lokale partene omtalt som den såkalte Kårstø-avtalen. (38) I de administrative bestemmelser for Statoil fra 2006, er det i avsnittet om skiftplaner uttalt at arbeidsplanen «legges opp slik at man arbeider de 1584 timene i løpet av 52,14 uker. I realiteten er det faktiske årstimetallet etter arbeidsplanene noe lavere enn 1584 timer med bakgrunn i lokale avtaler.» (39) I 2008 tok SAFE opp spørsmålet om antall disponible dager for skiftansatte på Kårstø. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som skulle se på spørsmålet, men uten at de lokale partene kom til enighet. I protokoll 8. juli 2009 fra forhandlingsmøte mellom SAFE-klubben og Statoil uttales det: «De ansattes representanter viser til protokoll av pkt. 2 hvor årlig arbeidstid f.o.m er satt til 1612 timer pr. år eksklusiv ferie. Denne protokollen har senere vært utgangspunktet når partene har fastsatt skiftplaner, beregnet årsverk og disponibeldager. I nevnte protokoll ble antall disp.dager fastsatt til 10 dager. Videre ble det i vedlegg til nevnte protokoll fastsatt at skiftoverlapp pt. utgjorde 46 timer pr. år, samt at fradrag for jul/nyttår ble fastsatt til 8 timer. De ansattes representanter vil hevde at nåværende skiftplan ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for beregning av disponibeldager, skiftoverlapp eller fradrag for arbeidede høytids- og helligdager ved beregning av årstimeverk. Nåværende skiftplan er etter de ansattes syun ikke i samsvar med særavtalens paragraf da bl.a. skiftoverlapp skal avtales. De ansattes representanter vil således hevde at dagens praktisering av skiftordning er i strid med særavtalen og underliggende protokoller

12 Bedriftens standpunkt er at dagens praktisering av skiftordning er i overensstemmelse med så vel særavtale som øvrige protokoller og administrative bestemmelser.» (40) Dette spørsmålet ble også reist av IE. Tvisten ble brakt inn for OLF, men SAFE avventet behandling av tvisten til IE hadde drøftet spørsmålet med OLF. Da IE kom til enighet med OLF, falt tvisten med SAFE bort. Det ble ikke opprettet tvisteprotokoll mellom SAFE og OLF. Eventuell tvisteprotokoll mellom IE og OLF er ikke fremlagt. (41) Arbeidet med samordning av skiftplaner og gjennomsnittlig arbeidstid i Statoil i perioden (42) Etter fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007 ble det satt i verk en omorganiseringsprosess for landanlegg «Statoil 2011». Anleggene, med unntak av Snøhvit, ble da overført til samme forretningsområde. I forbindelse med dette arbeidet oppdaget man at arbeidstidsreguleringen avvek fra overenskomstens bestemmelser. Helge Valvik, leading consultant i Statoil, har forklart at avviket fra overenskomstens arbeidstidsbestemmelser utgjorde en kostnad på om lag 20 millioner kroner, i tillegg til merkostnader som følge av overtid mv. (43) I protokoll fra møte 28. desember 2010 om 6-skiftplan for 2011, ble det i de avsluttende merknadene opplyst at Statoil ville «gjennomføre et arbeid med å etablere felles beregningsmåte for elementene som inngår i årstimetallet ved helkontinuerlig skiftarbeid». Per Emil Helgesen, styremedlem og nestleder i SAFE Kårstø, tok i e-post 27. desember 2011 til Valvik opp spørsmålet om fradraget på 40 timer var utelatt i den nye skiftplanen. Valvik opplyste i e-post til Helgesen samme dag at timene ikke var trukket fra fordi arbeidsplanen var satt opp «i henhold til Arbeidstidsbilaget og Særavtalenes bestemmelser, og lagt til grunn 33,6 timer i snitt pr uke». (44) Da det ikke ble oppnådd enighet med de tillitsvalgte, søkte Statoil om samtykke til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden etter arbeidsmiljøloven 10-5 tredje ledd. Petroleumstilsynet innvilget søknaden 22. desember 2011, men vedtaket ble omgjort i vedtak 15. mars 2012 etter klage fra SAFE

13 (45) Tvistebehandlingen (46) I protokoll fra tvisteforhandlinger mellom Statoil og SAFE-klubben på Kårstø 4. januar 2012 uttales det: «Partene drøftet ny arbeidsplan for 2012 og timetallsberegningen som bedriften hadde lagt til grunn. Safe hevdet at avtalt fratrekk på totalt 40 timer i den gamle arbeidstidsavtalen også måtte tas med i den nye arbeidsplanen bedriften hadde søkt og fått godkjent av Petroleumstilsynet. SAFE-klubben vil hevde at i forbindelse med ny skiftplan for 2012 har bedriften utarbeidet og iverksatt en arbeidsplan hvor følgende lokale særavtaler er utelatt: «Bamble-avtalen», «Kårstø-avtalen» samt «avtale om jul- og nyttårsaften». Disse avtalene er ikke sagt opp av noen av avtalepartene og kan heller ikke bortfalle før etter utløpet av tariffperioden. Det vises i denne forbindelse til oljeoverenskomsten 1.6. Bedriften har følgelig opptrådt tariffstridig. SAFE-klubben Kårstø vil videre hevde at bedriften har brutt Hovedavtalen mellom YS og NHO 2-1 om organisasjonsretten, ved å frata SAFEs medlemmer disse avtalene, samtidig som samme avtaler videreføres overfor medlemmer av andre organisasjoner. Dette er etter SAFE-klubben Kårstø et angrep på den frie organisasjonsretten. Bedriften viser til at fradrag for et antall timer i h t avtalene «Kårstø-avtalen», «Bambleavtalen» og «Avtale om jul- og nyttårsaften» innebærer at arbeidstiden i h t ny skiftplan vil medføre et for lavt timeantall og følgelig er i strid med Bransjeavtalens arbeidstidsbilag (bilag nr. 3 pkt. A) om krav til arbeidstiden. Hvordan dette skal bringes i orden ønsker bedriften å drøfte med fagforeningene. I forbindelse med drøftinger om arbeidsplan for 2012 på Statoil Kårstø krevde SAFE en ytterligere reduksjon i timetallet på 32 timer (4 dager) for å prolongere daværende arbeidsplan. Dette var et krav bedriften bl a oppfattet som tariffstridig og ikke kunne akseptere. Safe meddelte den 7. oktober 2011 Statoil Kårstø skriftlig at de ikke ville signere nye avtaler om 2- og 6-skift på Statoil Kårstø for Dette må etter bedriftens oppfatning ses på som oppsigelse av daværende arbeidstidsavtale, som kun gjaldt for Dette har SAFE senere også henvist til, blant annet i eksterne medier hvor, det er uttalt at denne avtalen er sagt opp av SAFE. Statoil Kårstø utarbeidet forslag til ny arbeidsplan for 2012, som ble drøftet med fagforeninger på Statoil Kårstø den 6. og 9. desember Denne er senere godkjent av Petroleumstilsynet. Arbeidsplanen er nå iht Arbeidsmiljølovens kapitel 10 samt Bransjeavtalens arbeidstidsbilag og Statoils særavtaler. Bedriften har ikke opptrådt tariffstridig. Det vises her til at de nevnte særavtaler og praksis ikke er i overensstemmelse med overordnet tariffavtale, som medfører at timeantallet ikke samsvarer med kravene i Arbeidstidsbilaget i Oljeoverenskomsten (se bilag 3 pkt. A). Når det gjelder gyldigheten av særavtalene vises det til Hovedavtalen mellom YS NHO 4-1, 2. pkt., hvor det fremkommer at særavtaler ikke binder partene hvis «særavtalen er i strid med den tariffavtale som på organisasjonsmessig måte er opprettet for bedriften». Avtalene er for øvrig ikke videreført for andre medlemmer i andre fagforeninger på Kårstø innenfor den aktuelle arbeidstakerkategori, da alle arbeidstakere som går på denne skiftordning er på samme skiftplan uavhengig av organisasjonstilhørighet. For øvrig bestrides det at 2-1 i HA er overtrådt. Når det gjelder skiftlederne har man fått godkjent en egen skiftordning for denne gruppen arbeidstakere som er sentralt godkjent. Man skal inn i drøftelser med de respektive fagforeninger, da også arbeidstidsordningen for skiftlederne skal fornyes innen utgangen av Det vises også til at den samme skiftordning ble forhandlet med SAFE høsten 2011, som fikk tilbud om videreføring av skiftavtalen av 2011 også for inneværende år. Dette sa SAFE nei til. I en slik situasjon hadde ledelsen ikke annen mulighet enn å søke Petroleumstilsynet om en ny arbeidstidsordning innenfor lovens og oljeoverenskomstens bestemmelser. Det er da ikke tariffstridig å opprettholde en ordning som er godkjent av Petroleumstilsynet.» (47) I protokoll fra tvisteforhandlinger den 17. januar 2012 mellom OLF og SAFE uttales det: