Tidsskrift for velferdsforskning

Transkript

1 B 2 VITeNSKapelIGe artikler 34 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania Jan-Kåre Breivik 48 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Marit Skivenes 61 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse anne-mette Magnussen og even Nilssen BoKeSSay 76 Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge lars Gjelstad Årgang Fagbokforlaget Deltakelse som engasjement og utfordring samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Samfunnsarbeid 1/15 7 Tidsskrift for velferdsforskning Årgang 18, nr ISSN Tidsskrift for velferdsforskning Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning Returadresse: Fagbokforlaget Kanalveien Bergen Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann

2 Tidsskrift for velferdsforskning Et flerfaglig, refereebasert forskningstidsskrift om velferdsspørsmål med vekt på: velferdsstaten i historisk og komparativt perspektiv, sosiale problemer, prioriteringsspørsmål, levekår og livskvalitet, trygd, helse og sosiale tjenester. Redaksjon: Nanna Kildal redaktør, forsker I, Uni Rokkansenteret, Bergen Jan Erik Askildsen, forskningsdirektør, Uni Rokkansenteret Aksel Hatland, forsker I, Institutt for samfunnsforskning, Oslo Inger Elisabeth Haavet, professor, Universitetet i Bergen Einar Øverbye, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus Hilde Kjerland, redaksjonssekretær Uni Rokkansenteret Engelsk tittel: Norwegian Journal of Welfare Research Redaksjonens adresse: Tidsskrift for velferdsforskning Uni Rokkansenteret Nygårdsgt Bergen Telefon E-post: velferd.rokkan@uni.no Det må ikke kopieres fra dette tidsskriftet i strid med åndsverk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighets havere til åndsverk. Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Forsidefoto: NPS Redaksjonsrådet: Astri Andresen, Universitetet i Bergen Anders Barstad, Statistisk Sentralbyrå Ida Blom, Universitetet i Bergen Tone Fløtten, Fafo Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet Knut Halvorsen, Høgskolen i Oslo og Akershus Hans-Tore Hansen, Universitetet i Bergen Bjørn Hvinden, NOVA, Oslo Hanne Haavind, Universitetet i Oslo Stein Kuhnle, Universitetet i Bergen Kalle Moene, Universitetet i Oslo Pål Repstad, Universitetet i Agder Stein Ringen, Oxford University Tine Rostgaard, Det Nationale forskningscenter for Velfærd (SFI) Stefan Svallfors, Umeå Universitet Aslak Syse, Universitetet i Oslo Marta Szebehely, Stockholms Universitet Lars Inge Terum, Høgskolen i Oslo og Akershus Steinar Westin, Norges teknisk-naturviten skapelige universitet, Trondheim Kari Wærness, Universitetet i Bergen Abonnement: Henvendelser om abonnement og forsendelse rettes til Fagbokforlaget Kanalveien Bergen E-post: abonnement@fagbokforlaget.no Telefon Telefaks Abonnementspriser for 2015: (4 hefter pr. år) I Norden: Institusjoner NOK 685,- Privat abonnement NOK 505,- Studentabonnement NOK 300,- Pris for enkelthefter: NOK 165,-. Abonnementet gjelder for kalenderåret, betales på forhånd og anses som løpende inntil oppsigelse. Vennligst oppgi abonnementsnummer ved adresseendring. Opplysninger om tidsskrifter og bøker fra Fagbokforlaget er tilgjengelig på: Fagbokforlaget 2015 ISSN Utgitt med støtte fra Norges forskningsråd

3 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Innhold 2 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Vitenskapelige artikler 7 Deltakelse som engasjement og utfordring samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad 18 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom: Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge Lars Gjelstad 34 «Lille Norge»: Emigranters fellesskapsutfordringer i Spania Jan-Kåre Breivik 48 Handlingsrommet for barns deltagelse i barnevernssaker Marit Skivenes 61 Sosialt medborgerskap, autonomi og deltagelse Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen Bokessay 76 Boligsosial mobilisering? Praksisrefleksjoner i ytterkanten av samfunnsarbeid Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Kathrine Haugland Martinsen

4 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Gjesteredaktører: Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann 1 Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side Fagbokforlaget I dette temanummeret om samfunnsarbeid tar vi utgangspunkt i at velferdspolitikken og velferdstjenestene produseres i organisatoriske, geografiske eller interessebaserte fellesskap, og at sosial deltakelse er utgangspunktet for fellesskapsdannelse, innflytelse og sosial endring. Tjenestemottakere, forskere og ulike offentlige utredninger peker på at de som skal motta velferdstjenester i for liten grad får anledning til å delta i problemdefinering og valg av løsninger. 2 Om vi undersøker og påvirker vilkår for sosial deltakelse sammen med dem det gjelder, kan vi imøtekomme noe av denne kritikken (Sudmann og Henriksbø 2011). Artiklene i dette nummeret av Tidsskrift for velferdsforskning vil vise at samfunnsarbeid kan være med på å løse noen av velferdsstatens problemer og aktuelle utfordringer ved å tilby et analytisk perspektiv og en konkret arbeidsmetode. Samfunnsarbeid har lenge vært en viktig arbeidsmåte i sosialt arbeid internasjonalt og nasjonalt, med røtter i blant andre Paulo Freires frigjøringspedagogikk (Christensen 2014; Freire og Berkaak 2003) med videreutvikling knyttet til feminisme og økofilosofisk helhetstenkning (Ledwith og Springett 2010). I Norden hadde samfunnsarbeid sin glansperiode i 70-årene og representerte et alternativ til individrettete metoder og terapier. Hovedfokus var mot lokalsamfunnsnivå, lokaldemokrati, deltagelse og medvirkning (Einarsson 2004). Fokus på samfunnsarbeid som nærmiljøarbeid (Garsjø 1987) og bidrag til lokal oppgaveløsning (Kaasa 1989) har alltid vært sentralt. Samfunnsarbeid er fremdeles en gruppemetode i sosialfaglig arbeid (Hutchinson 2010). Samfunnsarbeid-begrepet er lite kjent i Norge selv om arbeidsmetodene har vært brukt i nærmiljøarbeid, områdeløft, boligsosialt arbeid, selvhjelpsorganisering, sosialt entreprenørskap og i frivillig sektor (Aasen og Amundsen 2011; Enjolras, Strømsnes og Langhammer 2013; Henriksbø og Grimen 2014; Kaltoft, Korff, Steen Olsen og Svendsen 2009; Lund 2014; Økland 2012; Ulfrstad 2011). Samfunnsarbeid som arbeidsmetode har svært mange likhetstrekk med aksjonslæring, aksjonsforskning og fokusgruppemetodologi. Felles for alle disse arbeidsmetodene er at de er gruppebaserte, og at målet er endring i et sosialt felt gjennom koordinert ressursmobilisering og kollektiv handling. Vi vil her trekke fram tre argumenter for å ta samfunnsarbeid mer systematisk i bruk for å løse noen av dagens velferdspolitiske utfordringer på nye måter, sammen med dem det angår. 1. Det historiske grunnlaget for dagens velferdsordninger og velferdsorienterte rettigheter ble i stor grad kjempet fram gjennom grasrotmobilisering og fellesskapsdannelse som for eksempel arbeiderbevegelsen, avholdsrørsla, målrørsla og kvinnebevegelsen. Disse sosiale og politiske bevegelsene har og har hatt ulike innretninger og ambisjoner. Sett fra vårt perspektiv er dette meget gode eksempler på hvordan kollektiv innsats skaper endring, altså det vi i dag kaller samfunnsarbeid. Utgangspunktet for disse bevegelsene har vært en felles forståelse om at en annen virkelighet er mulig, og at det å kritisere og protestere mot vilkårlig maktbruk og sosial ulikhet er effektive virkemidler for sosial endring. I dag er arbeidet til Paolo Freire en viktig inspirasjon både for å skape og beholde håp, og for å mobilisere indignasjon og kraft til endring (Christensen 2014). 2

5 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? Et sentralt begrep hos Freire er dialog og kollektiv bevisstgjøring, conscientization. Dialogbegrepet hos Freire viser som regel til gruppebaserte samtaler, diskusjoner og meningsbrytninger. Her er både prosess og resultat viktig, og målet er ikke harmoni eller konfliktunngåelse. Det handler med andre ord om å identifisere og problematisere et tema med gyldighet for dem det gjelder, undersøke hvilken relevant kunnskap fellesskapet allerede har, og utvikle strategier for videre kunnskapstilegnelse og ressursmobilisering. Tjue år etter at Freire skrev De undertryktes pedagogikk utga han en kommentert og revidert utgave med ny tittel, The Pedagogy of Hope (Freire 1995). Tekstsamlingen The Pedagogy of Indignation (Freire 2004) anbefales ofte lest parallelt. Her tar han blant annet selvkritikk på sin tidligere kjønnsblindhet, og reflekterer over egne erfaringer som akademiker og praktiker. Titlene er talende det er gjennom håp og indignasjon at vi kan bidra til å forbedre våre fellesskap og livsvilkår både i små og større sammenhenger. Begge bøker understreker at alle mennesker allerede er i stand til å bidra og til å delta, og at ikke-undertrykkende praksis og framtidshåp er resultat av dialogbasert samhandling. Samfunnsarbeid kan bidra til å rette fokus mot undertrykkende og anti-dialogisk praksis på hele velferdsfeltet. 2. Arbeidet til Freire er også knyttet til et annet utgangspunkt. For å forstå større sosialpolitiske utfordringer må vi anlegge et hverdagslivsperspektiv. Dette innebærer en orientering mot mikrososiale prosesser (Day 2006; Goffman 2010) og om å anerkjenne folk som kreative aktører i egne liv (Emirbayer og Mische 1998). Barrierer og begrensninger er ikke alltid forhåndsdefinerte utenfra. Freires problematisering av det han kalte grensesituasjoner, som produktive biografiske eller sosiale brudd, er viktig i denne sammenhengen. Grensesituasjoner er ikke stopp-punkter, men situasjoner som kan analyseres og gi muligheter for endring (Kirkwood og Kirkwood 1989:45 46): As the process of conscientization deepens and confidence grows, however, they are seen no longer as the limits of what is possible, but the points at which new possibilities begin. Beyond them lies a domain of untested feasibility. Dette innebærer en forpliktelse til å skrive og snakke fram folks kreative praksiser og potensialer, og å unngå ensidige marionettbeskrivelser. En selvrefleksiv og maktkritisk tilnærming til hvordan «vi» framstiller «de andre» utfordrer profesjonskunnskap og hierarkier mellom tjenestemottakere og tjenesteleverandører. Dette kan stimulere til utvikling av nye tjenester og samhandlingsformer, og til utvikling av løsninger på velferdsstatens utfordringer utenfor de etablerte arenaene. 3. Et tredje utgangspunkt er velferdsstatens utfordringer knyttet til intensivert globalisering gjennom migrasjon (inn- og utflytting), differensiering av behov, individualisering av ansvar, og nye behov og krav fra befolkningen. Det politiske svaret er at vi trenger robuste fellesskap der folk er på kommunalt nivå, i bygdene, bydelene og nærmiljøene. Dette har lenge vært påpekt innen folkehelsefeltet, som er et viktig historisk og dagsaktuelt forankringspunkt for samfunnsarbeid (Ihle og Sudmann, 2014). I St.meld. nr. 34 ( ), Folkehelsemeldingen. God helse felles ansvar, fra Regjeringen Stoltenberg II kommer dette godt fram, slik helse- og omsorgsminister Støre påpekte: «Folkehelsearbeid handler om å utvikle sunne og bærekraftige lokalsamfunn». Her refererer han direkte til meldingens kapittel om Helsefremmende steds- og lokalsamfunnsutvikling: «Gode steder og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet, trivsel og helse. Livene leves i lokalsamfunnet.» (Meld. St. nr. 34 ( ):60). Den geografiske forståelsen av fellesskap er dominerende. Folkehelsemeldingen har dermed en viktig kollektive innretning og ambisjon, men vektleggingen av nære og tette fellesskap kan 3

6 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 samtidig innebære en nærmiljø-romantisering og en tildekking av konflikter. Vi stiller spørsmål ved påstanden om at «livene leves i lokalsamfunnene», ettersom mange livspraksiser i økende grad er preget av flerlokal forankring, interessebaserte felleskap og nye translokale fellesskap. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv etterlyser vi dermed en mer nyansert forståelse av hvilke kollektive sammenhenger folk faktisk inngår i og hva de ulike fellesskapene betyr for dem som deltar. Vi skal ikke overdrive kontrastene mellom Regjeringene Stoltenberg II og Solberg, men det er interessant å se at Regjeringen Solberg sin folkehelsepolitikken i større grad vektlegger individuell valgfrihet og personlig ansvar for egen helse: Livsstilsykdommer blir stadig en større utfordring for helsetjenesten og for samfunnet. Den enkelte må ta mer ansvar for egen helse, og samfunnet må gjøre det enklere å ta gode helsevalg. Samtidig må tiltak for bedre folkehelse veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet. 3 Denne politikken trekker med seg en forståelse av autonomi som underkommuniserer fellesskapenes betydning og de samfunnsskapte forskjellene i helse og levekår. I den grad fellesskap tematiseres, er det indirekte gjennom å påpeke familienes rolle og verdien av frivillig innsats i nærmiljøengasjement. Fra et samfunnsarbeidsperspektiv er dette fokuset på enkeltmenneskets ansvar og autonomi problematisk. For oss er autonomi og (valg)frihet relasjonelle begreper, som må kontekstualiseres, slik at fellesskap sees som en forutsetning for autonomi, og en mulig trussel. Bredal (2004) illustrerer dette med utgangspunkt i forskning blant minoritetskvinner i Norge: Det feministiske begrepet relasjonell autonomi åpner for en forståelse av frihet som gjør menneskers tilhørighet i sosiale fellesskap til en forutsetning for autonomi, samtidig som man er opptatt av at noen konkrete fellesskap ikke minst familier kan være en trussel mot enkeltmenneskets autonomi. 4 Ved hjelp av det feministiske begrepet relasjonell autonomi (Mackenzie og Stoljar 2000) er det mulig å overskride de åpenbare begrensningene som den individualiserte autonomiforståelsen bærer med seg. I følge Engebrigtsen (2007) er individuell autonomi et ideal (for den vestlige demokratiske familie) som aldri kan realiseres helt «fordi autonomi er en relasjonell kapasitet som alltid begrenses i forhold til andre.» Autonomi er dermed et relativt fenomen som alltid vil være koblet til sosiale relasjoner og spesifikke sosiale kontekster (som kan være både hemmende og fremmende). I et samfunnsarbeidsperspektiv er dette en fundamental innsikt, som gir oss muligheter til å grave dypere i spesifikke problemstillinger. Sett med samfunnsarbeidsperspektiv kan plikt til deltakelse og helsefremmende og sunne valg (i autonomiens og valgfrihetens navn) bli nye tyrannier, og nye former for kontroll og disiplinering. Samfunnsarbeid kan her tilby kritiske perspektiver på deltakelse og fellesskap, samt forslå nye gruppebaserte arbeidsmåter (Cooke og Kothari 2001; Cornwall 2008) for å skape alternative strategier for endring, eller for å realisere målene om aktivitet og sunne valg. Presentasjon av artiklene Forfatterne av artiklene i dette nummeret av tidsskriftet har alle bidratt til mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid og i forskningsgruppen i samfunnsarbeid som er etablert ved Høgskolen i Bergen. Artiklene nærmer seg kjerneområdene i samfunnsarbeid fra fem ulike vinkler: i) hverdagsliv og integrering for utviklingshemmede, ii) yrkesutdanning som frigjørende handlingsrom, iii) emigrasjon og fellesskapsutfordringer på nye steder, iv) formelle og faktiske handlingsrom for barns deltakelse i barnevernssaker, og v) sosialt medborgerskap og autonomi. Tobba Therkildsen Sudmann og Helge Folkestad diskuterer på hvilke måter samfunnsar- 4

7 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som svar på velferdspolitiske utfordringer? beid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede i Norge i dag. Strukturelle betingelser for deltakelse sees i lys av ulike hverdagspraksiser, der selvpresentasjon og mikroaggresjon er sentrale dimensjoner. Lars Gjelstad anlegger et mulighetsperspektiv på skolearenaene, og analyserer hvordan elevene skaper nye ressurser gjennom etablering av fellesskap, gruppeidentiteter og individuelle læringsbaner. Yrkesfagene framstår da som avanserte kunnskapsmiljøer, i kontrast til forestillinger om yrkesfag som utdanningsvalg for de skoleleie og teorisvake. Jan-Kåre Breivik diskuterer emigrasjon, lokal forankring og fellesskapsutfordringer i norske enklaver på Gran Canaria. Idealiserte forestillinger om Syden brytes i møte med lokalbefolkningens nød, og Breivik viser hvordan emigrantene handler for å legitimere egen tilstedeværelse på øyene: tilbaketrekking til lukkete enklaver, lokalsamfunnsengasjement eller solidaritetsarbeid. I artikkelen om barns deltakelsesrettigheter undersøker Marit Skivenes hvordan det formelle og faktiske handlingsrommet utformes i Norge, England og California. Hun finner at de engelske barnevernsarbeiderne gir størst handlingsrom for barns deltakelse, og Norge minst. Artikkelen analyserer de ulike strukturelle betingelser for barns deltakelse i de tre landene, og hvordan dette balanseres mot barns deltakelsesrettigheter. Anne-Mette Magnussen og Even Nilssen tar utgangspunkt i Marshalls medborgerteori og viser hvordan sosiale rettigheter påvirker borgernes muligheter for deltakelse. De viser at rettsutviklingen på helsefeltet har gått mot individuelle rettigheter, mens rettsutviklingen på det sosialpolitiske området preges av koblingen mellom arbeid og velferd, og en proseduralisering av lovgivningen. Forfatterne viser at begge typer rettsutvikling har et potensiale til å styrke og til å svekke individuell autonomi og rommet for kollektiv handling. Temanummeret avslutter med et essay om boligsosialt arbeid ved Arnhild Taksdal, Marit Nybø og Katrine Haugland Martinsen fra fagutviklingsenheten i Kirkens Bymisjon i Oslo. Redaksjonen oppfordret dem til å reflektere over samfunnsarbeid som boligsosialt arbeid i det de kaller velferdsstatens randsoner. To nyere bøker på feltet trekkes inn i diskusjonen (Økland 2012; Ulfrstad 2011). Taksdal og medarbeidere utfordrer fagets ontologi om den kompetente aktør, og diskuter om kompetanse kan delegeres, slik at noen personer i noen situasjoner må utøve agens via andre for eksempel en bomiljøarbeider. Noter: 1 Breivik er professor i samfunnsarbeid, Sudmann er faglig leder ved mastergradsprogrammet i samfunnsarbeid, begge Høgskolen i Bergen. 2 Morgendagens omsorg (St.meld. nr. 29, ), Folkehelsemeldingen. God helse felles ansvar (St.meld. nr. 34, ), Et helhetlig diskrimineringsvern (NOU 2009:14), Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet (NOU 2010:1), Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig hjelpemiddeltilbud (NOU 2010:5), Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid (NOU 2011:7), Innovasjon i omsorg (NOU 2011:11), Ungdom, makt og medvirkning (NOU 2011:20) og Politikk for likestilling (NOU 2012:15). 3 Folkehelseavsnittet i Politisk plattform for regjeringen utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, Sundvollen 7. oktober 2013: side 45: oslohoyre.no/wp-content/uploads/2013/10/ plattform.pdf 4 vis.html?tid=24526 Publisert , lest Litteratur Aasen, T.M.B. og O. Amundsen (2011) Innovasjon som kollektiv prestasjon, Oslo: Gyldendal akademisk. Christensen, L.M. (2014) Paulo Freire: The man from Recife: A review, The International Journal of Critical Pedagogy, 5(2): Cooke, B. og U. Kothari (2001) Participation the new tyranny? London: Zed Books. 5

8 Gjesteredaktører Jan-Kåre Breivik og Tobba Therkildsen Sudmann Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Cornwall, A. (2008) Unpacking «participation»: Models, meanings and practices, Community Development Journal, 43(3): Day, G. (2006) Community and everyday life, London: Routledge. Einarsson, J.H. (2004) Samfunnsarbeid i Norden en ny giv? Nordisk sosialt arbeid, 24(3). Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency? American Journal of Sociology, 103(4): Engebrigtsen, A. (2007) Perspektiver på autonomi, tilhørighet og kjønn blant ungdom, Tidsskrift for ungdomsforskning, 7(2): Enjolras, B., K. Strømsnes og A.K. Langhammer (2013) Frivillighet i Norge: senterets sluttrapport etter 5 år (Vol. 2013:1) Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving Pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder, Colorado: Paradigm. Freire, P. og O.A. Berkaak (2003) De undertryktes pedagogikk, Oslo: De norske bokklubbene. Garsjø, O. (1987) Folk imellom. Nærmiljøarbeid som forebyggende sosial prosess, Oslo: Tano. Goffman, E. (2010) Relations in public: microstudies of the public order, New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers. Henriksbø, K. og A.L. Grimen (2014) Community work as part of neighbourhood renewal a case study, i A.K. Larsen, V. Sewpaul og G.O. Hole (red.) Participation in community work: International perspective, ( ), Abdingtin, NY: Routledge. Hutchinson, G.S. (2010) Samfunnsarbeid: mobilisering og deltakelse i sosialfaglig arbeid, Oslo: Gyldendal akademisk. Kaasa, A. (1989) Samfunnsarbeid. Om lokal oppgaveløsning, Oslo: Tano. Kaltoft, C., U. Korff, S. Steen Olsen og S. Svendsen (red.) (2009) De små skridts metode, Fredericia: Landsforeningen af VæreSteder. Kirkwood, G. og C. Kirkwood (1989) Living adult education: Freire in Scotland, Milton Keynes: Open University Press. Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative change, Bristol: Policy Press. Lund, P.-Ø. (2014) Innsats i utsatte byområder erfaringer fra Groruddalssatsingen, Oslo: Oslo Kommune. Mackenzie, C. og N. Stoljar (2000) Relational autonomy: feminist perspectives on automony, agency, and the social self, New York: Oxford University Press. Økland, M.A. (2012) Samfunnsarbeid og boligsosialt arbeid: en erfaringssamling med fokus på strategier og virkemidler: for inspirasjon til videre teori- og metode utvikling, Bergen: Fagbokforlaget. Sudmann, T.T. og K. Henriksbø (2011) Kollektiv handling skaper endring. Fontene (12): Ulfrstad, L.-M. (2011) Velferd og bolig: om boligsosialt (sam-)arbeid, Oslo: Kommuneforlaget. 6

9 Deltakelse som engasjement og utfordring samfunnsarbeid med utviklingshemmede Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Participation as involvement and challenge Community work with the intellectually disabled In this article we focus on two sides of community work: community work as practice and community work as a critical perspective for research. Our vantage point is the situation for intellectually disabled in Norway, and we highlight participation as involvement and as a challenge. Community work is a method for maintenance of existing communities or for creation of new ones, and a critical approach to analysis of social inequality, social change, and inclusive research. Community work may mean de-stabilisation in order to create new possibilities for self-presentation, negotiating definitions of situations or social participation. We discuss how community work with intellectually disabled may contribute to integration, social participation and self-determination. Tobba T. Sudmann Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: tsu@hib.no Helge Folkestad Førsteamanuensis Institutt for sosialfag og vernepleie, Høgskolen i Bergen E-post: hfo@hib.no Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side Fagbokforlaget I denne artikkelen tar vi for oss to sider ved samfunnsarbeid: samfunnsarbeid som praksis og samfunnsarbeid som kritisk perspektiv i forskning. Vi tar utgangspunkt i situasjonen for utviklingshemmede i Norge i dag, og fokuserer på deltakelse som engasjement og som utfordring. Samfunnsarbeid er en arbeidsmåte for vedlikehold av eksisterende fellesskap eller for skapning av nye, samt en kritisk analytisk tilnærming til sosial ulikhet, sosiale endringsprosesser og medforskning. Samfunnsarbeid kan innebære en de-stabiliseringsprosess for å skape nye muligheter til selvpresentasjon, forhandlinger om situasjonsdefinisjoner eller sosial deltakelse. Vi diskuterer på hvilke måter samfunnsarbeid kan bidra til integrering, sosial deltakelse og selvbestemmelse for utviklingshemmede. Innledning Hovedinnholdet i ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming som ble iverksatt i 1991, var å fastslå at de har rett til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet. Nedleggelse av særomsorgen medførte at utviklingshemmede skulle ha tilgang til bolig og kommunale tjenester på samme vis som øvrige innbyggere i samme kommune. Intensjonen med reformen var at utviklingshemmede skulle få reelle valgmuligheter og skulle kunne påvirke sine egne livsbetingelser. Realiteten er at mange blir urimelig forskjellsbehandlet og diskriminert både av tjenesteleverandører og av sivilsamfunnet. Informasjonskampanjen «Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!» (Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet, 2010) er forlenget, og siste melding til Stortinget identifiserer kritiske utfordringer. 7

10 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Det har vært og er fremdeles en politisk utfordring å legge til rette for at mennesker med utviklingshemming skal kunne bruke rettigheten til å påvirke egne livsbetingelser og delta i samfunnet. Overordnet mål for Regjeringens politikk for personer med utviklingshemming er oppsummert i Frihet og likeverd om mennesker med utviklingshemning (Meld. St. nr. 45 ( ):11). Meldingen understreker at alle mennesker har samme verdi, og at det offentlige må arbeide for likestilling og legge til rette for at alle skal ha tilnærmet like muligheter til samfunnsdeltakelse og til å skaffe seg gode levekår. Det overordnete målet for morgendagens politikk er: 1. Likestilling og likeverd 2. Selvbestemmelse 3. Deltakelse og integrering Stortingsbehandlingen av meldingen 25. februar 2014 resulterte i «Vedtak 357»: Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemning sin autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris. 1 Den 3. oktober 2014 ble Kaldheimutvalget nedsatt, og sammensetningen av utvalget ble raskt kritisert fordi utviklingshemmede selv og deres organisasjoner ikke var representert. Kritikken kom blant andre fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. 2 Vi vil i denne artikkelen argumentere for samfunnsarbeid som et konkret svar på utfordringene som er skissert over: i) som metode for praktisk endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling, diskriminering, og samfunnsdeltakelse. Historisk bakteppe Ambisjoner på vegne av dem som blir satt i kategorien utviklingshemmede er langt fra noe nytt i norsk velferdspolitikk. Høsten 1938 trykket Dagbladet fem lørdager på rad en artikkelserie av legen Alex Brinchmann «Forsorgen av de åndssvake barn. En skam for Norge». En statlig institusjonsomsorg var det som trengtes, argumenterte han. Da Samordningsrådet ble etablert i 1951 for å fremme og koordinere det frivillige arbeidet for saken var målet «en fullverdig omsorg for åndssvake i dette århundre». Statens overlege i psykiatri, Chr. Lohne-Knutsen, valgte å forstå mandatet som det «å løfte vår åndssvakeomsorg opp fra å være vårt sosialmedisinsk mørkeste kapittel til et nivå som er en kulturnasjon verdig» (Brekke og Thorsrud 2001). Institusjonsoppbygging var 1950-tallets løsning (St.meld. nr. 71 (1952)), men snart gjorde institusjonskritikken seg gjeldende. Denne kritikken kom blant annet til uttrykk i Stortingsmeldingen Om utviklingen av omsorg for funksjonshemmede (St.meld. nr. 88 ( )). Det passive og isolerte ved institusjonstilværelsen ble påpekt, og prinsippet om normalisering nevnes for første gang i et offentlig dokument i Norge (Sandvin, 1994:93). Institusjonskritikken var ikke ny da normaliseringsprinsippet ble formulert påpeker Söder (2003:22). Men tidligere var fokuset i kritikken på at institusjonene ikke klarte å skape de forventete forandringer hos sine beboere, i et nytte- eller effektperspektiv kom de til kort. Söder mener at normaliseringsprinsippet dreide blikket i en annen retning, og uverdige forhold kom til syne. «Frågan om anständiga livsvillkor blev en fråga om medborgerliga rättigheter snarare än en fråga om behandlingsresultat» (Söder, 2003:23). Målene for velferdspolitikken for utviklingshemmede som ble utformet på 1970-tallet er langt på vei videreført. I NOU 1973:25 Omsorg for psykisk utviklingshemmede ble alminnelige rettigheter og ikke-diskriminering understreket. Arbeidet med normalisering av levekårene i institusjonene fant støtte her, men kommunene fulgte 8

11 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring ikke opp de politiske signalene om oppbygging av nye tilbud og tjenester. Det såkalte Firedepartements-rundskrivet understreket derfor i 1979 at kommunene har ansvaret for å opprette «slike omsorgsformer som psykisk utviklingshemmede i det enkelte tilfelle har behov for» (Rundskriv- I-2063/79:2). Institusjonene fikk eksistere inntil NOU 1985:34 Levekår for psykisk utviklingshemmede slo fast at (side 12): ( ) livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene [er] medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable. Med dette fikk vi enda en mobilisering for normalisering, og denne gang ble grepet langt mer radikalt. Avviklingsloven, «Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede» (Ot.prp. nr. 49, ), krevde at institusjonene skulle legges ned innen utgangen av 1995, og at omsorgen for utviklingshemmede ble et kommunalt ansvar fra 1. januar Dette var en strukturreform som inneholdt målsettinger som lå utenfor det tjenestesystemene kan realisere (St.meld. nr. 67 ( )): Reforma er eit viktig steg på vegen til eit samfunn for alle, eit samfunn som ikkje skyv enkeltmennesket eller grupper ut av dei vanlege samanhengane, men fører dei inn i eit solidarisk fellesskap med gjensidige rettar og plikter. Sosial integrering følger likevel ikke nødvendigvis av fysisk integrering, og en strukturreform kan ikke skaffe venner eller kjærester på annen måte enn i beste fall å legge til rette for at folk treffer hverandre. Selv om strukturreformen medførte positive forandringer for mange, nådde de statsstyrte endringene i levekår for utviklingshemmede ikke opp til ambisjonene. Nå ser vi stagnasjon og tilbakeslag i utviklingen (se for eksempel Söderström og Tøssebro, 2011). Det er ikke bare i Norge at det er slik (Johnson, Walmsley og Wolfe, 2010:66): Despite minor variations we contend that there has been a remarkable consistency over 30 years in the goals of policies. The need to restate them, albeit in different words, leads to the somewhat depressing conclusion that less progress in creating better lives for people with intellectual disabilities has been made than might have been hoped. Grunnene til at noen kommuner overser eller bryter med ansvarsreformens opprinnelige ambisjoner kan trolig finnes i ideer og forståelser som politikere, tjenesteorganisasjoner og befolkningen har om utviklingshemning og utviklingshemmede. Kanskje må det andre tilnærminger til nå for å realisere idealer om inkludering og deltakelse for utviklingshemmede. De det gjelder kommer oftest ikke selv til orde i tilstrekkelig grad. Vi vil foreslå samfunnsarbeid som kritisk perspektiv og som praktisk metode for endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering. Samfunnsarbeid som praksis Samfunnsarbeid bygger på en hverdagsliv orientering og anerkjenner at ulike aktører har ulike sosiale posisjoner, erfaringer og preferanser (Ledwith og Springett, 2010). Hverdagserfaringer er alltid allerede sosiopolitisk situert, og får sin betydning i lys av hva som har vært, hva en tror skal komme, og hvilke alternativer som allerede eksisterer eller som kan skapes. Et sterkt engasjement for de undertrykte har gjort den brasilianske pedagogen Paolo Freire ( ) til en sentral bidragsyter til samfunnsarbeid som praksis (Carroll og Minkler, 2000; Ledwith, 2001). Mest kjent er arbeidet med de undertryktes pedagogikk, en metode han utviklet sammen med underpriviligerte i Brasil og Chile på 1970-tallet. Han var alltid tydelig i sin praktiske solidaritet, og i sin harme over sosial urett. Gjennom sitt arbeid med «word and world» 9

12 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 insisterte han på at en annen historie alltid er mulig. Samfunnsarbeid som praksis trenger både kitt og dynamitt det kan Freires teorier og metoder bidra med (Freire, 1972, 1995, 2004; Freire og Macedo, 2013). Freires utgangspunkt er at de det gjelder har kunnskaper, erfaringer og ønsker som må tas aktivt i bruk i sosiale endringsprosesser. De underpriviligerte og deres lærere (eller andre endringsagenter) må lære av hverandre, og utvikle konkret handlingskompetanse sammen. Freires metodeutvikling i møte med fattigdom og sosial urett på 1970-tallet kan derfor være relevant for å forstå og endre utviklingshemmedes mulighetsbetingelser for sosial deltakelse i Norge i dag. Som mange underpriviligerte i Chile og Brasil på 70-tallet, har de fleste av dagens utviklingshemmede ikke stemmer som blir hørt i det offentlige rom, og deres hverdagslige gjøremål og utfordringer får lite oppmerksomhet fra samfunnet forøvrig. Sentralt for Freire var at landarbeiderne (eller andre underpriviligerte grupper) skulle opparbeide seg en kritisk bevissthet om egen situasjon og oppdage at en annen historie og hverdag var mulig. Kunnskap om hva som påvirket livsvilkårene ble tilegnet gjennom konkret involvering i de sosiopolitiske vilkårene for produksjon, foredling og salg, eller gjennom å lære å lese og skrive. Alfabetisering, som bare ord (word), hadde liten hensikt om det ikke ble knyttet til forståelse av livsbetingelsene (world) i en sosiopolitisk kontekst. Arbeidsmetodene er prosess- og gruppebasert, og kan minne om fremtidsverksteder, fokusgrupper eller aksjonsforskning/-læring, og om det som i dag kalles mobile forskningsmetoder (Büscher, Urry, og Witchger, 2010) å gå eller bevege seg gjennom dagen(e) med dem det gjelder. Dialogen er sentral (Cooper, Chak, Cornish og Gillespie, 2012; Rule, 2011). Men viktigst av alt dialogen må ta utgangspunkt i det Freire kaller et generativt tema eller, for å sammenligne med forskningsmetoder, en fruktbar problemstilling som kan gi retning for dialog og kritisk gransking av et fenomen. Om naboskap er et generativt tema, kan undertema bli «hilse på hverandre», «hjelpe hverandre» eller «besøke hverandre». Vi kommer tilbake til naboskap under. Samfunnsarbeid som praksis er kollektivt arbeid for endring, noe som alltid vil innebære dialoger. Ulikhetene mellom dem som omfattes av kategorien utviklingshemmet er utallige, og deres evne til bruk av ord vil ha svært stor variasjon med tanke på form og innhold. Handlekraft og selvbestemmelse (agency) er sosialt og dialogisk i sin natur, og kan uttrykkes verbalt, gjennom handling, eller som kroppslige gester og mikrotegn (Emirbayer og Mische, 1998). Det å ha, få eller tilrane seg stemme i det offentlige rom, forutsetter da at man får anledning til å ytre seg, at det er relevante andre å ytre seg til, og at disse andre oppdager og anerkjenner ulike former for agency og initiativ. Engasjement fordrer nysgjerrighet og respons (Lewis, 2012). I utvikling av tjenester som kan møte behovene til dem det gjelder, på måter som realiserer målene om inkludering og aktiv deltakelse, må vi starte nedenfra og opp fra aktørnivå. Det kan være utfordrende for familie, naboer, lokalsamfunn, tjenesteytere eller politikere. Kategorien utviklingshemmet trekker med seg kulturelle forestillinger. Stereotypier er normative forestillinger som ikke fanger opp dagsaktuelle variasjoner i det fenomenet de viser til, og som er del av våre felles kulturelle forestillinger og referanserammer. Stereotypier er sterke og seiglivete, men stadig oftere ser vi at utviklingshemmede selv bidrar til å sprenge stereotype forestillinger, i filmer, teateroppsetninger og TV-produksjoner, på konferanser og i gatebilde. Når noen tenker «ja, men dette gjelder bare de sterke, de «velfungerende» utviklingshemmede; vi må ikke overse at det er mange som ikke har forutsetninger for dette, og da skaper vi enda større tapere» så er det en del av kategoriseringens kontroll (Sandvin, 2007:6). Tanker og forventninger om at personene det gjelder har lav kompetanse på mange livsområder er diskriminering, og en funksjonshemmende barriere. Når sosial kompetanse og sosial 10

13 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring deltakelse ikke forventes, kan sosial eksklusjon og segregering følge. Det vil redusere deres anledninger for sosial deltakelse sammen med «oss». De det gjelder frarøves muligheter til å vise handlekraft, erfare, lære og utvide sine kompetanser eller til å vise seg fram som kompetente i ulike sammenhenger. Deltakelse som engasjement Flere parallelle prosesser har ført til økende interesse for å involvere dem forskningen gjelder i selve forskningsprosessen, blant annet for å minske risikoen for at forskningen reproduserer det fenomenet den studerer (Støkken, Natland og Johannessen 2011). Utviklingshemmede selv har aktivt bidratt ut over å være informanter i flere studier (for eksempel Turk, Leer, Burchell, Khattram, Corney og Rowlands, 2012; Walmsley, 2001). I en kontekst av parolen «Northing about us, without us» og britiske forskningsetiske forskrifter som krever deltakelse av dem det gjelder, har British Journal of Learning Disabilities publisert en rekke artikler som diskuterer slike tilnærminger, og som rapporterer om prosessene som er involvert. Denne type forskning og kunnskapsutvikling er eksempler på en tilnærming i tråd med samfunnsarbeid som å påvirke og endre mulighetsbetingelsene for sosial deltakelse på en arena de det gjelder finner relevant. Aktivitetene i seg selv, og kunnskapen som kommer ut av slik virksomhet, kan bidra til å endre bildet av utviklingshemmede både slik «vi» ser dem, og «de» ser seg selv. Det er like viktig for personer med som uten utviklingshemming at de tilgjengelige kulturelle stereotypiene blir utfordret og utvidet. Inkluderende forskning viser at når de det gjelder selv får identifisere hindringene for selvpresentasjon og sosial deltakelse på alminnelige hverdagsarenaer, så kan de formulere ønsker og drømmer om alternativer (Townson, Macauley, Harkness, Chapman, Docherty, Dias og McNulty, 2004). Kittelsaa (2014) påpeker at selv om unge utviklingshemmede har erfaringer med funksjonsnedsettelser og marginalisering, tenker de på sitt eget liv som et ganske normalt liv. Generasjonen utviklingshemmede som er født og har vokst opp etter institusjonsavviklingen har andre erfaringer og forventninger enn mange hadde før dem. De finner selv måter å leve sine liv på som også utfordrer tjenestene som skal gi støtte, og som tvinger tjenestene til å se at risiko også innebærer nye muligheter (Olin og Ringsby-Jansson, 2006). Perske (1972) påpeker at risikotaking er en nødvendighet for endring, for utviklingshemmede som for andre. Også de med nedsatt funksjonsevne har rett til å ta sjanser og gjøre feil. Risikotaking er å ta initiativ og vise engasjement. De fleste unge voksne i dag kjenner trolig ikke til den gamle særomsorgen for utviklingshemmede, og de fleste har vokst opp eller gått på skoler der det var barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser. Kulturelle (funksjonshemmende) forestillinger utfordres dermed i hverdagslig omgang på ulike opplæringsarenaer. Vi ser at utviklingshemmede framtrer på flere arenaer og i nye roller. Deres stemmer blir hørt i nye sammenhenger, blant annet på egne TV kanaler der utviklingshemmende tar og får ansvar for alle sider ved produksjonen. TV-Glad i Danmark har sin norske parallell i EmpoTV og det nystartete nettbaserte TV-Bra. Produksjonene skapes av og med utviklingshemmede, og er tilgjengelig på nett, egne kanaler og tidvis som programinnslag på riksdekkende kanaler. Disse TV-sendingene tiltrekker seg seere på samme måte som øvrige kanaler spesielt interesserte og dem som tilfeldigvis kommer innom. Begge seergrupper bidrar til engasjementet rundt kanalene, og til at utviklingshemmede selv får være med å prege offentlige samtaler som gjelder dem. Vårt argument er at dersom vi ser sosial deltakelse som resultat av engasjert kommunikasjon, koordinering og samhandling mellom mennesker, så vil det sosiale feltet framstå mer dynamisk. Interesser og kompetanser vokser fram av sosialt engasjement, og opplevelse av fellesskap bygges på dette. Cummins og Lau (2003) viste at det de fleste mennesker ønsker seg mest er en nær venn og en opplevelse av fellesskap. Deltakelse i 11

14 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 det offentlige rom, på stedet man bor, kommer langt ned på listen, etter muligheter for å hilse på naboer og utveksle småtjenester (vanne blomster, låne sukker). Det å leve slik at man faktisk kan inngå i disse små hverdagslige mikromøtene er da en forutsetning. Strukturreformen har bidratt med sentrale betingelser for samhandling og fellesskapsdanning. Men som flere har påpekt, fysisk nærhet i seg selv medfører ikke samhandling. Fyson og Fox (2014) undersøkte noen lokale komiteer for byplanlegging der utviklingshemmede var medlemmer. Utviklingshemmedes medlemskap framsto der mest som fysisk tilstedeværelse, med liten eller ingen positiv effekt på sosial deltakelse. Fyson og Fox peker på atplanleggingskomiteene tvert om bidro til å reprodusere de sosiale hierarkiene og til økt ekskludering. Cummins og Lau (2003) advarer mot det samme dersom kvantitativ fysisk eksponering går foran kvalitativ sosial integrering og deltakelse. Områdeløftet rundt Cowley Street i Oxford (Brownill, 2009) valgte andre tilnærmingsmåter, med ulike virkemidler, mobile og kreative metoder, og bidro til nye opplevelser av å være reelle deltakere med reell innflytelse. Tilbakemeldingen fra deltakerne var at det hadde gitt bedre selvtillitt og trygghet på seg selv å få fremme egne saker til et lyttende publikum. Gjennom reell deltakelse økte opplevelsen av trygghet og tilhørighet i lokalsamfunnet og «They felt empowered» (Brownill, 2009:367). Deltakelse som utfordring Avviklingen av særomsorgen for utviklingshemmede var en nødvendig strukturell endring for at utviklingshemmede prinsipielt sett kunne få tilgang til de samme normativt forventete sosiale arenaer som sammenlignbare andre. Når status oppsummeres i Frihet og likeverd om mennesker med utviklingshemming (Meld. St. nr. 45 ( )) er det fortsatt en utfordring at utviklingshemmede ikke er blitt integrert i sine respektive lokalsamfunn og bomiljøer på måter som regnes som «normale». Sett fra et samfunnsarbeidsperspektiv er det grunn til å være kritisk til en slik unyansert framstilling. Hvem er det som har definert hva som er «normal» integrering? Er integrering mer enn fysisk synlighet i det offentlige rom? Hva er «normal» deltakelse i sosial samhandling, relasjonsbygging, eller hverdagslivsrutiner? På hvor mange arenaer må man delta og hvor mange sosiale kontakter må man ha for å være «normalt» integrert? Flere har pekt på at underpriviligerte grupper som blant annet utviklingshemmede skal synes i det offentlige rom for at de kan regnes som «integrerte». Det er et krav som ikke alltid stilles til sammenlignbare andre (Bigby og Wiesel, 2011; Bricout og Gray, 2006). Sosial samhandling forutsetter at vi er oppmerksomme på våre omgivelser både det materielle og de levende og at vi er i stand til å tolke de tegn våre omgivelser gir og avgir. For å kunne hilse på naboen, flytte seg for noen som har det travelt eller holde plassen sin i en kø må vi i tillegg til å tolke andres tegngiving, signalisere til dem hva vi har tenkt å gjøre (Goffman, 1967). Disse mikroforhandlingene om situasjonsdefinisjoner demonstrer sosial deltakingskompetanse, og bidrar til at sosialt liv foregår noenlunde knirkefritt i de fleste situasjoner. De fleste utviklingshemmede deltar i mange slike mikromøter med personer med og uten utviklingshemming i løpet av en dag, som naboer, tjenesteytere, familie og venner. Mikromøter er å vise initiativ og handlekraft, agency, som forutsetter sosialitet (Long og Moore, 2013). Dersom disse erfaringene og de kompetanser de krever ikke anerkjennes som sosial deltakelse eller «integrasjon», settes det en egen standard for utviklingshemmede. Sosialt liv er skjørt for oss alle, tabber og småfeil skjer hele tiden. Det å være i stand til å rette opp sosiale uhell eller flauser, enten ved å fleipe eller overse dem, eller konkret rette noe som er blitt skeivt, demonstrerer avanserte sosiale evner. Bruk av latter og humor er en konkret måte å vise sosiale ferdigheter på (Billig, 2005). Tilsynelatende enkle oppgaver som å hente posten, handle, stå i kø, ta bussen, gå på et fortau eller gå på kino forutsetter sosial kompetanse for å manøvrere seg gjennom dagen 12

15 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring (Bigby og Wiesel, 2011; Goffman, 1972). Det er den hverdagslige organisering av aktiviteter på ulike arenaer og med ulike sosiale kontakter som utgjør de vanlige livene for oss alle. Vanlige liv forutsetter tilgang til hverdagslige arenaer, der samhandlingen er sosial i den forstand at det forutsetter at mennesker er oppmerksomme på hverandre og svarer på hverandres initiativer og invitasjoner, selv om det er med høflig uoppmerksomhet (Goffman, 1963). Goffman påpekte tidlig hvordan studier av mikrokommunikasjon kunne bidra til å forstå betingelser for sosial samhandling. Sue, Capodilupo, Torino, Bucceri, Holder, Nadal og Esquilin (2007) har utviklet dette videre, og gitt oss gode begreper for å kunne gripe de ekskluderende og disiplinerende dimensjonene i mikroaggresjon tegn og kommentarer som bidrar til diskriminering, utestenging og sosial ulikhet. Mikroaggresjon retter seg mot kroppslige forskjeller som blir gitt en masterstatus, slik som kjønn, alder, etnisitet eller funksjonsevne. I sosiale situasjoner kan de kroppslige tegnene bli tillagt større verdi enn andre kommunikative tegn, og situasjonen kan omdefineres til å handle om den «avvikendes» legitimitet og posisjon. Mikroaggresjon er kommunikasjon som på ulikt vis angriper, fornærmer eller underkjenner de erfaringer og kunnskaper personen har med henvisning til for eksempel kjønn, etnisitet eller funksjonshemming. Personer med synlig utviklingshemming har her parallelle erfaringer med personer med minoritetsbakgrunn. Deres «avvik» blir indirekte tema for samhandling gjennom mikroangrep i form av kommentarer om «mongoer» eller å overse hilseritualer, gjennom mikrofornærmelser som «har du fått deg jobb?» der det er underforstått at vedkommende ikke kan være kvalifisert eller har en «spesialjobb», eller mikrounderkjennelser som avfeier at kommentarer og blikk, eller manglende blikkontakt kan oppleves sårende. Erfaringene gjøres ugyldige med kommentarer som «det er ikke noe å bry seg om», «de mente det ikke», eller «ta deg sammen». Naboskap kan illustrere hvordan deltakelse kan være uttrykk for sosialt engasjement eller mikroaggresjon. Van Alphen og medarbeidere sine studier av naboskap mellom beboere i gruppeboliger for utviklingshemmede og øvrige beboere viste at alle parter var usikre på om de vanlige uskrevne regler for naboskap var gyldige (van Alphen, Dijker, van den Borne og Curfs, 2009, 2010). Barrierer for hverdagslig omgang kunne være at gruppeboligene ikke delte gjerde eller innkjørsel med andre boliger, eller at beboerne alltid ble kjørt gruppevis og dermed mistet anledninger til små mikromøter som å hilse. Mange av de ansatte hilste ikke på naboene, og mange av naboene hilste ikke på de utviklingshemmede. Noen av beboerne i gruppeboligene hadde større forventninger til omfang og hyppighet av kaffebesøk hos naboene enn naboene var interessert i. Sett på tvers, ville alle involverte vite hvem de hadde som naboer og kunne hilse på hverandre, men det var vanskelig å vite hva som var passe sosial og fysisk avstand og hvordan de skulle oppføre seg når man møttes. Hilseritualene var viktig for å trives i bomiljøet, selv om svært få forventet å finne nære venner der man bodde. Manglende felles forståelse av hilseritualer kan føre til opplevelse av mikroaggresjon i form av mikroangrep som kommentarer om at vi ikke vil ha «slike» naboer, mikrofornærmelser som ikke å gjengjelde hilsninger, og mikrounderkjenninger som avviser at trivselen til beboerne i gruppeboligen er avhengig av et alminnelig godt naboskap der folk hilser på hverandre, yter småtjenester til hver andre, eller går på besøk. Naboskapstiltak har vært klassiske arbeidsfelt i samfunnsarbeid, gjerne i forbindelse med områdeløft og bydelsinnsatser. Metoden er imidlertid like velegnet for å bistå beboere som ønsker gode naboforhold på avgrensete steder (Carroll og Minkler, 2000). 13

16 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Samfunnsarbeid som kritisk perspektiv på deltakelse Samfunnsarbeid er basert på et demokratisk ideal med frivillig engasjement, likhet og partnerskap mellom dem det gjelder og samfunnsarbeideren(e). Den viktigste forutsetning i samfunnsarbeid er at de dette gjelder blir aktivt involvert. Kritisk gransking av begrepsbruk er derfor nødvendig. I de siste to tiår er aktivitet og deltakelse blitt til nye politiske moteord, «buzzwords». Store globale institusjoner som Verdensbanken og Verdens helseorganisasjon stiller krav om aktivitet og deltakelse enten formålet er økonomisk vekst eller god helse og lang levetid. Det samme gjør Folkehelsemeldingen (Meld. St. nr. 34 ( )) og meldingen om Morgendagens omsorg (Meld. St. nr. 29 ( )). Aktivitet og deltakelse er sentrale begreper når utviklingsarbeid i sør skal planlegges og gjennomføres, på samme måte som ved mindre prosjekter i norske lokalsamfunn eller i institusjoner. Deltakelsesbegrepet gir løfte om innflytelse, kan framstå som et deliberativt alternativ til paternalisme, og gir løfter om styrking av egen posisjon i form av empowerment. Aktivitetsbegrepet antyder at vi anerkjennes som kompetente til å ta ansvar for egen helse eller vårt eget nærmiljø. Nærmere gransking av begrepsbruken og av hva aktivitet og deltakelse rent faktisk betyr viser ofte et helt annet bilde. Deltakelse kan da vise seg å ha mer karakter av manipulasjon, gisseltaking, krav om lydighet eller «liksom-innflytelse» (Arnstein, 1969). Figuren under er en av mange varianter av Sherry Arnstein (1969) sin deltakelsesstige. Nærstudier av samhandling og uartikulerte forutsetninger for bestemte former for deltakelse kan spores på ulike nivåer fra manipulasjon til selvråderett. Aktivitet kan tilsvarende vise seg å bli en plikt til bestemte former for fysisk aktivitet, gjerne koblet til kommersielle interesser heller enn hverdagslivsaktiviteter. Deltakelse og aktivitet kan derfor også forstås som det nye tyranniet, hvor transformasjon og endring har skrinne vilkår. Krav om deltakelse kan bli koblet til fysisk tilstedeværelse på bestemte sosiale arenaer, der mikroaggresjon i form av nedsettende blikk, kroppslig avvisning, manglende respons på initiativ og direkte angrep kan utøves uten motstand. Det er avdekket mobbing og sosial utestenging på arenaer for fysisk aktivitet, og idrettsforbundet har egne antimobbeprogrammer. 3 Mikroaggresjon forekommer også på arenaer hvor likestilling og toleranse hevdes som sentrale verdier, som i skole og akademia (Gressgård 2014; Gressgård og Harlap 2014). Om vi tar utgangspunkt i at hverdagsliv er en serie av mikromøter (Goffman, 1972; Sue mfl. MEDVIRKNINGSTRAPPA S. ARNSTEIN Figur 1: Medvirkningstrappa: Medvirkning illustrert som en gradert skala med økende grad av påvirkning. Fra «Barnetråkk Veileder 2010» (Norsk Form, 2010), inspirert av Arnstein (1969). 14

17 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring 2007), kan vi undersøke integrering som noe annet og noe mer enn fysisk samlokalisering og samordning. Vi kan oppdage personer med utviklingshemming på måter som nyanserer eller utfordrer bildene vi allerede har av dem, og vi kan bidra til at de kulturelle forestillingene om hva utviklingshemmede er og kan bli utvides. Det gir både dem og oss alternative fortolkningsrammer, og gir dem det gjelder muligheter til å velge livsformer som strider mot våre «normale» preferanser. Det ansatte oppfatter som uro, sabotasje eller atferdsproblemer, kan alternativt fortolkes som initiativ og handlekraft. På ulike vis kan beboere i gruppeboliger utøve motmakt som påvirker utforming av hverdagens praksis (Folkestad, 2008). Sluttkommentarer Vi har i denne artikkelen argumentert for samfunnsarbeid: i) som metode for praktisk endringsarbeid sammen med dem det gjelder for selvbestemmelse og integrering, og ii) som et kritisk perspektiv på ulike forståelser av likestilling, diskriminering, og samfunnsdeltakelse. Sosial deltakelse, integrering og selvbestemmelse for utviklingshemmede er brukt som case. Vi foreslår samfunnsarbeid som en arbeidsmåte for vedlikehold eller skaping av fellesskap, som en kritisk analytisk tilnærming til sosial ulikhet og sosiale endringsprosesser, og som inspirasjon og metode for medforskning. Samfunnsarbeid kan innebære en de-stabiliseringsprosess for å skape nye muligheter for selvpresentasjon, forhandlinger om situasjonsdefinisjoner eller sosial deltakelse. Samfunnsarbeid gir perspektiver som kan bidra til kritisk analyse av begreper og strategiske dokumenter. Friksjon er en nødvendig og produktiv kraft i både praktisk og analytisk arbeid. Denne kraften kan utløses ved å invitere mennesker som ofte blir holdt utenfor for eksempel utviklingshemmede med inn i arbeid. Ved å oppsøke aktuelle situasjoner sammen stimuleres nysgjerrighet, kreativitet, eller frustrasjon og harme. Felles erfaring er grunnlag for utvikling av kritisk bevissthet, formulering av alternativer, identifikasjon av handlingsrom, eller for å forsvare og ta vare på det som allerede fungerer og er verdifullt for våre liv. Noter: 1 lest 12. juni NFU%20sentralt/Dokumenter/Nytt%20 offentlig%20utvalg%20om%20grunnleggende%20 rettigheter%20til%20mennesker%20med%20utv. pdf lest 25. oktober Mobbing.aspx lest 21. oktober Litteratur Arnstein, S.R. (1969) A ladder of citizen participation, Journal of the American planning association, 35(4): Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet (2010) Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres! Informasjons- og utviklingsprogram , Oslo: Barne- likestillings- og inkluderingssdepartementet. Bigby, C. og I. Wiesel (2011) Encounter as a dimension of social inclusion for people with intellectual disability: Beyond and between community presence and participation. Journal of Intellectual and Developmental Disability, 36(4): Billig, M. (2005) Laughter and ridicule. Towards a social critique of humour, London: Sage. Brekke, G. og O. Thorsrud (2001). Fra Statlig armod til samfunnsansvar. Samordningsrådet gjennom 50 år, Oslo: Stiftelsen SOR. Bricout, J.C. og D.B. Gray (2006) Community receptivity: The ecology of disabled persons participation in the physical, political and social environments, Scandinavian journal of disability research, 8(1):1 21. Brownill, S. (2009) The dynamics of participation: modes of governance and increasing participation in planning. Urban Policy and Research, 27(4):

18 Tobba T. Sudmann og Helge Folkestad Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Büscher, M., J. Urry og K. Witchger (2010) Mobile methods, Oxon: Routledge. Carroll, J. og M. Minkler (2000) Freire s message for social workers: Looking back, looking ahead, Journal of Community Practice, 8(1): Cooper, M., A. Chak, F. Cornish og A. Gillespie (2012) Dialogue: Bridging personal, community, and social transformation, Journal of Humanistic Psychology, doi: Cummins, R.A. og A.L. Lau (2003) Community integration or community exposure? A review and discussion in relation to people with an intellectual disability, Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 16(2): Emirbayer, M. og A. Mische (1998) What is agency? American Journal of Sociology, 103(4): Folkestad, H. (2008) Beboerne som aktører. Om motmakt, i B. Ringsby-Jansson og J. Paulsson (red.), Boende och samanhäng för menniskor med funktionshinder ( ), Lund: Studentlitteratur. Freire, P. (1972) Pedagogy of the oppressed, London: Penguin. Freire, P. (1995) Pedagogy of hope. Reliving pedagogy of the oppressed, New York: Continuum. Freire, P. (2004) Pedagogy of indignation, Boulder, Colorado: Paradigm. Freire, P. og D. Macedo (2013) Literacy: Reading the word and the world, London: Routledge. Goffman, E. (1963) Behaviour in public places. Notes on social organization of gatherings, New York: The Free Press. Goffman, E. (1967) Interaction ritual. Essays on face-toface behavior, New York: Pantheon Books. Goffman, E. (1972) Encounters. Two studies in the sociology of interaction, Harmondsworth: Penguin. Gressgård, R. (2014) Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia, Nytt norsk tidsskrift (1): Gressgård, R. og Y. Harlap (2014) Spenninger i klasserommet: Mikroaggresjon som pedagogisk utfordring, Uniped, 37(3). Johnson, K.J. Walmsley og M. Wolfe (2010) People with intellectual disabilities. Towards a good life? Bristol: The Policy Press. Ledwith, M. (2001) Community work as critical pedagogy: re-envisioning Freire and Gramsci, Community Development Journal, 36(3): Ledwith, M. og J. Springett (2010) Participatory practice: community-based action for transformative change, Bristol: Policy Press. Lewis, T.E. (2012) Teaching with pensive images: Rethinking curiosity in Paulo Freire s Pedagogy of the oppressed, The Journal of Aesthetic Education, 46(1): Long, N.J. og H.L. Moore (2013) Sociality: new directions. New York: Berghahn. Meld. St. nr. 29 ( ) Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. nr. 34 ( ) Folkehelsemeldingen: god helse felles ansvar, Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Meld. St. nr. 45 ( ) Frihet og likeverd om mennesker med utviklingshemning, Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Norsk Form (2010) Barnetråkk: veileder 2010: registrering av barn og unges arealforbruk. Oslo: Norsk form. NOU (1973:25) Omsorg for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. NOU (1985:34) Levekår for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Olin, E. og B. Ringsby-Jansson (2006) Risk eller möjlighet? Om styrning och inflytande i mötet mellan unga med funktionshinder och välfärdssamhällets aktörer (Vol. Forskningsrapport 2006:4), Trollhättan: Högskolan Väst. Ot.prp. nr. 49 ( ) Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevernet for psykisk utviklingshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Perske, R. (1972) The dignity of risk and the mentally retarded, Ment Retard, 10(1): Rule, P. (2011) Bakhtin and Freire: Dialogue, dialectic and boundary learning, Educational Philosophy and Theory, 43(9): Rundskriv-I-2063/79 Psykisk utviklingshemmede i nærmiljøet/lokalmiljøet. Sandvin, J.T. (1994) Reformen for personer med utviklingshemming bakgrunn, innhold og gjennomføring, i E. Markussen (red.), Menneskeverd. 16

19 Tidsskrift for velferdsforskning vol. 18 nr. 1, 2015 Deltakelse som engasjement og utfordring Funksjonshemmet i Norge (91 110), Oslo: Ad Notam Gyldendal. Sandvin, J.T. (2007) Hva er det da som skal til? Om bestrebelsene for å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemming, paper presentert på Høringskonferansen «Uviklingshemmedes levekår 16 år etter reformen», 24. sep., Fylkesmannen i Buskerud. Söder, M. (2003) Bakgrund, i B. Nirje (red.) Normaliseringsprincipen, Lund: Studentlitteratur. Söderström, S. og J. Tøssebro (2011) Innfridde mål eller brutte visjoner? Noen hovedlinjer i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede, Mångfald og inkludering, Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. St.meld. nr. 67 ( ) Ansvar for tiltak og tenester til psykisk utviklingshemma, Oslo: Sosialdepartementet. St.meld. nr. 71 (1952) Om landsplan for åndssvakeomsorgen, Oslo: Sosialdepartementet. St.meld. nr. 88 ( ) Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede, Oslo: Sosialdepartementet. Støkken, A.M., S. Natland og A. Johannessen (2011) Samarbeidsforskning i praksis: erfaringer fra HUSKprosjektet. Oslo: Universitetsforlaget. Sue, D.W., C.M. Capodilupo, G.C. Torino, J.M. Bucceri, A. Holder, K.L. Nadal og M. Esquilin (2007) Racial microaggressions in everyday life: implications for clinical practice, American Psychologist, 62(4): doi: / X Townson, L., S. Macauley, E. Harkness, R. Chapman, A. Docherty, J. Dias, N. McNulty (2004) We are all in the same boat: doing people-led research. British Journal of Learning Disabilites, 32: Turk, V., G. Leer, S. Burchell, S. Khattram, R. Corney og G. Rowlands (2012) Adults with Intellectual Disabilities and their Carers as Researchers and Participants in a RCT. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 25(1):1 10. van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne og L.M. Curfs (2009) The significance of neighbours: views and experiences of people with intellectual disability on neighbouring. Journal of Intellectual Disability Research, 53(8): van Alphen, L.M., A.J. Dijker, B.H. van den Borne og L.M. Curfs (2010) People with intellectual disability as neighbours: Towards understanding the mundane aspects of social integration, Journal of Community & Applied Social Psychology, 20(5): Walmsley, J. (2001) Normalisation, emancipatory research and inclusive research in learning disability, Disability & Society, 16(2):

20 Skoleverkstedet som frigjørende handlingsrom Yrkesfagelevers vilkår for faglig og sosial deltakelse i det post-industrielle Norge Lars Gjelstad The school workshop as a liberating space: Vocational students conditions for learning and social participation in post-industrial Norway A key challenge of vocational education in the post-industrial welfare society is to develop worldclass skills, for instance in robotics, and simultaneously include the numerous students who are already tired of school. This article focuses on a mechanics training programme (TIP) and examines the new barriers and opportunities that are being created at the interfaces between new production technologies, increased theorising and new popular youth cultures. The article emphasises the importance of recognising the distinct qualities of vocational knowledge traditions. The spatial arrangements of the mechanical school workshop and its diversity of learning resources can draw upon other aspects of young people s experiences and skills than those being activated in the academic classroom. Workshop learning may then provide some unique possibilities for a pedagogy of liberation. Lars Gjelstad Postdoktor Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen E-post: Lars.Gjelstad@sosantr.uib.no Tidsskrift for velferdsforskning, vol. 18, nr. 1, 2015, side Fagbokforlaget Yrkesfagopplæringens utfordring i det post-industrielle velferdssamfunnet er å bygge fag i verdensklasse og samtidig inkludere de mange skoletrøtte ungdommene som søker seg til disse utdanningene. Denne artikkelen retter søkelyset mot det gamle «maskin og mekk» faget (nå TIP) og hvilke nye barrierer og muligheter som skapes i møte mellom ny produksjonsteknologi, økt teoretisering og nye ungdomskulturelle identiteter. I artikkelen påpekes viktigheten av å anerkjenne yrkesfagenes særegne lærings- og kunnskapsformer. Det mekaniske skoleverkstedet kan, med dets rike tilgang til ulike verktøy, materialer og arbeidsoppgaver, trekke på andre sider ved ungdommens læringsbiografi enn dem som vanligvis aktiveres i det akademiske klasserommet. Verkstedlæringen har dermed en særskilt mulighet til å fungere som en frigjørende pedagogikk. Introduksjon Frafall i videregående opplæring, særlig på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, er en sentral utfordring for det norske velferdssamfunnet. Om lag en tredjedel av de som begynner på et yrkesfaglig utdanningsløp har ikke oppnådd fagbrev eller generell studiekompetanse fem år senere (Markussen, Lødding, Sandberg og Vibe 2006). Antall unge mennesker som mottar trygdeytelser har steget dramatisk, og ifølge en studie foretatt ved Senter for økonomisk forskning er de samfunnsøkonomiske kostnadene grovt anslått til 7 millioner kroner for hver ungdom som dropper ut (Sletten og Hyggen 2013:14). Denne problematikken er også et prioritert område for norsk velferdsforskning. VAM-programmet 1 peker på 18