Skråblikk på Helgeland

Transkript

1 Skråblikk på Helgeland Foredrag på Reiselivskonferansen Helgeland 2010, Meyergården Stig Bang Stig Bang 2010

2 Det ligger to småbyer på hver sin åskam sør for Siena. Begge ligger høyt og fritt bak urgamle bymurer, og begge er komplette toscanske småbyer med smale brusteinsgater, byggekraner som rettvinklete giraffer over kirketårnet, sovende hunder på fortauet og svartkledde bestemødre med bart i døråpningene. Når du står oppe ved borgen i Montalcino, kan du se nabobyen Montepulciano i øst. Det er bare ei dryg mil med duvende toscansk luftlinje mellom de to. I løpet av de siste årene har begge byene tatt del i vinmiraklet i regionen; - fra sur og tynn rødvin i flasker med bast rundt midjen, til dagens superviner på de øverste hyllene i vinbutikker verden over. Montalcino er verdenskjent for sin Brunello. Montepulciano har sin Vino Nobile. De har begge kjempet for sitt renommé som vinprodusenter. De har slåss mot det samme byråkratiet og de samme lumske uværene som bygger seg opp rundt toppen på Monte Amiata og truer de modne druene. De har begge sendt fortvilte deputasjoner til en fjern og arrogant regionsadministrasjon i Siena, og en bredrumpete pavekirke i Firenze som ikke kan være brydd med at kirketak i sør mangler takstein. Begge følger like hoderystende med på de teatrale krumspringene i nasjonalforsamlinga, som sitter i det enda fjernere Roma. Det er ikke enkelt å være Utkant-Italia, heller.

3 Monte Amiata (Foto: Stig Bang) Men da er vel Montalcino og Montepulciano venner og kampfeller, de som har så mye til felles, som kjemper for de samme sakene mot de samme håpløse myndighetene? Langt ifra! De to byene er hjertefiender. En ekte montalcineser ville aldri nedverdige seg til å drikke et glass Vino Nobile. Det ville vært utenkelig for forrige generasjon å gifte seg med noen fra nabobyen. De har levd i evig konkurranse om vin, fotball, kultur, religion, plassering av offentlige tjenester, veibygging; - kort sagt det meste. De prøver å unngå ærender som gjør at de må inn gjennom byporten i nabobyen; da drar de heller til Pienza, som ligger i midten. De gamle i Montalcino har en kald forakt for Montepulciano. Alt går tilbake til Krigen, sier de, med stor K.

4 Montalcino hadde en viktig strategisk beliggenhet; - den som behersket åsen, behersket Orcia-dalen, og dermed trafikken til og fra Roma. Lensherrene i Siena og Firenze vekslet på å beleire og erobre denne knatten med de store eiketrærne. For Siena og Firenze var nemlig også hjertefiender. Konflikten toppet seg da Mediciene i Firenze angrep Siena og drev de som kunne flykte, i eksil bak borgmurene i Montalcino. Deretter beleiret de byen gjennom en hard vinter. Montalcineserne hadde knapt nok mat til seg selv innafor murene, og nå doblet folketallet seg. Folk døde som fluer av sult, frost og sykdom. Men fra borgmuren kunne de se Montepulciano i det fjerne, og i Montepulciano levde de som før, ettersom de var alliert med Firenze. Det er forståelig at dette ikke skaper grobunn for frodige naboforhold. Men det er kanskje et tankekors at Krigen (med stor K) som la grunnlaget for fiendskapet, ble avsluttet i Dette tenker jeg på, her jeg bor og lever på Helgeland.

5 Brunello fra Montalcino (foto: Stig Bang) På syttitallet var vi Enige her, nordpå. Det va Hammaren Edvart og nylonstrenggitarer og slengbukser, sjarken hang på hjell i midnattsol, Lofotfiskeren ble farmstilt som en slags cowboy som rei på båtkvelven til han Pinadø med Litjfoten kom og berga han. Det var slemme, slemme politikere i Oslo og fæle, fæle byråkrater i Bryssel, styggingan var i ferd med å bygge ut Alta og rive Sjøgato, og vi sto nordnorsk samla og var stolt av at vi i det minste skreiv sanger på dialekt. For vi hadde en felles fiende: DÆM! Men det er lenge sida. Sant å si veit jeg ikke hva Helgeland er. Av og til lurer jeg på om det fins et Helgeland. Kanskje er det sånn at begrepet Helgeland er blitt et hinder for det som er Helgeland. Det ligger som en

6 ertesuppefjert over et av de flotteste områdene på Guds grønne jord; - mangfoldig, forskjelligartet, usammenhengende, ubegripelig og vakkert. Mitt Helgeland er ikke ditt Helgeland. Hvordan skulle det kunne være det? Hvorfor skulle det være det? Jeg vet ikke hva som er fellesnevneren for oss; - vi har gud hjelpe meg femti forskjellige dialekter bare mellom Nord-Trøndelag og Saltfjellet. Dette mangfoldet av språk og jordsmonn og levesett og yrker og forskjellige interesser er en styrke, ikke et problem. Helgeland er et vedtak, ikke en virkelighet. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha felles interesser. Nede på grasrotnivå er det stort sett forbausende enkelt å samarbeide, lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er nesten alltid lett å få til kunstnerisk samarbeid på tvers, sjøl om kunstnere kan ha egoer som er så store at de skygger for sola. En ting jeg har observert fra arbeidslivet, er at hvis du skal være hundre prosent sikker på at et fellesprosjekt aldri skal bli realisert, skal du be juristene om å komme med en uttalelse først. Jeg lurer på om det samme gjelder for politikere. Politikk er definert som det muliges kunst. Av og til ser det ut til at det betyr å gjøre det mulige u-mulig. Så til politikerne i salen: prøv om dere på ett område kan sette dere på nevene. Det er den eneste måten dere kan greie å holde fingrene av fatet. Bevilg gjerne raust med penger, men overlat arbeidet med å utvikle reiselivsnæringa på Helgeland til reiselivsnæringa på Helgeland. Det tar tid å bygge opp et turistmål. Til og med Lofoten, som vi alle ser på når vi snakker merkevare og branding. På åttitallet reiste jeg mye på turné i Lofoten. Det hadde veldig lite til felles med det Lofoten vi ser i dag. Det var ett hotell i Svolvær, et slags hotell på Leknes, og på slutten av åttitallet kom det et i Stamsund. På

7 Ramberg var det en gjestegård med noen få rom, og det samme var det i Sørvågen. I tillegg fantes det noen få rorbuer av mildt sagt middels kvalitet. Det mest fantastiske var at når du skulle spise, fantes det ikke fisk på menyen. Derimot kunne du få schnitzel med chips, kylling med chips, biffsnadder med chips eller husets pizza, som var en grandiosa med ekstra ost. Du kunne sikkert få den også med chips. Sjøl midt i Lofotsesongen var det umulig å få ferskfisk og lever og rogn. Jeg husker at vi i desperasjon gikk ned på kaia og kjøpte skrei direkte fra båt, drefsa den opp i utslagsvasken på hotellet i Stamsund og forlanga å få mølje. Vanskelig å forestille seg i dag, men naturligvis var det sånn! Hvorfor i alle dager skulle folk gå på kafé og spise tradisjonsmat som de kunne få både ferskere og bedre heime? Lokalbefolkninga var næringsgrunnlaget, ikke vi som kom på gjennomreise og var borte neste dag. I dag er det ikke sånn. Jeg var i Lofoten i fjor, og det var eksotiske tørrfiskretter så langt øyet rakk, overalt. Lofotlam og Vestfjordokse, lutefisk med ertepuré og skatevinger med balsamico-sjy, og gud vet nå alt. Men det har tatt tyve år. Og Lofoten er egentlig enkelt: kommer du på utsida av Raftsundet, så er Alt Lofoten. Når du kjører utover har du Hav på den eine sida, fjell og steinrappel på den andre sida. Når du kjører innover har du Hav på den andre sida, fjell og steinrappel på den eine sida. Milliarder av måse som skrik. Ett og annet Lofotlam. Høg himmel over. Drivende skyer. Ferdig! Enkelt å markedsføre: en unik naturopplevelse. Men Helgeland er en veritabel sjølmotsigelse.

8 I øst stiger fjellene helt inn til svenskegrensa, to tusen granittmeter mot himmelen. I vest går himmel og hav i ett. Innafor himmelranda ligger skjærgården som en blankskurt nordnorsk overdrivelse. Når tjelden tripper rundt i kjole og hvitt der ute og stæren sitter som svarte notetegn på telefonstrengene, kan det gjerne komme en meter nysnø i grensefjellene. Øybonden plystrer Svensktoppar og setter potet i feit svartmold på Tjøtta, mens fjellbonden i Dunderlandsdalen forbanner snøen som laver ned, sparker etter katta og lurer på om det skal komme potet i jorda i år i det store og hele. Så: Hva er det vi skal selge? Hvordan skal vi selge det? Montepulciano på toppen av åsryggen (Foto: Stig Bang)

9 La meg snakke litt om mat: Hroar Dege dreiv spisestedet Tre kokker på Solli plass i Oslo. Han hadde hadde aldri jordbær til dessert. Neida. På menyen sto det: Kneplukkede markjordbær fra Nesodden. Smak på den: Kneplukkede markjordbær fra Nesodden. Da smaker bæra bedre. Harald Osa, en av våre mest kjente kokker nå for tida, sier i et intervju: No har vi fått klippfisk brandade i norske menyar. Brandade er eit uforståelig fransk ord for oss. Retten bør kanskje heller omtalast slik: «Klippfisk fra J. Dybvik i Ålesund og fjellmandelpotet fra Oppdal. Luftig potetmos tilberedt med Kviteseidsmør og kremfløte servert med stykker av dampet klippfisk, baconfett og persille.» Retten er den same. Kva har skjedd? Vi oppfattar han heilt annleis. Kva vil vi formidle? Skildringa er overordna. Og da er vi ved kjerna i det første spørsmålet, Hva er det vi skal selge? Vi skal selge DRØMMER. Og så skal vi huske og repektere at dagens gjester, turister, kunder vil ha noe som stemmer med deres egen holdning til livet. La oss innrømme det: Helgeland er for spesielt interesserte. Når folk bestemmer seg for Helgeland som reisemål, har de allerede valgt bort fantastiske alternativer som Toscana og Gambia og Argentina og Irland og Thailand og Nepal osv osv. De har valgt noe som stemmer med deres egen holdning til livet. De har bilder i

10 hodet av et Helgeland som ikke er virkeligheten, men deres drøm om virkeligheten. Hvordan kan man selge drømmer? Vi må fortelle historier. Gode historier. Det er altfor mye informasjon i verden i dag, det er nesten umulig å bli hørt. Og i det her stormpiska havet av blogger og portaler og brosjyrer på høyglansa papir, er det bare de som har gode historier, som lykkes. Så vi må fortelle historier om langsom tid, om snille folk, om kortreist mat, om fantastiske råvarer, om noe opprinnelig, noe rotekte som kan oppleves med sansene. Helgeland er en taktil opplevelse, for svarte! Vi må liksom få dem til å kjenne suget du har i magen når du står på Lovundtoppen og ser ned på tolv havørner som henger og flyter over lundeura. Vi må male bildet av en blå traktor som velter opp svartmold foran en konfettisky av måser en vårkveld på Sømna. Vi må gi dem lukta av vafflår og nytrekt kaffe på Lydiabrygga mens en sjøørret gjør himmelsprang i Vefsna, bare for dem. Vi må få dem til å høre lyden av Helgelandsbrua der hun står oppspent som ei harpe som vestavêret kan spille på. Vi må få dem til å kjenne kraftfeltet rundt peisen på Glein. Vi må gi dem Okstindan og Torghatten, Børgefjell og Brønnøysund, Jazzfestivalen på Hemnes, Bjørnsmartnan, tungindustri og kunst. Vi må gi dem gode historier. Vi må tørre å være poetiske, sentimentale og nordnorske. Og vi må gjøre det i lag. Turistkartene over Helgeland må ikke slutte på Korgfjellet. Det er så fordømt enkelt:

11 Jeg drikker et glass Brunello på Piazza di Popolo i Montalcino. Jeg kjøper meg en vellagra Pecorino-ost på Formaggeria Buratti i Pienza. Jeg spiser Ribollita i Montepulciano. Jeg drar til Pitigliano og ser på de urgamle etruskergravene. Jeg går tur på bymuren i Siena. Men hvis folk spør meg hvor jeg har vært på ferie, svarer jeg: Toscana! Og da er ringen sluttet. Lykke til med å selge Helgeland!