Norge i energi-europa

Transkript

1 Norge i energi-europa Kraftforsyningens betydning Energipolitiske debatter og vurderinger er krevende, enten det dreier seg om de lange linjers politikk eller spenninger rundt spesifikke industrielle og kommersielle forhold, som for eksempel mellomlandsforbindelser. Det er for eksempel svært vanskelig å si noe sikkert om hvordan kraftforsyningen og energipolitikken i Norge vil se ut i om ti, 20 eller 30 år. Det vil muligens overraske noen, fordi kraftproduksjonen i Norge egentlig fortsatt foregår omtrent på samme måte som for hundre år siden: Vi produserer i den ene enden, og strømmen kommer ut av kontakten i den andre enden. Dette vil endre seg vesentlig: Ny teknologi, nye aktører, nye måter å produsere strøm på, vil endre kraftforsyningen. Og samtidig utfordre den politikken og de reguleringene som nå omgir bransjen. Årsaken til dette er at få sektorer i samfunnet har en sterkere sammenveving av politikk og marked enn energiforsyningen. Strømforsyningens betydning viser oss hvorfor. La meg først ta et par historiske eksempler for å sette elektrisitetens betydning i perspektiv. Vi har alle enn tendens til å tro at de siste teknologiske sprangene, som for eksempel internett og smarttelefon, er de største sprangene menneskeheten har opplevd. Men det største teknologiske spranget menneskeheten har opplevd siden vi temmet ilden og tok i bruk våpen, er forsyningen av elektrisk kraft til husholdninger og næringsliv. Det løftet næringslivet fra håndverker- og verkstedsnivå til moderne industri, og gjorde livet bokstavelig talt lysere og varmere for dem som fikk tilgang på strøm. Men ikke bare det. Kraftforsyningen frigjorde enorme ressurser og endret de mest utviklede landene fundamentalt: Strøm gjorde det etter hvert mulig å ta i bruk elektriske husholdningsmaskiner, som vaskemaskiner, støvsugere og andre hjelpemidler. Det førte millioner av mennesker, først og fremst kvinner, ut av hjemmene og rollene som tjenestefolk - og inn i det moderne arbeidslivet. Andelen amerikanske kvinner som arbeidet utenfor hjemmene økte fra om lag 5 prosent i år 1900 til om lag 80 prosent hundre år senere. Om vi tror at velferd skapes av arbeid, er denne endringen en av flere viktige forklaringer på hele velferdssamfunnets utvikling. I dag hviler det moderne samfunn mer og mer på elforsyning. I Norge bruker vi tre ganger så mye strøm som for 50 år siden, alle samfunnsfunksjoner er avhengig av strøm. Kraftsystemet er dermed

2 samfunnskritisk infrastruktur i hele den moderne verden. Derfor er også kraftforsyningen omgitt av politikk og reguleringer, og det i vesentlig høyere grad enn for eksempel landbruket. Det er sant! Samtidig er kraftselskapene blitt markedsaktører. De må drive lønnsom forretningsvirksomhet, dels for å ha overskudd til å videreutvikle kraftsystemet i tråd med samfunnets økende behov, dels for å gi fornuftig avkastning til sine eiere. Kraftbransjen har med andre ord også en selvstendig rolle som økonomisk verdiskaper, og den er ikke ubetydelig: Produksjon, distribusjon og handel med elektrisitet utgjør om lag 3 prosent av brutto verdiskaping i den norske fastlandsøkonomien. Det er i forholdet mellom samfunnsrollen og markedsrollen det oppstår spenninger og diskusjoner. Klima en ny dimensjon i energiforsyningen Som kjent har det meste av kraftforsyningen i de siste 130 år bygget på en energimiks der det har vært et betydelig innslag av fossile brensler kull, olje og naturgass, supplert av atomkraft og av vannkraft, der den har vært tilgjengelig. Det moderne samfunnet er bygger opp på denne energimiksen. Men den har samtidig utviklet en av de store truslene menneskeheten står overfor global oppvarming som følge av klimagasser, og da først og fremst CO2 fra fossile brensler. Klimautfordringen står nå høyt på den globale politiske agendaen, og i Europa og særlig Tyskland har en mer offensiv klimapolitikk begynt å sette dype spor i kraftmarkedene. Det satses voldsomt på solog vindenergi for å få ned bruken av fossile brensler (og i Tyskland også avvikling av atomkraft). Europeiske energigiganter som RWE og EON endrer sine forretningsmodeller og selger seg ut av fossil produksjon, både innen oppstrøms virksomhet og innen energiforsyning, for eksempel gasskraftverk. Parallelt skjer det en teknologisk utvikling som i hvert fall delvis er klimadrevet. Særlig ser vi dette i transportsektoren, der innslaget av el-biler og hybrider er økende, og hydrogen er på vei inn. Også det har betydning for kraftsystemet, fordi det etter hvert stiller økende krav til effekt. Sagt på en annen måte: Om «alle» skal hurtiglade el-biler og ladbare hybrider, vil dagens kraftsystem ikke kunne håndtere det. Hva betyr utviklingen for Norge? Norge skiller seg fra det meste av Europa ved at nesten all vår elforsyning er basert på vannkraft, med andre ord ren, fornybar kraft. Vi har nær 25 prosent av Europas vannkraftproduksjon og om lag 50 prosent av Europas vannmagasinkapasitet. Den europeiske klimapolitikken har dermed endret de strategiske mulighetene for vår vannkraft radikalt. Enn så lenge kan fornybar energi bare lagres i større omfang i vannmagasiner. Sol- og

3 vindenergi, som ikke kan lagres, trenger med andre ord balansekraft, kraft som kan settes inn når det ikke blåser og solen ikke skinner. Fortsatt er det meste av den balansekraften i Europa fossil olje, gass og kull og fortsatt er også det meste av den løpende energiproduksjonen i Europa basert på fossile brensler. Men selv om utviklingen fram mot et grønnere energisystem i Europa halter og famler seg videre, er det ingen tvil om at utviklingen i det store og hele går i riktig retning. For Norge betyr denne utviklingen at det åpner seg et større marked for vår fornybare kraft, dels fordi den kan fungere som balansekraft for sol- og vindenergi i Danmark, Tyskland og Storbritannia, og dels som en handelsvare i et marked der fossile brensler skal fases ned og fornybar energi fases inn. Kabler til glede og besvær Dermed er vi inne på problemstillingene og debatten rundt mellomlandskabler. Den går langs flere akser, men illustrerer mitt innledende poeng: Debattene om energisystemet preges av den dobbeltrollen energisystemet har som samfunnskritisk viktig infrastruktur og samtidig markedsaktør. Kraftselskapene i Sør-Norge, og særlig de med nærhet til det europeiske kontinentet og Storbritannia, bygger ønsket om flere mellomlandskabler på fire hovedargumenter. For det første har vi siden før 2010 framholdt at vi går mot et betydelig, innelåst kraftoverskudd i Norden. Vi får en økende produksjon som følge av det grønne sertifikatmarkedet mellom Norge og Sverige, og av innfasingen av et helt nytt finsk kjernekraftverk. Sammen med en utflating av industriforbruket kan dette skape et overskudd som er estimert til TWh dersom vi ikke kan eksportere en betydelig del av produksjonen via mellomlandskabler. Det vil i sin tur bidra til enda lavere priser, og truer lønnsomheten i kraftbransjen. For det andre mener vi at det grønne skiftet i Europa åpner et vesentlig større marked for norsk vannkraft, som balansekraft og som handelsvare. Det kan bidra til å opprettholde og øke verdiskapingen i den norske kraftbransjen om vi får bedre adgang til markedet gjennom flere kabler. Det er heller ingen tvil om at flere kabler gir økende forsyningssikkerhet. Flere ganger de siste 6-7 årene har vi vært nær ved strømrasjonering i svært kalde vintre som har fulgt tørre somre. Flere kabler vil også bidra til bedre prisstabilitet. Når vi vet at vi kan få ut overskudd når vi har det, og importere strøm når vi ikke har nok selv, vil ikke prisene svinge så bratt, verken den ene eller andre veien. Så finnes det dem som argumenterer offensivt mot mellomlandskabler. Historisk har billig elektrisitet vært viktig for såkalt kraftintensiv industri, som aluminiumsindustri, øvrig metallindustri og treforedlingsindustri. Derfor argumenteres det dels med at et overskudd og fallende priser er bra for kraftintensiv industri, og dels med at mellomlandskabler vil importere et høyere europeisk prisnivå, til skade for industrien og den vanlige forbruker.

4 Kraftintensiv industri er viktig også for kraftbransjen. Den kraftintensive industrien står for om lag en tredel av strømforbruket. Derfor ønsker vi mer av den, ikke mindre. Samtidig må vi kreve at kraftbransjen også behandles som noe mer enn leverandør av en billig innsatsfaktor til annen industri. Kraftbransjens brutto verdiskaping er 11 ganger så høy som aluminiumsindustriens, og 5 ganger så høy som hele kraftintensiv industri til sammen - og vi har ansvaret for arbeidsplasser over hele landet. Vår viktigste oppgave er å levere nok strøm til fornuftige priser, og å utvikle kraftsystemet i tråd med samfunnets behov. Det krever enorme investeringer, og i motsetning til det meste av industrien for øvrig har vi beskjeden mulighet til å hente inn privat kapital. Konsolideringsmodellen begrenser privat eierskap til en tredel i større vannkraftverk, og det er i tillegg betydelig skepsis på eiersiden mot å slippe inn private eiere i dette investeringsrommet. Derfor må vi, for å utøve vår samfunnsoppgave, være lønnsomme. Det er heller ikke grådighet som ligger bak vårt ønske om flere mellomlandskabler. Nær 90 prosent av norsk vannkraftproduksjon eies av kommuner, fylker og staten, og avkastningen til våre eiere går til viktige samfunnsoppgaver. Vi opplever det som ekstremt proteksjonistisk å kreve at vi skal «kutte kablene» og beholde all strømmen selv for å holde prisene lave, slik ledelsen i LO Energi Industri krever. Det var faktisk noen som i starten av den norske oljealderen argumenterte for at vi skulle beholde all oljen selv, fordi det ville gi billige bensinpriser. Jeg tror ikke LO Industri Energi ville underskrevet på et slikt krav i dag Vil vi prisene øke med flere mellomlandskabler? Noe helt presist svar på det finnes ikke. Prisene på strøm påvirkes av nivået på brenselsprisene for øvrig, av CO2-kvoteprisene og i vårt tilfelle også av kraftbalansen i Norden. De kalkylene som er gjort rundt mellomlandskabler antyder en prispåvirkning som i verste fall kan bli på inntil 3 øre per KWh. Men det betyr ikke i seg selv at prisene vil øke. I et marked med fallende priser vil det bety at prisene kan falle med inntil 3 øre mindre per KWh med to nye mellomlandskabler. For den vanlige forbruker vil det bety lite, og den kraftintensive industrien bygger på langsiktige industrikraftavtaler med egne betingelser. Det som debatten om mellomlandskabler de siste 7-8 årene har vist, er at det heller ikke er en samlet politisk tilnærming til problemstillingen. De såkalte rødgrønne partiene har hatt en tvetydig posisjon. Dels har vært påvirket av industrifagforeninger som er sterkt imot kabler, og dels var nok hovedfokus under den rødgrønne regjeringen å posisjonere norsk gass som den viktigste balansekraften for europeisk fornybarsatsing.

5 Noe av det siste den rødgrønne regjeringen gjorde var dessuten å stenge døren for ikke-statlige initiativer for mellomlandskabler. En lovendring som hele kraft-norge protesterte mot ga i praksis Statnett monopol på å bygge, eie og drive mellomlandskabler. Den nye regjeringen har i sin plattform lover å reversere denne lovendringen, og på borgerlig side er man gjennomgående mer positiv til å integrere det norske energisystemet raskere i der europeiske. Fremtiden er europeisk og elektrisk Statnett har fått konsesjon til å bygge og drive to nye mellomlandskabler, NordLink mellom Norge og Tyskland og NSN mellom Norge og Storbritannia. Det vil forbedre utvekslingskapasiteten vesentlig sett opp mot dagens situasjon fra omkring Vi er ganske trygge på at det etter den tid vil komme flere mellomlandsforbindelser mellom Norge, Sverige og andre deler av Europa. EU er i forkant i utviklingen av en klimavennlig energipolitikk, og vi vil i økende grad bli integrert i de politiske og regulatoriske føringene som følger av denne politikkutviklingen. Det er ganske enkelt umulig å forestille seg at der norske energisystemet og norsk energipolitikk skulle følge en egen nasjonal kurs, uavhengig av utviklingen i de europeiske energimarkedene. Klimaproblemet kjenner ikke nasjonale grenser, derfor kan heller ikke energisystemene operere uavhengig av hverandre. Våre utfordringer framover blir ikke primært forholdet til Europa. Vår største utfordring, på godt og vondt, er at fremtiden blir mer og mer basert på elektrisitet fra fornybare kilder. Fornybarbransjen står foran vesentlige endringer i verdikjeden. Strømforsyningen fram til i dag følger i hovedsak de samme prinsipper som gjennom de siste 100 år: Vi produserer i kraftverk, energien distribueres i det store og hele enveis via nettet og leveres forbrukerne som bare kan påvirke volumet gjennom å redusere eller øke bruken av energi. På grunn av teknologisk utvikling vil konsumet av elektrisitet bli stadig mer intelligent og brukerstyrt. Forbrukerne vil påvirke strømforbruket langt mer enn nå. Smarte målere, intelligente hvitevarer, datastyring, sensorteknologi og hus som selv produserer energioverskudd setter stikkontakten på et industrielt steinaldernivå. Nettet må bli like smart, strøm må flyte fram og tilbake, hele systemet må tilpasses en ny virkelighet. Vi vil få en utvikling innen strømforbruk som ligner på utviklingen innen telekommunikasjon gjennom de siste 20 år, fra televerkets fasttelefoner til forbruksstyrt smartkommunikasjon. Denne utviklingen vil også skape nye aktører, større verdiskaping og skarp konkurranse i forbruksmarkedet for energi. Kraftselskapene er sentrale i denne utviklingen, fordi det er en sammenheng mellom kraftsystemets evne til å levere elektrisk effekt, og samfunnets mulighet til å ta i bruk klimavennlig teknologi.

6 Kraftbransjen i Norge er en konservativ bransje. Kulturen her preges fortsatt av bransjens nære fortid som en offentlig tjeneste og naturligvis av sin samfunnsrolle som energileverandør og kritisk infrastruktur. Dersom kraftselskapene ikke skal bli en bremse i den teknologisk drevne utviklingen, må vi ut av forvaltningskulturens skygger og inn i en offensiv prestasjonskultur der vilje og evne til endring er alfa og omega. Det er også forutsetningen for at vi kan ta del i den økende verdiskapingen som vil komme i forbruksdelen av verdikjeden. Det er en omstilling som vil være mer krevende enn tilknytningen til Europa.