Evaluering av soneforskriftene for bekjempelse av lakselus i Hordaland og i Nord-Trøndelag

Transkript

1 Evaluering av soneforskriftene for bekjempelse av lakselus i Hordaland og i Nord-Trøndelag 1

2 Innholdsfortegnelse Begrepsavklaring Sammendrag Innledning Metodisk tilnærming og gjennomføring Innsamling av data Evaluering av metoden og gjennomføring Soneforskriftene i Hordaland og Nord-Trøndelag Likheter og ulikheter ved soneforskriftene To ulike modeller for tiltaksgrense Resultater fra undersøkelsen Mattilsynets forvaltning Åpenhet og samarbeid Mattilsynets oppfølging Tilpasning Ressursbruk til å følge opp soneforskriftene Tilbakemelding oppdrettere Oppdrettere HSF Oppdrettere TMR Tilbakemelding fra HI / VI Diskusjon og konklusjon Bidrar tiltakene til samordning av lakselusbekjempelsen? Enhetlig forvaltning? Konklusjon samordning Bidrar tiltakene til å beskytte villfisk og/eller oppdrettsfisk? Konklusjon mht å beskytte villfisk/oppdrettsfisk Bidrar tiltakene til å redusere det totale antallet behandlinger og dermed begrense resistensutviklingen? Konklusjon Bidrar tiltakene til å begrense spredningen av resistent lus? Konklusjon Oppsummering Vedlegg

3 Begrepsavklaring Luseforskriften: Forskrift med krav om tiltak mot lus og resistente lakselusepopulasjoner i akvakulturanlegg i sjø. Forskriften gjelder for hele Norge. Soneforskrift: Forskrift med spesifikke krav om tiltak mot lus og resistente lakselusepopulasjoner for et avgrenset geografisk område. Sone: Den geografiske utbredelsen soneforskriften gjelder for. Koordineringsområde: Inndelingen brukt i soneforskrift for Nord-Trøndelag. Et fastsatt geografisk område der alle akvakulturanlegg i sjø skal koordinere behandling, forebygging, registreringer og bekjempelse av lakselus og der alle akvakulturanlegg i sjø brakklegges koordinert annethvert år. Lusekoordineringsområde: Begrepet benyttes kun i soneforskrift HSF. Et fastsatt geografisk område der alle akvakulturanlegg i sjø brakklegges koordinert med en måneds kjernebrakklegging i mars eller august.. Brakkleggingsområde: Begrepet benyttes kun i soneforskrift for Hordaland og er definert; et fastsatt geografisk område der alle akvakulturanlegg i sjø brakklegges koordinert med en måneds kjernebrakklegging i mars eller august. Lusebekjempelsesplaner: En helhetlig plan for effektiv forebygging og bekjempelse av lakselus og resistente lakseluspopulasjoner i akvakulturanlegget, denne skal samordnes med alle virksomheter som har lokaliteter/drift i området den omfatter. Resistens: Mangelfull behandlingseffekt som skyldes at deler av eller hele den aktuelle lusepopulasjonen har arvbar nedsatt følsomhet for det farmasøytiske virkestoff som benyttes, slik at deler av eller hele populasjonen kan overleve en dose legemiddel som er dødelig for majoriteten av individene i en normalt følsom populasjon. Samordning: Koordinering av brakklegging i et område og samarbeid om lusebekjempelse. Tidssoner: Områder som har like perioder for koordinering. Tiltaksgrense: Luseforskriften setter grenser for hvor mange lus det kan være på hver oppdrettsfisk før oppdretteren må behandle. En slik grense kalles tiltaksgrense. FHL: Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) er en medlemsstyrt organisasjon tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). NSL: Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL), er en landsdekkende bransjeforening for fiskeri- og havbruksnæringen. 3

4 1.0 Sammendrag Målet med denne evalueringen har vært å vurdere om soneforskriftene er et godt verktøy for lakselusbekjempelse i Hordaland og i Nord Trøndelag. For å gjøre denne vurderingen har evalueringsgruppen gjennomført en undersøkelse av Mattilsynets forvaltning, bedt om tilbakemelding fra oppdretterne i de to sonene og fått en vurdering av tiltakene fra Mattilsynets forvaltningsstøtteorganer, Havforskningsinstituttet (HI) og Veterinærinstituttet (VI). Soneforskriftene har vart i kort tid, og det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner. Mattilsynet mener likevel det er viktig å starte arbeidet med å kartlegge og evaluere eventuelle effekter på villfisk og resistensutvikling, og se på erfaringene oppdretterne og forvaltning har hatt med tiltakene. Tilbakemeldingene fra oppdretterne og Mattilsynet i HSF viser at det har blitt et mye bedre og tettere samarbeid mellom oppdretterne, samordningen har blitt bedre og det har blitt større åpenhet. Oppslutningen om soneforskriften er stor. For Mattilsynet gir rapporteringen et mye bedre overblikk over situasjonen i området. Det letter forvaltingen. Antall behandlinger er redusert, og det var et av målene med samordning av tiltakene. Det totale smittepresset er ikke redusert, men siden ikke alle områder har vært brakklagt ennå er det for tidlig å trekke konklusjoner om full effekt. Dersom forholdene for villfisk ikke blir bedre over tid, må det iverksettes enda strengere tiltak. Oppdretterne og Mattilsynet i TMR har gitt tilbakemelding på at samarbeid og koordinering fungerer godt. Åpenhet og deling av informasjon har blitt vesentlig bedre etter hvert. Hovedmål i sonen var å få ned lusepresset, og dette har lyktes bra i evalueringsperioden. Lik tiltaksgrense hele året og god samordning kan ha bidratt til dette. Heller ikke i TMR har alle koordineringsområdene vært brakklagt ennå, derfor er det for tidlig å trekke konklusjoner om full effekt. Dersom ikke lusenivået fortsetter å bli lavere og antall behandlinger reduseres, må Mattilsynet vurdere strengere tiltak. Mattilsynet kan bli mer enhetlige, og forenkling og bedre oppfølging kan bidra til det. Det er likevel viktig å understreke at det er oppdretternes ansvar å følge forskriftene uavhengig av Mattilsynets oppfølging HI og VI mener etter sin gjennomgang at soneforskrifter kan være et godt verktøy i bekjempelse av lus. Forvaltningsstøtteinstitusjonene er forsiktig med å trekke slutninger før de har mer data og erfaringsgrunnlag. Evalueringsgruppens konklusjon er derfor at soneforskriftene er et godt og nødvendig verktøy. 4

5 2.0 Innledning Lakselussituasjonen i Hordaland og i Nord-Trøndelag ble i 2009 så alvorlig at Mattilsynet i 2010 innførte soneforskrifter for områdene. Soneforskriftene pålegger oppdretterne i sonene strengere tiltak i lakselusbekjempelsen enn hva som gjelder for resten av landet. Soneforskriftene har vart i kort tid, og det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner. Mattilsynet mener likevel det er viktig å starte arbeidet med å kartlegge og evaluere eventuelle effekter på villfisk og resistensutvikling, og se på erfaringene oppdretterne og forvaltning har hatt med tiltakene. Siden soneforskriftene inneholder tiltak som tidligere ikke har vært pålagt i forbindelse med lusebekjempelse tidligere, ble det presisert i høringsbrevene til de to forskriftene at de skal evalueres. Evalueringen gjelder tidsperioden fra soneforskriftene ble vedtatt i juli/desember 2010 og fram til januar Problemstillingen for evalueringen er: Er soneforskriftene er et godt verktøy for lakselusbekjempelse i de to områdene? For å kunne besvare problemstillingen har vi sett på om tiltakene gjør at formålene som er definert i formålsparagrafen blir nådd: 1. Formål Formålet med denne forskriften er å samordne tiltak mot lakselus i sonen for å hindre at parasitten har bestandsregulerende effekt på vill laksefisk og for å hindre skader på laksefisk i akvakulturanlegg. Formålet er også å redusere det totale antallet behandlinger mot lakselus i løpet av en sesong for å begrense resistensutviklingen, samt begrense spredningen av resistent lus. Spørsmålene for evalueringen er derfor om tiltakene bidrar til: Samordning av lakselusbekjempelsen? Å beskytte villfisk og/eller oppdrettsfisk? Å redusere det totale antallet behandlinger og dermed begrense resistensutviklingen? Å begrense spredningen av resistent lus? For å svare på spørsmålene er data samlet inn gjennom: 1. Spørreundersøkelse av de distrikts- og regionkontorene i Mattilsynet som forvalter etter soneforskriftene. 2. Tilbakemelding fra oppdrettere i de to områdene soneforskriften gjelder for. 3. Vurdering av tiltakene fra Mattilsynets forvaltningsstøtteorganer, Havforskningsinstituttet (HI) og Veterinærinstituttet (VI). Rapportstruktur I kapittel 3 beskrives hvordan data er samlet inn, fordeler og ulemper ved metoden samt forslag til forbedringer til neste evaluering. I kapittel 4 beskrives soneforskriftene, områdene de omfatter og den viktigste forskjellen mellom dem. 5

6 I kapittel 5 presenteres resultatene fra Mattilsynet, oppdrettsnæringen og forvaltningsstøtteinstitusjonene. I kapittel 6 diskuteres om tiltakene har bidratt til å nå målene i forskriften. 3.0 Metodisk tilnærming og gjennomføring Dette er første gang Mattilsynet evaluerer soneforskriftene. Siden disse skal evalueres flere ganger, er det et mål å ta lærdom fra denne første evalueringen. Mattilsynets hovedkontor har koordinert arbeidet med å evaluere soneforskriftene. Oppgaven for koordineringen ble delegert til Mette Moen ved regionkontoret for Trøndelag og Møre og Romsdal. Moen har sammen med Hulda Bysheim fra regionkontoret for Hordaland og Sogn og Fjordane vært evalueringsgruppen. Evalueringsgruppen har fått hjelp til rapportutformingen av Stab kommunikasjon ved Lars Tore Hestad. Questback ble laget av kommunikasjonsrådgiver Kjell Løvik ved regionkontoret for TMR. Evalueringsgruppen har orientert og involvert distriktskontorene og hovedkontoret underveis. Verdifulle innspill har kommet fra Sturla Romstad ved distriktskontoret for Namdal og Hans Olav Djupvik ved distriktskontoret i Sunnhordland. For å svare på problemstillingen har evalueringsgruppen samlet inn data gjennom: 1. Spørreundersøkelse av distriktskontorene og regionkontorene i Mattilsynet som forvalter etter soneforskriftene. 2. Tilbakemelding fra oppdrettere i de to områdene soneforskriften gjelder for. 3. Vurdering av ulike tiltak fra Mattilsynets forvaltningsstøtteinstitusjoner, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet. 3.1 Innsamling av data Spørreundersøkelse av Mattilsynet Hensikten med den interne evalueringen var å avdekke: Om det er vesentlige forskjeller mellom de to regionene mht hvordan like bestemmelser har blitt håndhevet. Finne eventuelle forbedringspunkter i Mattilsynets oppfølging av soneforskriftene. Få et bilde av om soneforskriftene gir Mattilsynet mer eller mindre arbeid. Få distriktskontorenes inntrykk av hvordan bestemmelsene følges opp av oppdretterne. Vi valgte å benytte to spørreundersøkelser (questback) til den interne evalueringen. Den ene skulle svares på av hvert distriktskontor og regionkontor, mens den andre var for hver enkelt saksbehandler som jobbet med luseforvaltning. Brev til oppdrettere for å få tilbakemeldinger: Vi ville ha oppdretternes versjon av hvordan forskriftene fungerte. Vi sendte brev til alle oppdretterne i de to sonene og organisasjonene Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) og Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL). I brevet informerte vi om evalueringen og ba dem svare på to spørsmål: Hva fungerer godt og mindre godt med forskriftene? 6

7 Har dere forslag til forbedringer. Hensikten med å stille så åpne spørsmål var å unngå at evalueringen skulle oppfattes som en ny høring. Åpne spørsmål gir også mulighet til å komme med tilbakemeldinger som er viktige fra de som har skoen på. Bestilling til forvaltningsstøtteinstitusjonene Gjennom bestilling skulle HI og VI gi svar på om det er mulig å se noen effekter av tiltakene i soneforskriftene. De fikk spørsmål knyttet til villfisk, hvilke effekter tiltakene har hatt på smittedynamikk og om behandlingsfrekvensen har gått ned. Vi leverte data om lusetall, behandlinger og bioassays som Mattilsynet har fått inn i tiden fra forskriftene ble vedtatt til ut Fra HI/VI har vi mottatt en rapport som svar på denne bestillingen, denne er vedlagt Evaluering av metoden og gjennomføring For at de neste evalueringene skal bli mest mulig nøytrale, anbefaler evalueringsgruppen at de blir utført av en uavhengig og nøytral part og ikke av de som har utformet forskriftene. En nøytral part vil ikke ha eierskap til noen av soneforskriftene og kan gjennomføre evalueringen med bidrag fra de aktuelle region- og distriktskontorene. Intern evaluering I TMR har regionkontoret og ett distriktskontor svart. Det er fordi området soneforskriften gjelder for i hovedsak er dekket av et distriktskontor. Fra HSF har regionkontoret og fire distriktskontor svart, siden området soneforskriften gjelder for er forvaltet av fire distriktskontor. Sonen i HSF omfatter også et distriktskontor som ligger under Regionkontoret for Rogaland og Agder (RA). Regionkontoret for RA fikk tilsendt spørreundersøkelsen, men de har ikke svart. Utforming og oppfølging av soneforskriften har, etter avtale mellom de to regionkontorene, blitt gjort av regionkontoret for HSF. Regionkontoret for RA hadde derfor ikke grunnlag for å svare på mange av spørsmålene. Spørreundersøkelse(questback) er en metode som er egnet for innsamling og sammenstilling av tallfestbare data. Derfor var det krevende å formulere spørsmål til questback-undersøkelsen utfra hva vi ønsket svar på. Vi fikk også tilbakemelding fra de som skulle svare at de syntes det var for tidkrevende og at formen på spørreskjemaet var unødig komplisert. Denne metoden gjorde det vanskelig å sammenstille data, og vi erfarte også at flere hadde lagt forskjellig mening i spørsmålene. Derfor måtte vi ha noen oppklarende runder med distriktskontorene for å få utfyllende informasjon som vi ikke klarte å få med i spørreundersøkelsen. I tillegg har noen distriktskontor og regionkontoret for HSF kommet med innspill på eget initiativ. Disse har vi tatt med når vi har gjennomgått resultatet fra undersøkelsen. Siden antallet respondenter er få og de tilbakemeldingene vi trenger i en slik evaluering er av mer kvalitativ og vurderende art, anbefaler evalueringsgruppen at man neste gang setter opp 1 Vedlegg 1: HI og VI rapport 7

8 klare spørsmål som respondentene svarer på. Da vil vi i få svar på det vi trenger, vi kan få innspill som er relevante og evalueringsarbeidet blir bedre og mer effektivt. Tilbakemelding oppdrettere Valg av åpne spørsmål til næringen resulterte i at vi fikk inn mange argumenter som ble behandlet i forbindelse med høringen av soneforskriftene. Det er derfor mer hensiktsmessig med mer målrettede spørsmål neste evaluering. Det var også stor forskjell på hvor mange og hvor omfattende tilbakemeldinger vi fikk til de to forskriftene. I TMR fikk vi en samlet tilbakemelding fra oppdretterne og deres organisasjoner. I HSF fikk vi mange tilbakemeldinger. På grunn av denne forskjellen, anbefaler evalueringsgruppen mer avgrensede spørsmål, slik at det er klart hva vi ønsker svar på. På den måten blir det lettere å sammenligne svarene. Forvaltningsstøtteinstitusjonenes vurderinger Evalueringsgruppen stilte ganske konkrete spørsmål til HI/VI. Vi fikk tilbakemelding på at de ikke kunne svare på en del av spørsmålene pga manglende data eller at tiltakene hadde vart i for kort tid. Det er nyttig å konkretisere spørsmålene slik at vi sammen kan få fram om det viser seg at de har behov for andre data enn det de har fått. Da har Mattilsynet mulighet til å forsøke å skaffe disse. Denne evalueringen bidrar til at Mattilsynet og HI/VI får mer konkret nytte av hverandre. 4.0 Soneforskriftene i Hordaland og Nord-Trøndelag Lakselus er en naturlig forekommende parasitt. Med høy konsentrasjon av oppdrettsfisk øker forekomsten. Siden høye nivåer med lakselus kan ha negativ påvirkning på villfisk og oppdrettsfisk reguleres lakselus gjennom ulike tiltak i nasjonal luseforskrift (heretter kalt luseforskriften). Luseforskriften er fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) og gjelder for hele landet. Luseforskriften har en bestemmelse om at Mattilsynet kan innføre tilleggstiltak gjennom soneforskrifter for områder med ekstra store problemer. I Nord-Trøndelag og i Hordaland var problemene så store at Mattilsynet i 2010 fant det nødvendig å innføre soneforskrifter for disse to områdene. De to forskriftene er i rapporten omtalt som soneforskrift TMR og soneforskrift HSF, oppkalt etter de to regionene i Mattilsynet som har laget dem region Trøndelag og Møre og Romsdal (TMR) og region Hordaland og Sogn og Fjordane (HSF). Soneforskrift HSF 2 Grunnen til at Mattilsynet i Hordaland og Sogn og Fjordane ønsket å innføre en soneforskrift var at det var problemer med å kontrollere lusenivåene og begrense antallet behandlinger på grunn av for dårlig samordning av behandlingene. Det var også en økende forekomst av lus med nedsatt følsomhet for de vanligste medikamentene brukt mot lakselus. 2 Soneforskriftene er vedlagt bak i rapporten Vedlegg 5: Soneforskrift HSF og er på Lovdata - Soneforskrift HSF 8

9 Soneforskrift HSF gjelder alle akvakulturanlegg i kommunene Os, Samnanger, Fusa, Tysnes, Austevoll, Kvinnherad, Jondal, Kvam, Fitjar, Stord, Bømlo, Sveio, Vindafjord og Etne (heretter kalt soneforskrift HSF). Den ble fastsatt 14. juli Soneforskrift TMR 3 Bakgrunnen for innføring av soneforskrift i Nord-Trøndelag var utbredt nedsatt følsomhet og resistens for midlene som brukes for å bekjempe lus. Det resulterte i at lusenivået i området ble veldig høyt. Denne utviklingen var bekymringsfull fordi det høye lusenivået kunne få store negative konsekvenser for vill laks og sjøørret og oppdrettsfisk i området. Mattilsynet i Trøndelag og Møre og Romsdal så det derfor som nødvendig å innføre særskilte tiltak gjennom en soneforskrift. Soneforskrift TMR gjelder alle akvakulturanlegg i Leka, Nærøy, Vikna, Fosnes, Namsos, Namdalseid, Flatanger og Osen kommuner, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag (heretter kalt soneforskrift TMR). Den ble fastsatt 6. desember Hordaland og Nord-Trøndelag er de områdene i Norge med størst produksjon av oppdrettsfisk. Tabell 1under gir et situasjonsbilde av sonene. I soneområdet høst 2011 Soneforskrift HSF Soneforskrift TMR Sjøområde 4 : 2300 km km3 Antall distriktskontor: 4 1 Antall virksomheter: 24 8 Antall lokaliteter 5 : Antall lokaliteter per virksomhet: 3,5 4,3 Antall fisk 6 : Brakkleggingsområder HSF / koordineringsområder TMR: antall og snittstørrelse 7/ 329 km3 i snitt 13 / 277 km3 i snitt Lusekoordineringsområder: antall og snittstørrelse 8/ 288 km3 i snitt Tabell 1: Oversikt over de to soneforskriftsområdene utfra areal, produksjon mm. Tall hentet fra Havbruksdata og fiskehelsenettvernene. 3 Soneforskriftene er vedlagt bak i rapporten Vedlegg 6 Soneforskrift TMR, og er på Lovdata -Soneforskrift TMR 4 Arealopplysninger er hentet fra Vedlegg 1 HI/VI-rapport. Arealet for TMR er forholdsvis større enn for HSF sin del fordi det er regnet ut fra kartet slik det ligger ved soneforskrift TMR. Her er tatt med areal langt ut mot grunnlinjen i noen koordineringsområder. I HSF er arealet mindre siden sjøområder av vesentlig størrelse uten oppdrettsanlegg ikke er tatt med i sonen. 5 Data fra fiskehelsenettverk og Havbruksdata. 6 Snitt av oktober og november måned 9

10 4.1 Likheter og ulikheter ved soneforskriftene 7 Mattilsynet ønsket å lage relativt like forskrifter for de to områdene, men soneforskriftene er likevel ulike på en del punkter. Årsaken til det er blant annet ulik struktur i næringen i de to sonene, til dels ulik geografi og forskjellige prosesser i forkant. Likheter: De to soneforskriftene har mange likheter: Formålsparagrafen er identisk. Den beskriver hva målene med forskriftene er. Hvem forskriften regulerer er i hovedsak likt, bortsett fra at i HSF er brønnbåter også omfattet. Begge har koordineringsområder for brakklegging og behandling, men de er ulikt oppbygd og begrepsbruken er forskjellig. Registreringene oppdretterne er pålagt er de samme, med en forskjell; i soneforskrift HSF er det krav om at resultater fra utredning av nedsatt behandlingseffekt også skal deles. Begge stiller krav til at oppdretterne skal ha felles planer for medikamentbruk og behandlinger i områder. Det er krav om behandling mot lakselus ved transport av fisk ut av begge sonene, med unntak for fisk som skal til slakteri. Det er påbudt å filtrere vannet fisken pumpes opp fra ventemerd og brønnbåt med i begge sonene. En følsomhetsvurdering skal gjennomføres før valg av medikament når det er mulig. Ulikheter Soneforskriftene er som nevnt ulike på noen punkter. Filtrering av transportvann er bare pålagt i soneforskrift HSFs sone. Region HSF vurderte det som nødvendig for å begrense spredningen av resistent lus og å fjerne en unødvendig smittekilde. I TMR ble konsekvensene av spredning av lusesmitte innen sonen vurdert som så liten at de ikke tok med et tilsvarende tiltak. I HSF er det forbud mot merdsetting ved slakterier i brakkleggingsperioden for området de ligger i. Det er unntak fra denne bestemmelsen dersom slakteriene kan samle opp og destruere lus og eggstrenger. Grunnen til dette er at slaktefisk erfaringsmessig kan ha mye lus. Hvis det står fisk med lus på i ventemerd i et område som ellers er brakklagt, kan det ødelegge en del av effekten av brakklegging for de lokalitetene som ligger nært slakteriet. Hvis det blir aktuelt med utslakting av fisk på grunn av at en på enkelte lokaliteter ikke klarer å få ned lusetallet er dette spesielt aktuelt. Mest sannsynlig vil det i slike tilfeller være snakk om lus som har nedsatt følsomhet for eller resistens mot flere medikamenter mot lus. Mattilsynet i HSF vurderte dette som en uakseptabel risiko for spredning av resistent lus. I TMR har de ikke en tilsvarende bestemmelse. I denne sonen ligger slakteriene relativt samlet og i god avstand fra oppdrettslokaliteter. Mattilsynet i TMR vurderte også et forbud mot 7 Se Vedlegg 7: Soneforskriftene tabell likheter og forskjeller. 10

11 merdsetting ved slakterier som umulig å gjennomføre med den kapasiteten som var i sonen for transport og med den eksisterende slakteristrukturen. Fastsettelsen av tidspunkt for brakklegging er ulik i de to sonene. I HSF er tidspunktene for brakklegging fastsatt i forskriften, det er enten hele mars måned eller hele august. Grunnen til det er blant annet at Mattilsynet i HSF mener det er det mest hensiktsmessige mht praktisk forvaltning av kravet. Et annet argument er at vårbrakklegging av enkelte områder er valgt ut fra hensyn til villaks. Områder som grenser til Etnefjorden ble valgt ut for vårbrakklegging på grunn av at dette er en nasjonal laksefjord. I TMR skal oppdretterne selv fastsette tidspunktet, men det er krav i forskriften om at det skal være brakklagt i minimum 180 døgngrader med en sikkerhetsmargin på 7 dager. Brakkleggingstiden skal ikke være kortere enn en måned. Mattilsynet skal ha melding om planlagt tidsrom for felles brakklegging minst fire måneder før start av brakkleggingsperioden. Grunnen til at denne løsningen ble valgt, var at oppdretterne skulle få fleksibilitet i produksjonen sin. Det er også lagt inn en hjemmel for at Mattilsynet kan fastsette tidsperioden dersom det er nødvendig. 4.2 To ulike modeller for tiltaksgrense Den største forskjellen mellom soneforskriftene er tiltaksgrensene, dvs. ved hvilket lakselusnivå oppdrettere skal iverksette tiltak for å få ned lakselusnivået og hvordan de skal gjøre det. Det er mangelfull dokumentasjon på hva som er mest gunstig med hensyn til tiltaksgrenser, resistens og antall behandlinger. Derfor er det delte meninger om strategivalg innad i fagmiljøer, oppdrettsnæringen og Mattilsynet. Det er imidlertid relativt stor enighet om tiltakene innad i de to sonene. TMR: Tiltaksgrense på lokalitetsnivå er 0,5 voksne hunnlus eller 3 bevegelige lus (gjennomsnitt per enkeltfisk) gjennom hele året. Dette er en innstramming av kravet i luseforskriften som har en grense på 1 voksen hunnlus eller flere enn 5 bevegelige lus i perioden 1. september og 31. desember. En av årsakene til at Mattilsynet i TMR ønsket en lik tiltaksgrense hele året, er å unngå perioder der oppdretterne slipper opp lusetallet i påvente av at tiltaksgrensen går opp. Resistenssituasjonen i området gjør at det kan bli nødvendig å bruke midler som ikke har god effekt på alle stadier av lus. Derfor er det viktig å holde stabilt lave lakselusenivåer, slik at oppdretterne kommer langt nok ned i lusetall etter hver behandling. I TMR er det en felles oppfatning både i næringen og i Mattilsynet at behandling på lave luseverdier (behandling før det blir kjønnsmodne lus) er mindre resistensdrivende enn på høyere luseverdier. Det vil medføre at et langt lavere antall lus blir eksponert for medikamenter, og dermed forventes det at resistensutviklingen vil gå saktere. Teorien er at dette også vil gi færre behandlinger. Til grunn for valg av tiltaksgrense på lokalitetsnivå er at det kan være store forskjeller i påslag på ulike lokaliteter. Alle akvakulturanlegg i samme koordineringsområde skal samordne behandling og benytte behandlingsmiddel i henhold til en felles plan for lusebekjempelse. 11

12 HSF: Her er det de samme tiltaksgrensene som i luseforskriften, dvs 0,5 voksne hunnlus eller 3 bevegelige lus i perioden 1. januar til 31. august, og 1 voksen hunnlus eller flere enn 5 bevegelige lus resten av året. Imidlertid er det gjennomsnittet for området som bestemmer om det skal avluses, ikke i enkeltanlegg. I denne sonen er det stor enighet blant oppdrettere og Mattilsynets distriktskontorer om at veldig lave tiltaksgrenser medfører flere behandlinger, og dermed et høyere medikamentforbruk. Dette vurderes som ugunstig med tanke på resistensutvikling. Bakgrunnen for at denne modellen ble valgt var at oppdretterne på Vestlandet siden 2004 har hatt positive erfaringer med samordning av behandlinger. At behandlingene gjøres samtidig forventes å bidra til at de blir mer effektive, slik at behandlingshyppigheten går ned. Som hovedregel skal alle behandlingene være samordnet, men det åpnes for at enkeltanlegg kan behandles separat, og at enkeltanlegg kan unntas fra samordnete behandlinger. Det er fordi både oppdrettere og Mattilsynet ser det som lite gunstig å pålegge avlusing av lokaliteter som har veldig lave lusetall. Dette vurderes av Mattilsynet i HSF som unødvendig medikamentbruk som er negativ både med hensyn til miljø og resistensutvikling. Det kan også oppstå situasjoner der det er gunstig å avluse enkeltanlegg som har høye lusetall, selv om tiltaksgrensen for området ikke er overskredet. Det som er viktig å merke seg med denne bestemmelsen er at slike avgjørelser skal være tatt i fellesskap av alle oppdretterne i området. Grunnen er at disse beslutningene påvirker fellesskapet. 5.0 Resultater fra undersøkelsen 5.1 Mattilsynets forvaltning Resultatene under er basert på svar fra regionkontoret og et distriktskontor i TMR og regionkontoret og fire distriktskontor i HSF Åpenhet og samarbeid Deling av data Vi stilte spørsmål om alle virksomhetene i hvert område og alle våre distriktskontor hadde tilgang til alle opplysningene soneforskriftene pålegger oppdretterne å dele. Grunnen til at vi ønsket svar på dette var at åpenhet er et grunnleggende prinsipp i soneforskriftene. Det er så stor gjensidig påvirkning mellom anleggene i koordineringsområdene at det er nødvendig at alle aktørene i området har samme informasjon, slik at de har et godt grunnlag for å kunne samordne seg og ta beslutninger om felles lusebekjempelse. Kravene er at lusetall, fastsittende, bevegelige og voksne hunnlus), resultater fra følsomhetsmålinger, andel leppefisk pr merd, medikamentbruk, evaluering av behandlingseffekt etter hver gjennomførte behandling skal registreres i en database. Alle oppdretterne i det området, Mattilsynet og forvaltningsstøtteinstitusjonene skal ha tilgang til databasen. I soneforskrift HSF er det i tillegg et krav om at utredning av tilfeller med nedsatt behandlingseffekt skal deles. Forvaltningsstøtteinstitusjonene får ikke tilsendt data rutinemessig, men har i forbindelse med evalueringen fått dem tilsendt fra Mattilsynet. 12

13 HSF: Mattilsynet får ukentlig tilsendt lusetall, behandlinger utført og hvilket middel som er brukt, resultater fra følsomhetsmålinger og andel leppefisk per lokalitet. Oppdretterne får tilsendt de samme dataene for det området de tilhører. Forvaltningsstøtteinstitusjonene får ikke tilsendt data rutinemessig selv om det står i forskriften. Distriktskontorene mener denne delingen av informasjon er et av de viktigste tiltakene i soneforskriften. TMR: Det ble etablert en database for deling av opplysninger mellom oppdretterne ca et halvt år før soneforskrift TMR trådte i kraft. Ikke alle opplysningene som kreves i forskriften er med i databasen. Oppdretterne har tilgang til lusetall, avlusningsdato og medikamentbruk. Opplysninger om leppefisk har vært noe vanskelig å få inn via rapporteringen. Evalueringer og følsomhetsmålinger er ikke med i databasen. Resistensdata deles ca. fire ganger i året som del av referater fra møter, sendes da samlet rundt. Krav om elektronisk registrering er delvis etterkommet i TMR sin sone, men det er bare oppdretterne som har tilgang, ikke Mattilsyn og forvaltningsstøtte slik det er krav om i forskriften. Dette har ikke blitt fulgt opp fra distriktskontorets side, da de har funnet det tilfredsstillende å få data tilsendt i mer bearbeidet form enn det som er på databasen. Frem til september 2011 ble data sendt til Mattilsynet månedlig, og har siden blitt sendt hver 14.dag. Lusetall Evalueringsgruppen spurte om hvor mange anlegg som har hatt lusetall over tiltaksgrensen i en sammenhengende periode på 14 dager eller mer. Hensikten var å få klarhet i om det var mange enkeltanlegg som hadde høye lusetall over en lengre periode. Dette gir et bilde av om næringen følger de grensene som er satt og om Mattilsynet har fulgt dette opp. HSF: Det var mer enn 20 anlegg i sonen som har hatt slike overskridelser. Mattilsynet har fulgt opp med kontakt med virksomhetene i disse tilfellene, og i noen tilfeller har det også blitt fattet vedtak. TMR: Det var over 10 anlegg som hadde slike overskridelser, men fordi de har vært moderate i tid er avlusing likevel gjennomført før pålegg om avlusing er gitt. Mattilsynet har fulgt opp med kontakt med virksomhetene i disse tilfellene, og i ett tilfelle ble det fattet vedtak. Samordning Evalueringsgruppen spurte distriktskontorene om oppdretterne klarer å samordne seg og ta felles beslutninger. Dette er spesielt viktig i soneforksrift HSFs område da modellen med områdetiltaksgrense basert på samordning. HSF: Distriktskontorene svarte ja på dette spørsmålet. Samordningen har blitt bedre etter hvert. Det er tett kontakt mellom Mattilsynet og næringen. Noen distriktskontor får tilsendt referater fra møtene i lusekoordineringsområdene. Data som rapporteres ukentlig kontrolleres og følges opp av distriktskontorene. TMR: Distriktskontoret melder at samordningen fungerer tilfredsstillende. 13

14 5.1.2 Mattilsynets oppfølging Hjemling av vedtak Evalueringsgruppen spurte distriktskontorene hvilken hjemmel de bruker for å pålegge avlusing av enkeltanlegg med høye lusetall. Vi ville vite om det var behov for å gjøre hjemmelen for dette tydeligere, og om soneforskriftene ble brukt aktivt i forvaltningen. HSF: Distriktskontorene har brukt forskjellige hjemler, både i soneforskrift HSF, nasjonal luseforskrift, dyrevelferdsloven og akvakulturdriftsforskriften. Likevel er mer enn 28 vedtak hjemlet helt eller delvis i soneforskrift HSF. TMR: Distriktskontoret har brukt luseforskriften og ikke soneforskriften. Brakklegging Brakklegging av større områder er et viktig element i soneforskriftene. For at det skal ha tilsiktet effekt, er det viktig at det er full oppslutning om tiltaket. Derfor ville evalueringsgruppen vite om distriktskontorene hadde fulgt opp at anleggene var brakklagt når de skulle. Bestemmelsen som pålegger samordnet brakklegging er ulik i de to forskriftene. Soneforskrift HSF har et fastsatt tidsrom der området skal være brakklagt. Soneforskrift TMR har en bestemmelse om at oppdretterne selv skal fastsette dato for start av brakkleggingsperioden i koordineringsområdene og melde fra til Mattilsynet fire måneder før brakklegging. HSF: Det er ikke er avdekket tilfeller der fristen for brakklegging ikke har blitt overholdt. Distriktskontorene har fulgt dette opp ved direkte observasjoner, kontroll av lusetall og kontakt med næringen. TMR: Distriktskontoret oppgir at det har fulgt opp at områdene er brakklagt når de skal. Melding om brakkleggingsstart/dato for siste levering til slakt skal sendes Mattilsynet. Disse har ikke kommet inn fire måneder i forkant, slik forskrift TMR krever. Kontroll av brakklegging har derfor foregått ved å kontrollere innrapporterte data fra oppdretterne. Planer Oppdretterne skal ha en felles plan for lusebekjempelse i områder fastsatt av Mattilsynet. Det er viktig at Mattilsynet er aktive og stiller krav til innholdet i planene og følger med på at de overholdes. Derfor spurte evalueringsgruppen hvor mange lusebekjempelsesplaner som ble returnert på grunn av mangler. HSF: Distriktskontorene svarte at alle planene ble returnert. Det ble sendt ut varsel om tvangsmulkt fordi planene ikke var kommet inn innen fristen. Da planene ble levert, ble de vurdert som mangelfulle av distriktskontorene. De ble derfor returnert. Imidlertid er planene nå akseptert av Mattilsynet. TMR: Ingen lusebekjempelsesplaner ble returnert. Likevel peker distriktskontoret på at beredskapshensyn med fordel kunne vært mer vektlagt i planene. De etterlyser planer med 14

15 konkrete tiltak på den enkelte lokalitet og i koordineringsområdet, og beregning av kapasitet når det gjelder utstyr og mannskap Tilpasning Dispensasjoner HSF: Over ti søknader om dispensasjon fra forskriften. Mesteparten gjaldt dispensasjon fra brakklegging, og de fleste ble innvilget med strenge vilkår. TMR: Tre dispensasjonssøknader er behandlet, de gjaldt brakklegging og en flytting av områdegrense. Alle ble innvilget Ressursbruk til å følge opp soneforskriftene HSF: Både regionkontoret og distriktskontorene har brukt mye tid på å følge opp soneforskriften. Det er utfordrende for tilsynet å legge om til en helt ny forvaltningsmodell for lakselusbekjempelse. Det ble holdt mange møter med oppdretterne, og distriktskontorene har også brukt mye tid på uformell kontakt og ekstra oppfølging i forbindelse med hva omleggingen til de nye tiltakene førte med seg. Regionkontoret laget informasjonsskriv til distriktskontorene og næringen som forklarer kravene i soneforskriften. Det viser også hvilke krav i nasjonal luseforskrift som fortsatt gjelder i sonen. Dette er ment som en hjelp og veiledning både næring til og distriktskontorene. I tillegg har regionkontoret hatt mange dispensasjonssøknader, møter og kontakt med næring og distriktskontor om soneforskriften. Det er vanskelig å si noe konkret om hvor mye tid som har gått med til oppfølging av soneforskriftene, da det ikke har blitt registrert i Mattilsynets tidsregistreringssystem. TMR: Distriktskontoret for Namdal har brukt mye tid på innføring og opplysning om soneforskriften, men sammenlignet med HSF er ressursbruk klart lavere. Det er vanskelig å si noe konkret om hvor mye tid som har gått med til oppfølging av soneforskriftene, da det ikke har blitt registrert i Mattilsynets tidsregistreringssystem. 5.2 Tilbakemelding oppdrettere Evalueringsgruppen ba oppdretterne komme med tilbakemeldinger på hvordan forskriften fungerer, og om det er noe som bør endres ved den. Grunnen til at vi inkluderte oppdretterne i evalueringen, var at vi var interessert i å vite hvordan de som forskriften regulerer opplevde at tiltakene fungerte. Mattilsynet ønsker en god dialog med oppdrettsnæringen, og begge soneforskriftene har blitt laget i samarbeid med næringen. Evalueringsprosessen er ikke en omkamp om hvorvidt det skal være soneforskrifter. Vi diskuterer derfor ikke grunnlaget for Mattilsynets luseforvaltning eller innspill som har satt spørsmålstegn ved om lakselus har bestandsregulerende effekt. At lakselus kan ha bestandsregulerende effekt ligger til grunn for hele forvaltningen av lakselus, ikke bare soneforskriftene. Forslag om mindre endringer i soner blir behandlet på regionkontorene og blir ikke tatt opp her. 15

16 5.2.1 Oppdrettere HSF 8 Regionkontoret for Hordaland og Sogn og Fjordane hadde et godt samarbeid med oppdrettsnæringen, representert av organisasjonen Lusalaus, under arbeidet med å lage soneforskriften. Spesielt har næringen lagt mye arbeid i å lage forslag til brakkleggingsområder som størstedelen av næringen stilte seg bak. Tilbakemeldingene for soneforskrift HSFs område var tallrike og det var mange konstruktive og positive innspill. Vi har ikke gjengitt alle her, men under følger en kort gjengivelse av de innspillene vi mener er mest relevante i denne evalueringen. Flere av oppdretterne skriver at det er positivt at forskriften blir evaluert. De mener imidlertid at det er for tidlig å trekke konklusjoner om effekten. Det påpekes at det er krevende å legge om til koordinert drift, og at næringen trenger ro nå. Det blir trukket frem at åpenheten og samarbeidet har blitt bedre i området. Fleksibiliteten områdetiltaksgrensen gir blir fremhevet som et godt grunnlag for leppefiskbruk og for å kunne balansere mellom forskriftsmålene. Alle de større aktørene som har svart er positive til brakklegging. De mindre aktørene er imidlertid ikke like positive. De har ikke så mange lokaliteter å fordele produksjonen sin på. Dersom de ikke har lokaliteter i minst to områder med ulikt brakkleggingstidspunkt, kan de ikke opprettholde produksjonen sin. De trenger som oftest litt mer tid på å tilpasse seg strukturendringer enn større aktører. Lusalaus mener at koordinert brakklegging vil ha større effekt på agens med kortere levetid og spredningspotensiale i sjø enn lakselus. Derfor er det viktig at disse inkluderes i evalueringen. Lusalaus etterlyser et Mattilsyn som er tydeligere i sine vurderinger, holdninger og standpunkter. De mener at det kan medføre en mer ryddig offentlig debatt, større forutsigbarhet og en mer enhetlig forvaltning og saksbehandling. De mener også at Mattilsynet bør gjøre kjent sine prioriteringer mellom motstridende prinsipper i regelverket. Videre hevder de at det er behov for tydeligere føringer for distriktskontorene på saksbehandling etter forskriften Oppdrettere TMR 9 Samarbeid mellom oppdrettere og Mattilsynet om soneforskriften i sone TMR har hele tiden vært nært. Inndeling i koordineringsområder ble i stor grad basert på forslag fra en samlet næring. Oppdretterne har derfor langt på vei vært enige i både områdeinndeling og innhold i soneforskriften. Mattilsynet fikk et felles svar fra Luseprosjektet i Midt-Norge nord, dvs oppdrettere, FHL og NSL ble sendt inn. Den felles besvarelsen var ryddig og bidro til at antall tilbakemeldinger i TMR ble lav. De spilte inn at det er uheldig at forvaltningsstøtteinstitusjonene etter forskriften skal ha tilgang til opplysningene i den elektroniske databasen. Oppdretterne mener at siden det er knyttet stor usikkerhet til noen av opplysningene (effekts- og resistensvurderinger), vil ikke forvaltningsstøtteinstitusjonene ha nytte av slike data. 8 Se vedlegg 8: Tilbakemelding fra oppdrettere HSF 9 Se vedlegg 9: Tilbakemelding fra oppdrettere TMR 16

17 Luseprosjektet pekte på at det er mange årsaker til den positive utviklingen som har vært i form av redusert lusetall i sonen. De mener det var en positiv utvikling før forskriften kom på plass, og viser til en rekke tiltak de hadde gjennomført tidligere. De hevder at nedgang i lusetall i deler av landet uten soneforskrift bekrefter dette. Det ble trukket fram at det ikke har vært behov for å hjemle vedtak i soneforskrift TMR, og at forskriften derfor ikke var nødvendig. 5.3 Tilbakemelding fra HI / VI 10 Siden bakgrunnen for at soneforskriftene ble laget var at det var behov for ytterligere tiltak for å beskytte oppdretts- og villfisk og sørge for samordning og redusert medikamentbruk, var det naturlig å be Mattilsynets forvaltningsstøtteinstitusjoner, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet om å vurdere: Er soneforskriftene et godt verktøy? Forslag til endringer for å gjøre dem bedre? Er brakkleggingsområdene store nok til at de har ønsket effekt for villfisken? Er områdene optimale med hensyn til strømforhold, smittedynamikk og fjernsmitte innad og mellom brakkleggings- og lusekoordineringsområdene, og er områdene optimale med hensyn til strømforhold, smittedynamikk og fjernsmitte i forhold til produksjonsområder utenfor sonen? Har resistenssituasjonen stabilisert seg? Har antall behandlinger gått ned? Kan en se effekt av soneforskrift på forekomst av PD? Forvaltningsstøtteinstitusjonene kan ikke gi svar på alle spørsmålene i denne omgangen fordi de trenger mer data og større erfaringsgrunnlag. Siden de har best datagrunnlag for området som dekkes av soneforskrift HSF er vurderingene for dette området mest utfyllende. Under er HI/VI sin oppsummering gjengitt: Er soneforskriftene et godt verktøy? I soneforskriftene er det bestemmelser om koordinering og samarbeid om lusebekjempelse. Medikamentbruk og brakklegging skal koordineres og relevante data skal registreres i databaser tilknyttet sonene. HI/VI har i sin første gjennomgang av forskriftssonene tatt utgangspunkt i tilgjengelig oppdrettsdata og villfiskdata, samt brukt reelle lakselustall fra oppdrettsfisk for å simulere smittespredning på varen i forskriftssonene. HI/VI sin generelle vurdering er at soneforskrifter kan være et godt verktøy for bekjempelse av Ius. Etter første gangs evaluering av soneforskriftene kan HI/VI trekke frem følgende momenter: 10 Se Vedlegg 1: HI/VI rapport 17

18 HI/VI ser klare indikasjoner på at brakklegging av områder gir en reduksjon i antall lus over tid for det bestemte omradet, og at dette igjen kan føre til redusert smittepress på vill laksefisk. Områder, som brakkleggingsområde 7 i forskriftssone Hordaland og Rogaland, synes å være stort nok. Antall behandlinger i forskriftssone Hordaland og Rogaland er signifikant redusert. Synkronisert produksjon i soner, medfører en tid etter brakklegging, samt i ikke. brakklagte soner, stor biomasseoppbygging og stor produksjon av Ius. Dette ser vi gir et for høyt smittepress på vill laksefisk i områder i forskriftssone Hordaland og Rogaland. Hvordan få kontroll over stor produksjon av lus som følge av stor biomasse samlet i områder må videre vurderes. Koordinering av legemiddelbruk, mhp på virkestoff, synes å kunne bli bedre. Felles elektroniske registreringer utføres i ulik grad, og det er ikke elektroniske tilgjengelige data for forvaltningsstøtteinstitusjonene fra lokale databaser. Det andre målet for evalueringen er å optimalisere forskriftene. Gjennom HI/VI sin første gjennomgang av soneforskriftene ser de behov for å påpeke to momenter som bør vurderes endret i soneforskriftene: 1. I soneforskrift HSF bør lusekoordineringsområdene og brakkleggingsområdene være sammenfallende. 2. I soneforskrift TMR bør tidspunkt for brakklegging av områder vurderes forskriftsfestet. Størrelse på brakkleggingsområder Er brakkleggingsområdene store nok til at de har ønsket effekt for villfisk? HI/VI har presisert at de kun har svart på det de har datagrunnlag til å svare på. Brakkleggingsområde 7 i soneforskrift HSF er sannsynligvis stor nok. Infeksjonsnivået på vill sjøørret er betydelig redusert fra 2010 til etter at området var brakklagt i mars Mesteparten av sjøørreten hadde i 2011 lavere relative lakselusnivå enn det som har negativ effekt på individer, og sannsynligvis også for populasjoner. Laksesmolten fra Etneelva (som er en nasjonal laksefjord) i brakkleggingsområde 7 vandret sannsynligvis ut uten betydelige lakselusinfeksjoner i HI/VI påpeker at vårbrakklegging kan være en effektiv måte å holde utvandringsrutene relativt frie for lakselus, så fremt områdene er store nok. Grunnen til dette er at lusene spres relativt kort. Dataene fra brakkleggingsområde 7 i HSF indikerer dette. Det er en klar sammenheng mellom biomasse av oppdrettslaks i et område, produksjon av lakseluslarver, geografisk spredning og infeksjonsnivå på vill sjøørret og fisken i vaktburene HI har plassert ut i Hardangerfjorden. Brakklegging av ett område fører til biomasseøkning i et annet, og dermed høyere infeksjonsnivåer på villfisk i områdene som ikke er brakklagt. 18

19 HI/VI kan ikke se noen klare endringer i smittepresset totalt fra 2010 til 2011 i HSF. Hvordan områdetiltaksgrenser virker inn på det totale smittepresset må undersøkes over tid. Figurene under er hentet fra Vedlegg 1 til HI/VI-rapporten som er vedlagt bak i rapporten. Merk at det er ulik skala på Y-aksene.. Hovedformålet med grafene er å vise utvikling gjennom de to siste årene før og etter innføring av soneforskrifter. Figur 7 og 8 under viser beregnet totalantall lus innen kategorien bevegelige lus og kjønnsmodne lus innen forskriftssone HSF. Figur 7. Beregnet totalantall lus innen kategorien bevegelige lus innen sone HSF. Svart linje representerer hele sonen mens fargete linjer representerer 1 3 brakkleggingssoner sortert i tidssoner med synkronisert brakklegging. Figur 8. Beregnet totalantall lus innen kategorien kjønnsmodne hunnlus innen sone HSF. Svart linje representerer hele sonen mens fargete linjer representerer 1 3 brakkleggingssoner sortert i tidssoner med synkronisert brakklegging. 19

20 VoksneHunnlus totalt 0e+00 2e+07 4e+07 6e+07 Bevegelige lus totalt 0.0e e e e+08 For soneforskrift TMRs område ser de klart lavere lusenivåer i 2011 enn i Figur 15 og 14 under viser beregnet totalantall lus innen kategorien bevegelige lus og kjønnsmodne lus innen forskriftssone TMR. alle sone 1 sone 2 sone 3 sone Figur 15. Beregnet totalantall lus innen kategorien bevegelige lus innen sone TMR. Svart linje representerer hele området mens fargete linjer representerer brakkleggingssoner i angitte tidssoner. alle sone 1 sone 2 sone 3 sone Figur 14. Beregnet totalantall lus innen kategorien kjønnsmodne hunnlus innen sone TMR. Svart linje representerer hele området mens fargete linjer representerer angitte tidssoner. For soneforskrift HSFs område kan de ikke se at det har vært en samordning i form av bruk av samme middel til samme tid i lusekoordineringsområdene. I soneforskrift TMRs område er det en ensartet bruk av legemiddel. HI/VI hevder at det kan skyldes at valg av legemiddel her er begrenset på grunn av resistenssituasjonen. 20

21 Utforming og plassering av brakkleggingsområdene med hensyn til smittedynamikk HI/VI ble bedt om å vurdere om områdene var optimale med hensyn til mulighet for smitte mellom områdene og smitte inn til og ut av soneforskriftsområdene. Den største mengden lakselus spres relativt kort fra opprinnelsesstedet, men noen lus vil kunne spres over større områder. Det innebærer at sannsynligheten for smitte mellom områder kan være knyttet til hvilken konsentrasjon av lakselus og hvor lang eksponeringstid som må til for å utgjøre et smittepress. Det er også mulig at det må være en viss minimumskonsentrasjon for å gi fisken en belastende infeksjon, mens det kan overføres resistensgener ved langt lavere konsentrasjoner. Per dags dato vet ikke HI/VI nok om dette for områdene til å kunne uttale seg sikkert. Imidlertid sier de at brakkleggingsområde 5 i soneforskrift HSFs område har en svært unaturlig grense mot brakkleggingsområde 6 i nord, at brakkleggingsområde 3 ligger for tett sammen med brakkleggingsområde 2 og 4, og at brakkleggingsområde 4 ligger både i Hardangerfjorden og Bjørnefjorden. Resistens Har resistenssituasjonen innen forskriftsområdene hadde stabilisert seg? For soneforskrift TMRs område sier HI/VI at foreløpige sammenstillinger av data fra bioassays viser at det er resistens mot pyretroider og nedsatt følsomhet for emamectin benzoat og azametifos. I soneforskrift HSFs område mener HI/VI at resistenssituasjonen trolig er i endring. Foreløpige sammenstillinger tyder på nedsatt følsomhet for pyretroider og emamectin benzoat og fortsatt følsomhet for azametifos. Antall behandlinger I soneforskrift HSFs område er det en signifikant reduksjon i antall behandlinger. I soneforskrift TMRs område er der ingen reduksjon. Det er vanskelig å si om reduksjonen i antall behandlinger i HSF er en konsekvens av økt samordning. I enkelte områder er det mye leppefiskbruk. En sikker og enhetlig registrering av leppefiskbruk er vesentlig for å kunne gi en samlet vurdering av behandlingsintensiteten. Effekt på PD Brakklegging av områder er en kjent metode for å bekjempe annen sykdom enn lakselus. Innføring av brakkleggingsområder mot lus kan derfor føre til nedgang i forekomsten av annen smittsom sykdom i sonene. På Vestlandet er Pankreassykdom (PD) et stort problem. Evalueringsgruppen ønsket derfor å inkludere om det er mulig å se en effekt av soneforskrift HSF på forekomsten av pankreassykdom (PD). HI/VI sier at det ikke er noen ingen signifikant reduksjon av antall utbrudd innenfor sonen. 6.0 Diskusjon og konklusjon 21

22 Soneforskriftene har vart i kort tid, og det er for tidlig å trekke endelige konklusjoner. Dette er første evaluering av forskriftene. Målet er å starte arbeidet med å kartlegge og evaluere eventuelle effekter på villfisk og resistensutvikling, og se på erfaringene oppdretterne og forvaltning har hatt med tiltakene. Diskusjonen under tar utgangspunkt i spørsmålene: Bidrar tiltakene i soneforskriftene til: Samordning av lakselusbekjempelsen? Å beskytte villfisk og/eller oppdrettsfisk? Å redusere det totale antallet behandlinger og dermed begrenser resistensutviklingen? Å begrense spredningen av resistent lus? Vi legger mest vekt på tilbakemeldingene fra HI/VI for de har vurdert effekt av tiltakene mht medikamentbruk, lusetall, konsekvens for villfisk etc. Resultatene fra HI/VI gir derfor indikasjoner på om målene med tiltakene kan oppnås. 6.1 Bidrar tiltakene til samordning av lakselusbekjempelsen? HSF: Samordningen i sonen har blitt betraktelig bedre, men det har tatt tid. Overgangen fra tiltaksgrenser og valg av middel på enkeltanleggsnivå til områdetiltaksgrenser med krav om at slike valg og avgjørelser skal tas i fellesskap, er stor. Det må utvikles en fellesskapskultur for å få et slikt samarbeid til å fungere. Det tok tid før planene kom på plass og samordningen kom i gang. Tilbakemeldingene fra Mattilsynets inspektører og oppdretterne tyder på at næringen i området nå er på god vei. Områdetiltaksgrense krever at Mattilsynet følger nøye opp at felles planer blir fulgt av alle oppdrettere. I dag er det skissert i planene at oppdretterne skal følge næringens overordnede plan for sonen. Dersom den overordnede planen ikke skal følges, skal oppdretterne ha et felles møte og bli enige om hva de skal gjøre. I en presset situasjon kan det være vanskelig å bli enig. Det er utfordrende å føre tilsyn med dette, fordi Mattilsynet alltid kommer på etterskudd. HI/VI har kun sett på samordning i bruk av middel, og ikke i samordning i tid. De konkluderer med det i HSF er manglende samordning innad i lusekoordineringsområdene i bruk av samme middel. VI sier videre de trenger mer eksakte data om legemiddelbruk for å trekke sikre konklusjoner 11. Oppdretterne i sonen er ikke pålagt å bruke det samme middelet innad i hvert lusekoordineringsområde. Det er ikke Mattilsynets oppgave å designe lusebekjempelsen for næringen, men å sette rammer for den og føre tilsyn med at felles planer blir laget og fulgt opp av oppdretterne. Valg av avlusingsmiddel på enkeltlokaliteter skal etter region HSFs syn være fellesskapsavgjørelser fordi det påvirker fellesskapet. Innenfor lusekoordineringsområdene kan 11 Fra januar 2012 ble det mulig å rapportere inn behandlinger via Altinn. Det vil sannsynligvis gjøre dataene mer sammenlignbare frem mot neste evaluering. Resistensdata og data om leppefiskbruk kan også rapporteres inn her. Dermed vil dataene VI etterspør etter hvert bli tilgjengelig i ensartet form. VI skisserer at de må se nærmere på effekter av brakklegging, samordning, leppefiskbruk, smittedynamikk og resistensutvikling. 22