-D BORG.-R S'IIAVANGERSKE RARITETER

Transkript

1 -D BORG.-R S'IIAVANGERSKE RARITETER

2 RARITETER «Eg velsigne alt i Stavanger, endåte sorpå)).

3 Subskribenter (Sponsorer) En hjertelig takk til samtligk - her også innbefattet nye kjøpere - fra ((Varmestuens Vever)), som skal ha hele overskuddet av boksalget. Stavanger Kommune Hetland Sparebank Smedvig Drilling Co. A/S Bergen Bank Elektro-senteret A/S Amoco Norway Oil Co. Rsnning Elektro A/S Viking - Stavanger A/S Simon Mskster Rederi Ulf A. Noer A/S Tre og Stål A/S Grethe Aasvestad Brsdrene Kverneland A/S J. E Marnburg A/S D.S.D. Rosenberg Verft Åsmund Lærdal Stavanger Forsikring A/S Sig. Bergesen d.y. A/S Fred. Hansen Engros En særskilt takk til Teknisk Kopiservice A/S, Teknisk Reproservice A/S og Teknisk Datasats A/S for velvillig hjelp med fotosats og layout.

4 GOTTFRED BORGHAMMER RARITETER STAVANGERFORLAGET

5 Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: 1. Fra spøk til alvor 2. Den som visste - 3. Sistemann setter sluttstrek 4. Lende'n 5. Meninger om mangt og mye (20 radiokåserier og 8 epistler) 6. Lende'n i storm og striregn 7. Pensjonist på interrail 8. Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) Av den fornøyelige petitsamlingen på stavangerdialekt: ((Adle kan snofla)) er det bare igjen et beskjedent antall eksemplarer. Er din bokhandler utsolgt, går det an å skrive til STAVANGERFORLAGET, Kampensgt. 42, 4000 Stavanger. Boken er rikt illustrert av E. Kåre Johannessen og koster bare kr. 57,- Tegningen av redaktør Jocumsen på omslagets forside og de fleste illustrasjonene inne i boken er av Henry Imsland. «Sølvbergtorget)) på omslagets bakside er av Henrik Backer, Obstfelderskissen av Chr. Krogh, Kielland av Blix og Tastama'en av Jordanger. Sats: Teknisk Datasats A/S Trykk: Randaberg Trykk A/S Forlagsadresse: Kampensgt. 42, 4000 Stavanger V.Vs tlf. (04) Anno: MCMLXXXV

6 Innhold Forord... Side 7 Molboposten... -»- 9 Redaktørene Jocumsen. I og I1 Gunnar Salvesen og Henry Imsland... Stavangerske «originaler»... Halte-Nils... Likkiste-Paal... «Falemaen»... Sand-Palle... Tresko-Søren... Klaumakken... «Sjøyden»... Smørkjerneoppfinner - Kaptein J. J. Lindanger... «Lenden», ponnyføllet «Leda» og «Lendelunden»... «Dusten»... Hunden «Nero» og den gamle mannen... <itryllian» i iskremsnobå... Strøkoner og bedemenn... Den gamle markedsplassen... Krigeren... Dydigste pige... Billedhugger Neandros og skulpturen ((Nutiden hyller fortiden))... Sigbjørn Obstfelder og foreningslivet... Alexander Kielland som Godtemplar... Bypoeten Reinhold Nicholay... Lokale ord og uttrykk og annet småplukk...

7 Boken er tilegnet VARMESTUENS VENNER Overskuddet av boksalget går til det påtenkte landstedet for alkoholikere som er innstilt på å komme ut av sin situasjon og leve et rusfritt liv, få andre, sundere vaner og en lysere, mere menneskeverdig framtid for seg selv og'sine pårørende. Ildsjelene i Varmestuens Venner, Gerd og Evald Høiland, ble nylig tildelt Hetland Sparebanks «pris» på kr ,-. Vårt håp er at naerværende bok kan bidra til at dette beløpet blir betydelig øket i de nærmeste måneder. Varmestuens Venner takker de sponsorer som ved forhåndsbestilling av gavebøker har støttet tiltaket med det påtenkte landstedet. Takken gjelder også forfatter og forlegger, som har fraskrevet seg økonomiske fordeler ved utgivelsen.

8 Som leserne snart vil oppdage handler denne boken om litt av hvert. Det var derfor ikke så liketil å finne den mest dekkende tittel blant de alternativene som forelå. Siden alt dreier seg om lokale forhold og personer, ville det vere ønskelig at tittelen kunne antyde dette, samtidig som den tilkjennega allsidigheten i stoffvalget. Resultatet ble altså: ((STAVANGERSKE RARITETER)) De som måtte forbinde uttrykket med pussige, halvskrullete ((byoriginalern, skal vite at «rarietet» egentlig betyr ((sjeldenhet, kostbarhet)), og da skulle boktittelen vere midt i blinken.

9 Det skal ikke forundre meg om noen vil mene at jeg har vzrt en smule «vidtfavnende» og gapt over for mange emner. Men i min alder føler en seg gjerne i desperat kappsprang med tiden, og når en dertil - som i mitt tilfelle - har flere bokprosjekter i emning, er det maktpåliggende å få tatt med det grøfste av de temaer jeg har satt meg fore å få plassert i mine framtidige bøker. Naturligvis har en hel del av stoffet allerede vzrt behandlet i aviser og lokal memoarlitteratur, men selv om jeg i løpet av de siste seksti år har hatt øynene og ørene med meg og brukt både blokk, blyant og saks, har jeg jo ikke fullgod kjennskap til alt som før må ha vaert publisert. Mange gamle, avdøde stavangere har i årenes løp viet lokalhistorikken oppmerksomhet og gjort notater, men i og med at stoffet ikke blir plassert mellom to permer, er det fare for at mye blir nedstøvet og forblir ukjent for kommende slekter. Ved planleggingen av denne boken ble sidetallet satt til maks Den foreliggende stoffmengden ville sprenge denne rammen. Men hvis interessen blant det stavangerske publikum viser seg i handling, er det ikke utenkelig at det allerede høsten 1986 vil komme en ny bok i samme serie, da forhåpentlig med advokat Sigurd Rygh og andre eldre lokalhistorikere som medarbeidere. Skulle noen av leserne ha forslag til emner som bør tas med, eller de vil tegne seg som subskribenter (med 10% rabatt), er det sva3rt hyggelig om de tar kontakt. Postadressen er oppført på side 4.

10 Pris 35 sre.. Bruk Tand: G Mundvand Tandcreme Nr. 14 POSTEN L~rdaa 11. sepiember 1826 I ~ rnst Ericson 9) - / 3. aarganig To ord som stadig er aktuelle her på vår klode, er «kommer» og «går». Eller «starter» og «opphører». Ingenting er garantert å bestå i det uendelige. «Evig liv» er det bare religionene som kan tilby dem som er villige til å underkaste seg vilkårene, i første rekke en usvikelig og klippefast tro. Vi opplever at gamle, velrennomerte handelshus og solide bedrifter oppløses og forsvinner. Når det gjelder aviser og blader av ulike slag er stabiliteten høyst variabel. De kommer i gang, men noen blir bare døgnfluer og fordufter etter en tid. Andre er mer standhaftige, oppnår popularitet og stadig øking av opplag og leserkrets. Men det finnes utallige eksempler på at lykken kan vzere svikefull endog mot gamle veteraner på nyhetsformidlingens marked. Av trykte publikasjoner har vi jo en rekke forskjellige kategorier, eller grupperinger. En av disse var den såkalte ((vittighetspressen)). Her i Norge hadde vi jo organer som ((Tyrihans)), «Korsaren», ((Krydseren)), (Vikingen)), «Hvepsen», og «Humoristen». Alle er forlengst en saga blott. Hvis vil en forsamling av unge mennesker i dag skulle nevne tittelen «Molboposten» ville vel de aller fleste sette navnet i forbindelse med en publikasjon som hadde noe med morsomme ting å bestille, f.eks. gjenga historier om de legendariske troskyldige molboene som bare gjør dumme ting, så tåpelige at normale mennesker utstyrt med sund fornuft og til dels overdrevne oppfatninger om egen fortreffelighet og ufeilbarlighet, ikke kan annet enn å gapskratte eller flire medlidende.

11 Norske vittighetsblad, som det i tidens lop har vzrt en del av, eksisterer ikke lenger. De hører en forgangen tidsperiode til. Uforståelig nok, forresten. Humoren og satiren skulle da ha sin oppgave til alle tider og under alle forhold. Men morsomme, slagferdige penner vokser ikke på hvilket som helst tre, og om de utvilsomt kunne stables på beina i et passende antall, sterter en på andre problemer - i første rekke de økonomiske. Det er kostbart å utgi blader, ikke minst i vår kravstore tid da trykksaker av alle slag må se vakre og tiltalende ut rent typografisk. I et beskjedent språksamfunn som det norske er opplagene gjerne så små at omsetningen blir for liten til at det blir balanse - for ikke å si overskudd - i regnskapene. «Molboposten» var tenkt å vzre et lokalt vittighetsblad. Selv uttrykker redaktøren seg slik i julenummeret 1926: «Jerikos mure vaklet ved det forste trompetstøt. Et slikt trompetstøt er ((Molboposten)). Våbnene våre er pennen og penselen dyppet i viddets og satirens fludium. En gammel og anerkjent pedagogisk metode, men lite påaktet i vårt hjemlige barnekammer. Vi er sterkt interessert i alle politiske partier, det vil si, vi ser like skjevt til dem alle. Baksiden er ikke alltid like blank som fasaden.«mannen bak dette lokale bladforetagende var den kjente tegneren Henry Imsland, født i Stavanger 1900, dod samme sted juni Da jeg i 1973 skulle lage et radioprogram om «Molboposten», var det både naturlig og neidvendig å søke opplysninger hos opphavsmannen selv. Året etter offentliggjorde Rogalands Avis min historikk. Straks etter kom Ingvar Molaug med en artikkel i Stavanger Aftenblad, og endelig fulgte en ny versjon i det festskriftet som ble utgitt til Henry Imslands 80 års dag. I vår naboby i nord, Haugesund ble det i begynnelsen av tjueårene utgitt et såkalt vittighetsblad, ((Gneisten)), som ga Imsland ideen til å starte et lignende lokalblad i Stavanger. Skjønt «lignende» var vel neppe det rette ordet, idet Imsland etter gjennomlesningen av et par numre av «Gneisten» fant at denne publikasjonen var - med respekt å melde - en temmelig kjedsommelig affcere. «Men jeg festet meg ved et par bidrag fra en Stavangermann som kalte seg for «Polykarp», fortalte Imsland. «Han hadde talent, det eneste jeg fant i det bladet!(( Imsland pleide av og til å ta seg en tur ned til ((Stavanger Sosialdemokrat)), en lokal ukeavis. Redaktøren i denne - Christiansen - skrev nemlig også artikler i det sosialistiske vittighetsbladet «Hvepsen» under

12 merket <<Ola 0stfolling prater med Brona)) - småkoselige betraktninger over tidens aktuelle problemer. Imsland var også medarbeider i ((Hvepsen», det var årsaken til bekjentskapet med redaktør Christiansen. De to drøftet muligheten av å starte et lokalt vittighetsblad. Imsland nevnte også denne talentfulle «Polykarp» og Christiansen kunne da opplyse om at vedkommende het Gunnar Salvesen. Noe senere ble de presentert for hverandre. Dermed var de tre i «redaksjonen)). Men Christiansen fikk betenkeligheter på grunn av sin stilling som redakt~r i en partiavis og trakk seg. Salvesen og Imsland bestemte seg likevel for å gå i gang, og det første nummeret av «MOLBOPOSTEN» så dagens lys den 16. april Tanken var at det skulle komme ett nummer hver fjortende dag til å begynne med, men det ble nå så som så med det. Kapital hadde ikke de unge entusiastene, men som regel fikk de så mange annonser at de klarte å betale trykkingen. Opplaget var 3.000, og gikk som regel ut. Men av og til når vteret var riktig ille en og annen salgsdag, kunne det hende at de ble sittende igjen med en større del av opplaget. Noen medarbeidere eller ((bidragsytere)) kunne ikke Imsland huske de hadde - i hvert fall ikke i de vanlige numrene. Men i julenummeret var det en som skrev en kriminal-parodi under merket Re Giesterton. Detektiven het Sam Snutter. Imsland øynet straks et opplagt talent og spurte kompanjongen Gunnar Salvesen om navnet på vedkommende, men fikk til svar at bak psydonymet sto det «bare en bergenser)). Faktisk talt fikk Imsland ikke vite hvem forfatteren var før han i 1928 eller -29 bestemte seg for å gi ut et nummer av «Molboposten» til påsken. Han hadde fått ideen til en god historie vedrørende ((Fjeldbergmysteriet)), en sak om noen sauer som var funnet drept oppe ved gården Fjeldberg. Saken ble slått stort opp i byens aviser. Den skrivekåte advokaten Trygve Wylkr kvesset sin penn, og Bjarne Høye, som da var redaksjonssekreta i Aftenbladet (senere sjefredaktør i Vårt Land) reiste personlig på oppklaringstokt til åstedet. Hele greia var latterlig og oste av Trangvik, så Imsland mente at her virkelig var behov for Sam Snutter, hvis han bare kunne oppspores. Han forela spørsmålet for Per Thomsen og spurte om han hadde lest parodien på en tidligere detektivhistorie i ((Molboposten)), om en politietterforsker ved navn Sam Snutter, og om han kunne tenke seg å lage noe i samme stilen. Til Imslands forbauselse fikk han da vite at Re Giesterton og Per Thomsen var identiske! Som lokalt vittighetsblad holdt «Molboposten» det gående til Men året etter satte Henry Imsland seg fore å gi ut bladet på landsbasis. Det var de to Dreyer-sønnene, Paul og Gabriel, som sto bak. De skulle

13 greie med trykking og distribusjon og litt kapital - ca. halvannet tusen kroner. Betingelsen var at Imsland sto som ansvarlig redaktør. Saken ble drøftet med Per Thomsen, og muligheten for gode medarbeidere ble vurdert. De fikk «på hånden» folk som Paul Gjesdal (Pueblo), Andreas Poulsen (Ulricksen) og noen flere. Georg Brockman kom også med. Fra redaksjonelt synspunkt så det derfor nokså lyst ut. Det bestilte opplag fra Narvesens Kioskkompani var 8.000, men det viste seg å bli for lite, så de måtte trykke Etterspørselen var således større enn forutsett. Men det skortet på regelmessigheten, og det var uheldig. Opplaget stabiliserte seg imidlertid på 6.000, slett ikke så verst på den tiden. Imsland kom til det resultat at sidetallet måtte utvides, dersom en skulle nå ut til folket. Han foreslo 32 sider, minimum 24 - og samme pris som før, nemlig 35 øre. Det kunne bety underskudd, men på den annen side mente redaktøren at et lite 16-sidig blad ble for eksklusivt til å kunne bzre seg i det lange løp. Dreyer-brødrene ville ikke gå med på noen utvidelse og dermed sa Imsland stopp. De hadde da holdt på et par år og hadde fått meget god presseomtale. «Nei, jeg hadde ikke lyst å prøve igjen, og avgjort ikke med et lokalt «Molboposten», men jeg sa at Salvesen fritt kunne overta hvis han for sin del hadde lyst. Og det hadde utvilsomt Gunnar Salvesen, for noen nye utgaver av bladet så etterhvert dagens lys. Men så sovnet det inn, stille og rolig. Og det er vel for optimistisk å anta at en ny jovial og tykkvommet redaktør Jocumsen nr. 3 vil våkne opp av dvalen og gjøre en mer eller mindre zrerik innsats i den hederskronte byen Stavanger. Forresten skulle det vel vzre grunn til å anta at molbostempelet nå etterhånden er blitt temmelig utvisket - så å si druknet i glinsende, feit nordsjøolje og overdådig storstads- og velstandsliberalisme. Byen er blitt invadert av store skarer fra alle jordens nasjoner, er blitt internasjonalisert og modernisert. Molboer med høye idealer synes ikke lenger å passe inn i miljøet, og da skulle det vel heller ikke vzre noen eller noe å latterliggjøre og karikeres!.

14 Redaktsrene Jocumsen, Gunnar Salvesen og Henry Imland De første fire årene av «Molboposten»s levetid var Salvesen redaktør og Imsland tegner. Ved overgangen til «riksorgan» overtok, som nevnt i foregående kapittel, Imsland redaktøransvaret, ikke minst fordi Dreyerbrødrene stilte dette som betingelse hvis de fortsatt skulle stå som økonomiske garantister og støttespillere. De hadde nok større tillit til Imslands pålitelighet enn til den mer ustabile kollegaen, som fikk nøye seg med å vaere stoffleverandør og altmuligmann. Henry Imsland gjorde seg sterkt bemerket gjennom et langt og virksomt liv. Han var en allsidig mann, som ikke bare vant anerkjennelse for sin tegnekunst - både på de satiriske og det mere seriøse felt - men som også kunne skrive, i saerlig grad kommentarer til tegningene. Alt det denne kunstneren har klekket ut av lystige påfunn er neimen ikke småtterier1 En sarkastisk tegner kan gjerne vzre tilbøyelig til å sette tingene så sterkt på spissen at det kan virke sårende og bli tatt høyst unådig opp av «ofrene» og av dem som for øvrig har følt seg truffet. Imsland må kunne betegnes som en mild «refser», slett ikke av den ondskapsfulle typen. At noen iblant kanskje har sett seg litt forarget på ting han har karikert, var vel nesten ikke til å unngå. Men den overveiende del av publikum har moret seg kostelig over den Imslandske streken i den lange årrekken han drev sin virksomhet, da først og fremst i Stavanger Aftenblad, der han var en høyt skattet medarbeider.

15 Gunnar Salvesen synes derimot å vzre skjult i en dunkel tåke, som det har vist seg mer vanskelig å trenge igjennom. Personlig har jeg bare såvidt sett ham på gaten, men aldri vekslet et eneste ord med ham. Derimot vet jeg at den delen av hans produksjon som ble offentliggjort i avisens spalter, både poesi og prosa, gjorde et visst inntrykk på meg, som selv følte kallet til skribentvirksomhet og derfor i åndelig slektskap med mange som gjorde seg bemerket på den selvsamme banen. Han fikk ellers utgitt en liten diktsamling, med tittelen «Små Stavanger-vignetter)). Det utrolige er at ikke engang Henry Imsland hadde synnerlig greie på sin medarbeider. I et brev til meg, datert 25/1 1973, sier Imsland: ((Hvordan det egentlig gikk med de numre Salvesen ga ut etterat jeg hadde trukket meg tilbake, vet jeg ikke. På meg virket de svzrt mislykte. Jeg hadde inntrykk av at Salvesen følte seg mislykket selv også. De uttalelser han ved leilighet kom med om Stavanger og alt dens vesen, tyder på det. Men vi var jo i de vonde tredveåra, så det var vanskelige tider for noen og enhver. Salvesen hadde en ganske betydelig lyrisk åre og den kom til syne både i «Molboposten» og Aftenbladet. Om han også prøvde seg andre steder vet jeg ikke. Det er altsåikke stort å få ut av meg når det gjelder Gunnar Salvesen, Bekjentskapet med ham var innskrenket til arbeidet med vittighetsbladet, til møter vi hadde når nytt nummer skulle planlegges. I tillegg til det lille Henry Imsland kunne meddele om sin medarbeider, har jeg søkt bistand hos to av hans klassekamerater fra Katedralskolen, Hans Koch og Sigurd Rygh, uten at det lar seg gjøre å lage en fyldig biografi. Det som kan fastslåes er: Gunnar Ingebreth Salvesen ble født i Flekkefjord 27/ Foreldrene var forretningsmann Anton Salvesen og hustru Marie, født Mauland. De var til å begynne med bosatt på Moi, men flyttet omkring 1910 til Stavanger, Gunnar hadde to brødre, den ene dro til Amerika, men kom senere tilbake til Stavanger, der han gikk under navnet ((Montana)). Den andre broren het Bjarne og skal visstnok ha va=rt sakfører. Alle tre

16 brradrene var ugifte. Sikkert er det også at de hadde minst en søster, som var gift og muligens har etterkommere. I Stavanger drev Anton Salvesen en hermetikkfabrikk og agenturfirma i Spilderhauggaten 32, noe som b1.a. framgår av telefonkatalogen for Gunnar deltok aktivt i Gymnassamfunnet «ldun», der han skrev mye i lagets avis «Brage». Han frarte en skarp penn, var overlegen i sin intelligens. En riktig bohemtype. Tok ellers en god eksamen artium. I tillegg hadde han gode anlegg for tegning. Han var bare så beskjeden at han nødig ville vise fram sine arbeider. Dessverre begynte han tidlig å bli glad i <<det våte«, slik et fuktig studentmiljø ofte kan oppmuntre til. For Gunnars vedkommende skulle da også denne tilbøyeligheten gjrare en brå og tragisk slutt pålivet hans, straks etter at han hadde rukket å bli 34 år. Alkoholen ble hans bane, idet han i beruset tilstand falt utfor en trapp i det nevnte huset i Spilderhauggaten. Begravelsen ble bekostet av hans gamle skolekamerater fra Kongsgård. Gunnar Salvesen er her fotografert sammen med noen av sine artiumskamerater ved Kongsgård. Han står som nr. 4 fravenstre (med armene i kors). De ovrigeer: Nils Aarreberg, USA; Sigbjørn Almgård, lektor, Stavanger; Aksel Gunnar Oftedahl, lektor, Bergen, bosatt i Stavanger; Paul Ingebrethsen, fylkesmann; og helt til hoyre Sigurd Rygh, kemner, advokat, Stavanger.

17 Det aller siste diktet Salvesen skrev og fikk offentliggjort i Aftenbladet 11. mai 1938, var dette: TROSS ÅRENE GÅR. Igien en mai. Om noen sp0r hva mai det er i rekken for meg, jeg svarer, redakt~r: En mai på samme flekken. Javel, om alle år som svant har Icert meg voksne-spillet, så er jeg gymnasiast iblant, hver mai står tiden stille. Hver mai da tror jeg om igjen at det som verden trenger er kjctrlighet og kloke menn med ånd og ingen penger: Jeg går som f0r hver skumringskveld og synes ikke mere at blankslitt dress og gammel gjeld er smertelig å bctre. For verden den er atter min. Som knopper ordet brister og blir til mesterlige bind av skj0nne tankegnister: Ja, hver en blomst, hvert blad og strå besverger meg sitt vennskap, og alle pikeuyne blå får dikt for gammelt vennskap. Det er hver mai at under skjer, at skuffelsene r~mmer, og hullet sko og slitte klctr blir luksus for en dr0mmer: Det er i mai at hfter gis. Mitt l~fte det skal vctre at aldri skal det kunne sis jeg svek min dikter-cere!

18 Det siste nummeret av «Molboposten» jeg er kommet over er ett fra høsten På det tidspunktet oktober - ble det holdt en såkalt ((rådgivende folkeavstemning)) i Stavanger., Befolkningen skulle si sin mening om hvorvidt Bystyret skulle få fullmakt til å endre på de rådende strenge alkoholbestemmelsene i byen. I denne kampen måtte selvsagt vittighetsbladet ta aktiv del for - om mulig - å endre på disse «molboaktige» restriksjonene. Et 16-siders (Valgnummer)) ble utgitt, uten at det resulterte i en ny kurs for byens alkoholpolitikk. Det ble avgitt stemmer, derav for bevilling, og mot, altså en overvekt på tre'tusen stemmer på de angivelige molboers side! Som en prøve på ~a'lvesensatriske poesi kan det gjengis følgende fra 11/9 1926: Forlystelsessyk er vår syndige stad, ja, det stod her forleden på prent i et blad. Tenk, der sløes pr: måned en krone pr: hode, har De hørt no' så fcelt, kan De tro det? Ja, vi kan ikke, vi, men så sto det, Tenk, det blir no' så reddsomt pr: dag som tre øre. Ja, vi vet ikke, vi, hvad syns De vi skal gj0e for å redde vår by dra syndens uføre? Gudskjelov lukker herr Fosse den fjortende, Vi er glad at Teatret har stengt igjen portene. Syndig musikk er jo banlyst fra parkerne, sesongen er slutt for fotballsparkerne. Bystyret sørger for forbud på vino, - men tenk, om vi sluttet å gå på kino, og ikke betalte skatten vår lenger, for den fornøyelsen koster oss penger! En krone pr: måned er slming «an inass«. Slukk sigaretten og knus dine glass. Selg pianofortene og brenn opp kortene. Og snart skal De se vi i verden får ry som forsakelsens peneste, dydigste by.

19 Den 28/ trykkes en sang, til melodien «Kom i kostervals)). Kom i Forbudsvals, slå den siste dram i din hals! Snart du ingen få4 - hiv0 hei, om på hodet du står! Forbudsvalsen gåc ifra pjolter til lands01 den når. Ned med ditt, ned med datt, i den svarteste natt. Forbud imot 01 og vin og dram! Forbud imot alt vårt livs nam-nam! Forbud må der til, koste hvad det vil! Bare ti still - ti still! Pluss to andre vers i samme stilen. Høsten 1926 avgjorde flertallet av landets stemmeberettigede befolkning at brennevinsforbudet, som hadde vart fra 1919, skulle oppheves. I den anledning kom «Molboposten» med tykk sørgerand, til redusert pris, nemlig 25 øre «på grunn av sorg i redaksjonen«, som det lite troverdig lyder. Tre vitser skal bidra til å latterliggjøre edruelighetsvennene, nemlig: I. 0rkenen Sahara er snart det eneste sted som er t~rrlagt. Våre avholdsfolk planlegger en ekspedisjon dit. 2. Godt og vel 30 avholdsfester skal vme avlyst denne uke. 50 bl~de kaker er returnert. 3. En mann som stemte mot forbudet ble operert av dr. Eyvin Dahl tirsdag. Pasienten begraves i dag. Deretter følger en «dypfølt» (det vil i virkeligheten si høyst ironisk):

20 KLAGESANG. Stille, dype, sterke smerte! Sukk, o svake kaffehjerte! Sukk, o sukk, men brist ei helt! O redsel, dette her var felt. Akk, vi trodde alt var vundet, alkoholen bastet, bundet, drammen bannlyst helt fra landet, nationaldrikk kaffevandet. Samvittigheten, kristendommen, trudselen om syndeflommen, statistikker; blå og rude, himmellefter; akk, så s~de, allting hjalp så såre lide, alt er tapt, og tung min kvide. Spill o, harpe, r0r gitaren, rind o tåre, slukk sigaren. Bred er syndens morke vei, sukk, o hjerte, brist dog ei. Kledt i sorg, i sekk og aske, lover vi dig hevn, o flaske! At Gunnar Salvesen personlig unnlot å ta den antydede hevn, skulle snart vise seg å bli ganske skjebnesvangert. For imidlertid å yte ham full rettferdighet, skal det - i tillegg til det allerede siterte ((Tross årene går» - tas med noen prøver på hans lyriske produksjon, som jeg selv i min ungdomstid ble fasinert av og gjerne brukte som opplesningsstoff når noe skulle fremføres på podiet. Ett av disse diktene skildrer den gamle koselige «KLEIV&) (Kleven) som det i dag bare er noen rester igjen av, blant annet det store treet nedenfor Erik Hauglands skulptur: ((Kvinnene ved vannposten)), på det stedet der en har regnet med at den gamle Olavskilden hadde sitt utspring.

21 Smale fortau, saleskvetter, larm av kjerrehjul og onger, kattelek i våkne netter avler utilfredse tungec Her må skj~res og planeres, luftes ut og reguleres. Her står husene og lever i en tid hvor moder skifter; i en tid hvor alle krever nye hus og storbedriftec - mens de selv var lune reder for de små men store gleder. Det er menneskelig og riktig! Vi skal dele lyset sammen, det er overmåte viktig at vi pynter farst på rammen. Men det rette perspektivet gir en bys kontakt med livet. Bak de slitte palissader; hvor den gamle tid forsvarer ungdoms drammer og bravader mot den nye tids barbarer, - gror det blomst på glemet graver. Jeg har sett de skjulte haver! Tropebyers hvite murer, stenkolossers funkis-bater tegner menneske-konturer som Stavangers smale gatec Bakker, smau og vestlandsvceret, der er vår sjel, synkoperet. Jo, en merker i kvartalet det var kloke folk som sa det: - E' her tungt og trangt og gale, &r me alt me kan ut a' det. - Gamle koner er prestinner over små men store minner! Fra et fortau lengst dernede, plass til en, og det en smal en - glir vi inn i Kirkestredet til den rene dansesalen. Her hvor bander hester binder, står et Sanctum tungt av minner! Vi har helt moderne vaner, og ser skjevt på gamlebyen. Gamle-Kleivå den har aner; mot den andre parvenyen! Og i bakken kneiser treet, direktaren for museet!

22 Et koselig og meningsfylt dikt er: Kvelden var sen og sort, jeg gikk og forsokte finne en mening med smått og stort. Da merket jeg i en port en skjelvende pust, en hvisken: «Nå trur eg me kan ta risken!» Men ikke et liv å se. Jeg gikk, men så sant for dyden fornemmet jeg like ved bak gjerdet den samme lyden! Er undslupne tukthusfanger på krigsstien i Stavanger? Da stoppet jeg blek av skrekk, en skygge for over gjerdet og var som en sviske vekk, hva kunde vel dette vcere? Da sprengtes min skjore skalle av skrikene: Meg te palle! Da våknet jeg med et smil, Tribonius, barndoms dage, og flyttet de mange mil til åndenes lek tilbake. Å finne det morkeste gjemme, men vcere den forste fremme! Vi voksne har og en sport som ligner på mange måter, vi gjemmer oss også bort som onger i livets gåter. Og leken den vinner alle som forst sier: Meg te palle!

23 De følgende dikt er høyst alvorlige og viser en annen side av forfatteren, enn den humoristiske og sarkastiske: BARE ET MENNESKE ivu blusser r~dt den nye dag på nattens sorte esse, nu kaller kolde amboltslag til livets morgenmesse, fabrikksirener broler hest og hjul og stempler hviner, av grådige maskiner blir dagens messe lest. Men hor, et skrik, et rop i n04 et menneske som falt. Hvem bryr sig vel i krig om br0d, om hvem som falt og hvem som skjot, storm videre, er alt. Men hvem er han som ensom går og er iveien st~tt, som ikke horer og forstår at det er maktens brunst som rå4 hvor har jeg mannen mott? Et menneske, et individ, anakronismen i vår tid! Han vandrer evig uten mål og horer ingen til: partier, klassers skrik og skrål, et menneske med hjertets ild i denne tid av damp og stål, - hvad er det mannen vil? Til side mann, slipp massen til! Til side, og han faller; og ingen horer ropet. Hvem horer hjerter kaller i maskinenes synkope? Et menneske javel, javel. Han sleper sig vel hjem ved kveld og boier sine kne, og ber for hver en d~dstrett bror på hele denne hatets jord. Et menneske; hvad er vel det? Jo det er du og jeg min bror, som hvirvles ut i kaos, og gir igjen et kj~rlig ord for piskeslag de ga oss!

24 DET FINNES ET LAND Det finnes et land bakom bergene blå, et Kanaans land uten like, og visste vi bare hvor landet lå, vi lukket vår dør og lot kursen stå mot drømmenes fabelrike. Det ligger og duver etsteds i et blått ocean under milde pasater, og alle er like, hver hytte et slott, og alle kan hoste som intet har sått, av gull er de simpleste gater: Det gnistrer av farver og vellyd og duft, og ingen har nag til sin neste, der ånder en ren og usigelig luft, der hersker et bud over all fornuft: at kjcerlighets bud er det beste. Vi ser det i syner ved høilys dag, men helst når ved natt vi seiler blandt drommenes myldrende arkipelag, da horer vi harper og paukeslag, da oiner vi landet og peiler: Og landet det ligger etsteds i det blå og mange f0r oss har vcert der; men ingen kan huske hvor landet lå, men alle de strålende syner vi så de gjemmes i våre hjerter: Og slik er det landet som ikke er som alt det vi ikke kjenner; jo sterkere stormer i livets vcer, vi seiler dets skinnende kyst mer ncer: Det ligger hvor livet ender!

25 Stavangerske «originalen> Enhver by og bygd har nok hatt en og annen blant sine innbyggere som på forskjellig vis har stukket seg ut fra den jevne befolkning. Det kan dreie seg om lovbrytere eller velgjørere, men også om personer som har hatt pussige ideer de har søkt å vinne gehør for, eller de kan ha kroppslyter som de kjennes på. Ikke sjelden er det tale om individer med underutviklede åndsevner. Felles for alle katerogier er klengenavnene de må bzre på gjennom hele livet, i tillegg til sine ((borgerlige døpenavn». I løpet av de hundreårene Stavanger by har eksistert må en regne med at adskillige originaler har vandrer omkring og vzrt til underholdning og «låttegama» for «normale» og «veduge» folk. Ingen skrev om dem i bøker, så de er - i likhet med alt annet levende - gått ned i glemselens bunnløse hav. Det er nok bare noen av dem som levde i siste delen av det forrige århundre og begynnelsen av vårt eget, som en kan regne med blir foreviget i trykt skrift. De som blir tatt med i denne boken har nok blitt omtalt i avisene, muligens også i lokallitteraturen. ((Molboposten)) brakte en del stoff om ((byoriginalene)), og mye av det som på de narrmest følgende sider berettes, er øst fra denne kilden. Selv har jeg «opplevd» flere av «typene» i persongalleriet, mens de ennå gikk lys levende iblant oss. Nå kan det jo vzre en smule betenkelig å føre mennesker inn i «original«-kartoteket. De det gjelder er jo døde og derfor ute av stand til å protestere mot ((registreringen)). Kanskje kan en eller annen ha gjenlevende slektninger son1 ikke må føle seg forulempet. La meg straks få understreke: Det er så visst ingen skam å bli kalt «byoriginal», slik vi vanligvis oppfatter betegnelsen. Iblant kan det endog dreie seg om samfunnsnyttige personligheter som bruker mye av sin tid til å tenke på sine medmennesker og gjøre vel. At de også har skapt munterhet omkring seg, latt folk få noe å smile av er bare et tilleggspoeng for dem det gjelder.