Nr. 2 - september 2014

Transkript

1 Nr. 2 - september 2014

2 SENTRALPOSTEN Redaktør: Jo Sigurd Aurvoll Tlf I redaksjonen: Kari Solaas Paulsen Marius Helgå Trond Arild Ydersbond Tarald Rike Marianne Moltke-Hansen Hans Arild Holmestrand Tegner: Bjarne Træen Sentralposten som pdf: Facebook: Søk gruppen «NTL Sentralforvaltningen» Forsidefoto: Jo Sigurd Aurvoll Layout og trykk: LO Media Opplag: NTL Sentralforvaltningen Postadresse: Youngsgt. 11, 0181 Oslo Besøksadresse: Folkets hus (inngang hjørnet Youngsgt./Torggt.), rom 507 (heis til 5. etg.) Telefon: Faks: E-post: post@ntl-sf.no Leder: Bjørn Halvorsen bjorn@ntl-sf.no, Sekretær: Kjersti Barsok kjersti@ntl-sf.no Nettredaktør: Kjersti Barsok En sommer er over Vi skal tilbake til arbeid, tilbake til skole, tilbake til trening, pokerkvelder og til middager som ikke er grillet. Når jeg skriver dette, er det lærerstreiken som er den fremste fagforeningssaken i den norske offentligheten. Konflikten handler ikke primært om penger inn på arbeidstagernes konti, men om arbeidsmiljøet. I lærernes tilfelle handler det om et fremforhandlet arbeidsmiljø, men også det lovregulerte arbeidsmiljøet risikerer å bli endret. Regjeringen ønsker omkamp om arbeidsmiljøloven, og det kan vanskelig sies at det er fordi den mener arbeidstakerne har fått for lite innflytelse. Nå har norske velgere bestemt at Høyre og Fremskrittspartiet skal styre landet, men vi i NTL håper i det minste at det ikke var ønsket om å endre på arbeidsmiljøloven som var avgjørende for valgresultatet. Les Bjørn Halvorsens leder lenger ut i bladet og vurder om du skal være med å markere støtte til den loven vi har kjempet hardt for å få, eller om du vil være hjemmesitter og la regjeringens syn få din (indirekte) støtte. La deg gjerne inspirere av andre innlegg i dette bladet, når du skal gjøre deg opp en mening. Og til dere som ikke klarer å finne noe å bli inspirert av er løsningen enkel: send oss ditt eget bidrag vær med på å inspirere andre. Kanskje er dette din sjanse til å sette ditt personlige preg på fagforeningen? Hilsen, Jo Sigurd Aurvoll (red.) Redaktøren har ordet LOs sommerpatrulje I sommer har begge NTL Sentralforvaltningens sekretærer deltatt i LOs sommerpatrulje. Tekst: Marius Helgå LOs sommerpatrulje er etter snart 30 års virksomhet blitt noe av en samfunnsinstitusjon, og får årlig mye oppmerksomhet i media omkring sine bedriftsbesøk. Kjersti Barsok deltok noen av dagene under sommerpatruljen i Oslo og Akershus, som pågikk i hele tre uker, og kom også med i Dagsavisens reportasje fra bedriftsbesøk hos NRK. ( nrks-midlertidige-under-lupen/) Kjersti patruljerte også en rekke andre bedrifter. Marius Helgå deltok hele hoveduka under sommerpatruljen i Nordland, hvor det på grunn av reisekostnader bare er patruljevirksomhet i litt over en uke. Den første uka med reising, den andre uka i nærområdene rundt Bodø hvor LOs fylkessekretær har kontorsted. I år var den reisende patruljen i Nordland lagt til Helgeland, altså den delen av fylket som ligger sør for Saltfjellet. Fra NTL deltok foruten Marius Helgå også Tonje Bendiksen (NTL NAV) som sitter både i LOs ungdomsutvalg i Nordland og i NTLs ungdomsutvalg. To av de største NTL-virksomhetene i området ble besøkt, Brønnøysundregistrene og Nasjonalbiblioteket, og begge disse hadde sommervikarer som ble intervjuet om arbeidsforholdene og informert om LO og NTLs studentmedlemskap. Begge NTL-erne deltok også i bedriftsbesøk på en rekke andre bedrifter, først og fremst innen Handel og Kontors organisasjonsområde. Det ble i år totalt besøkt nesten 6000 bedrifter over hele landet, og man fant brudd i lover og regler ved litt over 1500 av disse. De vanligste bruddene er manglende eller mangelfull arbeidskontrakt og brudd på overtidsreglene. I de fleste tilfellene skyldes bruddene ikke vond vilje, men manglende kunnskap hos både arbeidsgivere og arbeidstakere, og sommerpatruljen er på denne måten også et viktig «voksenopplæringstiltak» for å bedre kunnskapen om lover og rettigheter i arbeidslivet hos begge sider. LOs ungdomssekretær i Nordland, Raymond Alstad, og patruljedeltakerne i Nordland venter på ferja på Forvik fergekai. Unge patruljedeltakere i Akershus på vei inn på Jessheim Storsenter. Å delta på LOs sommerpatrulje er svært inspirerende, og kan anbefales for alle som har noe erfaring fra tillitsvalgtarbeid og som er unge til sinns. Kontakt forbundssekretær Foto: Kjersti Barsok Oppsummeringsmøte med pizza etter patruljer i Herøy, Dønna og Alstahaug kommuner. Finn Olav Haga på forbundskontoret for å få informasjon om hvordan du kan delta i ditt fylke i 2015 hvis dette høres interessant ut. Foto: Marius Helgå foto: Marius Helgå 2 sentralposten sentralposten 3

3 Vil du ha klimakroner på konto hver måned? Det vil du få hvis NTL går inn for «karbonavgift med fordeling»: Det legges en stadig økende avgift på alt fossilt brensel og avgiftsinntektene går uavkortet tilbake til hver enkelt, hver måned. Barn får halv sats. Dette er kjernen i forslaget til klimaforsker og klimaaktivist, James Hansen, som fikk den norske Sofieprisen i Hansens beregninger viser at med en karbonavgift som tilsvarer en økning i bensinprisen på 1,5 krone, så vil hver enkelt få 1500 kroner i måneden. En familie med to barn får En karbonavgift til fordeling vil være en sosialt rettferdig, såkalt progressiv skatt. Det skyldes det enkle faktum at de rike har et langt høyere «karbonfotavtrykk». De kjører SUVer, større båter, flyr mer. De vil derfor betale mye karbonavgift, men bare få en gjennomsnittlig andel tilbake.. En annen viktig fordel ved KAF er at den kan innføres nasjonalt. Det er ikke avhengig av en internasjonal avtale. Men hva med konkurransen med importerte varer hvor produsenten ikke har betalt avgift? Svaret er å legge en karbontoll på importerte varer fra land som ikke har en karbonavgift. Det internasjonale handelsregelverket tillater en slik generell karbontoll. Den vil gjøre det lønnsomt for eksportlandet å innføre karbonavgift for å beholde avgiftsinntektene selv. Men det er også mulig å kombinere nasjonal og internasjonal fordeling. NTL har sammen med andre forbund kommet med en veldig god uttalelse, «Klimakampen en kamp om samfunnsmakt», men den er veldig generell. Etter min mening er James Hansens forslag helt i fagbevegelsens ånd. Hansens forslag gjør dette til noe annet en et spørsmål om dårlig samvittighet når vi flyr, men nettopp til et spørsmål om omfordeling, om samfunnsmakt. At de rike og deres økonomer ikke har foreslått noe så enkelt, ja «genialt» bør ikke overraske noen. De rike liker ikke progressive skatter. Felles lagbilde av Sabra & Shatila Survivors og Minde IL NTL Sentralforvaltni ngen på Norway Cup Det ville nok vakt en del oppsikt dersom landsforeningens frikjøpte tillitsvalgte prøvde å stille som lag i verdens største fotballturnering, og det har vi da heller ikke gjort noe forsøk på. Tekst: Marius Helgå Fotballkampen bød på flere gode prestasjoner fra begge lag. foto: Marius Helgå Siden 1990 har palestinske lag deltatt i Norway Cup etter initiativ fra norskpalestineren Fuad Timraz, og helt fra starten har også fagbevegelsen bidratt både økonomisk og på andre måter i å realisere dette. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (Nå en del av Industri Energi) og Oslo Grafiske Fagforening var blant de første som bidro økonomisk, og senere har også andre forbund og foreninger blitt med. I 2014 var det av grunner vi dessverre kjenner altfor godt umulig å få noe lag fra Gaza til Norge for turneringen, men et lag fra Jerusalem deltok i tillegg til Sabra & Shatila Survivors Gutter 12-lag som var sammensatt av gutter fra ulike flyktningeleire i det sørlige Libanon. Iren Fjellum og undertegnede var i starten av Norway Cup-uka til stede under en vennskapskamp mellom sistnevnte lag og Minde IL fra Bergen. Selve kampen var svært underholdende, og endte slik vennskapskamper bør med et uavgjort resultat, 2-2. Etter kampen dro de palestinske laglederne i gang litt tradisjonell musikk og det ble danset og sunget av guttene på begge lag i full forbrødring. Det ble så overrakt LO-frisbeer til alle spillerne, og NTL-sekker til de palestinske guttene. Vi er svært glade for på denne måten å ha fått bidra til at noen av de som har det Se video fra feiringen etter kampen på Marius Helgå deler ut sekker fra NTL Sentralforvaltningen. aller dårligst får se at det finnes en annen verden enn den de til daglig opplever i flyktningeleirene hvor de bor, og håper å se både årets deltagere og andre lag fra Palestina besøke Norge ved senere anledninger. Les mer om Fuad Timraz og hans innsats for palestinske lag på Norway Cup i Typografiske Meddelelser 03/2013 ( foto: Marius Helgå foto: Iren D. Fjellum Kraftig nedgang i statlig AFP-pensjonering i 2013 Antallet AFP-pensjonister i Statens pensjonskasse, SPK, var i 2013, en nedgang på 8 % fra året før. SPK hadde uførepensjonister i 2013, det var 4 % færre enn året før. For uførepensjonistene (som for alderspensjonistene) er det samordning av ytelsene gjennom Folketrygden og SPK. Studiestarten I anledning studiestart arrangerer LO stands ved studiesteder flere steder i landet. Her ser vi forbundssekretær i NTL Finn Olav Haga på plass på stand på Universitetet i Oslo, mens NTL Sentralforvaltningens sekretær Marius Helgå er i aksjon med vaffelrøra i bakgrunnen. Over 300 studenter besøkte standen og fikk i tillegg til vafler mye nyttig informasjon om LO og NTL milliarder kroner i samlede utlån til bolig fra SPK Antallet boliglånekunder i Statens pensjonskasse (SPK) økte fra i 2012 til i 2013, og samlede boligutlån økte fra 58.2 mrd til 83.5 mrd kroner. I følge SPKs lånekalkulator er renta på boliglån i SPK nå ca 2.7 %. 4 sentralposten sentralposten 5

4 Norske mann i hus og hytte - HMS for kontorister Vi bruker kroppen stadig mindre for å overleve og, påstås det, stadig mindre til rekreasjon. Få tilbringer så stor del av livet innendørs som oss kontorister. Så skulle man tro, da, at vi vanskelig kan bli syke av jobben. Tekst: Jo Sigurd Aurvoll Verneombudrollen er helt annerledes i en entreprenørbedrift enn i et statlig kontor, men målet er det samme: å passe på at arbeidsplassen ikke utgjør en unødvendig risiko for arbeidstakerne. Ofte er det fysisk tilrettelegging av arbeidsstasjonen det handler om. De ansattes sikkerhet i møtet med kundene/brukerne har også lenge vært et tema. Etter at en ung oslomann søkte og fikk herostratisk berømmelse gjennom å angripe styringsinstitusjonene våre har også objektsikring blitt et tema for HMS i Staten. Det er ikke mye helse i å sitte pal og stirre på en dataskjerm. Stiv rygg og nakke, nærsynthet, hodepine og overvekt er derfor plager vi dessverre må forvente blant våre medlemmer. På disse områdene kan vi kun sammenlignes med oss selv det nytter ikke å sammenligne seg med gartnere, offiserer eller sykepleiere når det gjelder det fysiske arbeidsmiljøet. Vi har likevel en del felles utfordringer i det psykiske arbeidsmiljøet. For veldig mange er kollegene på arbeidsplassen deres nærmeste sosiale gruppe. Du kan bruke mer tid sammen med en kollega enn med dine kjæreste og nærmeste, og det viser seg at ikke alle er venner i hvert fall ikke hele tiden. Kjennskap gir ikke alltid vennskap. Det er heller ikke noe vi bør strebe etter. Venner er den ene tingen et individ må få lov til å velge selv. Derimot kan de forskjellige gradene av ikke-vennskap både være skadelig for bedriften og utgjøre en stressfaktor for de ansatte. Dermed kan denne «myke» siden av HMS arbeidet vise seg å være en svært rentabel investering. Jeg har vært med i mangt et HMS møte der deltagerne har stirret stivt ned i bordet, like livredde for å bli avkrevd meninger om «hva vi skal gjøre for å bli bedre sammen» som en uskyldig mann er for at Jenny Jensen skal invitere ham opp på scenen for å synge med på refrenget. HMS har nyheten som hjertepuls det forventes at man finner på noe nytt hver gang, rafting, rosedusj, la seg falle i kollegaens musearmer... Likevel er det slik at selv dårlige tiltak/ aktiviteter har en funksjon. De bidrar til å se helheten på en litt annen måte, kanskje et fint perspektiv, kanskje viser det seg å være mindre produktivt enn man hadde håpet. En ting er i hvert fall sikkert, kun en idiot forventer nye resultater av gamle årsaker. Foto: Jo Sigurd Aurvoll Krüger & Krogh Brennpunkt Oslo Elsker du klassiske belgiske fullformat tegneserier a la Tin-Tin og Sprint? Liker du kunstnere med sans for detaljer? Har du ventet på en norsk tegneserie i denne stilen? Dersom du også liker at tegnerne og forfatterne holder seg så nær historien som mulig har du to valg: du kan vente på at Hans Olav Lahlum får lært seg å tegne eller du kan kjøpe Ronald Kabiček, Endre Skandfer og Bjarte Agdesteins tegneserieepos, Brennpunkt Oslo. Handlingen foregår i Oslo desember Martin Luther King jr. skal ta imot Nobels fredspris 10. desember, og et attentat planlegges. En serie pussige hendelser har vakt AFMAs (Avsnitt for Mellemliggende Anliggender) nysgjerrighet og feltspesialagentene Jacob Krüger og Otto Krogh blir satt på saken. Det har gått noen år siden sist et forlag satset på et helt album med en lang historie, og det råder noe usikkerhet om målgruppen for denne serien. Min egen 13-åring var noe skeptisk, men far ble fort solgt. Både historie, tegninger og nostalgifaktoren slår til. Anbefales! NTL Sentralforvaltningen på nett! Besøk våre nettsider og få oppdaterte nyheter og informasjon om foreningen. Gå ikke glipp av den skjulte skatten, Medlemsnett! Du logger deg inn ved hjelp av medlemsnummeret ditt som brukernavn. SSB vil fjerne 100 SSB har på få år redusert antall årsverk med 10 %. Etter varsel om ytterligere budsjettkutt fra Finansdepartementet mener ledelsen at det fremdeles er behov for å skjære ned på bemanningen med ytterligere 50 årsverk. I tillegg ønsker toppledelsen i SSB en ytterligere fornying av organisasjonen, og varsler dermed at ytterligere 50 kan måtte gå for å gjøre plass til 50 nyansettelser i løpet av Toppledelsen i SSB har ikke varslet hvor i organisasjonen man ønsker å kutte, men har varslet at en kartleggingsprosess av virksomhetens arbeidsprosesser er i gang. Ledelsen har videre varslet at oppsigelser kan bli aktuelt, dersom man ikke kommer i havn ved hjelp av frivillige avganger. NTL sentralt er varslet om saken, og vil følge prosessen nøye i samarbeid med de lokale avdelingene. Barn har det best med liten ulikhet i samfunnet Du vil det beste for barna dine - da er det vel lurest å la dem vokse opp i mest mulig velstand? Nei, det er mye bedre å la dem vokse opp i et samfunn med mest mulig likhet. Mellom nasjoner (og delstatene i USA), varierer ikke Unicefs indeks for hvor bra barn har det («wellbeing») med rikdommen, men med ulikhetene i samfunnet. Dette er belyst i en artikkel i British Medical Journal (*), den viktigste assosiasjonen er vist her. Lenke: org.uk/resources/spirit-level/childwell-being * Pickett, K. E., & Wilkinson, R. G. (2007). Child wellbeing and income inequality in rich societies: ecological cross sectional study. British Medical Journal, 335(7629), sentralposten sentralposten 7

5 klima Klimafornekting light offisiell norsk politikk Vi har lett for å prøve å vri oss unna det ubehagelige eller truende. Kanskje ikke ved å fornekte det totalt, men f.eks. bagatellisere det, skyve det foran oss, vri på det. Så ubehaget blir mindre, og vi kan fortsette med å skyve det foran oss. Som risikohåndtering, kan slik rasjonalisering være svært lite rasjonell, og klimaproblemene er et ekstremt klart (og trist, vil mange si) eksempel på dette. I over 100 år har det vært vitenskapelig klart at klimagassutslipp kan ha de ødeleggende virkningene som vi nå ser klare omriss av, og den eneste rasjonelle vinklingen da, er «føre var». Akkurat det de fleste gjør når de kjører på en ukjent vei med mange mulige faremomenter: Sett ned farten. For klimagasser blir det å holde utslippene lave helt til en eventuelt har fått belegg for at de ikke er så farlige. Dette er jo ikke relevant for de reine klimafornekterne, for de bare påstår at dette belegget fins, ingen fare, punktum. De er en seigliva, men utdøende rase, og fornektelsen fører til skivebom på skivebom når det gjelder forutsigelser (prognoser) om temperaturutvikling mm.- uten at det bryr dem noe særlig. Velkjent psykologi ved fortrengninger. Og til deres forsvar: Over 90 % av oppvarmingen går i havet, lufttemperaturen på jordoverflata øker svært ujamt og temmelig langsomt - FNs klimapanel (IPCC) har tidligere anslått en for rask økning. Målt ved forskjellen på jordas tilførte og avgitte effekt, går oppvarmingen vel så raskt som IPCC anslo den gangen, men det drøyer altså før det gir seg utslag i lufttemperaturer. «Togradersmålet»: Oppvarming skjer, men vi har jo så god tid De som derimot lever og formerer seg i beste velgående, og med den største selvfølgelighet setter premissene for den offentlige diskusjonen, er de vi kan kalle «klimafornektere light». Menneskeskapt global oppvarming godtas som et faktum og et mulig kjempeproblem - på sikt. I aktuell politikk får hensynet til profitt og forbruk stadig lov å trumfe de store grepene som trengs. Det underliggende budskapet som folk blir sittende igjen med, er at dette ikke er så farlig, og vi har god tid. «Togradersmålet» og måten det brukes på, er klimafornekting light i et nøtteskall. Vi forledes nemlig til å tro at bare vi holde oppvarmingen innafor to grader, så blir det ikke så ille, og vi kan i grunnen holde oss på oljedopet ganske lenge, bare vi når togradersmålet sånn noenlunde. Togradersmålet gir en stående utvinnings- og utslippstillatelse, og så lenge vi har olje og gass som er «reinere» enn det verste (brunkull og sånt), så trenger ikke vi bry oss om at ikke alle kan gjøre som oss - det kan jo ikke de miljøsvina få lov til. Det er mange grunnleggende problemer med togradersmålet. Det viktigste er jo at ingen veit hva to graders oppvarming innebærer over tid, så det er fullstendig ubrukelig i en føre-var-sammenheng. Det er mye som tyder på at Grønlandsisen vil smelte ned på mindre enn 2 grader - faktisk kan det hende vi allerede er forbi point of no return når det gjelder den. Og alle ekstremutslagene vi allerede ser, før oppvarmingen er halvveis til 2 grader, gir grunnlag for å anta at 2 grader vil gi effekter vi på forhånd hadde erklært for helt uakseptable. Det viktigste med togradersmålet er at det er et enkelt mål alle kan enes om, fordi det er omtrent umulig å argumentere noenlunde saklig for at oppvarmingen kan slippes enda lengre. Så det er brukelig til noen formål, men hvis vi gjør det til retningsgivende for oss sjøl, driver vi altså med klimafornekting light. Utslippsreduserende brenning av norsk gass Så lenge en fornekter at de totale utslippene allerede kan ha gått for langt, og skiter grundig i føre-var-prinsipper, kan en i beste Statoil-ånd påstå at Norge gjør miljøet og verden en tjeneste ved å tappe ut og brenne opp norsk olje og gass så fort som praktisk mulig. Alternativet er jo fossiler som gir større utslipp. Og fullrensing av CO2 er både dyrt, vondt og vanskelig, har vi sett. Dette er flerdobbelt feil. Det eneste reelle alternativet er fornybar energi, energisparing og energieffektivisering. Kanskje også fullrensing av CO2. Tilførsel av norsk fossilenergi gir ingen garanti for at en ikke også kjører videre med kullkraft, det har vi sett gang på gang i Europa. Videre fins det nå et fossilkraftverk med fungerende fullrensing, men det er ikke månelandingen på Mongstad. Det er et kanadisk kullkraftverk. Når en er klimafornekter light, er det heller ikke så farlig om et tiltak er ganske nytteløst i praksis, når det er vakkert og effektivt i teorien. Derfor er det fortsatt norsk politikk å bruke kvotehandel som viktigste - og helst eneste - virkemiddel i Europa, sjøl om dette kvotemarkedet i dag har som hovedeffekt å gjøre noen spekulanter rike. (Naturkraft hadde lenge en viktig inntektskilde i å selge gratiskvotene en var tildelt for norske gasskraftverk, fordi det så ofte ikke lønte seg å lage norsk strøm av gassen.) En kan ikke se bort fra at kvotehandel i kombinasjon med andre tiltak kan være et brukbart virkemiddel, men som eneste/viktigste tiltak, har det demonstrert sin udugelighet ganske ettertrykkelig. Det har vært et nyttig redskap i hendene til økonomiske «forskere» som har kunnet «bevise» at støtte til fornybar energi er unyttig eller direkte skadelig. For det vil bare skyve kvoteprisen nedover og forbruket oppover, og dermed kan vi være verre ute enn før. På dette feltet kommer et av fornekter-trekkene veldig tydelig fram: En skygger helt unna spørsmålet om hvor mye det som en påstår, stemmer i praksis. I en kortere periode kan jo fornybarsubsidier redusere kvoteprisen noe, men de vil gi den et permanent press oppover over tid, fordi ny fornybar energi reduserer kvotemengden ved seinere tildelinger. Og sammenbruddet i det europeiske kvotemarkedet er altså ikke fornybarsubsidienes skyld, det er de dårlige tidene. Effekten av mer fornybart over tid er å gjøre fossilt mindre konkurransedyktig, og dette er nok ikke minst bakgrunnen for at Statoil, med eiernes velsignelse, har brukt noen millioner på å delta i småguffent lobbyarbeid i Brussel. Økonomisk fundamentalisme: «Kostnadseffektivitet» Hvis klimaproblemet er virkelig truende, blir Foto: VIDAR RUUD, ANB Klima- og miljøminister Tine Sundtoft sammen med elever fra Kampen skole under overleveringen av delrapport 2 fra FNs klimapanel (IPCC) om virkninger, tilpasning og sårbarhet. estimering av den totale kostnadseffektiviteten av ulike tiltak meget vanskelig. Vi kan ha et tiltak med teoretisk sett svak kostnadseffektivitet, slik endel mener gjelder grønne sertifikater, men som er praktisk gjennomførbart med ønskede resultater korte, gitte tidsrom. F.eks. at det felles svensk-norske sertifikatmarkedet nå skaffer fram ca 26 TWh ny fornybar energi. Er dette dårligere enn et tiltak som kvotehandel, som kan være teoretisk billigere og bedre, men som både har en elendig track record, og et langt og usikkert tidsperspektiv. For ei rekke økonomer som skjeller ut de grønne sertifikatene, er svaret et klart ja. Men modellene de går ut fra, kan umulig reflektere virkeligheten særlig presist, for det er ganske uinteressant om en teoretisk sett kunne nådd fornybar-mål noe billigere når alternativet som vi har sett i praksis er at de ikke nås i det hele tatt. Ikke minst kan det bli svært dyrt når det fundamentalistiske fokuset på «kostnadseffektivitet» fører til at ting ikke blir gjort i tide. Dermed ligger det en betydelig del klimafornekting light i det enøyde fokuset på kostnadseffektivitet, og ved at en neglisjerer de fysiske forutsetningene, blir politikken ikke kostnadseffektiv i praksis i det hele tatt. Hvis somling f.eks. gir oss en meter ekstra havnivåstigning i forhold til hva som kunne vært oppnådd, er det ganske dyrt. En kan ikke se isolert på sånne forhold: Hvis f.eks. EU/EØS-området får rask skikk på sine utslipp, kan en føre en tøff politikk overfor resten av verden, og dermed kan fornybarovergangen som skjer i EU få en global betydning som går langt utover utslippsreduksjonene. Men dette handler mye om politisk dynamikk, som vanskelig fanges opp i økonomiske regnemodeller - uten at fundamentalistene tar høyde for at de bommer på politikken. trond.arild.ydersbond@ssb.no 8 sentralposten sentralposten 9

6 Pensjon Hybridene kommer Foto: yayimages.com En av de kanskje viktigste utviklingstrekkene innen offentlig/halvoffentlig pensjon har skjedd temmelig ubemerket, men likefullt har pensjonsavtalen som ble inngått i slutten av mai 2014 mellom Virke og Fagforbundet potensiale til å danne modell for framtidas offentlige pensjoner. Tekst og foto: Trond Arild Ydersbond Utgangspunktet var at anbudsutsatte ideelle virksomheter som Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen ikke har mulighet til å påta seg pensjonsforpliktelser på linje med stat og kommuner, slik at vanlige ytelsesbaserte ordninger, som gir garantier for nivået på pensjonen i forhold til sluttlønna, ikke kunne komme på tale. Samtidig ville ingen gå ned på det dårlige nivået i private innskuddsordninger, som både har lave pensjonsavsetninger og legger all risiko på arbeidstakeren. Løsningen ble en såkalt hybridordning, der det ikke er noen garanti for hvor mye av sluttlønna pensjonen vil utgjøre. Pensjonen bestemmes av størrelsen og verdiutviklinga på pensjonsinnskuddet til den enkelte. Mens der det gis en viss garanti for verdiutviklinga til pensjonsinnskuddet, og arbeidstaker er sikra utbetalinger så lenge h*n lever. Ordningen har samme innskudd fra arbeidstakerne som i de offentlige ordningene, 2 %, mens arbeidsgiverne skyter inn 5 %. Det er endel mer enn de er lovpålagt å gjøre, men samtidig svært mye mindre enn stat og kommune skyter inn for å få de offentlige ordningene til å gå i noenlunde balanse. I ordningen er også et annet «hellig» prinsipp gitt på båten: Det må betales inn litt mer for kvinner enn for menn, fordi utbetalingene skal være like, og kvinnene lever litt lengre. Rådgiver Steinar Fuglevaag i Fagforbundet mener dette er en god avtale for de som tjener under ca Ytelsesbaserte ordninger for fall Få snakka høyt om det, men da Pensjonsreformen ble vedtatt med indeksering (tilleggspensjonene justeres ikke helt i tråd med lønnsutviklingen) og levealderjustering (pensjonsutbetalingene justeres ned ved økende levealder så en forhåndsavsatt pensjonspott skal rekke sjøl om folk lever lenger), var egentlig de gamle ytelsesbaserte ordningene dødsdømt. Når en 66 % kompensasjonsordning levealderjusteres, er den nemlig ikke 66 % lenger, og ordninger som gir mye lavere dekningsgrad, er ikke noe godt alternativ for flertallet av arbeidstakere. Da er det mye bedre med ordninger som er basert på hvor mye som er satt av til pensjon for den enkelte. Det er også langt sikrere, for ordninger som er svært avhengige av garantier, er ikke trygge i dagens og morgendagens økonomiske virkelighet. De ytelsesbaserte ordningene ble til i ei anna tid, da Folketrygden dekket langt over 50 % av sluttlønna, det var et beskjedent gap opp til 66 % -ytelsen, og det ikke var så mange med inntekter langt over gjennomsnittet. Vi hadde tiår med ganske raskt voksende økonomi, og stadig flere sysselsatte hadde små problemer med å betale for de ganske beskjedne pensjonsrettighetene til en liten pensjonistbefolkning som passet på å dø i tide. Opprinnelig var det ment at de ytelsesbaserte ordningene skulle dekkes ved et pensjonsinnskudd på ca 4 % av lønna, 2 % hver på arbeidsgiver og -taker. Men mens arbeidstakerinnskuddet har stått stille, har innskuddet til arbeidsgiver økt og økt, og er nå gjerne et sted mellom 8 og 15 %. Disse innbetalingene er i stor grad til understøttelse for verdig trengende, for mange av de lavtlønte får ikke engang sine egne 2 % innskudd igjen. De blir samordnet bort fordi Folketrygden gir såpass god dekningsprosent på de laveste lønnene. Hvis du får fire lønnstrinn ekstra rett før du går av, noe som skjer ganske ofte, er det opplagt at pensjonsavsetningene som er gjort for deg ikke kan dekke opp for dette. De kan faktisk heller ikke dekke pensjonen din om du har ligget fast i lønnstrinn på tilsvarende eller mer. Pensjonsutbetalingen din må dekkes inn av andres innbetalinger, og dette kan aldri bli helt bærekraftig - det har temmelig sterk karakter av pyramidespill. En viktig grunn til at de fagorganiserte har slått ring om de ytelsesbaserte ordningene, på tross av alle de åpenbare svakhetene, har vært skort på gode alternativer. De vanlige innskuddsbaserte ordningene i privat sektor er gjennomgående enda verre, med null garantier, dårlige innskudd og høye forvaltningskostnader. Dette er i ferd med å endres drastisk, med de nye hybrid-ordningene. Grovt sett, kan en si de er en kombinasjon av individuell opptjening og kollektiv forvaltning, med større eller mindre innslag av verdigarantier. Dagens statspensjon kan f.eks. erstattes med en hybridordning med 12 % innskudd, 8 på arbeidsgiver og 4 på arbeidstaker. Med en viss verdigaranti på innskuddet, f.eks. 1 % realavkastning hvert år, har vi en ordning som både er mye tryggere, billigere og mer forutsigbar for stat og kommuner, og gir det store flertallet bedre pensjon ved 67 års alder enn med dagens ordning. Hvordan kan dette være mulig? Money for nothing? Det er tre grunner: For det første går nå en stadig større del av pensjonsinnbetalingene til å dekke pensjonene for de mest høytlønte. Sjøl om reglene for pensjonsinnskudd nå åpner for å betale inn over 20 % for disse, er det langt fra nok, så omleggingen vil representere en betydelig innstramming. For det andre, forutsetter vi at pensjonsinnskuddet fra den ansatte øker, og for det tredje ligger det ikke inne noen garanti for at pensjonsutbetalingene etter 67 år vil følge inntektsutviklingen. Så kan en spørre hvorfor hele 8 % på arbeidsgiver? Jo, fordi de fleste offentlige virksomheter betaler inn mer enn dette i dag, og en omlegging bør jo i utgangspunktet gå i null for dem. Derfor er det naturlig at omlegging gir solide innskudd og kombineres med lønnsøkning, som kan dekke ekstra innskudd fra arbeidstakerne, og verdigarantier. «Informasjon» fra bransjen I innskuddsbaserte ordninger er pensjonen din en pott som du får delt ut fra et visst antall år, til den er slutt. Dør du før den er slutt, får arvingene utbetalt resten. Det kan jo være bra, men det er nesten det eneste bra som er å si om ordningen. Det er en ordning som er bare er fordelaktig dersom du er ganske sikker på å leve betydelig kortere enn gjennomsnittet, og du har arvinger du gjerne vil skal tilgodeses. For min egen del, er det et vektig argument mot ordningen at arvingene får en objektiv interesse av at jeg dør fortest mulig, før potten er brukt opp. Det at utbetalingene faktisk tar slutt, tildekkes også på diverse måter. xxxx i yyyy presterer å påstå at «alle kommer jo på sykehjem, og da tas pengene likevel». I trygg avstand fra fakta som er at til og med i 90+, er over 60 % hjemmeboende og _ikke_ på hjem! Og i 80+ bor over 80 % hjemme. Fellesordninger gjør det mulig å barbere forvaltningsomkostningene, som utgjør et stort problem i alle innskuddsbaserte ordninger. De er gjerne på % i året, og kan dermed lett ødelegge verdiøkningen - men dette sies det lite om når det reklameres for innskuddsordninger. Det påstås som en sannhet at folk vil ha innskuddsordninger av privatøkonomiske grunner. For å belyse dette, kan vi ta et forenkla regneeksempel. Vi ser bort fra renter, prisstigning osv og går ut på en pensjonspott på 1.4 mill - det er ikke urealistisk for en vanlig lønnstaker. La oss anta at gjennomsnittlig levealder er 81 år, og at utbetalingene i en innskuddsordning går til 87 år. Altså 14 år forventa pensjonisttid, og 20 års utbetalingsperiode. I en fellesordning blir det / 14= kr i tilleggspensjon, garantert hvert år fram til død. I en individuell ordning blir det / 20= kr i tilleggspensjon, og det er brått slutt når en fyller 87 år. Hva er privatøkonomisk mest gunstig, i form av trygghet og gode utbetalinger i forhold til innskuddet? Den forventa totale utbetalingen blir jo 1.4 mill i begge tilfeller. Men lavt rentenivå, vil ikke mer presise beregninger endre hovedtrekkene i dette bildet. Økte pensjonsinnskudd: Alternativ til seinere pensjoneringsalder Hvis en ikke gjør noe som helst, er det opplagt at flere år å dele på, vil gi lavere pensjon pr år. Hvis en vil beholde samme nivå på utbetalingene, må det betales inn mer. Enten ved at en jobber lenger, eller ved at det betales inn mer underveis. På mange måter er det svært mye bedre å betale inn mer enn å satse på å jobbe lenger. For alle vil ikke ha anledning til å jobbe lenger (enten fordi de ikke kan eller fordi de ikke får lov), men alle kan tåle litt større innbetalinger. Mer trekk underveis gjør også forskjellen på lønns- og pensjonsutbetalingene mindre. 10 sentralposten sentralposten 11

7 kurs Redaktøren skyter fra hofta NTL Sentralforvaltningen på kurs I slutten av august arrangerte NTL Sentralforvaltningen to kurs parallellt, et grunnleggende «Nysgjerrige og interesserte»-kurs, og et «Lokale lønnsforhandlinger»-kurs. Her er noen bilder fra to givende dager. foto: Marius Helgå War, what is it good for? Absolutely nothing! Say it again! Kari S. Paulsen og Iren Diana Fjellum ønsker velkommen. Randi Stensaker fra LO Stat innledet for begge kursene. Slik sang Edwin Starr i listetoppen War i Dette var egentlig en Temptations sang fra året før og antikrigsbudskapet traff tidens ånd perfekt. Imidlertid hadde the Temptations mange konservative fans og ville ikke risikere å miste en stor del av fanbasen sin, derfor ga de den aldri ut på single. Min generasjon kjenner nok sangen bedre i Bruce Springsteens eller til Frankie Goes to Hollywoods versjoner fra midten av 80-tallet, men jeg oppfordrer alle til å høre litt ekstra på de gamle versjonene backingbandet The Funk Brothers er en av «the great unsung heroes» i populærmusikken! Nå skulle ikke denne spalten handle om musikk, men om krig. Nærmere bestemt om det som etterhvert begynner å ligne på en borgerkrig i Irak, selv om media fremdeles velger å omtale IS (Den islamske staten) som en terroristorganisasjon. IS har klart å skremme ganske mange mennesker i Norge (og ellers i verden) med sin voldelige ferd mot målet om å etablere et nytt kalifat. Hva er løsningen? Bevæpne motstanderne? Gå inn med en internasjonal styrke a la FN? Pøse på med bomber? Jeg tror denne konflikten har vist det norske folk at det ikke er islam vi skal være redde for. IS er en politisk organisasjon mer enn en religiøs. Muslimer verden over tar avstand fra volden og metodene, så vel som målet. Folket i Syria og Irak ønsker fred og stabilitet, men de ønsker også rettferdighet. Det er et mål det burde være lett å dele. Rettferdighet handler om gjensidig tillit og om respekt. Respekt for menneskeliv og for andres meninger. Det blir vanskelig å bygge opp igjen tilliten og respekten i Irak og Syria, men da burde det bli desto lettere å begynne her i Norge. Think globally, act locally! God høst! Foto: yayimages.com Vrimling og erfaringsutveksling i pausene. Deltagerne på lønnsforhandlingskurset følger interessert med. Vervetrening på Nysgjerrige og interesserte-kurset. Aktivt gruppearbeid blant de som skal ut og forhandle lønn i høst. 12 sentralposten sentralposten 13

8 debatt Har du noe på hjertet eller har andre innspill? Send e-post til hummer & kanari Lærerkonflikten: Helt meningsløs i statlig perspektiv Kommunenes sentralforbund (KS) sitt ønske om å binde lærerne fastere til ei «normalarbeidstid» på skolen er kanskje forståelig som forsøk på å styre ei gruppe som helt klart har variabel arbeidsinnsats, samtidig som en gjør arbeidstidsordningene mer like for kommunale arbeidstakere. Men den enorme negative reaksjonen på nyordningen, og innbittheten i kampen er neppe typisk for en gjeng latsabber som slåss for privilegiene sine. Og når befolkningen er ganske så splitta i holdningen til lærernes krav, er dette et godt stykke på vei skillet mellom de som kjenner til og har reflektert over prinsippene for arbeidstidsordninger, og de som fortsatt innbiller seg at arbeidsinnsats = timer på arbeidsplassen. For når en jamfører lærernes arbeidstidsordninger med vanlige opplegg i staten, blir en sittende med to store spørsmål. Først: Hvordan i all verden kunne KS komme opp med arbeidstidskrav som både er en smule sære i internasjonal skolesammenheng, går stikk imot utviklingen i arbeidslivet, og er svært ugunstige for mange av de mest seriøse av lærerne? Og: På tross av at de over tid hadde mørna lærerforhandlerne ganske kraftig, slik at de gikk med på mye av ønskene - hvordan i all verden kunne de tro at det ville gå gjennom i uravstemning? Generelt: Mer arbeid hjemmefra og på kvelds- / helgetid Den generelle tendensen i arbeidslivet er at en økende del av arbeidet utføres fra andre steder enn det vanligste oppmøtestedet. Og ofte utenom de vanligste arbeidstidene. I praksis kan en god del bli gratisarbeid, som når en svarer på mail og gjør ferdig et notat om kvelden, men hovedprinsippet er jo at arbeid utover normalarbeidstid skal avspaseres. Det at arbeidet i noen grad invaderer privatsfæren, ikke minst oppmerksomhetsmessig, er et mulig problem for arbeidstaker, men neppe for arbeidsgiver - så lenge det ikke går på helsa løs. Det er også vanlig med temmelig vekslende arbeidsbelastning over året. Sånn sett, får stadig flere en arbeidshverdag med store fellestrekk med den tradisjonelle lærerrollen. Det burde jo gjøre det enklere å enes om arbeidstidsordninger? I staten er det nå gjerne anledning til å avspasere inntil 24 dager, slik at med feriene, blir det inntil 49 dager = ca 10 uker med «fravær». Det er også vanlig med kjernetid + fleksitid, og kjernetid er f.eks fra , altså 27.5 timer/uke. Statens ordning i praksis ganske lik lærernes Men dette svarer jo temmelig nøye til lærernes vanlige arbeidstidsordning! Kjernetida pr uke er omtrent lik det som vanligvis er bundet i undervisnings-, konferanse- og møtetid, og netto fraværstid for lærere er ikke langt fra en statsansatt med 24 avspaseringsdager. Det forekommer jo også lokale avtaler om ytterligere avspasering - dette reflekterer arbeidets krav. Og noen ganger blir slike avtaler blokkert av arbeidstakerorganisasjoner som mener de i hovedsak er et grep for å spare inn betaling for overtid og ubekvem arbeidstid - det kan det jo være mye i. Statens hovedmotivasjon for å ha så mye avspaseringsmuligheter er jo å slippe overtidsutbetalinger og ha færre ansatte ved at arbeidsinnsatsen økes når det topper seg. Ganske få utnytter disse mulighetene fullt ut - svært mange har en arbeidssituasjon som gjør det vanskelig/ umulig å avspasere så mye. Lærerne har tradisjoner for å godta sånt, de tar et personlig ansvar for jobben sin. Det medfører ofte mange timer ekstra i forberedelser eller etterarbeid med retting og evaluering. Dermed er temmelig mange strikker allerede strukket helt ut for mange av dem. Men sjølsagt ikke for alle - undersøkelser av faktisk arbeidstid indikerer at i snitt er nok arbeidsinnsatsen nær det som er forutsatt, men det er avvik begge veier. Det viktigste spørsmålet for oss som bruker skolens tjenester, er om lærerne gjør jobben sin, bra, ikke hvor mange timer de bruker på det eller hvor de er til enhver tid. Dette fanges tydeligvis ikke godt nok opp i alle rapporteringssystemene som er innført, og det er ikke lett å skjønne hvordan mer bundet arbeidstid skal være til noen stor hjelp. Vi må jo også regne med at mange av de som overyter i dag, vil justere innsatsen ned når det er hvor de sitter, og ikke hva de faktisk gjør, som er det vesentlige for arbeidsgiver. Forhandlingsansvaret tilbake til staten? Tidligere er det staten som har hatt forhandlingsansvaret for lærerne, og nå har flere, bl.a. SV, tatt til orde for at det går tilbake dit. I lys av de store likhetene mellom statens vanlige arbeidstidsordninger og lærernes, er det kanskje lurt - det er vanskelig å se hvordan lærerkonflikten kunne oppstått med staten som forhandlingsmotpart. Videre er det jo statens økonomiske føringer som i hovedsak bestemmer rammene for utgifter til skole, ikke de enkelte kommunenes disposisjoner. trond.arild.ydersbond@ssb.no Terje Pedersen, ANB Arbeidere drikker ikke vin historiens gyllene elv En gang pliktet alle kornbønder i Norge å brygge øl til jul, i kristendommens navn. Gulatingsloven viste ingen nåde: hadde ikke bonden brygget øl på tre år ville han miste alt han eide, halvparten til biskopen og halvparten til kongen. Dessuten risikerte han landsforvisning. Det påstås at Island ble befolket på denne måten... Dersom du ikke har lyst til å flytte til Island, les videre! Brygg ølet selv! I utgangspunktet er det veldig enkelt: på varedeklarasjonen står det at øl består av maltet bygg, humle, gjær og vann. Hvor vanskelig kan det være å kombinere disse fire ingrediensene til noe smakfullt? Et bedre spørsmål, for vi som allerede elsker øl, er hvordan det er mulig å kombinere disse fire ingrediensene til så mange forskjellige øl. I mange år har ølbrygging på hobbybasis betydd at man har kjøpt store bokser med maltekstrakt, kokt det ut i vann, kjølt produktet ned og helt alt i en gammel vinballong sammen med en pose tørrgjær. Etter en uke hadde man øl. Da var det bare å putte en halv sukkerbit i en tomflaske, tappe brygget over og korke så fikk man kullsyre også. Flere burde prøve dette, for resultatet kan bli ganske bra, men det er ikke dette som er dagens farsott. I dag lager hobbybryggeren vørteren selv. Det betyr at man selv maler kornet, røster malten og mesker. Det medfører også at man selv skyller ut mesken, at man koker inn humle før man kjøler ned og tilsetter gjær gjerne fersk spesialavlet typeriktig gjær. Fremdeles kan man tappe på flasker og lage kullsyre på samme måte som før, men man kan også tappe det over på fat og servere det som på pub, fra tappekran. Det er ikke nødvendig med lang utdannelse for å komme i gang. Framgangsmåten kan du lære av internett, av venner eller av kurs (anbefales!) De siste to årene har det dessuten kommet et vel av bøker som kan lære deg det nødvendigste. Jåleri og døgnflue? Butikkhyller og vinmonopol har måttet utvide for å få plass til fler ølmerker og typer. Dette er en internasjonal trend. Etter at håndverksbryggeriet Sierra Nevada startet i Chico, California i 1980 (lengst nord i Sacramentodalen) har bevegelsen rullet sakte fram inntil alt eksploderte noen år etter tusenårsskiftet. I Norge startet Nøgne Ø å brygge i Grimstad i Dette betyr at du nå kan få spennende øl over hele verden selv i land som Italia og Norge. En gjennomgående trend er at håndverksølene har høyere alkoholprosent enn vi er vant til, men det må ikke være slik. En forløper til hjemmebryggerbølgen (som utviklet seg til mikrobryggerier og håndverksbryggerier) er the Campaign for Real Ale (CAMRA) som startet i Da var målet å ta vare på de britiske overgjærede øltradisjonene, noe som innebar en senkning av alkoholinnholdet, siden Milds og Bitters tradisjonelt har ligget på 3-4 % alkohol. Går vi enda litt tilbake ser vi at bryggeribransjen i tiden fra første verdenskrig og utover i det tyvende århundre ble stadig mer ensrettet og monopolisert. I Norge hadde vi, som de fleste husker, regionale distribusjonsavtaler som effektivt hindret mer enn et par tre merker å nå butikkene, og typisk handlet det om øl av nøyaktig samme type (pilsner). Øl har i dag tatt en god bit av snobbemarkedet som tidligere var forbeholdt vin. Dette er ikke stedet for å gå inn på smakskompleksitet og aromaer. I stedet kan vi ta inn over oss at sumererne (ca til f.kr.) skilte mellom mer enn 50 typer øl. Og at øl og hardt brød har bygget pyramidene og drevet alle antikkens hærer i Midt- Østen. Faktisk er brød og øl grunnleggende det samme. Det er vanninnholdet som skiller de to. Et gammelt egyptisk visdomsord er: «I munnen til en lykkelig mann er det øl.» Foto: yayimages.com 14 sentralposten sentralposten 15

9 anmeldelser Lest en bra bok eller sett en god film? Send e-post til Driftige damer Mottaket Tittel: Driftige damer: Lærde og ledende kvinner gjennom tidene. Forfatter: Elisabeth Aasen Forlag: Pax forlag 2009 Elisabeth Aasen har skrevet en rekke faglitterære bøker om kvinner og kvinners plass i samfunnet. I «Driftige damer» tar hun oss med fra tidlig middelalder og helt fram til kvinner fikk stemmerett på starten av det 20. århundre og lar oss møte en rekke kvinner som har stått fram i historien. Aasen har selvsagt gjort et utvalg av kvinner hun lar oss møte, det finnes andre hun kunne trukket fram i stedet for de hun har valgt, men valget har vært hennes, og vi må respektere det. Lærerkoden Tittel: Lærerkoden. Indre motivasjon og kampen om norsk skole. Forfatter: Magnus Engen Marsdal Forlag: Forlaget Manifest 2014 Magnus Marsdal er for de fleste i fagbevegelsen et kjent navn etter en rekke utgivelser hos Forlaget Manifest og som foredragsholder og samfunnsdebattant i regi av Manifest senter for samfunnsanalyse. Marsdals nyeste bok, «Lærerkoden. Indre motivasjon og kampen om norsk skole» er et hendig lite hefte som tar oss med midt inn i en høyaktuell strid om hvordan norsk skole skal fungere. Skal det være økonomer Enkelte steder i boka møter vi i stedet for en bestemt historisk kvinne en fiktiv representant for en kvinnerolle. Dette tror jeg er et meget smart trekk av forfatteren. I stedet for å bruke det svært begrensete kildematerialet man vil finne for en enkelt husfrue eller pedagoger som har det siste ord for hvordan den oppvoksende slekt best skal utdannes, hvor detaljstyrende skal politikerne få lov å være i sin styring av skolen, og ikke minst: skal lærernes lojalitet gå til politikere eller elever? Et gjennomgående eksempel i boka er saken omkring Sandefjord-skolen, som innførte et så detaljert system for rapportering av elevers nivå at det ble for mye for en lærer. Marius Andersen, som også er avbildet på bokas omslag, hadde selv en historikk med lærevansker fra egen skolegang, og vi blir kjent med hvilken pedagogisk tankegang han har og som ligger i grunn for at han ikke ønsker å være med på en slik rapportering som han mener vil være langt mer til skade for elevene enn til gagn for politikerne. Det er også en rekke eksempler fra Osloskolen, hvor ordninger med «drilling» inn kan man trekke på summen av alle kildene for denne kvinnerollen, og samle dem i en slags «malkvinne». Boka ble konsumert i sin helhet under en flytur til Barcelona (med innlagte forsinkelser) i 2013, og jeg må si den var interessant fra start til slutt. Å både bli presentert for kvinner som har stått fram i en verden hvor kvinner blir respektert, og ikke minst å møte de kvinnene som klarte å stå fram i en verden hvor kvinner ble til dels aggressivt undertrykt var en svært sterk erfaring. Kampen mot kvinneundertrykking må fortsatt kjempes overalt alltid, og Kvinneuniversitetet har gjennom denne boka fått fram et viktig bidrag til det akademiske grunnlagsmaterialet for denne kampen, samtidig som det fortelles en hel del historie mange kanskje ikke kjenner så godt. Marius Helgå marius@ntl-sf.no mot nasjonale prøver ved flere skoler har tatt helt overhånd og overskygger all annen undervisning i perioder. At rektorenes lønn påvirkes direkte av elevenes resultater på disse prøvene er selvsagt en av grunnene til dette. Alle som har barn som skal gjennom tiårig grunnskole bør spandere noen timer på å lese denne boka, da den virkelig er en vekker for hvilken skremmende utvikling som har pågått i norsk skolevesen de siste 20 årene, hvor rektorene har gått fra å være «fremst blant likemenn» til å være «skoleeiers» lokale representant, og hvor det kreves av lærerne at de kun skal ha lojalitet til politiske vedtak og økonomiske rammer, ikke barnas beste. Marius Helgå marius@ntl-sf.no Tittel: Mottaket Forfatter: Nathan Haddish Mogos Oversatt av Tor Edvin Dahl Forlag: Z-forlag, august 2014 Mottaket har fått noe oppmerksomhet som Norges første asylsøkerroman. Handlingen foregår i og rundt et asylmottak i Harstad i 2009 og 2010, der forfatteren selv har bodd. Boka er en roman. Den er inspirert av virkeligheten, men vi kan ikke vite i hvor stor grad. Det er heller ikke viktig, for forfatteren er ikke ute etter å lage oppvask. Det er på mange måter en eksistensialistisk roman. Mogos skriver om hva det vil si å være et menneske, og hva et samfunn er. I min lesning er mottaket først og fremst et symbol på livet og våre forventninger til det: «Hvorfor si noe mer om stedet? Omgivelsene er ikke annet enn en distraksjon. Det er du selv og din sinnstilstand som bestemmer hvordan stedet forstås. Straks du skjønner at du nå befinner deg på Mottaket, forandres hele din opplevelse av verden, uansett hvem du må ha vært tidligere.» (s 13) og «Alt liv er lidelse og all lidelse er en prosess, en safari der vi alle er turister.» (s 154) Vi følger tre venner, fra forskjellige land i Afrika, i hverdag og fest. De har svært forskjellige måter å forholde seg til tilværelsen på, men forfatteren faller aldri for fristelsen til å gå inn i hodene til andre enn fortelleren. Romanen er fornøyelig også som en «oppvekstskildring» der utgangspunktet er voksne menn som er kastet inn i livet på et (for dem) eksotisk sted. Hovedpersonene får en aha-opplevelse da de blir kjent med en samisk mann i Harstad en mann som ser helt lik ut som alle andre nordmenn, men som har et annet glimt i øyet, som har et annet forhold til den åndelige dimensjonen i verden, som viser forståelse og som de selv kan forstå. De får forklart at de som asylsøkere faktisk er kommet til samefolkets land og at nordmennene de siste hundreårene har kolonialisert det og undertrykket urbefolkningen som har bodd der i mer enn år. Dette møtet får fortelleren til å reflektere over hvordan samfunn møter hverandre: «Jo mer opptatt folk var av jord og eiendom, jo mindre innfødte var de. Innvandreren vil gjerne eie landet, mens den innfødte ser på jorda som sitt eget liv.» Hovedpersonen ser en parallell til Etiopia. Han har kjent på forfordeling som eritreerne ble til del i Etiopia. Men, han ser også parallellen videre, inn i sitt hjemlige Eritrea, gjennom møtet med Kunamaene (slå opp!): «Til å begynne med hadde de bare virket merkelige. Utiltalende. De luktet vondt, de kledde seg rart og snakket voldsomt. Jeg sto på avstand og grublet over hvordan de levde, mens jeg forsøkte å finne feil som kunne gjøre meg bedre enn dem. De la knapt merke til at jeg var der. De brydde seg ikke om at andre stirret på dem eller studerte dem. De levde slik de levde. Vi ser det vi vil se, vi tenker knapt på hvordan vi selv lukter, og ta lyder og smak og mønstre er forskjellige overalt.» Boka har også vakre poetiske avsnitt, som når fortelleren, syk av for mye håp kombinert med venting, bestemmer seg for å rive av noen etiske tråder og skape seg et bedre liv gjennom å selge hasj. Han går seg en tur ned til Vågsfjorden og filosoferer over hvordan naturen forandrer seg, men fortsatt er den samme: «Det er et mysterium hvordan naturen forandrer seg som et sakte bevegelig kaleidoskop og forbløffer oss igjen og igjen. Du har sett ned, fanget inne i ditt eget menneskelige drama, og når du ser opp, er omgivelsene ugjenkjennelige. Noe nytt og bedre, alltid trendy! Trærne er de aller ivrigste. Jeg skulle ønske jeg var et av dem. De våkner til grønt liv etter å ha holdt ut med sine svarte knokler. Tålt mørkets vrede. Plutselig viser de seg fram når dagene blir lyse. De demonstrerer ikke mot noe, bare står stille til deres øyeblikk er inne.» (s 184) I tillegg til alt dette får leseren også de forventede innsiktene i dagliglivet i et asylmottak og Hvordan Norge kan se ut gjennom en asylsøkers øyne. Jeg gleder meg til å lese Mogos neste bok. Jo Sigurd Aurvoll josigurdaurvoll@rocketmail.com 16 sentralposten sentralposten 17

10 34 8 encephalon lederen har ordet Løsning fra forrige nummer encephalon 18 sentralposten SENTRALPOSTEN_01_2014.indd :20 KAKURO Kakuro_E_ Bulls Plassér to eller flere av sifrene 8 9 1, 2, 5 3, 3 4, 9 5, 6 6, 8 7, 7 8, eller 9 slik at de sammenlagt 9 5gir 7 summen (tallet) som står oppgitt over eller 3 til 3venstre for 9en tallrekke. Et siffer kan ikke 7brukes 9 9mer 6 7enn 8 én gang i hver sum LØSNING Forsvar arbeidsmiljøloven Arbeidsmiljøloven er en vernelov som blant annet skal hindre at folk jobber seg i hjel. Arbeids- og sosialdepartementet har på vegne av Høyre/ Frp-regjeringa lagt fram forslag til endringer av loven. I LO i Oslos styre, hvor NTL Sentralforvaltningen har to representanter, har vi diskutert forslagene og kommet fram til fem grunner for å protestere. Faste ansettelser. Forslag om økt adgang til midlertidige ansettelser og økt innleie av arbeidskraft gir flere løsarbeidere og utrygge arbeidsplasser, gjør det lettere å kvitte seg med folk og unngå faste ansettelser og gjør det vanskelig for enda flere å få boliglån. Permitteringsloven er allerede endret og dette har ført til flere oppsigelser. Regulert og normal arbeidstid. H/ Frp-regjeringa foreslår økt adgang til lengre arbeidsdager, forverring av hjemmevaktordningen og mer daglig og ukentlig overtid. I tillegg skal forbundenes godkjenningsordning for ekstreme og helseskadelige arbeidstidsordninger fjernes. Resultatet blir økt fare for å gjøre feil på jobben, økt risiko for arbeidsulykker og ulykker som rammer tredjeperson, økte helseplager og flere uføre. Seriøst arbeidsliv. Innleid arbeidskraft er nesten aldri fast ansatt med lønn mellom oppdrag. Arbeids- og sosialdepartementet foreslår å fjerne fagforeningers søksmålsrett ved ulovlig innleie og vil svekke likebehandling av faste ansatte og innleid arbeidskraft. Resultatet blir økt bruk av leiefirmaer. Bygg- og anleggsbransjen viser at desto flere useriøse bedrifter, desto lavere produktivitet, mer sosial dumping og flere arbeidsulykker. Søndagsfri. H/Frp-regjeringa vil ha mer søndagsåpent. Der rammer i første omgang mer enn varehandelsansatte, dernest rammes renholdere, vektere og ansatte innen transport og lager. Arbeidsgivere, varehandelansatte og flertallet av kundene er mot mer søndagsåpent som vil gi økte kostnader, dyrere varer, økte miljøutslipp og slutt på søndag som en kollektiv fridag. Rettferdig pensjonsalder. H/Frpregjeringa vil fjerne dagens ordning der de som fyller 70 år kan avslutte arbeidslivet på en verdig måte. Grensen foreslås endret til 72 eller 75 år. Det åpnes opp for å begrense adgangen til bedriftsinterne aldersgrenser der arbeidsforholdet opphører ved fylte 67 år. Resultatet gir økt alder for opphør av arbeidsforholdet for noen, og økning i sykefravær, uførhet og arbeidsløshet for andre. I fagbevegelsen diskuterer vi i disse dager hva slags aksjonsformer vi vil bruke. Politisk streik er en lovlig form for protest. Det som er sikkert er at det i første omgang blir en større markering på Youngstorget 23. september kl til Det planlegges også markeringer og politisk streik i Trondheim og i andre deler av landet. Vi ønsker at styrene og medlemmene i NTL- avdelingen setter seg inn i forslagene fra Arbeids- og sosialdepartementet. NTL har levert et sterkt kritisk høringssvar til LO og de holder på å lage en kortversjon til bruk ute i organisasjonen. Bjørn Halvorsen, leder NTL Sentralforvaltningen 18 sentralposten sentralposten 19 Kakuro_E_0011 Bulls 7 34

11 Utgiver: NTL Sentralforvaltningen Returadresse: NTL sentralforvaltningen Youngsgate OSLO miniportrettet Sterke meninger Tekst: Jo Sigurd Aurvoll Når og hvordan ble fagforeningen viktig for deg? Jeg meldte meg inn i Kommuneforbundet i Da jobbet jeg i et midlertidig arbeidsforhold på Åsgård sykehus. Fagforeningen var også en viktig aktør i den faglige debatten på sykehuset. Hva kan du ikke greie deg uten? Båten, Sjøen. Fiske. Foto: Jo Sigurd Aurvoll altfor lett inn i rollen som underklasse i dag. Hvem opplever du lytter til deg? Jeg jobber jo som rådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og bruker mesteparten av dagen på telefonen med ansatte på kommunenes flyktningekontor og lignende så jeg opplever at mange lytter til meg. Som tillitsvalgt opplever jeg at jeg får gehør i styret i fagforeningen. Hva gir deg krefter? Trening. Og å være ute i naturen, gåturer, skiturer, fiske, bærplukking mm. Og hva er mest utmattende for deg? Tja. Jeg blir i hvert fall ganske matt av hvordan dokumentasjon og loggføring blir stadig viktigere for oss som jobber i staten. Det oppleves i blant som å putte vogna foran hesten. Hva er det beste ved Norge? Det beste er det egalitære samfunnet og vår generelt ganske antiautoritære holdning. Og det verste? At vi er i ferd med å gå bort fra de tingene jeg akkurat nevnte. Det virker som om vi holder på å etablere et klarere klassedelt samfunn i Norge. Flyktningene og innvandrere går så Hvem: Even Aronsen, 63 år Hva: Den råsterke nordlendingen er tillitsvalgt på IMDi Nord i Narvik og har jobbet i UDI og IMDi siden starten for begge. Han har dessuten jobbet som nødhjelpsarbeider i mange av de aller tøffeste situasjonene verden har sett, Bosnia, Irak, Sri Lanka, Indonesia umiddelbart etter tsunamien og i Sudan. Bare for å nevne litt fra hans allsidige cv. Litteraturinteresserte kan gjenkjenne Even som skurk i flere romaner av Jon Michelet! Og hvem synes du bør lytte mer? Ledelsen på arbeidsplassen burde lytte mer til de tillitsvalgte vi er jo de ansattes representanter og da tenker jeg ikke bare lokalt. Jeg svarer dette, siden min kone ikke leser Sentralposten! Hva er solidaritet for deg? Det er å dele egne goder og andres byrder. Hva ville du snakka med Siv Jensen om? Om fattige barn og om faren for at fordelingspolitikken i Norge gjør at vi utvikler en fattig klasse. Ellers? Vi er et forbrukersamfunn og tror vi kan kjøpe oss inn i og ut av alt. Vi må være aktive deltakere i frivillig arbeid. Jeg sier: «Ja til dugnad!»