avslappet og bekymringsløst, en holdning som gjenspeilte seg i de uvaska dongeribuksene og den altfor store blusen hennes. Suzanne var blitt tretti,

Transkript

1 PROLOG 1980 «Hva er det dere to krangler om denne gangen, da?» I samme øyeblikk som dattera og barnebarnet kom inn i leiligheten hennes, skjønte Emma Bauer at de to andre hadde vært i tottene på hverandre. De nøye nappede øyenbrynene til dattera Grace var sammentrukket i et bistert oppsyn, og munnen hennes var snurpet som en sammensnørt sekk. Idet Grace kysset Emma på kinnet, kjente den eldste kvinnen en skarp duft av fransk parfyme fra sin datter. «Vi kranglet ikke, mor.» «Jeg er da ikke blind,» klukket Emma. «Alvorlig talt, det tar bare en halvtime å kjøre hit; kan dere ikke være sammen såpass uten å kjekle?» «Suzanne og jeg kom for å hjelpe deg med å flytte, ikke for en full oppvask.» «Kjære deg, hvis du kunne se tordenskyen som henger over dere, ville du ikke snakket om oppvask.» «Du innbiller deg ting, mor.» Grace smilte fort til Emma, før hun snudde seg mot Suzanne med et skarpt blikk som ga klar beskjed: Ikke så mormor hører det! Suzanne himlet med øynene. «Mormor kommer til å finne det ut før eller seinere.» Ansiktstrekkene og kroppsspråket hennes var

2 avslappet og bekymringsløst, en holdning som gjenspeilte seg i de uvaska dongeribuksene og den altfor store blusen hennes. Suzanne var blitt tretti, men slengte både skulderveska og seg selv på Emmas sofa som om hun var en furten tenåring. «Du er bare redd for å fortelle henne det fordi du vet at mormor vil holde med meg.» «Det aner jo ikke jeg.» Graces røde kinn var som et barometer for raseriet som bygde seg opp i henne, slik også farens kinn hadde avslørt ham. «Diskusjonen vår er over, Suzanne. Vi er her for å arbeide.» «For å arbeide?» gjentok Emma. Hun gransket dattera si med et lunt smil. Grace gikk i lyseblå linbukser og en matchende kasjmirgenser med hennes varemerke, perlekjedet, rundt halsen. Som femtifemåring var hun fremdeles slank og moteriktig, det gyllenrøde håret og de lakkerte neglene kom rett fra salongen. «Vel, Gracie, da er jeg glad for at du kom i de gamle arbeidsklærne.» «Det der er mammas arbeidsklær,» sa Suzanne foraktelig. «Perlene er jo ikke ekte.» Emma lo. Men da Graces fortsatte å være like stram i masken, trakk hun resignert på skuldrene. «Greit. Vil dere ikke fortelle hva dere krangler om, får dere heller ta dere litt kaffe. Så kan vi begynne å pakke.» «Ta imot.» Grace kastet bilnøklene bort til Suzanne. «Hent resten av tomeskene i bilen, er du snill.» Grace fulgte Emma ut på kjøkkenet og så seg forskrekket omkring. «Du har jo ikke pakket noen ting! Jeg trodde» «Ja, jeg vet det. Jeg lovet at jeg skulle sortere sakene. Men det ble så vanskelig å komme i gang. Jeg har bodd her i trettifem år, vet du, og disse tingene vekker så mange minner. Så det stoppet helt opp for meg.» «Men det er du som har valgt å flytte til en trygdebolig, mor. Du hadde lyst til å komme deg ut av byen og flytte nærmere Suzanne og meg, sa du. Det er jo mange måneder siden vi snakket om det.» 8

3 Emma la hånden sin på Graces. «Og jeg har ikke tenkt å ombestemme meg, vennen min. Jeg sørger bare over det jeg mister. Naboene her. Alle vennene mine.» «Ikke for å være lettvint, men du kommer til å få en haug nye venner på no time. Folk flokker seg jo om deg hvor du enn er. En menneskemagnet, kaller Stephen deg.» «Vel, hvis jeg ikke kvitter meg med noe av denne søpla, blir det ikke plass til meg i den nye leiligheten. For ikke å snakke om en haug med folk.» Emma åpnet et av kjøkkenskapene og stirret på virvaret av tallerkener av ulike slag. Så lukket hun skapdøra igjen. «Jeg kan bare ikke bestemme meg for hva jeg skal beholde, og hva jeg skal kaste.» «Kan vi ikke ta alt sammen dit og så sorterer du det der?» «Å, nei, det skal dere slippe,» lo Emma. «Jeg kler meg kanskje som en lasaron, men jeg skal ikke også bo som en. Alt dette skrotet hadde ikke fått plass i Birkelund om jeg så hadde puttet det i en sånn søppelkomprimator.» Emma hørte den velkjente klingingen fra bjellen over inngangsdøra, deretter den hule lyden av tomme pappesker som ble sluppet i golvet. «Vi er her ute!» ropte hun. Suzanne kom slentrende ut på kjøkkenet og sank ned på en stol som om hun allerede hadde gjort et dagsverk. Vanligvis var hun riktig så livlig. De blå øynene hennes pleide å gnistre av liv når hun snakket, og med heftige håndbevegelser fikk hun virkelig understreket poengene sine. Hun var en karrierekvinne, redaktør for et blad for karrierekvinner, og vanligvis braste hun inn i et rom og tok full kontroll over situasjonen. Hun var besluttsom, velorganisert, selvsikker og skarp i kantene, ville noen mene, men bare fordi de ikke kjente henne like godt som Emma gjorde. Nå var det imidlertid noe som hadde lagt en demper på Suzannes sprudlende humør. Den mørke luggen hang ned i øynene hennes som om hun prøvde å gjemme seg. «Hvor skal vi 9

4 begynne, mormor?» spurte hun trett og helt uten entusiasme. «Ja, det er det store spørsmålet, ser du. Jeg kan ikke bestemme meg for hvor jeg skal begynne. Da jeg begynte å sette til side ting jeg ville gi deg, overrasket det meg hvor lite som var verdt å gi bort. Jeg har aldri tenkt på det før, men da jeg skilte meg fra Karl, lot jeg nok det som var verdt å arve fra meg, bli igjen hos ham.» Hun tok en slurk kaffe og mintes Karls bitre ord like tydelig som om de hadde falt i går. Hun skuttet seg som for å slette dem fra tankene, og pustet ut. «Vi får vel begynne å pakke, hvis jeg skal klare å være ute herfra til onsdag.» Emma ledet an inn i stua og stanset foran det antikke titteskapet. Hun åpnet de kurvede glassdørene og pekte på hylla med rosa og grønne glass fra de harde trettiårene. «La oss begynne med disse. Vil du ha dem, Gracie? De er dine, vet du.» «Mine?» «Ja, husker du ikke hvor du fikk dem? Fortell Suzanne det.» «Å, ja De ga dem bort på kino som premier under den store depresjonen.» Stemmen røpte at Grace ikke hadde den helt store tålmodigheten med Emmas graving i fortiden. «Hvis du og mormor var så fattige under depresjonen,» sa Suzanne, «hvordan hadde dere da råd til å gå på kino?» «Jeg vet ikke helt Du ga meg penger til å gå, gjorde du ikke, mor?» «Mener du at du ikke husker det?» spurte Emma overrasket. «Alle de bøkene du leste, vet du?» «Å, ja! Den katolske presten betalte alle barna i nabolaget fem cent for hver bok de leste.» Grace var nær ved å smile. «Det var da jeg lærte å bli så glad i bøker. Og så brukte jeg pengene til å gå på kino hver lørdag. Fader O Duggan hadde virkelig et varmt hjerte for oss ungene. Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg var ikke katolikk engang, men han betalte meg akkurat slik han betalte de andre ungene.» 10

5 «Men du var den eneste som fikk såpass mye,» sa Emma. «Ingen av de andre barna leste noe særlig, ikke engang for fem cent boken.» Suzanne betraktet en grønn dessertskål i etset glass. «Fikk du virkelig disse gratis? Så fine de er!» «Vil du ha dem, Gracie?» spurte Emma igjen. «Finn noe avispapir, så kan vi pakke dem inn. Fy, så støvete de er!» «Nei, jeg burde ikke ta dem,» svarte Grace langsomt. «Stephen hater å få huset sitt fylt opp av sånne ting.» «Mamma!» kom det kjapt og sint fra Suzanne. «Det er også ditt hus!» Spenningen som Emma hadde merket mellom dattera og barnebarnet, var med ett tilbake stram som et tau i en intens dragkamp. Emma satte en tom pappeske på golvet mellom dem, i håp om å få lettet på trykket. «Bare pakk inn koppene og legg dem i en eske,» sa Emma. «Hvis ingen av dere vil ha dem, selger jeg dem til en antikvitetshandler. Det er det samme for meg.» Hun håpte at stemmen hennes ikke hadde røpt skuffelsen som stakk i hjertet hennes. Det ble stille bortsett fra raslingen i papir idet de tok glassene ut fra skapet, pakket dem forsiktig inn og la dem i pappesken. Da raslet det i en knudrete sukkerskål som Suzanne tok ned fra hylla. «Det er noe oppi her, mormor. Å, se! Er det kull?» Hun holdt opp en skinnende svart klump på størrelse med en valnøtt. Plutselig sto tårene i Emmas øyne. Hun mintes ord hun hadde hørt for lenge, lenge siden, og nå gjenga hun dem for barnebarnet: «Det er ikke kull, vennen min. Det er en diamant som bare venter på å bli til. Gud vil bruke trykk og press for å forvandle den til noe vakkert.» «Under depresjonen hendte det at vi gikk tomme for kull,» forklarte Grace. Siden hun sto med ryggen til de andre og pakket glass, la hun ikke merke til Emmas tårer. «På den tiden var kull nesten like dyrebart som diamanter. Jeg husker en vinter det var så kaldt 11

6 at mormora di fikk lungebetennelse og nesten døde. Men etter det gikk vi aldri tomme for kull igjen. Det var som det mirakelet i Bibelen, enken med oljekrukken som aldri ble tom. I kullbingen vår lå det alltid noen kullstykker. Fant du noen gang ut hvem som fylte den for oss, mor?» «Det har jeg alltid visst.» Grace snudde seg mot de andre. «Hvem da?» Emma forsto at sannheten ville føre til flere spørsmål, spørsmål hun ikke ønsket å svare på. Så hun smilte forsiktig og sa: «Skal jeg fortelle deg det, må jeg bryte et løfte. Og det vil du vel ikke, vennen min?» «Men det er jo så lenge siden! Hva gjør det om du røper det nå? Jeg vedder på at den mystiske hjelperen ikke engang lever lenger.» «Hva er det med flytting,» sukket Emma, «som alltid roter så voldsomt opp i fortiden?» Hun stirret på de støvete hyllene som om de var et vindu til fortiden hennes. «I det siste har jeg tenkt så mye på de gamle vennene og naboene våre fra King Street at ja, jeg har nesten ventet at de skulle dukke opp her. Som Gale-Clancy og de fryktelige Mulligan-søstrene. Husker du dem?» Grace foldet armene over brystet. «Du har altså ikke tenkt å fortelle meg hvem som fylte kullbingen vår, har du vel?» «Nei, vennen min, det kan jeg ikke. Men ta med deg kullbiten hjem, du. Behold den som et minne om hvor mye omsorg vi fikk den gangen, selv i harde tider som det.» Emma holdt fram hånden for å få biten fra Suzanne. Da la hun merke til at barnebarnet ikke hadde gifteringen på seg. En tynn stripe med blekere hud viste hvor den hadde vært. Øynene deres møttes før Suzanne skyndte seg å stikke venstrehånden i bukselommen, som for å gjemme et stygt arr. Så bet hun seg i leppen og kjempet for å holde tårene tilbake. Stillheten ble bare brutt av en fjern sirene og trafikkstøyen fra gaten nedenfor. 12

7 «Hva er det, Suzanne?» spurte Emma forsiktig. Suzanne tittet bort på mora, sukket og sa: «Jeff og jeg skal skilles.» «Å, nei, vennen min!» Det var alt Emma klarte å si, for opplysningen fra Suzanne var så uventet, nærmest knusende. Mormora hadde investert alle sine håp og drømmer i ekteskapet til Suzanne og Jeff i et forsøk på å gjøre opp for sine egne i ekteskapelige feil. Bak henne brøt Graces skjelvende stemme stillheten: «Dere skal ikke skilles, Suzanne! Det kan dere ikke gjøre mot ungene deres. Du og Jeff får gå til en ekteskapsrådgiver. Hvis det er et spørsmål om penger, kan faren din og jeg» «Det ikke handler om penger, har jeg jo sagt. Og vi har snakket om det. Både seint og tidlig. Jeg er lei av å snakke om det!» «Men en ekteskapsrådgiver kunne» «Kunne hva? Få Jeff til å ombestemme seg? Jeg tror ikke det. Og akkurat nå er dét det eneste som kan redde ekteskapet vårt.» Emma så på dem begge. Hun orket ikke å se at to mennesker hun elsket, hadde det så vondt. Hun var også ute av stand til å forestille seg hva som hadde fått Suzanne til å ta en så drastisk avgjørelse. Kanskje Jeff hadde hatt et sidesprang? Hun husket Suzannes kommentar om at mormora ville ta hennes parti, og lurte på hvordan hun kunne være så sikker på det. Var det fordi Emma selv var blitt skilt den gangen for lenge siden? Hun tok Suzannes hånd i sin. «Hvorfor, Sue?» Suzanne brukte styrken i sitt sinne til å gjenvinne fatningen. Emma ventet. «Jeffs firma tilbød ham en bedre stilling hvis han flyttet til Chicago. Og han tok jobben, mormor, uten å diskutere det med meg. Han svarte dem bare at han var villig til å flytte halvveis gjennom USA for å bli forfremmet. Men jeg vil ikke flytte. Jeg har arbeidet hardt for min egen karriere. Hvis jeg ofrer den for Jeff, kommer 13

8 jeg bare til å hate ham for det. For meg er det ingenting å gjøre i Chicago.» «Det vet du jo ikke,» sa Grace. «Du har ikke engang sett etter en ny jobb der.» «Jeg vil ikke ha en ny jobb, mamma. Jeg vil ha den jobben jeg har. Jeg elsker jobben min. Og familiene våre bor her. Jentene har skolene og vennene sine her. Hvordan kan han be oss om å gi opp alt sammen?» «Det er rart hvordan historien gjentar seg,» sa Emma. «For ikke å miste ham som skulle bli faren min, måtte mor forlate hjem og familie i Tyskland og utvandre til Amerika sammen med ham. Det er hvor lenge er det blitt nå? Åtti år. Det er over åtti år siden. Og hun så aldri familien sin igjen.» Emma lurte på hva Louise ville sagt til sitt oldebarn hvis hun hadde levd nå. Ville hun ment at Suzanne gjorde rett i å nekte å flytte? Ville Louise vært enig i at ingen ekteskap var verdt et slikt offer? «Kvinnene hadde ikke så mye valg på den tiden,» sa Suzanne. «Men det har jeg.» Hun pakket ferdig et glass og dyttet det ned i esken. Grace presset seg forbi Emma, la hendene på Suzannes skuldre og holdt dattera fast. «Hvis Jeff har lyst på den jobben, hvis den er så viktig for karrieren hans, hvordan kan du stå i veien for ham? Han er husets herre og» «Nei, mamma, jeg tror ikke på at alt det der i Bibelen om at hustruen skal underordne seg sin mann.» Hun vred seg løs fra grepet. «Jeg er ikke som deg. Hele livet mitt kretser ikke rundt ektemann og kirke. Jeg ville aldri tillate Jeff å nekte meg å arbeide, slik pappa gjør med deg.» Hun så på Emma. «Har mamma fortalt deg det, mormor?» «Hva da, vennen min?» «At hun har arbeidet så hardt for å få i gang et krisesenter for 14

9 gravide. Men da styret ba henne bli leder for senteret, tvang pappa henne til å si nei.» «Han tvang meg ikke til å» «Det gjorde han, det, så!» bet Suzanne henne av. «Nei, det har jeg ikke hørt,» sa Emma. Hun la hånden sin på armen til Grace. «Er dette det senteret du fortalte meg om? Der jenter som ikke vil ta abort, kan få hjelp?» Grace nikket. «Men det var ikke bare på grunn av Stephen at jeg sa nei. Hva vet vel jeg om å lede et slikt sted? Jeg er husmor. Jeg kan ikke» «Men, mamma, du bygde jo opp hele det senteret fra grunnen av,» sa Suzanne. «Du satte sammen styret, skaffet penger, fikk renovert den tomme bygningen, planla en reklamekampanje alt som frivillig, helt uten lønn. Så er du utdannet sykepleier, er gift med en lege ja, du ville passet perfekt til jobben. Det var derfor de spurte deg. Men du avslo fordi pappa ikke vil at du skal jobbe. Det er helt vanvittig!» «Nå snakket vi faktisk ikke om meg,» sa Grace med et sinne hun hadde full kontroll på. «Det var deg og Jeff det handlet om.» «Men du er grunnen til at jeg satte foten ned! Jeg nekter å leve slik som du gjør. Jeg er mer som mormor. Jeg trenger ingen ektemann til å ta vare på meg. Jeg kan ta vare på meg selv og døtrene mine. Det har jeg alltid beundret deg for, mormor. For at du oppdro mamma alene etter at mannen din gikk fra deg.» I et grusomt øyeblikk sto det klart for Emma. Det løgnens hus hun hadde konstruert så omhyggelig, var nær ved å kollapse. Inntil nå hadde hun trodd at bare hun selv ville bli skadet hvis det gikk overende. Men med ett så hun at et sammenrast hus ville fange hennes kjære i ruinene. Og det var ikke det hun hadde tenkt. Hun hadde jo bygd huset for å beskytte dem og gi dem ly. «Dette er min feil,» mumlet Emma og sank ned i nærmeste stol, tynget av hvert eneste ett av sine åtti år. 15

10 «Nei, det er Jeffs feil. Han bryr seg ikke om familien sin, men bare om seg selv. Han har allerede bestemt seg for hva som er viktigst for ham: jobben hans. Så da gjør jeg det samme.» «Å, Sue. Hvor ble all kjærligheten av?» spurte Emma stille. «Husker du da du trodde Jeff måtte til Vietnam? Husker du hvordan du ville bli med ham hvis han stakk til Canada? Så forelsket som du var i ham da. Hvor ble det av alt det?» «Jeg vet ikke, mormor.» Suzanne så bort. «Ærlig talt, jeg vet ikke. Det ble bare så travelt. Med hver vår karriere» Hun tok en liten krystallskål fra hylla og pakket den fraværende inn i avispapir. «Og nå har vi vokst så langt fra hverandre at Jeff har takket ja til en jobb uten engang å spørre meg om min mening.» «Hva med barna, da?» tryglet Grace. «Er ikke de like viktige for dere som karrierene? De er jo så små. Hvordan kan du ødelegge livet deres på denne måten?» «Hør her, mamma.» Suzanne sukket trett idet hun plasserte den siste pakken i esken og brettet igjen lokket. «Tidene har forandret seg siden mormor ble skilt. Halvparten av barna i Melissas barnehagegruppe bor hos bare én forelder.» «Men jentene trenger Jeff! Du aner ikke hvordan det er å bli forlatt av faren sin!» Grace skalv som om hvert ord rammet kroppen hennes. «Hvis du gjorde det, ville du aldri gjøre dette mot Amy og Melissa.» «Det er ikke jeg som» «Nei, nå skal du høre på meg. Jeg skjøv mine egne behov og min egen karriere til side for å tekkes faren din, ja. Du skulle nemlig slippe å oppleve det jeg opplevde! Faren min stakk av fra oss da jeg var liten. Og hele mitt liv har jeg følt meg forlatt. Som en som ikke var verdig å bli elsket av ham.» «Å, Gracie, nei! Du var jo så dyrebar for ham. Faren din elsket deg mer enn sitt eget liv.» Siden hun bodde alene, tenkte Emma ofte høyt. Og nå forsto hun ikke helt at hun hadde gjort det igjen før det ble fullstendig stille i rommet. 16

11 Forbløffet og måpende stirret Grace på henne. «Hva sa du?» hvisket hun. Emma kjente jorden beve under seg, og for sitt indre øye så hun hele konstruksjonen av løgn og fortielse vakle og svaie. Hun kunne jo støtte den opp med flere løgner, visste hun. Men hvis hun trodde dét kom til å beskytte hennes kjære fra å få mer vondt, lurte hun bare seg selv. Smerten i Graces ord hadde avdekket hvor dype sårene hennes var. Og Emma hadde førstehånds kjennskap til den knusende ensomheten Suzanne kom til å oppleve i årene framover, selv om samfunnet var mer tolerant overfor skilsmisse i 1980 enn det hadde vært i Så Emma innså det nå: De løgnene hun hadde satt så nøye sammen, ség stille i hop og fanget Grace og Suzanne under raset. Emma tok hånden til dattera si. «Hvorfor arbeidet du så hardt, Gracie, for å få i gang det senteret? Hvorfor er du så ivrig i kampen mot abort?» «Men, mor, forklar det du akkurat sa om faren min.» «Svar på spørsmålet mitt først.» «Men du vet hvorfor. Fordi faren min ikke ville at jeg skulle bli født. Da han presset deg, da han vil ha deg til å ta abort, hadde du ingen steder å gå, ingen til å hjelpe deg.» «Så hvorfor takket du nei til å bli leder på det senteret? Når du er så engasjert i saken?» «Vær så snill, mor» «Er det fordi du er redd for at også mannen din vil forlate deg, Gracie?» Dattera svarte ikke. I stedet gjemte hun ansiktet i hendene og gråt uten en lyd. Slik hadde hun grått helt siden hun var liten, som om sorgen hennes ikke var verdt å forstyrre andre med. Nå rørte den stille gråten også Emma til tårer, slik den alltid hadde gjort. Og Suzanne slo armene rundt mora og knuget henne inntil seg. 17

12 «Jeg er så lei meg, mamma. Jeg sårer deg så mye akkurat nå, men jeg har aldri ment å såre deg.» Emma hadde så lyst til å få ryddet opp i den sammenraste løgnkonstruksjonen, til å få trukket ut knekte bjelker, veltet vekk falne vegger og løftet bort knuste golv, for bare slik kunne hun få satt sine kjære fri fra ruinene av deres ødelagte liv. Men når det hadde gått over femti år med løgn og fortielse, ville sannheten kanskje bare føre til mer forvirring og lidelse? Gjøre mer vondt enn godt? Vel, de ville i alle fall finne seg en vei ut for sin egen del. «Suzanne, nå må du høre på meg,» sa Emma. «Det var min egen feil at ekteskapet mitt strandet og at Karl forlot meg. Vær så snill, ikke si at du beundrer meg for det. Du har et bilde av meg som en sterk, uavhengig kvinne, en du vil ligne på, men det er feil. Det er jeg som har ført dere begge inn i dette ved å velge feil den gangen for mange år siden.» Grace tørket tårene og var påpasselig med å få skjoldet av likevekt og verdighet på plass igjen. Øynene hennes møtte Emmas. «Fortell meg hvorfor du sa det om faren min.» Han elsket deg virkelig, det var dét Emma lengtet etter å si igjen. Men i stedet tok hun tilflukt i en annen løgn: «Det ble helt feil, Gracie. Jeg snublet i ordene. Jeg begynner å bli gammel, skjønner du. Det jeg prøvde å si, var at Karl ikke er viktig. Jeg elsker deg. Så skulle jeg ønske at min kjærlighet kunne ha vært nok for deg, at du ikke hadde lengtet slik etter faren din.» Grace stirret hardt på mora som for å utfordre forklaringen. Det var et blikk Emma ikke orket. Hun bøyde seg og tok et slitt fotoalbum fra den nederste hylla. «Ta dette. Jeg vil at du skal ha det. Her er det ett bilde av Karl. Bryllupsbildet vårt. Du har sett det før. Og jeg beholdt det for at du alltid skulle vite hvordan han så ut.» Grace tok imot albumet og foldet armene rundt det. Det var ikke tid for å åpne det. «Jeg tror ikke jeg kan ikke akkurat nå» 18

13 «Kan jeg få se det, mamma?» spurte Suzanne. Grace gjorde ikke motstand da dattera tok albumet og begynte å bla i det. «Hvilket bilde er det, mormor?» Emma kikket henne over skulderen. «Der. Der er det. Det er Karl og meg.» «Elsket du ham, mormor?» «Da jeg giftet meg med ham? Nei. Men familiene våre var gamle venner. Så jeg giftet meg med ham for å tekkes foreldrene mine. Det var slik det var den gangen. Kjærligheten skulle vokse fram når en var gift. Og der, det er min Mama og Papa.» Da Suzanne bladde videre uten å stille flere spørsmål, pustet Emma lettet ut. «Hvem er dette?» «De fleste er gamle venner fra da vi bodde i leiligheten i King Street. Det der er dem vi leide hos. Mulligan-søstrene.» «De fryktelige Mulligan-søstrene?» «Ja, ser de ikke ut som noen fryktelige, gamle kråker?» «Å, de var ikke så ille, mor,» sa Grace. «De passet meg jo når du måtte arbeide.» «Og dette er Gale-Clancy sammen med Fader O Duggan.» «Presten som betalte mamma for å lese? Han er jo så ung. Pen er han også.» Grace flyttet på seg for å få kikket over Suzannes andre skulder. «Hvor? La meg se. Ja, det er ham. Vet du, hver gang jeg hører den irske aksenten, tenker jeg på ham.» Emma pekte på et annet bilde på samme side. «Her er du, Gracie, da du var fire, omtrent.» «Det ble tatt hjemme hos Mama. Jeg bodde jo hos henne da du fikk lungebetennelse. Hun var så snill mot meg. Å, se, der er Booty Higgins, han som hadde butikken.» «Booty?» sa Suzanne. «Hva slags navn er dét?» 19

14 «Det var et kallenavn,» svarte Emma. «Jeg husker ikke det virkelige navnet hans lenger. Men han drev med ulovlig brennevin under forbudstiden.» Grace måpte. «Gjorde han? Det ante jeg ikke.» Emma bare smilte. «Hvem er dette?» spurte Suzanne. «Med hvit smoking og svart tversover, alle tre.» «Å, la meg se!» sa Grace. «Det må være Black Jack, Slick Mick og O Brien! Ja, jo, det er dem.» «Hvem var det? De ser jo ut som gangstere.» «Ja, men de var noen elskelige gangstere,» lo Emma. «For en vill og gal blanding av typer vi var, alle sammen. I vår tid ville vi vel blitt stengt inne på et galehus. Men på den tiden passet vi på hverandre, tok vare på hverandre. De var den eneste familien vi hadde.» Hun tok albumet forsiktig ut av hendene på Suzanne og lukket det. «Vet dere, klokken er nesten ti, og vi har knapt pakket en eske! Fotoalbumene er til deg, Gracie. Og så skal Suzanne ha denne.» Hun strakte hånden inn i skapet og tok ut en hvit porselenskopp med gullkant. På siden var det malt en liten pike med blekrosa kyse og kjole. «Jeg er lei meg for at jeg ikke har så mye å gi videre til dere barn. Men kullbiten er ett arvestykke, og denne koppen er et annet.» «Å, mormor, jeg husker den! Det er Gråtekoppen.» «Husker du hvordan den virket?» «Ja, hver gang jeg var lei meg for noe, lot du meg drikke av den og så forsvant alle tårene mine på magisk vis.» Emma rakte den til barnebarnet. «Om den bare hadde virket fremdeles, Sue. Om jeg bare kunne fylt den med noe som fikk alle tårene dine til å forsvinne. Jeg skulle ønske» «Jeg vet det, mormor.» «Var det ikke di mor som hadde den koppen først?» spurte Grace. «Hadde hun den ikke med seg fra Tyskland?» 20

15 «Jo, den kom egentlig fra Sofie, Mamas tyske bestemor. Hun var den som først kalte den Gråtekoppen mange år før jeg begynte å bruke det navnet på den. Da Mama forlot familien sin for å dra til Amerika, ga Sofie den til henne. Mama sa siden at hun fylte den til randen med tårer på båten over Atlanteren.» «Hvordan fikk du den, da, mor?» Emma svarte ikke. I stedet åpnet hun en skuff i skapet og tok ut en slitt sigarboks. «Husker du disse, Gracie?» Opp av treboksen tok hun tre faldete tøyremser av grønn fløyel, lilla sateng og hvit brokade, kantet med elegante blonder og frynser. «Det er jo de små stolaene jeg lagde! Å, mor, har du virkelig spart på disse dumme tingene? Utrolig.» «Er det du som har lagd dem, mamma? Hva er det for noe?» «Stolaer. Du vet, slike sjal eller løpere som prester har hengende over skuldrene utenpå prestekjolen ved spesielle anledninger. Bare det at disse er i dukkestørrelse. Jeg lagde dem da jeg var hos Mama.» «Du må ikke la Amy og Melissa få se dem. De kommer bare til å ville ha dem på Barbie-dukkene sine.» Grace la sigarboksen til side, strakte seg etter en av de tomme eskene og fylte den med bøker fra Emmas hyller. Emma snappet etter luft da en slitt skinnbok i lommeformat falt ut fra der hun hadde gjemt den bak de andre. Det svarte skinnomslaget var lett bøyd etter alle årene den hadde ligget i lommen på en manns brede bryst. «Er det en bibel?» spurte Grace. Før Emma fikk stanset henne, hadde Grace åpnet boken og leste fra første side: «Gitt til Fader Thomas O Duggan, 5. juni 1923.» Hun stirret forbløffet på Emma. «Men, mor, hvorfor i all verden har du bønneboken til Fader O Duggan?» «Jeg jeg aner ikke hvor den kommer fra. La meg få se Jeg bør vel gi den tilbake til familien hans. Eller til noen i kirken hans.» Boken liksom brant i Emmas hender, slik løgnene brant i hjertet 21

16 hennes. Arkene raslet som tørt løv mens hun bladde i boken og lette etter stedet der et falmet, lilla bånd lå: 22 «Vær mig nådig, Gud, efter din miskunnhet, utslett mine overtredelser efter din store barmhjertighet!» leste hun fra Salme 51. «Tvett mig vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens mig fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for mig.» Da blikket hennes ble sløret, lukket Emma boken. Dørene og skuffene i titteskapet sto åpne, klare til å bli tømt slik at hun kunne gå videre til neste stadium i livet. Emma lengtet etter å gjøre det samme med fortiden sin. Å tømme den for alle hemmeligheter slik at Grace og Suzanne kunne komme videre i livet. Men det var umulig. Om hun bare ikke hadde rotet det slik til! Hun la boken forsiktig fra seg og tok opp et innrammet fotografi av Suzanne, Jeff og de to døtrene deres. «For jeg, Herren din Gud,» siterte Emma, «er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd» Suzanne så forundret på Emma. «Hva sa du, mormor?» «Ingenting. Bare noe Papa fortalte meg for mange år siden.» Hun snudde fotografiet så Suzanne kunne se det. «Mora di har rett,» sa hun stille. «Det du og Jeff gjør, vil påvirke disse to jentene resten av livet. Så bestem deg ikke for noe ut ifra feil som mora di har gjort. Hun var påvirket av de gale valgene jeg tok. Og mine avgjørelser bygde på Mamas feilgrep. Og slik fortsetter det videre og videre. Vi er som de russiske tredukkene som passer inni hverandre, hver av oss får form etter den som er før oss. Men noen må åpne den siste, noen må bryte mønsteret. Lær av fortiden, Sue, ikke gjenta den.» «Men, mormor» «Har du noen gang hørt Mamas historie? Hva mora mi opplevde?» «Jeg tror ikke det. Muligens en gang for mange år siden» «Så kanskje det er på tide at du får høre den.»

17 Første del Louises historie

18 1 Rhindalen, Tyskland, 1894 Til å begynne med hadde dette vært en julaften akkurat som alle andre. Sammen med duften av steikt gås og eplestrudel strømmet latteren gjennom det solide våningshuset far hadde bygd. Jeg var hjemme igjen og tilbrakte julen med familien min, bare fire måneder etter at jeg var blitt gift med Friedrich Schröder. Søstrene mine, Ada og Runa, hadde kommet med familiene sine. Og broren vår, Kurt, som drev gården sammen med far, hadde tatt med seg kona, Gerda, og barna deres fra det lille huset og over markene hit. Mens Emil, som fremdeles bodde hjemme, hoppet og spratt rundt oss alle som en hundevalp, overlykkelig over å ha våningshuset fullt av mennesker han var så glad i. Jeg hadde selvfølgelig vært på kjøkkenet, albuet meg fram blant tre generasjoner Fischer-kvinner, og jobbet hele formiddagen. Alle var vi travelt opptatt med å forberede julemiddagen. Søstrene mine bar sine små barn på hoftene eller hadde dem hengende i skjørtet, og klynking og snufsing blandet seg med lyden av klingende gryter og boblende kjeler. Jeg nøt hvert eneste støyende, kaotiske sekund i fulle drag der jeg nå satt ved bordet og skrelte poteter. De seks kilometerne med enger, åkrer og skog som jeg hadde flyttet til mitt nye hjem i landsbyen, hadde ikke brutt båndet som knyttet meg sammen med disse kvinnene. Det båndet var De tre k-er: Kinder, 24

19 Küche og Kirche. Disse tre barn, matlaging og kirke definerte livet til alle tyske kvinner. Som alle de andre kvinnene i familien min hadde jeg funnet min plikt og min identitet i dem. «Dere risikerer en smekk med denne sleiva,» truet Ada de to barna sine. Sammen med et av søskenbarna sine pilte de gjennom kjøkkenet og prøvde å rappe en sylteagurk fra fatet på benken. «Å, la dem være,» sa mor. «En liten sylteagurk ødelegger ikke matlysten. Og så er det jul.» Hun holdt fatet med de forbudte godsakene fram for barna og jeg undret meg over at mora mi, som hadde oppdradd fem barn med strenge regler og disiplin, var blitt til en helt annen kvinne idet hun ble bestemor. «Det holder! Kom dere ut av kjøkkenet!» ropte Ada etter barna som løp av gårde og slikket søt sylteagurksaft av fingrene. «Mennene er i det minste fornuftige nok til å holde seg unna,» knurret hun. «Hvor er alle sammen?» spurte jeg. «I stua,» sa mor. «De diskuterer politikk og matpriser, antar jeg.» Runa ristet på hodet. «Det kan du tro, Louise. Nei, de sitter der inne og røyker feite sigarer og drikker Schnapps. Og jeg skal vedde eggpengene min på at de lærer bort de dårlige vanene til din Friedrich.» «Å, nei!» sa bestemor Sofie. «Hvis jeg var deg, ville jeg dratt ham med meg hjem så fort som bare mulig, Louise.» Alle lo. Ertingen fra de andre kvinnene var prisen jeg måtte betale for å være nygift. Og det ville komme mye mer før dagen var over, det var jeg sikker på. Bestemora mi hersket på kjøkkenet. De grå øynene hennes lyste i det rynkete ansiktet, og en lokk med ullhvitt hår løsnet fra hårnålene der hun stullet rundt den varme steikeovnen. Hun tråklet ferdig julegåsa og stengte ovnsdøra. Så stoppet hun ved bordet og 25

20 strøk meg over kinnet. Jeg elsket å kjenne de myke, lubne fingrene mot huden min. De duftet av kanel og nellik. «Så fin du er i dag, Liebchen,» sa hun til meg. «Og du ser så voksen ut med oppsatt hår.» Jeg hadde aldri tenkt på meg selv som pen før Friedrich begynte å si det til meg. Og selv om jeg var nitten år og gift, tenkte jeg knapt på meg selv som voksen. Hver gang jeg studerte ansiktet mitt i speilet, håpte jeg å få øye på en kvinne men ble alltid skuffet over å se et rundt, uskyldig ungpikeansikt med fregner på nesen og trutmunn som hos et barn. I stedet for de smale, høye kinnbeina jeg lengtet etter, hadde kinnene mine smilehull og rødmet som en skolepike når jeg smilte. Bestemor bøyde seg og kysset meg på pannen. «Hva er det som gir deg en slik rosenrød glød og et så søtt smil?» «Det må være den kjekke mannen hennes.» Ada blunket til meg. «Hun og Friedriech er fremdeles nygifte, vet du.» Jeg ville ikke rødme, men kjente fargen stige i kinnene. Runa, gravid i åttende måned, smilte megetsigende. «Kan det være gløden hos ei vordende mor vi ser, lillesøster?» Jeg gjøv løs på potetskrellet mens jeg ble enda varmere i ansiktet. Jeg var ganske sikker på at jeg ventet barn, men Friedrich og jeg var blitt enige om å holde det for oss selv litt til. Enn så lenge skulle det få være vår spesielle hemmelighet, som vi to skulle hegne om og verdsette alene en kort stund til. «Ikke hør på de dumme søstrene mine, bestemor,» sa jeg. «Hvis jeg har en egen glød, kommer den fra kullovnen. Gåsa er ikke den eneste som blir steikt her.» Jeg delte opp den siste poteten, slapp den ned i vannet til de andre og bar kjelen bort til ovnen. Kjøkkenet var kokhett, og jeg tørket duggen av vinduet og så ut. Utenfor det tåkete vinduet lå gårdsplassen dekket av nysnø. Mot alt det hvite skilte fars storfe seg tydelig ut der de hutret seg sammen ved bekken. Jeg smilte for meg selv. Det var slike dyr som inteta- 26