Originaltittel: Les yeux jaunes des crocodiles 2006, Éditions Albin Michel 2011, Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo

Transkript

1

2 Originaltittel: Les yeux jaunes des crocodiles 2006, Éditions Albin Michel 2011, Bazar Forlag Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse Oversatt av Synneve Sundby Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid

3

4 Til Charlotte, til Clément, mine elskede

5 Første del

6 Joséphine ropte høyt og slapp potetskrelleren. Den hadde skåret henne godt inn i huden rett over håndleddet. Blod, blod overalt. Hun så på de blå årene, den røde stripen, den hvite utslagsvasken, den gule plastsilen der de nyskrellede, hvite, blanke potetene lå. Bloddråpene dryppet én etter én ned på den hvite overflaten. Hun lente seg med begge hender mot vasken og begynte å gråte. Hun trengte å gråte. Uten at hun visste hvorfor. Hun hadde altfor mange grunner. Denne var god nok. Hun så etter oppvaskhåndkleet, grep det og bandt det hardt rundt såret. Jeg er en brønn, en brønn av tårer, blod og sorg, jeg tror jeg har lyst til å dø. Det kunne kanskje være en løsning. Dø, uten et ord. Slukne, som en lyspære. Dø oppreist over utslagsvasken. Man dør ikke oppreist, tenkte hun, man dør på knærne med hodet inne i gasskomfyren eller nede i badekaret. Hun hadde lest i en avis at kvinner som vil begå selvmord som oftest hopper ut av vinduet. Menn henger seg. Hoppe ut av vinduet? Det ville hun aldri kunne. Men tømme seg for blod mens hun gråter, ikke lenger ane om væsken som renner ut er rød eller hvit. Bare langsomt sovne. Så, slipp nå det håndkleet og kjør hendene ned i utslagsvasken! Men nei, nei Da måtte hun bli stående oppreist, og man dør ikke oppreist. Bortsett fra ved kamp, under krig Det var ikke krig ennå. Hun snufset, strammet håndkleet rundt såret, tvang tårene tilbake,

7 rettet blikket mot speilbildet av seg selv i vinduet. Hun hadde satt en blyant i håret for å holde det oppe. Kom igjen! tenkte hun, bli nå ferdig med disse potetene! Resten kan du tenke på senere! Denne formiddagen mot slutten av mai da termometeret viste tjueåtte grader i skyggen i femte etasje, satt en mann under taket på balkongen og spilte sjakk. Alene. Han konsentrerte seg foran brettet. Så alvorlig tok han rollespillet at han gikk over og satte seg i den andre stolen hver gang han skiftet side, samtidig som han grep til en pipe som han stakk i munnen. Han lente seg forover, pustet ut, løftet en brikke, satte den ned, lente seg tilbake, pustet enda en gang, tok brikken, flyttet den, nikket, la fra seg pipen og gikk tilbake til den andre stolen. Det var en mann av middels høyde med et meget velpleid ytre, kastanjebrunt hår, brune øyne. Pressen i buksa var perfekt, skoene skinte som om de nettopp var tatt ut av esken, de oppbrettede skjorteermene åpenbarte et par smale underarmer og håndledd, og neglene var blanke og lysende som de kun kan være etter grundig manikyr. En lett brunfarge, som antakelig var konstant, ga ham en ustråling av beige eleganse. Han liknet en av disse pappfigurene i bare sokker og undertøy som barn lekte med før i tiden, og som de kledde med alt slags utstyr i fargelagt papir: pilot, jeger, oppdagelsesreisende. En mann som ville passe perfekt inn i en katalog for riktige møbler, en mann som skapte tillit og garanterte merkets kvalitet. Plutselig la det seg et smil over ansiktet hans. «Sjakkmatt», mumlet han til sin innbilte motspiller. «Der tok jeg deg, din rakker! Og jeg vedder på at du overhodet ikke så det komme!» Han tok seg selv tilfreds i hånden og la stemmen til rette for å kunne gratulere. «Godt spilt,

8 Tonio! Der var du virkelig god!» Han reiste seg, strakte seg og gned seg over brystet og bestemte seg for å ta et lite glass, selv om det ennå var litt tidlig. Vanligvis pleide han å ta aperitiffen omkring ti over seks mens han så på «Vil du bli millionær». Julien Lepers fjernsynsprogram var blitt et daglig møte han gledet seg til. Det ergret ham når han gikk glipp av det. Allerede ved halv seks-tiden begynte han å bli utålmodig. Han gledet seg til å måle seg med kveldens fire deltakere. Han gledet seg også til å se hva slags jakke programlederen hadde på seg, hva slags skjorte, hva slags slips. Han tenkte at han kanskje burde melde seg på og prøve lykken, han også. Hver kveld tenkte han det, men han gjorde det aldri. Antakelig ville han bli nødt til å delta i en eliminasjonsprøve, og det var noe i det ordet som gjorde ham så forferdelig nedslått. Han løftet lokket av isbeholderen, tok forsiktig tak i to isbiter, lot dem falle ned i et glass og helte hvit Martini over. Han bøyde seg for å plukke opp en hvit tråd på gulvteppet, rettet seg opp igjen, dyppet leppene i glasset, lagde noen lette lyder med de fuktige leppene for å uttrykke sin tilfredshet. Hver morgen spilte han sjakk. Hver morgen fulgte han den samme rutinen. Sto opp klokken sju, samtidig med barna, frokost med ristet fullkornsbrød, termostat fire, aprikossyltetøy uten tilsatt sukker, salt smør og appelsinjuice, nypresset for hånd. Deretter tretti minutters gymnastikk: øvelser for ryggen, magen, brystet, lårene. Lesning av avisene som jentene etter tur hentet til ham før de gikk på skolen, nøye gjennomgang av annonsene, sending av en cv hver gang noe virket interessant, så dusj, barbering med barberhøvel, såpe som skummet under kosten, valg av dagens klesplagg og så, endelig, en omgang sjakk.

9 Valget av klesplagg var formiddagens mest krevende øyeblikk. Han visste ikke lenger hvordan han burde kle seg. Lettere uformelt, som til helgen, eller i dress? En dag, da han i all hast hadde dratt på seg en joggebukse, hadde hans eldste datter Hortense sagt: «Jobber du ikke, pappa? Har du ferie hele tiden? Jeg liker deg best når du er pen, med fin jakke, fin skjorte og slips. Ikke kom og hent meg på skolen i joggebukse en gang til.» Men så ble hun mildere for den morgenen, den første morgenen hun snakket til ham på den måten, ble han faktisk litt blek og la til: «Det er for din skyld at jeg sier det, kjære pappaen min, for du skal alltid være den peneste pappaen i verden.» Hortense hadde rett, folk så annerledes på ham når han var skikkelig kledd. Da han var ferdig med å spille sjakk, vannet han plantene som hang i kasser langs rekkverket på balkongen, fjernet visne blader, klippet til gamle grener, dusjet vann på unge knopper, snudde litt på jorden i pottene med en skje og helte på med gjødsel når det var nødvendig. Han bekymret seg for den hvite kameliaen. Han snakket hyggelig til den, tok seg ekstra tid, tørket hvert blad med omhu. Hver morgen i et helt år hadde han nå fulgt den samme rutinen. Men denne morgenen var han forsinket. Omgangen med sjakk hadde vært vrien. Han måtte være mer påpasselig, ikke la seg rive med; det er vanskelig når man ikke har noe annet som venter. Måtte ikke miste grepet om tiden, ikke slite seg ut uten å legge merke til det. Vær forsiktig, Tonio, sa han til seg selv, vær forsiktig. Husk på disiplinen, hold deg på matta. Han hadde vent seg til å snakke høyt, og rynket brynene når han nå hørte sin egen tale til seg selv. For å hente inn igjen den ekstra tiden han

10 hadde brukt på sjakkspillet, bestemte han seg for å overse plantestellet denne morgenen. Han gikk forbi kjøkkenet, der hans kone skrelte poteter. Han så henne bakfra og konstaterte at hun lutet. Ringer av fett hang rundt hoftene hennes. Da de flyttet inn i denne leilighetsgården i en av Paris nærmeste forsteder, var hun høy og tynn, uten ringer. Da de flyttet inn, nådde jentene så vidt opp til oppvaskkummen. Da de flyttet inn Det var en annen tid. Han pleide å trekke opp genseren hennes, legge hendene over brystene hennes og sukke «elskede!» til hun ga etter og bøyde seg for å trekke sengeteppet av med begge hender, så det ikke skulle krølles. Søndager lagde hun mat. Jentene ba om hver sin kniv for å «hjelpe mamma!» eller kasseroller for å «slikke med tungen». Han så på dem og ble rørt. Hver annen eller tredje måned målte han dem og skrev antall centimeter med svart blyant på veggen; den var full av små korte streker etterfulgt av datoer og de to navnene: Hortense og Zoé. Hver gang han lente seg mot dørkarmen inn til kjøkkenet, seg en enorm sorg innover ham, følelsen av at noe var gått til spille, minner fra en tid da livet var lykkelig. Dette skjedde aldri på dørkarmen inn til soveværelset eller i stuen, alltid bare i dette rommet som før i tiden hadde vært deres lykkekapsel: varmt, fredelig, duftende. Kasserollene boblet, kjøkkenhåndklærne tørket på stekeovnsdøren, sjokoladen smeltet i vannbad, og jentene knekte valnøtter. De rakte ut en finger full av sjokolade, tegnet barter på hverandre og slikket seg om munnen med tungen, og på vinduene la dampen seg som hvit girlander, og han følte