Perspektiv på skriftkultur

Transkript

1 Berge: Perspektiv på skriftkultur 1 Perspektiv på skriftkultur Kjell Lars Berge Trykt i S. Matre (red.) Utfordringar for skriveopplæring og skriveforsking i dag (s ). Trondheim: Tapir akademisk forlag. Studiet av literacy en forskningsdisiplin blir etablert Jeg vet ikke helt om historien er sann 1. Kanskje er den for god til det? En dag på 50-tallet eller tidlig på 60-tallet, satt to engelske akademikere, antropologen Jack Goody og litteraturforskeren Ian Watt, sammen over et glass på Universitetet i Oxford og diskuterte sine erfaringer fra krigen. De hadde begge sittet i konsentrasjonsleir, den ene i Japan, den andre i Tyskland. Det de snakket om, var at de hadde opplevd å være uten tilgang til skriftlige tekster. Ikke hadde de hatt noen mulighet til å lese tekster, og heller ikke kunne de skrive noen. De to forskerne som gjennom hele oppveksten i sitt sivile liv før krigen, hadde vært lesende og skrivende mennesker, var begge opptatt av hva denne spesielle erfaringen hadde fått for konsekvenser for deres måte å tenke og handle på. Hva hadde det at de utelukkende hadde tilgang til samtalen med seg selv og andre når de skulle bearbeide erfaringer og innhente informasjon, innebåret for deres forståelse av kunnskap og sannhet? Problemstillingen hva skriften gjør med oss, er gammel og velkjent. I Platons dialog Faidros tar Sokrates opp konsekvensene av den utbredte bruken av skrift i den atenske bystaten og den greske kulturkretsen. Sokrates drøfter spørsmålet om skriftens nytte gjennom å gjenfortelle et egyptisk sagn. I sagnet stiller den egyptiske kongen Thamus spørsmålet om nytten av skrift. Spørsmålet stilles til oppfinneren av skriften, guden Theuth. Theuth har reist til den egyptiske kong Thamus for å presentere skriften for ham, og han prøver å overbevise kongen om at hans folk vil ha nytte av denne spesielle oppfinnelsen. Theuth hevder at kunnskapen om skrift vil gjøre egypterne visere og minnessterkere. For den er oppfunnet som et middel for visdom og hukommelse. Kongens kommentar er ikke entusiastisk: Av velvilje hevder du det motsatte av hva de formår. For denne oppfinnelse vil inngi glemsel i lærlingenes sjel ved at minnet forsømmes. Av tillit til skriften vil de hente sitt minne utenfra, fra fremmede tegn, og ikke innenfra, fra dem selv. Så ikke et minnets, men et påminnelsens middel har du oppfunnet. Og du bibringer lærlingene ikke visdommens sannhet, men dens skinn. Mangt vil de høre uten undervisning, så mangt vil de tro seg å mene skjønt de for det meste er menings-løse. Og ubehagelig blir deres omgang, da de ikke er blitt vise, men skinnvise. 1 Jeg tar denne historien fra minnet. Jeg har truffet Jack Goody et par ganger, og jeg er ganske sikker på at det han som har fortalt meg historien. Men siden historien ikke finnes andre steder enn i min hukommelse og ble formidlet til meg muntlig, er den kanskje ikke helt troverdig.

2 Berge: Perspektiv på skriftkultur 2 (Platon 2001: 240). I Platons dialog slutter Sokrates seg uten videre til kongens synspunkter. Ettertida har vist at kong Thamus og Sokrates hadde en noe snever forståelse av konsekvensene av bruken av skrift. De hadde rett i at skrift brukt til å skape tekster vel så mye påminner oss om kunnskap som å være et minne for dem. Og deres kritikk om at kunnskap som bare er tilegnet gjennom lesning, ofte er overflatisk kunnskap, vil en hvilken som helst lærer kunne fortelle oss har mye sant i seg. Likevel er det en vektig innvending mot Sokrates sitt resonnement og en triviell kjensgjerning for oss i vår kultur med våre historiske innsikter - at skriften har gitt menneskene tilgang til en teknologi som gjør det mulig å lagre enorme mengder kunnskap og erfaringer fra ulike kulturer i nåtid og fortid. Ikke minst gir Platons nedskrevne dialoger som gjør at vi kjenner til Sokrates kritikk mot skriften, oss en uvurderlig innsikt i den greske antikken. Det var en konsekvens av skriftteknologien som verken Sokrates eller Platon kunne forutse. Likevel er det en mer vesentlig innvending mot skriftkritikken fra Platon og Sokrates, at de ikke ser ut til å ha reflektert over at skriften gjør det også mulig å skape ny kunnskap og innsikt og bearbeide erfaringen på en måte som det samhandlingsbaserte talespråket ikke uten videre legger til rette for. Skriftspråk har romlige og statiske kvaliteter som gjør det mulig å omorganisere og bearbeide erfaringer og innsikt kvalitativt annerledes enn det vi gjør med talespråket. Slik likner skriften, noe Platon og Sokrates faktisk er opptatt av, men med en annen begrunnelse, på bildekunsten. Det var disse to egenskapene ved skriftspråket for det første at skriften gjør det mulig å nedtegne egne og andres kunnskaper, innsikter og erfaringer, og dermed å bli minnet på dem; for det andre at skriften gjør det mulig å bearbeide tidligere ervervet kunnskaper, innsikter og erfaringer på en ny måte og slik skape kvalitativ annerledes kunnskap gjennom og i den skriftlige teksten - som Watt og Goody var svært opptatt av i samtalen de hadde. Skriften bidrar til å temme den ville tanken for å sitere tittelen på en bok Goody seinere gir ut (Goody 1978). Ideene er videreutviklet og presentert for oss i skriftlig versjon i artikkelen The Consequences of Literacy fra Der lanserer de et tredje konsekvens av bruken av skrift; uten tilgang til skriftteknologier ville ikke moderne samfunn vært mulig å bygge opp og administrere. Disse tre måtene å forstå betydningen av skriftspråket på, var og er kanskje selvsagte for oss i dag. Like fullt hadde ingen eksplisitt tatt opp de tre problemstillingene i hele sin bredde, verken teoretisk eller empirisk, da Goody & Watt skrev artikkelen (Melve 2001: 17ff) 2. Få før dem hadde studert hvilke konsekvenser bruken av skriftteknologien hadde fått for utviklingen av kunnskap, synet på kunnskap og ikke minst for hvordan samfunn blir organisert og videreutviklet. I artikkelen oppsummerer de sin posisjon slik: insufficient attention has been paid to the fact that the urban revolution of the Ancient Near East produced one invention, the invention of writing, which changed the whole structure of the cultural tradition. Potentially, human 2 Leidulf Melve gir i en bok fra 2001 et mer sammensatt og rikt bilde av utviklingen av skriftkyndighetsforskning enn det jeg ønsker å gi i denne artikkelen. Han presenterer en rekke forskere som omtrent samtidig med Goody & Watt utviklet de samme ideene.

3 Berge: Perspektiv på skriftkultur 3 intercourse was now no longer restricted to the impermanency of oral converse. ( ) The development of an easy system of writing ( ) was more than a mere precondition of the Greek achievement: it influenced its whole nature and development in fundamental ways. In oral societies the cultural tradition is transmitted almost entirely by face-to-face communication; and changes in its content are accompanied by the homeostatic process of forgetting or transforming those parts of the tradition that cease to be either necessary or relevant. Literate societies, on the other hand, cannot discard, absorb, or transmute the past in the same way. Instead, their members are faced with permanently recorded versions of the past and its beliefs; and because the past is thus set apart from the present, historical enquiry becomes possible. This in turn encourages scepticism; and scepticism, not only about the legendary past, but about received ideas about the universe as a whole. From here the next step is to see how to build up and to test alternative explanations; and out of this there arose the kind of logical, specialized, and cumulative tradition of sixth-century Ionia. (Goody & Watt 1968: 67-68). Gjennom denne måten å forstå konsekvensene av innføringen og bruken av (en viss type) skriftteknologi førte samtalen mellom Watt og Goody til det som i dag er en viktig forskningsdisiplin; studiet av literacy, eller som vi etter hvert har vent oss til å kalle den på norsk: studiet av skriftkyndighet og skriftkultur. 3 Goody & Watt går som vi skjønner av sitatet, langt i å hevde at bruken av fonetisk basert skrift er en betingelse for at visse avanserte tenkemåter utvikler seg. Men slike antakelser om et grunnleggende brudd mellom samtaleorienterte muntlige kulturer på den ene sida og skriftlige kulturer på den andre er blitt sterkt kritisert, og har som vi skal se - ingen egentlig støtte i dag. Likevel har Goody & Watts artikkel blitt et bidrag med varig betydning. At en utbredt bruk av skriftteknologi er en avgjørende forutsetning for at avanserte samfunnsformer vil være mulig å utvikle, er det enighet om. Det er også forholdsvis stor enighet om at bruken av skriftteknologi legger til rette for spesielle former for kunnskapsutvikling. Det er derfor ikke overraskende at båndene mellom skriftkyndighetsforskningen på den ene sida og utdanningspolitikken på den andre har blitt svært sterke (Barton 1994, Østerud 2004). Et aktuelt eksempel på denne koplingen er stortingsmeldingen Kultur for læring og alle de norske utgreiingene og dokumentene denne bygger på. Meldingen tar utgangspunkt i de store endringene i arbeidslivet i alle postindustrielle land. I meldingen vises det til at endringene fører med seg en gjennomgripende skriftliggjøring av samfunnet i et omfang vi ikke kjenner eksempler fra i andre kulturer i fortid og nåtid. Et annet eksempel er rapporten En ledende kompetansenasjon? Behov og muligheter for en mer samordnet kompetansepolitikk som ble overlevert Forskings- og undervisningsdepartementet sommeren 2005 fra en gruppe innenfor Norgesuniversitetet ( I rapporten er ett av tiltakene som blir foreslått, å styrke det norske samfunnets konkuransseevne gjennom å bedre norske arbeidstakeres skrivekompetanse: 3 En av Goody & Watts hardeste kritikere Brian Street kaller artikkelen til Goody & Watt i et viktig sosiolingvistisk innføringsverk for seminal to which much subsequent literature refers (Roberts & Street 1998: 171).

4 Berge: Perspektiv på skriftkultur 4 Handlingsplan for å heve grunnleggende lese- og skriveferdigheter og tallforståelse i befolkningen Tiltakene bør omfatte konkretisering av retten til grunnskoleopplæring; gjennomgang av forskning og erfaringer med alternative opplæringsformer; utprøving av en alternativ finansieringsmodell for opplæring i grunnleggende ferdigheter rettet mot virksomheter; og utarbeide oversikt over eksisterende kartleggingsverktøy og kompetanse hos personer som foretar kartlegging og testing. Alle tiltak bygger opp under utarbeidelse av en helhetlig strategi for å heve de grunnleggende lese, skrive og regneferdigheter. (Mønsterbryterne. 2005: 14). En av de internasjonale tekstene som de norske meldingene tar utgangspunkt i og bygger på, er OECD-dokumentet Definition and Selection of Key Competencies fra I denne viktige teksten framheves skriving som en grunnleggende kompetanse, klart forstått innen rammene av en skriftkyndighetsforståelse som den vi har skissert over: DeSeCo focuses on a functional approach, which places complex demands facing individuals at the forefront of the concept of competence. According to this viewpoint, competencies are structured around demands and tasks. Fulfilling complex demands and tasks requires not only knowledge and skills but also involves strategies and routines needed to apply the knowledge and skills, as well as appropriate emotions and attitudes, and effective management of these components. Thus, the notion of competencies encompasses cognitive but also motivational, ethical, social, and behavioral components. It combines stable traits, learning outcomes (e.g., knowledge and skills), belief-value systems, habits, and other psychological features. In this view, basic reading, writing and calculating are skills that are critical components of numerous competencies. (OECD: 8) I dette OECD-dokumentet og i den mer omfattende utredningen den bygger på, har Jack Goody interessant nok hatt en framskutt posisjon I en viktig artikkel tar han opp forholdet mellom literacy-forskning, diskusjonen om grunnleggede kompetanser og utdanningsspørsmål (Goody 2001). Et gjenganger i mange av de dokumentene som det er sitert fra over, er at kravene i samfunnet til det å beherske skriftspråket både gjennom lesning og skriving i ulike aktiviteter, er blitt betydelig skjerpet på én generasjon. I OECD-dokumentene vises det til den raske teknologiske utviklingen i etterindustrielle land, de lave fødselstallene i disse landene og endringene i arbeidslivet i retning av kompetansebaserte virksomheter. Av slike og liknende årsaker anbefaler de at samfunnet gjennom utdanningssystemet legger enda mer vekt på arbeidet med lesing og skriving enn det som har vanlig tidligere, og da på en måte som tar konsekvensene av at skrive- og lesekompetanse ikke kan ses uavhengig av sammenhengene slik kompetanse tas i bruk og de mange og ulike virksonhetene den skal anvendes i. At lesing og skriving er blitt vedtatt å innføre grunnleggende ferdigheter i den siste skolereformen her i Norge, er et uttrykk for OECD-

5 Berge: Perspektiv på skriftkultur 5 anbefalingene vi siterte, har fått konsekvenser for den norske skolen. Mot en slik bakgrunn blir skriftkyndighetsforskningen relevant i diskusjonen omkring hvordan utdanningssystemet skal organiseres, og hva som skal være de sentrale målene for utdanningen. Siden skriftkyndighetsforskningen får en sentral posisjon, kreves det at vi studerer og reflekterer over hva denne forholdsvis nye forskningstradisjonen så langt har bidratt med av innsikt. I et forskningssenter der skriving skal studeres, vil skriftkyndighetsforskningen være en viktig forskningsdisiplinene. Slike kjensgjerninger innebærer at vi bør vurdere noen ulike posisjoner i disiplinen, og at vi synliggjør hva man er enig og uenig om. Den forståelsen av skriftkyndighet som vi velger, vil få konsekvenser hvordan vi tilnærmer oss studiet av skriftpraksiser og hvordan vi utvikler opplæringen i skriften som teknologi. Noen begrepsavklaringer/posisjoneringer På mange måter dekker ordet literacy etter Goody & Watts artikkel det same meningsfeltet som det norske dannelse/danning. Begrepet viser til de meningsskapende aktivitetene der vi skaper mening med og i tekster ved hjelp av skrift, og hvordan disse aktivitetene kan virke inn både på tenkemåtene våre og på hvordan samfunnet er organisert. Gjennom bruken av skrift formes både menneskers og samfunnets tenke- og handlemåter. Skrift er slik forstått både et redskap for mellommenneskelig kommunikasjon og et redskap for tenkning. Skriften inngår som en konstituerende trekk ved ulike aktivitetsformer og genrer i en kultur. Det betyr at skrift er en forutsetning for og legger rette for det vi kaller semiotisk mediering; stedet der erfaringer blir gitt mening, bearbeidet, videreutviklet og gjort tilgjengelig i tekst. På dette punktet i framstillingen er det viktig å notere seg at vi med skrift innenfor dagens skriftkyndighetsforskning mener noe mer enn bare den fonetisk baserte skriften vi tar i bruk for å skrive ned mange av språkene i verden. Skriftkyndighetsbegrepet har etter hvert kommet til å dekke mange ulike skriftteknologier, slik som matematiske formler (også kalt numeracy ) og visuelle framstillinger, bruken av bilder, fotografier og andre illustrasjoner, og varierte medieringsformer som papir og ulike etermedier som radio, fjernsyn og Internett. Et hvilken som helst gudshus er slik forstått en arena for skriftkultur, enten det er en kirke i det katolske Italia, der kirkerommet er dekket med didaktiske og misjonerende visualiserte bildefortellinger, eller det er lutheranernes bildefattige bedehus i Nord-Europa, der skriftsteder fra Bibelen og henvisninger til numre i salmeboka, er de eneste direkte skriftlige medieringsformer som pryder interiøret. Lesing og skriving er to ulike dimensjoner av skriftkulturen. De forutsetter hverandre, men likevel på en slik måte at det å skrive er den skapende dimensjonen av skriftkulturen. Det å skape en tekst gjennom å skrive den, krever mer enn å tilegne seg den og tolke den gjennom lesing. Det har ikke vært selvsagt i alle kulturer gjennom historien at alle skal kunne lese og skrive. Det varierer også i hvilken grad det har vært vektlagt om utviklingen av skriveferdigheter skal være prioritert i like høy grad som det å kunne lese. I de første allmennskolene som ble etablert av myndighetene i samfunn som det norske, var leseferdighet prioritert i opplæringen av vanlige unger, rett og slett fordi målet med

6 Berge: Perspektiv på skriftkultur 6 skolen var religionsundervisning, moralsk oppseding og lydighetstrening. Derfor kan bruken av lesing og skriving i skriftkulturer aldri forstås uavhengig av ideologier og maktforhold i et samfunn. Siden vi gjennom skriften får tilgang til prestisjefylt kunnskap, har det alltid vært viktig for makthavere å kontrollere tilegnelsen av den skriftkyndigheten som man trenger for å skaffe seg kunnskap og eventuelt også skape kunnskap. Derfor ble den første virkelige utvidelsen i våre deler av verden av retten til å ytre seg fritt og uavhengig kalt skrivefrihet. At skrivefriheten også var en frihet til å trykke det en skrev, var nødvendig for ytringenes utbredelse og innflytelse, men det var det at en kunne skrive fritt som var den avgjørende forutsetningen for at den etablerte makten kunne utfordres. Det å kunne skrive er myndiggjørende, og å være trygg i bruken av skrift og skriftgenrer er avgjørende for demokratisk deltakelse og ytringsfrihet. Ulike typer skriftkyndighetsforskning Jeg har ovenfor kort vært innom, men samtidig forsøkt å styre unna, den ganske heftige og opphissede debatten som har preget deler av den internasjonale skriftkyndighetsforskningen i mange år. Kort fortalt står kampen mellom dem som mener at det er et forholdsvis enkelt årsak-virkning forhold mellom bruken av skrift og utviklingen av visse tenke- og handlingsmåter på den ene sida og dem som hevder at slike kausalrelasjoner ikke kan påvises direkte på den andre sida. Den første gruppa har blitt kalt teknologideterminister. Det har blitt hevdet at de står for et såkalt autonomi -syn på forståelsen av skriftkyndighet. De påstås å være tilhengere av at skriftteknologier kan forstås uavhengig av hva skriving brukes til. Den andre gruppa er opptatt av å studere sammenhengen mellom skrift og de ulike sammenhenger den brukes på, på en måte som fanger opp kompleksiteten. Den første gruppa er representert med kjente forskere og formidlere som David Olsson og Walter Ong, den siste av Brian Street og David Barton. Og som vi la merke til i sitatet fra Goody og Watt sin artikkel, mente også de at bruken av (fonetisk basert) skrift var en forutsetning for skeptisk, kritisk og reflekterende tenkning. På grunn av skriften the past is ( ) set apart from the present, historical enquiry becomes possible. This in turn encourages scepticism; and scepticism, not only about the legendary past, but about received ideas about the universe as a whole. From here the next step is to see how to build up and to test alternative explanations; and out of this there arose the kind of logical, specialized, and cumulative tradition of sixth-century Ionia. (op. cit.). Når jeg skal presentere ulike typer skriftkyndighetsforskning, legger jeg ikke denne oppdelingen i stridende parter til grunn. Jeg velger heller å dele opp etter de virkelighetsutsnittene som skrivekyndighetsforskere hovedsakelig har vært opptatt av å studere, eller de oppgavene forskerne har hatt. Skal jeg velge posisjon i striden, mener jeg det må være selvsagt at alle skriftteknologier må forstås i forhold til de behov de er utviklet for å fylle, og de funksjonene de har ulike kultur- og situasjonskontekster. Jeg synes det må være like opplagt at ulike typer skriftteknologier gjør det mulig å organisere kunnskaper og erfaringer som overskrider mulighetene vi har med talespråket. Samtidig må det understrekes at skillet mellom tale og skrift er mindre viktig for egenskapene i semiotisk mediering enn ulikheten mellom genrer eller semiotisk medierte aktivitetstyper.

7 Berge: Perspektiv på skriftkultur 7 I mange aktiviteter blandes ulike teknologier. Ikke minst har utviklingen av digitale teknologier de siste 20 åra gjort opposisjonen mellom tale og skrift mindre interessant. Diskusjonene om hva bruken av skriftteknologier fører til i samfunn av vår type, bør derfor ikke primært ta utgangspunkt i før-moderne samfunn der store deler av befolkningen ikke inngår i andre kommunikasjonsnettverk enn dem heimbygda tilbyr og de formene for sosialisering som er vanlig der. Gjør vi slike begrensninger, kan vi dele skriftkyndighetsforskningen i tre ulike forskningsretninger og interesser: For det første det vi kan kalle praktisk-pedagogisk orientert skriftkyndighetsforskning. Det er forskning der man er opptatt at hvordan man tilegner seg lese- og skriveferdigheter, først og fremst blant barn selvsagt, men også blant voksne. I denne forskningsretningen inngår store forskningsfelt som lese- og skriveopplæringen, og de ulike metodene som er utviklet for å legge til rette for slik opplæring. Den andre retningen jeg vil skille ut, velger jeg å kalle kognitivistisk orientert skriftkyndighetsforskning. Dette er forskning der en opptatt av å studere skriveteknologiens konsekvenser for måten vi tenker og reflekterer på. De som arbeider med en kognitivistisk tilnærming til skriving vil gjerne ha forankring i en type psykologisk forskning som oftest er individorientert. Sosio-kulturelt orientert skriftkyndighetsforskning er den tredje retningen jeg vil trekke fram. Den har en åpenbar sosiologisk og antropologisk forankring. I denne retningen er en opptatt av både den hverdagslige bruken av skrift i mindre miljøer, og de mer overordnede institusjonelle sammenhengene slik som det økonomiske systemet og administrasjonen. La oss se på disse retningene hver for seg. Praktisk-pedagogisk orientert skriftkyndighetsforskning Sentralt i den praktisk-pedagogisk orienterte skriftkyndighetsforskningen er arbeidet med å legge til rette for hvordan den grunnleggende lese- og skriveopplæringen skal foregå. Dette arbeidet kan ikke forstås uavhengig av hva samfunnet mener det vi oppnå med at barn lærer seg å lese og skrive. I samfunn av vår type er det selvsagt at barn skal lære å lese og skrive et brei vifte av genrer og skrivemåter, men det har inntil nylig vært lite tematisert og problematisert hvordan denne breddekompetansen skal utvikles etter at et barn har tilegnet seg de grunnleggende lese- og skriveferdighetene den såkalte kodekompetansen - de første åra de går på skolen. Det som i flere bøker kalles den andre skriveopplæringen, har inntil ganske nylig ikke vært noe viktig tema i skriveforskningen. Derfor vet vi lite om hva om skjer når barn videreutvikler kodekompetansen de har ervervet de første skoleårene. Det er som regel arbeidet med å utvikle denne kodekompetansen som har opptatt de fleste praktisk-pedagogisk orienterte skriftkyndighetsforskere. Skrive- og leseopplæringen følger ulike ideologier og er basert på ulike antakelser av hva barn og unge kan og bør klare. Derfor er skriveopplæringen ikke den samme i ulike samfunn og kulturer. IEA-undersøkelsen der skriveferdigheter i ulike land ble undersøkt, dokumenterte at det er minst fire ulike skriveopplæringsmodeller i omløp i forskjellige samfunn: tradisjonsoverføringsmodellen, den ekspressivistiske modellen,

8 Berge: Perspektiv på skriftkultur 8 utviklingsmodellen og normmodellen (Berge 2005a). Disse ulike modellene henter normer og status fra ulike skriftkulturer. Tradisjonsoverføringsmodellen er basert på en kanon av gode tekster skrevet av forfattere, den ekspressivistiske modellen er basert på egenkommunikasjon og selvutvikling, utviklingsmodellen baserer seg på en antakelse om en gradvis og generell skriveutvikling, mens normmodellen baserer seg på spesifikke genreforventninger utviklet i forskjellige sammenhenger. I det første tilfellet er skriftkulturen tradisjonsorientert, i den andre individualistisk, i det tredje tilfellet instrumentalistisk og de i fjerde tilfellet kritisk. Norsk skoletradisjon har vært preget av de to første tradisjonene, mens den instrumentalistiske utviklingsmodellen kunne fått en posisjon gjennom de nasjonale prøvene. Grunnlaget for de nasjonale prøvene slik det ble knesatt av tidligere statsråd Kristin Clemet, er at utvikling følger en viss generell progresjon og at denne progresjonen kan måles på tilnærmet objektive måter. 4 I den praktisk-pedagogiske skriftkyndighetforskningen vil alt som har med skrive- og leseprøving og vurdering være relevant. Også her er det ulike retninger og ideologier som definerer validiteten til det som skal vurderes og prøves. Et av de mest interessante funnene er at det ikke har latt seg gjøre å generalisere enkeltvurderinger av teksters kvalitet til tekster generelt. Det betyr at det er svært gode argumenter for at tekstkvalitet er situert og kontekstavhengig, betinget av de spesifikke kommunikative formål som er relevante for skriving i en situasjons- og kulturkontekst. Lenge var det slik at den praktisk-pedagogiske skriftkyndighetsforskningen var spesielt opptatt av å studere alfabetiseringen av samfunnet, ikke minst historisk. Mye av den historisk orienterte skoleforskningen har vært opptatt av hvordan skolen ble innført med alfabetiseringen som overordnet hensikt. I Norge finnes det en god del forskning som har en slik tilnærming, ofte med utgangspunkt i de pedagogiske forskningsmiljøene (Vannebo 1984). Denne forskningen har selvsagt også en interesse for historikerne, som ved å studere alfabetiseringen av samfunnet kan studere et av de viktigste trekk ved moderniseringen av samfunn. I de seineste åra at denne forskningen vist at skolens betydning for alfabetiseringen kan ha vært overvurdert. Den nye forskningen på alfabetisering er ofte opptatt av å tilkjenne underprivilegerte grupper som bønder og fiskere en oppgradert status som skapende og handlende aktører i historien (Fet, Apelseth 2004). Jostein Fets studier av lese- og skrivferdigheten på Sunnmøre er typiske for denne trenden og bidrar til å gi et mer variert og nyansert forståelse av hvordan samfunnet ble modernisert, ikke bare som et initiativ og pålegg av makthavere utenfra og ovenfra, men også som et engasjement fra framstående og engasjerte representanter for folket. Slik tilkjennes folket en posisjon som aktivt handlende og skapende aktører også i tidlig moderne samfunn. Dermed blir den forholdsvis raske erobringen av de nye statsbærende institusjonene som blir etablert fra og med slutten av 1700-tallet (i Norge 17. Mai 1814) lettere å forstå og forklare. Med alfabetiseringen av alle samfunnsgrupper i samfunnet følger det ofte strider og kamper om hva som skal være opplæringsspråk, og hvilket normgrunnlag 4 Jeg var blant dem som utviklet prøvene, og vi var aldri i tvil om at denne modellen ikke var var valid, og ga selvsagt også uttrykk for det overfor politikerne, selv om denne innsikten innebar at politiske kjepphester måtte legges til side, se Berge, Evensen og Thygesen 2006a og 2006b.

9 Berge: Perspektiv på skriftkultur 9 opplæringsspråket skal ha. Et interessant tilfelle i så måte er arbeidet med å gjenetablere tjekkisk som nasjonalspråk på 1800-tallet. Istedenfor å ta utgangspunkt i talespråket eller talespråklig variasjon, valgte tjekkerne å utvikle språket i forhold til ulike skriftspråklige funksjoner slik som praktisk-faglig (arbeidspråk) eller teoretisk-faglig (vitenskapelig språk). Slik skapte tjekkerne et rikt språk et såkalt skriftlighetsspråk - med mange ulike språkregistre før den tjekkiske nasjonen ble etablert 1918: tjekkerne etablerede et skriftlighedssprog før dette skriftlighedssprog havde udsigt til at blive brugt i praksis. Tjekkerne fik i løbet af få årtier i deres skriftlighedssprog opbygget en hel tjekkisk verden, en hel tjekkisk semiosfære. Men det var en komplet tjekkisk verden som alene eksisterede i sproget. Længe før der faktisk eksisterede politiske, økonomiske og sociale forudsætninger for et fuldt udbygget moderne tjekkisk samfund, havde tjekkerne skabt eksempelvis en komplet naturvidenskabelig terminologi, et fuldstændigt tjekkisk filosofisk begrebsapparat, en hel samling tjekkiske juridiske termer og mere kuriøst også et komplet begrebsapparat til brug indenfor gymnastikken forteller Karen Gammelgaard, professor tjekkisk ved Universitetet i Oslo (Gammelgaard 2004: 64). Men normalt skapes nye skriftspråk når det etableres nye stater og nasjoner, slik Norge ble det på begynnelsen av 1800-tallet. Etableringen av nye skriftnormaler i små samfunn som det norske bekrefter den kjente sosiolingvisten Uriel Weinreich sine ord om at et språk er en dialekt med en hær og en marine. I Norge har man å satse på å basere den nasjonale skriftspråknormalen på talespråket. At våre politikere ikke klarte å ble enige om løsningen, er velkjent. Nynorsk og bokmål med alle varianter og valgfrie former er et eksempel på at det i vårt samfunn har vært en sterk vilje til å ta omsyn til den ganske store talespråksvariasjonen vi finner selv i et så lite samfunn som det norske. I Finland, som ellers er svært likt Norge kulturelt og politisk, har man valgt en annen vei. Der har skriftspråket blitt etablert som enhetlig og stabilt som mulig for på den måten etablere en landsgyldig normal som ikke diskriminerer noens dialekt eller sosiolekt. Likevel var mange skriftspråk etablert lenge før folk flest tilegnet seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter, men selv i slike samfunn var det først når skrivekyndigheten ble allmenn at mer stabil skriftnormal ble etablert. Et eksempel på det er Danmark som får sin første offisielle grammatikk på slutten av 1700-tallet gjennom Jakob Badens resonneret dansk Grammatik fra 1785, trykt i mange opplag. Språkplanlegging må derfor regnes som en disiplin som blir etablert og utvikler seg som en direkte konsekvens av alfabetiseringen av de breie lag i samfunn. Språkplanlegging, nasjonsbygging og innføring av allmenn skoleplikt er tre sider av samme sak. Språkplanlegging er noe som følger av problemene med å lære barn fra ulike samfunnslag og fra ulike områder i et samfunn, et felles skriftspråk og en felles skriftkultur. Kognitivistisk orientert skriftkyndighetsforskning I det jeg her har kalt kognitivistisk orientert skriftkyndighetsforskning har jeg sortert to kategorier forskning som i og for seg har lite direkte med hverandre å gjøre som vitenskaper. For det første har jeg plassert i denne kategorien den type forskning der leseog skriveavvik, slik som dysleksi av ulike typer, samt såkalt skrivehemming. Det vi si problemer som kan skyldes dysleksi, men som også kan sammenheng med sosiale og

10 Berge: Perspektiv på skriftkultur 10 emosjonelle vansker. Dysleksi er en medfødt lidelse. Den etablerte definisjonen av dysleksi legger avgjørende vekt på at den skyldes kognitive forhold og følgelig er medfødt: en forstyrrelse som kommer til uttrykk i vansker med å lese trass i vanlig undervisning, normal intelligens og adekvate sosio-kulturelle vilkår. Dysleksien beror på basale kognitive forstyrrelser ofte med konstitusjonell bakgrunn (se Dysleksiforbundets brukerhåndbok på Dysleksiforbundet anslår at mellom 2 og 5 % av befolkningen til enhver tid har denne forstyrrelsen. I et skriftløst samfunn eller et samfunn der avansert bruk av skrift ikke inngår i sosialiseringen eller er en nødvendig forutsetning for å kunne ta et vanlig arbeid, finnes ikke dysleksi. Men lidelsen får kulturelle konsekvenser i et moderne samfunn. De fleste av oss slipper ikke unna avansert bruk av skriftlige tekster enten gjennom lesing eller skriving. Dysleksi er derfor en konsekvens av moderniseringen av samfunnet. Siden dysleksi skyldes medfødte egenskaper og er arvelig, tilhører forskningen på denne typen skriftkyndighetsproblemer selvsagt naturvitenskapen. Når den likevel ofte er plassert ved pedagogiske fakulteter - i Norge er tradisjonen at forskningsfeltet klassifiseres som spesialpedagogikk. Årsaken er selvsagt at forebyggende arbeid for å svekke konsekvensen av dysleksi i den første lese- og skriveopplæringen er et prioritert område i skolen. Denne typen naturvitenskapelig og kognitivistisk orientert skriftkyndighetsforskning er svært viktig. Den skiller seg imidlertid på en grunnleggende måte fra den andre typen forskning jeg har klassifisert som kognitivistisk, nemlig den type forskning som forklarer spesielle tenkemåter eller bevissthetstilstander med bruken av skrift generelt og fonetisk skrift spesielt. Vi har tidligere vært innom denne posisjonen, men skal utdype den litt. I den akademiske bestselgeren Orality and Literacy. The Technologizing of the Word fra 1982 hevder forfatteren Walter Ong programmatisk at skriving omstrukturerer eller forvandler bevisstheten: A deeper understanding of pristine or primary orality enables us better to understand the new world of writing, what it truly is, and what functionally literate human beings really are: beings whose thought processes do not grow out of simply natural powers as structured, directly or indirectly, by the technology of writing. Without writing, the literate mind would not and could not think as it does, not only when engaged in writing but normally even when it is composing its thoughts in oral form. More than any other single invention, writing has transformed human consciousness. (Ong 1982: 78). Som vi har vært inne på, ligger denne posisjonen tett opp til Goody og Watts opprinnelige synspunkter i 1963, og gjenkjennes i tittelen på Goodys bok fra The Domestication of the Savage Mind (Goody 1977). Grunnideen er at bruken av skrift både fonetisk skrift og andre former for skrift direkte påvirker bevisstheten og er en nødvendig forutsetning for utviklingen av høyere kognitive nivåer og bevissthetsformer. Med andre ord påvirker bruken av en viss type teknologi som vi bruker for å skape mening med, vår måte å tenke på. Det gjør den både på individnivå og på gruppenivå, selv om det er individpåvirkningen som er den grunnleggende. Flere forskere ikke minst Goody selv viser til at denne antakelsen har fått sin mest tydelige framstilling hos

11 Berge: Perspektiv på skriftkultur 11 den sovjetiske psykologen Lev Vygotskij og hans elev Alexander Luria som i følge Goody hevdet at: when an individual comes to master writing, the basic system underlying the nature of his mental processes is changed fundamentally as the external symbol system comes to mediate the organization of all his basic intellectual operations. Thus, for example, knowledge of a writing system would alter the very structure of the memory, classification and problem-solving by altering the way in which these elementary processes are organized to include an external (written) symbol system (Goody 1987: 205). Dette er den radikale versjonen av ideen om semiotisk mediering som Vygotskij er så kjent for, nemlig at vi for å kunne skape tilgjengelig mening i ytringer må bruke ulike teknologiske og mentale ressurser som ikke i seg selv har mening. Slike ressurser kan være lyder skapt med munnen, visuelle figurer slik som bokstaver, en tallskala og gjenstander som legoklosser. Det Vygotskij og Luria hevder fortsatt i følge Goody - er at den semiotiske medieringen som et skriftsystem innebærer, på en konstituerende måte omformer de skriftspråksbeherskende menneskenes minne og deres klassikasjons- og problemløsningsstrategier. I følge dette synet skulle det å kunne gjennomføre avanserte kategoriseringer, logiske resonnement, abstrakt dekontekstualiserende tenkning, reflekterende forståelse av egne og andres erfaringer osv. ha som forutsetning at man har tilgang til og kompetanse i en eller flere skriftssystemer. Noen av disse synspunktene synes forenlige med sunn fornuft. Skal man utvikle selv enkel matematisk tenkning, bør man ha tilgang til et forholdsvis kompleks system av matematiske symboler. Skal man kunne føre en sammensatt resonnement der man forklarer hvorfor spesifikke historiske hendelser opptrådte og argumentere mot alternative forklaringer, er det tilsynelatende opplagt at man har tilgang til et skriftsystem og medier der ytringer utført med språk kan utvendiggjøres, etterses og ettervurderes. Imidlertid innbærer påvirkningshypotesen også at mennesker og kulturer uten tilgang til eller innsikt i skriftkulturer ikke er i stand til å gjennomføre avanserte kategoriseringer, logiske resonnement og så videre. Muntlige kulturer skulle altså være til hinder for avansert tenkning, og komplekse bevissthetsformer. Den kognitivistiske tenkemåten utgjorde kjernen i en rapport om konsekvensene av skriftbruk fra UNESCO i 1972 der det slås fast at The illiterate man s thought ( ) remains concrete. He thinks in images and not in concepts. His thought ( ) rarely proceeds by induction or deduction. The result is that knowledge acquired in a given situation is hardly ever transformed to a different situation in which it might be applied (Unesco 1972) Ikke overraskende har slike sterke påstander ytret med autoriteten til en tung institusjon innenfor internasjonal kultur- og utdanningspolitikk vakt reaksjoner. Det skyldtes ikke minst at hva konsekvensene kunne bli utviklingen av utdanningssystemene i ulike land, og hvordan det ville bli undervist i skolene, dersom antakelsen ble tatt på alvor. Enda mer utfordrende ville konsekvensene av antakelsen være for måten tilgangen til makt kunne reguleres i ulike samfunn. Hypotesen kunne jo brukes som grunnlag for et synspunkt der analfabeter ikke ble gitt rett til å påvirke viktige beslutninger i samfunnet. Dersom

12 Berge: Perspektiv på skriftkultur 12 hypotesen om et direkte samband mellom skriftkultur og høyere kognitive nivåer var korrekt, ville den kunne legitimere at det er å umyndiggjøre store deler av menneskeenheten og å nedvurdere erfaringer og kulturelle tradisjoner overført gjennom muntlig overlevering. Slike konflikter gjorde det nødvendig å prøve påvirkningshypotesen. I et mye omtalt arbeid fra 1981 utgitt tittelen The Psychology of Literacy rapporterer de amerikanske psykologene Michael Cole og Sylvia Scribner en lang rekke empiriske undersøkelser der antakelsene om skriftens direkte påvirkning på bevisstheten og bevissthetsutviklingen er prøvd ut på en systematisk måte. Hypotesen lot seg teste i et afrikansk samfunn i Liberia, kalt Vai. I denne spesielle kulturen hadde man utviklet et eget skriftspråk som kun ble brukt i handel og i private brev. I skolen derimot, der man lærte seg ulike fag og fikk tilgang til fagenes tradisjoner, lærte man engelsk, mens skriftspråket i religiøse sammenhenger var arabisk. De fleste av Vai-folket var muslimer. Siden skriftspråket Vai ikke var bruk i skolen eller i andre sammenhenger der man lærte på en systematisk og institusjonalisert måte, var det mulig å undersøke hypotesen. Den mulige og svært relevante - feilkilden som systematisk opplæring på en skole ville innebære, var utelukket. Dersom det kunne påvises forskjeller i kognitivt nivå mellom personer som hadde lært seg skriftspråket Vai og dem som fortsatt var analfabeter, ville Vygotskij-Luria-hypotesen kunne bekreftes. Cole og Scribner gjennomførte en rekke psykologiske tester. Informantenes langtids- og korttidshukommelse ble undersøkt. Det samme ble kompetansen i abstrakte og logiske resonnement. Cole og Scribners funn kunne ikke bekrefte påvirkningshypotesen. Alfabetiseringen kunne ikke i seg selv forklare resultatene på testene. Derimot ble det påvist at systematisk opplæring på skolen hadde konsekvenser for resultatene. Skolens arbeidsformer og de læringsstrategier det ble lagt til rette for i skolen, påvirket mulighetene informantene hadde for å kunne løse de psykologiske testene. Scribner og Cole trakk den slutningen at det å lese og skrive ikke i seg selv kan bidra til avgjørende psykologisk utvikling. Det som gjorde en forskjell var hva skriftspråket ble brukt til. Scribner og Cole måtte altså gå i rette med Vygotskijs, Lurias og Goodys grunnleggende antakelse. I et foredrag fra 2003 der Vygotskij innflytelse på amerikansk psykologisk og pedagogisk forskning diskuteres, oppsummerer Cole erfaringene slik: In their quite correct insistence on the mediated nature of the mind and the instrumental aspect of mediation, embodied in the notion of psychological tools, the founders of the socio-historical school neglected the cardinal fact that there is no universal, context-free tool. Rather, all tools embody simultaneously a theory of the activity they have been designed to fulfill and a theory of the human beings who must carry out the activity. Tools vary from highly specialized to relatively general with respect to the tasks they can fulfill( ) But the dream of a contextfree tool ( ) completely misinterprets the relationship between human beings and the world, denying the mediated, and always incomplete nature of human knowledge (Cole, 1988: 148, sitert etter Cole 2003).

13 Berge: Perspektiv på skriftkultur 13 Sosio-kulturelt orientert skriftkyndighetsforskning Cole og Scribners studie kom til å bli oppfattet som et vendepunkt innenfor skriftkyndighetsforskningen. Istedenfor å studere bruken av skrift uavhengig av sammenhengene de ble brukt til, ble selve den skriftkulturelle aktiviteten interessant som det fenomenet som kunne forklare endringer hos individer og grupper. Men samtidig ble forklaringene mer sammensatte. Skriftbruk kunne være så mange forhold. Fokus ble nå rettet fra kognitiv utvikling og kognitive studier til kulturelle praksiser, kommunikative mønstre og etnografiske studier av skriftbruk. Det var kombinasjonen av teknologi og praksis som kunne forklare kognitiv utvikling i individet og kulturell endring i samfunnet. Denne forskningsretningen er oppsummert i engelskmannen David Bartons bok Literacy. The Ecology of Written Communication fra 1994: Rather than isolating literacy activities from everything else in order to understand them, an ecological approach aims to understand how literacy is embedded in other human activity, its embeddedness in social life and thought, and its position in history, language and learning. ( ) it is one which examines the social and mental embeddedness of human activities in a way which allows change. Instead of studying the separate skills which underlie reading and writing, it involves a shift to studying literacy, a set of social practices associated with particular symbol systems and their related technologies. To be literate is to be active; it is to be confident within these practices. (Barton 1994: 32). Der Cole snakker om skriftkulturelle aktiviteter, skriver Barton om skriftens og skriftbrukens økologi. Andre mye brukte begreper som fanger opp konstituerende trekk ved den sosio-kulturelt orienterte skriftkyndighetsforskningen, er den britiske antropologen Brian Street sine termer literacy practices og literacy events, eller skriftpraksiser og skrifthendelser, brukt bl.a. i den svenske skriftkulturforskeren Anna-Malin Karlssons doktoravhandling Skriftbruk i förändring fra Det som studeres innenfor denne tradisjonen, er altså de kulturelle og sosiale konsekvensene av bruken av skrift. Studiene kan skje på to nivåer: enten på makronivå eller mikronivå. På makronivå studeres hvordan ulike samfunnsinstitusjoner er bygd opp som skriftkulturelle arenaer, og som regel forklares oppbyggingen av samfunnsinstitusjonene med innføringen av skriftspråk. En fremragende representant for denne tradisjonen er også her Jack Goody. I boka The Logic of Writing and the Organization of Society studerer han omfattende samfunnsinstitusjoner som kirka/religionen, næringslivet/økonomien, administrasjonen/byråkratiet og det juridiske systemet/domstolene som skriftkulturelle fenomen. Hva poenget med denne typen studier skal være, understreker Goody i innledningen: This book attempts to spell out some of the general differences between the social organization of societies without and with writing and the process of transition from on to the other. ( ) Different systems of writing have, of course, different implications in different societies at different times. ( ) I am trying to provide a more satisfactory explanation ( ) of certain widely used concepts, sociological and

14 Berge: Perspektiv på skriftkultur 14 anthropological, historical and commonsense, that have been used to describe the major differences or transitions in the history of human societies. This attempt leads me to shift part of the emphasis put on the means and modes of production in explaining the human history to the means and modes of communication. (Goody 1986: xi). I denne boka forlater Goody den individorienterte psykologiske forklaringsmodellen som ellers har opptatt ham og hans kollegaer i mange undersøkelser. Men fortsatt insisterer han på at innføringen av skriftkultur og de endrede kommunikasjonsmønstrene de innebærer - kan være en generell forklaring på historisk endring. Tilnærmingen til skriftkulturforskningen kunne ikke vært mer storslagen! Denne forskningen er også typisk for den omfattende historiske forskningen på skriftkultur, ikke minst på europeisk middelalder (se Melve 2004 for en oversikt). I sterk kontrast til denne måten å studere bruken av skriftkultur på, står den etnografiske skolen representert med viktige verk som Shirley Brice Heaths Ways with Words: Language, Life and Work in Communities and Classrooms, (1983), Brian Streets Literacy in Theory and Practice (1984) og David Barton og Mary Hamiltons Local Literacies. Reading and Writing in One Community (1998). I disse studiene studerer man bruken av skrift i hverdagslivet til enkeltindivider og grupper i små samfunn. Ned til minste detalj kartlegges det i hvilken grad skrift brukes av vanlige folk i hverdagen, og hva skriftspråket i så fall brukes til. Skriftbegrepet i denne forskningstradisjonen dekker mange medieringsformer og inkluderer tegninger, lister, språklige tekster, fotografier. Tilnærmingen er beskrivende, mer enn forklarende. En felles trekk i denne tradisjonen er av skriftkulturforskerne er skeptisk til den generelle framgangsmåten som er så karakteristisk for Goody. Barton og Hamilton beskriver måten de tilnærmer seg skriftkulturen på slik: Literacy is primarily something people do; it is an activity, located in the space between thought and text. Literacy does not just reside in people s heads as a set of skills to be learned, and it does not reside on paper, captured as texts to be analysed. Like all human activity literacy is essentially social, and it is located in the interaction between people. This book is study of what people do with literacy: of the social activities, and of the texts utilised in such activities. It is about how a particular group of people use reading and writing in their day-to-day lives. Of necessity, the book is particular; it sets out from individual people s lives and particular literacy events at a certain point in history. At the same time, it is also about the general nature of literacy and about the state of literacy in the world at the end of the twentieth century. (Barton & Hamilton 1998: 3). Slik innebærer den sosio-kulturelle tilnærmingen til skriftkultur en skriftens etnografi. Denne etnografiske forskningen tar høyde for variasjon på individ-, gruppe-, kultur- og nasjonsnivå. Retningen aksepterer et bredt skriftbegrep, og den er opptatt av hvordan ulike skriftformer utvikles og tas i bruk. I tillegg regnes det som interessant å studere hva de individuelle og kollektive konsekvensene av skriftliggjøringen av hverdagslivet til folk flest kan være. I Barton og Hamiltons tilfelle studeres hverdagsmenneskers liv fra morgen

15 Berge: Perspektiv på skriftkultur 15 til kveld, når de våkner opp, spiser frokost, drar på jobben, kommer hjem og deltar i ulike hjemme og fritidsaktiviteter på kvelden. I studiene dokumenteres det at hverdagslivet vårt er grunnleggende preget av skriftkulturelt betingede aktiviteter, og tenkemåter som forutsetter tilgang til og bruk av skriftspråk. Noen nordiske forskningsprosjekt som gir perspektiv på skriftkulturen - innenfor og utenfor utdanningssystemet I denne korte oversikten over den internasjonale skriftkulturforskningen har vi sett at den er svært sammensatt. Den innebefatter alt fra sosiologiske analyser av overgripende samfunnsinstitusjoner og forklaringsmodeller for historisk endring til bruken av skrift i hverdagslivet til folk flest og barn og voksens skrivevansker i og utenfor skolen. På mange måter har Goody og Watt sine opprinnelige antakelser holdt stikk innføringen av skrift har konsekvenser for måten vi tenker på og for samfunnets kulturelle mønstre. Bruken av skrift legger til rette for former for kulturell endring som ville vært umulige uten tilgangen til den teknologien skriften representerer. Framfor alt gjør bruken av skrift en lang rekke genrer mulige som ikke muntlige samhandlingsformer kan stimulere til i samme grad, slik som lange argumenterende og forklarende framstillinger der ulike perspektiver på et og samme emne er innarbeidet og ulike stemmer fra forskjellige posisjoner kommer til orde. Det samme kan sies om utviklingen av kunstferdig prosa som romaner og essay. Videreutviklingen av skriftteknologier som datamaskinene innebærer at forutsetninger til å utvikle genrereportaret ytterligere er etablert (Kress 2003). Vi kan nå samhandle gjennom skriftlige ytringer på en måte som var forholdt talespråk tidligere. I tillegg har tilgangen til andre meningsskapende skriftkulturelle ressurser blir mye større og enklere tilgjengelig, enn før. Levende og statiske bilder, statiske og dynamiske modeller, avansert typografisk design er blitt mulig for alle å ta i bruk uten spesielt avansert innlæring og skolering. Innføringen og den raske spredningen og hverdagsliggjøringen av de skriveverktøyene som datamaskinen innebærer, har bidratt til å skriftliggjøre samfunnet ytterligere, og gjort oss enda mer avhengig av skriving både i arbeidslivet og i privatlivet. Det er vanskelig å tenke seg yrker i dag hvor skriving ikke må tas i bruk, ofte på en svært avansert måte. Den opprinnelige antakelsen som forskningen på skrift har kunne avvise, er at de er en direkte og umiddelbare innflytelse fra skriftteknologien på menneskers kognitive kapasitet. Man blir ikke smartere av å kunne skrive. Denne hypotesen må avfeies akkurat på samme måten den gamle formaldannelseshypotesen om de klassiske språkenes direkte påvirkning på menneskers logiske tenkeevner i sin tid ble avvist. Men denne autonome og reduksjonistiske kausalforklaringen der visse former for strukturell orden i språk og skrift antas påvirke bevisstheten direkte, stadig dukker opp, riktignok i nye versjoner, er en påminnelse om at forskningens spesialisering ikke nødvendigvis fører til høyere innsikt. Tvert i mot bidrar den til å stenge for en rik forståelse av fenomenene man studerer. Ikke overraskende er den skriftkulturforskningen som står sterkt i dag svært tverrfaglig. Skal man påvise utviklingen av kognitive ferdigheter og kulturelle mønstre som skriften påviselig bidrar til, må en altså studere bruken av skrift både innenfor generelle og spesifikke kulturkontekster, innenfor spesifikke kommunikasjonsmønstre og

16 Berge: Perspektiv på skriftkultur 16 genrer. Ikke minst må den studeres i situasjonskontekster der grupper av mennesker og enkeltmennesker faktisk bruker skrift i helt hverdagslige handlinger og hendelser. Vi har tidligere presentert den nye interesse for skrive- og leseopplæring som svar på den sterke skriftliggjøringen av samfunnet. At skriving åpent erkjennes som grunnlag for læring i alle fag i Kunnskapsløftet, er det mest påfallende uttrykket for denne interessen. Vi som har deltatt i arbeidet med å inkorporere skriving i den nye norske læreplanverket, har tatt omsyn til den kompleksiteten som skriftforskningen peker på. Vi har gjennom det såkalte skrivehjulet (se Berge 2005a, Berge, Evensen & Thygesen 2006b) forsøkt å fange opp hvor sammensatt en skrivekompetanse er, og hvor mange handlinger og meningsskapingsmåter skriftspråket skal være en ressurs for i det tekster blir skapt. Alle fag inneholder et stort antall kommunikasjonssituasjoner der ulike skriftlige genrer brukes. Alle former for demokratisk arbeid enten det er i idrettslaget eller i den politiske organisasjonen inneholder et mylder av skrivesituasjoner. I tillegg bruker svært mange av oss skriving til selvrefleksjon, egen kunnskapsutvikling og erfaringsbearbeiding; i brev, dagbøker og blogger. Med tanke på denne gjennomgripende skriftliggjøringen av samfunnet og at samfunnet erkjenner den, og tar den på alvor gjennom utdanningssystemet, er det oppsiktsvekkende av styresmaktene ikke har fulgt opp og satset på skriftkulturforskning. Selv om det i mange år har vært en stor interesse for skriveforskning i Norge, har den i overveiende grad vært knyttet til et lite antall enkeltmiljøer og til enkeltpersoner med en spesiell interesse for skriving og skriveopplæring. Det finnes ingen spesielle institusjoner som tar ansvar for skriveforskningen i Norge. Heller ikke er det noen som tar et samlet ansvar for den nasjonale koordineringen av det som måtte være av forskning på feltet. En stor del av forskningen i Norge har vært rettet mot skolen (for en oversikt over norsk skriveforskning se Smidt 1993 og Igland & Ongstad 2002) og har vært tilpasset skolens spesielle praktiske utfordringer og behov. I liten grad har forskningen vært orientert mot voksne menneskers bruk av skrift på jobben og hjemme. Kontrasten med leseforskningen er oppsiktsvekkende. Her i Norge er det etablert et velfungerende senter for lesing og leseforskning ved Universitetet i Stavanger. Det lever godt av oppdrag og statlig finansiering og det ekspanderer. Skriveforskningen derimot er svakt finansiert om den overhodet er det og er basert på lokale initiativer og engasjement. Denne forskjellen i prioriteringer er oppsiktsvekkende, og kan ikke forklares på en annen måte enn at det mangler en overordnet politisk strategi for hvordan Kunnskapsløftet skal gjennomføres, og hvordan det norske samfunnet skal møte utfordringene som den gjennomgripende skriftliggjøringen av samfunnet innebærer og som OECD har pekt på. Dersom det skal utvikles et nasjonalt senter for skriveforskning er det altså etablert et grunnlag gjennom mye skriveforskning som tar for skriving i utdanningssystemet fra grunnskole til universiteter. På dette feltet er det bygd opp gode nettverk til nordiske og internasjonale kollegaer. Solide samlinger av elevtekster foreligger takk være arbeidet med KAL-prosjektet (Berge, Evensen, Hertzberg & Vagle 2005a,b) og de nasjonale prøvene i skriving (Berge, Evensen & Thygesen 2006b). Dette materialet er etter hvert så omfattende at det kan brukes til å beskrive skriveutvikling på gruppenivå, forskjeller mellom gutter og jenters ferdigheter og utviklingen av felles vurderingsnormer blant

17 Berge: Perspektiv på skriftkultur 17 lærere. Når det gjelder skriveforskning er forholdet noe magrere, men de norske sakprosaprosjektene (Berge 2001) var opptatt av skriftkulturforskning og så sakprosaen som et fenomen som forutsatte utviklingen av skriftkulturer. I sakprosaprosjektene ble de nordiske skriftkulturene som vi i dag forstår som sakprosapregede, kartlagt og beskrevet fra og med midten av 1700-tallet og fram til i dag. Ut fra det svenske sakprosaprosjektet er det utviklet seg en egen forskning på skriftkulturene i arbeidslivet, både privat og offentlig sektor, inspirert av den engelske etnografiske tekstforskningen til Barton og Street. Prosjektet Skriftbruk i arbetslivet ( I prosjektbeskrivelsen gis det følgende karakteristikk av prosjektet Projektet syftar till att beskriva vad människor läser och skriver i sitt dagliga arbete i vanliga yrken i samhället. Syftet innebär att projektet kommer att kunna bredda och fördjupa förståelsen av vilken roll skriften spelar i arbetslivet. Mot bakgrund av vår kunskap om skriftbrukets ökande och förändrade roll i samhället (se vidare avsnittet Betydelse) är forskningsmålet ytterst att komma åt hur läsande och skrivande bidrar till att skapa struktur och mening i arbetet för olika individer inom yrken där skriftens roll är långtifrån given på förhand. Vi kommer främst att koncentrera oss på yrkesområden som tidigare inte beskrivits sociolingvistiskt och som traditionellt inte uppfattas som läsande och skrivande yrken, dvs. sådana där skriftbruket inte ses som huvudsak eller ett mål för verksamheten. Det kombinerade intresset för läsande, skrivande och icke primärt skriftspråksinriktade yrken är ovanlig i rådande forskningsläge, men enligt oss viktig ur såväl vetenskaplig som samhällelig synvinkel. Att söka en förståelse av hur textuellt medierad samhandling skapar mening i och åt vardagliga situationer är vetenskapligt intressant för alla som intresserar sig för faktisk språkanvändning. Att koppla detta till sådana arbetslivskulturer som text- och språkforskare vet lite eller inget om är viktigt för alla som intresserar sig för vilka läs- och skrivförmågor som faktiskt utvecklas eller krävs i yrkeslivet. ( I prosjektet har forskerne Josephsson, Ledin og Karlsson prioritert å studere skriftbruken i yrker vi vanligvis ikke forstår som skriftspråkspregede slik som bygningssnekkere, trailersjåfører, butikkansatte i kolonialforretninger og bilmekanikere så vel som mer tradisjonelle skriftpregede yrker som førskolelærer og IT-konsulent. Nevnes i denne sammenhengen bør også etableringen av senteret for nynorsk skriftkultur og Institutt for lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger. I begge disse miljøene er det etablert utdanningsforløp som understøtter en norsk skriftkulturforskning. Det er også satt i gang forskning i disse miljøene som kan virke lovende. Hva bør et norsk senter for skriveforskning prioritere? Jeg er nådd til veis ende med denne artikkelen tendensene i internasjonal, nordisk og norsk skriftkultur/literacy-forskning. De stimulerende og banebrytende ideene som Goody & Watt og flere med dem presenterte tidlig på 1960-tallet er blitt til en rik og sammensatt forskningsgrein som griper tak i noen av de viktigste utfordringene for det

18 Berge: Perspektiv på skriftkultur 18 postindustrielle kunnskapssamfunnet. Skriftkulturforskningen preger nå viktige utdanningsreformer i svært mange land. Denne artikkelen inngår i en bok som skal være med på å stimulere interessen for et norsk senter for skriveforskning, og skape innsikt og forståelse blant politikere, administratorer og forskere at det er nødvendig med et senter for skriftkulturell forskning i Norge. La meg avslutte artikkelen med noen personlige synspunkter på hva som prioriteres i et slikt senter: På grunn av innføringen av skriving som grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet og gjennom at skriveferdighetene til et representativt antall elever skal undersøkes hvert år (det ser i hvert fall ut til å være politisk enighet om det per ), er det nødvendig å prioritere arbeidet med skriving i skolen i et slikt senter. Utdanningssystemets behov må være grunnleggende for senterets arbeid. Det skal utvikle skriveprøver, forske på resultatene og oversette erfaringene ble dem til praktiske metoder som lærere kan ta i bruk i egen undervisning. Dersom ikke noe nasjonalt forskningsmiljø for ansvaret for et slikt arbeid i regi av et senter, vil Kunnskapsløftets visjoner om skriving som grunnleggende for læring i alle fag, som grunnlag for demokratisk oppdragelse og egenutvikling bare være et løfte og ikke et løft. Det vil bli med praten og de gode intensjonene. For det andre bør senteret få ansvar for å kople skriveopplæringen i utdanningssystemet med bruken av skrift i offentlighet, privatliv og arbeidsliv. Ikke minst er det relevant innenfor høgskoler og universiteter der skriveopplæringen må ha som forutsetning at man lære seg avanserte skrivestrategier tilpasset et rikholdig og utfordrende arbeidsliv. Det endrer seg raskt. Utdanning relevant for dette etterindustrielle arbeidslivet kan ikke basere seg på et statisk og reproduserende kunnskapssyn. Koplingen innebærer en tredje oppgave for senteret: å kartlegge, beskrive og forklare skriftkulturer i samfunnet. Som antydet, mangler vi studier av skriftbruken i viktige sektorer i samfunnet vårt, fra statsforvaltning til private bedrifter som konsulentselskaper og banker. Og siden vi ikke har tilgang til noen inngående forståelse av hva mennesker i slike bedrifter og organisasjoner forstår med skrift, og hva de bruker skrift til, vil man heller ikke kunne utvikle noen gode skriveopplæringsstrategier i i utdanningssystemet. Men forskningen på skriftkulturer bør ikke bare ha praktiske og instrumentelle formål. Vel så viktig må det være å legge grunnlaget for refleksjon og kritikk i og utenfor institusjonene, slik det er vanlig med mye annen kulturforskning. Et spennende felt som kan appellere til dem som ikke nødvendigvis er opptatt av skriveopplæring og den praktiske nytten av skriftkulturforskning, er de historiske og tverrkulturelle studiene av skriftkultur som er blitt så stimulert gjennom Goodys arbeider, og som det er mye av innenfor historieforskningen, antropologien og religionsforskningen. Denne forskningen gir oss tilgang til innsikt i det vilkårlige og konvensjonelle ved vår kulturs skrifttradisjon og skriftbruk, og viser til den kulturelle variasjonen som faktisk finnes også i dag. Det er interessante likheter mellom storbyenes avanserte graffiti-kultur og den førkristne egyptiske skrifttradisjonen. I begge tilfeller ble

19 Berge: Perspektiv på skriftkultur 19 flere skriftsystemer brukt samtidig. Skriftsystemene er vevd inn i hverandre, og i begge kulturer legges det stor vekt på å utvikle og raffinere de estetiske sidene ved skriften. Og sist men ikke minst skal et nasjonal skrivesenter knytte ulike skriftkulturforskermiljøer sammen og koordinere dem sentralt. Senteret bør fungere som en kraftsentrum for norsk skriftkulturforskning. Det skal legge til rette for nasjonale og internasjonale forskningsprosjekt, nasjonale og internasjonale konferanser, og utvikle en nasjonal forskerutdanning. Det er et stort behov for å skolere nye og unge forskere på dette feltet. En rekke av de mest toneangivende skriftkulturforskergründerne i Norge nærmer seg aldersgrensen, mens de unge og interesserte mangler et miljø der de kan utvikle seg og en karriere. Litteratur Apelseth, A Den låge danninga. Skriftmeistring, diskursintegrering og tekstlege deltakingsformer Dr.art.avhandling. Universitetet i Bergen. Barton, D Literacy. The Ecology of Written Language. Routledge: London. Barton, D. & Hamilton, M Local Literacies. Reading and Writing in One Community. Routledge: London. Berge, K.L Det vitenskapelige studiet av sakprosa. Om tekstvitenskapelige utfordringer og løsninger i norsk og svensk sakprosaforskning. I: Sakprosa. Skrifter fra prosjektmiljøet Norsk sakprosa. Universitetet i Oslo Berge, K.L. 2005a. Skriving som grunnleggende ferdighet og som nasjonal prøve - ideologi og strategier. I: Det nye norskfaget. Fagbokforlaget: Bergen Berge, K.L. 2005b. Tekstkulturer og tekstkvaliteter. I: Ungdommers skrivekompetanse, Bind 2: Norskeksamen som tekst. Universitetsforlaget: Oslo Berge, K.L, Evensen, L.S, Hertzberg, F. & Vagle, W. 2005a. Ungdommers skrivekompetanse, Bind 1: Norsksensuren som kvalitetsvurdering. Universitetsforlaget: Oslo. Berge, K.L, Evensen, L.S, Hertzberg, F. & Vagle, W. 2005b. Ungdommers skrivekompetanse, Bind 2: Norskeksamen som tekst. Universitetsforlaget: Oslo. Berge, K.L, Evensen, L.S & Thygesen, R. 2006a. Nasjonale prøver i skriving veien videre? I: Utdanning 2006(1): Berge, K.L, Evensen, L.S & Thygesen, R. 2006b. Definisjonen av skriving i de nasjonale prøvene. I: Utdanning 2006(4):72-75.

20 Berge: Perspektiv på skriftkultur 20 Cole, M. & Scribner, S The Psychology of Literacy. Harvard UP: Cambridge, Massachusetts. Cole, M Cross-cultural research in the socio-historical tradition. I: Human Development, 31, Cole, M Vygotsky and Context. Where did the Connection Come From and What Difference Does it Make? Paper prepared for the biennial conferences of the International Society for Theoretical Psychology, Istanbul, Turkey, June 22-27, 2003 ( Fet, J Skrivande bønder. Skriftkultur på Nord-Vestlandet Det norske samlaget: Oslo. Gammelgaard, K Pragerskolen og skriftlighedssproget - et tjekkisk perspektiv. I: Berge, K.L, Gedde-Dahl, T. & Walton, S. (red.) Skriftkultur. Sakprosa. 10. Universitetet i Oslo Goody, J. & I. Watt The consequences of literacy. I: Comparative Studies in Social History. 5 (1962-3) , opptrykt i Goody, 1968 (ed.). Literacy in traditional societies Cambridge UP: Cambridge. Goody, J The Domestication of the Savage Mind. Cambridge UP: Cambridge. Goody, J The Logic of Writing and the Organization of Society. Cambridge UP: Cambridge. Goody, J The Interface between the Written and the Oral. Cambridge UP: Cambridge. Goody, J Competencies and education. I Rychen, D.S. & Salgnik, L.H. (ed.). Defining and Selecting Key Competencies. Hogrefe & Huber: Zürich. Heath S. B Ways with Words: Language, Life and Work in Communities and Classrooms. Cambridge UP: Cambridge. Igland, M-A & Ongstad, S Introducing Norwegian research on writing. I: Written Communication.19(3) Josephson, O, Karlsson, A-M & Ledin, P Skriftbruk i arbetslivet. ( Karlsson, A.M Skriftbruk i förändring. Almquist & Wiksell: Stockholm. Kress, G Literacy in the New Media Age. Routledge: London.