Årsmeldingen er styrets selvangivelse. Den står på programmet litt senere.

Transkript

1 LEDERS TALE 2014 Kjære Årsmøte. Takk for at dere deltar i debatt. Debatt er meningsbrytning og læring. Bare slik kommer vi oss videre. Styret har ønsket å løfte tema "overdiagnostikk/ overbehandling" som aktuelt tema i denne styreperioden. Ett av tiltakene er kurset som går her under våruka og debatten vi akkurat har hatt. Det er nok ikke siste gang vi debatterer dette tema på et årsmøte i NFA. Det er tredje gangen jeg står her og skal tale til årsmøte. Følelse av ydmykhet og stolthet på en gang. Jeg vil aller først takke styret for innsatsen i året som har gått. Årsmøtet ga meg ny tillitt i fjor - og et nytt godt styre. Viktig både med noen gamle travere og litt friskt blod. Vi har fortsatt heldigvis - meningsspenn i styret, som gir gode diskusjoner. Styremøtene er månedens viktigste møte for meg. I tillegg til en responsevne på mail som mange ledere ville misunt meg. Det har vært arbeidet godt og mye. Når dette årsmøtet er til ende, vil mye har vært gått gjennom og vist fram, forhåpentligvis til årsmøtets tilfredshet. Dernest ønsker jeg å rette en stor takk til Anne Ormshammer og Tor Carlsen i sekretariatet. Etter endel skifter, er jeg nå sikker på at vi har et vinnerlag som vil representere kontinuitet for meg og kommende ledere. Stor applaus til mine medsammensvorne i dette lederarbeidet. Årsmeldingen er styrets selvangivelse. Den står på programmet litt senere. Fra denne talerstolen har jeg anledningen til å gå litt dypere inn i noen problemstillinger styret har jobbet med siden siste årsmøte.

2 Det er en sak som har dominert debatten i det offentlige rom det siste året; reservasjonssaken. Regjeringen la fram sitt nye forslag til endringer i fastlegeforskriften og forskrift om svangerskapsavbrudd kl. ett i dag. Og for meg er det EN overskrift : Det innføres ingen reservasjonsordning for fastleger. Men aller først; jeg er glad for at denne debatten kom ut i det offentlige rom. Noen har ment det har fått for stor plass, noen har ment debatten har vært uryddig, noen mener det skader fastlegeordningen renommé. Uansett hva man måtte mene, er det faktisk offentligheten vi skal tjene; både politikerne, helsevesenet og media. Tema hørte hjemme i det offentlige rom og ga debatten helt andre dimensjoner enn da det var en intern foreningsdebatt. Uten det massive presset fra kvinnen i gata, hadde vi ikke fått dagens løsning. Det er mange slutninger å trekke når jeg ser tilbake. Noen og enhver av oss har lært mye og kanskje også beveget seg litt i meningsspennet. Det har iallfall blitt tydelig at det er et meningsspenn. I befolkningen. I Legeforeningen. Og blant allmennlegene. Og denne typen uenighet i en verdidebatt skal vi ikke være redde for. Samtidig har befolkningen - og etterhvert kommunene - har sagt tydelig fra hva de forventer av fastlegeordningen. Og av fastlegen. For meg som leder i NFA, var det viktig å være tydelig på hva styret i NFA mente. Lovforslaget kunne ikke aksepteres på et faglig grunnlag, fordi det ville gjøre det mulig å avtalefeste at noen pasienter skulle utestenges fra fastlegens kontor. Men dette er vann som har rent i elva. I dag står vi med et nytt utkast til forskriftsendring som også skal på høring. Og overskriften er Det innføres ingen reservasjonsordning for fastleger. Vi skal fortsatt diskutere oss fram til detaljene. Men ett er sikkert; de som står på min liste, er velkommen på mitt kontor. Uansett problemstilling. Det er pasienten som bestemmer om de vil oppsøke meg, og hva de ønsker å drøfte.

3 Derfra er det flere veier - avhengig av problemstilling og løsning. Men døren inn er åpen for alle pasienter på fastlegelisten. For meg har dette standpunktet vært helt grunnleggende, også for å kunne se på nye løsninger. I talen min til årsmøtet i fjor, fortalte jeg om ett av målene mine; at jeg ønsket å delta i den helsepolitiske debatten og være med på å sette dagsorden. Det er mange veier dit. En av dem har vært via Sentralstyret. Det gir en unik posisjon for å delta. Jeg lærer mye av samarbeidet med Kari Sollien og Ivar Halvorsen. Den siste månedens arbeid med Reservasjonssaken er et tydelig eksempel på godt politisk håndverk hvor vi har vært med på å sette dagsorden. Det er likevel EN som fortjener å løftes fram for sin klokskap og vilje til å finne gode løsninger; Kari Sollien i dag er en god dag på jobb! En annen viktig gevinst ved denne debatten, er at befolkningen, og særlig unge kvinner, nå er mer bevisst sin rolle og sine muligheter. Den usikkerheten som en stund har hersket rundt fastlegene reserverer de seg eller ikke, kan de abortsøkende komme på kontoret eller ikke, - vil forhåpentligvis nå ryddes av veien. Noen har argumentert for at det er viktig å lose unge kvinner utenom leger som reserverer seg. Jeg er dypt uenig i en slik argumentasjon. Fastleger må oppføre seg. Dette er ikke det eneste etiske dilemma vi som fastleger står overfor, og befolkningen vil forhåpentligvis etter denne debatten i mindre grad godta dårlig behandling. Vi har andre systemer for å sanksjonere uetisk oppførsel, enn å by-passe problemet. Og det gjelder, tror jeg, helt andre leger enn de såkalte reservasjonslegene. Til slutt håper og tror jeg dette har gitt økt bevissthet i befolkningen - og blant leger - rundt etiske spørsmål generelt. Regjeringen varsler en offentlig utredning om arbeidstakeres rett til samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Det hilser jeg velkommen, fordi vi har bare ryddet en liten bit av vegen.

4 Så kan vi håpe at vi står litt bedre rustet til slike vanskelige etiske debatter senere. For det vil komme fler. Så over til noe helt annet. Styret har gjennom året som har gått jobbet med spesialiteten i allmennmedisin på flere måter. Først må jeg si at jeg er bekymret. Det gjelder vår egen spesialitet, og det gjelder legespesialiteter generelt. Helsedirektoratets store prosjekt om legespesialitetene ruller og går. Jeg har fortalt om det før. Utredningen kommer kanskje på høring til sommeren. Myndighetene signaliserer i mange sammenhenger behov for styring og kontroll, og et fokus på individansvar - men lite interesse for system og lærende organisasjoner. Usikkerhet og ulikhet i turnuskrav gjør inngangen til spesialitetene uensartet. EU-regler om godkjenning av treårig veiledet tjeneste på linje med vår egen spesialitet forkludrer det ytterligere. Likevel, til tross for mørke skyer må vi jobbe videre med konkrete oppgaver. Legeforeningen har akkurat lagt fram en utviklingsplan for fastlegeordningen, som i sin tid var AF og NFAs opptrappingsplan. Jeg tror navneendringen - til utviklingsplan - var klok, og jeg syns planen har blitt god. Det har tatt sin tid, men timingen er god dette blir et viktig bidrag inn i arbeidet med regjeringens varslede Stortingsmelding om primærhelsetjenesten. Vi har etablert SKIL, - Senter for kvalitet i legekontor - et aksjeselskap som skal drive fram kvalitetsutvikling ved fastlegekontor og spesialistpraksiser. Legekontor er små strukturerer spredt utover det ganske land. Myndighetene har til nå vist liten interesse for å se legekontoret som en lærende organisasjon. Legekontoret er en sentral del av kommunehelsetjenesten. Vi ønsker gode strukturer for samarbeid. Men samarbeid innad i kommunen står ikke i motsetning til at legekontoret er en helt særegen, også tverrfaglig, struktur. Det

5 må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og SKIL kan ivareta begge. Så har jeg en evig optimistisk tro på at myndighetene vil fatte interessen til slutt. Det gjelder bare å si det mange nok ganger. KS signaliserte interesse under helsepolitisk verksted i går og Kari og jeg har avtale med Tone Marie Nybø Solheim i juni. ALIS-utvalget skal senere presentere sin håndbok. Et elegant og lettlest produkt som forhåpentligvis vil være til hjelp for unge fastleger i oppstartsfasen. Også vil jeg fortelle om en ny tradisjon i styret. I to år har styret hatt arbeidsmøte utenlands. Ekstravagant? Neida, propert, nøkternt og nyttig. Vi har lagt møtene våre til universitetsbyer der mange norske studerer, hatt møte med studentene og med det allmennmedisinske fakultetet. Vi var i Budapest i fjor og Krakow i år. Jeg mener at dette har gjort oss bedre i stand til å mene noe om vårt eget utdanningssystem, om studentene som kommer tilbake, om turnustjeneste og om praksis. Det har lært oss mye. Om ulike systemer, hardtarbeidende studenter - og utfordringer på arbeidsmarkedet. Disse studentene bør være velkommen rundt omkring på fastlegekontorene til uforpliktende samtaler med oss fastleger. Meld dere inni mentorordningen. De er våre framtidige kolleger! På forrige årsmøte lanserte vi Samstemmingsverktøyet. Til dette årsmøtet lanserer vi KAD rapporten. Dere skal få høre mer om den senere. Men mitt ønske nå, er å løfte fram referansegruppene. Disse to produktene, samstemmingsverktøyet og KAD rapporten springer ut fra referansegruppen i EPJ og referansegruppen for Kommunalt akutt døgntilbud. Og noen prosjektkroner. Men dette er først og fremst fagutvikling in excellencia. NFA har ikke noe tillitsvalgtapparat. Men vi har utvalg og referansegrupper. Utvalgene er mer formelle strukturer, som velges av årsmøtet. Mens referansegruppene har en mye mer åpen og uensartet struktur - alt fra referansegruppen for EPJ med

6 over 50 på epost-lista, til referansegruppen for helseopplysning med tre medlemmer. NFA ville ikke vært det samme uten! I perioder kan vi være uten referansegrupper på viktige områder - men så er det noen som har en agenda, eller et prosjekt og da kan referansegruppen gi husly og rom for engasjementet. Styret kan aldri være driver i dette arbeidet, det må være faginteressen og engasjementet som er drivkraften. Men vi prøver så godt vi kan å være facitlitatorer. Mange penger er det heller ikke til dette i vårt budsjett, mye arbeid er ubetalt engasjement og kraft. Men - med en Legeforeningstilhørighet, er det muligheter for også å skaffe ulike prosjektmidler, og det viser disse to prosjektene at er vel anvendte kroner. Jeg hadde lyst til å løfte fram dette arbeidet, og vise dere at dette gir muligheter. Til syvende og sist er det dette NFA er og skal stå for; et hus for rivende fagutvikling. Og så kan dere glede dere til å hør om KADrapporten senere. I løpet av det siste året har jeg snakket mye om legevakt. Mye. Innimellom er det den samme følelsen som å gå i myr. Tungt og ensformig. Det samme opp og opp igjen. Kvalitet og struktur. Organisering og opplæring. Endeløst. Vi har messet om det samme i årevis. Legevakt er organisert på samme viset i dag som for 30 år siden. Vi kan ikke fortsette slik! Alt har forandret seg - helsevesenet er endret, samfunnet er endret, pasientene er endret og legene er endret. Men legevakten er den samme! For å komme videre må vi opp på fast grunn Vi må ut av myra, og da må vi endre kurs. Det hjelper ikke hvor mye vi i Legeforeningen vil- Myndighetene må interessere seg for legevakt. På alvor. Hvis jeg skulle utfordre noen, måtte det være kommunene. Kommunene har sørge-for-ansvaret. Et populært, juridisk begrep. Nærmest nytale. Det lyder ansvarlig, Det vises stadig til det. Men gjør det at kommunene tar ansvar? Jeg er usikker på det. Det kommunale selvstyret står svært sterkt i landet. Vi må tørre å stille krav til kommunene. Om ikke staten tør, må legene gjøre det. I dag er

7 legevakta for billig for kommunene, og da mener jeg billig både med hensyn til vilje, innsats og kroner. Legevakt er et begrep som alle har et forhold til. Men med svært forskjellig innhold. Det gjør ofte diskusjonen komplisert; fordi det er mange agendaer; folks forventninger, lokalpolitikk, arbeidsplasser, trygghet, fagpolitikk, fagforeningspolitikk, Penger, sykdom, død og omsorg. Alt dette kokes i samme gryta, og argumentasjonen blir uryddig. Vi venter på en revidert akuttforskrift. Det har nesten vært som Samuel Beckets stykke.mens vi venter på Godot. Den har drøyd lenge, men er nok rett rundt hjørnet. For å være ærlig, tror jeg ikke at forskriften vil gjøre stor forskjell. Jeg frykter at vi ender opp med kommunenes "sørge for ansvar", samtidig med økte krav de det enkelte helsepersonell. For all del - jeg skal ta min del av ansvaret som fastlege. Men - vi kommer ingen vei uten en mer robust organisasjon rundt legevaktene. Vi må opp på tørt land. Som jeg innledet talen med, skal diskusjon være meningsbrytning og bevegelse. Men - også konsolidering og stadfesting. Legeforeningen skal lage en staturrapport om legevakt. Den skal beskrive Legeforeningens politikk på dette området. Jeg leder arbeidsgruppen, og på Landsstyremøtet nå i mai skal vi drøfte noen spissede problemstillinger - som jeg også vil utfordre årsmøtet på. Noen av dere diskuterte dette på Helsepolitisk verksted i går, noen av dere har ledelseskurs i dag, og noen av dere skal diskutere overbehandling. Noen av dere er i spesialisering og går på Grunnkurs. Alt dette er viktig for Legevakt. Hva skal legevakt være? Skal det være utvidet allmennpraksis på kveldstid, eller blålysfunksjon? Eller begge deler? Og i så fall - hva må til for å få til det? Og - hvor langt er langt? Til nå har det foregått en stille sentralisering i legevaktsnorge. Hurtigere enn den urbaniseringstendensen vi ser i hele landet. Det har medført svært lange reiseavstander for noen få. Er det akseptabelt? Og hva kan vi evt. gjøre med det?

8 Med det spiller jeg ballen ut i salen med oppdrag å få oss opp på tørt land. Takk for et givende år og takk for engasjementet dere viser.