The woods are lovely dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep.

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "The woods are lovely dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep."

Amanda Lund
8 år siden
Visninger:

2 Erlend Loe Doppler

3 The woods are lovely dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep. ROBERT FROST

4 NOVEMBER

5 Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si. Det var den eller meg. Jeg var utsultet. Jeg begynner sant å si å bli mager. Natten før var jeg nede i Maridalen og tok høy fra en av gårdene. Jeg åpnet en høyball med kniven min og fylte ryggsekken. Så sov jeg en stund, og i grålysningen tok jeg meg ned til juvet øst for leiren og la ut høyet som åte på et sted jeg lenge har tenkt på som perfekt for et bakhold. Deretter lå jeg på kanten av juvet og ventet i flere timer. Jeg vet at det fins elger her. Jeg har sett dem. De har til og med vært helt oppe ved teltet. De trasker rundt her i åsen og følger sine egne mer eller mindre rasjonelle innskytelser. Alltid på vei, elgene. De ser ut til å tro at det er bedre andre steder. Og kanskje har de rett. Til slutt kom det uansett en. Med kalven diltende bak. Det satte meg litt ut at kalven var med. Jeg hadde foretrukket at den ikke var med. Men den var med. Og vindretningen var perfekt. Jeg tok kniven i munnen, ikke den lille, men den store, altså storkniven, og ventet. Elgene tuslet sakte mot meg. Småspiste litt i lyngen og på noen av ungbjørkene nede i juvet. Og til slutt sto den der. Rett under meg. Stor som faen. Elger er store. Det er lett å glemme hvor store de er. Og så hoppet jeg ned på ryggen dens. Jeg hadde naturligvis gjennomgått rutinen i hodet dusinvis av ganger. Jeg hadde forutsett at den ikke kom til å like det og at den ville flykte. Og det stemte. Men før den klarte å komme opp i fart, hadde jeg boret kniven ned i hodet dens. I ett eneste kjempehugg var kniven kommet seg gjennom

Så sov jeg en stund, og i grålysningen tok jeg meg ned til juvet øst for leiren og la ut høyet som åte på et sted jeg lenge har tenkt på som perfekt for et bakhold.

6 elgskallen og inn i hjernen og derfra stakk den opp som en litt rar hatt. Jeg hoppet av og kravlet meg i sikkerhet opp på en stor stein, mens elgen så sitt liv passere revy: Alle de gode dagene med nok mat, de solrike late sommerdagene, den kortvarige forelskelsen i oksen på høstparten og ensomheten etterpå. Fødselen og gleden over å føre genene videre, men også de masete vintermånedene fra tidligere år, og rastløsheten, det hvileløse elementet som den for alt jeg vet, kanskje syntes det var en lettelse å bli befridd fra. Den gjennomgikk det hele i løpet av noen korte sekunder før den falt. Jeg ble stående og se på den en stund, og på kalven som ikke hadde løpt sin vei, men som nå sto ved siden av den døde moren og ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Jeg kjente et stikk av noe ubehagelig og fremmedartet. Selv om jeg har bodd her ute en tid, er det første gang jeg dreper, og nå hadde jeg drept et svært dyr, det største i Norge, kanskje, og stikk i strid med min gode vilje hadde jeg beskattet naturen på en brutal måte og sannsynligvis tatt mer ut fra den enn jeg var i stand til å gi tilbake, i hvert fall på kort sikt, og det likte jeg dårlig. Det skal jo helst være en slags balanse i sakene. Men sult er sult og jeg får heller gi noe tilbake etter hvert, tenkte jeg og hoppet ned fra steinen og jagde bort kalven før jeg trakk kniven opp fra skallen og åpnet magen på den døde elgen. Mengder av innvoller veltet ut og jeg kuttet meg en bit av buken og spiste den rå. Der og da. Indianeraktig. Deretter skar jeg det jeg klarte i håndterlige biter og bar noen av dem opp til teltet, hvor jeg hentet øksa og gikk tilbake og hugde opp resten. Før

7 kvelden hadde jeg fått hele dyret opp til leiren. Jeg stekte store kjøttstykker på bålet og spiste meg mett for første gang på flere uker. Resten av kjøttet hengte jeg til røyking i en primitiv røykeovn jeg hadde brukt de siste dagene til å bygge. Så sovnet jeg. Og da jeg våknet nå i dag, hørte jeg kalven utenfor teltet. Jeg hører den fortsatt. Jeg tør ikke helt å stå opp. Jeg klarer ikke å se den i øynene. Jeg kan heller ikke bli liggende. Jeg trenger melk. Skummet melk. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke får melk. Jeg blir irritabel og oppfarende. Og jeg vet godt at jeg må ned blant folk for å skaffe melk. Derfor gjør jeg det ugjerne, men melk bare må jeg ha. Og det hender at jeg går ned til Ullevaal Stadion som en vanlig mann. Det hendte riktignok langt oftere før, for ikke å si daglig, men etter at jeg, ja, hva skal jeg si, etter at jeg flyttet opp i skogen, for det er det som har skjedd, det er det jeg gjør, jeg bor i skogen, så har jeg gått dit sjeldnere og sjeldnere. En av grunnene er at jeg ikke har penger. En annen er at jeg ikke ønsker å treffe mennesker. De byr meg imot. Mer og mer. Men jeg må ha melk. Min far drakk også melk. Men nå er han død. Jeg kan stadig vekk høre kalven utenfor teltet. Den bebreider meg på en aktiv og bråkete måte. Den forsøker å psyke meg ut. Men jeg kryper enda lenger ned i soveposen og snører igjen så det blir som et hull mellom meg og resten av verden. Jeg kan ikke komme ut og verden kan ikke komme inn og jeg ligger der musestille som et barn og later som ingenting en god stund. Men

Jeg hører den fortsatt. Jeg tør ikke helt å stå opp. Jeg klarer ikke å se den i øynene. Jeg kan heller ikke bli liggende. Jeg trenger melk. Skummet melk. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke får melk.

8 kalven gir seg ikke. Den står der og står der. Og så må jeg pisse. Herregud, det er bare en kalv, sier jeg til meg selv. Hvorfor skal jeg, voksne mannen, ha dårlig samvittighet for at jeg har drept en elg? Slik er naturens gang. Det får kalven lære seg, og den kan være glad for at det er jeg, Doppler, som lærer den det, og ikke en mer skruppelløs fyr som kanskje hadde tatt kalven i samme slengen. Jeg går ut og pisser. Som alltid på samme sted. På den flate steinen nedenfor teltet. Derfra kan jeg vanligvis se hele byen og fjorden, men ikke nå, for det er tåke. Og kalven ignorerer jeg helt. Jeg later simpelthen som om den ikke er der. Den står spent og følger med mens jeg pisser. Jeg forsøker å stå med ryggen til, men den har nok fått et glimt av meg og vil se mer. Den flytter på seg og ser fra en ny vinkel. Jeg vender meg bort, men kalven følger etter. Det er som om den vil sjekke at den har sett riktig. Som alle andre. Story of my life. Jaja, for helvete, sier jeg og snur meg mot den med buksene på knærne og armene i været. Se da, sier jeg. Er det bra nå? Har du sett nok? Fornøyd? Men den frekke lille tassen er ikke fornøyd. Den stirrer. Og det fins grenser for hva jeg gidder å ta imot av dritt fra elger. Jeg triver øksa som står i et tre innenfor rekkevidde, og slenger den med stor kraft mot kalven. Den bykser til siden og løper inn mellom trærne. Livet har lært meg at jeg kommer dårlig ut hvis jeg forsøker å skjule sannheten, så jeg kan like gjerne fortelle det først som sist: Jeg har et stort lem. Hva kan jeg si.

Det får kalven lære seg, og den kan være glad for at det er jeg, Doppler, som lærer den det, og ikke en mer skruppelløs fyr som kanskje hadde tatt kalven i samme slengen. Jeg går ut og pisser.

9 Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort, kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det fins ikke noe bedre ord for det. Lang og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skolen kalte de meg Doppler med kuken. Det er heldigvis mange år siden. Det er ikke noe jeg tenker mye på lenger. Men det var sårende. Jeg hadde jo andre egenskaper som jeg ønsket at folk skulle få øye på. Doppler med kuken. Det er faktisk svært irriterende å bli minnet på det. Jeg hadde ikke tenkt på det på lenge. Helvetes elg. Hvis den kommer tilbake, kløyver jeg skallen dens. Det ble ingen melk på meg i går. Jeg brukte hele dagen på å jage den fordømte kalven. Den kom naturligvis tilbake nokså raskt etter at jeg hadde skremt den til skogs. Og til min irritasjon sto den utenfor teltet og hang i timevis. Ikke ulikt elevene på Sogn videregående skole her nede den som ser ut som om den er tegnet med tanke på å kunne avlaste hvilket gulag som helst. Jeg har syklet forbi den i årevis. Og nå kan jeg se den gjennom kikkerten hvis jeg gidder og det ikke er tåke. Elevene bruker å stå ved hjørnene og henge på en rørende ubekvem måte, mens de røyker det de klarer før det ringer inn igjen. Hadde kalven hatt tilgang på røyk, ville den ikke ha tenkt seg om to ganger. Den er alene i livet og det begynner å gå opp for den at verden er brutal, og den ser ingen fremtid og ingen mening med noe. Det er

Jeg hadde jo andre egenskaper som jeg ønsket at folk skulle få øye på. Doppler med kuken. Det er faktisk svært irriterende å bli minnet på det. Jeg hadde ikke tenkt på det på lenge. Helvetes elg.

10 selvfølgelig umodent av den å ta ut frustrasjonen på meg, men hva annet er det å forvente? Den er tross alt et barn. Etter en stund var begeret allikevel fullt, barn eller ikke barn. I all stillhet kledde jeg meg for jakt og stormet ut av teltet med øksen hevet for hugg, men den vesle krabaten kom seg unna igjen. Og i mange timer jaget jeg den rundt i åsen her oppe. Vi var på Vettakollen, nede ved Sognsvann og til og med nesten helt oppe ved Ullevålseter. Gps-en fortalte at vi hadde tilbakelagt nesten fem mil med en gjennomsnittshastighet på over tolv kilometer i timen. I skog og kupert terreng. Det ble mørkt før jeg kom meg tilbake til teltet, helt utslitt. Og da kalven dukket opp igjen kort etter, hadde jeg ikke mer å gi. Jeg kapitulerte. I natt sov vi sammen inne i teltet. Kalven bidro med overraskende mye varme. Jeg brukte den som hodepute store deler av natten, og da jeg våknet i dag, ble vi liggende og se på hverandre på en nær og intim måte som jeg sjelden har opplevd med mennesker. Jeg tror ikke jeg engang har opplevd det med min kone. Selv ikke i starten av forholdet. Det var nesten i meste laget. Jeg beklaget at jeg hadde tatt livet av moren dens og sa at den ikke trengte å være redd lenger og at den fra nå av kunne komme og gå som den ville. Kalven sier naturligvis ingenting. Den bare ser på meg med store, tillitsfulle øyne. Det er herlig med en som ikke kan snakke. I går lå vi hele dagen i teltet og småpratet. Jeg ga kalven vann og hentet greiner med saftig bark til den, mens jeg stekte store kjøttbiter i glørne på bålet til meg selv. Jeg

Vi var på Vettakollen, nede ved Sognsvann og til og med nesten helt oppe ved Ullevålseter.

Like dokumenter

I meitemarkens verden

I meitemarkens verden Kapittel 6 Flerspråklig naturfag Illustrasjon Svetlana Voronkova, Tekst, Jorun Gulbrandsen Kapittel 1. Samir får noe i hodet. Nå skal du få høre noe rart. Det er ei fortelling om