NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2008/1139), straffesak, anke over dom, (advokat Trond P. Biti) Sæverud) S T E M M E G I V N I N G :

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 19. desember 2008 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2008/1139), straffesak, anke over dom, A (advokat Trond P. Biti) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Ole Bredrup Sæverud) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Bruzelius: Saken gjelder spørsmålet om slakting utenfor slakteri av tamrein uten forutgående bedøvelse ved såkalt giettâdit en samisk sedvane er beskyttet av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk artikkel 8, slik at forholdet ikke kan straffes etter dyrevernloven 31 jf. 9 jf. straffeloven 1 annet ledd. (2) Ved forelegg utstedt 16. januar 2007 av politimesteren i X ble A siktet for å ha avlivet dyr på en slik måte at det kom i fare for å lide unødvendig, jf. dyrevernloven 31 jf. 9. Boten var satt til kroner, subsidiært fengsel i 10 dager. Forelegget ble ikke vedtatt og nytt forelegg til erstatning av det tidligere ble utferdiget 18. desember Heller ikke dette ble vedtatt, og saken ble oversendt Indre Finnmark tingrett til pådømmelse med forelegget som tiltalebeslutning, jf. straffeprosessloven 268. (3) Grunnlaget i forelegget av 18. desember 2007 er: Onsdag 21. september 2005 på formiddagen på Y i Z avlivet han et reinsdyr ved å stikke en rett kniv gjennom brystet og inn i hjertet på dyret. Reinsdyret var dermed ikke bevisstløs før kniven ble benyttet, og ble ved dette utsatt for unødig lidelse. (4) Tingretten frifant A i dom av 3. mars Dommen ble avsagt under dissens. Rettens flertall, meddommerne, mente at slaktemetoden ikke var i strid med dyrevernloven. Mindretallet, fagdommeren, kom til at de objektive og subjektive vilkårene for

2 2 overtredelse av dyrevernloven 31 jf. 9 var til stede, og at ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 ikke ga grunnlag for å sette dyrevernlovens straffebestemmelse til side. (5) Påtalemyndigheten anket tingrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som 4. juli 2008 avsa dom med slik domsslutning: A, født 24. september 1949, dømmes for overtredelse av dyrevernloven 31, jf. 9, til en bot på femtusen kroner, subsidiært fengsel i 10 ti dager. (6) A har anket til Høyesterett over lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. Under ankeforhandlingen er anken over straffutmålingen frafalt. (7) Forsvareren, som har nedlagt påstand om frifinnelse av A, har vist til at de tidligere instanser har lagt til grunn at giettâdit er en slaktemetode som i lang tid har vært benyttet i flere samiske reindriftsmiljøer ved uttak av rein til eget bruk, såkalt nisterein. Høyesterett må legge til grunn at det dreier seg om en samisk sedvane. (8) Prinsipalt anføres at artikkel 8 nr. 2 første punktum i ILO-konvensjon nr. 169 medfører at A må frifinnes. Artikkel 8 nr. 1 og nr. 2 gir uavhengig av hverandre urbefolkningsgrupper rettigheter. I Rt side 957 avsnitt 19 uttaler Høyesterett at straffbarheten av avliving ved bruk av en metode som er uttrykk for en sedvane, men som er i strid med dyrevernloven 9, må vurderes i relasjon til artikkel 8 nr. 2. (9) Bestemmelsen i artikkel 8 nr. 2 sikrer urbefolkninger og stammefolk rett til å beholde sine egne skikker, når disse ikke strider mot fundamentale rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden eller mot internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Urfolks skikker skal således gis forrang fremfor nasjonalstatens lov, såfremt forbeholdene for fundamentale rettigheter ikke kommer til anvendelse. Dyrevernlovens krav om at blant annet avliving av tamrein skal skje uten at de utsettes for unødig smerte og lidelse, er ikke utslag av en slik fundamental rettighet. (10) Artikkel 9 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som er norsk rett med forrang ved motstrid, jf. menneskerettsloven 2 og 3, åpner for rett til tilgang til mat som oppfyller religiøse krav, herunder kjøtt fra dyr som er avlivet uten forutgående bedøvelse. Tilsvarende unntak finnes i EU direktiv 93/119/EEC, som er innlemmet i EØS avtalen. Dette bekrefter at dyrevernloven 9 ikke er utslag av en grunnleggende rettighet. (11) En sames slakt av eget reinsdyr for eget konsum gjelder indre forhold og er under enhver omstendighet omfattet av bestemmelsen i artikkel 8 nr. 2. (12) Subsidiært anføres at A må frifinnes også etter den interesseavveining artikkel 8 nr. 1 anviser. Det må veie tungt at det er tale om en svært gammel metode for avliving av rein, at A var blitt lært opp av sin far til å avlive rein slik, og at slaktemetoden gir bedre kjøtt og mer blod som kan nyttiggjøres, enn ved avliving med krumkniv. (13) Påtalemyndigheten, som har påstått anken forkastet, har anført at vernet av samiske skikker og tradisjoner i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 er relativt. Sedvanen må vurderes ut fra sin stilling innen samisk kultur etter både artikkel 8 nr. 1 og nr. 2, jf. Rt side Giettâdit er en samisk skikk, men utbredelsen er lite dokumentert. Bruk av krumkniv til bedøving før avliving av tamrein er på den annen side en integrert del av samisk kulturutøvelse, som nå har hjemmel i forskrift 30. juli 2008 nr Myndighetene

3 3 har her avveid samisk sedvane mot dyrevernhensyn. Under høringen av utkastet til forskriften, som innholder et generelt forbud mot bruk av kniv til bedøving av tamrein, var det ingen av høringsinstansene som tok opp at det skulle åpnes for andre avlivingsmetoder, heller ikke de samiske organisasjonene. (14) Det er intet som tilsier at giettâdit er religiøst eller kulturelt begrunnet. A har fremhevet at avlivingsmetoden gir bedre kjøttkvalitet og mer blod, dvs. vesentlige praktiske og økonomiske motiver. Denne slaktemetoden er ikke en skikk som er sentral for å opprettholde samisk kultur. Ved den avveining som artikkel 8 nr. 1 anviser, må vektlegges hvor lite sentral sedvanen er for samisk kultur. (15) Hensynene bak dyrevernloven 9 er vesentlige. Dyr som avlives, skal ikke påføres unødig lidelse. Ved jakt er det ikke, som ved avliving av tamdyr, mulig å velge avlivingsmetode, og det er derfor ikke en nærliggende sammenligning. Det er heller ikke riktig å sammenligne med religiøs slaktning. Her står fundamentale rettigheter mot hverandre. (16) Innholdet i artikkel 8 nr. 2 er ikke klart, jf. Rt side Mye taler for å forstå bestemmelsen slik at den bare omhandler skikker som gjelder internt i urfolk. Mener Høyesterett at bestemmelsen får anvendelse, må det også her skje en avveining mellom den påberopte skikken på den ene siden og i dette tilfellet dyrevernhensyn. (17) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. (18) A har drevet med reindrift i hele sitt liv og deltar fortsatt, selv om han nå er pensjonist. (19) Det saksforhold lovanvendelsen knytter seg til, er beskrevet slik i tingrettens og lagmannsrettens dommer: På bakgrunn av bevis framført i retten, herunder DVD-film som viser avlivningen, sammenholdt med tiltaltes egen forklaring, legger retten til grunn at tiltalte etter å ha lagt reinsdyret i bakken på rygg, vred dens hode og nakke til siden, satte den ene foten bak reinens horn, slik at dyret ble holdt fast. Ved til sammen fire slag med hånden på en kniv ble denne slått inn i brystet på dyret. Kniven var en type som kalles same-kniv. Tiltalte dro ut kniven av dyrets bryst etter ca. 25 sekunder. Ca. 30 sekunder etter dette stikker en annen person en kniv inn i nakken på dyret. Kniven er en mindre type kniv som ofte blir omtalt som Mora-kniv. Etter ca. 1 minutt og 30 sekunder blir dyret på nytt stukket med kniv i nakken, denne gang av tiltalte. Tiltalte benyttet en same-kniv. Etter nye 47 sekunder stikker tiltalte kniven inn i halsregionen på dyret og spretter opp halsen på dyret. Tiltalte har forklart at han gjorde dette for å knytte igjen spiserøret på reinen. Begge knivene som ble benyttet hadde rett knivblad. Tiltalte har forklart at dette er en avlivningsmetode som benyttes når reineiere slakter niste-rein, dvs. rein til eget bruk. På samisk kalles slaktemåten for giettadit. Tiltalte lærte fra sin far at niste-rein skulle slaktes på denne måten. Han var 5-6 år da han lærte metoden, og han har utført slaktingen på denne måten siden den gang. Metoden er ifølge tiltalte en vanlig metode i siidaen i distriktet han tilhører. Dette har han sett med egne øyne. Tiltalte har forklart at man normalt ikke stikker kniven i nakken på reinen ved slakting av niste-rein, men at dette ble gjort ved avlivningen av reinen som vises på DVD-filmen fordi tiltalte holdt på å lære opp en dreng. Når rein slaktes for salg brukes vanligvis krum-kniv-metoden. Reinen stikkes da i nakken med krumkniven før den blodlates. Dersom noen etterspør slakting uten bruk av krumkniv, gjennomføres giettadit-slaktingen. Tiltalte har forklart at slaktemetoden er en gammel og vanlig samisk slaktemetode.

4 4 (20) Dyrevernloven 9 første og annet ledd første punktum lyder: Avliving av dyr skal gjerast på slik måte at dyret ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål. Ved avliving av eller tamrein skal dyret svævast før blodet vert tappa. (21) Loven krever at dyret skal være bevisstløst før avliving ved blodtapping. (22) Lovens 31 setter straff for den som med vilje eller i aktløyse [bryt] føresegn gjeven i eller med heimel i denne lova. Strafferammen er bot eller fengsel i inntil et år, som i grove tilfeller forhøyes til bot eller fengsel i inntil tre år. Det er på det rene at det forhold som lagmannsretten har funnet bevist, er i strid med dyrevernloven 9, og således i utgangspunktet er straffbart etter 31. (23) Blant annet dyrevernloven 9 gjennomfører i norsk rett rådsdirektiv 93/119/EF om vern av dyr på tidspunktet for slakting eller avliving. Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen har i tilfelle motstrid forrang, jf. EØSloven 2. (24) A, som er enig i at forholdet isolert sett er i strid med dyrevernloven 9 jf. 31, har gjort gjeldende at straffeloven 1 annet ledd sammenholdt med artikkel 8 i ILO-konvensjon nr. 169, medfører at dyrevernloven 31 jf. 9 ikke får anvendelse i dette tilfellet. (25) Straffeloven 1 annet ledd, som også gjelder ved anvendelse av straffebestemmelser i spesiallovgivningen, bestemmer at straffelovgivningen skal anvendes med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat eller folkeretten for øvrig. ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8 nr. 1 og nr. 2 lyder i norsk oversettelse: 1. Ved anvendelsen av nasjonale lover og forskrifter overfor vedkommende folk, skal det tas tilbørlig hensyn til deres sedvaner og sedvanerett. 2. Disse folk skal ha rett til å beholde sine egne skikker og institusjoner der disse ikke strider mot grunnlegende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden eller mot internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Når det er nødvendig, skal det etableres fremgangsmåter for å løse konflikter som kan oppstå ved gjennomføringen av dette prinsippet. (26) Konvensjon nr. 169 ble vedtatt til erstatning for ILO-konvensjon nr. 107 concerning the Protection and Integration of Indigenous and other Tribal and Semi-Tribal Populations in Independent Countries (1957), som Norge ikke var tilsluttet. Artikkel 7 i denne konvensjonen inneholdt i nr. 1 en bestemmelse som langt på vei tilsvarer artikkel 8 nr. 1 i konvensjon nr. 169, og i nr. 2 en sålydende bestemmelse: These populations shall be allowed to retain their own customs and institutions where these are not incompatible with the national legal system or the objectives of integration programmes. (27) Siste halvparten av denne bestemmelsen, som inneholder en integrasjonstilnærming til urfolk, var gjenstand for mye kritikk, jf. ILO 75th Session (1988), Report VI (1) Partial revision of the Indigenous and Tribal Populations Convention 1957 (No. 107) side 36. Det er ikke tvilsomt at et av formålene med revisjonen av konvensjonen var å gi urfolk

5 5 større rett til å beholde sine skikker og institusjoner. Dette fremgår klart av fortalen til konvensjon nr. 169, som jeg straks kommer til. (28) Ved tolkingen av ILO-konvensjon nr. 169 må norske domstoler ta utgangspunkt i den tolkingsmetode som er angitt i Wienkonvensjonen av 1969 om traktatretten artiklene 31 og 32. Artiklene er uttrykk for folkerettslig sedvanerett og gjelder selv om Norge ikke er tilsluttet konvensjonen. Etter artikkel 31 nr. 1 skal traktater tolkes lojalt ( in good faith ) i samsvar med ordenes vanlige mening i den kontekst de er benyttet, og i lys av bestemmelenes formål ( in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in light of its object and purpose ). Etter artikkel 32 kan forarbeider bare brukes som supplerende tolkingsmomenter for å bekrefte den tolkingen som følger av artikkel 31 ( to confirm the meaning resulting from the application of article 31 ), eller: to determine the meaning when the interpretation according to article 31: (a) leaves the meaning ambiguous or obscure; or (b) leads to a result which is manifestly absurd or unreasonable. (29) Høyesterett har i Rt side 1116 på side 1119 gitt uttrykk for at innholdet i artikkel 8 nr. 2 ikke er klart, og at [d]et er en del som taler for å forstå bestemmelsen slik at den bare omhandler skikker som gjelder internt i urfolk, ikke skikker som gjelder urfolks forhold til det større samfunn. I kjennelsen ble lagt til grunn at artikkel 8 nr. 1 fastsetter at det skal skje en avveining når et urfolks sedvaner er i konflikt med nasjonalstatens lovgivning. I Rt side 957 ble lagmannsrettens frifinnelse for overtredelse av dyrevernloven 9 jf. 31 i forbindelse med sedvanlig slakt av tamrein opphevet på grunn av utilstrekkelige domsgrunner for prøvingen av rettens forståelse av dyrevernloven 9. I avsnitt 19 uttaler førstvoterende som ikke behandlet betydningen av at en sedvane måtte være i strid med dyrevernloven 9 og de spørsmål dette kan reise i forhold til ILOkonvensjon nr. 169 artikkel 8 at en slik vurdering vil reise spørsmål om å anvende unntaket for grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden, jf. de hensyn som ligger bak bestemmelsene i dyrevernloven. Førstvoterende foretar imidlertid ikke en analyse av artikkel 8 i avgjørelsen. (30) Ved tolkingen av artikkel 8 i konvensjon nr. 169 må konvensjonens bestemmelser ses i lys av fortalen, hvor ILO som bakgrunn for vedtakelsen av den reviderte konvensjonen presiserer at organisasjonen: tar i betraktning at utviklingen både innen folkeretten siden 1957 og i situasjonen for urbefolkninger og stammefolk over hele verden har ført til et behov for å vedta nye internasjonale standarder på dette området, med sikte på å fjerne den integrasjonsorienteringen som preget de tidligere standardene, og som anerkjenner disse folks ønskemål om kontroll over sine egne institusjoner, sin livsform og økonomiske utvikling, og om å opprettholde og utvikle videre sin identitet, språk, og religion innen rammen av de stater de lever i, merker seg at disse folk i mange deler av verden ikke er i stand til å nyte godt av fundamentale menneskerettigheter på linje med den øvrige befolkning i de stater de lever i, og at deres rettsorden, verdier, sedvaner og synsmåter ofte er blitt undergravd, gjør oppmerksom på de særlige bidrag urbefolkninger og stammefolk yter til kulturelt mangfold, til harmoniske sosiale og økologiske forhold for menneskeheten og til internasjonalt samarbeid og forståelse,

6 6 (31) Det første avsnittet bekrefter at et formål med revisjonen var å fjerne den integrasjonstankegang som konvensjon nr. 107 bygget på. (32) Jeg går så over til å tolke bestemmelsene i artikkel 8 nr. 1 og nr. 2. (33) Etter ordlyden regulerer nr. 1 forholdet mellom nasjonalstatens lover og regler og et urfolks sedvaner og sedvanerett, dvs. forholdet mellom medlemmer av et urfolk og nasjonalstaten. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til om bestemmelsen også gjelder i det innbyrdes forhold mellom medlemmer av en urbefolkningsgruppe. Bestemmelsen, som retter seg til nasjonalstatens lovgivende myndigheter, domstolene, forvaltningen og andre myndighetsutøvende organ, innebærer at disse ikke uavkortet kan anvende nasjonalstatens regler overfor urbefolkningsgrupper. Slike gruppers sedvaner og sedvanerett skal avveies mot nasjonalstatens lovregler. Bestemmelsen i nr. 1 gir således ikke sedvaner eller sedvanerett fortrinnsrett. Hvilken vekt de har må avgjøres ved en konkret interesseavveining. Sedvaner og sedvanerett som står sentralt i urbefolkningsgruppens liv og kultur, vil ha større vekt enn sedvaner/sedvanerett som ikke har samme spredning eller fasthet i utøvelsen. (34) Jeg går så over til artikkel 8 nr. 2, som etter sin ordlyd gir urbefolkningsgrupper rett til å beholde sine egne skikker og institusjoner ( customs and institutions ), der disse ikke strider mot grunnleggende rettigheter fastlagt i nasjonal rettsorden eller mot internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Bestemmelsen fastsetter at nasjonalstatens myndigheter skal respektere at i det innbyrdes forholdet i et urfolk skal gruppens egne skikker gjelde, med mindre disse er i strid med grunnleggende rettigheter som nevnt. (35) Forsvareren har gjort gjeldende at bestemmelsen også regulerer forholdet mellom urbefolkningsgruppers skikker og nasjonalstatens lovgivning. Slik jeg ser det, er formålet med bestemmelsen å avskjære lovgivende organers adgang til å fastsette bestemmelser som retter seg mot et urfolks interne forhold så lenge dette ikke er nødvendig for å sikre grunnleggende rettigheter som nevnt. De vurderinger som slik begrunnet lovgivning bygger på, kan prøves av domstolene. Men jeg er ikke enig i at nr. 2 får anvendelse i alle de tilfeller hvor et urfolks skikker er i strid med nasjonalstatens generelle lovgivning. En slik tolkning av anvendelsesområdet til bestemmelsen i nr. 2 innbærer etter min vurdering at nr. 1 blir uten særlig innhold. Som nevnt tar nr. 1 etter sin ordlyd uttrykkelig sikte på å regulere konflikter mellom nasjonalstatens lovregler og et urfolks sedvaner og sedvanerett. (36) Jeg tilføyer at i NOU 2007: 13 Den nye sameretten behandles forholdet mellom artikkel 8 nr. 1 og nr. 2 i avsnitt Utvalget peker på at nr. 2 kan leses både slik at den primært gjelder for interne urfolkssedvaner, mens forholdet mellom slike sedvaner og andre rettskilder er regulert i artikkel 8 (1), og slik at artikkel 8 (2) er en presisering av regelen i artikkel 8 (1). Etter å ha gjennomgått artikkel 8 i ILOs håndhevelsespraksis heter det på side 224 at denne gir grunnlag for å anta at artikkel 8 (1) ikke er en underordnet bestemmelse i forhold til artikkel 8 (2), selv om det konkrete innholdet i forpliktelsen ikke er avklart. (37) Forsvareren har til støtte for sin forståelse vist til dokumenter fra ILO inneholdende referater fra drøftelser i ulike fora som forberedte konvensjon nr. 169 og ILO sekretariatets kommentarer til ulike tekstforslag. Jeg viser til det jeg har uttalt tidligere om bruken av forarbeider ved tolkingen av konvensjonstekster. Jeg nevner likevel at i

7 7 rapporten fra møtet i september 1986 i ekspertkomiteen heter det i avsnitt 96 blant annet: There was a wide measure of agreement that significant weight has to be given to these customary laws and procedures, but that in cases of conflicts the national laws should prevail, jf. ILO 75th Session 1988, Report VI (1) Partial revision of the Indigenous and Tribal Populations Convention 1957 (No. 107), Appendix I, side 115. Rapporten inneholder et spørreskrift til medlemsstatene hvor det dels ble spurt om artikkel 7 nr. 1 skulle opprettholdes (spørsmål 24) og dels om man mente at artikkel 7 nr. 2 should be amended to provide that these peoples should as far as possible be allowed to retain their own customs and institutions (spørsmål 25), se rapportens side 95. På bakgrunn av svarene ble det i Report VI (2) til sesjonen i 1988 i punkt 17 konkludert at [i]n the application of national legislation to the peoples concerned, due regard should be had to their customary laws og i punkt 18 at [t]hese peoples should have the right to retain their own customs and institutions, where these are not incompatible with internationally recognised human rights, se side 107. Det er vanskelig å trekke klare konklusjoner av materialet, men etter min mening støtter dette min tolking av bestemmelsenes ordlyd. (38) Min konklusjon er således at artikkel 8 nr. 1 generelt regulerer forhold mellom nasjonalstatens lovregler og et urfolks sedvaner, mens nasjonalstaten etter artikkel 8 nr. 2 skal respektere et urfolks skikker i det innbyrdes forholdet med mindre regulering er nødvendig for å sikre urfolket grunnleggende rettigheter. Mitt syn er således i samsvar med det som ble lagt til grunn i Rt side (39) Forsvareren har anført at slakting av nisterein ved giettâdit er et indre forhold, jf. uttalelsen i Rt side 957 avsnitt 19. Avlivingen gjelder utvilsomt en rein som domfelte var eier av, til eget forbruk og ved en metode som lagmannsretten har lagt til grunn er en samisk sedvane. (40) Jeg er imidlertid ikke enig med forsvareren i at spørsmålet om slaktemetode gjelder et innbyrdes forhold i urbefolkningsgruppen. Det er her tale om anvendelsen av lovregler som gjelder generelt i Norge, og da må spørsmålet om straffrihet avgjøres etter den avveining som artikkel 8 nr. 1 anviser. Etter mitt syn tar nr. 2 som nevnt i første rekke sikte på å begrense nasjonalstatens lovgivende myndigheters adgang til å vedta bestemmelser om innbyrdes forhold i et urfolk som gjør det vanskelig for gruppen å opprettholde sine skikker. Straffrihet kan i den foreliggende sak etter mitt syn ikke forankres i artikkel 8 nr. 2. (41) Spørsmålet blir da om artikkel 8 nr. 1 medfører at dyrevernloven 31 jf. 9 må tolkes innskrenkende. Vurderingstemaet etter denne bestemmelsen er som nevnt at det skal tas tilbørlig hensyn til urfolks sedvaner og sedvanerett. (42) Dyrevernloven 9 skal sikre at avliving av tamdyr skjer uten at de utsettes for unødig smerte og lidelse, og krever at dyr som skal avlives, bedøves før avliving. Paragrafen gjennomfører en folkerettslig forpliktelse i norsk rett, og bestemmelsen har som nevnt forrang, jf. EØS-loven 2. Dette medfører at bestemmelsene i dyrevernloven 9 jf. 31, har stor vekt i avveiningen mot et urfolks sedvaner. (43) Jeg nevner at det i fortalen til rådsdirektiv 93/119/EF blant annet heter at det er nødvendig å ta hensyn til de særlige kravene i forbindelse med visse religiøse ritualer. I direktivet er dette gjort ved at det ikke får anvendelse for dyr som avlives i forbindelse med kultureller sportsarrangementer, jf. artikkel 1 nr. 2. Med hjemmel i dette unntaket har

8 8 Landbruks- og matdepartementet i forskrift 30. juli 2008 nr. 866 åpnet for bruk av krumkniv til bedøving før avliving av tamrein utenfor slakteri i den samiske reindriften. Forskriften fastsetter i 3 at det er forbudt å bruke kniv til bedøving av tamrein. Forbudet gjelder ikke bruk av krumkniv som bedøvingsmetode utenfor slakteri i den samiske reindriften, jf. 3 annet ledd og ivaretar dermed muligheten for tradisjonell slakting av tamrein for utøvelse av samisk kultur, jf. 1 første ledd. (44) Mot dyrevernloven 9 står en samisk sedvane som i hovedsak etter det lagmannsretten har lagt til grunn, er praktisk og økonomisk begrunnet. Slike praktiske og økonomiske behov kan langt på vei varetas ved bruk av krumkniv til bedøving ved hjernestikk før dyret avblødes. Den tradisjonelle bruk av kniv til avliving ved stikk i hjertet, kan i dag ikke være av særlig betydning for opprettholdelse av samisk tradisjonell skikk for slakt av nisterein. Jeg viser her til at under høringen av forskrift om bruk av krumkniv tok de samiske organisasjonene ikke opp spørsmålet om bevaring av andre skikker for avliving av tamrein utenfor slakteri. (45) Min konklusjon blir etter dette at en avveining etter artikkel 8 nr. 1 ikke kan føre til tilsidesettelse av dyrevernloven 31 jf. 9, og at anken således må forkastes. (46) Jeg stemmer for denne D O M : Anken forkastes. (47) Dommer Bårdsen: Jeg er enig med førstvoterende i at anken ikke fører frem. Men jeg har en annen tilnærming til de sentrale rettslige spørsmål i saken. (48) Artikkel 8 i ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater regulerer forholdet mellom norsk myndighetsutøvelse på den ene siden, og samiske skikker, institusjoner, sedvaner og samisk sedvanerett på den andre. Feltet er komplekst, og ordlyden i bestemmelsen er av mange grunner ikke spesielt klar. Det er likevel et utvilsomt hovedpoeng etter nr. 1 at de samiske sedvaner og samisk sedvanerett skal være relevante rettskilder i norsk rett, og at disse også må gis tilbørlig vekt basert på en konvensjonslojal avveining av det samiske folks behov opp mot storsamfunnets behov. Dette inntrykket styrkes av fortalen til konvensjonen, og har også alminnelig internrettslig forankring i Grunnloven 110 a. Regelen om relevans og vekt for samisk sedvane og sedvanerett retter seg mot enhver offentlig myndighet, og gjelder uavhengig av om den norske rettstilstanden er forbundet med usikkerhet eller tvetydighet. Det er etter mitt syn heller ikke grunnlag for å stille egne krav til sedvanens klarhet, ettersom det uansett skal foretas en samlet vurdering av rettskildene, hvor kvaliteten av den aktuelle praksis vil inngå. (49) Som en forlengelse av artikkel 8 nr. 1, slår nr. 2 fast at det samiske folk har rett til å beholde sine skikker og institusjoner, så langt disse ikke kommer i strid med fundamentale rettigheter fastsatt i den nasjonale rettsorden eller internasjonalt fastsatte menneskerettigheter. Som førstvoterende har vært inne på, er det i saken dels et spørsmål om hva som reguleres i henholdsvis nr. 1 om samisk sedvane og sedvanerett og nr. 2 om samiske skikker og institusjoner. Kommer man til at den slaktemetode som er aktuell i vår

9 9 sak dekkes av nr. 2, blir neste spørsmål hvilke rettsvirkninger dette har. Det er etter mitt syn tett forbindelse mellom disse to spørsmålene. (50) Samerettsutvalget har pekt på at artikkel 8 nr. 2 kan ses som en presisering av nr. 1, slik at kravet om relevans og tilbørlig vekt bare gjelder så langt dette ikke kommer i konflikt med grunnleggende rettigheter etter nasjonal rettsorden eller internasjonalt fastsatte menneskerettigheter, se NOU 2007: 13 side 223 første spalte. Lest slik gir artikkel 8 ikke bare rom for sensur av den aktuelle praksis basert på en mer åpen avveiningsregel, slik denne er angitt i nr. 1. I forhold til grunnleggende rettigheter fastsatt i nasjonal rettsorden eller internasjonalt fastsatte menneskerettigheter, blir det med denne forståelse av nr. 2 overhode ikke et spørsmål om avveining den samiske praksis må uansett vike for slike normer. Jeg skyter inn at dette nok ville ha fulgt allerede av den alminnelige avveiningsregel i nr. 1. (51) Som også førstvoterende har vært inne på, er det vel så nærliggende å lese artikkel 8 nr. 2 slik at den primært refererer seg til samenes interne skikker og institusjoner. I Rt side 1116 ble det i tråd med en slik tilnærming fremhevet på side 1119 at det er en del som taler for å forstå bestemmelsen slik at den bare omhandler skikker som gjelder internt i urfolk, ikke skikker som gjelder urfolks forhold til det større samfunn. Jeg oppfatter Høyesteretts kjennelse slik at man tilla skillet stor betydning ved løsningen av den aktuelle saken, for så vidt som man kom til at manglende overholdelse av båndtvangen for hund, ikke var et slikt indre anliggende. Også i Rt side 957 som gjaldt spørsmålet om en sedvanlig metode for avliving av tamrein ved bruk av salonggevær på tre til fem meters hold, var i strid med dyrevernloven 9 synes Høyesterett i avsnitt 19 å bygge på det nevnte skillet. (52) Det er i kjennelsen fra 2006 også forutsatt at artikkel 8 nr. 2 omfatter tradisjonelle samiske avlivingsmetoder for tamrein. Jeg er i motsetning til førstvoterende enig i dette. Så langt det under artikkel 8 kan trekkes et skille mellom interne samiske forhold på den ene siden, og relasjonen til det norske samfunnet ellers på den andre, vil bruken av tradisjonelle samiske metoder for avliving av såkalt nisterein som den store hovedregel måtte anses som et internt, samisk forhold. Jeg nevner uten at jeg tillegger det noen selvstendig betydning at norske forvaltningsmyndigheter har lagt samme konvensjonsforståelse til grunn i en klagesak for ESA i Saken gjaldt nettopp rekkevidden av rådsdirektiv 93/119/EF for så vidt gjaldt tradisjonelle samiske slaktemetoder. (53) Uansett innfallsvinkel står det for meg som rimelig klart at nr. 1 og nr. 2 i artikkel 8 verken hver for seg eller samlet gir samisk praksis et alminnelig krav på forrang fremfor norsk lovgivning. Jeg har allerede vært inne på at ordlyden er uklar og tvetydig. En naturlig språklig forståelse av ordlyden, sett i sammenheng med konteksten ellers, gir i hvert fall ikke videre støtte for å oppstille en forrangsregel. Meg bekjent finnes det heller ikke praksis fra ILOs organer som tilsier en slik vidtrekkende tolkning av artikkel 8. (54) I konvensjonens forarbeider som førstvoterende har redegjort for behandles nr. 1 og nr. 2 gjennomgående samlet, og det er så langt jeg kan se ikke noe sted sagt at man tok sikte på en forrangsregel. Ut fra de politiske realiteter da konvensjonen ble forhandlet, fremstod nok en slik forrangsregel også som nokså uaktuell. Forarbeidene og forhistorien bekrefter derfor etter mitt syn den tolkningen som følger av de øvrige og primære kilder.

10 10 (55) Jeg viser ellers til Samerettsutvalgets gjennomgang, drøftelser og konklusjoner i NOU 2007: 13 på sidene med videre henvisninger til forarbeider, teori og ILOs håndhevingspraksis. Utvalget legger til grunn at artikkel 8 ikke er en regel om forrang, slik at samisk praksis ikke bare vil måtte vike der den kommer i strid med grunnleggende rettigheter etter nasjonal rettsorden eller internasjonalt fastsatte menneskerettigheter. På side 223 første spalte i nevnte NOU heter det: Også dersom sedvanen strider mot intern lovgivning som ikke kan anses å omhandle fundamentale rettsprinsipper, vil sedvanens gjennomslagskraft bero på en konkret vurdering, hvor en blant annet vil måtte se hen til sedvanens innhold og kvalitet. (56) Jeg er enig i dette, men føyer til at det fremstår som nærliggende å tillegge de interne samiske skikker og institusjoner betydelig vekt. Men noe absolutt beskyttelse mot alminnelig lovgivning nyter altså heller ikke slik praksis. Den må uansett veies mot behovet for lovregulering. Foruten den samiske sedvanens innhold og kvalitet i vid forstand, vil det ved avveiningen blant annet måtte legges vekt på hvilke interesser som begrunner den norske regel, og regelens rettslige forankring. (57) Med min tolkning av artikkel 8 blir det ikke nødvendig å trekke noen skarp grense mellom de sedvaner som omfattes av nr. 1, og de skikker som omhandles i nr. 2. Det blir et spørsmål om gradsforskjeller, hvor vekten av samisk praksis i forhold til norsk lovgivning vil øke jo nærmere man er kjernen i samefolkets indre liv og kulturutøvelse. Jeg føyer til at man ved avveiningen bør være varsom med å tillegge det selvstendig vekt at inngrepet er et resultat av generell norsk lovgivning, og altså ikke av lovgivning rettet spesielt mot det samiske folk. I motsatt fall vil man i realiteten kunne bane vei for den samme integrasjonslinje som man ved ILO-konvensjon nr. 169 og særlig ved endringen av artikkel 8 nr. 2 nettopp tok sikte på å legge om. (58) De praktiske og økonomiske behov som etter det jeg forstår begrunner giettâdit, kan langt på vei også ivaretas ved bruk av krumkniv. Metoden går i korthet ut på at reinen stikkes med en spesielt utformet krum kniv gjennom nakken og inn i hjernen, før den avblødes. Riktig utført hjernestikk med krumkniv medfører øyeblikkelig tap av bevisstheten. Krumknivforskriften fra 2008 gir detaljerte regler om fremgangsmåten. Forskriften er basert på et langvaring utredningsarbeid, og er utarbeidet etter konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Den er etter det jeg forstår akseptert som et unntak fra rådsdirektiv 93/119/EF som ligger til grunn for dyrevernloven 9. (59) Jeg oppfatter det slik at tradisjonen med avliving med kniv i hjertet, i dag står forholdsvis svakt. Ved høringen til krumknivforskriften ble det ikke fra noe hold tatt til orde for et tilsvarende unntak for giettâdit fremgangsmåten synes i det hele ikke å ha vært fremme i diskusjonen. Jeg antar at dette dels henger sammen med at skikken nå har mindre utbredelse, og ikke står sentralt i samisk kultur. Jeg ser heller ikke bort fra at det de siste år har skjedd en utvikling innenfor reindriftsnæringen, med økt fokus på nettopp de samme interesser som skal ivaretas gjennom dyrevernlovgivningen. (60) Det er ikke tvil om at giettâdit er i strid med dyrevernloven 9 og rådsdirektiv 93/119/EF isolert sett, slik førstvoterende har redegjort nærmere for. Det er etter mitt syn heller ikke tvil om at forbudet mot avliving uten forutgående bedøvelse er et sentralt og tungveiende uttrykk for de verdier den europeiske dyrevernlovgivningen skal ivareta.

11 11 (61) I den samlede avveining finner jeg på denne bakgrunn klar interesseovervekt til fordel for forbudet i dyrevernloven 9. Som førstvoterende mener jeg derfor at anken skal forkastes. (62) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius. (63) Dommar Utgård: Det same. (64) Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bårdsen. (65) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : Anken forkastes. Riktig utskrift bekreftes: