Så jeg ikke går meg vill

Transkript

1 Ann Tatlock Så jeg ikke går meg vill Lunde Forlag

2 Copyright 2007 Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway Copyright 2003 by Ann Tatlock Originalens tittel: I ll Watch the Moon Originalforlag: Bethany House Publishers, Baker Publishing Group, Grand Rapids, Michigan, 49516, USA Oversatt av Katrine Masvie Omslagsfoto: Photodisc Omslagsdesign: Helge Kjølberg Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN:

3 Til mine kjære venner, familien Plummer Bill, Sona, Christopher og Elisabeth. En dag vil vi se alt klart. Enn så lenge, fatt tillit til det guddommelige mysteriet.

4

5 Forord Jeg vil fortelle deg historien om min mor og en mann som het Josef. Det er en historie om kjærlighet, men ikke romantisk kjærlighet. Jeg har levd lenge nok til å vite at det ikke er det samme, og at kjærligheten mellom to mennesker som har hjertet sitt hos en annen, kan være den aller dypeste. Jeg var bare barnet, ni år gammel, da hendelsene i denne historien fant sted. Mye av dette kjente jeg ikke til selv før nylig. Da mor lå for døden for litt mer enn ett år siden, åpnet hun boken om livet sitt for meg, og viste meg sider jeg aldri hadde sett før. Jeg spurte ikke hvorfor hun valgte å betro seg til meg etter så lang tid; jeg bare lyttet, og av det jeg hørte kunne jeg endelig danne meg et tydeligere bilde av livet hennes. Inntil da hadde det bare vært bruddstykker, sprikende fragmenter. Ingen historier nedfeller seg som en jevn linje fra begynnelse til slutt. Heller ikke denne. Alle historier er flokete og har mange historier inni seg. Slik blir alle menneskeliv en del av verdenshistorien. Liv møtes og krysser hverandre på steder og til tider, og disse møtene kan stake ut helt nye retninger. Dette er mors historie. Det er Josefs historie. Og det er min historie. Det er umulig å skille dem fra hverandre. De er så tett sammenfiltret. «Husk Josef,» sa mor til meg like før hun døde. Men hun trengte ikke å si det. Hvordan skulle jeg kunne glemme ham? Selv om dette verken var det siste hun sa eller ba meg om, ville jeg aldri kunne 7

6 glemme. Det ville vært som å glemme en del av meg selv. Jeg vil fortelle deg alt sammen, så godt jeg kan. Jeg vil gjenskape historien slik jeg selv husker den fra det mor fortalte meg, og det hun hadde skrevet ned av det Josef hadde fortalt henne. Jeg kan ikke forklare alt sammen. Jeg vet bare at det skjedde, selv om det var smertefullt og iblant helt vidunderlig. Og det er jo egentlig det alt dreier seg om: Historien vil alltid etterlate seg spørsmål som ingen kan gi svar på. Og det jeg ennå ikke helt forstår i denne historien, overlater jeg til Gud som forstår alt.

7 En varm sommerdag Jeg minnes hvordan klematisen slynget det grønne vevet sitt rundt søylene på verandaen foran huset hver sommer, hvordan den spredte ut blå blomster som åpne hender. Mors øyne hadde samme farge som disse yndlingsblomstene mine, men i stedet for å være glade og åpne som blomstene, var mors øyne triste og innadvendte, tynget av alt hun hadde sett. Ting jeg ikke kjente til, men som jeg kunne se gjenskinnet av i disse to blå speilene. Det var en trykkende varm juli-ettermiddag i Jeg satt på trappa til huset vårt i Selby Avenue og forsøkte å finne trøst i klematisen som nå begynte å henge med hodet og lukke seg i heten. Jeg sa til meg selv at det var her jeg ønsket å være; sitte her og nyte alt det jeg hadde lengtet etter gjennom den lange Minnesotavinteren, det som tante Dortha så omhyggelig hadde stelt og tatt vare på like til blomstringen. Men det var ikke sant. Det var ikke her jeg ville være. Jeg ville være sammen med broren min, Dewey, men han og vennene hans hadde dratt av sted uten meg. Det finnes mange brødre og søstre som ikke kommer overens, men Dewey var bestevennen min. Det var ingen andre i hele verden jeg heller ville være sammen med enn Dewey. Og selv om jeg var jente og fire år yngre enn ham, likte Dewey meg også. Det hendte til og med han sa det til meg; at jeg var en skikkelig bra lillesøster. 9

8 Jeg hadde selvfølgelig andre venner og. Bestevenninnen min var Rosemary Knutson som bodde like i nærheten borte i Portland Avenue. Men hvert eneste år reiste hun med familien sin til hytta deres ved innsjøen og ble borte hele sommeren, og jeg så henne ikke fra skolen sluttet til den startet opp igjen om høsten. Det var andre jenter i nabolaget jeg kunne leke med når Rosemary var borte, og vi oppsøkte hverandre innimellom for å hoppe paradis eller leke gjemsel, eller liksom-teselskap på plenen. Men det meste av tiden prøvde jeg å henge meg på broren min og de to bestevennene hans, Andy Johanson og Jerry Butterfield. Jeg ville ikke ha beskrevet meg selv som en guttejente, men jeg likte å være med på guttenes ville påfunn. Hvis jeg fikk et tregevær i hendene, var jeg helt på høyde med guttene når vi lekte cowboy og indianer. Jeg var ikke redd for å klatre i trær, tre mark på fiskekroker, eller fange rumpetroll med bare hendene. Jeg tok ikke noe for å svømme i en innsjø med klærne på, eller løpe barbeint gjennom sprederne i hagene til de rike borte i Summit Avenue. Noe av det morsomste vi gjorde om ettermiddagene, var å traske ned til fyllinga og lete etter skjulte skatter i søppelhaugene fra St. Paul. Det var der Dewey fant mye av det skrapet han brukte for å bygge teleskoper. Jeg likte å samle på småtterier selv, samme hvor skittent eller ødelagt det var blikkbokser, bilderammer, tomme fyllepenner, rester av ødelagte smykker. Andy og Jerry dro med seg alt som så ut som om det kunne brukes på en olabil eller være et nyttig bidrag til fortet i hagen til Andy. Vi reddet også unna gamle bildekk som vi rullet tilbake til nabolaget vårt og lekte med i gatene. Når jeg hadde vært sammen med guttene, kom jeg ofte våt, sølete og stinkende hjem, med søppelrester floket inn i håret, men det stoppet ikke meg. Hva guttene enn gjorde, fulgte jeg like i hælene på dem. Dewey og vennene hans var greie og klaget ikke på at jeg var 10

9 der, selv om Andy til slutt begynte å kalle meg Tagalong Tierney. Navnet ble hengende ved og forkortet til Tag. Guttene hadde også klengenavn, så jeg valgte å oppfatte det som et tegn på at jeg var godtatt. Klengenavnet til Dewey var Galileo siden han alltid studerte nattehimmelen, laget stjernekart, bygget teleskoper. Han påsto at en dag ville menneskene nå til månen, og at han, Dewey Tierney, skulle være den første til å sette foten i månestøvet. Ingen trodde ham, selvfølgelig. Ikke bare den delen om at han skulle være det første mennesket på månen, men at noe menneske ville reise til månen i det hele tatt. Voksne ristet lett overbærende på hodet og sa at han hadde lest for mange tegneserier. Ungene på skolen sa at han var sprø, ja, til og med Andy og Jerry mente det. «Ingen vil noen gang reise så langt,» sa de, men så var jo selv Fargo i North Dakota langt utenfor rekkevidde for gutter som Andy og Jerry, som aldri hadde reist noe sted i hele sitt liv. Men Dewey kunne alltid slå tilbake mot skeptikerne, om de var unger eller voksne: «Å jaså, de lo av Wright-brødrene også og sa at de aldri ville komme til å fly.» Siden dette var et faktum det var umulig å protestere på, var det få som ga seg til å argumentere videre mot Dewey. Andy Johanson gikk under klengenavnet Houdini fordi han alltid fikk den eldre broren sin til å låse ham inne i klesskapet i gangen hjemme. Hensikten var at Andy skulle klare å komme seg ut ved egen hjelp. Så langt hadde han ikke lyktes en eneste gang. Moren hans begynte å bekymre seg over alle timene han tilbrakte blant ulljakkene og kalosjene i det mørke avlukket mens han pirket i låsen med en bøyd hårspenne. Men Andy sverget på at det ville være verd strevet når han en gang ble kjent som Verdens Største Utbryterkonge. Selv trodde jeg nok at det var større sjanse for at Dewey ville gå på månen enn at Andy ville komme seg ut av det skapet noen gang. 11

10 Jerry Butterfield ble kalt Michelangelo fordi han alltid satt og tegnet i timene. Han hadde ingen ambisjoner om å bli kunstner, noe som sikkert var like greit, for han hadde ikke spor av kunstnerisk talent. Det han hadde lyst til å gjøre når han ble stor, var å kjøre trikk som faren sin. Og det kunne han allerede selv i blinde, skrøt han av. Så skolen var bortkastet. Ingenting av det han lærte i de ærverdige lokalene ville gjøre ham til en bedre trikkesjåfør. Og derfor tegnet han seg gjennom timene til han endelig ble stor nok til å komme i avgangsklassen. Det var tross alt mye mer interessant å tegne enn å regne ut kvadratrøtter eller lese om bokseropprøret i Kina. Men tilbake til den spesielle dagen i juli Mamma hadde sagt til Dewey og meg mange uker tidligere at vi ikke fikk lov til å dra og bade mer den sommeren. Hvert eneste år dro noen og badet, sa hun, og de fikk svi for det resten av livet. Og hun hadde rett. Det var mange måter å få polio på i løpet av de varme sommermånedene, men bading var det mest risikable. Så snart mamma fikk høre om sommerens første polioutbrudd i Tvillingbyene, var dagene våre ved vannkulpen talte. Jeg forsto at mamma var redd; jeg var redd selv. To år tidligere hadde polioepidemien vært så ille at de stengte alle offentlige steder svømmebasseng, restauranter, kinoer. De stengte til og med det store sommermarkedet med den begrunnelsen at det overfylte markedsområdet kun ville fungere som yngleplass for sykdommen, som både lammet og tok liv. Et par nys i gal retning, og bakteriene ville ta livet av en stor andel av Minnesotas befolkning. Når folk gikk ut av huset, noe de gjorde så sjelden som mulig, hadde de på seg operasjonsmasker så de holdt bakteriene sine for seg selv. Fra vinduet hjemme så jeg folk gå forbi på fortauet, skrubbet og klare for operasjonsstua. Til tross for forhåndsreglene 12

11 ble bare i Minnesota nesten tre tusen mennesker smittet av polio sommeren 1946, og ikke rent få døde. Mamma var vettskremt. Det var en lang, kjedelig sommer for Dewey og meg, og denne ville visst ikke bli stort bedre. Til vår store sorg ble vi rammet av en ulidelig hetebølge i juli. Like siden uavhengighetsdagen hadde de skyhøye temperaturene i tvillingbyene St. Paul og Minneapolis vært overskrifter i de lokale nyhetene: «Heten tilskynder stor ferieutfart», «Hetebølgen vedvarer» og «Kvikksølvet kryper opp mot 38 grader i dag». Heten kan gjøre langt mer enn å få en person til å føle seg kraftløs. Den kan bokstavlig talt ta livet av folk, og det var det den gjorde denne sommeren. Den syvende juli ble en femtiåtte år gammel mann funnet liggende rett ut blant tomater og agurker i hagen sin. Han hadde vært død i minst en time før kona hans fant ham. Avisen skrev at han hadde fått hjerteinfarkt, og at det antakelig var heten som var årsaken. Mamma sa skarpt at mannen bare hadde seg selv å takke. Han skulle ha visst bedre enn å gå ut og luke når det var så varmt. Men tante Dortha innvendte at nesten alle jobbet i hagene sine som før, og den stakkars mannen kunne vel ikke vite at å trekke opp litt ugress fra tomatbedet ville ta livet av ham. «Hva får deg til å legge skylden på ham,» spurte tante Dortha, «som om han gikk ut for å gjøre det slutt med vilje?» «Å gjøre noe sånt er som å leke med døden,» sa mamma stramt. «Hva annet kunne han vente?» «Hva annet kunne han vente?» gjentok tante. «Hvordan skulle han vite at? Stakkars fyr» «Å, kjære vene, Dortha. Han så godt som hang seg selv.» Tante Dortha ristet på hodet, tydeligvis helt perpleks. Men jeg kjente mamma. Hun var redd, og når hun var redd, ble hun sint. Når det gjaldt fordelingen av menneskelige tragedier, søkte hun 13

12 fornuft der alt virket å være tilfeldigheter. Og derfor konkluderte hun med at de fleste katastrofer skyldtes folks egen skjødesløshet, og at hvis du var forsiktig og fulgte spillereglene, ville livet fare lettere med deg når det fordelte sine prøvelser. Mamma trodde hun visste hva som ville holde Dewey og meg i live gjennom de farlige Minnesota-somrene og det gjorde hun utvilsomt så hun listet opp et sett av regler som skulle tøyle oss i trygghet. Regel nummer en: Ingen bading resten av sommeren så snart det første tilfellet av polio var påvist i Tvillingbyene. Men Dewey var overbevist om at sjansene for å dø av hjerteslag var langt større enn sjansene for å bli smittet av polio, særlig etter at den mannen ble funnet død i tomatbedet. Broren min bestemte seg derfor for å ta saken i egne hender. På den spesielle dagen midt i juli, fortalte han meg at han og Andy og Jerry dro til innsjøen i terapeutisk øyemed, og at det var best at jeg ikke ble med. «Men Dewey!» protesterte jeg. «Mamma sa at vi ikke får lov til å dra og bade lenger.» «Jeg vet det, Tag,» sa han. «Men hør nå her, det er nesten ikke polio i år, og hvis jeg ikke gjør noe, kommer jeg garantert til å dø av heteslag. Bare ikke si noe til mamma, greit? Jeg er tilbake før hun kommer hjem fra bakeriet.» «Men Dewey» «Skjønner du ikke? Hvis mamma finner ut at jeg bader, kommer hun til å flå meg levende, men hvis jeg i tillegg tar med deg, vil selv ikke tante Dorthas inderlige bønner redde meg. Jeg finner på noe sammen med deg i morgen, greit? Jeg er nødt til å gå. Gutta venter på meg.» Så jeg satt på verandatrappa og så hvordan klematisen bleknet i det skarpe sollyset og prøvde å la være å gråte fordi Dewey hadde latt meg bli igjen. Men jeg gråt allikevel, sinte og sårede tårer tril- 14

13 let nedover kinnene mine. Jeg tørket dem bort med håndbaken, snufset høyt, sukket tungt og syntes inderlig synd på meg selv, men plutselig hørte jeg noen forsiktig si navnet mitt. «Nova?» Jeg så fort opp. Der sto Josef lent over verandarekkverket og kikket ned på meg, øynene hans var store av bekymring bak brilleglassene. «Novelka,» sa han. «Hva i all verden er i veien?» Jeg ble umiddelbart brydd over at han så meg gråte. I mitt stille sinn bebreidet jeg meg selv for at jeg ikke hadde gått inn og grått ned i puta mi i stedet for å sitte her på verandaen i alles påsyn. «Jeg hørte ikke at du kom ut, Josef,» sa jeg tamt. Han trakk på skuldrene og rakte ut hånden. «Kom,» ba han. «Fortell meg hvorfor du er så trist.» Jeg reiste meg lydig og gikk opp trappa. Han la hånden på den smale skulderen min og førte meg bort til hagegyngen. Den knaket i protest da vi satte oss ved siden av hverandre. Jeg ville gjerne fortelle vennen min hva som var i veien, for jeg likte Josef. Han var den nyeste leieboeren i pensjonatet som mamma og tante Dortha drev. Han hadde bare vært hos oss noen få uker, men jeg betraktet ham allerede som en som kunne fylle noe av tomrommet etter at faren min døde. Ingen visste at jeg tenkte slik om ham. Jeg hadde bare nettopp begynt å bli klar over det selv. Jeg visste ikke mye om Josef det gjorde ingen annet enn at han nylig hadde kommet fra Polen og var sponset av en professor ved Malcaster College, der han skulle begynne å undervise i språk til høsten. I mellomtiden ga han privatundervisning hjemme hos noen studenter to tre ganger i uken. Vi hadde aldri hatt en professor boende hos oss før, og vi undret oss over hvorfor han valgte å bo på et pensjonat. Men det var også mange andre ting vi lurte på når det gjaldt Josef. Hvor var familien hans, og hvorfor gikk 15

14 han med de samme gamle langermede skjortene hver eneste dag, i stedet for å kjøpe seg noe nytt og mer passende for sommeren? Særlig mamma hadde hengt seg opp i dette. Tante, mamma og jeg spekulerte oss imellom, men vi spurte aldri Josef direkte. Og Josef bød ikke på svar. Verken til oss eller pensjonærene våre. I likhet med de fleste leieboerne vi hadde hatt opp gjennom årene, kom Josef med hyggelige bemerkninger og kommentarer til nyhetene ved middagsbordet, men ellers holdt han seg for seg selv. Skjønt det er nok ikke hele sannheten, for han brukte flere timer i uken på å lære meg å spille sjakk. Eller for å si det mer presis: Jeg så på mens hans spilte sjakk mot seg selv, siden han stort sett var nødt til å gjøre trekkene for meg. Jeg likte ikke spill, i hvert fall ikke brettspill som krevde tålmodighet og strategisk tenkning. Min labre interesse gjorde det vanskelig for meg å huske hva de forskjellige sjakkbrikkene var og hvordan de kunne bevege seg. Men mamma hadde vært glad da Josef tilbød seg å gi meg sjakkundervisning. Hun sa at sjakk ville lære meg å tenke logisk. Dewey tok mitt parti og hevdet det ville være bortkastet å forsøke å lære ei jente å tenke logisk, men det ble ikke tatt hensyn til. Til å begynne med kjedet jeg meg, akkurat som jeg hadde fryktet. Vi snakket ikke mye i løpet av disse sjakktimene siden Josef måtte konsentrere seg. Men etter en stund begynte jeg faktisk å like å se på ham mens hans spilte. Siden jeg bare satt der, hadde jeg rikelig tid til å studere Josef og undre meg over ham. Jeg kom til at han en gang måtte ha vært en kjekkas. Det var det tante kalte menn hun syntes var pene, som Joseph Cotten og Gregory Peck. Ja, jeg kunne til og med forestille meg at Josef hadde likt Gregory Peck da han var ung. Det var noe med øynene og kjaken hans som antydet en sånn uvøren tiltrekning. Men nå så han bare trett og sliten ut, som om han hadde gått gjennom ild og vann for 16

15 å bruke enda et av tantes yndlingsuttrykk, hun sa det hele tiden ikke bare én gang, men igjen og igjen og igjen! Han var tynn og beinete og hadde innsunkne kinn. Det kortklipte håret hans hadde begynt å gråne, og når han ikke hadde barbert seg, var hele kinnskjegget sølvgrått. Og alle arrene hans! Spor etter små sår løp på kryss og tvers over hendene hans, og to av fingrene på høyre hånd så ut som om de hadde blitt brukket og aldri grodd skikkelig sammen igjen. Selv ansiktet hans var merket av noe annet enn naturen her og der. Trekkene hans minnet om et lerret med masse hakk og kutt, og den ene øreflippen var knudrete, som om en valp hadde forvekslet den med yndlingstøffelen sin i farten. Det var særlig ett arr som skilte seg ut. Det fulgte hårfestet hans på høyre side av hodet. Det opprinnelige såret hadde sikkert trengt noen sting det aldri fikk. Nå så det i hvert fall ut som om en hissig rosa mark hadde gravd seg innunder huden hans og aldri forsvunnet. Alt i alt ga utseendet til Josef inntrykk av at han var en som hadde vært inn og ut av gateslagsmål livet gjennom, selv om jeg visste at det ikke kunne være tilfelle. Han var altfor mild, og dessuten var han professor, ikke slåsshane. Den eneste forklaringen jeg kunne tenke meg, var at han hadde lett for å komme ut for ulykker, og at legene som hadde behandlet ham der borte i Polen, ikke var annet enn kvakksalvere. Og allikevel, til tross for mitt barnslige fokus på utseende jeg likte at menn var pene og kvinner vakre slik som i eventyrene var det noe ved Josef som tiltrakk meg. Noe på innsiden. Han virket alltid så fredfull der han satt og studerte sjakkbrettet; øynene hans gled ettertenksomt fra brikke til brikke, og det var antakelig denne sinnsroen som hadde slik tiltrekning på meg. Bare det å være sammen med ham fikk meg til å føle meg fredfull. Nå og da kikket han opp på meg og smilte, og jeg er sikker på at det var i en av sjakktimene våre jeg først kom på tanken at han kunne vært 17

16 en ordentlig fin far. Jeg kunne tross alt ikke finne en eneste ting jeg mislikte ved Josef. Jeg likte ham mer og mer for hver dag som gikk, og jeg likte å være hans lille Novelka. «Fortell meg nå,» sa han da vi gynget sakte sammen i hagegyngen. «Fortell meg hva som ligger bak tårene dine.» Ja, jeg likte til og med måten han sa det på. «Hva som ligger bak tårene dine.» Det var annerledes enn den vanlige amerikanske måten å uttrykke det: «Hvorfor gråter du?» Jeg elsket å lytte til Josef, for når han snakket, var det som å lytte til sangen fra et sted langt borte. Setningene hans var formelt innrammet, men ordene hans var sukret med en syngende aksent bare et snev som en kirkeklokke du hører lyden av i det fjerne når vinden blåser i din retning. Hver gang han snakket ble jeg minnet om at han var noe annet, spesiell, ikke vår alminnelige, gjennomsnittlige Joe fra Midtvesten, uansett hvor hyggelige de typene kunne være. Av og til trakk jeg på skuldrene når Josef spurte om noe, bare for at han skulle spørre igjen. «Kom igjen, du kan da fortelle meg hva som ligger bak tårene dine?» «Dewey dro uten meg,» svarte jeg dystert. «Å.» Josef smilte forsiktig. «Jeg forstår.» «Han og Andy og Jerry dro» Men jeg hadde lovet å holde tett. Det betydde at jeg ikke engang kunne si noe til Josef. «Dewey sa at jeg ikke fikk være med.» «Å,» sa han igjen. Han trakk opp et lommetørkle fra bukselomma og tørket tårene mine. Så holdt han det over nesen min og sa: «Blås.» Jeg adlød. «Altså,» fortsatte han og stakk lommetørkleet tilbake igjen, «broren din dro altså sammen med vennene sine og lot deg være igjen hjemme alene.» Jeg nikket. Jeg ville ikke begynne å gråte igjen. «Han lot meg være igjen her helt alene, og det er urettferdig, Josef.» 18

17 «Det var leit å høre, Novelka. Jeg vet det er vondt å bli holdt utenfor.» Han forsto, det var jeg sikker på, og det gjorde ham ikke noe å si det. Det var det som var så uvanlig og flott med Josef. Jeg vet ikke hva min egen far ville ha sagt, men mamma ville ha sagt at det var dumt av meg å gråte. «Selvfølgelig har ikke Dewey lyst til å leke med deg,» ville hun ha sagt. «Han er tross alt en gutt på tretten år. Hvorfor skulle han vel bruke tiden sin på en liten jente? La ham være i fred og finn dine egne venner.» Mamma forsto bare ikke at Dewey og jeg var bestevenner, mesteparten av tiden. «Kom,» sa Josef og klappet seg på skjortebrystet like over lomma. Han la armen på gyngeryggen, og etter et øyeblikks nøling lente jeg meg mot ham og hvilte hodet i armkroken hans. Med ett gjorde det slett ikke noe at Dewey hadde dratt av sted uten meg. Alt som betydde noe var at jeg var her sammen med Josef, og det var nesten som veldig likt som å være sammen med en far. Vi var begge veldig varme, og Josef luktet svette blandet med en svak duft av billig etterbarberingsvann, men det gjorde ikke noe. Jeg slappet fullstendig av der jeg satt lent inntil ham. Jeg kunne til og med føle ordet forme seg på leppene mine: «Pappa.» For et nydelig ord! Men jeg sa det selvfølgelig ikke høyt. Jeg bare tenkte det, og kun i et kort øyeblikk. Kun i et kort, vidunderlig øyeblikk. Jeg kunne ha blitt der til det mørknet, bare sittet slik med Josef, ventet på at månen skulle komme opp og stjernene begynne å lyse, og kanskje jeg ville ha gjort det hvis ikke mamma hadde kommet tidlig hjem fra bakeriet hun jobbet i om ettermiddagene. Hun kom opp grusgangen bærende på det sedvanlige knyttet med dagsgamle brød og bakevarer som Mr. Turnquist ga henne på slutten av skiftet. Jeg pleide å løpe henne i møte og se hva hun hadde med seg hjem, men ikke i dag. Jeg ville bli hvor jeg var så lenge jeg kunne, trygt i armkroken til Josef. 19

18 Men mamma så av en eller annen grunn annerledes på det. Hun marsjerte opp verandatrappa og stilte seg foran oss og sa med en så skingrende stemme at jeg skvatt der jeg satt: «Nova, hva er det du gjør?» Hun var rasende. Noe i det blussende røde ansiktet hennes sa meg at jeg var i ferd med å begå en synd som var enda mer fryktelig enn å bade midt i poliosesongen. «Hva er det, mamma?» ropte jeg, oppriktig forskrekket. Jeg spratt opp av husken og snublet nesten inn i mamma. «Hva er i veien?» Men hun hadde allerede vendt oppmerksomheten fra meg til Josef. «Mr. Karski, hvordan våger du?» Josef hadde også reist seg nå, han sto med åpen munn som om han forsøkte å si noe. Men mamma lot ham ikke komme til orde. «Hvordan våger du!» gjentok hun. «Hun er bare et barn. Hvordan kunne du» «Mamma, hva er i veien?» «Jeg kan forsikre deg, Mrs. Tierney» «Jeg må be deg om å pakke sakene dine med en gang. Du må umiddelbart se deg om etter et annet sted å bo.» «Men Mrs. Tierney, hvis du bare lar meg» Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Mamma snudde seg og gikk inn i huset. Jeg fulgte etter henne. «Men hvorfor, mamma? Hva mener du med at han må pakke sakene sine?» Akkurat da kom tante Dortha farende ut av kjøkkenet, den grå hårtoppen hang på skjeve og forkleet var hvitt av mel. «Hva er alt dette oppstyret, Catherine?» spurte hun oppjaget. Hun tørket svetten av pannen med det ene håndleddet mens hun snakket. «Hva er det som skjer?» «Mr. Karski forlater oss, Dortha. Han drar med det samme!» Mamma snudde seg og satte blikket i Josef som sto i døråpningen. Ansiktet hans lyste av vantro. 20

19 «Men hvorfor? Hva i himmelens navn har han gjort?» Tante Dortha så like forferdet og uforstående ut som Josef. Hver gang hun kalte på himmelens navn, noe som var sjeldent, visste jeg at hun følte seg fortapt. «Det er ikke noe å diskutere, Dortha,» sa mamma. Hun holdt ennå fast om knyttet med bakevarer, og nå gikk hun bestemt inn på kjøkkenet og slo dørene igjen etter seg. Tante Dortha snudde seg mot Josef og sa stille: «Nå må du fortelle meg hva det her dreier seg om, Mr. Karski.» Hun avsluttet setningen med et sukk, som om hun allerede var helt utslitt av hva hun kunne komme til å høre. Josef ristet på hodet, tydelig i villrede. «Jeg fant barnet gråtende,» forklarte han og viste til meg med en håndbevegelse. «Jeg forsøkte å trøste henne. Vi satt i hagegyngen en liten stund» «Ikke si mer.» Tante Dortha løftet hendene som en trafikkonstabel. Hvis jeg håpet på en forklaring på mammas oppførsel noe jeg gjorde håpet jeg forgjeves. Tante Dortha snudde brått på hælen og satte kursen mot kjøkkenet. «Men tante,» ropte jeg etter henne, «hva er det som skjer? Hvorfor er Josef nødt til å dra?» Jeg så fra tante til Josef og tilbake igjen før jeg brast i tårer. Tante Dortha stoppet lenge nok til å si: «Ikke noe tuting, barn. Hører du? Tårer løser ingen ting. Nå, gå og vask ansiktet og ro deg og overlat resten til meg.» «Men» «Gjør som jeg sier. Og vær ikke bekymret. Ikke du heller, Mr. Karski. Her er det ingen som skal dra noen steder.» Josef og jeg stirret stumt etter henne der hun gikk selvsikkert ned hallen og inn på kjøkkenet. 21

20 Seile blant stjernene Om sommeren sov Dewey på den overbyggede verandaen på baksiden av huset, siden det var kaldere der, og fordi han likte å ligge våken om natten og se på stjernene. Dewey hadde store drømmer. Han skulle bli astronaut, en som reiste i rommet, og som jeg alt har nevnt den første mannen på månen. Over pulten på rommet sitt hadde han hengt opp en papirlapp med et håndskrevet sitat av astronomen Johannes Kepler: «Når det er funnet opp skip som seiler mellom stjernene i rommet, vil det også melde seg menn til å seile disse skipene.» Dewey hadde planer om å seile et av de skipene. Jeg trakk aldri Deweys drømmer i tvil. For broren min var alt mulig. Om kvelden den dagen Dewey hadde dratt og badet uten meg, gikk jeg ut av rommet mitt for å sitte sammen med ham på feltsenga, noe jeg gjorde innimellom når heten fikk meg til å vri og vende på meg som kjøtt på grillen. Den kvelden var jeg dessuten urolig fordi jeg tenkte på mamma og Josef, og lurte på hva i all verden han kunne ha gjort som fikk henne til å bli så sint. Jeg ville at de skulle være venner mer enn venner men hvis Josef fikk mamma til å bli så sint når han ikke engang hadde gjort noe galt, var mulighetene for at det noen gang skulle skje noe godt mellom dem, heller magre. 22

21 Jeg fant Dewey liggende med hendene under hodet mens han stirret opp på nattehimmelen gjennom myggnettingen. Jeg la meg stille ned på feltsenga, la hodet i armkroken til broren min, og en kort stund kikket vi tause på himmelen sammen. Kinnet mitt ble fuktig og glatt mot den varme huden til Dewey, og det var ikke mye kjøligere der enn det hadde vært inne, men det gjorde ikke noe. Det var fint å være sammen med Dewey. Etter en stund brøt Dewey stillheten og spurte: «Er du fortsatt sint på meg, Tag?» Jeg rullet hodet fram og tilbake på armen hans for å gi til kjenne at det var jeg ikke. «Nei,» sa jeg, «ikke nå lenger.» Jeg tenkte han kanskje ville si at han var lei seg for at han hadde dratt fra meg, men i stedet sa han: «Se opp der. Vet du hva du ser?» Jeg løftet blikket igjen tilbake til det sorte himmelteppet som var overstrødd med blinkende lys. «Galaksen vår, Melkeveien,» svarte jeg pliktoppfyllende. Dewey trakk pusten dypt, og slapp den sakte ut igjen. «Mer enn det,» sa han med stemmen full av undring. «Du ser rett inn i fortiden. Har jeg noen gang fortalt deg det, Tag?» Jeg nikket. «Fordi stjernene er så langt borte.» «Det du ser der ute,» fortsatte Dewey, «er ikke himmelen slik den ser ut i kveld. Det er slik den så ut for flere tusen, kanskje millioner år siden. Stjernene er så langt borte at det tar veldig lang tid før lyset når oss.» «Og noen ganger,» fortsatte jeg, slik jeg hadde hørt det så mange ganger før, «er ikke de stjernene der lenger når lyset når oss. De har brent opp.» «Det stemmer, Tag.» Dewey hørtes fornøyd ut. «Den nærmeste stjernen er mer enn førti millioner kilometer unna. Alfa Centauri.» 23

22 «Oi,» sa jeg og prøvde å forestille meg hvor langt førti millioner kilometer var. Det var vanskelig når til og med én kilometer virket som en ganske lang tur. «Tror du noen vil komme dit noen gang?» «Kanskje. Ikke mens vi lever. Men jeg skulle ønske jeg kunne reise så langt.» «Jeg også. Men vi vil komme til månen, ikke sant Dewey?» «Det kan du vedde på. Jeg skal i hvert fall så langt ut.» Han var ute og gikk på månen i samme stund. Jeg skjønte det av klangen i stemmen hans, og på måten han stirret på den enorme opplyste steinen på himmelen. Men jeg hadde egentlig ikke lyst til å snakke om månen og stjernene. Ikke akkurat da i hvert fall. Jeg hadde lyst til å snakke om mamma og Josef, men samtidig var jeg litt redd for å ta det opp, å sette ord på det og gjøre den fæle scenen virkelig igjen. For å opparbeide meg mot, skiftet jeg tema og spurte: «Hvor dro dere i dag, Dewey?» «For å bade, mener du?» Da jeg nikket, sukket han, en motstrebende Galileo som returnerte til jorden. «Vi dro bort til Cedar Lake,» sa han. «Hvordan kom dere til Minneapolis?» «Butterfield-trikken.» «Å ja.» Mr. Butterfield, faren til Jeremy, var maskinist på Selby- Lake-trikken som gikk fra St. Paul inn til Minneapolis. Noen ganger lot han guttene få en gratistur. «Var det morsomt?» Dewey trakk på skuldrene og bevegelsen løftet hodet mitt en anelse. «Det var greit nok. Men Clara Duncan hadde piknik der sammen med broren sin og noen av vennene deres. Jeg snakket litt med henne, og broren hennes hisset seg skikkelig opp. Han ga meg ei skyllebøtte så du skulle tro at jeg hadde prøvd å trekke henne inn i buskene eller noe, og ikke bare spørre henne om hvordan hun hadde det.» 24