EKSAMENSFORSIDE Fakultet for samfunnsfag Institutt ABI og JM. Kandidatnummer*: 544. Utdanning: Bibliotek og informasjonsvitenskap

Transkript

1 EKSAMENSFORSIDE Fakultet for samfunnsfag Institutt ABI og JM Kandidatnummer*: 544 Emnekode/-navn*: BIB3900_Bacheloroppgave Utdanning: Bibliotek og informasjonsvitenskap Dato innlevert: Antall sider, inkl eksamensforsiden: _78 Vedrørende fusk eller forsøk på fusk x_* Jeg har gjort meg kjent med forskrift om studier og eksamen ved HiOA: Fusk og er klar over at dette blir sett alvorlig på og kan medføre strenge sanksjoner x_* Denne besvarelsen: er utført av personen som fyller ut dette skjemaet, eller av gruppens medlemmer dersom dette er et gruppearbeid har ikke vært brukt til en annen eksamen/innlevering ved dette eller andre læresteder innenlands eller utenlands gjengir ikke tidligere eller andres arbeid uten å ha oppgitt kilde har oppgitt alle kilder og referanse i litteraturlisten * sett en X her 1

2 Kvinnesyn, kvinnerolle og kvinneportrett på 1800-tallet 1800-tallets kvinnesyn og kvinnerollens innflytelse på de tre kvinneportrettene Anna Karenina av Leo Tolstoj, Hedda Gabler Henrik Ibsen, og Madame Bovary Gustave Flaubert. Bacheloroppgave Ved institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag Høgskolen i Oslo og Akershus Emnekode BIB3900 2

3 Innholdsfortegnelse Eksamensforside Innledning Problemstilling Kvinnehistorie Det viktorianske kvinneideal Opplysningstiden Code Civil Industrisamfunnet Arbeid i familien Norge Simone de Beauvoir og feminisme Det annet kjønn Ekteskapet Metode Litteraturanalyse som metode Ulemper med denne metoden Anna Karenina av Leo Tolstoj Sammendrag Verket Leo Tolstoj Sannhetssøking Religiøs åpenbaring Anna Karenina Kvinnerollen og kvinnesynet i Anna Karenina Annas forhold til kvinnerollen Utfryst og skamgjort Hedda Gabler av Henrik Ibsen Sammendrag Mottagelsen Forfatteren Hedda Gabler Hedda og kvinnerollen Makt og manipulasjon Skjønnhet Heddas forhold til Løvborg Heddas ekteskap med Tesman Heddas selvmord Madame Bovary av Gustave Flaubert Sammendrag Boken Gustave Flaubert Emma Bovary Emma og kvinnerollen Emma som hjemmeværende hustru Ekteskapet med Charles Hemmet av kvinnerollen Oppsummering

4 8.1 Likheter mellom verkene Deres situasjon historisk sett Kritikk Kvinnerollen og kvinnesynets innflytelse på de tre karakterene Den ekteskapelige kjærligheten? Kvinneidealet: hjemmets engel Konklusjon Litteraturliste

5 1. Innledning I sitt berømte verk kalt Le deuxième Sexe (Det annet kjønn) fra 1949, tar den franske forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir for seg kvinnenes stilling i samfunnet historisk sett. I boken som fikk stor betydning for den vestlige kvinnebevegelsen, går hun blant annet hardt ut mot ekteskapet i dens tidligere form: fornuftsekteskapet. Hun forteller at den skjebnen samfunnet tradisjonelt sett har tilbudt kvinnen er ekteskapet, og det er i forhold til denne institusjonen kvinnen er blitt definert, enten hun er frustrert, opprørsk eller til og med likegyldig (Beauvoir, 2000, s. 431). Hun argumenterer mot at ekteskapet må inngås av nødvendige årsaker, slik som kvinnenes mangel på rettigheter og samfunnets oppbygning. Hun skriver blant annet om hvordan talsmennene for den ekteskapelige kjærligheten anfører at det ikke dreier seg om kjærlighet, og at det er nettopp det som gjør den så utmerket: For borgerskapet har i løpet av de siste årene oppfunnet en episk stil, der rutinen blir til et eventyr, troskapen til en herlig galskap, kjedsomheten til visdom og familiemedlemmenes hat den dypeste formen for kjærlighet. Men i virkeligheten er det ikke slik at to individer som avskyr hverandre, men likevel ikke kan unnvære hverandre har den sanneste og mest gripende av alle menneskelige forhold, de har tvert imot det ynkeligste. Idealet burde være tvert imot at menneskene er fullstendige selvtilstrekkelige, og bare bindes til hverandre når deres kjærlighet fritt godtar det (s. 499). Beauvoir skriver at borgerskapet idealiserer bildet av den ekteskapelige kjærligheten, der det ikke eksisterer kjærlighet, men heller samhold blant to individer som holder sammen av nødvendige årsaker. De tegner et romantisk og idyllisk bilde av mennesker som må leve sammen i et rutinepregede hverdag i et kjærlighetsløs forhold. Hun menter at borgerskapet har prøvd å framheve det ulykkelige gifte paret som er blitt avhengige av hverandre som det mest sanneste og gripende forholdet. Hun på sin side mener at idealet burde være at menneskene er selvtilstrekkelige og bare bindes til hverandre av kjærligheten. Hun nevner blant annet i en fotnote at begrepet ekteskapelig kjærlighet nærmere har en betydning som mener det motsatte: Det kan finnes kjærlighet i ekteskapet, men da snakker man ikke om ekteskapelig kjærlighet ; når man uttaler disse ordene er det fordi kjærligheten er fraværende; på samme måte som når man sier 5

6 om en mann at han er svært kommunistisk, og derved antyder at han ikke er kommunist; en svært aktverdig mann er en mann som ikke tilhører den enkle kategorien aktverdige menn, osv (s. 774). Ekteskapelig kjærlighet er med andre ord et kjærlighetsløst ekteskap der to individer er forent som følge av andre årsaker, enn av kjærligheten. De Beauvoir tar opp hvordan borgerskapet idealiserer et slikt forhold, og at talsmennene mener at det er nettopp fraværet av kjærligheten som gjør den så utmerket. Beauvoir på sin side mener at et slikt forhold heller er ynkelig. Et slikt ekteskap var spesielt utbredt blant det middelklassen og borgerskapet i den vestlige verden anno 1800-tallet. Litteraturen fra denne perioden, særlig innenfor realismen, viser oss konsekvensene for individet av å leve i et slikt ekteskap. Både Honorè de Balzac, Gustave Flaubert, Leo Tolstoj og Henrik Ibsen er blant mange forfattere fra denne tiden som har vært innom temaet, med særlig fokus på kvinnens situasjon. Sammen med idealet om den ekteskapelige kjærligheten var det særlig knyttet forventninger til både mann og kvinnerollen avhengig av deres klasse og sosiale tilknytning. Kvinnene fikk spesielt merke dette på kroppen, da mangel på rettigheter tvang de fleste til søke en ektemann som kunne forsørge dem. 1.1 Problemstilling Som tema for min oppgave har jeg valgt å gå nærmere inn på litteratur fra denne perioden, som kan skildre et slikt forhold. Både Anna Karenina (1877) av Leo Tolstoj, Hedda Gabler (1890) av Henrik Ibsen og Madame Bovary av Gustave Flaubert (1857) er tre velkjente romaner fra denne tidsepoken med mange fellestrekk med hverandre. De har alle tre titler som henspeiler til den kvinnelige hovedpersonen, de er skrevet innenfor samme periode, de er skrevet innenfor den realistiske tradisjon på forskjellige steder i Europa, og de alle omhandler ulykkelige gifte kvinner som ender opp med å begå selvmord på slutten av handlingen. De er er oppvokst i en sosial klasse der kvinneidealet står sterkt, noe som leder til min problemstilling: hvordan, og i såfall på hvilket måte, har kvinnerollen og kvinneidealet på den daværende tiden bidratt til å influere de tre kvinneportrettene Anna Karenina, Hedda Gabler og Emma Bovary? I hvilket grad kan de 6

7 regjerende sosiale konvensjonene og mangel på rettigheter fra samfunnet ha hatt sin innflytelse på disse kvinnenes situasjon og handling? Og kan De Beauvoir argumentasjon i mot den ekteskapelige kjærligheten være aktuelt i disse tilfellene, da deres selvmord kan vise oss konsekvensene av å leve i et slikt ekteskap og til og med gi et fatalt utslag for livsskjebner? 2. Kvinnehistorie Mine tre utvalgte romaner gir et innblikk i livene til tre kvinner som lever i tre ulike kulturer i Europa under den andre halvdelen av 1800-tallet. På rundt denne tiden var Europa sterkt preget av tanker og ideer knyttet til kjønn, som hadde utviklet seg over en lang periode, og fått et nokså sterkere hold etter opplysningstiden på 1700-tallet med dens revolusjoner. Kvinnens plass skulle først og fremst være i hjemmet. Der skulle hun være en støttende kone for sin ektemann, og en flittig mor for hans barn. Hun ble ikke bare bundet av den tradisjonelle rollefordelingen, men også av loven; som kvinne ble hun ikke regnet for å være en fullverdig borger beskyttet av rettigheter, så hun var avhengig av at en mann var villig til å forsørge henne. Gifte kvinner hadde heller ikke særlig rettigheter, og ektemannen hadde rett til å bestemme over dem i alle type forhold. Barna tilhørte mannen, og hvis han flyttet eller skilte seg fra henne, hadde han rett til å ta dem med seg. Kvinnene fikk ikke bestemme over egen inntekt eller formue, og de hadde heller ikke mulighet til å ta seg arbeid utenfor hjemmet uten mannens samtykke (Blom, Sogner, & Rosenbeck, 2005). 2.1 Det viktorianske kvinneideal Historiker Ida Blom skriver i Kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag (2005), at kvinneidealet på denne tiden ofte omtales som det victorianske kvinneideal etter dronning Victoria, som kom på tronen i 1837 og regjerte helt frem til Det ble skapt av og for det industrikapitalistiske borgerskapet, eller middelklassen som denne gruppen ble kalt (s. 174). De fant en viktig del av sin identitet i et familieideal hvor hustruen ikke var opptatt med lønnet arbeid, men som heller tilbrakte sin tid i hjemmet og sammen med barna (s. 173). Som en reaksjon mot opplysningstidens fornuftdyrkelse, søkte mange nå trygghet i religiøse vekkelsesbevegelser med en praktisk kristendom der gudsfrykt, et arbeidsomt liv og et velordnet hjem hørtes sammen. Forskjellen mellom kjønnene ble her understreket, samtidig som den gjensidige avhengigheten mellom kvinner og menn ble 7

8 poengtert. De ble ideelt sett oppfattet som gjensidig avhengige, og dere arbeid var ulikt, men verdifullt. De var også begge knyttet til familien, men på hver sin måte. Kvinnenes innsats skulle først og fremst bestå i å føde barn og sikre familiens posisjon ved å skape et respektabelt og velordnet familieliv. Hjemmet skulle være den trygge havn i en hard verden (s. 174). Det viktorianske idealet hadde også en oppfatning om at menn hadde særlig vanskelig for å beherske sine seksuelle lyster. Det ble akseptert at menn kunne inntas fra de strenge kravene om seksuell avholdenhet utenfor ekteskapet, selv om det ble ansett som forkastelig. Derimot ble det både i teori og praksis krev streng disiplin av kvinners seksualitet. Etter hvert som imperialismen økte andre kulturers kontakt med den europeiske, ble stadig flere konfrontert med dette idealet. Det viktorianske synet på forholdet mellom kjønnene hadde vært en del av demningen mot den revolusjonære elva som hadde feid over Europa og USA på slutten av 1700-tallet. 2.2 Opplysningstiden Disse tankene hadde altså vokst frem allerede under opplysningstiden på slutten av tallet. En lang rekke forfattere hadde gitt uttrykk for kritiske refleksjoner over tidligere aksepterte synspunkter, og gamle autoritære prinsipper ble satt på prøve. Den menneskelige fornuft, og ikke den guddommelig vilje skulle nå lede utviklingen, og det ble satt fokus på at individets naturlige rettigheter - slik som liv, frihet og eiendom skulle respekteres. Disse tankene inspirerte til kritikk av autoriteter, noe som førte til politisk handling i Frankrike og i Nord-Amerika. Også spørsmålet om kvinners posisjon i samfunnet ble reist (s. 154). I sitt verk kalt Lovens ånd fra 1748, reflekterte filosofen Charles-Louis Montesquieu ( ) over maktens natur. Her tok han opp tanker om kvinners underordning i familien, noe som satte i gang diskusjoner om forholdet mellom enkeltindivider og samfunnet. Montesquieu og flere andre hevder at kvinners stilling i samfunnet var en indikator på samfunnets kulturnivå. I et kultivert samfunn skulle kvinnene behandles med høflighet og respekt, ettersom de var særlig verdifulle samfunnsmedlemmer. Men det var ikke snakk om at de skulle ha politiske rettigheter. Det var i egenskap av familiemedlemmer at kvinner kunne representere det verdifulle, og han mente at kvinner som opptrådte utenfor familien kunne oppfattes som en trussel, og et symptom på moralsk forfall. Frem til 1870, og til dels atskillig lengre, fikk Rousseaus ideer om forholdet mellom kjønnene en nokså sterk grobunn. I Le Contrat Sociale (Samfunnspakten) fra 1762 hevdet filosofen og pedagogen Jean Jaques Rousseau ( ) at statsdannelse burde hvile på en overenskomst som enkeltindivivdene godtok for å 8

9 beskytte sine rettigheter og frihet. Men heller ikke hos han ble kvinner regnet med blant disse individene (s. 155); I verket hans Emile brakte han opp ideer om barneoppdragelse som skulle få en sterk betydning i lang tid. Han gikk ut fra tanker som den engelske pedagogen og filosofen John Locke ( ) tidligere hadde framsatt. Locke mente at mennesket ble født som en blank tavle (tabula rasa) som gjennom oppløsning og påvirkning ble formet til et endelig menneske. For Rousseau var det viktig at det naturlig gode i barnet fikk utvikle seg fritt under en voksens persons fornuftige ledelse. Men i femte bind av verket, som fikk tittelen Sophie, gjorde han det klart at jenter burde oppdras til et annet voksenliv enn gutter: - Det er nødvendig at den ene vil og kan, og at den andre gjør liten motstand Ettersom kvinnen er skapt til å behage og være underkastet mannen, bør hun gjøre seg tiltrekkende for ham i stedet for å provosere ham Oppdragelse av kvinnene skal derfor alltid tilpasses mennenes behov behage dem, være nyttig for dem, sørge for å bli elsket og æret av dem, oppdra dem når de er små, ta hånd om dem når de er voksne, gi dem råd, trøste dem, gjøre livet lett og behagelig, dette er kvinnens plikter til alle tider, og hva de skal læres opp til fra sin spede barndom (s. 155) Rousseau la frem et bilde av kvinnen som hadde sin oppgave i hjemmet, mens mannen skulle virke i det offentlige, noe som forutsatte helt ulike egenskaper. Kvinnene skulle være den tilbedelsesverdige hustru og mor, ektemannens trøst og barnas oppdrager. Menne skulle være i motsetning til henne, den aktive robuste mann som skulle forsørge familien gjennom sin offentlig virksomhet i samfunnet, der han påvirket historiens gang. Noen kvinner protesterte mot slike tanker, mens andre leste Rousseau med begeistring. De fant glede i å ha betydning for for familien i en periode hvor mange av de aktivitetene borgerskapets kvinner før hadde tatt seg av, ble nå flyttet ut av hjemmet og overtatt av menn. Rousseaus skrifter inneholdt viktige elementer fra opplysningstidens debatter: individets og oppdragelsens betydning og skillet mellom den offentlige og private sfære. Menn bygde sine rettigheter på individet, og tok ansvaret i den offentlige sfære, mens kvinners rettigheter skulle bygges på deres plikter i forhold til familien og deres virksomhet skulle begrenses til den private sfære. Hovedtemaene i opplysningstidens debatt om forholdet mellom kjønnene ble kvinners rettigheter, plikter i ekteskapet og deres opplæring. Holdningene til disse to problemene fikk også betydning for det tredje tema, kvinners politiske og borgerlige rettigheter. Disse tre temaene, ekteskap, oppdragelse og politisk deltagelse ble ivrig drøftet i Frankrike, England, Prøyssen og i 9

10 USA (s. 156). Filosofen Emmanuel Kant fikk også en varig innflytelse. Han skrev ut i fra et ikke-religiøst grunnlag for etisk moral, der han fant det umulig å legge de samme normene til grunn for kvinner som for menns handlinger. For Kant var en opplyst mann en uavhengig person med kunnskap og egne meningers mot. Dette kunne ikke forenes med hans kvinneideal som han hentet hos Rousseau (s. 157). 2.3 Code Civil I 1804 kom den store privatrettslige lovsamlingen kalt Code Civil (Sivilloven) som skapte et enhetlig rettsystem for hele Frankrike, og stadfestet opphevelsen av stender- og privilegiesamfunnet. Man vendte tilbake til de to rettstradisjonene som eksisterte før revolusjonen: den romerske tradisjon for den skrevne rett, hvor kvinnen ble oppfattet som umyndig, og derfor uten rettigheter utenom familien, og den germanske tradisjonen for sedvanerett, som fordret en enkelt autoritet i ekteskapet og oppfattet kvinnen som også juridisk ikke-eksisterende (coverture) (s. 171). Denne lovsamlingen var i overensstemmelse med det synet på kvinner som dominerte på den tiden, og som Napoleon selv representerte, hvor han anså kvinner først og fremst som mødre og hustruer. Code Civil stadfestet det juridiske hovedprinsippet om at gifte kvinner var pliktet til å lyde sin ektemann. Han kunne kreve skillsmisse dersom hun var utro, og hun kunne bare hvis han brakte sin elskerinne inn til deres felles hjem. Det var også bare i en slik situasjon at hustruen kunne få ektemannen bøtelagt for utroskap. Å holde en rettsak mot faren til et uekte barn var heller ikke tilatt, og menn var juridisk ikke ansvarlig for sine uekte barn. En ugift mor måtte bære hele ansvaret for barnet, og en hustrus utroskap kunne straffes med ubetinget fengsel. I 1816 ble rett til skillsmisse opphevet for både kvinner og menn og den ble gjenninnført i Code Civil tillot ikke kvinner å opptre som vitner i retten eller ha foreldrerett over andre enn eget barn. Gifte kvinner kunne heller ikke disponere sin eget eller ekteparets felles eiendeler, og fikk ikke arbeide utenfor hjemmet uten ektemannens tillatelse. Hun måtte ta hans nasjonalitet og bo hvor han bestemte. De store erobringene som ble gjort under Napoleon førte til at det franske lovverket fikk betydning for store deler av Europa. Dette førte til at kampen for å forberede kvinners rettslige stillinger fikk en annen utvikling i disse områdene enn i Storbritannia og i de nordiske landene. Napoleons regime befestet statsborgerskapets makt og mange av de forandringene revolusjonen hadde ført med seg, men Napoleonstiden betød et tilbakeslag for de rettighetene kvinnene hadde fått, og et mer autoritært styre innebar sterkere kontroll med kvinners aktivitet. Det skulle gå mer en

11 år før alle bestemmelsene i Code Civil fra 1804, som stilte kvinnene i en underordnet posisjon i forhold til menn, var forsvunnet. Kampen mot disse bestemmelsene ble viktig grunnlag for senere aksjoner, og tanker og handlinger fra revolusjonstiden tjente både som inspirasjon og som advarsel for politisk aktive kvinner og menn utover 1800-tallet (s. 172). 2.4 Industrisamfunnet Sammen med utviklingen av industrisamfunnet ble også kvinnens plass i hjemmet og mannens i arbeidslivet sterkt understreket. I det moderne industrikapitalistiske samfunnet fikk kvinnen i borgerlige miljøer en funksjon som representant for følsomhet og mildhet, i motsetning til mannens fornuft og fysisk styrke. Det skarpe skillet mellom kjønnenes egenskaper og oppgaver tilsvarte en polarisering mellom det private og offentlige, mellom reproduksjon og produksjon, som en konsekvens av den kapitalistiske utviklingen hvor hjem og arbeid ble atskilt (s. 192). De umenneskelige forholdene på fabrikkene og for arbeiderklassen generelt, fikk også stor oppmerksomhet i samtiden. Sosialister ropte opp om moralsk forfall, og ga indirekte kvinnene skylden for å ødelegge familielivet. Fabrikkene og industrien var organisert på en måte som var uforenlig med familieliv og morsoppgaver, og reaksjonene på forholdet var ikke krav om forbedringer på arbeidsplassene, men ofte bekymring over eller direkte motstand mot at kvinner skulle få arbeide i industrien. Industrireformatorene hadde et bastant kvinnesyn som var rettet mot hjemmet. De første lovene som fungerte som beskyttelse av arbeiderne, dreide seg særlig om barne- og kvinnearbeid, og handlet først og fremst om arbeidstidbegrensning. I 1802, 1833 og 1847 kom det lovbestemmelser på dette feltet som bidrog til å forkorte arbeidsdagen for kvinner og barn, og som gjorde det lettere for barn til å få skolegang (s. 196). Men at kvinner trengte beskyttelse påvirket holdningene til kvinners lønnsarbeid utenfor hjemmet. Det ble motstand mot at kvinner skulle få arbeide, noe som igjen førte til krav om at mannlige arbeidere måtte få en lønn de kunne forsørge en familie på (s. 197). I og i 30-årene kom det et forslag fra skreddere og vevere at arbeiderne skulle få en familielønn, og sosialistene foreslo forbud mot kvinnearbeid ettersom det var i strid med det rådende kvinneidealet hvor kvinnens plass var i hjemmet. På dette punktet stemte arbeiderklassens ideologi overens med middelklasseidealet som var i ferd med å vokse frem både i Europa og Amerika (s. 196). På rundt midten av 1800-tallet ble mesteparten av fabrikkarbeidet i New England utført av kvinnelige immigranter som var villige til å akseptere lave lønninger og dårlige arbeidsbetingelser. Det ble nå ansett som umulig for 11

12 amerikanske kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet, noe som bidro til å styre ideen om at kvinnens plass var i hjemmet. Endringer i arbeidet førte også til å forandre samfunnets oppfatning av selve arbeidet, og ikke minst av kvinnene. Å arbeide utenfor hjemmet ble etter hvert ansett som uforenlig med kvinnelighet (s. 199). 2.5 Arbeid i familien Som følge av middelklassens fremarsj, og dens innstilling om at kvinnene ikke skulle arbeide, førte til et voksende behov for tjenestefolk. til tross for at 1800-tallet ble ansett som arbeidets århundret, ble det utviklet et nokså passivt og uvirksomt kvinneideal. Selv om ikke alle kunne etterleve dette idealet, var det en realitet at kvinnene fra middelklassen forsvant fra produktiv virksomhet, og mistet sin økonomiske selvstendighet. På 1700-tallet hadde de vært en nokså aktiv og selvstendig gruppe, der de drev både forretninger, var ansatt i utradisjonelle yrker innenfor jerne- og stålhandelen, de var bøssemakere, messingstøpere osv. men rundt og -40-årene ble de konsentrert innenfor mer tradisjonelle kvinneyrker som detaljhandel og sying. De var ikke lenger arbeidsgivere innenfor viktige og produktive yrker, men heller skjøvet ut i tjenesteytende erverv. Mange yrker ble definert om til mannsyrker, og nye institusjoner og funskjoner som oppstod, utelukket kvinner fra starten av, og de ble stengt ute fra nye offentlige politiske og sosiale liv som vokste fram. Denne tilbakegangen for middelklassekvinnene kan skyldtes ideen om kjønnskilte sfærer, noe som ble en viktig side ved middelklassens identitet (s. 203). Margeretts Greg skrev blant annet i dagboken sin i 1853 at For å være en dame, må man være en dame og intet annet. Hun må ikke arbeide for profitt eller engasjere seg i noe som har med penger å gjøre, ettersom hun da invaderer rettighetene til arbeiderklassen, som lever av sitt arbeide (s. 203). Å ha en jobb var ikke forenlig med middelklassens oppfatning av kvinnelighet. Mellom fem og 15 prosent av befolkningen skal ha kunne regnes til middelklassen, selv om dette var en ensartet gruppe. Særlig overklassen og det øvre middelklassesjiktet ble påvirket av det viktorianske kvinneidealet der kvinnens var ansett som hjemmets engel (s. 204). 2.6 Norge Situasjonen var heller ikke helt ulik her i Norge på denne tiden. På midten av 1800-tallet var det bare en liten del av befolkningen som hadde stemmerett, og det var en alminnelig tanke at de som skulle få bestemme var menn som eide jord eller embetsmenn. Kvinnene hadde ikke adgang til å studere ved universitet eller ta artium, og de hadde heller ikke rett 12

13 til å arbeide for offentlige etater. Menn og kvinner hadde ulike roller i samfunnet, og forestillingene om forskjellene melom kjønnene ble forsterket i løpet av 1800-tallet. Produksjonen i stadig økende grad flyttet ut av hjemmet. Kvinner ble værende hjemme med ansvar for barn og husarbeid. Mennene skulle arbeide ute, ta de politiske avgjørelsene og styre økonomien. Avgrensningen av den private familiesfære forbehold først og fremst borgerskapet. Man måtte ha penger og tjenerskap for å ha frue og stue på stas. Og det var strenge krav for kvinner som ønsket å tilhøre kresten av dannede damer. Det var for eksempel ikke akseptabelt for kvinner i de øvrige sosiale lag å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet. Deres arbeid var å være gode, omsorgfulle mødre, og det var i denne perioden at man begynte å snakke om hvor viktig det er å ha et hyggelig hjem. De unge pikene i overklassen skulle lære dannelse og få en innføring i de skjønne kunster, og målet var å tiltrekke seg en ektemann. Veldedighet og selskapelighet ble de store begivenheter i livet. Datidens ungpikeideal gikk også ut på at man ikke skulle stikke seg frem. Særlig gjaldt dette i forholdet til det annet kjønn. En ung pike måtte aldri signalisere noen interesse, selv om kjærligheten brant i henne. Hun skulle pent sitte med hendene i fanget og vente til han eventuelt erklærte sine hensikter, som det het, ved tilbud om forlovelse. Kvinner over 25 år hadde kun myndighet som mindreaarige mannspersoner, det vil si at de ikke var myndige til å bestemme over sitt eget liv. I 1863 fikk ugifte kvinner over 25 år samme myndighet som voksne menn, men den mistet de om de giftet seg. Ikke før i 1888 fikk vi en ekteskapslov som gjorde gifte kvinner myndige. Arrangert ekteskap, ofte kalt fornuftsekteskap, var utbredt blant borgerskapet i Norge på tallet. Det innebar at mange foreldre var med på å finne et godt parti til døtrene sine. Etter loven måtte både kvinnen og foreldrene hennes samtykke i ekteskapet. Å få døtrene godt gift var viktig ettersom kvinnene i de øvre sosiale sjiktene hadde få muligheter til å arbeide for å forsørge seg selv. De måtte ha en mann som kunne forsørge dem. Å ha flere ugifte døtre boende hjemme kunne bli dyrt for en familie (Ryste, 2009). 3. Simone de Beauvoir og feminisme I 1949 utga den franske forfatteren og filosofen Simone de Beauvoir sitt feministiske verk kalt Det annet kjønn. Her delte hun sine ideer og refleksjoner som på den tiden ble ansett for å være nye og banebrytende. Hun ville belyse hvordan kvinner har og blir oppfattet, ved å ta utgangspunkt i viten fra ulike hold. Dette har ført til at hennes verk er blitt 13

14 feministenes første og viktigste grunnbok frem til i dag. I boken belyser hun kvinnens rolle fra ulike type perspektiver ved hjelp av sin innsikt og egen kunnskap, og mange av hennes synspunkter ble lenge ansett som kontroversielle i den feministiske debatten. I den norske fagboken Modernitetens oppløsning : sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie (1992) skriver professoren Espen Schaanning om hvordan hun blant annet inntar et sterkt eksistensialistisk perspektiv som gjennomsyrer alt hun skriver. Jeg inntar Heideggers, Sartres og Merleau-Pontys perspektiv (s. 62) som hun selv sier eksplisitt. Ved å benytte seg av en eksistensialistisk terminologi, slik som transcendens, eksistens, fremmedgjøring og situasjonsbestemthet, viser hun hvordan denne retningen har preget hennes tilnærming til de emnene hun gjennomgår, noe som også bidrar til at boken blir et ankepunkt for senere feminister (Schaanning, 1992, s. 63). 3.1 Det annet kjønn Med verket Det annet kjønn vil hun altså forklare hvorfor og hvordan kvinner er blitt oppfattet i den vestlige kulturen. Hennes valg av tittel kan vise en kort oppsummering av bokens konklusjon, mener Schaanning: kvinnen har vært, og blir fortsatt oppfattet som det annet kjønn, noe som har resultert i at hun har blitt ansett som mindre verdt enn mannen. Kvinnene har på bakgrunn av sitt kjønn blitt utelukket fra viktige områder fra livet som politikk, økonomi, kultur og sosialt liv (s. 63). Hun er altså blitt regnet som nummer to i forhold til mannen, særlig i viktige arenaer. Hun har til og med blitt ansett for å være et laverestående vesen på lik linje med om ikke dyr så i alle fall barn og gale. Men bokens tittel kan også henspeile til en annet måte som kvinnen også er blitt oppfattet som: Det annet kjønn kan vise til hvordan kvinner ofte kan bli sett på som både fremmede, mystiske, ubegripelige, og det som er forskjellig fra oss. Hun kan altså representere det absolutte annerledeshet ved å være den andre, ettersom det stort sett bare har vært menn som har definert hva mennesket er og bør være, og hvordan samfunnet er og bør se ut skriver Schaanning. Slik har det alltid vært, og det er noe som må gjøres en slutt på, mener Beauvoir med boken sin. Ved å skrive Det annet kjønn håpet hun på at det skulle bidra til å fremskynde kvinnefrigjøringen. Som øvrig nevnt er altså Simone de Beauvoir premisser for å skrive en slik kritisk analyse av kvinnerollen eksistensialistisk. Vi kan måle på hvorvidt kvinnen er undertrykt eller ikke, ved å se på i hvilket grad hun er fri. Friheten er målestokken i dette tilfellet, det vil si kvinnens konkrete sjanse til å realisere seg selv. Beauvoir er også her påpasselig med å understreke at hun ikke blander sammen konkrete sjanser på den ene siden, og lykken på den andre. Det kan altså finnes 14

15 kvinner som trivdes godt, om ikke lykkelig, med sin egen rolle der de bedriver husarbeid, til tross for at de er utelukket fra både politisk, sosialt og kulturelt liv. Schaanning skriver videre at nøyaktig hva lykke er, tar ikke Beauvoir stilling til, men det man kan konkludere med, er at disse kvinnene er ufrie og har ikke like store konkrete sjanser til å overskride og få bekreftelse på seg selv, slik som mennene. Det kan også være slik at frie kvinner som har fått de samme privilegiene som menn, ikke nødvendigvis er lykkeligere enn sine ufrie medsøstre (s. 64). At et samfunn er rasjonelt, fornuftig, fritt, og rettferdig er altså ikke det samme som å si at det er godt og lykkelig. Lykken er ikke gitt, det er bare noe vi kan håpe på. Den er altfor ustabil og lunefull for at den klare å bli målt gjennom en kritisk analyse, og det Beauvoir prøver å formidle, er at vi alle bør argumentere for og jobbe mot et mer rettferdig system der det er størst mulig grad av frihet for alle, avslutter Schaanning. Det første bindet i verket, er ment til å belyse hva som hindrer kvinners frihet og som reduserer dem til det annet kjønn. I den første delen behandler hun kvinnens skjebne, altså hvilke biologiske, psykologiske og økonomiske faktorer spiller inn i den prosessen som gjør at kvinner blir betraktet som mindreverdige. Den andre delen tar hun for seg kvinnens stilling historisk, det vil si hennes rolle i samfunnet helt fra de primitive hordesamfunn frem til dagens industrisamfunn. I den tredje delen går hun igjennom de myter som menn har skapt omkring kvinneskikkelsen. Det annet bindet av Det annet kjønn har fått tittelen L`expèrience vècue levd erfaring. Her skildrer hun konkret hvordan det er å være kvinne anno 1949, fra de første måneder til hun blir gammel. Beauvoir forsøker her å skildre hvordan det føles og erfares å være en kvinne i et samfunn med verdier og mål som er definert av menn. Hun velger da i den forstand å benytte seg i stor grad av litterære kilder som hun referer til og siterer. I denne delen bruker hun da romaner og noveller skrevet av kvinner og menn i moderne tid for å underbygge argumentene sine, da et av litteraturens viktigste anliggende har vært å skildre det konkrete levende liv (s. 75). Ettersom hun har valgt å basere seg på litterære eksempler, kan hennes teori være vel egnet til å si noe om litteraturen om akkurat dette emnet og den epoken jeg har valgt å fokusere på for min oppgave nemlig 1800-tallet. Men at Simone de Beauvoir har valgt å bruke litteratur som kildemateriale for sin type analyse kan også være problematisk, mener Espen Schaanning, professor i idehistorie ved Universitetet i Oslo: Man spør seg strakt: er litteraturen representativ? Skildres her livet 15

16 slik de fleste kvinner opplever det? Er det ikke heller visse priviligerte eller spesielle kvinneskikkelser som figurerer i romaner og noveller? (s. 76) Å bruke litteratur som utgangspunkt kan være upålitelig i den grad, da bøker ofte kan skildre mennesker i en særskilt posisjon, og som ikke nødvendigvis opplevde livet slik den jevne kvinnen på den daværende tiden og samfunnet gjorde. Man kan selvfølgelig hevde at litteraturens virkelighet er mer virkelig enn virkeligheten. Men det er et åpent spørsmål i hvilket grad det er riktig skriver han videre, og etterlater tvil om i hvilket grad Beauvoir litterære referanser er troverdige. Den andre type kilden hun har valgt å primært bruke er medisinsk materiale, slik som undersøkelser av psykologer og psykiatere over kvinner som har eller har hatt psykiske problemer. Her blir da påstanden at slike pasienter opplever problemer som alle de andre kvinnene har. De kan altså fungere som en slags forstørrelsesglass for kvinner generelt, noe som også metodisk sett er relativt utilfredsstillende. Schaannes skriver videre at Simone de Beauvoir har sannsynligvis hatt relativt lite sosiologisk materiale utenom Kinsey-rapporten å forholde seg til (s. 76). I Det annet kjønn skildres hun altså kvinnens liv fra fødselen til graven. Hennes hovedtese for prosjektet skal ha sitt utgangspunkt i setningen: man fødes ikke som kvinne, man blir det Hun skriver at det finnes ikke noe spesifikt kvinnelig eller en essens kvinne; kvinnen er som mannen, primært et menneske. Men kvinner opplever sin kropp og omverden for øvrig annerledes enn mannen opplever sin kropp og omverden. Det er på grunn av hennes situasjon, det vil si de roller og verdier samfunnet tilegger henne, og som hun selv tilegger seg selv, som har definert hennes såkalte kvinnelighet. Hun blir fra første stund av oppdratt til et kall som går ut på å tjene mann, hus og hjem, skriver Beauvoir. Hun blir innprentet fra alle hold hvordan hun må forholde seg og tenke for å bli det hun er forutbestemt til, som er å bli kvinne og mor. Mens gutter på den andre siden blir oppfordret til å være selvstendige, uavhengige og oppdage verden, blir unge jenter oppfordret til å bekrefte seg selv i husstellet. Hun overtar morens omsorg for henne ved å ta seg av dukker osv. og hun rask lærer seg at det er menns privlegium å herske og regjere, mens hun skal være tålmodig og hengi seg til hans som gjør de viktige tingene. I barnebøker, blader, radio og TV blir det fortalt eventyr og historier som nettopp reflekterer slike forestillinger, og barnet overtar dem mer eller mindre automatisk (s. 76).Ifølge Simone de Beauvoir søker egentlig jenta, like mye som gutten, aktivitet, autonomi og transcendens. Sistenevnte er et kjennetegn ved den menneskelige væremåte, og allerede etter seks måneder opplever barn angsten for friheten og søker å overskride 16

17 seg selv henimot verden (s. 77). Men jenta blir tvunget inn en ond sirkel der hun oppfordres til passivitet, til immanens og til å fornekte sin transcendens. Dette fører det da til at hun heller ikke finner ressurser i verden til å overskride sin situasjon, noe som fører til at hun blir enda mer passiv, og dermed finner enda færre ressurser. De unge jentene møter fra alle hold forventninger om at alt som kreves av dem er skjønnhet, de skal være passive tjenere og de skal være den Andre som menn kan bekrefte seg igjennom (s. 77). 3.2 Ekteskapet Simone de Beauvoir skriver at den karrieren samfunnet tradisjonelt har foreslått overfor kvinnen er ekteskapet. Selv om menns formynderskap er i ferd med å forsvinne, er det fremdeles ingen symmetri i forholdet, mener hun. Hustruen skal forkynne samfunnet med barn, hun skal stelle huset og hjemmet, og ikke minst tilfredsstille mannens seksuelle behov. Hun skriver at ekteskapsinstitusjonen er primært basert på mannens og kollektivets interesser, og ikke på de indivdidenes vel og vel som går inn i den. Spesielt kjærligheten får dårlige kår i ekteskapet, til tross for at man på 1800-tallet forsøkte å integrere kjærligheten i ekteskapet, da det ble et stadig økende krav at man giftet seg av kjærlighet, og ikke av sosiale og økonomiske interesser. Det var her den såkalte ekteskapskjærligheten oppstod, hvor man forplikter å elske hverandre inntil døden skiller en ad. Men Beauvoir mener at det er vanskelig å se hvordan kjærligheten kan bli omgjort til plikt: Ekteskapsprinsippet er obskønt fordi det transformerer til rettigheter plikt et forhold som skulle være fundamentert på spontanitet (s. 79). Men ekteskapet fremfor alt bidrar til å redusere kvinnen til immanensen: hvis et mennesket er det det gjør seg til, betyr det kvinnen er ingenting, ettersom hun gjør ingenting. Hun bedriver tiden i hjemmet, der hun venter på sin mann mens hun steller hus, vasker klær og lager mat. Siden hun ikke har mulighet til autonomi og transcendens, utnytter hun det hun har og det hun er, ved å forsøke å forandre sitt fengsel til et kongerike ved å holde alt blankt og skinnende rent, og forsøke å holde seg ung og pen. Men etter hvert mister hun livsgleden, da det ikke er mulig å hver dag forandre innkjøpsrunden til en skattejakt eller henrykkes over en skinnende oppvaskbenk som Simone de Beauvoir argumenterer. Å gjøre husarbeidet til et mål i seg selv, er det samme som å flykte fra seg selv, står det videre. Hun mener altså at ekteskapet er en foreldet og pervertert institusjon som ofte fører til at kvinnen blir underkuet, som Schanning forklarer. Der er et arrangement der to mennesker som er dødsens lei av hverandre, som ikke har lenger noe å snakke om, og 17

18 som regel hater hverandre inderlig, likevel holder sammen fordi de trenger hverandre (s. 80). Kvinnen oppdager ganske snart at husbonden verken er noe gud eller en prins, men forlater hun ham, mister hun alt. Beauvoir argumenter for at det viktigste av alt bør være at kvinnen blir økonomisk uavhengig av mannen. Hun forteller så at likeverdige parforhold realiseres som oftest utenfor ekteskapet der de to partene møtes som autonome og økonomisk uavhengige individer, og gifte kvinner som er i arbeid ender som oftest opp med husarbeidet i tilegg til jobben (s. 80). 4. Metode Metoden som blir brukt i denne oppgaven er en litteraturanalyse. Ved å bruke litteraturanalyse som metode, benytter man seg av litterær analyse og tolkning for å besvare en problemstilling. 4.1 Litteraturanalyse som metode I denne oppgaven har jeg brukt litteraturanalyse som metode. I forbindelse med dette, har jeg valgt å bruke fagboken Litterær analyse: en innføring (Andersen, Mose & Norheim, 2012) som et hjelpemiddel for min fremgangsmåte. Her forklarer de at litteraturvitenskapelig analyse består kort sagt i å begrunne vår tekstolkning. Analysen kan dermed sies å være en artikulert tolkning. Hensikten er ikke bare å formidle teksttolkningen, men også formulere hvilke forutsetninger den hviler på, hvorfor og hvordan vi leser som vi gjør. (s. 18) Ettersom min problemstilling tar for seg hvordan kvinnerollen og det rådende kvinnesynet har influert tre ulike litterære heltinner, kan dette bli et nyttig verktøy for hvordan jeg kan lese og tolke de ulike tekstene i forhold til en historisk sammenheng. Videre skriver de at den litteraturvitenskapelige metoden blir definert som en systematisk fremgangsmåte, der man undersøker og stiller spørsmål til sin gjenstand, det vi si objektet, for å oppnå viten. En metode angir hvordan vi kan spørre og hvordan vi kan lete etter svar, men svarene og konklusjonene leverer vi selv. Mitt spørsmål til tekstene er: Hvordan har kvinnerollen og datidens rådende kvinnesyn influert Hedda Gabler av Henrik Ibsen, Madame Bovary av Gustave Flaubert og Anna Karenina av Leo Tolstoj? Med dette som utgangspunkt for min oppgave, har jeg benyttet meg av en litteraturvitenskapelig metode for å undersøke verkene og finne svar på min problemstilling. For å utføre dette, fikk jeg valget mellom ulike metodiske retninger innenfor faget, som igjen avhenger av min problemstilling, tekstene jeg skal analysere, og 18

19 formålet med min analyse. Både teksten og analysens formål legger altså visse føringer på vår tolkning. Vi kan tenke oss flere gyldige tolkninger av en tekst (s. 19). Det finnes altså flere forskjellige måter å tolke på som avhenger først og fremst av ulike egenskaper ved analysen. De ulike metodene for å tolke disse tekstene retter oppmerksomheten mot ulike aspekter ved litteraturen; mens noen fokuserer først og fremst på selve teksten, velger andre å betone ned enten forfatteren, leseren, eller konteksten. Man velger seg ut hvilke aspekter man vil fokusere på, og hvilke man vil nedtone. Her er det vanlig å skille metodisk mellom tekstinterne og teksteksterne tilnærminger: Dette skillet kan sies å korrespondere med forskjellen mellom en autonom og en heteronom betraktningsmåte. En tekstintern og uautonom betraktningsmåte går ut på at man anser teksten som et enhetlig objekt, som er løsrevet fra forfatterens intensjoner, kontekstuelle bindinger og leserens reaksjoner. Her ligger altså fokuset plassert på selve teksten i seg selv. Den andre som kalles for heteronom betraktningsmåte går ut på å se utenfor-tekstlige aspekter som integrerte deler av verket. Det kan blant annet innebære at man vektlegger den kulturen den kulturen den er den del av, eller de samfunnsforhold den står i forbindelse med. I min oppgave har jeg valgt å benytte meg av en form for heteronom betraktningsmåte, da jeg har tatt for meg verkene i seg selv og deres tilknytning til den kulturen og samfunnsforholdene den står i relasjon til, slik kvinnenes rettighetshistorie i Europa, og samfunnsforhold, sosiale normer og konvensjoner tilknyttet kvinnestilling. For å velge ut metodiske posisjoneringer innebærer det at man tar litteraturteoretiske overveielser, står det videre forklart. Litteraturteori kan blant annet defineres som den systematiske redegjørelsen for litteraturens natur og for metoder som kan brukes til å analysere den. ( ) En viktig del av litteraturvitenskapen består i å utvikle slike teoretiske redegjørelser og betraktninger, og av en slik praksis oppstår det av og til skoleretninger. Den retningen som er knyttet opp til min oppgave, kalles det realiserte verket, der man retter oppmerksomheten mot samfunnet og kulturen rundt den litterære teksten. Her har man blant annet benyttet seg av aktører slik som litteratursosiologi, den marxistiske litteraturteorien, nyhistorismen og postkolonial teori. Jeg har valgt å bruke feministisk teori, slik veket Det annet kjønn av Simone de Beauvoir som en inngang for å analysere mine utvalgte verk. Et viktig ledd i den litteraturvitenskapelige analysen er utpekingen av analytiske elementer. En analyse vil aldri drøfte alle elementer i en litterær tekst. Utvelgelse av analytiske elementer bør 19

20 derfor foregå på en måte som lar seg beskrive, presisere og kommunisere. Det bør kunne argumenteres for seleksjonsprinsippene på et generelt nivå (s. 22). Står det så videre. På de tre ulike verkene har jeg valgt å fokusere på de delene jeg mener er relevante i forhold til min problemstilling. Jeg har blant annet valgt å trekke inn blant annet Simone de Beauvoir argumentasjon i mot den ekteskapelige kjærlighet, noe som har gjort det viktig for meg å undersøke nærmere de tre karakterenes ekteskap i forhold til denne type kjærligheten, og hvordan dette lar seg knyttes opp til Beauvoirs teori. Jeg har også fokusert på de delene av teksten der jeg mener det er elementer som kan avsløre hvordan kvinnesynet og kvinnerollen kommer tilsyne blant karakterene, og hvordan de lever i forhold til dette, og ikke minst i hvor stor grad de sosiale konvensjonene og samfunnsforholdene indirekte kan ha sitt innvirkning på karaktenes skjebne. Jeg har også trukket inn i kvinnehistorie for å forstå konteksten som disse karaktene lever og ble skrevet i. Som fremgangsmåte for min analyse tok jeg blant annet utgangspunkt i dette avsnittet: Hvilke elementer som er spesielt interessante, vil bli avgjort av den spesifikke tekstens egenart, og av hva vi ønsker å vise med analysen. For den som skal foreta en tematisk eller motivisk analyse, vil utpekingen av relevante analytiske elementer avhenge av en rimelig definisjon på, eller avgrensning av, det tematiske feltet eller motivområdet. Dernest må hele teksten gjennomgås for å finne gode tekstpassasjer (s. 22). De delene av tekstene som jeg har valgt å fokusere på, henger sammen med mitt tema som er kvinnerollen på 1800-tallet. Min analyse går ut på at jeg vil se hvordan kvinnerollen og kvinnesynet som regjerte på den daværende tiden har influert de tre kvinneportrettene. Da har jeg først og fremst tatt utgangspunkt i hvordan kvinnesynet, kvinnerollen, kvinnestilling og rettigheter historisk sett var under perioden i Europa, nærmere bestemt øvrige middelklassen og borgerskapet i Norge, Frankrike og Russland. 4.2 Ulemper med denne metoden En relativt svakhet ved en slik analyse kan være hvis den umotivert overser relevante tekstelementer. Særlig hvis den bare analyserer tekstpassasjer som passer til en bestemt fortolkning, mens ser bort fra passasjer som motsier den samme fortolkningen. En 20

21 ulempe med å føre en slik metode kan altså være at det er en mulighet for at man overser en passasje eller del som motsier sin fortolkning, derfor er grundighet viktig i denne sammenhengen. 5. Anna Karenina av Leo Tolstoj Anna Karenina er en russisk samtidsroman skrevet av Leo Tolstoj. Den blir regnet som ett av de sentrale verkene i russisk litteratur fra det 19. århundret, og som et høydepunkt i russisk realisme (Børtnes, 2012). Romanen ble skrevet og publisert forløpende som føljetong i tidsskriftet Russkij vestnik i årene , og etter hvert utgitt som bok i Tittelen Anna Karenina henspeiler på romanens kvinnelige hovedperson, fyrstinnen Anna Arkadjevna som er gift med toppbyråkraten Aleksej Aleksandrovitsj, som hun har sønnen Sergei med. 5.1 Sammendrag Boken startet idet Anna kommer fra St. Petersburg til Moskva med nattoget for å megle mellom sin bror, Stepan Arkadjitsj Oblonskii og hans kone Dolly, som nylig har oppdaget at hennes ektemann har vært utro. Under togreisen har hun blitt kjent med grevinne Vronskaja, og de to har funnet hverandre i sin begeistring for sine sønner. Anna for lille Sergei, og grevinne Vronskaja for sin godt voksne sønn, grev Aleksej Vronskii. Under sitt opphold i Moskva faller Anna for Vronskii, som gjengjelder hennes følelser. Hun begynner straks å bedra sin ektemann, først i det skjulte, deretter åpenlyst, og da hun oppdager at hun er gravid med sin elsker, prøver hun å forhandle med sin mann om å få skillsmisse. Dette er han villig til å gi henne, men bare hvis hun gir avkall på sønnen Sergei. Anna klarer ikke tanken på å måtte skilles fra sønnen, så hun fortsetter å leve sammen med Vronskii i et forhold som ikke blir akseptert av hverken hennes ektemann, eller av det aristokratiske miljøet hun befinner seg i. Etter hvert blir forholdet mellom Anna og Vronskii mer og mer anstrengt, da de finner det vanskelig å trosse de sosiale konvensjonene som dømmer deres livsstil. Til slutt, i et anfall av sinnsforvirring, kaster Anna seg inn under hjulene på et kommende tog. Etter hennes tragiske selvmord får vi møte Vronskii for siste gang mens han venter på toget som skal frakte ham til Balkan, hvor han har meldt seg opp som frivillig i sydslavernes krig mot tyrkerne. 21

22 Romanen handler ikke hovedsaklig bare om Anna Karenina, men også om godseieren Konstatin Dmitritsj Levins ulykkelige forelskelse i Kitty Sjerbatskii. Denne historien har et forløp som er motsatt av Annas; mens hennes historie er en tragedie som går fra lykke til ulykke, går Levins handling fra ulykke til lykke. Til tross for at Kitty avviser hans frieri i starten, lykkes han etter en serie prøvelser, og de to ender opp med å gifte seg, og innleder et samliv som bare blir mer og mer idyllisk etter hvert som årene går. 5.2 Verket De to fortellingene er bygget opp av to ulike forløp som går på tvers av hverandre. I motsetning til Annas tragedie, er Levins historie en form for idyll som når sitt høydepunkt når han ligger under stjernene, og føler at han er i pakt med naturen og omgivelsene. Det hele starter med at han er ulykkelig forelsket i Kitty, og er kommet til byen for å fri til henne, men får avslag. Han trekker seg så tilbake til godset og landet hvor han prøver å fylle savnet etter en kone og familie, med jordbruk. Heldigvis for han, frir ikke Vronskii til Kitty slik hun hadde håpet på, og når han da senere i boken blir gjenforent med henne, får han muligheten til å fri til henne på ny, noe hun takker ja til. Med unntak av en rekke konflikter, utvikler livet hans seg til å bli bare mer og mer harmonisk som årene går. Dette er en kontrast til Anna historie som starter går fra et relativt harmonisk liv til en tragedie etter at hun treffer Vronskii. Allerede den morgenen hun møter han for første gang på jernbanestasjonen, blir de to vitnende til en banevokter som blir påkjørt av toget. Senere dukker han opp i drømmende deres og mot slutten av romanen hjemmesøker han henne i dødsøyeblikket. En slik kombinasjon av to ulike fortellinger kan bidra til å gi en nokså bred fremstilling av Tolstojs samtid og de debattene som var aktuelle på den daværende tiden. Gjennom Annas fortelling kommer saker som kvinnens stilling og rettigheter og ekteskapets oppløsning opp, og gjennom Levins skriver forfatteren i stor grad om debatter som går på russisk landbrukspolitikk og bøndenes stilling. 5.3 Leo Tolstoj Leo Tolstoj var en russisk forfatter og greve som levde fra 1828 til Han er kjent for å ha skrevet Krig og fred, et storslagent epos om Russland under Napoleonskrigene, som han skrev i årene , og kjærlighetstragedien Anna Karenina ( ). Han har også skrevet en rekke romaner og skrifter både før og etter hans to klassikere, blant annet en rekke semi-selvbiografiske romaner om hans oppvekst, og hans liv i millitæret som offiser i Kaukasus. Han debuterte i 1852 med den halvt selvbiografiske fortellingen Barndom som skal ha vakt stor oppsikt, og deretter kom oppfølgerne Gutteår (1854) og 22