INNSAMLINGSSTRATEGIER : SEKSJON FOR KULTURVITENSKAP.

Transkript

1 INNSAMLINGSSTRATEGIER : SEKSJON FOR KULTURVITENSKAP. Den internasjonale museumsorganisasjonen, ICOM, slår fast at museenes oppgave er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø. Ved universitetsmuseene danner samlingene utgangspunkt for både formidling og forskning, og av den grunn må universitetsmuseenes samlinger utvikles. I likhet med de øvrige universitetsmuseene i Norge, omfatter de kulturhistoriske samlingene ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet arkeologiske samlinger og fotosamlinger, samlinger innen etnografi, numismatikk, kirkekunst og nyere kulturhistorie. Tromsø Museum-Universitetsmuseet har et særskilt ansvar for samiske etnografiske samlinger og arkiv og nordområdenes materielle kulturarv. Ifølge Stortingsmelding nr. 15 ( ) Tingenes tale, blir det å stille spørsmål om hva en skal ta vare på, og begrunne valgene, en stadig viktigere oppgave for museene. Stortingsmeldingen understreker at rettesnoren for arbeidet med vitenskapelige samlinger må være at man bevisst velger hvilke historier man vil fortelle, og at valg av historier vil legge føringer for hvilke ting som kommer på museum. Det er for eksempel ikke umiddelbart interessant å samle kaffekjeler og kaffekopper som representativt utstyr fra fiskarbondekjøkkenet. Historien om hvordan de gjorde det før er ikke lenger det viktigste forskningsfokus i den vitenskapelige utforsking av nordområdene. Det heller ikke umiddelbart interessant å samle kaffemaskiner i bruk i dag med det formål å ha en komplett samling av utstyr knyttet til fenomenet kaffedrikking. Noen måtte ønske å fortelle historier omkring disse objektene. Gjennom en begrunnet innsamlingspolitikk blir gjenstandene ikke bare representanter for noen særlige virkeligheter, men også bilder på ulike kunnskapsparadigmer over tid. Hvilke perspektiv skal vi så velge som gyldig for videre innsamling av kulturfaglig materiale knyttet til Nord-Norge? Anne Eriksen, som har skrevet om norske museer i et kulturhistorisk perspektiv 1, mener at den refleksjon som i stor grad spiller seg ut i dagens norske museumsverden er historisk, særlig gjennom dens tilknytning til kulturarvs- og identitetsproblematikk. Museene blir minnesteder. Samtidig argumenterer hun for en mer nyskapende tilnærming til identitetsproblematikk der det fokuseres på deltagelse, demokrati, kommunikasjon og sameksistens snarere enn på kulturelle røtter. Et universitetsmuseum, som har forskningsformidling og vitenskapelige samlinger som hovedoppgave, kan finne retning til sin innsamlingspolitikk her. Nyere kulturhistorie Med etableringen av en fagavdeling for nyere kulturhistorie på 1960-tallet begynte en systematisk innsamling av materiale knyttet til nordnorsk folkelivsgransking. Nord-Norge ble sett som å representere store og interessante oppgaver innen etnologisk og kulturhistorisk forskning, og Nyere kulturhistorisk avdeling ble sentral for utforsking med utgangspunkt i landsdelen selv. I 10-året som fulgte ble fiskerikultur, dølakultur og kvenkultur i Troms fylke studert av forskere med bakgrunn fra en rekke ulike fagområder. Den økte forskningsaktiviteten førte til at antallet gjenstander i samlingene økte. Ved slutten av 1930-tallet bestod samlingen av rundt 500 gjenstander, og på begynnelsen av 1970-tallet var den økt til vel Fokuset på levemåter i nord har vedvart, og i dag består samlingen av 1 Anne Eriksen: Museum En kulturhistorie. Pax Forlag A/S, Oslo 2009.

2 rundt 6000 nummer. Samlingen er knyttet til nordnorsk arbeidsliv og hushold med vekt på fiske og jordbruk, der redskaper og tekstiler utgjør hovedtema. De siste årene har tilveksten vært lav og kun få gjenstander har kommet inn som resultat av aktiv innsamling. Vi har i økende grad også takket nei til gaver som folk vil gi til museet. Begrunnelsene har vært at vi allerede har eksemplarer av tilbudte gjenstander og at vi har trangt med magasinplass. Det siste har særlig vært gyldig for større gjenstander. Samlingenes rasjonale har vært begrunnet i et formål om vitenskapelig utforsking av nordområdene. Det er fortsatt museets hovedarbeidsområde, men dagens samlinger må likevel ses som knyttet til noen særlige kunnskapsparadigmer. Man tenkte annerledes om vitenskapelig utforsking tidligere. Museologien har, som vitenskapssosiologien, fokusert på hvordan utforskinger ikke gir nøytrale speilbilder av virkeligheten. Utforsking er kunnskapsetablerende prosesser, og museer har stor makt i det å etablere kunnskap. Med våre samlinger og utstillinger gir vi klare bilder av hva som er verdt å huske. Videre har museologien også andre viktige blikk på hva gjenstander betyr og hva de gjør for oss. Nyere materialitetsstudier er også opptatt av hvordan vi gjør gjenstander. Det er i sosiale og kulturelle, individuelle som kollektive handlingssituasjoner at ting får identitet. Denne kontekstualiseringen av gjenstander og materialitet har betydning for innsamlingsplaner. Historien om hvordan de gjorde det før er ikke lengre det viktigste forskningsfokus i den vitenskapelige utforsking av nordområdene. Med dette som bakgrunn vil vår innsamlingsplan ikke gi klare retningslinjer for hvilke ting som skal samles i framtida. Det vil likevel kunne stilles en del krav til de objekter som skal inn i samlingene. De må for det første inngå i en mulig forskningsaktivitet, helst en pågående, slik at forskere kan konteksualisere hvorfor og hvordan gjenstanden bidrar i moderne opplysnings- og identitetsarbeid. For det andre må de bidra til identitetsrefleksjon som peker framover i tid; mot hvem folk i Nord-Norge vil være og hvilket samfunn de vil gjøre. Den aktive innsamling, samt aksept av gaver, vil kunne skje når ovenstående kriterier er vurderte og oppfylte. Samisk etnografi Tromsø Museum ble etablert 1872, og Samisk samling var fra starten av en del av virksomheten ved historisk-antikvarisk avdeling. Fra 1885 til slutten av 1920-tallet utgjorde samlingen en egen Lappisk avdeling som ble bestyrt av som på 1930-tallet på nytt ble innlemmet i historisk-antikvarisk avdeling. I 1949 ble Samisk-etnografisk avdeling opprettet som egen enhet. De samisk etnografiske samlingene har vært et viktig ledd i Tromsø Museums virksomhet helt fra etableringen og omfatter både samisk etnografika og annen etnografika, arkiver, kunstverk og boksamlinger. Den eldste del av samlingen, enkeltobjekter innkjøpt i senere år samt kunstverk kommer inn under lovbestemmelsene i forhold til forvaltningen av Lov om kulturminner 1978 og må ansees som samiske kulturminner eldre enn 100 år. Den samisk etnografiske samlingen er relativt begrenset, ca nummer, og er tilkommet gjennom ulike forskningsprosjekt, utstillingsprosjekt eller som gjenstander og arkivalia gitt som gaver. De gir verken hver for seg eller til sammen et helhetlig bilde av samisk kultur i tid og rom, men kan gi en introduksjon til mange ulike emner. De øvrige etnografiske samlingene omfatter hovedsakelig etnografika fra Afrika, Grønland og Sibir, til sammen ca 640 nummer. Begge samlingene har de senere år hatt tilvekst gjennom ulike forskningsprosjekt.

3 Arkivene omfatter forskerarkiv etter forskere som i ulike perioder har vært tilknyttet faggruppen; Qvigstad, Vorren, Paine, Tanner, Aarseth og Kalstad, i tillegg til arkivene som er etablert av dagens forskere. Innsamling og dokumentasjon har vært og er fortsatt begrunnet i planer som hele tiden tilpasses nye forskningsoppgaver. Det innsamlede materialet må i seg selv sees som en databank der fortidig og nåtidige kunnskaper lagres. Tilkomsten av nye samiske museer de seneste år har imidlertid ført til at tilveksten av nye gjenstander er sterkt begrenset. Dette skyldes i stor grad at gjenstandene i økende grad oppfattes som noe som tilhører lokalsamfunnet. I stedet har man satset på kartlegginger av gjenstander som forefinnes privat. Fremtidig tilvekst til samlinger og arkiv vil hovedsakelig være forskningsbasert og foregå gjennom streng utvelgelse. I arbeidet vil etiske retningslinjer alltid være overordnet faggruppens egen tilnærming til innsamling, systematisering og tilgjengeliggjøring. Arkeologi I følge Lov om kulturminner av 9. juni 1978 er alle kulturminner eldre enn Reformasjonen (1536), samt samiske kulturminner og kulturminner under vann eldre enn 100 år, automatisk fredet. Gjenstander innen disse to kategoriene er innleveringspliktig og skal oppbevares i magasinene på de museene som har ansvar i henhold til forvaltningen av Lov om kulturminner. For Nord Norge nord for Rana kommune i Nordland tilligger dette ansvaret Tromsø Museum - Universitetsmuseet. Dette betyr i praksis et ansvar for å motta, registrere, konservere og oppbevare alle gjenstander og andre funn på en ansvarlig måte, samt at de skal være tilgjengelig for offentligheten. Dette betyr også at funn ikke kan kasseres uten spesielt vedtak. Dette gjelder gjenstander så vel som osteologisk materiale, jord og pollenprøver, etc. I praksis kasseres noen jord- og pollenprøver etter at de er ferdig analyserte, mens rest av for eksempel analyserte trekkullprøver bevares. I tillegg mottar museet funn fra etter reformasjonen som ikke er knyttet til samisk kultur, men som har norsk eller annen kulturell tilknytning. Problemet er at det ofte er vanskelig å avgjøre hvilken etnisk gruppe gjenstandene tilhører. Når dette ikke er mulig å stadfeste tilsier loven at det skal tas vare på. I tillegg er også deler av den etter-reformatoriske bosetningen i landsdelen som ikke er samisk svært dårlig kjent i historiske kilder, noe som betyr at det arkeologisk materialet kan være et viktig kildemateriale også for dette tidsrommet. Det blir da et etisk problem/dilemma om materialet skal avhendes eller beholdes. Det foregår i dag en diskusjon om hvorvidt forvaltningsmuseene skal ha et ansvar også for dette materialet, men inntil dette er avklart blir materialet kasser. Det meste av gjenstandsmaterialet som tilfaller våre magasin er resultatet av forsknings- eller forvaltningsgravninger, og som regel er det umulig å forutsi omfanget av materialet som vil bli gravd fram. Forskningsgravningene gjennomføres i områder hvor eksisterende kunnskap er utilstrekkelig for å belyse spesielle problem. Forvaltningsundersøkelser er derimot knyttet til en tiltakshavers søknad om dispensasjon fra fredningsbestemmelsene i kulturminneloven. Problemstillinger og omfang i forbindelse med forvaltningsundersøkelser styres av Faglig plan for forvaltningsundersøkelser i Tromsø museums forvaltningsdistrikt. Vanligvis legges det opp til en prosentvis heller enn en totalgravning av enkelte boplassområder og kulturminnetyper. Dette reduserer funnmengden. Det vil si at i forhold til de arkeologiske undersøkelsene styres innsamlingen noe, men da problem og kunnskap varier og endrer seg i

4 forhold til tid og sted, områder og landsdel, er det umulig å lage en fast regel på hva, hvordan og hvor mye skal graves av forskjellige kulturminner. Fotoarkivet Det har helt fra etableringa av museet i 1872 blitt tatt vare på foto, og allerede fra forrige århundreskifte har den vitenskapelige staben sporadisk utført dokumentasjon av egen virksomhet og samlinger. Likevel var det ikke før museet fikk egen institusjonsfotograf omkring 1960, at dette ble gjort mer omfattende og systematisk. Fra slutten av 1950-tallet, fant det sted flere feltdokumentasjoner i regi av arkeologisk og samisk etnografisk avdeling, og utover 1960-tallet også fra Nyere kulturhistorisk avdeling (nyk) og de naturvitenskapelige avdelingene. De største dokumentasjonsprosjektene fant sted på 1970-tallet da ansatte ved nyk gjennomførte flere prosjekt som tilførte samlingene store mengder foto og lydopptak. Generelt kan vi si at museets ansatte fra 1960-tallet av systematisk fotograferte sin virksomhet, og hver av de seks avdelingene bygde opp egne samlinger knyttet til sine fagfelt. Før etableringa av Fotoarkivet ble innsamling i liten grad styrt av en overordnet strategi. Materialet kom inn i form av gaver og gjennom museets egne prosjekt og feltarbeider. De siste ti år er samlet tilvekst ca foto. Tilveksten for lyd og film begrenser seg til noen timers opptak. Ei idealistisk målsetting med videre utvikling av samlingene er å prøve å gi et omfattende og representativt bilde av nordområdets historie og samfunnsliv. En mer realistisk innsamlingsstrategi kan sterkt forenklet knyttes til to spørsmål: Hva har vi dekning på fra før, og hvilke områder, tema og tidsperioder ønsker vi å styrke dekninga på? Det første spørsmålet er det enkelt å svare på ut fra den oversikten digitaliseringa gir. Svaret på det andre spørsmålet er ikke gitt og vil kunne styres av en samlingsplan. I en samlingsplan ønsker Fotoarkivet å videreføre og styrke fokus på følgende kriterier for innsamling av foto, film og lyd: Kvalitet: Krav til kvalitet styres i stor grad av materialets sjeldenhet. Det stilles f eks mye høyere kvalitetskrav til bilder fra Lofot-fisket på 1970-tallet enn det gjør til byprospekt fra 1860-tallet. Hvis en samling tas inn, gjennomgår den en kassasjonsrunde hvor ikke unike bilder av teknisk dårlig kvalitet og serier med repeterende motiv, kastes. Det er ikke uvanlig at over 30 % kasseres. Dette skjer primært ut fra en ressursmessig vurdering og ikke ut fra mangel på magasinplass. Hvert analoge foto koster ca 35 kroner fram til digital presentasjon på nett. Kostnadene for lyd og film er også høye. Geografi: Noen områder er overfokusert, mens andre er fraværende. Ei målsetting i det videre samlingsarbeidet er å få dekket hvite flekker på kartet. Tema: Det samme prinsippet som for geografi, bør gjelde her. F eks er deler av kystkulturen godt dekket, mens foto fra forsvarets tilstedeværelse i etterkrigstida, glimrer med sitt fravær. Tid: Et generelt forhold er at finnes mindre eldre materiale enn nyere, men ikke nødvendigvis. F eks finnes det mindre materiale fra flere viktige felt etter 1980 enn det gjør fra tiårene før. Et eksempel her er fiske og jordbruk. Samtidsdokumentasjoner: Ut fra kriteriene som er nevnt ovenfor, har Fotoarkivet initiert flere samtidsdokumentasjoner, som f eks ungdomsmiljø i Tromsø på 1990-tallet. Dette vil bli videreført i den grad det er forankret i forskningsprosjekter og planverk. Utover å forsøke å få inn materiale som mangler i samlingene, vil samtidsdokumentasjoner og innsamling generelt være styrt av at hver samtid har sitt paradigme som legger premisser for innsamlingspolitikk uavhengig av valgte strategier. I tillegg innehar fotosamlingen en spesiell rolle ved at fotografiene gjennom Fotoportalen kommuniserer direkte med publikum.

5 Uten å bli populistisk, vil også etterspørsel etter type materiale kunne være et styrende element i den faktiske innsamlinga. Nordnorsk folkemusikksamling Nordnorsk folkemusikksamling ble opprettet ved Tromsø Museum i 1949 av lektor Arnt Bakke og drevet på fritid i over 20 år. På begynnelsen av 1970-tallet fikk han stipend for å arbeide på heltid. Etter hans død i 1974 ble samlinga gjennomgått og katalogisert. Det har vært ei fast vitenskapelig konservatorstilling fra Samlinga dekker tradisjonsmusikk i de tre nordligste fylkene, norsk-, samisk- og finskspråklig tradisjon. Det har vært samlet forholdsvis mye de siste 10 årene: Anslagsvis tilvekst har vært ca 500 lydband og manuskriptsider, en rekke utgitte fonogram, foto, video, avisutklipp m.m. Samlinga totalt er nå på ca band og manuskriptsider (ikke inkludert avisutklipp). Innsamlinga er rettet mot en generell dokumentasjon av musikalsk tradisjon og endring innenfor norsk-, samisk- og finskspråklig kultur i nordområdene. I tillegg har det vært spesiell fokus på samisk kultur, både dokumentasjon av tradisjonell musikalsk kultur og av kulturen i endring. Bl.a. forsøker man å kjøpe alt av utgitte samiske fonogram i alle land. Det synes riktig å opprettholde et slikt bredt fokus, både generelt og spesielt i årene som kommer. Det er en del etterspørsel etter materiale fra samlinga. Bl.a. også derfor vil det ikke være rett å avgrense innsamlingsfokus for mye, men opprettholde en viss generell bredde. Det foretas også innsamling styrt av spesielle forskningsprosjekt. Det har vært flere slike opp gjennom årene. Det kan bl.a. nevnes prosjektet om sjøsamisk kultur på nordkysten av Finnmark, om tradisjonell joik på Kolahalvøya, om gamle slåtter i Lødingen og om positivtradisjon på Helgeland. Innsamling videre vil også bli styrt av pågående forskningsprosjekter. Det kan nevnes ett større pågående prosjekt som vil gå over en årrekke, nemlig om alle utgitte samiske fonogram hvor man intervjuer artistene (joikerne) både om de utgitte melodiene og om utgivelsen, og gjør sammenligningsopptak. Det planlegges også et større prosjekt om barnesangskultur i hele landsdelen. Størstedelen av tilveksten er resultat av aktiv innsamling. Noe kommer også som gaver. Det kjøpes svært sjelden noe. Noen få ganger synes det riktig å anvende penger for å anskaffe samlinger. Det vil derfor være riktig å ha denne økonomiske muligheten framover. Det er en del åpenbare mangler i samlinga, bl.a. er det en rekke kommuner i landsdelen hvor det ikke har vært gjort innsamling i det hele tatt. Arbeid med samlingstilvekst er imidlertid ressurskrevende, særlig fordi mye av innsamlingsarbeidet må baseres på feltarbeid. I en periode hadde arkivet en utklippstjeneste hvor alt som blei publisert skriftlig i Norge og Sverige om samisk musikk i dags- og ukespresse, blei klipt og sendt museet. Dette blei så kostnadskrevende at tjenesten måtte opphøre. Det klippes fortsatt, men i mye mindre skala. Dette vil opprettholdes fordi det gir en verdifull samtidsdokumentasjon. Fordi samlinga er lite plasskrevene, spesielt i den digitale tidsalder, er kassasjon ikke et påtrengende tema.

6 Polarmuseet Polarmuseet har tilhold i det fredede Tollbod-anlegget fra 1830-tallet i det historiske Skansenområdet, nært Tromsø sentrum. Overvintringsfangst, selfangst og polare ekspedisjoner er hovedtemaene for Polarmuseet. Samlingene omfatter gjenstander, fotografier, levende film, polarlitteratur og arkivalier, m.m., hovedsakelig tilknyttet norsk polar fangst- og forskningshistorie - og med særlig vekt på Tromsøs egne polarhistoriske tradisjoner. Samlingene omfatter også M/S Polstjerna som er Norges best bevarte selfangstskute, bygget på Moens båtbyggeri ved Risør i I dag er M/S Polstjerna plassert i et bevaringsbygg i den sørlige delen av Tromsø sentrum og inngår i museets utstillinger. Det er utarbeidet en Revita-plan for samlingene, men arbeidet med innsamlingsplan er stilt i bero inntil stillingen som daglig leder/førsteamanuensis ved Polarmuseet, som nå er under utlysning, er besatt. Sammenfatning Samlingene ved Tromsø Museum - Universitetsmuseet danner utgangspunkt for både formidling og forskning. I avsnittene ovenfor er det redegjort for tidligere så vel som for framtidige innsamlingsstrategier. Med unntak av arkeologi, der lovverket legger premisser for tilveksten, samt fotoarkivet, som har en jevn og stor tilvekst, forventes det beskjeden, men forskningsbasert, tilvekst ved de øvrige samlingene. Samlingsforvaltning er ressurskrevende, og i Tingenes tale pekes det på nødvendigheten av en stab med bred og oppdatert konserveringskompetanse. Det pekes på at konserveringskapasiteten ved universitetsmuseene generelt er for liten og på at det bør opprettes flere stillinger innenfor konservering så vel som innen magasinforvaltning. Revitaplanen for Tromsø Museum har avdekket et skrikende behov for konservering, særlig når det gjelder arkeologi. Samtidig har Riksrevisjonen slått fast at Tromsø Museums samlinger, i likhet med samlingene ved de øvrige universitetsmuseene, oppbevares under forhold som gir utilstrekkelig beskyttelse mot nedbrytende faktorer. Samlingene er spredt på fem ulike bygninger som verken tilfredsstiller krav til klimaregulering, brannsikring, tyverisikring eller fysisk tilstand. De begrensede ressursene seksjonen rår over både når det gjelder magasinlokaler og konservering setter klare grenser for en aktiv innsamlingspraksis. Etikk Tromsø Museum - Universitetsmuseet forvalter samlinger på samfunnets vegne og til beste for samfunnsutviklingen. The International Council of Museums (ICOM) har utformet et regelverk om museumsetikk som inneholder en serie prinsipper for profesjonell praksis. Regelverket er basert på nøkkelprinsipper for faglig yrkesutøvelse som er videreutviklet til generelle etiske regningslinjer, og det skal tjene som redskap for yrkesfaglig selvregulering. Regelverket fastsetter minimumsstandarder for adferd og yrkesutøvelse som alle museumsansatte i verden kan strebe mot, samtidig som det gir en erklæring om hva publikum skal kunne forevente fra de museumsansatte. Som profesjonelle museumsarbeidere tilstreber alle ansatte ved Seksjon for kulturvitenskap i enhver sammenheng å utøve sitt yrke i tråd med ICOM s museumsetiske regelverk.