Mot ein europeisk identitet?

Transkript

1 Mot ein europeisk identitet? Elisabeth Bakke Institutt for statsvitskap Postboks 1097 Blindern 0317 OSLO Artikkelen har stått på trykk i Tidsskrift for Samfunnsforskning 4/1995: Ein takk for nyttige innspel og kommentarar til ulike versjonar går til Lauri Karvonen, Pål Bakka, Einar Berntsen, Dag Harald Claes, Johan P. Olsen, Øyvind Østerud og dr.politseminaret ved Institutt for statsvitskap, Universitetet i Oslo. Ein engelskspråkleg versjon under tittelen Towards a European identity? er tidlegare trykt i ARENAs skriftserie (nr. 10/1995).

2 1 The perfect European should be...humorous as a German, generous as a Dutchman, discreet as a Dane, famous as a Luxembourger, technical as a Portuguese, humble as a Spaniard, cooking like a Brit, available as a Belgian, controlled as an Italian, driving like the French, organized as a Greek, sober as the Irish. EU-postkort, Mot ein Europeisk identitet? Artikkelen prøver å seia noko om vilkåra for ei styrking av europeisk identitet utifrå teoriar om nasjonsdanning. Utgangspunktet er at det ikkje er nokon automatisk samanheng mellom sterkare økonomisk og politisk integrasjon i den Europeiske Union og styrking av europeisk identitet. Sterkare europeisk identitet inneber i denne samanhengen både at innhaldet i europeisk identitet blir klarare definert, og at stadig fleire oppfattar seg som europearar (subjektiv identifikasjon). Ideen om nasjonal karakter kan sporast tilbake til mellomalderen, og var generelt akseptert i Europa på 1700-talet. I dag snakkar vi gjerne om identitet i staden for om karakter, i alle fall i vitskapeleg samanheng, men ideen om at nasjonar har felles karaktertrekk lever vidare i folkelege stereotypiar om korleis vi sjølve og andre folkeslag er. Identitetsomgrepet er vidare; der karakter signaliserer at folk har visse "objektive" trekk felles, rommar identitet også eigendefinisjon. Det har vore ei vanleg, om ikkje alltid klart uttalt oppfatning at den økonomiske og politiske integrasjonen i den Europeiske Unionen (EU) over tid nødvendigvis vil måtte føre til ei styrking av europeisk identitet og ei nedbygging av nasjonale konfliktar. Ein underliggjande føresetnad er at forholdet mellom europeisk identitet og nasjonal identitet er eit nullsumspel, det vil seia at sterkare europeisk identitet inneber ei svekking av nasjonal identitet. Utgangspunktet er feil: Identitetar kan vera både komplementære og konkurrerande, og integrasjonspolitikk har historisk sett hatt ulike utfall for identitetsdanning: Det finst døme på at politiske elitar har lykkast i å integrere kulturelt ulike grupper, skape ein ny identitet på tvers av gamle, meir lokale identitetar, men det finst også nok av døme på det motsette. Resultatet har da ofte vore nasjonale opposisjonsrørsler. Det som skil europeisk integrasjon frå tidlegare nasjonsbygging, er at prosessen er frivillig, integrasjonen skjer ikkje innanfor faste territoriale grenser, og den manglar eit historisk band til tidlegare statstradisjonar i same område. Formålet med denne artikkelen er å drøfte vilkåra for styrking av europeisk identitet og kva EU sjølv kan gjera for å fremme ei slik utvikling.1 Styrking av europeisk identitet inneber to ting: Ei klargjering av kva europearar har felles som gjer dei til europearar, og at stadig fleire oppfattar seg som europearar (subjektiv identifisering). Som utgangspunkt for drøftinga vil eg bruke teoriar om framveksten av nasjonar og nasjonale rørsler, både fordi dei kan seia oss noko om kva for faktorar som har verka samlande på nasjonar, og fordi dei kan kaste lys over motkreftene.

3 2 Kva er identitet? Både nasjonale identitetar og ein europeisk identitet er kollektive identitetar. Kollektive identitetar er på den eine sida subjektive, dei eksisterer i hovuda våre som idear om kven vi er og kven vi høyrer saman med. Dei er også objektive, i den forstand at det alltid vil vera meir eller mindre klare kriterium for kven som høyrer til i ei gruppe, uavhengig av kva dei sjølve "føler seg som". Det er desse fellestrekka som gjer medlemane av eit fellesskap i stand til å kjenne kvarandre att som medlemar av same fellesskap, og like viktig: skilje ut andre som ikkje-medlemar. Det er knapt mogleg å kjenne seg som eit fellesskap utan å ha noko som helst til felles. På den andre sida er det ikkje alle fellestrekk mellom individ som nedfeller seg i kollektive identitetar. Eit tilleggspoeng som gjeld meir samansette fenomen som nasjonale eller etniske identitetar, er at identiteten ikkje er knytt til alle "objektive" fellestrekk, berre dei som blir oppfatta som relevante av kollektivet sjølv. Enkelte kulturelle trekk blir brukte som signal og symbol, andre blir ignorerte, og av og til blir store forskjellar innan fellesskapet tona ned eller totalt oversett (Barth 1969:14). Dessutan er dei færraste trekk relevante i alle situasjonar. Som individ har vi multiple, overlappande og situasjonsavhengige identitetar. Dette gjeld også dei identitetane som er knytt til å "vera frå ein stad". Lokalt er vi frå grenda, i heimlandet er vi frå eit lokalsamfunn, i utlandet er vi alle nordmenn. Det er såleis i prinsippet ikkje noko i vegen for at folk kan ha fleire identitetar samstundes, knytt til fleire nivå frå det heilt lokale til det europeiske. Det er ikkje dermed sagt at alle identitetar er like sterke eller like politisk relevante, eller at det ikkje kan vera eit konkurranseforhold mellom identitetar på ulike nivå. Kor sterk er europeisk identitet? I ei måling frå Eurobarometer i 1990 vart respondentane (EU-borgarar) spurde om i kva grad dei kjende tilknyting til lokalsamfunnet sitt (by/landsby), regionen sin, landet sitt, EU og heile Europa. 53 prosent svarte at dei kjende seg svært knytte til landet sitt, 54 prosent til regionen sin og 55 prosent til lokalsamfunnet sitt, medan berre 12 prosent kjende seg svært knytte til EU og heile Europa (Reif 1993:139). Samstundes viser to andre målingar frå Eurobarometer (tekne opp i 1991 og 1992) at rundt halvparten av dei spurde hadde ei kjensle av europeisk identitet "av og til" eller "ofte" (A people's Europe 1991:1; Reif 1993:142). I den grad slike målingar er pålitelege, kan vi dra to konklusjonar: Den eine er at ein subjektiv europeisk identitet eksisterer blant ein stor del av EUs befolkning, den andre er at den ikkje er særleg sterk i dei breie lag av folket, og i alle fall klart svakare enn andre lokale og nasjonale identitetar, som også er politisk relevante, sidan dei er kopla til eit vedtaksnivå. Nasjonale identitetar er potente konkurrentar til ein europeisk identitet, både fordi dei er blant dei aller sterkaste kollektive identitetane vi har, og på grunn av den historiske koplinga mellom nasjonalt fellesskap og politisk suverenitet. Europeisk integrasjon oppløyser den koplinga mellom vedtakseining og nasjonal identitet som nasjonalstaten representerer. Her er vi ved kjernen i EUs dilemma: Fordi den Europeiske Union er eit frivillig prosjekt og deltakarane er demokratiske statar, føreset ein sterkare europeisk integrasjon at dei overnasjonale organ i EU har legitimitet i folket. Jo sterkare EU grip inn i kvardagen til

4 3 folk, dess sterkare vil kravet om legitimitet vera: Folkestyre krev at dei som bestemmer over oss, må bli oppfatta som "ein av oss". Europeisk identitet må bli klart sterkare og meir veldefinert enn i dag for at det Øyvind Østerud kallar eit folkefellesskap skal kunne etablerast på europeisk nivå. Eit slikt folkefellesskap er nødvendig for å sikre "lojalitet til de politiske institusjonene, til beslutningsreglene, til rettighetsprinsippene, til de verdiene som begrunner fellestiltak og offentlige goder" (Østerud 1994:133). Korleis blir nasjonal identitet forma? Som andre kollektive identitetar har nasjonal identitet både ei "subjektiv" og ei "objektiv" side. I denne artikkelen blir omgrepet nasjon brukt om fellesskap som både sjølve oppfattar seg som nasjonar, og som har visse kulturelle fellestrekk som kjensla av å høyre saman kan knytast til.2 Det inneber at eit fleirtal av folket må vera medvitne om at dei er del av eit nasjonalt fellesskap. I eit slikt perspektiv blir nasjonsdanning ein gradvis prosess, der det nasjonale fellesskapet blir forma og utvidar seg både i breidde og innhald: Eit medvit om å tilhøyre eit fellesskap, nasjonen, spreier seg frå ein elite til stadig breiare lag av folket, samstundes som visse fellestrekk over tid framstår som konstituerande for det nasjonale fellesskapet, som merkesteinar. Ofte er dette resultat av meir eller mindre bevisste forsøk frå ein nasjonsformande elite på å formulere kva det inneber å vera ein nasjon, ved å fokusere på det som medlemane har felles. Denne prosessen følgde to hovudmønster: I Vest-Europa vart i utgangspunktet kulturelt heterogene befolkningar vovne saman til nasjonale fellesskap innanfor bestemte statlege grenser. Resultatet var ein politisk nasjon, samla rundt visse institusjonar og vedtaksreglar, seinare også gjennom kulturell standardisering. I Aust-Europa skapte nasjonale rørsler nasjonar ut av befolkningar som i utgangspunktet var relativt kulturelt homogene. Resultatet var ein kulturell nasjon, samla rundt ein bestemt kulturell arv. Her kjem det institusjonelle ofte seinare, etter at dei nasjonale rørslene har lykkast med sitt doble prosjekt: Å overtyde medlemane av nasjonen om at dei var ein nasjon, og skaffe nasjonen eit politisk skal, ein nasjonalstat. Kva for trekk som i løpet av ein nasjonsdanningsprosess blir definert som merkesteinar, varierer frå nasjon til nasjon, og vil vera avhengig av situasjonen i den avgjerande fasen. Innhaldet i nasjonal identitet er dessutan ikkje fastlagt ein gong for alle, men kan endre seg over tid, også etter at (nesten) alle har ein subjektiv nasjonal identitet. Det treng dessutan ikkje vera semje om kva det inneber å vera ein nasjon. I slike tilfelle snakkar vi om ulike nasjonale ideologiar. Mange har påpeikt at det er vanskeleg å finne objektive kriterium for kva for kollektiv som er nasjonar (Hobsbawm 1992, t.d.). Men konkrete nasjonar har alltid noko felles som skil dei frå naboen, det vera seg bestemte historiske tradisjonar, eit språk, ein religion, visse tradisjonar, sedar og skikkar, somme gonger til og med fysiske særtrekk, og oftast ein kombinasjon av to eller fleire av desse. Til nasjonen høyrer eit land som er "unikt og vårt". Det befolkninga faktisk har felles, legg også føringar på kva for trekk som kan fungere som grensemarkørar. Eit banalt poeng er at i alle fall ein del av nasjonen under forming må ha

5 4 vedkomande trekk felles. I tilfelle der den aktuelle befolkninga har mange fellestrekk som kan brukast som anker for nasjonal identitet, har den nasjonsdannande eliten ein lett jobb. I andre tilfelle kan det vera nødvendig å ty til omformulering eller delvis oppfinning av "fellesarven". Eit anna poeng er at nasjonale identitetar oppstår i møte med "dei andre" og ofte i direkte opposisjon til dei andre. Det siste gjeld særleg i situasjonar der nasjonar i ein før- eller tidleg-nasjonal fase var under framandt styre. Kva som blir oppfatta som konstituerande trekk ved nasjonen, er ikkje berre avhengig av kva vi-gruppa har felles, men også av kva den har felles i motsetnad til dei andre. Dei "viktige andre" har historisk sett ofte vore geografiske naboar. Kvifor oppstår nasjonar (og nasjonale rørsler)? Det seier seg sjølv at eg ikkje kan gå særleg grundig inn i den omfattande debatten om kvifor nasjonar og nasjonale rørsler oppstår. (Sjå t.d. Smith 1983, Hutchinson 1994). Eg vil difor nøye meg med å presentere nokre hovudsynsmåtar. To teoretiske hovudskilje er viktige i vår samanheng. Det eine skiljet er knytt til om kollektive kulturelle identitetar er sosiale konstruksjonar som kan formast gjennom bevisste tiltak frå ein elite si side, eller om slike identitetar er historisk konstituerte og veks fram gradvis gjennom meir eller mindre uplanlagde prosessar. Det andre hovudskiljet dreiar seg om nasjonar og nasjonale rørsler er moderne fenomen, (og dermed ei følgje av moderniseringsprosessar knytt til den borgarlege, den industrielle og den vitskapeleg-rasjonelle revolusjon), eller om dei har før-moderne røter. Dei vanlegaste kombinasjonane av standpunkt er 1) å sjå nasjonar som moderne og sosialt konstruerte, 2) å sjå nasjonar som historisk konstituerte einingar med før-nasjonale røter og 3) å sjå nasjonar som resultat av moderniseringsprosessen, men ikkje nødvendigvis planlagde av nokon. Ytterpunkta er her representert ved Anthony D. Smith og Eric Hobsbawm. Smith (1986, 1991) hevdar at nasjonar har djupe røter i før-moderne etniske fellesskap (ethnie), 3 som både hadde felles kulturelle trekk og eit medvit om å høyre saman, det siste avgrensa til ein elite. Etniske fellesskap krystalliserte seg på si side gradvis som følgje av historiske prosessar som migrasjon, krig og religiøse skisma. Etniske fellesskap er kjernen som moderne nasjonar er bygd på, både der kulturelt ulike grupper vart vovne saman til ein nasjon, og der nasjonar vart forma av grupper som var kulturelt einsarta frå før. I det første tilfellet innlemma eit dominerande (lateralt) etnisk fellesskap (hovudsakleg adel og geistlege) gradvis lågare sosiale lag og geografiske utkantar i sin eigen kultur. I det andre tilfellet mobiliserte intellektuelle elitar eit (vertikalt) meir folkeleg og kompakt etnisk fellesskap i kamp for kulturelle, økonomiske og politiske rettar, ofte mot ein framand elite. Hobsbawm meiner på si side at nasjonar byggjer på oppfunne tradisjonar ("invented traditions"): Grunnen til at folk sluttar opp om det nye nasjonale fellesskapet er ikkje at dei kjenner seg att i ei levande fortid, men at dei blir indoktrinert gjennom skuleverk og media der det nasjonale prosjektet er statsleidd, eller at nasjonale og sosiale krav går hand i hand der nasjonale rørsler går i bresjen. Sjølv om nasjonsbyggjande elitar alltid prøver å etablere band til ei høveleg fortid, er desse banda oftast kunstige. Der oppfunne tradisjonar har nokon

6 samanheng med fortidige tradisjonar i det heile, blir dei ofte omtolka og brukte i nye samanhengar (Hobsbawm & Ranger 1993). Her heime gir Thomas Hylland Eriksen uttrykk for noko av det same (1993:107). Avstanden mellom dei to ytterpunkta er likevel ikkje så stor som den kan synast. Hobsbawm er meir nyansert i Nations and nationalism since 1780, først utgjeve i 1990, enn i The invention of tradition, ei samling tekstar skrivne i Etter å ha diskutert det han kallar proto-nasjonale band (språk, etnisitet, religion og heilage ikonar), konkluderer han med at slike band ikkje var ein tilstrekkeleg føresetnad for nasjonsdanning. Men samstundes vedgår han at slike band, der dei eksisterte, gjorde det lettare å mobilisere folk for den nasjonale saka. (1992:77). A.D. Smith vedgår på si side at det var element av konstruksjon i mange nasjonale rørsler sine omtolkingar av historia for å tene nasjonale formål. Og han underslår slett ikkje den rolla elitar historisk sett har spelt når det gjeld å spreie identitet til dei breie lag av folket. Den tredje posisjonen er representert ved moderniseringsteoretikarar som Ernest Gellner og Benedict Anderson. Felles for dei er at dei ser nasjonar og nasjonale rørsler som utfall av moderniseringa, utan at dei nødvendigvis var planlagde eller bevisst konstruerte av nokon. Hos Gellner (1983) er det industrialiseringsprosessen som er drivkrafta. Mobile industrisamfunn krev kontekstfri kommunikasjon, og dette føreset ein felles høgkultur, inkludert eit standardisert skriftspråk, alfabetisme og eit allment utdanningssystem. Status er knytt til kva du kan, ikkje kva du er, og grensene for kompetanse og deltaking fell saman med grensene for den felles høgkulturen. Innanfor desse grensene utviklar det seg ein ny felles horisont, ein nasjonal identitet knytt til kultur til erstatning for tidlegare identitetar knytt til struktur. Benedict Anderson (1991) brukar trykkekapitalismen og framveksten av folkeleg baserte skriftspråk under latin til å forklare framveksten av nasjonale identitetar. Han ser nasjonar som førestilte fellesskap (imagined communities), som oppstår mellom lesarar (i dag også sjåarar og lyttarar) med tilgang til dei same avisene, bøkene og tidsskrifta. Eit felles skriftspråk var viktig for forminga av dei første nasjonane, men da modellen først eksisterte, kunne den imiterast, og nasjonar kunne førestillast på tvers av språklege skilje, ifølgje Anderson. Overført til europeisk nivå blir spørsmålet for det første om ein europeisk identitet kan konstruerast ovanfrå, frå Brussel, eller om han må vekse fram nedanfrå, og for det andre kva som skal til for å binde europearar saman; felles kultur eller andre faktorar. Dersom A.D. Smith har rett i at kulturelle identitetar er produkt av felles minne og erfaringar over fleire generasjonar, inneber det for det første at ein europeisk identitet vil måtte utvikle seg sakte, gradvis og uplanlagt (Smith 1995:126). Det vil i så fall vera klare grenser for kva bevisste politiske tiltak kan utrette. For det andre ville ein slik gradvis prosess vera avhengig av at Europa faktisk har ein felles kulturarv å samle seg om. Dersom Hobsbawm har rett i at slike identitetar er bygd på oppfunne tradisjonar, og dermed er kunstige, vil sjansen for å styrke europeisk identitet først og fremst vera avhengig av at dei nødvendige (statlege) verkemidla er til stades, og at det finst ein europeisk orientert elite som er villig til å bruke dei målretta. 5

7 6 Dersom modernistar som Gellner og Anderson har rett i at det er sider ved moderniseringsprosessen som skaper nye identitetar over eksisterande lokale identitetar, vil utsiktene for europeisk identitet vera avhengig av om desse sidene ved modernisering nå kan verke samanbindande på europeisk nivå. Spørsmålet er så i kva grad EU kan påverke slike faktorar. Ein europeisk orientert elite? Som nemnt innleiingsvis, inneber styrking av europeisk identitet to ting: Ei klargjering av kva europearar har felles som gjer dei til europearar, og at stadig fleire oppfattar seg som europearar (subjektiv identifisering). Uavhengig av teoretisk ståstad kan vi gå ut frå at det vil vera ein fordel om det eksisterer ein europeisk orientert elite som kan drive prosessen framover, enten direkte gjennom å arbeide for å styrke europeisk identitet, eller indirekte, gjennom å fremme den typen prosessar som har skapt nasjonale identitetar før. Spørsmålet er så om det er i ferd med å vekse fram ein europeisk orientert elite som kan og vil byggje ein europeisk identitet. Svaret på det er ja og nei. Det er ikkje særleg vanskeleg å finne ein slik elite; ein treng ikkje gå lenger enn til det nye "Eurokratiet". Over tid er det ikkje unaturleg at det mellom relativt unge, høgt utdanna, språkmektige, kosmopolitisk orienterte menneske som jobbar saman, vankar saman i fritida og giftar seg med kvarandre, utviklar seg eit fellesskap som gjer at dei identifiserer seg meir med EU og kvarandre enn med landet dei kjem frå. Men denne europeisk orienterte eliten er ikkje eintydig. På den eine sida finn vi blant tilhengjarane av eit føderalt Europa og i Europa-rørsla klare talsmenn for ein pan-europeisk ideologi som liknar dei nasjonale ideologiane til forveksling: Ein europeisk kultur og identitet har alltid eksistert og må igjen vekkast til live for at Europa skal fri seg frå den nasjonale misforståinga. Dei tar opp arven frå Jean Monnet og Coudenhove-Kalergi (Smith 1995:128), og ønskjer å drive aktiv identitetsbygging på europeisk nivå. Det finst også ein europeisk orientert elite av eit litt anna slag. Dei er mindre orientert mot det som er felles i europeisk kultur, og meir orientert mot verdien av kulturelt mangfald. Her blir det europeiske summen av det nasjonale, ikkje dei utvalde delane av det som nokon definerer som felles. Denne retninga er meir genuint kosmopolitisk. Dette er i realiteten to ulike oppfatningar av kva innhaldet i det europeiske kan vera. Vi skal heller ikkje gløyme at nasjonalt orienterte elitar spelar ei viktig rolle i EUsystemet. I den grad ein europeisk identitet blir oppfatta som ein trussel mot nasjonale identitetar (synet på dette varierer frå land til land, jamfør García 1993:140-41), vil det vera usemje om nasjonsbygging på europeisk nivå er ønskjeleg, og om vekta skal liggje på europeisk samling om nasjonalt mangfald eller på ein felles europeisk kulturarv. La oss sjå litt nærmare på kva som kan danne grunnlaget for ein meir eksplisitt europeisk identitet. Finst det ein felles europeisk kulturarv som kan fungere som grensemarkør og samlingsmerke for europearar?

8 7 Kva for Europa? Det første problemet ein elite står overfor når den skal definere innhaldet i europeisk identitet, er å klargjera kva som ligg i "Europa". Historisk sett går grensene for Europa ved skiljet mellom austleg og vestleg kristendom, det vil seia tvers gjennom Balkan. I middelalderen var Europa pr. definisjon katolsk. I geografitimen på skulen lærte vi at Europa stoppar ved Bosporos og Ural. I løpet av den kalde krigen vart det eigentlege Europa oppfatta som Vest- Europa; land som hadde demokratisk styresett og marknadsøkonomi. Endeleg har det innanfor EU-systemet dei seinare åra vorte stadig vanlegare å bruke EU og Europa synonymt. Men dette er ikkje allment akseptert språkbruk. Det er ikkje likegyldig kva for Europa som blir lagt til grunn. Dersom vi tar utgangspunkt i behovet for europeiske merkesteinar, trekk som er felles for europearar, vil det vera lettare å finne kulturelle anker for europeisk identitet jo mindre variasjonen i kulturelle, religiøse og historiske tradisjonar er. Variasjonen vil vera mindre innanfor det historiske (katolske) Europa enn innanfor det geografiske Europa, og minst innanfor det politiske og økonomiske Vest-Europa. Den Europeiske Unionen er sjølv etter den siste utvidinga snevrare enn alle dei tradisjonelle tydingane av "Europa". Det treng ikkje vera noko problem, med mindre ein ønskjer å gjera dei europearane som står utanfor EU til "dei andre" som europeisk identitet skal definerast i forhold til. Det ville vera problematisk fordi europeisk ville ha eit glidande meiningsinnhald, og fordi det kan vera vanskeleg å finne europeiske fellestrekk som ikkje også omfattar ein del av dei som står utanfor EU. Kva som blir definert som den felleseuropeiske arven vil også ha konsekvensar for kva for nye medlemsland som er "naturlege" å ta opp. Ein for snever definisjon kan til dømes gjera det vanskelegare å integrere austeuropeiske søkjarland. Kva kan den europeiske fellesarven vera? For å gjera det litt enklare kan vi ta utgangspunkt i dei nåverande medlemslanda, som dekkjer storparten av det vi til vanleg forstår med Vest-Europa. Kva har dette Europa felles som kan fungere som merkesteinar for europeisk identitet? Dersom vi tar for oss dei faktorane som vanlegvis blir definert som kulturelle fellestrekk i samband med nasjonar, er det først og fremst dei store variasjonane som slår oss i språk, religion, etnisk opphav og historie. Sjølv om ein berre reknar med hovudspråka, er åtte språk representert innanfor dagens EU. Tel ein minoritetsspråka med, blir det langt fleire. Ikkje eingong dei språka som i dag er representert, har same rot. (Finsk er ikkje eit indoeuropeisk språk.) Ei utviding av EU kan berre føre til enda fleire språk. Språk vil såleis snarare verke splittande enn samlande på Europa. I kva grad dette kan overkomast, skal vi sjå nærmare på litt seinare. Når det gjeld religion, er det nåverande EU hovudsakleg splitta mellom protestantar og katolikkar. Ei utviding av EU austover kan inkludere ortodokse kristne. Dersom muslimske område på Balkan skal vera med, vil EU også gå ut over dei kristne rammene. Splittinga mellom katolikkar og protestantar er djuptgåande nok, og har gjennom historia ført til fleire krigar i Europa. Noko av problemet er at det som var av europeisk eining

9 i mellomalderen, var knytt til ein katolsk identitet, medan ein moderne europeisk identitet vil måtte byggje på kristen fellesgrunn dersom religion i det heile skal kunne brukast som identitetsmerke. Det føreset ein konsentrasjon om det som sameinar kristne, samstundes som ein ser vekk frå det som splittar. Det føreset nok også at EU ikkje går ut over det kristne området. Ved å velja kristendommen som samlingspunkt, har ein også indirekte vald kva europeisk identitet kan stå i motsetnad til; "dei andre" vil neppe vera definert som det kristne USA, men snarare som den muslimske arabarverda. Dette såg ein allereie tendensar til i Golfkrigen, men da med eit samla Vesten mot den muslimske fienden. Europeisk historie er eit kapittel for seg. Sjølv innanfor dagens EU har dei fleste vore i krig med kvarandre på eitt eller anna tidspunkt. Dei fleste krigar som europeiske makter har vore involvert i, har utspelt seg i Europa mellom europeiske makter. Færre, men viktige krigar har utspelt seg mot framande makter som tyrkarar og mongolar. Det finst dessutan ikkje ein felleseuropeisk statstradisjon; alle statsdanningar i Europa har vore mindre enn Europa, inkludert Romarriket og Karl den stores rike, som av og til blir framheva i slike samanhengar. Men historia kan omtolkast: Krigar mot ikkje-europeiske makter kan bli definerte som viktigare enn krigar innan Europa, som må framstillast som borgarkrigar. Kampen mot det ottomanske riket spelar allereie ei viktig rolle i fleire nasjonars historieoppfatning: Vi verna Europa mot barbarane. Fordelen sett frå eit identitetsformingssynspunkt er at tyrkarane ikkje av nokon blir rekna som eit europeisk folkeslag, og dei skil seg dessutan frå europearar flest religiøst. Ein annan måte å omtolke historia på kan vera å sjå europeiske borgarkrigar som krigar mellom det gode og det vonde i europeisk kulturarv, til dømes demokrati mot diktatur. I samband med 50-årsjubileet for andre verdskrigen såg vi tendensar til dette. Problemet er at krigsgenerasjonen neppe kjem til å gløyme at overgriparane var tyske, og dei lar ikkje oss andre gløyme det heller. Krigen vekkjer enno altfor sterke kjensler til at ei stor omtolking vil bli tolerert. Krig har ofte vorte framheva som identitetsskapande fordi det sveisar "oss" saman mot "dei andre". Noko av problemet er at dei krigane som har vore mot utanomeuropeiske makter, ligg litt for langt tilbake i tid, medan vi har hatt to store europeiske "borgarkrigar" berre i dette hundreåret. Utifrå eit slikt perspektiv ville truleg ein krig mot Russland eller arabarverda vera til stor hjelp. Ein handelskrig mot USA kunne kanskje ha ein svakare effekt i same retning. Når det gjeld etnisk opphav, stammar europearar frå eit utal ulike folkeslag - frankarar, gotarar, saksarar, avarar, keltarar, slavarar, og mange andre grupper som har gått i gløymeboka. Det er difor vanskeleg å hevde at europearar har felles opphav. Men det same gjeld dei fleste nasjonar. Opphavsmytane lyg: Migrasjon og assimilasjonsprosessar har gjennom historia ført til at dei fleste nasjonar i Europa har blanda opphav. Det hindrar ikkje folk i å oppfatte nasjonar som utvida familiar med imaginære blodsband. Europa manglar ein truverdig opphavsmyte. Den gamle myten om korleis guden Jupiter kom til kvinna Europa i form av ein kvit okse og førte henne til Kreta, der han (nå som mann) gjorde henne gravid med dei første europearar (referert av John Hale 1993:48), kallar mest på latteren. Og den fantasifulle keltiske opphavsmyten i den mykje omtalte Europe: A history of its peoples av Jean-Baptiste Duroselle skal ikkje vera stort betre. Nettopp "raseblandinga" i Europa kan vera utgangspunkt for ein ny opphavsmyte på europeisk nivå: Europearane har eigentleg same opphav likevel, berre i noko varierande blan- 8

10 dingsforhold. Dette vil vera ein opphavsmyte med utgangspunkt i det felleseuropeiske. Den kan også vinklast i kosmopolitisk retning: Vi stammar ned frå eit rikt mangfald av folkeslag, og det var kryssfertiliseringa av kulturar som la grunnlaget for europeisk sivilisasjon. Dette kan vidareutviklast i retning av å hevde at fleirkulturelle einingar (les: EU) er fredelegare og meir tolerante, slik Hélène Ahrweiler (1993:43) gjer. Ho skriv om "den politiske og kulturelle toleransen som er kjenneteiknet på multi-etniske einingar slik som imperium", og nemner det bysantinske riket, det ottomanske riket og Habsburgmonarkiet som spesielt "fredelege" og tolerante område å leve i for ulike folkeslag. Dette er i beste fall ei halvsanning. Ein ting er at minst eitt av dei tre nemnde rika var innblanda i dei fleste krigar i Aust-Europa frå folkevandringstida til Ein annan ting er at det bysantinske og det ottomanske riket, og deretter det ottomanske riket og Habsburgmonarkiet, låg i meir eller mindre konstant krig med kvarandre. Toleransen var det også så som så med: Det bysantinske riket kappa hovudet av heidenske slavarar. Ofra for kontrareformasjonen i Habsburgmonarkiet mista eigedomane sine, og nokre også livet. Det ikkjeeuropeiske ottomanske riket var tolerant på gruppenivå, i den forstand at dei let dei kristne slavarane ha religionen sin i fred, men dei skattla dei vantru skikkeleg, og tvangsrekrutterte sønene til administrasjon og militærteneste. Toleranse som idé er ei europeisk "oppfinning", men vi gjer vel i å hugse at den først slo skikkeleg gjennom i opplysningstida; i Habsburgmonarkiet vart religiøs toleranse slått fast i 1781 (Toleransepatentet). Dessverre har ikkje europearar utmerka seg med sin store toleranse overfor andre folkeslag, jamfør koloniseringa. Nå spelar det ikkje særleg rolle korleis det eigentleg var, dersom folk trur at toleranse er ein europeisk verdi. Halvsanningar er det stoffet mytar er laga av. Finst det da ingenting som folk i Europa har felles? Det kan argumenterast for at ein europeisk kjerne faktisk har det. Det som ifølgje Soledad García karakteriserer dette kjerneområdet, er økonomisk modernisering, politisk demokrati og stabilitet, og eit rikt utval av felles tradisjonar og motstridande verdiar, som i seinare tid har vore kjelder til konstruktiv dialog meir enn årsaker til krig (García 1993:2). Det europeiske fellesgodset er, stadig ifølgje García, den greske arven, i søking etter disiplin, rasjonalitet, perfeksjon, rettferd og det skjønne, romersk lov og institusjonar, og kristendommen (García 1993:4). Vi kan med A.D. Smith leggje til renessansens humanisme og individualisme, opplysningstidas rasjonalisme og vitskap, klassisismen og romantikken i kunsten og borgarrettslege og demokratiske tradisjonar (Smith 1991:174). Når det gjeld kultur i meir snever forstand, kan den felles europeiske kulturarven observerast direkte i kunst, musikk, litteratur og arkitektur, i former, stilar og motiv som går att på tvers av nasjonale grenser. Dette gjeld til og med kunstnarlege uttrykk frå den mest "nasjonale" av alle periodar, den nasjonalromantiske perioden i førre hundreåret. Det skal likevel ikkje underslåast at det i beste fall er snakk om ein europeisk elitekultur. Folkeleg kultur var før nasjonale fellesskap voks fram, meir lokalt orientert, men ikkje heilt utan likskapstrekk. Ein kan også spørja seg kor felles alt dette eigentleg er, og svaret er at dei ulike elementa i den europeiske kulturarven er utbreidd i varierande grad i dei ulike delane av Europa. Mykje av det som er nemnt ovanfor, er ein vesteuropeisk kulturarv, ikkje ein felleseuropeisk. 9

11 10 Konklusjonen er at det er mykje som skil, men at i alle fall eit europeisk kjerneområde har noko felles som kan fungere som anker for ein europeisk identitet. Spørsmålet er om det som er felles, er nok til å oppvega det som skil. Dette er også eit spørsmål om kva som skal til, som eit absolutt minimum, for å skape kollektiv identitet. Her gir ikkje teoriane særleg eintydige svar. Kva er "tilstrekkeleg"? Blant "våre" teoretikarar stiller nok A.D. Smith størst krav til kulturell fellesarv. Hos Smith er sjansen for at nasjonar oppstår i moderne tid, størst der dei kan byggje på før-nasjonale etniske fellesskap, og kjenneteikn ved slike fellesskap er (1) eit felles kollektivt namn, (2) ein felles opphavsmyte, (3) felles historiske minne, (4) eitt eller fleire differensierande kulturelle fellestrekk, (5) ei tilknyting til eit heimland og (6) ei solidaritetskjensle mellom betydelege delar av folket (Smith 1991:21). Det første, femte og sjette kriteriet er oppfylt, medan ein truverdig felles opphavsmyte manglar heilt, det som er av felles historiske minne verkar splittande meir enn samlande, og kulturelt er forskjellane større enn likskapane. Smith er da heller ikkje særleg optimistisk med tanke på styrking av europeisk identitet, i alle fall ikkje i pan-europeisk tyding. Dette følgjer logisk av analysen hans. For det første manglar felles mytar, minne og symbol som kan samle europearane, og det som finst av felles kulturarv gjeld ulike delar av Europa i varierande grad. "Felles erfaringar og tradisjonar, felles symbol og verdiar har understreka det overlappande mangfaldet i Europa, skjerpa dei etniske og religiøse skilja og avslørt eit kaleidoskop av distinkte ethnie og motkulturar... [...] Europa sjølv, eit uklart geografisk omgrep, har sett bleikt og flytande ut ved sidan av dei veldefinerte kulturane og tradisjonane som utgjer den europeiske mosaikken" (Smith 1995:131). Her er problemet at det kulturelle grunnlaget for ein europeisk ethnie (kollektiv kulturell identitet) er utilstrekkeleg. Den underliggjande føresetnaden er at tradisjonar nok kan oppfinnast, men at dei har liten sjanse for å lykkast dersom dei ikkje har klangbotn i ei felles fortid. Ein kollektiv kulturell identitet kan ikkje oppstå eller vedlikehaldast gjennom eit fullstendig brot med fortida; det som bind folk saman er like mykje felles minne som felles lagnad. Her fell Europa gjennom i Smiths augo. For det andre har europeisk identitet ein sterk konkurrent i dei nasjonale identitetane, og dei har den fordelen at dei kom "først til mølla". Noko av problemet er nemleg, sett frå Smiths synsvinkel, at det som kunne vore samlande europeiske symbol, allereie er i bruk som nasjonale symbol. Forsøk på å byggje ein europeisk identitet rundt det som måtte finnast av europeiske fellestrekk, må konkurrere med allereie eksisterande nasjonale identitetar med tilhøyrande etnonasjonale mytar, symbol, verdiar og minne. Desse nasjonale identitetane er dessutan sterke, dei vekker lojalitetar som folk er viljuge til å døy for. Kven vil døy for Europa? For det tredje er motkreftene sterke. Nasjonale identitetar blir forsterka gjennom diverse moderne byråkratiske og kulturelle mekanismar, som nasjonale utdanningssystem, nasjonale media, nasjonale språk og litteratur, nasjonale lover, så vel som kunst, musikk, drakter, mat, folkekultur, sedar og skikkar. Dette er ikkje populistiske oppfinningar gjort av manipulerande intellektuelle, men veldefinerte element av folkeleg kultur som bevarer mange

12 11 av sine særtrekk, trass i endringar, hevdar Smith (1995:142-3). Ein underliggjande føresetnad er her at ein europeisk identitet vil måtte fortrenge eller svekke nasjonale identitetar for å kunne bli sterkare. Krava til felles kulturarv er langt mindre hos dei tre andre. Hobsbawm går nok lengst i å avvise at proto-nasjonale band er ein nødvendig føresetnad for nasjonal identitet. Dette gjeld særleg i The invention of tradition (1993). Det skulle difor i prinsippet ikkje vera noko i vegen for å byggje ein europeisk identitet på tvers av dei fleste kulturelle ulikskapar, om berre verkemidla er tilgjengelege. Hos Gellner og Anderson er kravet til kulturelt fellesskap meir implisitt, og dermed også gjenstand for tolking. Snevert tolka vil Gellner kunne utleggjast slik at berre kodifiserte høgkulturar, og dermed språkfellesskap, kan bli nasjonale fellesskap. Dette er eit relativt sterkt krav. Sidan det er lite sannsynleg at EU skal greie å erstatte alle nåverande språk innanfor EU-området med eitt felles språk, i alle fall som morsmål, vil eit nasjonsbyggingsprosjekt på europeisk nivå ha liten sjanse til å lykkast. Ei noko vidare tolking av Gellner tar utgangspunkt i at folk kan snakke same språk utan å snakke same språk: Da ligg vekta på evne til kontekstfri kommunikasjon, og felles kultur kan gå på tvers av språkgrenser. Hos Anderson ligg vekta på nasjonar som forestilte fellesskap, og det subjektive har dermed klar forrang framfor det objektive. Sidan nasjonar er forestilte gjennom kommunikasjonsfellesskap, føreset teorien hans likevel felles språk, men ikkje nødvendigvis felles morsmål. Det held med andre ord at folk er tospråklege. Dessutan seier han heilt eksplisitt at i ei verd der nasjonalstaten er norma, kan nasjonar forestillast utan språkleg fellesskap (Anderson 1991:135). Eit interessant spørsmål vil da vera om mangelen på eit felles språk er eit uoverkomeleg problem i europeisk samanheng. Om å snakke same språk Som Miroslav Hroch påpeikar, har språk fungert som differensierande identitetsmerke sidan mellomalderen, og det er ingen tvil om at språkrøkt/språkleg mobilisering har vore ei viktig side ved nasjonale reisingar mange stader (Hroch 1994:6). Det er også eit faktum at dei langt fleste nasjonar har eit felles skriftspråk. Samstundes finst det nasjonar som deler skriftspråk med andre, og nasjonar som har to skriftspråk. Eit felles skriftspråk er altså korkje nødvendig eller tilstrekkeleg for at folk skal føle seg som ein nasjon. Dette illustrerer først og fremst at språk har to ulike funksjonar i identitetsdanning. Språket fungerer på den eine sida som identitetsmerke, som noko som skil oss frå dei andre. Det er unikt, det er vårt, og vi er stolt av det og vil verne det mot amerikanisering og anna styggedom. På den andre sida er språket eit middel til å skape felles referanserammer, ein felles forståingshorisont. Vi forstår kvarandre fordi vi snakkar same språk, både bokstaveleg og i overført tyding. Vi har sunge dei same songane og lese dei same lesebøkene, vi har lært dei same sogene om samlinga av Noreg, om vikingtida og firehundreårsnatta, om mennene på Eidsvoll og unionsoppløysinga. Poenget er at når det gjeld dette siste, den kulturkunnskapen som gir oss felles referanserammer, er det mogleg å snakke same språk utan å snakke same språk: Om vi ser

13 bort frå den litterære arven, kunne vi like gjerne lært desse tinga på engelsk eller svensk, og resultatet ville truleg vorte omtrent det same. Dersom vekta ligg på språk som middel til å kommunisere visse felles verdiar, referanserammer, er ikkje lenger mangelen på felles språk ein barriere mot identitetsforming, men eit praktisk kommunikasjonsproblem. La oss utdjupe dette litt ved å sjå nærmare på teoriane til Gellner og Anderson. Anderson tar avstand frå ideen om språk som definitorisk trekk ved nasjonalitet. Det viktige med språk er evna til å generere forestilte fellesskap, byggje partikulære solidaritetar. Det er ingen føresetnad for eit forestilt fellesskap at det språklege mediet er morsmålet til nokon av deltakarane i kommunikasjonsfellesskapet (1991:133-5). Ein europeisk identitet kan dermed vekse fram på grunnlag av eit lingua franca, dersom ein annan viktig føresetnad er til stades: Massemedia på europeisk nivå. Det skal vi koma attende til litt seinare. Samstundes har utviklinga innan kommunikasjonsteknologi gjort det mogleg å omgå mangelen på eit felles språk ved tekniske løysingar som fleirspråklege utgåver av same avis/blad med identisk layout og same bodskap, og teksting/dubbing av TV-program på ulike språk. Det første har vi allereie døme på. Den europeiske eliten er dessutan alt meir eller mindre tospråkleg: Språkleg er dermed føresetnaden for eit kommunikasjonsfellesskap på elitenivå til stades. Om vi tar utgangspunkt i den vidaste tolkinga av Gellner, ligg vekta på kontekstfri kommunikasjon, og felles kultur kan gå på tvers av språkgrenser. Overført til europeisk nivå inneber dette som eit minimum enten at alle lærer språket til alle andre (svært urealistisk på grunn av talet på språk sjølv innanfor dagens EU), eller at alle lærer eit felles språk, eit lingua franca. Dette kan vera eit språk som ingen har som morsmål, som latin eller esperanto, eller (meir realistisk) eitt av dei større europeiske språka, det vil seia engelsk, fransk eller tysk. Det er fleire moglege problem knytt til dette. Det eine er at medlemsstatane må bli samde om å velja eitt språk. EU kan ikkje vedta eit felles språk utan at alle er samde, fordi dette ikkje er eit område der fleirtalsvedtak gjeld. Engelsk er kanskje det språket som peikar seg ut, men det er ikkje sikkert franskmenn eller tyskarar vil vera samde i det. I tillegg kjem forholdet til enkelte fleirspråklege medlemsland inn: I flamsktalande område i Belgia er fransk første framandspråk, i Brussel er flamsk første framandspråk. Dersom engelsk skal inn, går dette ut over belgiaranes evne til å kommunisere på språket til kvarandre. Ein annan ting er at dersom EU skal kunne bli tospråkleg innan nokolunde rimeleg tid, vil det vera nødvendig å innføre eit lingua franca som obligatorisk skulefag i alle land. Dette er i dag utanfor EUs kompetanseområde, og ein vil igjen vera avhengig av at alle er samde og at nasjonalstatane følgjer opp med gode nok fagplanar, lærebøker og lærarar. Førebels tar EU sikte på å utvikle den europeiske dimensjonen i utdanninga, "særlig gjennom opplæring i og utbredelse av medlemslandenes språk" (Maastricht-traktaten 1994:207). Etter at eit vedtak om å innføre eit lingua franca er fatta, vil det ta minst to generasjonar å nå målet på massenivå. Eit tredje problem er at dei som har det utvalde språket som morsmål, vil ha ein fordel framfor dei andre, særleg viss det utvalde språket også blir gjort til arbeidsspråk i EUadministrasjonen. I dag er alle språka likestilte, så lenge det varer. Ei utviding austover vil truleg tvinge fram ei språksanering, og det vil automatisk gå ut over dei mindre språka. Dette kan i neste omgang bli grunnlag for nasjonal konflikt. 12

14 13 Spørsmålet er om eit felles europeisk språk (i den forstand at europearane blir tospråklege) i seg sjølv vil vera nok til å skape kontekstfri kommunikasjon, og svaret er truleg nei. Ifølgje Staffan Zetterholm er kulturelle forskjellar eit problem i samhandlingssituasjonar fordi ulike referanserammer kan føre til misforståingar, og dermed også til mistru mellom aktørane (1994:5). Utdanning til fellesskap Som vi allereie har vore inne på, står skulen sentralt når det gjeld å skape felles referanserammer. Ideen om eit nasjonalt fellesskap blir formidla til dei breie lag av folket nettopp gjennom utdanningssystemet, samstundes som vi lærer kva vi som nasjon har felles. Utdanning står sentralt i fleire av teoriane. A.D. Smith gir eit allment utdanningssystem hovudrolla når det gjeld å spreie nasjonal identitet med tilhøyrande historiske minne og mytekompleks frå ein elite til alle sosiale lag, og ikkje minst når det gjeld å vedlikehalde nasjonal identitet. Dette gjeld særleg i dei tilfella der i utgangspunktet kulturelt ulike grupper vart integrert i kulturen til ein dominerande elite (1991:61). Hobsbawm ser også på utdanningssystemet (særleg grunnskulen) som sentralt når det gjeld å spreie den (oppfunne) "nasjonale arven" og innprente nasjonalkjensle i elevane gjennom tilknyting til land og flagg (1992:91). Men det er kanskje hos Gellner utdanning står mest sentralt. I Gellners teori er det den kodifiserte høgkulturen som gjer kontekstfri kommunikasjon mogleg, og denne høgkulturen er først og fremst formidla av eit allment utdanningssystem. Teorien hans blir likevel upresis, fordi han skil veldig dårleg mellom korleis identitet oppstår og korleis identitet spreier seg. Hos Gellner kan ein nærmast få inntrykk av at nasjonal identitet oppstår som eit resultat av eit allment utdanningssystem. Historisk har årsaksretninga ofte vore motsett av det Gellner føreset: Nasjonal identitet oppstod før, ikkje etter at eit allment skulesystem var etablert, og mange stader var allmenn utdanning eit resultat av nasjonal mobilisering. Enten ein legg Gellner, Smith eller Hobsbawm til grunn, blir det viktig å få eit minimum av felleseuropeisk stoff inn på pensum. I Hobsbawms perspektiv vil det vera viktig at utdanningssystemet i medlemslanda formidlar ideen om ein europeisk identitet, og dei europeiske oppfunne tradisjonane og symbola, som flagg og EU-hymne. Ungane må lære på skulen at dei er europearar. I Smiths perspektiv må utdanningssystemet formidle ein felleseuropeisk arv, det som gjer folk til europearar utover å det å bu i Europa. I Gellners perspektiv vil det vera viktig at europeiske skuleungar lærer om ikkje akkurat det same i alle fag, så i alle fall nok til å skape ein felles kunnskapsplattform som er brei nok til å sikre kontekstfri kommunikasjon. Dette fordrar ei viss samkjøring av utdanningssystema, om ikkje i form, så i alle fall i innhald. Eit minimum av felleseuropeisk pensum er truleg nødvendig for å fremme europeisk identitet på massenivå. I tillegg til det utvalde språket (lingua franca), vil dette også måtte gjelde fag som historie, geografi og samfunnskunnskap. Omsynet til gjensidig godkjenning av utdanning trekkjer i same retning: Dersom vitnemål frå ulike land skal likestillast, må innhaldet i utdanninga vera nokolunde tilsvarande. Og gjensidig godkjenning av vitnemål er ein føresetnad for at retten til fri rørsle skal vera reell, som vi skal koma attende til.

15 14 Igjen er føresetnaden at medlemslanda greier å bli samde, for utdanning og kultur er i dag nasjonalstatanes domene. EUs rolle er avgrensa til å "oppmuntre samarbeid mellom medlemsstatene, og om nødvendig ved å støtte og utfylle deres virksomhet, med full respekt for medlemsstatenes ansvar for undervisningens innhold og oppbyggingen av utdannelsessystemet, samt for deres kulturelle og språklige mangfold", som det noko snirklete heiter i Maastricht-traktatens kapittel om utdanning, artikkel 126 (1994:207). Vekta ligg her på utveksling av studentar, forskarar og informasjon. Også i avdelinga om kultur, artikkel 128, blir respekten for det nasjonale og regionale mangfaldet understreka. Også her skal EU oppmuntre til samarbeid, og utfylle og støtte arbeidet med å "bedre kjennskap til og spredning av de europeiske folks kultur og historie", samt "bevaring og vern av den kulturarv som er av europeisk betydning" (Maastricht-traktaten 1994:209). Formuleringa viser at (nokon i) EU er klar over at utdanning er viktig for identitetsdanning, men også at kontrollen ligg andre stader. Ein europeisk horisont? Ein siste sentral føresetnad hos Gellner for framvekst av nasjonal identitet er auka mobilitet. Mobilitet på tvers av gamle strukturar og grenser inneber både at gamle band blir svekka, og at ein ny horisont oppstår. Den nye horisonten vil i dette tilfellet vera europeisk. Minimumskravet er oppfylt allereie, i alle fall formelt: "Den frie bevegelighet for personer" er slått fast allereie i første del av traktaten, artikkel 3c (1994:133). Denne fridomen blir stadig meir reell, etter kvart som vitnemål frå eitt land blir godkjende i alle andre medlemsland. Førebels gjeld gjensidig godkjenning av vitnemål treårig (eller meir) universitets- og høgskuleutdanning (A people's Europe, 1992:2), men det blir arbeidd for gjensidig godkjenning også av fagutdanning. Grensene for nasjonalstaten er altså ikkje lenger grenser for kvar utdanninga og kompetansen er gyldig. Så langt har ikkje tendensen vore spesielt sterk til at folk har teke arbeid utanfor heimlandet. Dei fleste av medlemslanda har fleire innvandrarar frå land utanfor Europa enn frå andre medlemsland i EU. Det at så få førebels brukar retten til å arbeide i eit anna EUland, kan skuldast at det stadig finst ein del strukturelle barrierar - av typen manglande språkkunnskapar, mangelfull gjensidig godkjenning av vitnemål, dårleg informasjon, men det kan også ha noko med vilje og motivasjon å gjera. Det kan hende folk gjerne vil bu der dei har slekt, venner og familie, eit sosialt nettverk, i eit land der dei kjenner reglane og føler at dei høyrer til. Kanskje er nettopp lokale og nasjonale identitetar ein mental sperre mot mobilitet over dei gamle landegrensene. Det vil også vera variasjonar i mobilitet mellom generasjonar; dei eldre og etablerte med låg utdanning og dårlege språkkunnskapar vil alltid vera langt mindre mobile enn dei unge, språkmektige med høg utdanning. Slik er det også når det gjeld flytting innanfor dei enkelte landa.

16 15 Eit medieskapt fellesskap? Massemedia spelar ei rolle i fleire av teoriane. Smith nemner nasjonale media blant dei faktorane som bidreg til å styrke nasjonale identitetar, utan å utdjupe det nærmare (1995:142). Hobsbawm er opptatt av korleis moderne massemedia som presse, film og radio (og i våre dagar TV) er i stand til å gjera nasjonale symbol til ein del av kvardagen til folk, og dermed bryte ned skilja mellom det private og det lokale på den eine sida og det offentlege og nasjonale på den andre. Media gjer dessutan potensialet for manipulasjon av massane større, og medverkar til produksjonen av oppfunne tradisjonar - av typen "Kongen taler" (Hobsbawm 1992:141-2). Media står likevel mest sentralt i Andersons teori, fordi kommunikasjonsfellesskap føreset medium. Viss forestilte fellesskap er avhengig av at folk faktisk har tilgang til dei same kanalane, vil eit europeisk forestilt fellesskap nødvendigvis vera avhengig av TVstasjonar, radio, aviser og tidsskrift som kan samle Europa til "eitt rike" av sjåarar, lyttarar og lesarar. Dagsaviser, TV og radio er kanskje viktigast fordi dei set dagsorden og gir fokus til det offentlege politiske rom. Nedslagsfeltet, og dermed det forestilte fellesskapet, er i praksis avgrensa til det området agentane for trykkekapitalismen (journalistar og redaktørar) oppfattar som relevant. Problemet er at både kriteria for kva som er nyhende og mediavalet til folk i stor grad er knytt til eksisterande identitetar. Nyhende er først og fremst det som vedkjem "oss" og "våre interesser", enten "vi" er idrettslaget, grenda, kommunen, dalen, distriktet, fylket eller landet (med unntak for kjendisar, kuriositetar og dramatiske hendingar som krig og katastrofar). Dei fleste media, i EU-landa som elles i verda, er lokale og nasjonale/riksdekkjande. Dagens mediastruktur fremmar nasjonale og lokale identitetar, både gjennom å fokusere på det som skjer innanfor det relevante territoriet, og ved å framstille nyhende som gjeld ei større eining utifrå eit lokalt eller nasjonalt perspektiv. Måten media vinklar stoffet på, fortel oss tydeleg kven som høyrer til blant "oss", og kven som ikkje gjer det. Eit europeisk kommunikasjonsfellesskap kan i teorien oppstå ved at dei eksisterande media endrar fokus frå nasjonalstaten til EU. Problemet er for det første at nasjonalstaten vil vera i fokus for medias interesse så lenge dei viktigaste vedtaka blir fatta på nasjonalstatnivå, blant anna når det gjeld omfordeling. (EU-budsjettet utgjer stadig under to prosent av samla BNP). Her kan vi vente eit gradvis skifte av fokus etter kvart som EU tek til å fatte fleire og viktigare vedtak, som ei følgje av Maastricht-traktaten. EU er alt i dag meir i mediabildet i medlemslanda enn utanfor. For det andre har media ein tendens til å definere seg sjølve som organ for folk og styresmakter i nedslagsfeltet, enten det er lokalsamfunnet, regionen eller nasjonalstaten. Vedtak som blir fatta i Brussel blir dermed vurdert utifrå om dei tener det nokon definerer som "nasjonale interesser". Eit europeisk fokus treng med andre ord ikkje innebera europeisk identifikasjon. Når det gjeld kringkasting, har det skjedd ei oppmjuking av det offentlege kringkastingsmonopolet. Radio og fjernsyn, som før kunne sjåast på som "kulturelle våpen i nasjonsbygginga" (Schlesinger 1995:11), tilbyr nå varer i ein marknad. Fleire og fleire kanalar er tilgjengelege på satellitt, og vi har fått internasjonale nyhendesendingar som EuroNews. Men dei fleste av satellittkanalane er enten nasjonalt orientert, eller har såpeoperaer og seriar som hovudinnhald, og språk er framleis ein barriere mot at heile Europa kan sjå det same.

17 16 For å skape eit europeisk forestilt fellesskap, må aviser og etermedium ha Europa (eller i det minste EU-landa) som nedslagsfelt. Det finst nokre få europeiske kanalar, som avisa The European, ei engelskspråkleg vekeavis, og EuroNews, fjernsynsnyhende på fem språk. Dessutan har vi Eurosport. Men dei er ikkje mange nok, og kanskje viktigare: Dei har for lita oppslutning til å skape eit europeisk forestilt fellesskap, i alle fall på massenivå. Igjen er EU avhengig av semje dersom dei skal kunne gjera noko med dette, fordi mediapolitikk kjem inn under kultur, som er nasjonalstatens domene. Aktuelle tiltak vil vera å gje støtte til utgjeving av aviser i parallelle utgåver på fleire språk og teksting/dubbing av TVsendingar på ulike språk, eller EU kan sjølv gje ut aviser og drive sin eigen TV-stasjon. Om folk så tek imot tilbodet, er ei anna sak. Bruken av slike europeiske kanalar vil truleg vera avhengig både av innhaldet, og av om folk føler at EU og Europa vedkjem dei. I ein situasjon der mediakonsumet er prega av variasjon og mangfald, blir dessutan innhaldet enda viktigare. Det er til dømes ikkje brått sikkert at ein EU-dekkjande TV-kanal som berre sender amerikanske såpeoperaer nødvendigvis vil styrke europeisk identitet. Det er heller ikkje sikkert at same bodskap blir oppfatta likt over heile Europa uavhengig av kultur, tvert imot (Schlesinger 1995:26). Eit Euro-TV vil dessutan aldri vera i ein einerådande monopol-situasjon, slik nasjonal kringkasting ofte var før. Sjølv ein kanal under full EUkontroll vil vera ei av mange røyster i ein uoversiktleg marknad, der konkurransen er hard og suksessane flyktige. Om å finne opp tradisjonar Prognosen for styrking av europeisk identitet kan synast noko ljosare om vi legg Hobsbawms teori til grunn. Ein europeisk identitet kan da byggjast gjennom bevisste handlingar frå ein europeisk elite, ved å finne opp tradisjonar som så kan spreiast til dei breie lag gjennom skulesystem og media, og gjennom sportstevlingar der europeiske lag kjempar mot andre lag. Ein viss symbolproduksjon er alt i gang, i form av det blå EU-flagget med 12 gule stjerner (opphavleg flagget til Europarådet) og ein EU-hymne (Beethovens 9. symfoni). Flagget går att på førarkort og i medlemslandas pass, og suvenirindustrien i Brussel gjer ein glimrande jobb når det gjeld å spreie EU-flagget som symbol. Unionsborgarskapet har også klar symbolverdi, i tillegg til at det gir folk rett til å stemme i lokalval og unionsval der dei bur, uavhengig av statsborgarskap. Men EU-symbola er langt frå einerådande, og mange av dei vanlege nasjonale symbola og tradisjonane manglar enno i EU. Det finst ingen "Europadag", ingen paradar og seremoniar, ingen statuar og monument, ingen europeiske sportsteam, ingen folkedrakt eller folkemusikk, og sjølvsagt ikkje noko kongehus. Dei manglar også ei tradisjon for europeisk historieskriving som understrekar det felleseuropeiske og tonar ned forskjellar, sjølv om Jean-Baptiste Duroselle med støtte frå kommisjonen har gjort eit forsøk med Europe: A history of its peoples. Nokre tradisjonar finst, og andre kan kanskje oppfinnast. Men det føreset at det finst ein elite som kan gjera jobben, og at dei har kontroll over verkemidla som skal til. Den første føresetnaden er tvilsam nok, den andre er ikkje oppfylt i det heile: Kontrollen over media, utdanning og kulturpolitikk ligg hos nasjonalstaten, og idretten er også nasjonal. Det inneber at folk må overtalast til å slutte opp om ein europeisk identitet.

18 17 Spørsmålet blir da kva Europa har å gje som ikkje nasjonalstaten alt gir. Aktuelle svar kan vera at unge og høgt utdanna folk kan sjå det som ein fordel å kunne arbeide utanfor heimlandet. Kvinner kan sjå seg tent med eit medlemskap dersom det hindrar nasjonalstaten i å drive kjønnsdiskriminerande politikk. Folk i bestemte regionar kan sjå seg tente med ein sterkare union, fordi det vil svekke nasjonalstatens makt og gje større spelerom for regionane. Og ikkje minst: Dersom EU-området har økonomisk vekst og låg arbeidsløyse, kan det tale til EUs fordel. Mot ein europeisk identitet? Ein skal vera forsiktig med å spå i samfunnsvitskapen, men la oss likevel prøve å trekkje nokre tentative konklusjonar. Utsiktene for at ein sterk og veldefinert europeisk identitet skal vekse fram på massenivå, kan synast heller dystre på stutt sikt. Dette gjeld særleg dersom vi med styrka europeisk identitet meiner ein identitet som er tilnærma like sterk, veldefinert og utbreidd som dagens nasjonale identitetar, og som heilt eller delvis erstattar nasjonale identitetar. Grunnane til det er fleire. For det første er det usikkert om det finst ein europeisk orientert elite med makt og vilje til å drive prosessen framover. Det er ikkje semje om retninga på integrasjonen (føderal eller samarbeid på regjeringsnivå), og dette avspeglar seg også i synet på det europeiske, som eit fellesskap knytt til noko distinkt europeisk, eller eit fellesskap i mangfald. Den pan-europeiske visjonen står i direkte motsetnad til nasjonale identitetar, i og med at den søkjer tilbake til eit europeisk fellesskap som vart brote ned av nasjonsformande elitar. For det andre kan det stillast spørsmål ved om europearar har nok felles til at ein europeisk identitet kan byggjast på massenivå. Dei dystraste utsiktene gir A.D. Smith på grunn av den sterke vekta han legg på før-moderne etniske fellesskap, og fordi han tvilar på at kollektive identitetar kan konstruerast bevisst av ein elite. Men også hos Gellner og Anderson er ein felles kulturell plattform ein føresetnad for identitet, i tydinga felles referanserammer. Ein minimumsføresetnad kan seiast å vera at folk snakkar same språk i overført tyding. Av dette følgjer at europearane må kunne kommunisere på eit felles språk, eit lingua franca, og ha ein viss felles kunnskapsplattform. Dette er det mogleg å skape, men det tar tid. For det tredje manglar fleire av vilkåra for identitetsdanning hos Gellner og Anderson: I Andersons perspektiv er problemet at massemedia på europeisk nivå er få og lite utbreidd, medan dei fleste media er lokalt og nasjonalt basert, og dermed støttar opp om desse identitetane. I Gellners perspektiv er problemet både at det er langt fram til eit lingua franca, at skulesystemet er under nasjonalstatens kontroll, og at folk flyttar altfor lite. For det fjerde manglar EU verkemidla. I dei tilfella der i utgangspunktet kulturelt ulike grupper vart vovne saman til nasjonale fellesskap, skjedde det innanfor etablerte statsdanningar som hadde alle statens verkemiddel til disposisjon. Men EU er førebels ingen stat, og vil truleg ikkje bli det i nær framtid. Dei fleste verkemidla som framstår som viktige i dei teoriane som her er presentert, er utanfor EUs kompetanseområde (bortsett frå fri rørsle av personar, som er viktig hos Gellner), og kva verre er, dei blir i dag brukt til å fremme nasjonal identitet og kultur.

19 For det femte er motkreftene mykje sterkare. Nasjonsbygging i Vest-Europa skjedde i ein førnasjonal situasjon, der eksisterande identitetar var diffuse, svake og utan institusjonelt feste. Ein europeisk nasjonsbyggjande elite vil måtte fremme pan-europeisk identitet i konkurranse med velformulerte, veletablerte nasjonale identitetar som dessutan har heile nasjonalstatens apparat i ryggen. Dei verkemidla som er tilgjengelege for europeisk orienterte elitar, er dei tradisjonelle verkemidla til nasjonale rørsler: Agitasjon i fora som folk kan velja eller velja bort. Men utfallet av slik nasjonal agitasjon er aldri sikkert, som historia har vist oss. Den europeiske eliten må gje folk ein plausibel grunn til å definere seg som europearar først, og dernest som tyskarar eller danskar. Det er sjølvsagt mogleg å sjå for seg ein europeisk identitet som kjem i tillegg til nasjonale identitetar, men det vil i så fall truleg vera ein meir diffus europeisk identitet basert på europeisk mangfald snarare enn ein paneuropeisk visjon. Endeleg er det mogleg å sjå for seg ein europeisk identitet som gjennomtrenger Europa i ulik grad, der unge, velutdanna, språkmektige og mobile elitar vil ha ein sterkare europeisk identitet, medan dei mindre mobile massane blir verande nasjonalt og lokalt orienterte, i alle fall på stutt sikt. Ein slik eliteidentitet kan formulerast med utgangspunkt i ein felles europeisk elitekultur som går tilbake til tida før nasjonal identitet vart særleg utbreidd, både når det gjeld finkultur, og når det gjeld verdiar, institusjonar og tankestraumar. Eliten er dessutan allereie toeller fleirspråkleg og flyttar meir enn gjennomsnittet. Forholda ligg også betre til rette for eit europeisk førestilt fellesskap på elitenivå, dersom dei nødvendige media kan etablerast. Nå er det heller ikkje slik at berre EU får innverknad på utdanning, media og kulturpolitikken, så blir resultatet automatisk sterkare europeisk identitet. Det kan også koma nasjonale motreaksjonar, både mot ytterlegare integrasjon, slik Maastricht gav ein smakebit på, og mot forsøk på å gripe inn på område som blir sett på som vitale for å bevare nasjonal identitet og kultur. Når det gjeld det første, kan nasjonale motreaksjonar vera knytt til at integrasjon skaper taparar, både politisk og økonomisk. Problemet er størst i ein situasjon med låg økonomisk vekst. Dersom nasjonale elitar kan spela på økonomisk misnøye for å mobilisere folket mot EU, kan resultatet bli sterkare nasjonal konflikt. Integrasjon kan også skape nye konfliktar, mellom dei europeisk orienterte, språkmektige og velutdanna elitane, og dei meir nasjonalt og lokalt orienterte, stadbundne og mindre språkmektige massane. Forsøk på å gripe inn på område som blir sett på som vitale for å bevare nasjonal identitet og kultur, og som i dag er nasjonalstatens domene, kan også bli møtt med forsvarsreaksjonar, dersom folk føler den nasjonale identiteten sin truga. Utdannings-, kultur- og mediepolitikk er nettopp område som kan tenkjast å bli oppfatta som viktige i ein slik samanheng. Til slutt eit par kommentarar om utvidingsprosessen: Ei utviding austover inneber større mangfald, både når det gjeld språk, religion, kulturelle, økonomiske og politiske tradisjonar. Dette er eit problem for utviklinga av europeisk identitet i den grad ein slik identitet føreset ein felles kulturarv, og i den grad den "felleseuropeiske kulturarven" er ulikt utbreidd frå vest til aust (og det er den). Andre problem i samband med ei utviding austover er at kunnskapane i språk som er aktuelle som lingua franca, er svært mangelfulle i fleire av søkjarlanda. Dei vil også, i alle fall i ein overgangsfase, vera dårlegare integrert økonomisk og politisk. Vidare er faren for at referanserammene vil vera ulike, klart større, sett på bakgrunn av den kommunistiske erfaringa. 18

20 19 Dersom Noreg, Sveits og Island skulle ombestemme seg og søkje medlemskap, og EU framleis vil ha dei med, vil ei slik utviding truleg vera mindre problematisk i forhold til utviklinga av europeisk identitet. Kulturelt høyrer dei til i Vest-Europa, og dei er langt betre integrert også økonomisk og politisk enn dei austlege søkjarlanda. Men også her vil EU få inn to (tre) nye språk: Norsk (bokmål og nynorsk) og islandsk. Konklusjonen er at det vil vera eit seigt prosjekt å byggje ein europeisk identitet på massenivå, uavhengig av kva for teori ein legg til grunn. Dilemmaet for EU er at ytterlegare politisk og økonomisk integrasjon truleg føreset ei vi-kjensle hos europearane, samstundes som verkemidla for å få det til ligg hos nasjonalstaten. Litteratur Alter, Peter (1989): Nationalism. London: Edvard Arnold. Ahrweiler, Hélène (1993): Roots and trends in European culture, i Soledad García (red): European identity and the search for legitimacy. London: Pinter. Anderson, Benedict (1991): Imagined communities. London: Verso. Barth, Fredrik (red.) (1969): Ethnic groups and boundaries. Oslo: Universitetsforlaget. Brubaker, Rogers (1992): Citizenship and nationhood in France and Germany. Cambridge, USA: Harvard University Press. Eriksen, Thomas Hylland (1993): Ethnicity & nationalism. Anthropological perspectives. London: Pluto. García, Soledad (red) (1993): European identity and the search for legitimacy. London: Pinter. Gellner, Ernest (1983): Nations and nationalism. Oxford: Blackwell. Greenfeld, Liah (1992): Nationalism. Five roads to modernity. Cambridge, USA: Harvard University Press. Hale, John (1993): The renaissance idea of Europe, i Soledad García (red): European identity and the search for legitimacy. London: Pinter. Hobsbawm, Eric (1992): Nations and nationalism since Cambridge: Canto. Hobsbawm, Eric & Ranger, Terrence (1993): The invention of tradition. Cambridge: Canto. Hroch, Miroslav (1994): The social interpretation of linguistic demands in European national movements. Firenze: European University Institute, Working paper EUF No. 94/1. A human face for Europe. European Documentation (Deadline 1992). Periodical 4/1990. Luxembourg: Office for Official Publication of the European Communities. Hutchinson, John (1994): Modern nationalism. London: Fontana. Hutchinson, John & Smith, Anthony D. (red) (1994): Nationalism. Oxford: Oxford University Press. Kemiläinen, Aira (1964): Nationalism. Problems concerning the word, the concept and classification. Jyväskyla: Studia historica Jyväskylensia III. Kedourie, Elie (1990): Nationalism. Oxford: Blackwell.