Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring

Transkript

1 2 Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring Einar Rasmussen og Magnus Gulbrandsen Sammendrag Universiteter og myndigheter har satt inn betydelige ressurser med sikte på økt kommersialisering av forskningsresultater. Det er imidlertid vankelig å finne gode modeller og virkemidler for dette arbeidet. Kommersialisering kan være et verktøy for teknologioverføring hvor resultatene fra forskning blir overført fra universitetene til potensielle brukere og kommer til nytte i samfunnet. Kommersialisering kan også være en form for entreprenørskap som fører til etablering av nye bedrifter med utspring i forskningsmiljøer. Dette kapitlet diskuterer norsk politikk og virkemidler for kommersialisering av forskningsresultater, hvor spesielt FORNY-programmet har stått sentralt. FORNY har fokusert på lisensieringer og etablering av spin-off-bedrifter basert på forskningsresultater, men har i liten grad lyktes med å skape vekstbedrifter. Det kan se ut til at den norske satsingen har vært for snever og i stor grad har blitt en randsoneaktivitet som ikke i tilstrekkelig grad engasjerer drivkreftene bak vellykkede prosjekter. For universitetene og fagmiljøene vil det være viktig å bidra til teknologioverføring, men dette innbefatter langt mer enn lisenser og nyetableringer. Universitetene kan også gi viktige bidrag til utvikling av vekstbedrifter, men kun et fåtall av disse vil ha sitt utspring i fagmiljøene. Kommersialisering kan ikke sees som et isolert fenomen, men være en del av en større satsing på teknologioverføring og entreprenørskap ved universitetene. 35

2 Teknologobasert nyskaping i Norge Innledning I de senere år har det vært gjennomført en rekke tiltak for å fremme kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter i både Norge og andre land. Fra myndighetenes side har målet først og fremst vært å bidra til næringsutvikling basert på den kunnskap og de forskningsresultater som finnes ved universitetene. Anekdoter om og casestudier av universiteter og initiativer som har gitt gode resultater, er på ingen måte mangelvare. Det er likevel vanskelig å finne generelle modeller og typer av virkemidler som har stor innvirkning på omfanget av kommersialisering, og det finnes en rekke studier som er negative til slike satsinger enten fordi de ikke virker spesielt godt, eller fordi de kan ha negative konsekvenser for universitetene eller deres forhold til omverdenen. I Norge har myndighetene samlet virkemidlene som er rettet spesielt mot kommersialisering av forskningsresultater i FORNY-programmet, som er et samarbeid mellom Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. Vi vil i dette kapitlet se på litteratur og internasjonale erfaringer med kommersialisering av forskningsresultater og diskutere erfaringene med FORNY-programmet i lys av dette. Universitetene som næringsutviklingsaktør Det blir i våre dager forventet at universitetene ikke bare skal frembringe og formidle ny kunnskap, men også aktivt ta del i prosessene som gjør at en idé eller et forskningsresultat blir kommersielt tilgjengelig eller kommer samfunnet til nytte på andre måter. Ifølge Etzkowitz og Webster (1998) er vi nå vitne til en «akademisk revolusjon» der universitetene utvider sine forsknings- og undervisningsaktiviteter til å innbefatte en mer direkte rolle i regional og nasjonal økonomisk utvikling. Dette er nok en spissformulering, siden det historisk er mange eksempler på at universiteter og forskere har vært svært aktive i kommersialiseringsarbeid. Man trenger ikke å gå til USA og forbildene spesielt når det gjelder kommersialisering MIT og Stanford (Etzkowitz, 2002); også her hjemme har professorer som f.eks. John Ugelstad, Jens G. Balchen og Olav Smidsrød ved NTNU vært aktive for å sikre næringsmessig anvendelse av sine forskningsresultater. Allerede for nærmere hundre år siden fantes det universitetsforskere i Norge som søkte om patentbeskyttelse og startet bedrifter, og etableringen av Norsk Hydro i 1905 basert i stor grad på fysikkprofessor Kristian Birkelands forskning og patenter, og det demonstrerte hvilket potensial vitenskapen hadde for industriell utvikling (Gulbrandsen & Nerdrum, 2009). Samtidig har nok den senere utvikling vist at universitetsrelaterte etableringer som får like stor betydning som Hydro, skjer svært sjelden og i liten grad kan planlegges. Norske universiteter og høyskoler har altså hatt noen entreprenørskapsorienterte vitenskapelig ansatte, selv om det er og har vært flest av dem innenfor teknologiske fag og læresteder med profesjonsutdanninger (Gulbrandsen, Røste & Kristiansen, 2006). Det nye de siste tiårene er den 36

3 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring stadig sterkere rollen for universitetet som organisasjon og forsøksvis handlekraftig aktør. Det er liten tvil om at i løpet av det siste tiåret har kommersialisering utviklet seg fra å være basert på initiativer fra enkeltmiljøer og enkeltpersoner, til å bli et anliggende for alle universiteter, i både Norge og verden for øvrig. Denne utviklingen er skildret i litteraturen, blant annet rapporten The role of the university in economic development (Waagø, Rasmussen, Kvaal, Gulbrandsen, & Trondsen, 2001), som kom ut ved NTNU Senter for entreprenørskap (daværende Gruppen for entreprenørskap og innovasjon). Her ble det gjort en grundig gjennomgang av forholdet mellom universitet og næringsliv ved seks europeiske universitet, inkludert NTNU. Universitetene i denne studien hadde en stor andel teknologimiljøer og var kjent for å være aktive bidragsytere til næringsutvikling. Undersøkelsen viste stor bredde i hvilke initiativer universitetene har iverksatt for å bidra til næringsutvikling og kommersialisering. Grovt sett deles aktivitetene inn i to hovedgrupper: samarbeid mellom universitet og næringsliv og kommersialisering av forskning. Man fant at samarbeid med næringsliv i hovedsak foregikk gjennom forskningssamarbeid med større industribedrifter, hvor etablering av forskningsparker (science parks), etablering av næringsrettede forskningssentre og tverrfaglige enheter var viktige initiativer. Videre var forskernes konsulentvirksomhet, etter- og videreutdanning, samt ulike former for studentarbeider var viktige samarbeidsformer. I tillegg hadde alle universitetene egne initiativer for samarbeid med små og mellomstore bedrifter. Når det gjaldt kommersialisering, var det som regel konkrete tiltak for å fremme lisensiering og etablering av spin-off-bedrifter som ble fremhevet. I tillegg trakk rapporten til Waagø mfl. frem andre initiativer ved universitetene, som entreprenørskapsutdanning, inkubatorer og innovasjonssentre samt ulike former for investeringsselskaper. Denne enkle klassifiseringen peker allerede på noen sentrale dilemmaer i satsing på å fremme kommersialisering av forskning. For det første kan det være et spenningsforhold mellom det å ha et tett forhold til landets store bedrifter og det å være en kilde til mer radikale nyvinninger, for tett samspill med næringslivet gir ofte en mer inkrementell orientering på forskningen som kan hemme entreprenørskapsdimensjonen (Whitley, 2003). Selv om ideer med stort entreprenørskapspotensial selvsagt også kan oppstå i slike forskningssystemer og -miljøer, skjer det ikke så ofte, og det vil sjelden være et godt nok institusjonelt apparat til å hjelpe ideene ut i markedet utenfor de store etablerte bedriftene. Historien om samspill mellom universiteter og næringsliv i Norge viser f.eks. hvordan Norsk Hydro har vært svært sentral i alt fra utprøving av legemidler og automatisering av skip til utvikling av atomenergi (Gulbrandsen & Nerdrum, 2009). For det andre kan det være et spenningsforhold mellom universitetenes to tradisjonelle hovedoppgaver grunnleggende forskning og utdanning og satsing på kommersialisering. Her er det stor uenighet i faglitteraturen, men en del forskere har uttrykt bekymring for at økende fokus på kommersialise- 37

4 Teknologobasert nyskaping i Norge ring kan få konsekvenser for forskningens uavhengighet og innretning eller for muligheten til å tilby utdanning på alle felter samfunnet har behov. Til dels er dette også en ideologisk debatt som handler om hva et universitet skal være, og hva universitetene «bør» gjøre i samfunnet. For det tredje er det et spenningsforhold mellom det å lage et kommersielt støtteapparat med hovedformål å tjene penger til universitetet og eventuelt andre aktører, og det å hjelpe forskere og studenter til å utnytte sine ideer og kunnskap på nye og bedre måter men uten at støtteapparatet skal være noen inntektskilde. Den internasjonale litteraturen viser relativt entydig at det bare er noen få teknologioverføringskontorer (TTO-er) som går med økonomisk overskudd (se Mowery & Sampat, 2005). Hvordan disse spenningsforholdene takles, har i stor grad med normer, kultur, historie og bestemte tiltak å gjøre. Waagø m.fl. (2001) viser at måten ulike universiteter stimulerer til næringsutvikling på, er avhengig av både historikk, institusjonens egenart og ulike omgivelser. Det er vanskelig å finne noen entydig «oppskrift» på hvordan spenningsforhold kan håndteres, og hvordan det kan legges til rette for økt kommersialisering. En generell anbefaling er likevel, i alle fall når det gjelder universiteter med tyngde i teknologifag, at kommersialiseringsaktivitet bør være forankret i og være en integrert del av forskning og undervisning, heller enn en separat «randsoneaktivitet». Det vil igjen avhenge av sterkere engasjement og aktiv involvering fra ledelse og mellomledelse ved universitetene, uten at det reduserer betydningen av enkeltpersoner og ildsjeler blant de ansatte. Konseptuelt rammeverk: kommersialisering, teknologioverføring og entreprenørskap Kommersialisering av forskning er et begrep som i hovedsak er brukt i forbindelse med politikkutforming og virkemidler, og det er i mindre grad etablert som et begrep i forskningslitteraturen. I litteraturen blir kommersialisering av forskning gjerne relatert til teknologioverføring (Siegel, Waldman, Atwater, & Link, 2004) eller til akademisk entreprenørskap, hvor det har kommet mange nye studier den senere tid (Rothaermel, Agung, & Jiang, 2007). Noen beskriver også kommersialisering som en bredere trend knyttet til reklamefinansiering av deler av virksomheten, involvering i kommersiell idrett osv., men dette synes å være en diskusjon mest for amerikanske forhold (f.eks. Bok, 2003). Teknologioverføring handler om å utvikle praktiske løsninger basert på akademisk forskning. Med andre ord dreier det seg om å bidra til at resultatene fra forskning blir overført fra universitetene til potensielle brukere, slik at de kommer til anvendelse og nytte i samfunnet. Teknologioverføring kan skje på mange måter. Indirekte kan teknologien bli overført gjennom undervisning, publiseringer, seminarer og konferanser, samt uformelle kontakter hvor forskere f.eks. er konsulenter (Gulbrandsen, 1997; Cohen, Nelson, & Walsh, 2002). Mer direkte kan teknologioverføring skje gjennom oppdragsforskning, indust- 38

5 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring risamarbeid og ved lisensiering og etablering av nye spin-off-bedrifter (Rogers, Hall, Hashimoto, Steffensen, Speakman, & Timko, 1999). For universitetene inngår teknologioverføring som en del av forskningsaktiviteten, eller mer konkret som en måte å formidle forskningsresultater på. Teknologioverføring er dermed en strategisk aktivitet som ofte bygger opp under og spiller sammen med fagmiljøenes øvrige virksomhet. Selv om dette ofte betraktes som en naturlig del av andre faglige aktiviteter, tar mange stimuleringsinitiativer utgangspunkt i at potensialet for teknologioverføring ikke er utnyttet. Det skyldes til dels lavere motivasjon for forskere til å gjøre dette i forhold til å gjøre «bare forskning», og til dels en insentivstruktur som gjør at slike aktiviteter som regel ikke er meritterende. Entreprenørskap handler i denne sammenhengen om etablering av nye bedrifter med utspring i universitetsmiljøer. Ofte benyttes en streng definisjon, hvor disse bedriftene er basert på patentert teknologi, og hvor universitetet har en eierandel i etableringen. Slike etableringer er relativt sjeldne, få universiteter kan rapportere om mer enn et par stykker per år. Universiteter bidrar også i stor grad til etablering av bedrifter hvor de ikke selv har patentrettigheter eller eierandeler. Mange av disse blir etablert av studenter eller av andre personer som får hjelp til å løse tekniske eller markedsmessige utfordringer fra fagmiljøer ved universitetene. Slike etableringer kan ha et relativt stort omfang, gode eksempler er utviklingen rundt universitetene i Cambridge (Storbritannia) (Druilhe & Garnsey, 2004) og Twente (Nederland) (van der Sijde & Tilburg, 2000). Det kan diskuteres hvorvidt dette kan defineres som kommersialisering av forskning, men det er en viktig form for kunnskapsoverføring fra universitetene med relativt stort potensial for næringsutvikling. For universitetene vil initiativer for å stimulere til entreprenørskap være en viktig del av institusjonenes rolle som regional næringsutvikler. I likhet med teknologioverføring vil entreprenørskapsaktiviteten kunne bidra til å styrke universitetets rolle. Dette kan skje indirekte gjennom styrket legitimitet i det større samfunn, og mer direkte ved at nye, avanserte småforetak ofte vil ha et nært forhold til sin «moderinstitusjon» og etterspørre både kandidater og forskningssamarbeid. Kommersialisering av forskning er en aktivitet som opererer i grenseland mellom teknologioverføring og entreprenørskap, men avgrensingen mellom disse er ikke entydig. Fra et teknologioverføringsperspektiv er entreprenørskap en av flere mekanismer som bidrar til at forskningsresultater og kunnskap blir tatt i bruk i form av nye produkter og tjenester. Fra et entreprenørskapsperspektiv vil potensialet for at universitetene skal bidra til utviklingen av nye bedrifter ikke begrense seg til forskningsbaserte oppfinnelser, men gjelde alle kunnskapsbaserte bedrifter. Som vi har vist, er aktivitetene og virkemidlene forskjellige og opererer med ulik logikk. Dette er en betydelig strategisk utfordring for universitetene og for myndigheter som skal etablere et virkemiddelapparat for å fremme samspill mellom forskning og samfunn. 39

6 Teknologobasert nyskaping i Norge Norsk politikk og virkemidler for kommersialisering av forsking Kommersiell anvendelse av forskningsresultater er et gammelt fenomen, med den ovenfor nevnte etableringen av Norsk Hydro i 1905 som et ofte brukt eksempel i Norge. Eksempelet er enestående på mange vis, både fordi det demonstrerer den transformative kraft som ligger i revolusjonerende forskningsresultater, og fordi det knapt nok finnes tilsvarende eksempler i Norge de siste 100 år (se Gulbrandsen & Nerdrum, 2009). Hydro-fortellingen om forskergeniet som møter gründeren og storkapitalen, kan bidra til å overforenkle et vanligvis komplisert bilde av ikke-lineært samspill, med dobbeltroller og personer og aktiviteter i grenseland mellom akademia og kommersiell virksomhet. Tradisjonelt har universitetene i Norge fått holde på med sitt, og eventuell kommersialisering har skjedd basert på enkeltpersoners initiativ og innsats. Det har vært instituttsektoren i Norge, med Forsvarets forskningsinstitutt, Institutt for energiteknikk, SINTEF og en rekke andre, som har vært det viktigste instrumentet for å utnytte forskningsresultater kommersielt. Det er først i de senere år at det er gjort en systematisk innsats fra det offentlige for å øke kommersialisering også direkte fra universiteter og høyskoler. Antall hjelpeaktører og ressursinnsatsen har økt sterkt de siste årene. I løpet av 1980-tallet og utover 1990-tallet ble det utviklet flere initiativ, blant annet støttet av SND (nå en del av Innovasjon Norge), for å få til kommersialiseringsaktivitet rundt noen av de største forskningsmiljøene. Lengst erfaring fantes i trondheimsmiljøet (NTNU/SINTEF), og det var også her FORNY-programmet startet som et prosjekt i Fra 1995 ble FORNYet prosjekt finansiert i samarbeid mellom Forskningsrådet og SND. Bevilgningene til FORNY har økt fra 28 millioner i startåret 1995 til 59 millioner i 2002 og deretter til 130 millioner i På 1990-tallet ble mange av forskningsparkene i Norge etablert som et verktøy for å bidra til at forskningsbaserte ideer med kommersielt potensial ble videreutviklet. Høyteknologisenteret i Bergen var først av de gjenværende forskningsparkene med oppstart i 1986, kort tid etter at Teknostallen i Trondheim ble etablert. Det fantes med andre ord en forhistorie med virkemidler for kommersialisering også før FORNY ble startet. IStortingsmelding nr. 39 ( ) Forskning ved et tidsskille ble det signalisert en økt satsing på kommersialisering av forskning gjennom endringer i lover og regelverk og en satsing på nyskapingsaktiviteten i forskningsparkene og FoU-miljøene blant annet gjennom en styrking av FORNY-programmet. I NOU 2001: 11 Fra innsikt til industri leverte Bernt-utvalget en gjennomgang av kommersialiseringsprosessen, virkemiddelbruk og lovverk knyttet til kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høyskoler. Utvalget foreslo endringer i universitets- og høyskoleloven med sikte på å integrere kommersialisering som en del av universitetenes og høyskolenes formidlingsforpliktelse og dermed som en del av deres samfunnsansvar. Denne lovendringen ble iverksatt fra 2003 sammen med endringer i arbeidstakeroppfinnelsesloven i Ot.prp. nr. 67 ( ) som medførte at universiteter 40

7 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring og høyskoler fikk anledning til å overta retten til næringsmessig utnyttelse av patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte. Dette skulle gi større insentiver og muligheter for institusjonene til å prioritere ressurser til kommersialiseringsaktivitet. Som et ønsket resultat av disse lovendringene har institusjonene tatt et større ansvar for kommersialisering av forskning, noe som kommer tydelig frem blant annet i utarbeidede strategier (Gulbrandsen mfl., 2006). Fordeling av eventuelle inntekter fra kommersialisering ble ikke spesifisert i loven, men etter anbefaling fra departementet har alle institusjonene lagt opp til ulike varianter av en tredelingsmodell der en tredjedel går til oppfinneren, en tredjedel til fagmiljøet og en tredjedel til universitetet eller kommersialiseringsaktøren. Senere har også helseforetakene, som ikke omfattes av denne lovendringen, lagt seg på en tilsvarende modell. I 2003 la regjeringen frem en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, med navnet Fra idé til verdi. Her ble kommersialisering av forskning trukket frem som en viktig aktivitet for å nå et mål om mer forskningsbasert næringsliv. Dette ble fulgt opp i stortingsmeldingen Vilje til forskning fra 2005, hvor blant annet FORNY-programmet ble pekt ut som et viktig satsingsområde som skulle få økte bevilgninger. Innsatsen for kommersialisering er klart økende, og det pågår mange initiativ på flere områder, noe som blant annet er dokumentert irapportengjennomgang av virkemidler for kommersialisering av forskingsresultater som ble utarbeidet i samarbeid mellom Bodø-miljøet og forskere ved NTNU Senter for entreprenørskap (Rasmussen, Sørheim, & Widding, 2007). FORNY-programmet har også innhentet erfaringer fra andre land i utviklingen av virkemidlene (Rasmussen, Borch, Sørheim, & Gjellan, 2006). Det kan legges til at det er bred tverrpolitisk enighet om satsingen på kommersialisering av forskning. Lovendringene i 2003 ble vedtatt i Stortinget uten vesentlige motforestillinger, og den nåværende rød-grønne regjeringen viderefører uten forbehold den borgerlige regjeringens satsing på utnyttelse av forskningsresultater. I Stortingsmelding nr. 30 ( ), Klima for forskning heter det blant annet at kommersialisering av forskning fra offentlige forskningsmiljøer i Norge bør ligge minst på nivå med land vi kan sammenligne oss med. Det legges også opp til en videreføring av FORNY-programmet etter at den nåværende perioden utløper i FORNY-programmet FORNY var fra starten i 1995 finansiert av Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Innovasjon Norge (daværende SND). Fra 2003 ble Utdannings- og forskningsdepartementet (nå Kunnskapsdepartementet) medfinansiør, og fra 2006 også Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Hovedmålet for FORNYer: «Økt verdiskaping i Norge gjennom kommersialisering av forskningsresultater» For å nå hovedmålet skal programmet sikre 41

8 Teknologobasert nyskaping i Norge økt tilfang på ideer, positiv verdiskaping i prosjektene, bedre samhandling i innovasjonssystemet, gode og tilpassede virkemidler i verdikjeden, kompetanse som grunnlag for kunnskapsgrunnlag og læring, positiv utvikling av programmets omdømme og status. Målgruppen for FORNY-programmet er universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og universitetssykehus. FORNY-programmet arbeider ikke direkte mot den enkelte forsker, men gjennom institusjonene og de såkalte kommersialiseringsaktørene. Fra starten ble nemlig operatøransvaret desentralisert til de største forskningsmiljøene i Norge: Bergen (inkludert Stavanger), Kjeller, Oslo, Tromsø, Trondheim og Ås. I alle disse miljøene ble kommersialiseringsaktiviteten i stor grad lagt til selskaper i forskningsinstitusjonenes randsone, henholdsvis Forinnova, Campus Kjeller, Forskningsparken i Oslo, Forskningsparken i Tromsø, Leiv Eiriksson Nyfotek og Forskningsparken på Ås. I etterkant av lovendringene som trådte i kraft fra 2003 har det skjedd relativt store endringer i systemet av kommersialiseringsaktører. Universitetene har selv etablert TTO-kontorer som har tatt over mange av oppgavene til randsoneselskapene. Dermed er det etablert virkemiddeloperatører som er tettere integrert med universitetene. På den annen side har antallet virkemiddeloperatører økt kraftig fra 6 i FORNY-programmets første ti år, til at det i 2008 var 14 aktører som fikk tildelt kommersialiseringsmidler fra FORNY. Det har ført med seg en diskusjon om samarbeid, konkurranse og arbeidsdeling. FORNY-programmet har fire typer virkemidler og har i tillegg en bonusordning med utbetaling til kommersialiseringsaktørene basert på resultatmål forrige år. De fire virkemidlene er som følger: Infrastrukturmidler Midler til idégenerering og infrastrukturutvikling (infrastrukturmidler) kan søkes av forskningsinstitusjonene for å innarbeide kommersialisering i strategier og handlingsplaner, øke bevisstheten og kunnskapene om patentering og kommersialisering, samt stimulere til søk etter kommersialiseringsmuligheter i forskningsarbeidet. Midlene kan dekke inntil 50 prosent av de totale kostnadene ved slike idéfremmende tiltak. Det gis også støtte til etablering av TTO-er ved universitetene (organisering, retningslinjer, rutiner, verktøy osv.), videreutvikling av konstruktive samspill mellom TTO-er og kommersialiseringsmiljøer (bevisstgjøre arbeidsdeling), harmonisering av avtaleverk universitetene imellom og mellom dem og FoU-institutter, samt delfinansiering av patentkostnader. I 2008 ble det totalt tildelt 27,4 millioner kroner. 42

9 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring Kommersialiseringsmidler Kommersialiseringsaktørene (forskningssparker og TTO-er) kan søke om kommersialiseringsmidler i form av en rammebevilgning med lokal beslutningsmyndighet det vil si at TTO-en selv kan bestemme over bruken av midlene. Dette kan dekke inntil 50 prosent av kostnadene frem til etablering/lisensiering av de enkelte prosjekter. I 2008 ble det totalt tildelt 47,8 millioner kroner. Verifiseringsmidler FORNY gjennomførte for første gang i 2006 en større satsing på verifiseringsmidler for interessante teknologiprosjekter. Ordningen skal møte det behovet som er identifisert for finansiering i verifiserings- eller «proof of concept»-fasen i kommersialiseringsprosessen. Det ble brukt 46,5 millioner kroner på satsingen i Ordningen har hentet inspirasjon fra Skottland og Irland, som har hatt tilsvarende ordninger over en fem til ti års periode. Det er kommersialiseringsaktørene som nominerer aktuelle prosjekter, men det er FORNY ved hjelp av eksterne vurderingspaneler som innvilger søknadene. Dette er tilskudd som går uavkortet til å dekke faktiske kostnader i aktive kommersialiseringsprosjekter. Denne typen ordninger kan vise til gode resultater i andre land, og ordningen har fått mye skryt av forskningsparkene og TTO-ene i Norge. Frikjøpsordning Myndighetene ønsker å gjøre det enklere for forskere å bevege seg mellom forskning og kommersialisering av forskningsresultater. Forskningsmeldingen som kom høsten 2005, lanserte derfor en ordning med kommersialiseringsstipend for forskere. Ordningen administreres av FORNY og ble satt i gang 15. mars 2006 med en totalramme på 8 millioner kroner og løpende søknadsfrist. I 2008 var rammen 6,5 millioner kroner. Kommersialiseringsstipendet er en frikjøpsordning der arbeidsgivers kostnader dekkes «krone for krone» i prosent av stillingen i inntil ett år. Mål og resultater fra FORNY-programmet FORNY-programmet har en insentivordning som belønner kommersialiseringsaktørene ut fra kvaliteten på etableringene og lisensieringene. Dette vurderes gjennom ulike mål på ekstern aksept gjennom at andre aktører investerer i prosjektet. Fra oppstarten i 1996 og frem til 2007 var det totalt registrert 297 etableringer og 169 lisensavtaler (til 2006) med støtte fra FORNY. Selv om FORNY har flere mål som til dels er vanskelig kvantifiserbare, har verdiskapingen i prosjektene (spin-off-bedriftene og lisensieringene) vært brukt som mål på hvor vellykket programmet har vært (Bolkesjø & Vareide, 2004). 43

10 Teknologobasert nyskaping i Norge En nylig gjennomført evaluering av FORNY-programmet (Borlaug, Grünfeld, Gulbrandsen, Rasmussen, Rønning, Spilling & Vinogradov, 2009) viser at resultatene er forholdsvis begrenset. Spesielt gjelder dette manglende vekst blant bedriftene i FORNY-porteføljen. Selv om forskningsbaserte bedrifter ofte vokser sakte, er den første generasjonen av FORNY-bedrifter såpass gamle at noe av vekstpotensialet bør være tatt ut. Av de 120 bedriftene som ble etablert med FORNY-støtte i perioden 1995 til 2000, eksisterte fortsatt 80 av disse bedriftene i 2006, med totalt 492 ansatte. Tolv av bedriftene hadde mer enn ti ansatte, kun tre bedrifter hadde mer enn 20 ansatte, mens én av bedriftene hadde 230 ansatte (Opera Software). De fleste bedriftene er med andre ord relativt små. Medianomsetningen til hele bedriftsporteføljen ( ) er på mindre enn 1 million kroner, og selv ti år etter at FORNY var involvert, er medianomsetningen for en FORNY-bedrift godt under 1 million kroner. Verdiskapingen på hele bedriftsporteføljen er på 233 millioner i 2007, men dette tallet trekkes kraftig opp av et fåtall bedrifter, slik at medianen er nær null. Evalueringen finner heller ingen indikasjoner på at lisensieringene gir noe større bidrag til verdiskaping enn bedriftsporteføljen. FORNY-programmet har siden starten hatt et budsjett på nær 1 milliard kroner. Evalueringen viser også at FORNY-bedriftene har mottatt annen offentlig støtte i samme størrelsesorden, i hovedsak fra Innovasjon Norge og SkatteFUNN. En del av verdiskapingen ville antakelig funnet sted også hvis FORNY-programmet ikke hadde eksistert. Hovedkonklusjonen i evalueringen er derfor at FORNY ikke har lykkes i hovedsatsingen på nyetableringer. Målt gjennom verdiskapingen til FORNY-porteføljen, er resultatene fra kommersialisering ved norske universiteter og forskingsinstitusjoner relativt begrenset. Det pekes på problemer med for brede mål for programmet, utfordringer som gjelder kompetanse og koordinering i støttesystemet, manglende helhetstenkning rundt virkemidler og samarbeid med lignende virkemidler i f.eks. Innovasjon Norge og Forskningsrådet, og en rekke andre problemer. Samtidig påpeker evalueringen at potensialet for entreprenørskap ikke nødvendigvis er ekstremt stort i Norge, og at en del av problemene med FORNY skyldes historiske forhold og/eller forhold som har vært utenfor programmets innflytelse. Det er også en utfordring at kommersialisering er definert svært smalt, slik at en rekke bidrag til næringsutvikling fra universitetene ikke er innbefattet. Diskusjon Fra en teknologioverføringssynsvinkel er spin-off-bedrifter og lisensieringer en relevant overføringsmekanisme bare for en svært liten andel av teknologi og kunnskap som finnes ved universitetene. Selv om antallet spin-off-bedrifter og lisenser er lavt, kan et fagmiljø være viktige bidragsytere til næringsutvikling gjennom andre former for teknologioverføring. Videre er det ikke sikkert at verdiskapingen i det enkelte prosjekter er det mest relevante målet på bidraget til næringsutvikling. Mange spin-off-bedrifter er typisk små, spesialiserte tekno- 44

11 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring logileverandører som har et begrenset vekstpotensial. Likevel kan disse bedriftene ha en viktig funksjon i et innovasjonssystem ved at de bidrar til at ny teknologi og kunnskap spres og tas i bruk av andre. Likevel kan det se ut til at den norske satsingen på kommersialisering av forskning gjennom FORNY-programmet har vært for snever og i for liten grad har lyktes i å involvere forskningsinstitusjonene og fagmiljøene. Noe av problemet kan være at innretningen til FORNY-programmet har gjort at kommersialisering er en randsoneaktivitet som ikke engasjerer drivkreftene bak vellykkede prosjekter. For universitetene vil teknologioverføring være viktig for å posisjonere seg i forhold til næringsliv, offentlige aktører og forskingsfinansiering. I den store sammenhengen blir FORNY-aktiviteten relativt marginal, og oppfattes dermed som lite relevant både for ledelsen og blant forskerne. For universitetene ligger gevinsten ved å involvere seg i kommersialisering først og fremst i faglige og profileringsmessige bidrag, mens utsiktene til direkte økonomisk gevinst i prosjektene nærmest ikke er til stede. FORNY-programmet har blitt evaluert ut fra evnen til å utvikle nye bedrifter med vekstpotensial, men de fleste bedriftene som springer ut fra fagmiljøene, ser ikke ut til å ha evnen til å vokse. Det finnes imidlertid mange eksempler på at universiteter kan spille en viktig rolle i å utvikle nye vekstbedrifter gjennom å tilby inkubatorfasiliteter, entreprenørskapsprogrammer, støtte til teknologi og forretningsutvikling m.m. Disse bedriftene er ofte etablert av studenter eller privatpersoner, eller de har utspring i etablerte bedrifter. Ved NTNU har en lang rekke bedrifter hatt sine første leveår ved inkubatoren Innovasjonssenter Gløshaugen, og flere hundre bedrifter har fått hjelp i oppstartsfasen av Takeoff-programmet i regi av NTNU Senter for entreprenørskap. I løpet av få år har også NTNUs Entreprenørskole bidratt til etableringen av flere teknologibaserte bedrifter. Dersom målet er å utvikle nytt teknologi- og kunnskapsbasert næringsliv, kan slike initiativer være vel så viktige bidrag fra universitetsmiljøer som rene forskningsbaserte spin-off-bedrifter. Kommersialisering av forsking kan ikke sees som et isolert fenomen, men må være en del av en større satsing på teknologioverføring og entreprenørskap ved universitetene. Dette er i tråd med funnene i Waagø mfl. (2001), som fremhever betydningen av at universitetene selv tar en aktiv rolle og ikke baserer seg kun på enkeltpersoner og ildsjeler i fagstaben. Virkemidler som FORNY-programmet bør derfor innrettes slik at de støtter opp under disse drivkreftene, enten det dreier seg om teknologioverføring eller entreprenørskap. Utfordringen er likevel å kombinere to helt ulike og langvarige tradisjoner i det norske forskningssystemet. Teknologioverføring har vært drevet nedenfra og opp særlig i teknologiske og en del medisinske og naturvitenskapelige miljøer. Dette har i hovedsak skjedd i samspill med førende norske bedrifter som i lang tid har vært viktige støttespillere for deler av universitets- og høyskolesektoren. Entreprenørskapssatsingen har også vært drevet nedenfra og opp av flere ulike aktører. Disse inkluderer f.eks. studentorganisasjoner, enkeltpersoner, aktører som ønsker regional utvikling (bl.a. SND), og fagenheter som 45

12 Teknologobasert nyskaping i Norge har stått litt på siden av de tunge teknologiske og naturvitenskapelige miljøene. For både myndigheter og universiteter vil det være krevende å forene disse to tradisjonene og å ta strategiske grep som ikke hemmer oppblomstringen nedenfra. Referanser Bok, D. (2003). Universities in the marketplace. The commercialization of higher education. Princeton, NJ: Princeton University Press. Bolkesjø, T., & Vareide, K. (2004). Evaluering av kommersialiseringsenhetene i FORNY-programmet. Bø: Telemarksforsking. Borlaug, S. B., Grünfeld, L., Gulbrandsen, M., Rasmussen, E., Rønning, L., Spilling, O. R., et al. (2009). Between entrepreneurship and technology transfer: Evaluation of the FORNY programme. Oslo: NIFU STEP. Cohen, W. M., Nelson, R. R., & Walsh, J. P. (2002). Links and impacts: The influence of public research on industrial R&D. Management Science, 48(1), Druilhe, C. I., & Garnsey, E. (2004). Do academic spin-outs differ and does it matter? The Journal of Technology Transfer, 29(3 4), Etzkowitz, H. (2002). MIT and the rise of entrepreneurial science. London: Routledge. Etzkowitz, H., & Webster, A. (1998). Entrepreneurial science: The second academic revolution. I H. Etzkowitz, A. Webster, & P. Healey (red.), Capitalizing knowledge (280s). New York: State University of New York Press. Gulbrandsen, M. (1997). Universities and industrial competitive advantage. I H. Etzkowitz & L. Leydesdorff (red.), Universities and the global knowledge economy: A triple helix of universityindustry-government relations (s ). London: Pinter/Cassell. Gulbrandsen, M., Røste, R., & Kristiansen, T. E. (2006). Virkemidler for kommersialisering av forskningsresultater. Oslo: NIFU STEP. Gulbrandsen, M., & Nerdrum, L. (2009). Public R&D and industrial innovation in Norway: A historical perspective. I J. Fagerberg, D. C. Mowery, & B. Verspagen (red.), Innovation, path dependency, and policy: The Norwegian case. Oxford: Oxford University Press. Mowery, D. C., & Sampat, B. N. (2005). Universities in national innovation systems. I J. Fagerberg, D. C. Mowery, & R. R. Nelson (red.), The Oxford handbook of innovation s ). Oxford: Oxford University Press. Ot.prp. nr. 67 ( ). Om lov om endringer i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet. NOU 2001: 11. Fra innsikt til industri. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Rasmussen, E., Borch, O. J., Sørheim, R., & Gjellan, A. (2006). Government initiatives to support the commercialization of research an international benchmarking study. Bodø: Handelshøgskolen i Bodø. Rasmussen, E., Sørheim, R., & Widding, L. Ø. (2007). Gjennomgang av virkemidler for kommersialisering av forskningsresultater. Bodø: Handelshøgskolen i Bodø. Rogers, E. M., Hall, B. J., Hashimoto, M., Steffensen, M., Speakman, K. L., & Timko, M. K. (1999). Technology transfer from university-based research centers The University of New Mexico experience. Journal of Higher Education, 70(6), 687. Rothaermel, F. T., Agung, S. D., & Jiang, L. (2007). University entrepreneurship: A taxonomy of the literature. Ind Corp Change, 16(4), Siegel, D. S., Waldman, D. A., Atwater, L. E., & Link, A. N. (2004). Toward a model of the effective transfer of scientific knowledge from academicians to practitioners: Qualitative evidence from the commercialization of university technologies. Journal of Engineering and Technology Management, 21(1 2),

13 2. Kommersialisering av forskningsresultater mellom entreprenørskap og teknologioverføring St.meld. nr. 39 ( ). Forskning ved et tidsskille. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. St.meld. nr. 20 ( ). Vilje til forskning. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet. St.meld. nr. 30 ( ). Klima for forskning. Oslo: Kunnskapsdepartementet. van der Sijde, P., & Tilburg, J. (2000). Support of university spin-off companies. Entrepreneurship and innovation, February, Waagø, S. J., Rasmussen, E., Kvaal, T., Gulbrandsen, M., & Trondsen, E. (2001). The role of the university in economic development an analysis of six European universities of science and technology. Trondheim: GREI NTNU. Whitley, R. (2003). Competition and pluralism in the public sciences: The impact of institutional frameworks on the organisation of academic science. Research Policy, 32,