Møte tirsdag den 22. november 2011 kl. 10 President: D a g Te r j e A n d e r s e n

Transkript

1 22. nov. Dagsorden 577 Møte tirsdag den 22. november 2011 kl. 10 President: D a g Te r j e A n d e r s e n D a g s o r d e n (nr. 19): 1. Innstilling fra valgkomiteen om valg av medlemmer og varamedlemmer til Nobelkomiteen (Innst. 59 S ( )) 2. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. november 2011) 3. Interpellasjon fra representanten Laila Gustavsen til utenriksministeren: «Det er oppløftende å se hva som nå pågår i Myanmar, Burma. Etter nesten 50 år med militært styre ble det første valget på 20 år avholdt i november Etter dette har mye skjedd. Landet har fått en sivil regjering, et reformprogram er satt i gang fra president Thein Sein, politiske fanger er løslatt, forhåndssensuren av pressen er borte, og det er ikke lenger restriksjoner på bruk av Internett. Samtidig er Myanmar ikke et glansbilde. Mye gjenstår fortsatt på veien mot demokrati. Flere politiske fanger må frigis, menneskerettigheter må forbedres, og situasjonen for befolkningen, spesielt i grenseområdene, er svært vanskelig. Etniske og religiøse grupper er gjenstand for systematisk undertrykking. Myanmar er inne i en brytningstid, der landet kan utvikle seg i ulike retninger. Hvordan vil utenriksministeren beskrive situasjonen, og hvordan kan norsk politikk bidra positivt til en videre demokratisk utvikling av Myanmar?» 4. Innstilling frå transport- og kommunikasjonskomiteen om samtykke til tiltredelse av protokoll av 15. mars 2000 om beredskap, aksjon og samarbeid ved forurensingsuhell med farlige og skadelige stoffer, til konvensjon av 30. november 1990 (Innst. 20 S ( ), jf. Prop. 133 S ( )) 5. Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Per Arne Olsen, Ulf Leirstein, Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Arne Sortevik og Oskar J. Grimstad om å styrke oljevernberedskapen (Innst. 45 S ( ), jf. Dokument 8:166 S ( )) 6. Innstilling fra næringskomiteen om fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2011 og fisket etter avtalane i 2009 og (Innst. 46 S ( ), jf. Meld. St. 26 ( )) 7. Innstilling frå næringskomiteen om oppheving av hermetikkavgiftsloven og endringar i enkelte andre lover (Innst. 29 L ( ), jf. Prop. 151 L ( )) 8. Interpellasjon fra representanten Gunnar Gundersen til finansministeren: «Det kreves i dag at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal oppfylle årlig og langsiktig garantert avkastning til pensjonister og sparere. Intensjonen er bra, men i dagens internasjonale økonomiske situasjon, med vaklende aksjemarkeder og svært lavt rentenivå, kan dette tvinge selskapene til en for kortsiktig horisont på investeringene i forhold til den langsiktighet kontrakten med kunden skulle tilsi. Avkastningsgarantien og lavt rentenivå gjør at selskapene bærer en langt større byrde enn det var mulig å forutse da dagens regelverk ble utformet. Faren er i dag svekket risikobærende evne for selskapene, høyere pensjonskostnader for bedriftene og lavere pensjoner for kundene. Vil statsråden ta initiativ til en gjennomgang av dagens reguleringer for å sikre selskapenes mulighet til å skape langsiktig god avkastning for selskapene?» 9. Interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker til kunnskapsministeren: «Oppfølgingstjenesten spiller en viktig rolle i arbeidet for å redusere frafallet i videregående opplæring. Oppfølgingstjenesten skal følge opp elever som står i fare for å falle ut av videregående opplæring og bistå med tilrettelegging, slik at disse ungdommene enten motiveres til å fullføre utdanningen, eller de kan få tilbud om ett års arbeidspraksis og senere fullføre utdanningen. En fersk SINTEF-rapport om evaluering av bl.a. oppfølgingstjenesten har avdekket at den ofte kommer til kort fordi man ikke har så mye å tilby ungdommene. Hva vil statsråden gjøre for å sette oppfølgingstjenesten bedre i stand til å fylle oppdraget sitt, og hvilke initiativ vil statsråden ta for å få til bedre samspill mellom oppfølgingstjenesten og Nav, for å motvirke at ungdom som faller ut av skolen ender opp uten noe annet tilbud?» 10. Referat Presidenten: Representantene Dagfinn Høybråten og Bjørn Lødemel, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Den innkalte vararepresentanten for Oppland fylke, Johannes Rindal, har tatt sete. Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søknad om omsorgspermisjon for representanten Arild Stokkan- Grande i tiden fra og med 22. november og inntil videre. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknaden behandles straks og innvilges. 2. Vararepresentanten, Bård Langsåvold, innkalles for å møte i permisjonstiden. Presidenten: Bård Langsåvold er til stede og vil ta sete. Utenriksminister Jonas Gahr Støreoverbragte 19 kgl. proposisjoner (se under Referat). Presidenten: Representanten Bård Hoksrud vil framsette et representantforslag. Bård Hoksrud (FrP) [10:03:01]: På vegne av representantene Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen,

2 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 Arne Sortevik og meg selv har jeg gleden av å fremsette forslag om en bedre hverdag for yrkessjåførene. Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte. S a k n r. 1 [10:03:19] Innstilling fra valgkomiteen om valg av medlemmer og varamedlemmer til Nobelkomiteen (Innst. 59 S ( )) Presidenten: Ingen har bedt om ordet. (Votering, se side 643) S a k n r. 2 [10:03:33] Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 17. november 2011) Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter. Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter hovedtalerne fra hver partigruppe og seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. Det anses vedtatt. Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:04:51] (komiteens leder): Først vil jeg få takke utenriksministeren for redegjørelsen gitt i Stortinget forrige uke. For øvrig vil jeg begynne på samme sted i denne debatten som jeg begynte i debatten om redegjørelsen i mai i år de siste ukenes, og særlig dagenes, utvikling i Nord-Afrika og Midtøsten. Den tiltagende uroen og volden i Egypt, der 30 mennesker skal ha blitt drept og nær skadd bare i løpet av de siste tre dagene, gir grunn til stor bekymring foran parlamentsvalgene 28. november, hvis de i det hele tatt kan gjennomføres. Demonstrantene har funnet veien tilbake til Tahrir-plassen og uttrykker stor frustrasjon over det de mener er militærstyrets kupping av revolusjonen. Regjeringa leverte i går sin avskjedssøknad, og det er uklart om den vil bli tatt til følge av militærrådet, men volden har altså økt som følge av dette de siste timene. Samtidig har vi sett en sterk økning også i den sekteriske volden. Det har særlig gått ut over koptiske kristne. Håpene fra revolusjonen har ikke blitt innfridd, og fordi det ikke har kommet en politisk avklaring, er den økonomiske situasjonen svært anstrengt. Dette fører til økende frustrasjon, og en slik frustrasjon vet vi kan spire til ytterligere uro hos en svært ung befolkning, som trenger utdanning, jobb, inntekt og framtidstro. Det var ikke uventet at denne transisjonsprosessen skulle være vanskelig, men jeg finner grunn til å nevne det nettopp i denne sammenhengen fordi det i så sterk grad også berører EUs umiddelbare nærområder. På hver side av Middelhavet har et folkelig opprør ført til at regjeringer og presidenter i seks land har måttet gå av. Bakgrunnen for opprørene er ikke helt uten likhetstrekk på de to sidene av Middelhavet. Uro og manglende økonomisk utvikling påvirker flyktning- og migrasjonsstrømmer inn til mange hardt prøvede EU-land, og det er avgjørende at landene er i stand til å håndtere dette. EUs naboskapspolitikk vil bare bli viktigere i lys av utviklingen i regionen. Utenriksministeren brukte mye tid på å beskrive den økonomiske situasjonen i EU og eurosonen spesielt. Fra Høyres side deler vi den analysen han ga. Det er liten tvil om at den økonomiske krisen i eurosonen også påvirker Norge. Synkende etterspørsel fører til lavere pris på laks og aluminium, og Norges største bank må nå si nei til nye lån til bedriftskunder på grunn av at innlån er vanskeligere. Krisen har de siste ukene brakt med seg regjeringsskifter i Hellas, Italia og i går Spania. I går kom også meldinga om at Ungarns økonomiske situasjon er raskt forverret, med en sterkt økt gjeldsgrad på kort tid. Samtidig er vekstutsiktene veldig lave, og Ungarn ber nå IMF og EU om krisehjelp. Representanten Jan Tore Sanner vil også snakke om den økonomiske situasjonen i sitt innlegg, men la meg knytte noen kommentarer til dette innledningsvis. Dette er en krise med store nasjonale variasjoner, hvor utgangspunktet er svært dårlige politiske valg og en del praksis i enkeltland som ikke oppfyller minstekravene. Det er altså ikke sånn at hele Europa er like hardt rammet. I denne situasjonen må jeg si det har vært påfallende å høre enkelte representanter for to av regjeringspartiene, SV og Senterpartiet, blottlegge en lite kledelig skadefryd over den situasjonen man ser i Europa, og også mene at den utelukkende skyldes EU eller euroen. Det er et perspektiv som tyder på lite forståelse av krisen, av årsakene og av løsningene. Det aller meste av norsk eksport går til EU. Hvis etterspørselen i EU synker dramatisk, får det store konsekvenser for oss og for vår framtidige velferd. For Høyre er det åpenbart at løsninga på Europas problemer må finnes nettopp gjennom koordinering og samarbeid. Da er EU en helt avgjørende faktor. Dagens krise er rett og slett for stor for enkeltland til å håndtere alene. Fra Høyres side er vi glade for at utenriksministeren så tydelig har gått i rette med de partiene i hans egen regjering som i kjølvannet av krisen ser sitt snitt til å bringe sitt

3 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 579 glansnummer på banen, nemlig å si opp EØS-avtalen. Til NRK sa Støre 17. november: «Jeg mener at i en tid hvor den økonomiske krisen reiser spørsmål om forutsigbarhet og trygghet for arbeidsplasser i Norge, så er EØS-avtalen av enda større betydning enn før krisen. Jeg mener avtalen er viktigere for Norge i dag enn i 1994.» Når oppslutningen om EU synker, synker også interessen og engasjementet for EØS. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: EØS er vår livlinje til Europa. Derfor trengs det et kraftfullt forsvar for avtalen. Det er egentlig uforståelig, på et tidspunkt da norsk eksportindustri faktisk sliter på mange fronter, at noen seriøst kan foreslå å si opp vår viktigste handelsavtale. Utenriksministeren nevnte i sitt innlegg at eierskapsfølelsen til det europeiske samarbeidsprosjektet settes på prøve. Det er et utsagn som både representanten Svein Roald Hansen og jeg, som var til stede på et COSACmøte i Budapest i slutten av mai, fikk bekreftet. Der holdt europaparlamentarikeren György Schöpflin et tankevekkende innlegg. Hans hovedpoeng var at det mangler en europeisk politisk identitet, selv om den kulturelle og sosiologiske identiteten aldri har vært sterkere. Den politiske lojaliteten, understreket han, lå først og fremst hos enkeltland ikke hos EU, ikke hos Europa. Han snakket om en frakobling mellom det europeiske folk og til dels det EU nå gjør. Denne frakoblingen mellom det kulturelle og den politiske identiteten har gitt seg mange utslag, og den gir seg kanskje særlig utslag på immigrasjonsområdet. Han spør seg om det er en reell vilje til å gjenetablere en europeisk politisk bevissthet der man ser at den europeiske interessen også er en nasjonal interesse. Utfordringene han peker på, forsterkes selvfølgelig i krisetider. På den positive siden får vi notere at det til tross for dette ser ut til å være vilje til å stå sammen om økt satsing på utdanning, forskning og innovasjon gjennom Horizon 2020-programmet. Det er veldig viktig for å sikre Europas konkurransekraft. La meg si som EU-kommisjonens president Barroso sa: Det å investere i unge mennesker er den beste forretningsplanen som finnes. Dette bør også være en vekker for Norge, for Norge sakker akterut når det gjelder utdanning, innovasjon og kunnskap. I en helt fersk rapport fra NIFU viser det seg at Norge er det eneste landet i Norden som nå ikke når Europas forskningsmål. La meg til slutt kommentere to enkeltsaker. Generelt er mitt inntrykk at utenriksministeren ikke har gått så dypt inn i de sakene som har vært problematiske i forholdet mellom EU og Norge. Diskusjonene med EU om bankinnskuddsgarantidirektivet har ikke blitt enklere i lys av den økonomiske krisen. Særlig har vel frykten vist seg å være stor for at et dekningsnivå som er høyere i Norge enn i andre land, vil føre til pengeflytting til norske banker. Spørsmålet til utenriksministeren er: Hva er rådets og kommisjonens holdning? Meg bekjent har de uttrykt en større skepsis enn det Europaparlamentet har, til de norske posisjonene og det norske kravet. Spørsmålet om EUs tredje postdirektiv er fortsatt uløst. Utenriksministeren sier at saken behandles i tråd med prosedyrene i EØS-avtalen, og at konsultasjonene ikke på noen grunnleggende måte har endret regjeringas syn. Da er spørsmålet til utenriksministeren: Hvilke konkrete aspekter ved postdirektivet har norske myndigheter anført som uakseptable i de to faktamøtene som har vært gjennomført? Har EU-siden på noe tidspunkt antydet hva som kan bli eventuelle konsekvenser av en norsk reservasjon? Presidenten: Det blir replikkordskifte. Steinar Gullvåg (A) [10:13:56]: Jeg deler på mange måter representanten Eriksen Søreides refleksjon over EØS-avtalens betydning for Norge at den er vår livlinje til EU. Derimot er jeg noe mer i tvil om hvorvidt veien framover i EU-samarbeidet går gjennom ytterligere og større integrasjon, større koordinering og enda mer samarbeid. Interessant blir dette i forhold til etterlysningen av en europeisk identitet, som jeg oppfatter som årsak til at den norske befolkningen to ganger har sagt nei til medlemskap. Men det mest interessante er kanskje spørsmålet om løsningen på den økonomiske krisen, og da må jeg minne om at Island er i en spesiell situasjon, som gjør at (presidenten klubber) jeg gjerne vil ha kommentarer til at (presidenten klubber) Beklager! Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:15:19]: Jeg hadde noe problem med å oppfatte spørsmålet. La meg likevel bruke det minuttet jeg har, til å knytte noen refleksjoner til noe av det representanten Gullvåg nevner. Det er helt åpenbart at i krisetider er selvfølgelig også markedet for tettere integrasjon og mer dyptpløyende samarbeid vanskeligere for mange EU-land. Vi merker det i diskusjonene om f.eks. det å innføre en skatt på finanstransaksjoner, hvor diskusjonene har gått høyt det kan også representanten Svein Roald Hansen underskrive på i de møtene vi har vært, om det er fornuftig å gjøre det, og hvor motstanden er stor, også fordi man ikke vet hva pengene skal brukes til. Motstanden mot i det hele tatt å tenke seg at det skal innføres en skatt som skal gå inn i EU, er ganske stor. Så er det sånn at identiteten vil variere i styrke, alt ettersom hvilken periode man er inne i. Men jeg mener fortsatt og det mener jeg helt uavhengig av norske meningsmålinger at EU er det største freds- og demokratiprosjektet i Europa i nyere historie, og det mener jeg Norge har all grunn til å stå bak og støtte. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:16:34]: Det er absolutt ingen glede i hvert fall ikke i Senterpartiet, og heller ikke i SV, vil jeg tro over det som skjer i våre europeiske naboland nå. Det er bare trist, for det rammer den vanlige familie, det rammer den vanlige mann. Men selvfølgelig må man ha en debatt om svakhetene, styrkene og utfordringene EU står overfor. Derfor har jeg en replikk til representanten Eriksen Søreide. Erna Solberg sa i 2005: «For meg fremstår etter hvert at Norge vil inngå i euro-samarbeidet ved EU-medlemskap som et viktigere og viktigere argument.»

4 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 Er representanten Eriksen Søreide enig i det som partileder Solberg sa i 2005, at det at vi får euroen, blir et viktigere og viktigere argument for at Høyre ønsker at vi skal bli medlem av Den europeiske union? Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:17:32]: Det bør ikke komme som noen overraskelse for representanten Slagsvold Vedum at Høyre er for et fullt EU-medlemskap. Vår holdning har hele tiden vært at da ønsker vi også et medlemskap som knytter oss til eurosonen. Jeg synes for så vidt det er mer interessant å legge merke til den argumentasjonen som Senterpartiet har kommet med den siste tida, særlig om de landene i eurosonen som sliter mye, som har høy gjeldsgrad, og som kanskje har kommet inn under falske forutsetninger. Hvis man går tilbake til diskusjonen spoler tilbake da Den økonomiske og monetære union ble opprettet, var det jo neisida som var de tøffeste på banen, som krevde at de strenge konvergenskriteriene ikke ble fullt så strenge, og ikke minst hevdet at reglene mot store offentlige underskudd var altfor strenge. Det er pussig nå i ettertid å se at det nettopp er de landene som slet med store offentlige underskudd, og som kanskje hadde enda større offentlige underskudd enn det de oppga, som i dag sliter, hvor det har vært regjeringsskifter og stor økonomisk krise. Bård Vegar Solhjell (SV) [10:18:51]: Eg fekk ein slags déjà vu-følelse under innlegget til representanten Eriksen Søreide, for det var innlegget til ein nyforelska EU-tilhengar. Når eg seier déjà vu, er det fordi eg ikkje har høyrt så mange av dei dei siste åra i Noreg. Eg veit at dei finst, og at dei definitivt finst i andre europeiske land. Eg hugsar det godt frå min ungdom, i byrjinga av 1990-talet, då det var mange som heldt kraftfulle innlegg av denne typen, t.d. om at løysinga på dei fleste av EU sine problem var meir EU og behovet for ein felles europeisk identitet, trass i at Europa mangla felles språk, felles offentlegheit, felles interesser, ein felles arbeidsmarknad ja, alle dei tinga som gjer det rasjonelt å ha t.d. ein felles utanrikspolitikk og ein felles finanspolitikk. Representanten sa òg at SV blottlegg ein lite kledeleg skadefryd over den økonomiske krisa, og at vi seier at ho berre har si årsak i EU eller euro. Kan ho dokumentere kor ein leiande SV-ar har sagt det, ved å sitere eller vise til ein konkret artikkel eller tale? Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:19:57]: Det er jo sånn at i tider som denne skal man være glad for at det fins noen erklærte og begeistrede EU-tilhengere. Jeg tror kanskje at det særlig for norske interesser er ganske viktig at noen nå står opp og har et kraftfullt forsvar av EØSavtalen, har et kraftfullt forsvar av EU, i en tid da SV er det partiet som fortsatt har programfestet at man skal si opp EØS-avtalen, Norges viktigste handelsavtale. Derfor er det viktig at vi som er på ja-sida, vi som mener at EØS er viktig, og kanskje stadig viktigere i en tid da norsk industri også utsettes for de samme problemene som europeisk industri gjør, faktisk står opp og forsvarer det som er vår livlinje til Europa. Det har vært mange diskusjoner, både på radio, på tv og i aviser, der det har kommet nokså tydelig fram at både SV og Senterpartiet har ønsket at vi, selvfølgelig, skulle ført en annen linje fra norsk side, særlig ved å si opp EØSavtalen, men hvor det også har vært et nokså tydelig signal, at man her har sagt at dette skyldes EU. Og dette er man ikke så veldig lite lei seg over. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Svein Roald Hansen (A) [10:21:25]: Først takk til utenriksministeren for en grundig og bred redegjørelse. Det er to kriser som utfolder seg i Europa nå, den økonomiske og den politiske. Den økonomiske er den akutte, men den er mulig å løse. Ser man EU-landene samlet, er gjeldsbyrden på om lag 95 pst. av bruttonasjonalproduktet. Å bringe denne ned til et bærekraftig nivå, 60 pst. av BNP, er overkommelig, men da må man overvinne den politiske krisen i de landene som sitter dypest i gjeldsmyren. De tiltak som er vedtatt, må settes ut i livet, og er det behov for flere tiltak, må de vedtas. Håpet om at tyskerne til syvende og sist tar regningen, må legges til side. Island har vist at det nytter. Der tok politikerne ansvar da krisen rammet. De vedtok og gjennomførte sterke tiltak. Nå går det igjen rett vei. Også andre av de gjeldstyngede landene har mange av de samme forutsetningene som Island for å få økonomien på rett kjøl igjen, få i gang økonomisk vekst, redusere underskuddet og betale ned på gjeldsbyrden. Håpet er at regjeringsskiftene i Hellas og Italia kan gi resultater, men i dette ligger også den politiske krisen. De politiske partiene har gitt opp og overlatt ansvaret til ekspertene. Det er et tankekors for politikkens evne til å styre når det blir virkelig krevende. Slik sett er eurokrisen dypest sett en politisk krise, først ved at flere av landene i Sør-Europa tillot seg et lånefinansiert overforbruk i ti år. De bevilget seg et velferdsnivå de ikke sørget for å finansiere. Dernest overholdt de ikke avtalen de hadde inngått med naboene, om en maks gjeldsbyrde på 60 pst. av BNP og maks underskudd på statsbudsjettet på 3 pst. Etter finanskrisen høsten 2008 skled dette ut for de fleste av landene, og nå vises den manglende evnen til å rette opp skuta selv, i håp om at naboen ville ta regningen. Det er altså i landene selv problemene er skapt, ikke i Brussel. Det er i landene selv veien ut av krisen må bygges. EU-samarbeidet har på imponerende kort tid rigget til en lang rekke tiltak, som skal og vil være viktige bidrag i arbeidet med å få økonomien på rett kjøl, og ikke minst senere hjelpe landene til holde fast ved en ansvarlig økonomisk politikk. Det aller viktigste er selvsagt å få i gang den økonomiske veksten. Den arbeidsledighet vi nå ser, spesielt blant de unge i land som Spania, Italia og Hellas, er svært alvorlig. Vi risikerer ikke bare et tapt tiår. Vi risikerer en tapt generasjon på grunn av den økonomiske krisen. Vi risikerer en generasjon tapt for arbeidsmarkedet. Vi risikerer en generasjon uten tro på og tillit til det samfunn de vokser inn i. Selv om det må bli balanse mellom utgifter og inntek-

5 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 581 ter, kan ikke landene ensidig kutte seg ut av denne krisen. Nødvendige innstramminger må kombineres med en vekststrategi som peker framover. Derfor er det en ekstra bekymring at det er høyrepartiene som vinner fram, som i Spania nå i helgen og som de gjorde i Storbritannia. Selv biskopene protesterer nå mot den britiske konservative regjeringens politikk, som rammer de svakeste i samfunnet hardest. Norge er kontrasten i Europa. Den viktigste grunnen er ikke oljen, det er politikken. Stikkordene er: handlingsregelen om en langsiktig bruk av oljeformuen, omleggingen til et bærekraftig pensjonssystem, et fornuftig skattenivå, et rettferdig skattesystem og, sist fredag, 30 mrd. kr for å hjelpe utsatte eksportbedrifter gjennom en ny eksportfinansordning. At vi også er sårbare, så vi høsten Men også da virket politikken. Regjeringen handlet raskt og resolutt, med full støtte fra denne sal. Kaster vi et blikk tilbake til 1980-tallets økonomiske krise, erfarte vi da verdien av en stor og ansvarlig fagbevegelse og en langvarig tradisjon for et bredt samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene. Et tillitsfullt dugnadsarbeid brakte oss gjennom vanskelighetene. Det er disse tingene som er juvelen i en sosialdemokratisk politikk. Det er dette som gjør oss bedre rustet til å møte det økonomiske uværet som kan bryte løs, hvis heller ikke teknokratene i Roma og Aten skulle lykkes. Det er alt dette vi må ha i bakhodet når vi torsdag skal diskutere neste års statsbudsjett. Snart får vi rapporten om EØS-avtalen og de andre, mer enn 50, avtalene vi har med EU, sett i lys av de siste 15 årene. Rapporten vil vise hvilken suksess denne avtalen har vært. Den har sikret norsk næringsliv full likebehandling i det indre marked, som kjøper pst. av vår eksport. Unntaket er fiskerinæringen, og det har vi sett resultatene av. EØS-avtalen har gitt oss langt mer. Den er ankerfestet for deltakelse i en lang rekke programmer, om forskning, utdannelse, likestilling osv. Den danner rammeverket for at nordmenn, på linje med innbyggerne i de 27 EU-landene, kan se hen til hele Europa for arbeid eller et sted å tilbringe pensjonisttiden og i de landene de måtte velge, bli behandlet som landets egne innbyggere, med den trygghet det innebærer. Det er fortsatt noen som snakker om at EØS-avtalen bør erstattes med noe annet hva det nå skulle være, når over 70 pst. av befolkningen sier nei til det som er det eneste reelle alternativet, nemlig fullt medlemskap. Noen synes å tro at det finnes en form for avtale med EU som sikrer oss likebehandling og alle rettigheter, men hvor vi selv kan velge hvilke regler vi skal følge. En slik avtale finnes ikke. Det er som å tro at vi kan slippe offsideregelen for det norske landslaget i EM-kvalifiseringen i fotball den skal bare gjelde for alle de andre. Også Sveits må til syvende og sist tilpasse sine lover til EUs regler for det indre marked på de områder hvor Sveits' avtaler dekker. De mest fantasifulle peker på den gamle frihandelsavtalen som et alternativ den som i hovedsak bare dekket varehandel. Det er en gammeldags avtale, helt utilstrekkelig for å ivareta norsk næringslivs behov på vårt største og viktigste marked. Nesten like alvorlig er det at den vil sette tryggheten i fare når det gjelder de titusenvis av nordmenn som for lengst har tatt skrittet ut i det felles europeiske landskapet, og som nyter godt av likebehandlingen og tryggheten. Senest i går fikk vi til Stortinget kommisjonens forslag til forordninger om et nytt program på justisområdet, og en forordning om et nytt program for rettigheter og borgere kom til Stortinget gjennom den nye ordningen som vi har etablert gjennom EFTA forordninger som skal sikre at EU-lovgivningen på det sivilrettslige og strafferettslige området bidrar til å sikre en reell klageadgang og domstolsprøving for personer og virksomheter i grensekryssende rettssaker i Europa, og fremme tiltak for å bekjempe narkotika og kriminalitet. Dette er tiltak som er med på å skape større trygghet for personer og bedrifter som opererer ute i Europa. Den tryggheten og rettssikkerheten dette skaper, vil vår gamle frihandelsavtale ikke gi bedrifter eller personer. I nyhetsbrevet fra vår delegasjon i Brussel kom det i dag også en gledelig nyhet for alle burhøns de skal få bedre plass fra nyttår, takket være et EU-direktiv. Så forbedringen omfatter også dyrehelsen. De som vil gamble med folks reaksjon på at disse dimensjonene ved EØS-avtalen skal kortsluttes, og at vi igjen må stå i passkontrollen på flyplassene for å reise til sydligere land, vil nok få seg en overraskelse over folks reaksjon. Det finnes bare ett alternativ til EØS-avtalen, alt annet er en illusjon, i hvert fall hvis man ønsker å ivareta norsk næringslivs behov. Til slutt: EØS-avtalen er ikke så firkantet som mange synes å tro. Det er ikke to valg: ta reglene som de er, eller reservere seg. I tilfeller hvor direktivene ikke fanger norsk virkelighet godt nok, viser det seg ofte å være rom for tilpasninger. Gassmarkedsdirektivet er et slikt eksempel, der Norge defineres som et marked under oppbygging. Andre eksempler er tunneldirektivet, som ga oss adgang til andre sikkerhetstiltak enn nødutganger, hygienepakken, hvor vi fikk spesielle garantier mot salmonella, likestillingsdirektivet, hvor vi kunne beholde ordninger som gjør det lettere for det underrepresenterte kjønn å utøve sitt yrke, og, sist, fornybardirektivet, hvor vi fikk en målsetting som tok hensyn til vår allerede høye vannkraftandel. Jeg håper EØS-utredningen vil bidra til at alle ser hvor bredt og dypt integrert vi er blitt i EU-samarbeidet gjennom de årene som er gått siden avtalen trådte i kraft, hvilke fordeler den gir for norsk næringsliv, og hvilke fordeler den gir for de mange nordmenn som bruker de mulighetene det europeiske samarbeidet har gitt, på tvers av landegrensene. Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [10:30:57]: Jeg vil berømme representanten for hans varme forsvar for EØS-avtalen. Et av skjærene i sjøen nå er diskusjonen knyttet til postdi-

6 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 rektivet. Regjeringen har jo bekjentgjort sin motstand. Nå pågår det konsultasjoner det har i hvert fall vært noen møter og det er en prosess. I den grad representanten Hansen kan gi råd om Norges posisjoner, vil hans råd være at Norge viser fleksibilitet i så måte for å sikre at ikke reservasjonen til syvende og sist medfører at deler av EØSavtalen settes ut av spill? Svein Roald Hansen (A) [10:31:44]: Jeg føler meg ganske trygg på at man gjennom de konsultasjonsordningene som EØS-avtalen beskriver, og som man så vidt har startet på, vil finne en løsning som både Norge og EU kan ivareta. Jeg tror også EU i lys av de utfordringene man nå står overfor i lys av at omdelinger av posttjenester på den gamle måten er en solnedgangssak ser at dette ikke er en så viktig sak at det vil bli noe hull av betydning i EØS-avtalen om man finner en ordning som kan godtas, der vi er i stand til å ivareta de hensyn som ligger bak det som er regjeringens standpunkt. Vi vil sikre likeverdige posttilbud i hele landet, ens porto og gode arbeidsvilkår i virksomhetene. Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:32:45]: Jeg legger merke til at representanten Hansen slår på den retoriske stortromma på vegne av sosialdemokratiet. Det er jo også sånn i Norge at biskoper demonstrerer mot den sosialdemokratiske og rød-grønne regjeringas politikk til stadighet. Vi ser at skylda i Europa er nokså jevnt fordelt, og vi kan vel si at et generelt trekk er at velgerne nå ser til høyre for å rydde opp etter bl.a. sosialdemokratier i Storbritannia, Spania og Hellas. Mitt spørsmål dreier seg også om postdirektivet. Jeg syns representanten Hansen gir et veldig godt og etter min oppfatning veldig kraftfullt forsvar for EØS-avtalen og for EU. Det er jeg veldig glad for. Samtidig sier utenriksministeren i sin redegjørelse at han har gitt uttrykk for at vi fra norsk side vil følge prosedyrene for reservasjon i den videre oppfølging av saken. Mitt spørsmål er da egentlig veldig enkelt: Med et så sterkt forsvar for EØS-avtalen med tanke på hvor viktig den er for Norge hvorfor vil Arbeiderpartiet og Svein Roald Hansen gamble med EØSavtalen når det gjelder et direktiv ingen forstår problemet med? Svein Roald Hansen (A) [10:33:50]: I Storbritannia vendte man seg, helt riktig, til høyre ved valget. Men nå ser vi at man ble veldig fort skuffet med det man fikk, med den politikken som nå føres. Jeg er redd for at det samme vil skje i Spania. Tradisjonell høyreorientert politikk vil ikke føre Europa ut av krisen. Når det gjelder postdirektivet, nevnte jeg andre mye større direktiver hvor vi har funnet løsninger og tilpasninger som både Norge og EU har kunnet godta. Postdirektivet er av en helt annen dimensjon enn disse, så jeg er sikker på at man finner en løsning. Å bruke uttrykket «gamble med EØS-avtalen» fordi om man er inne i denne prosedyren, er ja, å ta noe store ord i munnen. Dagfinn Høybråten (KrF) [10:34:48]: La meg allerede nå i debatten konstatere at vi har en nærmest rørende omfavnelse av EØS-avtalens fortreffelighet av dem som pleier å være de fremste «spekkhoggerne» mot avtalen, nemlig representanten Svein Roald Hansen og Høyres representanter. Det er interessant at når vi og Europa kommer under press, er EØS-avtalen god å ha jeg sikter ikke til utenriksministeren, som er vår mest konsistente forsvarer av denne avtalen. Men jeg lurer litt på hvor det har blitt av kampen for å bli med i unionen og i eurosonen fortest mulig. Er det slik at representanten Hansen nå er blitt mer enig med statsminister Stoltenberg, som sier at vi har mer fruktbare ting å drive med enn å arbeide for at Norge skal ha noe med euroen å gjøre? Svein Roald Hansen (A) [10:35:44]: Begrepet «spekkhoggerne» må jeg si at jeg kjenner meg veldig dårlig igjen i når det gjelder mitt syn på EØS-avtalen, men det kan vi kanskje komme tilbake til. Jeg mener at Norge hadde hatt en fordel av å være med i EU-samarbeidet, men når 70 pst. av befolkningen sier at de ikke er interessert i det, er jeg enig med statsministeren i at vi har andre ting å bruke tiden på nå. Men å tro at Norges økonomiske situasjon ville vært annerledes om vi fra 1994 hadde blitt med i EU, mener jeg er feil. Det viktigste som har gått galt i landene hvor det har gått galt, skyldes den økonomiske politikken i landene. I Norge ville vi ført den samme ansvarlige økonomiske politikken som vi har gjort til nå, og vår situasjon ville vært den samme. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Morten Høglund (FrP) [10:36:54]: Mange land i Europa har en vanskelig situasjon, og befolkningen i flere land har ikke noe håp om bedring på kort sikt. EUs institusjoner synes i liten grad å kunne løse utfordringene. Regjeringer faller som dominobrikker, og nye ledere må prøve å møte en økende grad av desperasjon. Dette er noe vi ser i flere land i Europa, et bakteppe som ikke er lystig for noen. Hittil har vi ikke opplevd at demokrati, toleranse og frihet i Europa er satt på alvorlige prøver, men vi skal passe på, slik at ikke håpløsheten gir seg utslag i aggresjon og en reversering av den åpne samfunnsordenen som i dag er rådende. Det er naivt å tro at kampen for demokrati og frihet er vunnet for all fremtid, selv i vår del av verden. Én grunn til at enkelte land nå sliter, er at de har levd over evne, manglet kontroll og opptrådt i strid med EUs egne finanskriterier. Det er ikke slik at det er noe som har kommet helt utenfra, f.eks. fra grådige spekulanter, og som så har angrepet land som har vært uskyldige. Uansvarlig politikk over lang tid blir nå innhentet. Det er selvfølgelig svært uheldig for befolkningen i disse land, men også i alle de land som delvis må betale regningen for at andre ikke har hatt kontroll eller har bevilget seg goder det ikke er dekning for. Mer enn 20 år etter Berlinmurens fall er vi i ferd med å forene Øst- og Vest-Europa. Nå ser vi at vi kan få et nytt

7 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 583 skille, mellom nord og sør. Et slikt skille kan sette hele ideen om Den europeiske union i fare. Det kan synes som om en for rask integrasjon har medført konsekvenser som kan bidra til en reversering av hele samarbeidsprosjektet. Norges bidrag til europeisk utvikling er stort, og det skjer på mange måter, bl.a. gjennom finansieringsmekanismen i EØS. Her stiller vi opp for mange land i Sentralog Øst-Europa med prosjektstøtte innen en rekke områder. Temaene som skal prioriteres, er kommet frem etter avtaler mellom bl.a. Norge og mottakerlandene. Slik utfordringene i dag er i mange EU-land, vil vi stille spørsmål ved om det ikke kan være fornuftig, sammen med mottakerlandene, å se på om midlene som skal utbetales, i større grad bør rettes mot tiltak som kan virke vekstskapende og dermed fremme sysselsetting. Disse midlene er en del av et prosjekt hvor planen legges for lang tid fremover, og det er mange som skal konsulteres. Det er dessverre ingen grunn til å tro at utfordringen med høy arbeidsledighet og lav vekst er over med det første. Vi vil derfor be regjeringen se på en mer målrettet form å bruke midlene på. I Klassekampen i forrige uke kom utenriksministeren med et sterkt forsvar for EØS-avtalen veldig bra. Vi deler dette synet. I redegjørelsen, imidlertid, tones dette ned. Ville det ikke vært naturlig, når utenriksministeren føler så mye for EØS, at han delte det også med Stortinget i en slik redegjørelse, og inviterte Stortinget til å si sitt? Det er etter vår mening viktig at vi som mener EØSavtalen tjener viktige norske interesser, er klare på nettopp det og ikke skyver all debatt om dette foran oss. Det å rokke ved EØS-avtalen på det nåværende tidspunkt er uforsiktig omgang med ikke minst norske arbeidsplasser. EØS-avtalen er på ingen måte perfekt; den kan frustrere alle. Men det å gå rundt og tro at et realistisk og minst like godt alternativ er lett å få på plass bare vi ønsker det sterkt nok, blir helt urealistisk, og den urealismen plikter vi å påtale. I sin redegjørelse har utenriksministeren en kommentar til at vi i dag ser et annet bilde av hvilke systemmodeller som virker best i forhold til økonomisk vekst. Han trekker frem de nordiske land og nevner ulike kvaliteter som høy velferd, likhet og sterk konkurranseevne. Representanten Hansen var også inne på noe av det samme og nevnte rettferdig skattesystem. Når vi skal gjøre en slik fremstilling, mener jeg at hvis vi skal være en modell på den globale arena, plikter vi også å trekke frem andre kvaliteter, som lav korrupsjon, frie medier, sterkt forsvar for menneskerettigheter, en rettsstat og tro på globalisering. Dette hører også med for å utfylle bildet. Det er ikke bare de tradisjonelle sosialdemokratiske kvalitetene som gjør at vi i dag fremstår som det kvalitetssamfunn som vi er. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Svein Roald Hansen (A) [10:42:03]: Representanten Høglund og undertegnede deler analysen av at det er uansvarlig økonomisk politikk i mange av landene som har ført til den situasjonen som er. Den ble utløst av det vi opplevde høsten 2008, og forverret av finanskrisen, men det grunnleggende problemet ligger i den økonomiske politikken i landene. Da er spørsmålet til representanten Morten Høglund: Mener han at løsningen på det er mer økonomisk styring, også på fellesskapsnivå, i et marked som er så integrert økonomisk som det europeiske markedet er, eller er løsningen å overlate mer til markedskreftene? Morten Høglund (FrP) [10:42:50]: Problemet er at en rekke land har brukt mer penger enn de har, de har ikke hatt kontroll over egne budsjetter. Når store samfunnssektorer nærmest har blitt utelatt fra budsjettkontroll, og man har oversett de styringsredskaper som finnes i f.eks. Maastricht-traktaten, går det jo galt. Noen av instrumentene har vært på plass. Hvordan eurosonens land skal innrette sine styringssystemer fremover, synes jeg de landene selv får finne ut av. Men når man inngår et så politisk prosjekt som det tross alt er å ha en felles valuta, synes det i hvert fall for omverdenen som om man må ha instrumenter som matcher det. Det handler ikke om marked eller om styring; det handler rett og slett om å ha noe som er tilpasset det verktøy man velger å benytte. Bård Vegar Solhjell (SV) [10:44:05]: Representanten Høglund heldt eit interessant innlegg i ein tidlegare debatt her i salen, der han opna for ein diskusjon om korleis EØS-avtalen skal sjå ut i framtida. Han var like klar i sitt forsvar av avtalen då som no, men han opna for det. I lys av at vi om kort tid antakeleg vil få ei offentleg utgreiing som går gjennom erfaringane med avtalen, kunne det vere interessant å høyre om representanten Høglund og Framstegspartiet framleis er opne for ein diskusjon om korleis EØS-avtalen bør sjå ut i framtida, og om eventuelle justeringar og endringar av avtalen. Morten Høglund (FrP) [10:44:47]: Ja, i aller høyeste grad. I den tiden avtalen har rukket å eksistere, ser vi at det har skjedd en betydelig endring, ikke minst i EU, på det institusjonelle og i forhold til det rettslige. Det har vært ulike traktatrevisjoner i EU-systemet vi har nå Lisboatraktaten. Det er klart at det å foreta en kvalitetsmessig oppgradering om det så er av teknisk art som gjør avtalen mer tilpasset strukturen på EUs side, tror jeg vi skal gjøre en øvelse på. Men jeg vil forsvare det grunnleggende i tilgangen til EUs indre marked, som vi har gjennom EØS-avtalen. Det er det grunnleggende jeg vil forsvare, og så kan vi ha ulike tilpasninger for å komme frem til det, som også gjør at det politiske Norge kan være tettere på i forhold til å påvirke EU. Det er i hvert fall en optimal målsetting som jeg mener vi bør ha med oss i det videre arbeid. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:45:58]: Først vil jeg takke representanten Høglund for et innlegg som ikke er fullt så skråsikkert som dem noen av dem som har hatt ordet før i debatten, har holdt. Det er litt befriende å høre. Representanten Eriksen Søreide hadde en replikk med veldig sterke ord, hvor hun sa at man setter hele avtalen

8 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 på spill hvis man bruker reservasjonsretten i forhold til postdirektivet. Er representanten enig i at hvis vi bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen, er vi i ferd med å sette hele EØS-avtalen på spill? Morten Høglund (FrP) [10:46:36]: I prinsipielle spørsmål er vi åpne for å bruke reservasjonsretten, hvis vi mener det er nødvendig. Det var vi med hensyn til datalagringsdirektivet. Vi mener postdirektivet ikke fortjener den oppmerksomheten som regjeringen gir det. Vi mener også postdirektivet griper inn på et så vesentlig område i EØS-avtalen at det bidrar til å skape usikkerhet. Jeg håper ikke den usikkerheten utkrystalliserer seg i at deler av avtalen settes ut av spill. Men det vet vi ikke. Skal vi bruke reservasjonsretten, mener vi helt klart at vi får finne andre debatter som er viktigere å ta enn den regjeringen velger å ta på dette området. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Bård Vegar Solhjell (SV) [10:47:55]: Hausten 2011 skjelv Europa. Massearbeidsløyse har festa seg over lang tid. Land slit med å betale gjelda si, og demonstrasjonar og sosiale opprør pregar ei rekkje vestlege storbyar. Vi opplever ei gjeldskrise, men meir fundamentalt ei ulikskapskrise ei krise skapt av massearbeidsløyse og stigande økonomiske og sosiale skilje i den vestlege verda. Gjeldskrisa vi ser no, har mange årsaker. For det første har ei rekkje land brukt pengar under finanskrisa for å få hjula i gang igjen og sit derfor med store underskot no når dei skulle stimulert økonomien med meir pengar. Andre land, som Italia, har mange år utan økonomisk vekst og produktivitetsvekst bak seg. Land som Hellas og andre har brukt pengar over evne og samtidig underkommunisert gjeldsbyrda og det høge forbruket for andre. Korrupsjon og politisk ukultur er òg ein del av biletet. Samtidig har omfattande, men òg ulike, demonstrasjonar prega gatebiletet i land som USA, Storbritannia og Israel og i mange søreuropeiske byar. Både EU og USA slit med å handtere gjeldsproblema. Svara på det, med nye regjeringssjefar i Sør-Europa, vert i dag kommentert i Dagens Næringsliv, der det står at marknadene har fått det beste dei kunne håpe på, men det er ikkje nok. Eg vil hevde at det vi no opplever, ikkje berre er ei gjeldskrise, men òg ei ulikskapskrise. Tre tiår med stigande økonomiske forskjellar i dei fleste vestlege land har svekt økonomien, men òg samhaldet i samfunnet. I eit land som Spania veks ein generasjon ungdom opp med at ein av to er utan arbeid. Varig høg arbeidsløyse har skapt fattigdom, men det er òg med på å halde løningane til folk flest nede. 10 pst. arbeidsløyse har vorte normalen i mange europeiske land. I Tyskland har den rikaste tidelen auka sine inntekter med 31 pst. frå 1992 til 2006, mens den fattigaste tidelen gjekk ned 13 pst. i inntekt. Land som Italia og Storbritannia er fanga i spiralar med permanent og aukande ulikskap som hemmar utviklinga i landa. Andre land, som USA og Israel, har hatt sterk økonomisk vekst i den same perioden, men dei rikaste tek ut all veksten. Den rikaste prosenten av befolkninga i USA hadde rundt 1980 ca. 10 pst. av dei totale inntektene i landet. I dag har den rikaste prosenten omtrent ein fjerdedel av alle inntektene i USA. Folk med vanlege eller låge inntekter har knapt fått auka realløn, samtidig som bustadprisane har stige i mange land, noko som har skapt dei store betalingsproblema som vi opplevde for nokre år sidan. Det er ikkje mogleg å forstå dei spreidde sosiale opprøra i mange land utan dette som bakteppe. Større klasseskilje og massearbeidsløyse er negativt for eit samfunn når det er økonomisk vekst, men det er dynamitt når veksten sviktar. Derfor må ein annan økonomisk politikk setjast i sentrum for den politiske debatten i Europa framover. For det første er det å skape utdanningsmoglegheiter og jobbmoglegheiter til alle det fundamentale omsynet i den økonomiske politikken. Det er òg fundamentalt for å halde på små forskjellar og inntekter. For det andre må vekt på å finansiere velferd framover vere større enn vekt på å kutte i velferd. Ein kjem ikkje unna å ta tak i skattenivåa dersom ein ønskjer at den europeiske velferdsmodellen skal bestå. For det tredje må alle betale for den finansieringa. I mange land ser vi at dei rikaste slepp unna. Ja, blant republikanarane i USA føregår det no ein interessant debatt, for fleire av presidentkandidatane har opna for å heve dei amerikanske skattane, men berre for dei med dei lågaste inntektene. Og for det fjerde må heile euroen under debatt det er mi klare oppfatning eit av bidraga til finanskrisa. Ein av dei tinga som gjer det vanskelegare for f.eks. Hellas, er euroen. Det hadde vore ein lettare situasjon for dei om dei kunne kombinere pengepolitikken og finanspolitikken i løysingar dersom dei ikkje var ein del av euroområdet. Kanskje det aller viktigaste er gjeldskrisa, med kredittrating som termometer, som vert presentert i mange media. Men i europeiske byar er det arbeidsløyse og ulikskap som skapar kriser i heimane, i økonomien og i samhaldet i mange samfunn. Lat meg heilt til slutt runde av med eit par ord om EØSavtalen og debatten vidare, for det er ulike og kjende standpunkt i denne salen. No kjem det likevel ei offentleg utgreiing som eg trur vil utfordre oss til for det første å kunne debattere om det er interessant å gjere endringar og for så vidt sjølve avtalen i tida som kjem men ikkje minst å halde på det positive vi har sett i det siste, at enkeltdirektiv kan verte diskutert for sitt innhald og ikkje berre som ein ny EØS-debatt. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [10:53:19]: Representanten Svein Roald Hansen sa at postombæring var en solnedgangstjeneste. Jeg skal ikke utfordre representanten Solhjell på akkurat det. Samtidig var representanten Hansen rimelig optimistisk med tanke på at vi skal komme frem til en løsning med EU om dette. Er representanten Solhjell like optimistisk, og er han bekymret for å bruke reservasjonsretten når det gjelder postdirektivet?

9 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 585 Bård Vegar Solhjell (SV) [10:53:58]: Eg trur at både EØS-avtalen og Noreg kjem til å overleve at Noreg brukar reservasjonsretten i saka om postdirektivet. Eg meiner at det ligg i EØS-avtalens natur at reservasjonsretten skal kunne brukast når viktige interesser står på spel, og at vi skal kunne diskutere det i ulike saker basert på innhaldet i dei enkelte sakene, slik som vi har gjort i fleire viktige saker det siste året. Eg oppfattar det som ein del av den pakka som EØS-avtalen er, som òg inkluderer bruk av reservasjonsretten når det er gode argument for det. Personleg trur eg at når det gjeld postombering, kjem det til å vere slik eg vil iallfall ikkje omtale det som ein solnedgangsaktivitet at folk i Noreg ønskjer å få post i framtida òg. Det eg trur er grunnen til motstanden mot direktivet, er at postombering seks dagar i veka og monopolet for brev har vorte trua. Ivar Kristiansen (H) [10:55:13]: Nå snakket representanten Solhjell mest om økte økonomiske forskjeller i USA og i Tyskland. Han kunne kanskje tatt seg bryderiet med å være litt innom Norge også. Siden han ikke var inne på SVs holdning til EØS-avtalen, så er kanskje tiden inne til å avklare: Er det fortsatt et mål anno 2011 for SV å si opp dagens EØS-avtale? Hvis svaret er ja: Hva er det som skulle tilsi med den bastante uttalelsen fra kommisjonen om at det er uaktuelt for EU-kommisjonen å gå inn på nye bilaterale avtaler at Norge skulle kunne oppnå bedre vilkår med EU ved å si opp dagens EØS-avtale? Bård Vegar Solhjell (SV) [10:56:01]: Dette er jo ein utanriksdebatt, så det er kanskje ikkje så utruleg rart å bruke mesteparten av tida på ting utanfor Noreg. Det er mange andre debattar der vi diskuterer ting i Noreg, men nok om det. Det punktet som står i SVs program om å erstatte EØSavtalen med ei anna samarbeidsform, står ved lag. Eg og SV meiner at vi ville ha gode moglegheiter dersom vi gjekk inn i ein seriøs diskusjon og gjorde eit forsøk på det. Samtidig vil eg presisere at akkurat som representanten Hansen og andre her frå Arbeidarpartiet er tilhengarar av norsk EU-medlemskap, og vi er motstandarar av EØSavtalen, er regjeringa einig om både at vi i Noreg ikkje skal søkje EU-medlemskap, og at EØS-avtalen består i denne stortingsperioden. Dagfinn Høybråten (KrF) [10:56:52]: Jeg vil si til SVs parlamentariske leder at akkurat den siste oppsummeringen av regjeringens politikk er et uttrykk for en veldig klok politikk som Kristelig Folkeparti vil arbeide for skal fortsette også utover i neste periode, når vi har et større ansvar for hva som skal være gjeldende politikk for Norge. Men jeg har et spørsmål hvor jeg ønsker å ta representanten Solhjell på ordet. Han sier at vi bør kunne diskutere de enkelte direktivene for deres innhold uten at det blir et stort spørsmål om EØS-avtalen eller ikke. Jeg vil utfordre representanten Solhjell når det gjelder det såkalte AV-direktivet som Norge har hatt et unntak fra, og har forsøkt å få bibeholdt. Det har vist seg vanskelig. Spørsmålet mitt til representanten Solhjell er om han synes det er noen stor sak for Norge å ta en reservasjon i forhold til denne saken for å hindre at vi i norske stuer skal ha fri flyt av reklame for alkoholindustrien i Europa. Bård Vegar Solhjell (SV) [10:58:00]: Ja, det er ei viktig sak. Lat meg berre presisere at dette gjeld ikkje forbod mot reklame i Noreg, men forbod mot reklame via f.eks. tv-sendingar til norsk jord. Det er likevel ei viktig sak, fordi reklameforbodet mot alkohol trur eg har vore ein viktig del av norsk alkoholpolitikk som har vore svært vellykka, saman med andre sentrale verkemiddel som Vinmonopolet og prisnivået, for å halde det norske alkoholforbruket lågt. Det er svært, svært viktig både samfunnsmessig og i forhold til folkehelsa. Derfor har eg fleire gonger uttalt og det meiner eg framleis at det er viktig at regjeringa jobbar med full kraft mot EU for å kunne bevare det unntakssystemet vi har i dag, der vi ikkje har alkoholreklame. Eg meiner òg at vi bør vurdere å bruke reservasjonsretten dersom det viser seg heilt umogleg i siste instans å finne ei felles løysing som gjer at vi kan behalde ein fornuftig politikk på området. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:59:09]: Det har vært interessant å sitte og følge med på debatten til nå, så jeg må gjøre noen refleksjoner i starten. En blir nesten litt overrasket over at representanten fra Høyre og fra Arbeiderpartiet er så blinde i troen på at uansett hva som skjer, så er EU fantastisk, og at mer integrasjon i Den europeiske union er svaret. Så må jeg ta avstand fra at det har vært noen skadefryd i mitt parti i forhold til det som skjer i EU-landene nå. Det er en dyp krise som rammer vanlige folk. Hvis man liker å dra på ferie til Spania, skal man vite at når man møter ungdom på gaten, er nesten annenhver uten arbeid. De av oss som så på Søndagsrevyen for en uke siden, så en spansk familie som ble kastet på gata, med unger, mor og bestemor. Ifølge de tallene som ble oppgitt, er det 200 familier som opplever det hver dag. Så uavhengig av om en er for eller imot EU, for eller imot euroen, er det ingen som kan glede seg over en slik krise, for det er så alvorlig for dem det gjelder, for den vanlige mann i gata rundt omkring i Europa. Men i tillegg til en dyp økonomisk krise og en dyp sosial krise er vi nå inne i en demokratisk krise, og kritikken fra euromotstanderne i Norge går jo nettopp på at man har innført en valuta uten at det var folkelig støtte til det. Det var ikke noe folkelig rop i Europa om å ha en felles valuta, det var det eliten som ønsket. I de landene man hadde en folkeavstemning, ble det i hovedsak nei til å innføre euroen, men man gjorde det allikevel. Men da hadde man ikke den politiske kraften til å innføre et politisk styringsverktøy som gjorde at man kunne takle en krise. Nå er krisen her, og man har gått rundt mer eller mindre i desperasjon for å se: Hvordan kan vi nå innføre politiske styringsverktøy? Så har europeiske ledere kommet inn i en tvangstrøye i forhold til at nå må de innføre

10 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 mer integrasjon, selv om folkeviljen aldri har vært mindre til å gjøre det. EU har skapt et system som er selvforsterkende i den forstand at man hele tiden må gi mer makt til Brussel skal systemet overleve, og det europeiske folk er mer og mer imot å gjøre det. Lederen i utenrikskomiteen illustrerte det veldig godt selv ved å si at det er ingen felles europeisk identitet. Det er en felles identitet som er en premiss for et demokrati, om man kan ha et språk, en diskusjon, at man føler et fellesskap og har vilje til å løfte i felles retning. Den finnes ikke, men EU har kommet dit at man må gjøre mer av det som er feil, og man har satt i gang en båt uten å ha gode nok styringsverktøy i forhold til det. Men ingen av oss gleder oss over det, for det er en ulykke for Europa, og det er en ulykke ikke minst for dem som rammes av det. Så hjemlige forhold: EU-motstanden i Norge er rekordstor. Det er ikke så rart. Noe av det fine med det har vært at vi har hatt en litt mer avslappet debatt om EU/ EØS-direktiver i denne salen. Vi hadde det om datalagring, der framtredende representanter fra Høyre, ja-representanter, der Fremskrittspartiet, ja-folk, turte å diskutere innholdet i direktivet. Vi fikk ikke flertall i salen, dessverre, men det var en reell innholdsdebatt, det var spenning, og denne salen avgjorde, ikke på grunn av avsenderen, men på grunn av hva man mente om datalagring, hva som ble resultatet. Vi har det nå om postdirektivet, der japartiet Arbeiderpartiet har turt, fordi de mente at det var viktigere å sikre en god postombæring enn å implementere et nytt EU-direktiv og si nei. Jeg synes det er et modningstrekk i norsk EØS-debatt at vi endelig begynner å tørre å diskutere hva vi mener selv, og hva som er Norges, våre nasjonale, interesser. Det var en viktig sak for Senterpartiet at man skulle få en EØS-utredning, for vi ønsker en faktabasert debatt, og derfor blir jeg litt trist når jeg hører representanten Svein Roald Hansen si at det finnes dessverre ingen alternativer, det finnes ingen forbedringspunkter EØS er på en måte det rette svaret uansett. Men det regjeringen har lagt til rette for nå, er å få mer fakta, som gjør at vi i denne salen kan diskutere hvordan vi kan jobbe bedre i forhold til EØS-avtalen, uansett om vi er for eller imot den. Hvordan kan vi sikre norske interesser bedre, hva er utfordringene, hva er styrken, og hva er det vi kan gjøre i fellesskap for å sikre vårt lands interesser bedre og sikre vårt folkestyre på en bedre måte? Presidenten: Det blir replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [11:04:11]: Fleksibilitet og vilje til kompromiss er ikke akkurat det som kjennetegner Senterpartiets europapolitikk. Men med den situasjonen vi er i nå, og den utfordrende diskusjonen knyttet til postdirektivet, er Senterpartiet villig til å vise fleksibilitet og handlingsrom for å kunne komme i mål uten at man oppnår reservasjon mot direktivet? Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:04:49]: Vi har ikke vist noen fleksibilitet i forhold til om vi er for eller imot EU, men i forhold til EU-direktiver har vi vist stor fleksibilitet, for vi har vært opptatt av å gå inn i direktivene, ta stilling, og de fleste direktivene har vi vært for. Andre direktiver har vi vært imot, og da har vi sagt det og hatt en åpen og demokratisk debatt rundt det. Det er det vi har vært opptatt av, også i forhold til postdirektivet. Vi har diskutert hva vi mener har vært rett for den norske postombæringen. Da har vi kommet fram til at vi mener det er rett å legge ned veto og sikre en god norsk postombæring. Men veto i seg selv er jo ikke noe mål. Målet er jo postombæringen. Så hvis man klarer å komme fram til en løsning med EU når vi har satt i gang denne reservasjonsprosessen, og man sikrer en god norsk postombæring, så er det det som er hele poenget. Jan Tore Sanner (H) [11:05:43]: La meg først uttrykke glede over at utenriksminister Gahr Støre slår entydig fast at EØS-avtalen er enda viktigere nå under den økonomiske krisen og er av enda større betydning nå enn i Det står i sterk kontrast til det budskapet som kommer fra Senterpartiet, hvor man fortsatt later som om det finnes noe annet alternativ til EØS-avtalen enn et EUmedlemskap. Jeg har gleden av å sitte i EFTA-delegasjonen sammen med representanten Svein Roald Hansen, og, for å si det slik, det er ikke noen begeistring i EU for den sveitsiske løsningen, og det er ingen som tror at det er noe alternativ. Nei til EU har som en uttalt strategi at reservasjoner mot EØS-avtalen skal brukes som et virkemiddel for å få sagt opp hele EØS-avtalen. Er det en strategi som også Senterpartiet deler, at man skal bruke reservasjonen aktivt for å undergrave EØS-avtalens betydning? Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:06:46]: Jeg vil begynne med å si at vi i Senterpartiet har tro på EU som en rasjonell aktør, og det forundrer meg at spesielt de mest rettroende ja-folkene tenker at hvis vi hevder norske interesser, vil EU gå i vranglås og si opp avtaler, sørge for at det ikke er gode handelsforbindelser mellom Norge og EU. Jeg tror ikke at EU er sånn jeg har møtt representanten Sanner i diskusjoner om postdirektivet der han påstår at det vil skje. Når det gjelder vårt forhold til EØS-avtalen, er det veldig avklart. Vi var motstandere av å implementere EØSavtalen i sin tid, og vi er fortsatt motstandere av EØSavtalen. Men vi er med i en regjering sammen med Arbeiderpartiet og SV, og der ligger det fast at i denne perioden skal EØS-avtalen videreføres. Men vi mener at selv om det ligger fast, må vi diskutere det enkelte direktiv, akkurat som mange representanter i Høyre gjorde da vi hadde en debatt om datalagring i denne salen. Dagfinn Høybråten (KrF) [11:07:50]: Representanten Slagsvold Vedum uttalte i replikkordskiftet her at Senterpartiet er meget fleksibelt når det gjelder tilpasning til enkeltdirektiver og det har vi vel alle en erfaring med at er nødvendig. Men det går noen grenser for hvor tilpasningsdyktig man skal være, og mitt spørsmål er om Senterpartiet er villig til å være med Kristelig Folkeparti og sette en stopper for at vi skal åpne for alkoholreklame inn

11 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 587 i norske hjem, på norske tv-skjermer i sendinger rettet fra Norge vel vitende om at gjør vi det, vil kravet om likebehandling komme fra de ulike deler av denne kapitalsterke europeiske industrien, og vi vil stå i fare for å måtte åpne for reklame på langt bredere basis. Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:08:47]: Dessverre sikret Kristelig Folkeparti i sin tid flertall for EØS-avtalen, og noen av konsekvensene ser vi bl.a. når det gjelder det presset som kommer på det alkoholpolitiske feltet. Regjeringen arbeider aktivt mot at det skal bli åpnet for rettede tv-sendinger mot Norge, fra f.eks. Storbritannia, som inneholder alkoholreklame. Grunnen til det er det alkoholpolitiske, at regjeringen, Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, mener at alkohol er et så stort samfunnsonde at vi må sørge for å begrense det i størst mulig grad gjennom en alkoholpolitikk som omfatter pris, tilgjengelighet, reklame, skjenketider og andre virkemidler. Det er dette som kommer til å ligge til grunn for Senterpartiet videre: Hvordan kan vi gjennom ulike virkemidler sikre at det blir minst mulig skader av alkoholen i Norge? Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Dagfinn Høybråten (KrF) [11:10:07]: La meg takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse. Krisen i EU går fra vondt til verre. Mye skyldes euroen, som både har medvirket til krisen og gjort det vanskeligere å komme ut av den. Som euromedlem kunne de søreuropeiske landene få billige lån på bakgrunn av Tysklands kredittverdighet. Resultatet ble økende gjeld og utsettelse av nødvendige reformer i arbeidsmarkedet og i produktmarkedene. Med finanskrisen kom problemene fram i lyset og nå er gjeldskrisen et faktum. For å komme ut av krisen må de kutte i offentlige utgifter og øke skatteinntektene. Da trengs økonomisk vekst. Men med euroen som felles valuta får ikke de kriserammede landene fordelen av fallende valutakurs, noe som kunne gitt dem mer konkurransedyktig eksport og mulighet for ny vekst. Euroen hindrer dette. Hellas er hardest rammet. Det er dypest sett urettferdig at vanlige folk skal ta regningen i form av arbeidsledighet og sosial nød, mens banker som har lånt Sør-Europa uansvarlig mye penger, skal få igjen hver euro. Derfor er gjeldsnedskrivningen bra, men den burde ha kommet for over et år siden og kanskje er den for liten. Kontrasten til Island er sterk. Island slo i praksis seg selv konkurs raskt. Den islandske kronen falt kraftig i verdi. Dermed har islendingene fått mer konkurransedyktig eksport og reiseliv, og de har nå en langt lavere arbeidsledighet enn Irland og de søreuropeiske landene. I denne debatten har vi sett at representanter for både Høyre og Arbeiderpartiet som tidligere har vært opptatt av å snakke ned EØS-avtalen, nå snakker den opp. Det synes jeg er bra. Også mange på den norske nei-siden bør tenke seg om. Jeg tenker da på dem som tror det finnes rosenrøde og lett tilgjengelige alternativer til EØS-avtalen. Det gjør det ikke. Norske bedrifter er avhengig av markedsadgang til sitt desidert viktigste eksportmarked på linje med sine konkurrenter. Det krever tilpasninger fra alle land som er med, også Norge. Noen peker på den handelsavtalen Sveits har med EU. Men også Sveits må gjøre krevende tilpasninger for å få markedsadgang. Det er urealistisk å hevde noe annet. EØS-avtalen er ikke perfekt, men den har vist seg å være et bærekraftig nasjonalt kompromiss. Avtalen gir oss markedsadgang og en mulighet til å reservere oss mot saker som strider mot våre interesser, hvis vi har tilstrekkelig politisk vilje til det. Det er nå et overveldende nei-flertall i folket. Men de på nei-siden som nå bruker dette som springbrett til å blåse i gang en kamp mot EØS-avtalen, spiller politisk hasard. Deres linje vil skape økonomisk usikkerhet for norske arbeidsplasser og politisk usikkerhet kan bare gagne tilhengerne av medlemskap i unionen. Nei-flertallet forvalter vi best ved å slå ring om EØS-avtalen. Norge har siden EØS-avtalen ble inngått, hatt et unntak som har hjemlet at «særskilt rettede tv-sendinger» sendt f.eks. fra Storbritannia mot norsk publikum kan underlegges samme forbud mot alkoholreklame som norske tvsendinger for øvrig. Utenriksministerens redegjørelse er blitt tolket som om regjeringen nå er villig til å gi opp denne unntaksklausulen. Det vil etter Kristelig Folkepartis syn i tilfelle være både forhastet og uheldig. Jeg håper at utenriksministeren kan bekrefte at regjeringen ikke vil oppgi forbudet mot alkoholreklame i slike rettede tv-sendinger mot Norge. Dersom utenriksministeren ikke kan bekrefte det, vil jeg i det minste be om at regjeringen ikke gir opp dagens unntak før den gjennom forhandlinger har lyktes med å få på plass bilaterale avtaler som sikrer realiteten i dette, slik at tv-sendinger ikke inneholder alkoholreklame heller ikke de rettede tv-sendingene. Det finnes ingen hastegrunn til å skape en mellomperiode med fritt fram for rettede tv-sendinger med alkoholreklame. Det kan i verste fall undergrave soliditeten i vårt nasjonale forbud mot reklame på norsk tv for øvrig. EU-kommisjonen har nylig fastslått at unionens myndigheter skal få hjemmel for å innføre grensekontroll langs Schengens yttergrenser, dvs. også i Norge. Etter Kristelig Folkepartis mening er en slik maktoverføring unødvendig. Utenriksministeren slo fast at Norge klart går imot dette. Den posisjonen forventer jeg at regjeringen står fast på. Jeg mener at den på mange måter vil undergrave mye av det som er bygd opp gjennom det nordiske samarbeidet og gjennom den avtalen vi har i Schengen, som bør kunne utvikles til å ivareta de samme hensynene som ligger bak denne foreslåtte maktoverføringen, uten at man går til et slikt drastisk skritt som griper inn i den frie bevegelighet for innbyggerne. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Tore Nordtun (A) [11:15:07]: Vi ser i disse dager hvor uløselig økonomi, politikk og samfunn er knyttet sammen nasjonalt og internasjonalt. EØS-avtalen er etter min og vår oppfatning en meget god avtale, god for Norge, forutsigbar etc. for eksportindustriens markeder.

12 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 Vi har nå en del saker som ligger og vaker, som vi sier på Vestlandet. Vi har både innskuddsdirektivet, vikarbyrådirektivet, postdirektivet og alkoholreklamedirektivet, som representanten Høybråten var inne på til slutt. Hvordan vurderer Høybråten alt dette som vi nå må få oppsummert på en måte? Høybråten var jo sterkt inne på alkoholreklame og den videre skjebnen der. Men hvis det er slik at vi ikke får de unntakene og de bilaterale avtalene med det enkelte land som eksporterer denne industrien over til oss, hvordan vil Høybråten da sortere ut disse direktivene? Er alkoholreklamedirektivet et fait accompli for Kristelig Folkeparti? Dagfinn Høybråten (KrF) [11:16:13]: Kristelig Folkepartis stemmer var, som representanten Trygve Slagsvold Vedum minnet om, avgjørende for at Norge i dag har en EØS-avtale som et enstemmig storting bygger på, selv om det er varierende i hvilken grad man elsker denne avtalen. En av forutsetningene fra Kristelig Folkepartis side for tilslutning til denne avtalen var at vi kunne bevare hovedelementene i vår alkoholpolitikk. Det gjaldt først og fremst Vinmonopolet, den gangen, men det gjaldt selvfølgelig en grunnpilar i alkoholpolitikken, som forbudet mot reklame for alkohol. Vi ser så alvorlig på dette at en eventuell åpning for slik reklame på norske tv-skjermer, framtvunget gjennom en prosess med EU, bryter med noen av forutsetningene for vår tilslutning i sin tid til EØS-avtalen. Hvis regjeringen velger å gå inn på den linjen, vil den møte et forslag om veto fra Kristelig Folkeparti her i stortingssalen. Bård Vegar Solhjell (SV) [11:17:29]: Eg kunne tenkje meg å utfordre representanten Høybråten på litt av det same som eg tok opp etter representanten Høglunds innlegg. Han er kjent som ein langvarig og varm forsvarar av og har til og med vist sin kjærleik til EØS-avtalen jamvel om han i hans posisjon som den som elskar han mest, kanskje vert utfordra etter denne debatten, er det ingen tvil om at han er for EØS-avtalen. Vi har eit utval som om kort tid skal leggje fram si innstilling og sjå på erfaringar. Er representanten Høybråten einig i at det etter det kan vere interessant å diskutere justeringar, endringar, forbetringar kall det kva ein vil av avtalen i lys av dei erfaringane vi har, og ikkje minst i lys av at avtalen heilt openbert i sin dynamiske karakter har endra seg betydeleg i løpet av den tida vi har hatt avtalen? Dagfinn Høybråten (KrF) [11:18:21]: Svaret på det er ja. Vi går med stor tro på avtalen inn i en vurdering av erfaringene med den. De to vurderingene som har vært gjort av henholdsvis Bondevik-regjeringen og Stoltenbergregjeringen tidligere, har begge konkludert med at avtalen har tjent Norge godt. Vi er veldig sikre på at en ny evaluering vil vise det samme. Men avtalen har alltid hatt et dynamisk preg, slik representanten Solhjell peker på. Det betyr at vi hele tiden må være villige til å diskutere tilpasninger og utviklinger av denne avtalen innenfor rammen av det som er våre forpliktelser, men også slik at våre interesser blir best mulig ivaretatt i den tid vi nå lever i. Jeg er ganske sikker på at med den sterke støtte som det er her i Stortinget for å bevare og beholde det fundamentet, rammeverket, som EØS-avtalen er, kan vi også ta den debatten med stor trygghet. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Borghild Tenden (V) [11:19:40]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen. I vår da vi hadde tilsvarende runde her i Stortinget, husker jeg representanten Skei Grande ønsket utenriksministeren velkommen tilbake fra Brussel, der utenriksministeren hadde vært for å si nei til postdirektivet. Skei Grande understreket da det svært oppsiktsvekkende i å si nei til postdirektivet, et direktiv som gir mer og fornuftig konkurranse innen posttjenester, slik Venstre ser det, mens man ønsker datalagringsdirektivet og omfattende overvåkning av alle nordmenn velkommen. Dette er et syn som Venstre fortsatt står bak. Jeg vil minne om at forfatningsdomstoler i Tsjekkia, Romania og Tyskland har avvist datalagringsdirektivet. Sverige har utsatt innføring av direktivet ett år, og EUkommisjonen har kritisert sitt eget direktiv i evalueringen som kom bare for noen uker siden, som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse. Så til noen andre temaer utenriksministeren løftet i sin redegjørelse. Det første jeg har lyst til å nevne, er forskning og innovasjon, hvor vekststrategien Europa 2020 står sentralt. Et sentralt moment i denne strategien er et tidfestet forskningsmål på 3 pst. av BNP innen Vi har også et slikt mål, men har dessverre ikke tidfestet det. Som komiteens leder sa, fikk vi for noen dager siden en utredning fra NIFU som konkluderer med at Norge er det eneste landet i Norden som ikke har nådd 3 pst.-målet. Finland leder an i Norden, fordi de bruker 3,9 pst. av BNP til FoUutgifter. Deretter kommer Sverige med 3,4 pst., Danmark og Island med 3,1 pst., og på siste plass kommer Norge med 1,7 pst. Jeg finner det også betimelig å understreke at norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og det europeiske forskningsprogrammet forutsetter gode rammevilkår for universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. Det må bety en økning av bevilgningene utover dagens nivå. Direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, sa f.eks. følgende etter at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 hadde blitt lagt fram: «Det svekker forskningen at universitets- og høyskolesektoren også gis et svakt budsjett. Dette setter institusjonene under et sterkt press med økte oppgaver i høyere utdanning og forskning. Norge kan bare styrkes som forskningsnasjon dersom universitetene gis muligheter til en god omstilling til blant annet økt internasjonalisering. Svært stramme budsjetter gjør dette arbeidet vanskelig.» Dette bør gi rom for litt ettertanke. Så et annet politikkområde som er viktig for Venstre, nemlig energi og miljø. EUs fornybardirektiv er et direk-

13 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 589 tiv som Venstre er glad for at regjeringen endelig har kommet til en enighet med EU om, og som kan være med på å konvertere vårt høye forbruk av fossil energi også her i Norge. Fornybardirektivet er bra for norsk økonomi. Energi Norge utarbeidet i fjor en rapport som viser at den grønne verdiskapingen i Norge i 2020 kan komme opp i 5 pst. av BNP. Svært mye av denne verdiskapingen kommer til å skje der energien blir produsert, nemlig i Distrikts-Norge. Derfor er det litt skuffende at regjeringen har forhandlet ned forpliktelsene våre i dette direktivet. I et møte i Stortingets europautvalg 30. november 2009 sa utenriksminister Gahr Støre: «Saken er for tiden til vurdering i Olje- og energidepartementet, med henblikk på gjennomføring i EØS. Olje- og energiministeren har bekreftet overfor meg at han prioriterer arbeidet med energitjenestedirektivet, og departementet utreder behovet for lovendringer og forskriftsendringer i tilknytning til direktivet samt fastsettelse av mål, målemetoder og krav til rapportering. Det er ennå ikke klart når direktivet vil bli innlemmet i EØS-avtalen, men vi er godt i gang med arbeidet rundt det.» Venstre er utålmodig på dette området, og vi mener vi har ventet lenge nok. Avslutningsvis skulle jeg gjerne ha tatt opp det utenriksministeren startet sin redegjørelse med, nemlig den økonomiske situasjonen i Europa. Det får vi imidlertid god anledning til å komme tilbake til på torsdag, i finansdebatten, men det er faktisk så enkelt: Om ikke Europa går godt, går heller ikke Norge godt. Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:24:41]: Jeg sa en god del om krisen i Europa. Jeg synes representanten Tenden oppsummerte dette godt ved å si at det at det går godt i Europa, er viktig for Norge. Går det dårlig i Europa, er det en utfordring for Norge både politisk og økonomisk. Det er klart at krisen på begge sider av Middelhavet setter disse tingene i perspektiv. Det handler om politiske kriser begge steder. Jeg synes også det er en interessant påpekning fra representanten Høglund at vi nå i tillegg til et øst vest-skille også ser tendenser til et nord sør-skille politisk og økonomisk i Europa. Representanten Solhjell mente å høre et déjà vu hos komiteens leder. Jeg må innrømme at jeg savnet et déjà vu eller et déjà vu som ikke var der. For første gang i disse debattene her i denne sal er ikke Høyre kontinuerlig opptatt av at regjeringen ikke nærmer seg EU-medlemskap i all sin politikk. Jeg synes jeg har fått det spørsmålet i utenriksdebatt etter europadebatt etter utenriksdebatt disse årene, som ironiserer over EØS-avtalens mange mangler, og at målet for å komme videre er å nærme seg EU. Det spørsmålet kom ikke i dag. Det synes jeg i og for seg er greit, for det er ikke en prioritet i norsk europapolitikk å gå den veien i dag. Jeg vil konstatere, som representanten Høybråten var inne på, og flere representanter har sagt det, at EØS-avtalen er viktigere for Norge nå enn før. Det skyldes jo at den er så omfattende mer omfattende nå enn før og dekker flere områder men også fordi vi er i en situasjon hvor Norge skal vokte seg vel for, i en situasjon med stor usikkerhet og uforutsigbarhet i Europa, å øke uforutsigbarheten rundt Norges situasjon. Vi er godt stilt, men jeg vil hevde at EØS-avtalen er med på å gjøre oss godt stilt fordi det er en forutsigbarhet rundt det vi steller med. Jeg vil si det slik at aldri har EØS-avtalen vært viktigere. Jeg tror faktisk at den aldri har stått sterkere i denne sal siden den ble vedtatt med tre fjerdedels flertall i Så er det slik at vi får en utredning om EØS-avtalen. Den er ferdig før jul. Den kommer først for vår offentlighet i begynnelsen av januar det skyldes kanskje at utvalget sitter i salen og følger debatten og ikke sitter og jobber. Men de har jobbet hardt det ønsker vi velkommen og de har bidratt til en debatt om EØS rundt om i landet som jeg også vil gi applaus for. Når den utredningen kommer, skal vi selvfølgelig ha en debatt om alle sider ved avtalen. Det ventes også i spenning på den i EU, som har tillit til at dette er en faglig forskningsrapport som kommer til å gi mange interessante perspektiver. Jeg opplevde på rådsmøtet i forrige uke at man fra EU-kommisjonens side allerede siterte delutredninger, som faktaforhold og kunnskap om EØS-avtalen. Vi skal gå inn i avtalen og utredningen og diskutere den meget frisinnet. Da mener jeg at det på ingen måte er galt å diskutere forslag om at EØS-avtalen kan bli bedre i måten den er innrettet på, i måten den virker på og i måten EU og Norge samarbeider på. Men jeg tror det er et svært dårlig alternativ å bruke tid på å diskutere oppsigelse av EØS-avtalen og retur til det Norge hadde på slutten av 1980-tallet. Jeg synes representanten Svein Roald Hansen holdt et veldig godt innlegg om konsekvensene ved det. Finansministeren og jeg var i tvil om dette med fritak fra offsideregler ville hjulpet det norske fotballandslaget. Men det er et godt bilde på hvordan man skaper ulikheter i et marked som sånn sett kan være talende. I den krisen som nå rammer Europa, blir det noen ganger spurt: Hva er Norges bidrag? Jeg synes det er viktig å peke på fire forhold som man nå legger merke til i Europa, hvor Norge faktisk spiller en rolle for å bidra på en vei ut av krisen. Det ene er EØS-finansieringsordningene. Jeg merker meg representanten Høglunds ønske om å målrette dem på en annen måte, det skal vi ta med oss. Nå har vi undertegnet samarbeidsavtalen med de fleste landene, og dem vi ikke har undertegnet med, er i en prosess i disse dager, så å si. Men jeg har erfart at de er målrettet, konkrete og gir resultater, og i sum bidrar de i og for seg til et investeringsklima, når de retter seg inn mot sosiale og økonomiske forhold. Det er det ene et vesentlig bidrag til land som trenger det. Det andre er at Statens pensjonsfond utland har investert med om lag 30 mrd. euro i EU-landene, halvparten på obligasjoner og halvparten på aksjer. Dette er langsiktige, tålmodige investeringer som også bidrar i en ustabil tid positivt. Det tredje er at vi har økt våre innskudd til IMF slik at de er styrket til å bidra til de kriseløsninger som IMF bidrar til. Det fjerde er at vi er en langsiktig, stabil og forutsig-

14 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 bar leverandør av energi til Europa, senest illustrert i går med den store avtalen om gassalg fra Statoil til britiske partnere. Det kom opp noen spørsmål om enkeltdirektiv. Det første og her var det déjà vu er at komiteens leder snakker om at vi gambler med EØS-avtalen når vi nå har reservert oss mot postdirektivet. Jeg tror vi kan senke skuldrene og si at den reservasjonsretten til representanten Slagsvold Vedum ikke er en vetorett, men det er en rett til å reservere seg, samtidig som man har en forpliktelse til å arbeide for løsninger. Det at vi har retten, har betydning, og når vi har retten, vil det også være mulig for oss å bruke den. Spørsmålet reises så: Hva er det som er så problematisk? Jeg tror jeg har svart på det flere ganger i Stortinget, men la meg gjenta etter konsultasjonene med kommisjonen: Det er to hovedforhold, slik jeg ser det. Det ene er Postens betydelige tap av inntekter, og det er et problem når vi ønsker å opprettholde posttjenester i hele landet. Det andre er at vi har grunn til forvente at enhetsportoen kan komme under press. Det er også noe som vi er opptatt av, og kommisjonen ser også det poenget. Når det gjelder seks dagers ombæring, ser ikke det ut til å være det største problemet det er altså disse to andre grunnleggende forhold. Så får vi se hvordan fremtidig kontakt med EU-siden vil arte seg på det området. Når det gjelder innskuddsgarantiordningen, arbeider regjeringen med finansministeren i spissen iherdig for å fremme norske syn der. Der pågår det en såkalt trepartsdialog mellom rådet, parlamentet og kommisjonen, og vi opplever vel at vi har fått fremmet våre syn alle tre steder. Vi har relativt bred støtte i det Europaparlamentet har utarbeidet. Vi har større grad av skepsis i kommisjonen, og vi har også blandet oppslutning i rådet. Men vi arbeider videre med det og forsøker å bruke de kanalene vi har, for en viktig sak for Norge. Jeg har ikke noe å legge til når det gjelder de rettede tv-sendingene, fordi regjeringen skal konkludere sin posisjon. Jeg tror realiteten er at muligheten for å få unntak på det området og få endret EUs holdning begynner å avklare seg i retning av at det ikke er lett eller la meg si det slik: Jeg tror ikke det ligger mulighet i det, slik EU har fastslått veldig tydelig fra deres side. Jeg kan forsikre representanten Høybråten om at det betyr ikke at vi ikke vil holde fast ved et hovedelement i vår alkoholpolitikk, nemlig alkoholreklameforbud, men i disse rettede sendingene er det da spørsmål om vi kan følge opp på andre måter i direkte kontakt med britiske myndigheter, f.eks. Her vil vi holde Stortinget orientert om den konklusjonen regjeringen til slutt treffer. Så var det snakk om Schengen. La meg der bare si at Schengen-avtalen har tjent Norge godt og tjener nordmenn som er på reise, hver eneste dag. Ofte tenker vi ikke på betydningen av det regelverket og hva det gir oss. Det er også en god ramme for måten vi nå utarbeider egne avtaler på med et annet land utenfor Schengen, vår nabo i nord, Russland. Det det er snakk om, og hvor vi er kritiske, er spørsmålet om gjeninnføring av grensekontroll i spesielle tilfeller, som vi mener er en rett som landene må ha, men hvor det ligger forslag om at det forslaget skal ligge i kommisjonen og endog i møter hvor vi ikke er til stede. Det finner vi vanskelig å akseptere, og derfor fremmer vi det synet. Det er vi for øvrig ikke alene om, det er mange av EUs medlemsland som deler vårt syn på det. Til sist: I debatten om krisen i Europa hender det i vår egen europadebatt at vi gjør den krisen til en EU-krise. Jeg tror vi er nødt til å gjøre det mer nyansert enn det. Deler av det er slik det er sagt, at valutaen er innført med manglende oppsett til å ivareta krav til en felles valuta i et sammensatt område. Men deler er jammen meg også selvforskyldt i land. Så her har vi altså en politikk i demokratiske europeiske land, og vi har retningslinjer i det demokratiske samarbeidet mellom land som har store utfordringer. Jeg synes vel generelt at vi nå har gode debatter om dette også i Norge, debatter som ikke alltid faller ned i et gammelt, velkjent norsk refreng, nemlig om vi er for eller mot norsk medlemskap i EU. Men erkjennelsen, som også jeg vil avslutte med, som representanten Tenden var inne på, av at det går godt i Europa, er avgjørende for Norge både økonomisk og vil jeg si på mitt felt, utenrikspolitikken. Som jeg sa i min redegjørelse, er vi ikke tjent med et Europa som må bruke mer og mer av sin kraft på å løse interne problemer i Brussel og bli mer og mer fjernt fra de store debattene internasjonalt der vi har sammenhengende syn, som forsvar av menneskerettigheter, som arbeid for internasjonal handel eller arbeidet for nye klimaavtaler. Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [11:34:28]: Jeg vil innom Schengen og Bulgaria og Romania og deres inntreden. Nå har Finland droppet sin reservasjon, så vidt jeg forstår. Mener utenriksministeren at det nå er en allmenn enighet om å oppta Bulgaria og Romania fullt ut i Schengen, og at utfordringer knyttet til organisert kriminalitet og korrupsjon i disse landene er borte? Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:34:57]: Jeg støtter den visjonen at de landene også kommer inn i Schengen, men jeg er veldig opptatt av at de skal komme inn i Schengen for å kunne overholde Schengens krav. Derfor har jeg forståelse for at mange land i Europa har vært kritiske og vurdert kritisk de to landene, spesielt i lys av det vi vet om administrative rutiner, korrupsjon og den type samfunnsonder som de må bekjempe. Nå ser det altså ut som om det avtegner seg et opplegg for at de kan være på vei inn, ikke gjennom ett vedtak over natten, men gjennom en trinnvis prosess hvor de må legge for dagen evne til å håndheve det regelverket som er. Inntrykket er vel at Finland og noen andre land har stått på med kritiske holdninger. Jeg tror ikke de er helt fjernet ennå. At det er en slags trinnvis prosess som kan innlemme landene i Schengen, er en tilnærming som vi i det store og hele kan støtte. Men vi er opptatt av at når man påtar seg forpliktelser, må det være noe man kan levere på, og ikke noe som forblir ugjennomført.

15 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 591 Karin S. Woldseth (FrP) [11:36:07]: Vi hørte representanten Eriksen Søreide hevde at vi satte EØS-avtalen under press, eller gamblet med den, nærmest, hvis vi brukte reservasjonsretten vår i forhold til postdirektivet. Nøyaktig de samme ordene brukte utenriksministeren når det gjaldt datalagringsdirektivet. Jeg vil gjerne vite hva som er forskjellen på disse to direktivene, og hvorfor det ene setter EØS-avtalen under press, mens det andre åpenbart ikke gjør det. Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:36:43]: Jeg skulle gjerne vite når jeg brukte ordet gamble med EØSavtalen. Det er jeg ikke sikker på at jeg har sagt. Jeg argumenterte for datalagringsdirektivet fordi jeg var for det. Jeg argumenterte mot å reservere seg mot datalagringsdirektivet fordi jeg mente det ville svekke Norges evne til å bekjempe organisert kriminalitet, det ville sette politi og påtalemyndighet tilbake i forhold til å holde tritt med et internasjonalisert nettverk som bruker disse teknologiene, som vi er tjent med eksisterer. Jeg tror også at konsekvensene av å sette seg utenfor det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Europa er større enn de er når det gjelder det vi nå diskuterer på postområdet isolert sett. Men jeg mener at det var helt legitimt å være for å reservere seg mot det direktivet for dem som var veldig mot det. Jeg var altså for det. Jeg var også for tjenestedirektivet, som mange var veldig imot. Det var ikke på grunn av reservasjonsretten per se, som jeg har vært med å forhandle fram, og som jeg forsvarer veldig sterkt, men det var altså det at jeg var uenig i synet på direktivet. Øyvind Halleraker (H) [11:37:56]: Eurovignettdirektivet, som nylig er lagt fram fra kommisjonen, omhandler mulighet for å belaste tyngre kjøretøy for eksterne kostnader, som f.eks. miljøbelastninger. Direktivet er ett av flere element for å fremme en mer bærekraftig transport i medlemslandene. I Norge er jo alle bompengeprosjekt et rent finansieringsanliggende, uten noe element av slike kostnader som direktivet er basert på. Likevel hører vi stadig fra senterpartistatsråder i denne regjeringen at rabattstrukturen i eurovignettdirektivet vil ramme norske transportører. Det hører også med til historien at det i artikkel 7 i) i direktivet, om rabatter, går klart fram at dette eventuelt dreier seg om diskriminerende rabatter. Det har vi heller ikke i Norge. Likevel ser man denne senterpartiskepsis mot nok et direktiv. Deler ministeren senterpartistatsrådenes bekymring for implementeringen av eurovignettdirektivet i Norge? Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:38:57]: Jeg føler vel her at representanten retter baker for smed; Senterpartiet hadde vel også forstått hva jeg mener med det. Jeg får svare på vegne av regjeringen, og det er at den saken har vi til vurdering. Det er av de saker hvor det foreslås ordninger fra EU som er EØS-relevante, men som ikke alltid er i samsvar med hvordan vi er organisert på norsk side. Så må vi vurdere konsekvensen av det: om det er behov for endringer og justeringer, og hvordan vi skal stille oss til innspurten for å beholde det enhetlige EØSområdet. Ivar Kristiansen (H) [11:39:32]: Mange spør seg i disse dager hva finansfyrsten Norge kan bidra med for å avhjelpe den økonomiske og politiske situasjonen i Europa. Utenriksministeren viser til at Norge er en stabil leverandør av energi til Europa. Ja, det er bra for Norge i alle fall, men også for Europa. Det fyller statskassen med inntekter og det på svært så gode kommersielle vilkår. Utenriksministeren viser til de norske IMF-bidragene. Ja, de er på 0,9 pst. av IMFs budsjett. De er altså under vår andel av verdens handel. Da er mitt spørsmål: Drøfter regjeringen konkrete tiltak for hvordan Norge kan bidra til å avbøte situasjonen i EU-landene, som nå faktisk står med alvorlige problemer opp til halsen, eller venter man på at andre land skal ta initiativ? Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:40:36]: Om representanten Kristiansen mener at vi skal gjøre dette på en annen måte, hadde det vært interessant å høre Høyres syn på det: om vi f.eks. skal putte norske penger inn i en europeisk krisemekanisme som ennå ikke er helt klar og tydelig, eller om det er andre steder vi kan bidra. Jeg har orientert om de områdene der vi bidrar. Det vi stiller tilgjengelig for IMF, er ikke fullt ut utnyttet, så der er det ikke et presserende problem akkurat nå. Jeg vil ikke bruke ordet «finansfyrste» om Norge; jeg reserverer meg fra det begrepet. Men jeg kan bekrefte at regjeringen fortløpende diskuterer både hvordan vi påvirkes av krisen, og hvordan vi kan bidra. På den måten var finansministeren i stand til å bidra meget raskt da Island kom i krise. Norge var førende når det gjaldt å finne ordninger i IMF som sikret Island. Vi gjorde også det overfor Latvia. Vi har økt vår påfylling i IMF, som gjør at vi sånn sett har bidratt til fleksibiliteten der. Men dette må vi fortløpende vurdere, og vi har ikke noen henvendelser liggende nå som vi ikke har besvart, eller som jeg tror Europa stiller seg uforstående til. For øvrig er de investeringene vi foretar, av stor betydning inne i de europeiske markedene som trenger den stabiliteten. Dagfinn Høybråten (KrF) [11:41:50]: La meg si at jeg støtter fullt ut den gjennomgang utenriksministeren ga av forholdet til reservasjonsretten, som er en veldig viktig del av avtalen, og som skal benyttes med vett og forstand, men som er det siste virkemidlet vi har i forhold til et direktiv eller et stykke lovgivning vi er uenig i. Direktivet som gjelder audiovisuelle tjenester, er et direktiv hvor jeg tror utenriksministeren og jeg deler 100 pst. synet på ønskeligheten av å hindre alkoholreklame på norske tv-skjermer. Det spørsmålet som gjenstår hos meg etter det utenriks-

16 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 ministeren har sagt her i dag, er: Er det slik at regjeringen i sin avsluttende vurdering av dette også vurderer spørsmålet om å bruke reservasjonsretten i forhold til dette direktivet? For det andre: Inngår det i regjeringens vurdering at man også vil vurdere å framforhandle løsninger bilateralt med de landene som er aktuelle? Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:42:59]: Jeg tror at når vi vurderer om vi skal innlemme et direktiv i EØS-avtalen, så vurderer vi alle muligheter på den veien. Det ene er å innlemme det, det andre er å gå imot å innlemme det. Så er spørsmålet hva som er effekten ved å innlemme det i forhold til hva som er realiteten når det gjelder alkoholreklame i vårt samfunn, hvor vi kan si nei til hovedsporene, altså det som produseres av materiale i Norge, enten det er på papir eller på skjerm, mens det som kommer utenfra, er vanskeligere. Det som kommer på papir utenfra, har jo alkoholreklame i dag. Spørsmålet er om det også vil gjelde for skjerm. Men vi vurderer alle opsjoner der. Skulle det være slik at vi aksepterer at dette direktivet blir innlemmet fordi vi av en eller annen grunn finner det riktig å ta det i den store helheten, tror jeg, uten at jeg kan konkludere på det, at det vil være naturlig å forfølge det sporet som representanten viser til, nemlig den anledningen som EU peker på til å forhandle mellom land. Hvorvidt det er en enkel strategi å gjennomføre, gjenstår å se. Jeg er ikke sikker på at det er enkelt, men det må vi selvfølgelig komme tilbake til. Borghild Tenden (V) [11:44:06]: I mitt innlegg nevnte jeg innlemmelse av energitjenestedirektivet og at saken, så vidt jeg vet, ligger til behandling i Olje- og energidepartementet jeg håper jeg har rett i det. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan er fremdriften, og når kan vi forvente at det innlemmes i Norge? Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:44:27]: Jeg kan bekrefte at det er til vurdering, og vi vil holde Stortingets europautvalg løpende orientert om det. Det har jo vært andre store saker på energifeltet som har opptatt mye av tiden i løpet av disse siste månedene, ikke minst det at vi nå bringer hele fornybardirektivet sikkert i havn, og blir en del av det. Men vi arbeider også med den andre saken og vil holde Stortinget orientert. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Steinar Gullvåg (A) [11:45:15]: Slik jeg ser det, er den økonomiske krisen i Europa nå blitt så alvorlig at det er begrunnet frykt for at den truer stabiliteten i hele vår del av verden. Vedvarende høy arbeidsledighet og en hel ungdomsgenerasjon som gradvis frarøves håpet om en bedre framtid, med arbeid, inntekt, hus og familie, er allerede en kilde til betydelig sosial uro. Folkevalgte regjeringer og nasjonalforsamlinger som ikke evner å lede vei ut av krisen, og som derfor blir en del av den, bidrar ytterligere til å svekke troen på demokratiske institusjoner. Mens vi i Norge bekymrer oss over økende politikerforakt, trenger våre kolleger i Hellas politibeskyttelse mot folkets raseri. Winston Churchill sa en gang at demokratiet er det verste samfunnssystem menneskeheten har skapt, med unntak av alle andre. Jeg er redd befolkningen i flere europeiske land bare opplever første del av Churchills postulat. I Hellas og i Italia har nasjonalforsamlingene, som selv ikke makter å ta tak i landenes grunnleggende økonomiske problemer, nå overlatt makten til rene forretningsministerier, som om det letter gjeldsbyrden eller fjerner de forpliktelsene som disse landene har tatt på seg. Blir det lettere å tåle arbeidsledigheten, redusere lønningene og pensjonene og øke skattene om regjeringen flytter ut av politikken? Sist uke deltok medlemmene av Stortingets EØSkomité på et EFTA-seminar om den økonomiske krisen i Europa. Det ble en interessant, men samtidig merkverdig opplevelse merkverdig fordi ledende EU-byråkrater åpenbart tror at økt harmonisering og sterkere europeiske institusjoner kort sagt mer EU og mindre nasjonalstat er løsningen på krisen. Det er mulig den forestillingen er utbredt i Brussel. Jeg tror kanskje det er noe av problemet, for EU og innføringen av euroen som felles valuta har nettopp gjort det mulig for land som Hellas, Italia, Spania og Portugal å leve med en stadig økende gjeldsbyrde i skyggen av blomstrende økonomier i Nord-Europa. Selv om EU nå stiller opp med gjeldssanering, nye lån og kreditter til trengende medlemsland, er det ikke nettopp ønske om økt økonomisk integrering som preger debatten innad i EU. Jeg forstår meget godt at tyskere og franskmenn vegrer seg for å betale regningen for andre land og folk som har bevilget seg velferdsordninger de selv bare må se langt etter. Samtidig kunne Svein Harald Øygard, med fortid som statssekretær i Finansdepartementet og nasjonalbanksjef på Island i ei krisetid, fortelle om Island, som i motsetning til flere av eurosonelandene er på vei ut av krisen. Island har nemlig hatt en regjering, og politikere, som har gjort det som gjøres må. En stund var arbeidsledigheten på Island på godt over 10 pst. Unge mennesker flyktet utenlands mange av dem til Norge, og de er her fortsatt. Nå er arbeidsledigheten redusert til ned mot 6 pst. Den islandske kronen er igjen konvertibel på et nivå som er pst. lavere enn den var, tillikemed levekårene på Island. Nå peker pilene opp og fram for Islands økonomi. Selv om islendingene fortsatt diskuterer sin egen sårbare valutaenhet og den kanadiske dollaren og den norske kronen er blant de alternativene som faktisk drøftes er det min påstand at det ikke hadde vært mulig innenfor eurosonen. Men krisen på Island er jo ikke over. Øygards anbefaling til våre nordiske brødre er derfor at de konsentrerer seg om en strategi for ny vekst. Dermed peker Øygard på det som er hovedproblemet i EU-landene i dag, nemlig liten eller ingen økonomisk vekst og tilbakegang paret med en gjeldskrise som gjør det nødvendig å kutte i offentlige budsjetter fordi en stadig økende del av statsfinansene går med til å betale gjeld. Redusert offentlig forbruk lar seg ikke kompensere av privat forbruk og bidrar derfor til en nedadgående spiral som kaster enda flere ut i arbeidsledighet. Det er denne utviklingen som nå må brytes.

17 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 593 Karin S. Woldseth (FrP) [11:50:31]: Først vil jeg også takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse. Han setter fokus på temaer som hele Europa er opptatt av for tiden, så man kan si at redegjørelsen er svært dagsaktuell. Jeg vil ta opp tre av de temaene som utenriksministeren løfter fram, og dele mine tanker og bekymringer med Stortinget. For det første: Demokratiutviklingen i Europa er under press. Norge er et av de landene man ser til når man skal bygge opp nye demokratier rundt om i verden. Vi er en av de beste i klassen og har eksperter som har stor erfaring innenfor dette feltet. Derfor må vi også være skeptiske til det ser jeg at utenriksministeren er det å danne regjeringer av teknokrater og byråkrater. Både Hellas og Italia har fått regjeringer som i svært liten grad er fundert i politikken. En ting er for en økonom å se på tall, valuta, aksjer og obligasjoner, en helt annen ting er å forvente at de også skal ha det politiske aspektet med seg ved at velgere vil ha stabilitet, sosial trygghet og muligheten til å velge. Landene Hellas og Italia står begge for meg som vugge for demokrati og politikk. Nå er det disse landene som først går til et profesjonelt styre av sine land. Jeg er skeptisk til retningen som tas, men forstår selvsagt hvorfor. Jeg er slett ikke sikker på at folk vil få mer tillit til politikere når disse gir makten til teknokratene. Spør du folk i Belgia og Bosnia som har vært uten regjering i mer enn et år tror jeg nok at de helst ville hatt en reell, politisk regjering. Da hadde de i det minste hatt noen å legge skylden på. Det andre temaet jeg vil problematisere, er noe som også utenriksministeren nevner i redegjørelsen sin, nemlig ungdommen. På fredag skal Europarådets Standing committee ha en hastedebatt, med tittelen: «The young generation sacrificed: political, social and other consequences of the financial crisis». Debatten er initiert av lederen for den konservative gruppen og undertegnede. Grunnen til at vi ønsker denne debatten, er at det haster med å komme med tiltak for å demme opp for det gryende opprøret som vi ser i enkelte land. Men kanskje aller viktigst er det å gi ungdom over hele Europa et håp for framtiden. Med en arbeidsledighet på pst. blant ungdom og med ungdom som utdanner seg til ledighet, må man ta dette på alvor. Ja, jeg vet at dette er et nasjonalt problem, men jeg vet også at mange unge nå ønsker å forlate landene sine og se til nye steder å etablere seg. Det betyr at kompetansen flykter fra land som i aller høyeste grad trenger å ta vare på kompetansen for å utvikle og skape en framtid for de verst økonomisk stilte landene i Europa. Utenriksministeren nevnte også minoritetene. Hvis du tilhører en minoritet, er uten jobb og uten mulighet for å skaffe deg bolig, og uten noe håp for framtiden, ja da er det vel bare snakk om tid før ulmebrannen tar skikkelig fatt. Dette kan vi ikke lukke øynene for. Opprør, hat og ekstremisme i alle retninger kommer fort i kjølvannet av håpløsheten. Det er viktig at vi ikke ofrer en hel generasjon på veien ut av finanskrisen. Europas ungdom, uavhengig av religion, rase og politisk ståsted, må få håpet om en framtid tilbake. Det er det bare et samlet Europa som kan bidra til et samlet Europa, inkludert Norge. Det er hevet over enhver tvil at finanskrisen rammer befolkningen i en rekke land. Hellas og Italia har erkjent problemene, men like bak ligger Spania, Portugal, Irland og nå også Ungarn. Får Spania like store problemer som Italia, vil det spøke for eurosamarbeidet. Det er vel derfor man nå har fått diskusjonen om en europeisk føderasjon. En overstyring og kontroll med landene i EU mener noen er det som skal til for å få kontroll med krisen i Europa. Jeg er ikke sikker på at det er veien å gå. Jeg tror nok at flere av medlemslandene da vil trekke seg ut, dels fordi det rokker ved grunnloven i de enkelte land, men også ved det å ha en sentral styring. Vi må huske på at en del av disse landene har vært sentralt styrt før, og har ingen ønsker om det. Men derfor med dette bakteppet er EØS-avtalen viktigere enn noensinne. Man kan ikke tenke seg at EØSmidlene skal forsvinne fra Romania og Bulgaria. Da ville vi umiddelbart og straks hatt to nye land i dyp krise. Jeg sier ikke at vi skal redde alle, men betydningen av EØSmidlene i et Europa i krise er enorm. En mørk høst kan man vel kalle denne høsten for Europas del. Ikke ser det ut til at det blir noen bedring med det første heller. Å snu krisen i Europa tar tid, men dette er tid Europa ikke har, ungdommen ikke har, vår felles framtid ikke har. Det haster. P e r - K r i s t i a n F o s s hadde her overtatt presidentplassen. Jan Tore Sanner (H) [11:55:52]: Europas historie er full av kriser, krig og destruktiv nasjonalisme, men også av samarbeid for å fremme demokrati og menneskerettigheter, økonomisk fremgang for å skape velferd for befolkningen og samarbeid for å løse grenseoverskridende problemer som miljø og terrorisme. Jeg mener at det er viktig å minne om dette i en situasjon hvor Europa opplever økonomisk ruskevær, og hvor mange europeiske land er inne i en dyp økonomisk krise og må skjære kraftig i både pensjoner og velferd, og opplever høy arbeidsledighet. Uten EU tror jeg at vi kunne frykte at denne krisen ville fått langt større konsekvenser, og at faren for at den økonomiske krisen ville slå over i en politisk og sosial krise som ville rammet oss alle, ville vært betydelig større. Jeg mener at vi nettopp i den situasjonen vi er i nå, skal være glad for at vi har EU, et EU som er en buffer mot proteksjonisme og nasjonalisme, og for at vi har europeiske ledere som Angela Merkel og Sarkozy, som står opp og tar ansvar og nå gjennomfører redningspakker som ingen for få år siden ville trodd var mulig å gjennomføre. Vi skal være glad for at europeiske skattebetalere viser solidaritet og er med på å hjelpe land ut av en økonomisk krise. Det er ingen tvil om at krisen også har avdekket svakheter i EU-samarbeidet, og ikke minst svakheter i eurosamarbeidet. Den største svakheten er at man ikke har gjort det man faktisk var enig om, nemlig å gjennomføre begrensninger i gjeld og underskudd i de nasjonale bud-

18 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 sjetter. Jeg har gleden av å være med i EPPs økonomiske og sosiale råd, hvor dette er en av de store diskusjonene, hvor noen ivrer etter mer føderasjon og sterkere politisk styring, men hvor andre slår fast at la oss gjennomføre det vi faktisk var enige om, nemlig klare begrensninger i landenes underskudd og gjeld. Det er viktig også å understreke at den krisen som land nå opplever, ikke er noen EU-skapt krise, men det er en nasjonalt skapt krise. Det er land som har lånt mer enn det de kan betale tilbake, det er land som har brukt mer enn det de skaper, land som har brutt det grunnleggende i all økonomi, nemlig at du over tid ikke kan bruke mer enn det du har. Det er det viktig å holde fast ved. Det er Hellas som har skapt krise i EU; det er ikke EU som har skapt krise i Hellas. Jeg mener at det er viktig at vi også får frem nyansene i det som man nå opplever i Europa. Hvis vi gjør oss et tankeeksperiment, nemlig at eurosonen hadde vært ett land noe det ikke er og heller ikke kommer til å bli hadde faktisk underskuddene på statsbudsjettet vært moderate, og det ville vært overskudd i utenriksøkonomien. Gjelden ville ikke vært større enn i Storbritannia og USA, og langt lavere enn i Japan. Hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss at fortsatt er det økonomiske muskler i Europa, og samtidig er det store forskjeller. Hellas, Spania, Italia og Portugal er i stor økonomisk krise og trenger hjelp. Samtidig er det land som klarer seg godt også i det økonomiske ruskeværet. Nederland og Østerrike er eksempler på land som har en arbeidsledighet om lag på det norske nivået. Tyskland, Sverige og Finland er land som også har klart å jobbe seg godt ut av den økonomiske krisen. Jeg mener ikke at man skal undervurdere de økonomiske utfordringene som Europa står overfor. Men i den situasjonen vi nå er, skal vi være glad for at europeiske ledere tar ansvar, og at europeiske skattebetalere viser solidaritet. Så skal vi også være åpne for en diskusjon om på hvilken måte den økonomiske krisen vil slå inn i norsk økonomi. Vi er igjen heldige, ikke bare fordi vi har en sterk statsøkonomi, men også fordi vi har en petroleumssektor som er i vekst, og at mye av vårt næringsliv først og fremst retter seg mot petroleumssektoren. Samtidig er det også deler av vår eksportindustri som er avhengig av et marked som nå faller, som opplever en sterk krone og i tillegg har en tung ryggsekk med særnorske kostnader. Det tilsier at det er behov for justeringer i den økonomiske politikken, men det vil vi komme tilbake til på torsdag, i den viktige debatten om vårt budsjett for Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:01:10]: I sin første «Fireside Chat» den 12. mars 1933 snakket president Roosevelt om situasjonen i amerikanske banker. Der sa han bl.a. følgende: Det er en del i justeringen av vårt finansielle system som er mer viktig enn penger og mer viktig enn gull, og det er folks tillit. Tillit og mot er avgjørende for suksessen i gjennomføringen av vår plan. Folk må ha tillit. Dere må ikke få panikk av rykter og gjetninger. La oss i fellesskap fordømme frykten. Dette ble sagt i en annen tid og under andre forhold. Men like fullt er det mange likhetstrekk mellom dette og den krisen som mange land nå er inne i. Vi ser at tillit blir erstattet av frykt og usikkerhet. Frykt og usikkerhet er en farlig blanding i økonomien. Å skape tillit er en av våre viktigste oppgaver. Tillit er også en av de viktigste forutsetningene for å skape trygghet. Situasjonen internasjonalt er bekymringsfull, og en svakere utvikling ute vil få konsekvenser for Norge. Prisene på metaller og fisk har falt. Flere bransjer melder om at forholdene på eksportmarkedene har blitt vanskelig den siste tiden. Vi må derfor regne med at utviklingen i fastlandsøkonomien nå vil bli svakere enn det som ble lagt til grunn i nasjonalbudsjettet for 2012, der vi så for oss en vekst på linje med det historiske gjennomsnittet neste år. Det er betydelig uro i finansmarkedene. Statens pensjonsfond utland har en høy evne til å tåle slike svingninger. Vi er ikke tvunget til å selge i dag eller i morgen og kan derfor leve med kortsiktige svingninger. Det er Norges Bank som har det operative ansvaret for fondet. Når det gjelder den langsiktige investeringsstrategien, er det viktig å finne gode løsninger som står seg over tid. Hvis Europa-andelen i fondet skal ned, må det tas en beslutning om hvilke regioner som skal vektes opp. Dette gjelder bl.a. hvilken rolle framvoksende markeder skal spille. Vi har også sagt at vi vil vurdere prinsippet for vekting av hver obligasjonsinvestering i den såkalte referanseindeksen. En samlet finanskomité sa så sent som i juni i år at endringer som er vesentlige for fondets risiko og forventede avkastninger, skal legges fram for Stortinget før de blir gjennomført. I tråd med Stortingets behandling og Norges Banks råd legger departementet opp til en gjennomgang av den geografiske fordelingen og forvaltningen av obligasjonsporteføljen i meldingen som kommer til Stortinget våren Vi har også sagt at det kan være aktuelt å begynne en tilpasning før den tid. Jeg har den siste tiden hatt flere møter med mine nordiske og europeiske kollegaer der situasjonen i Europa naturlig nok har vært et sentralt tema. I tillegg har arbeidsledigheten, spesielt blant ungdom, vært et tema. Langtidsledigheten blant ungdom øker. Det fører til at inngangen til arbeidsmarkedet blir enda trangere. Det fører til sosial utestengelse, og til at kunnskap og ferdigheter blir undergravd. Men det verste er at selvfølelse, selvtillit og motivasjon gradvis blir borte. Den gjennomsnittlige ledigheten blant ungdom i alderen år er nå i Europa om lag 21 pst. Både i Spania og i Hellas er ledigheten godt over 40 pst. Jo lenger dette varer, jo vanskeligere blir det å snu utviklingen. Europa har ikke råd til at dette skjer. Det vil være et feilgrep av historiske dimensjoner, nettopp fordi unges muligheter, håp, drømmer og framtid er avgjørende for vår felles framtid. Derfor er det nødvendig med et bredt og målrettet internasjonalt samarbeid for å ta tak i dette. OECD sier i

19 22. nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 595 sin «Employment Outlook 2011», som nylig ble lagt fram, følgende: Investering i ungdom for å gi dem en bedre start i arbeidslivet må være et hovedmål for politikken. I motsatt fall er det en stor risiko for en vedvarende vekst i en kjernegruppe av ungdom som blir akterutseilt, og som har små utsikter for arbeid og inntekt. Sett i lys av aldringen i befolkningen har ikke OECD-landene råd til de enorme og sosiale omkostninger dette vil medføre. Norge vil være både en aktiv deltaker og en aktiv pådriver i et slikt internasjonalt samarbeid. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:06:11]: Det er hyggelig at finansministeren deltar. Fremskrittspartiet inviterte finansministeren til å komme til Stortinget for å redegjøre om den europeiske gjeldskrisen, men fikk da nei, så vi er glad for å se ham her i dag. Utenriksministeren snakket om at SPU, altså Statens pensjonsfond utland, skulle avlaste gjeldskrisen i Europa. De hadde investert 30 mrd. euro i Europa. Jeg trodde faktisk ikke det var intensjonen med å investere, at referanseindeksen ikke skulle hjelpe land rundt omkring, men få best mulig avkastning av pengene. Jeg vil gjerne ha det korrekt, at det stemmer det som Fremskrittspartiet trodde var intensjonen, og at utenriksministeren ikke var korrekt med hensyn til at man hjelper Europa ved å investere i Europa, at det ikke er intensjonen. Man skal selge seg ytterligere ned i Europa, har vi fått beskjed om av Fremskrittspartiets finansperson i et møte med Norges Bank. Er det da det som er det korrekte, at man skal selge seg ned i Europa for å unngå eksponeringen for gjeldskrisen, eller er det riktig som utenriksministeren sier, at man gjerne vil ha store investeringer i Europa for å avhjelpe gjeldskrisen? Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:07:14]: Det er slik at SPU er en stor investor i Europa. Om lag halvparten av fondet er nå investert i europeiske obligasjoner og aksjer. Det er et resultat av den historiske investeringsfordelingen mellom Europa, USA og Asia. I meldingen som ble behandlet her i Stortinget i vår, sa vi at vi over tid vil vekte ned andelen som investeres i Europa. Det har Stortinget enstemmig sluttet seg til, og det er den langsiktige målsettingen. Utenriksministerens poeng er jo at gjennom investeringer som vi gjør i Europa, i et langsiktig perspektiv, er Pensjonsfondet en tålmodig og langsiktig investor, som ikke går ut og inn avhengig av svingninger på børsen. Slik sett bidrar investeringer fra SPU til større stabilitet bl.a. i de europeiske aksjemarkedene. Jørund Rytman (FrP) [12:08:21]: Finanskomiteen behandlet for halvannet års tid siden jeg mener det var i mai 2010 en sak om å gi lån til Latvia. Jeg har et todelt spørsmål: I hvilken grad har Latvia tatt i bruk det lånet som Stortinget den gang ga og eventuelt hvor mye og er det andre nasjoner som i den senere tid har tatt kontakt med Norge angående å gi tilsvarende lån? Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:08:59]: Som også utenriksministeren var inne på i sitt innlegg og i replikkvekslingen, har Norge sammen med de andre nordiske landene stilt opp med bilaterale lån til både Island og Latvia, som en del av en samordnet IMF-aksjon for å få økonomien i de to landene på fote. Begge disse landene har trukket på disse lånene, og det har vært et viktig bidrag til at en nå har fått utviklingen over på et annet spor. Vi har ikke fått henvendelser om å bidra med stat-til-statlån fra andre land. Jan Tore Sanner (H) [12:09:37]: La meg først si at jeg er glad for de signalene som gis om Statens pensjonsfond utland. I den situasjonen man nå er, er det viktig at vi også tar den diskusjonen i forhold til risiko. Det Høyre har vært spesielt opptatt av, er at Stortinget skal ha seg forelagt endringer som innebærer at man øker risikoen. Det man nå diskuterer, er jo hvordan man kan skape større fleksibilitet for å redusere risikoen bare så det er gitt som et signal. Ellers pågår det en debatt om ulike og nye krav til finanssektoren, både gjennom økte krav til egenkapital og gjennom ulike former for økt skattlegging. Det ene er aktivitetsskatt, som regjeringen så vidt har luftet i budsjettet for neste år. Det andre er den europeiske diskusjonen om skatt på finanstransaksjoner. Hva er regjeringens tidstabell for en samlet eller enkeltvis vurdering av de nye kravene? Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:10:40]: Når det gjelder første del av spørsmålet, så er det helt riktig som representanten sier, at når det er spørsmål om større omlegginger av investeringsopplegget for Pensjonsfondet, har vi praksis for og det skal vi fortsette med at det skal forelegges for og diskuteres med Stortinget. Derfor hadde vi i meldingen som ble behandlet tidligere i år, synspunkter på hvordan vi skulle ha vekting i forhold til Europa og andre deler av verden. Så dette er ett eksempel på det, og det vil vi fortsette med. Når det gjelder oppfølging av Finanskriseutvalget, så sikter vi inn mot å komme med dette i det nasjonalbudsjettet som blir lagt fram for Det er i hvert fall den foreløpige tidsplanen med hensyn til å gjennomgå de ulike forslagene som Finanskriseutvalget var opptatt av. Hvis det er forslag som er litt enklere å behandle, kan det hende at det kommer tidligere. Jan Tore Sanner (H) [12:11:37]: Når jeg tar opp dette, er det fordi jeg registrerte at flere representanter fra regjeringspartiene viser en voldsom iver etter at Norge skal gå foran EU når det gjelder å stille særkrav til vår finanssektor. Det vil jeg advare sterkt imot av hensyn til norske bedrifter og konkurransesituasjonen for norsk finansnæring. Jeg vil i likhet med både Finanstilsynet og Norges Bank advare mot det. For i høringsuttalelsene fra Finanstilsynet sier man:

20 nov. Debatt om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker 2011 «Etter Finanstilsynets oppfatning bør en ikke gå videre med vurderingen av de foreslåtte skattleggingsforslagene før en har sett effekten av disse reguleringsinitiativene» det som går på bl.a. egenkapitalkrav. Og Norges Bank konkluderer med: «Norges Bank vil derfor tilrå at man avventer å utrede en aktivitetsskatt i Norge inntil EU-kommisjonen legger fram et forslag til en slik skatt.» Er finansministeren enig med Finanstilsynet og Norges Bank i dette, eller mener finansministeren, i likhet med noen rød-grønne representanter, at Norge skal gå foran? Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:12:44]: Det er to forhold som det er viktig å svare på. For det første er jo dette en diskusjon som pågår i EU, og det har vært et felles initiativ i EU for å diskutere f.eks. en form for aktivitetsskatt eller finansavgift, som en kaller det. Jeg har vært veldig tydelig på at vi ser dette arbeidet i sammenheng med det vi skal gjøre i Norge, nettopp ut fra det hensynet som representanten Sanner også er inne på, at dette vil virke best hvis det er som en del av et felles internasjonalt samarbeid. Når det gjelder kapitalkrav, så er det en viktig debatt som også foregår ute i Europa. Behovet for å ha solide finansinstitusjoner er etter mitt syn ganske avgjørende. Fra vår side har vi sett på muligheten for et felles nordisk initiativ når det gjelder forholdet til Basel III-reglene, og hvis det skjer noe der, vil vi komme tilbake til Stortinget med det. Borghild Tenden (V) [12:13:42]: Både utenriksministeren i sin redegjørelse på torsdag og finansministeren i dag har brukt mye tid på krisen i Europa og de utfordringene vi står overfor, og det er både naturlig og bra. På torsdag, om to dager, skal vi behandle budsjettet, og det er et åpent spørsmål om dette er et budsjett å møte krisen med. Så mitt spørsmål til finansministeren er: Hvilke vurderinger har han i forhold til dette, og hvor sannsynlig er det at vi må opp med en ny krisepakke noen måneder etter at det budsjettet er vedtatt? Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:14:18]: Statsbudsjettet ble lagt fram 6. oktober, og vi mener at det var da og fortsatt er et budsjett som er godt tilpasset de utfordringene som vi ser ikke minst i europeisk økonomi. Men det som har skjedd etter at budsjettet ble lagt fram, er bl.a. at det har kommet nye anslag for veksten, både i Europa og hos Norges handelspartnere. Der er veksten nå nedjustert, og det kan få konsekvenser for veksten i norsk økonomi i 2012, som jeg var inne på i innlegget mitt. Det andre jeg vil si, er at vi har høy beredskap, vi følger godt med. Dersom situasjonen skulle gå fra vondt til verre i Europa, så er vi beredt til å fremme tiltak, men den aktuelle situasjonen vil jo avgjøre om og når og hva slags tiltak det måtte være. Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet. Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:15:30]: Mange land i Europa har bevilget seg offentlige goder gjennom lån de ikke lenger klarer å betjene. Offentlig gjeld nedskrives, og offentlige velferdsgoder kuttes. Landene har levd over evne, og de har levd over evne gjennom å trosse inngåtte forpliktelser. Og som representanten Høybråten sa: De har levd over evne på Tysklands kredittverdighet. Dette er ikke første gang disse landene lever over evne, men det er første gang de gjør det med felles valuta. Før euroens tid ble den nasjonale valutaen devaluert. Konsekvensen for innbyggerne var den gangen først og fremst at de importerte varene ble dyrere, og at det ble dyrere å ferdes og handle i andre land. Kjøpekraften med hensyn til nasjonalt produserte varer ble opprettholdt, og arbeidsplassene ble mer konkurransedyktige. Med felles valuta er ikke det lenger mulig. Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse at Norge skal være med på å ta sin del av ansvaret for å trygge europeisk økonomi. Han refererte da til våre forpliktelser gjennom EØS-avtalen, og i dag også til SPU, noe finansministeren motsa i sted. Det Norge først og fremst må gjøre, er å innse at landet er en del av en global økonomi, og at våre enorme overskudd og vår sparerate får konsekvenser for andre land. Summen av alle verdens statsbudsjetter er null. Når Norge og Kina går med store overskudd, må andre land per definisjon gå med underskudd. Og nå er disse ubalansene svært store. Utenriksministeren siterte rådspresident van Rompuy, som hevder at det Europa trenger nå, er økonomiske stimulanser, mens det Europa får, er innstramminger. Da er min invitasjon til både utenriksministeren og finansministeren: Ta rådspresidenten på ordet. Norge har mulighet til å kunne avlaste Europa. Utenriksministeren reiste spørsmålet om vi kan oppleve å få en europeisk ungdomsgenerasjon som ikke får jobb, helt uavhengig av eksamenspapirer og stor innsatsvilje. Svaret er: Ja, det risikerer vi. Da vil jeg legge til: Norge kan bidra til at dette ikke skjer, men da må vi evne å tenke og handle annerledes vi må tenke realøkonomi. La oss betrakte de høye arbeidsledighetstallene i EU som en mulighet. Vi har enorme utfordringer og et etterslep innenfor bygging og infrastruktur i Norge, vi har over mrd. kr på bok og hvor lenge finnes de, forresten, med den krisen som pågår nå, det kan vi bare spørre oss og vi mangler arbeidskraft. Det mest relevante Norge kan bidra med, er det som store deler av Europa har minst av, nemlig arbeidsplasser. Norge kan gjøre det mulig for noen av dem som har både eksamenspapirer og stor innsatsvilje, å utføre godt betalte prosjektoppdrag i Norge, gjerne betalt i euro. Og la dem reise tilbake og bruke pengene i sine hjemland. Her kan Norge midlertidig sysselsette ingeniører, veiarbeidere og bygningsarbeidere. Norge kan bidra til å realisere rådspresidentens ønsker. De får en jobb og lønn som kan sette fortgang i nasjonal økonomi, vi får infrastruktur som gjør hverdagen enklere, og som på sikt styrker vår konkurranseevne. Vi reduserer vårt overskudd en smule, men uten å skape press i norsk økonomi det er en vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon. Men det vil dessverre ikke regjeringen, her skal det ikke tenkes nytt, for det er