Sandøy, Brosviksåta og Dalsbotnfjellet vindkraftverk i Gulen kommune. Uttalelse til søknader med konsekvensutredning.

Transkript

1 Norges vassdrags- og energidirektorat Postboks 5091, Majorstuen 0301 Oslo Deres ref.: Vår ref. (bes oppgitt ved svar): Dato: , /5647 NAK-ES-MLS Arkivkode: 361.6/2 Sandøy, Brosviksåta og Dalsbotnfjellet vindkraftverk i Gulen kommune. Uttalelse til søknader med konsekvensutredning. Vi viser til brev fra NVE datert 3. januar 2012 og til søknader og konsekvensutredninger på NVEs nettsider. SAE Vind søker om konsesjon for Brosviksåta vindkraftverk (35 turbiner á 3 MW) og Dalsbotnfjellet vindkraftverk (50 turbiner á 3 MW). Zephyr AS søker om konsesjon for Sandøy vindkraftverk (25 turbiner á 3 MW). Tiltakene ved Brosviksåta og Dalsbotnfjellet omfatter også en ny 132 kv kraftledning fra vindkraftverkene til eksisterende transformatorstasjon i Frøyset. Det er positivt at anlegg i samme kommune sendes på høring samtidig. Vi forutsetter at dette innebærer at konsesjonsspørsmålet for disse anleggene blir vurdert sammen med de tidligere omsøkte anleggene i nabokommunen Solund, dvs. Ytre Sula og Ulvegreina, jf vårt brev av De tre omsøkte anleggene ligger i et område med mange planlagte vindkraftverk. DN mener det er viktig å se på vindkraftutbyggingen i en større geografisk sammenheng og komme fram til en arrondering som kan gi mest mulig energi med minst mulig miljøkostnader. Dette bør det være rom for, all den tid det er mange flere planlagte anlegg enn det som det er realistisk å bygge. Selv om hvert av de omsøkte anleggene potensielt vil kunne utløse betydelige konflikter med både naturmangfold, landskap og friluftsliv, er de etter DNs oppfatning likevel ikke blant de aller mest konfliktfylte i regionen. Dette er i tråd med de vurderinger som er gjort i Regional plan for vindkraft i Sogn og Fjordane. Når det gjelder trekkende fugl er det på lik linje med de fleste omsøkte vindkraftanlegg store mangler når det gjelder kunnskap. Dette gjelder både trekkenes omfang og karakter, og mulige negative virkninger på trekket av både enkeltanlegg og flere anlegg samlet. DN ber derfor om at det gjøres tilleggsutredninger på høst- og vårtrekket for fugl i alle sakene før beslutning fattes. Dersom det gis konsesjon til ett eller flere av anleggene, ber vi NVE om å stille krav til både forog etterundersøkelser både på hekkende og trekkende fugl, slik at det blir mulig å verifisere de antagelsene som er gjort i konsekvensutredningene. Besøksadresse: Tungasletta 2 Postadresse: Postboks 5672 Sluppen N-7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Videokonf: Internett: E-post: Postmottak@dirnat.no Saksbehandler: Mari Lise Sjong Telefon:

2 Overordnet vurdering Innenfor en radius på om lag 20 km finner vi i tillegg til Brosviksåta, Dalsbotnfjellet og Sandøy Folkestad (meldt 70 MW), Setenesfjellet (omsøkt 50 MW), Ytre Sula (omsøkt 140 MW) og Ulvegreina (omsøkt 138 MW) vindkraftverk. Til sammen utgjør dette i overkant av 250 turbiner og antatt knapt 2 TWh produsert energi. Det innebærer også store tekniske inngrep og utfordringer i forhold til landskap, friluftsliv, inngrepsfrie områder og naturmangfold i områder som i dag er relativt upåvirket. I tillegg til dette kommer anleggene litt lenger nord i fylket Lutelandet (konsesjonsgitt), omsøkte Bremangerlandet, Hennøy, Okla, Vågsvåg og Guleslettene, samt meldte Folkestad vindkraftverk. DN mener det er viktig å se på vindkraftutbyggingen i en større geografisk sammenheng og komme fram til en arrondering som kan gi mest mulig energi med minst mulig miljøkostnader. Dette bør det være rom for, all den tid det er mange flere planlagte anlegg enn det som det er realistisk å bygge. Det er derfor naturlig å knytte vurderingen av anleggene i Gulen til de planlagte anleggene i nabokommunen Solund. Regional plan for vindkraft Sogn og Fjordane Fylkeskommune vedtok Regional plan for vindkraft i juni I det faglige grunnlaget for fylkesdelplan vindkraft i Sogn og Fjordane, er områdene som er berørt av de planlagte anleggene i Gulen og Solund rangert med et samlet konfliktnivå som følger: Prosjekt Område i Regional plan Samlet konfliktpotensial Tallverdi Brosviksåta Brosviksåta Lite 8 Dalsbotn Storsteinlifjellet Lite 10 Nesfjellet Lite 10 Sandøy Midtbøfjellet Middels 12 Setenesfjellet Setenesfjellet Middels 16 Ulvegreina Ulvegreina Middels 18 Vetefjellet Middels 18 Ytre Sula Sperrefjellet Middels 18 Håfjellet Stort 22 Her går det fram at anleggene i Gulen har et lavere konfliktpotensial enn anleggene i Solund, med Brosviksåta og Ytre Sula som ytterpunkter. Konsekvensutredningene for de omsøkte anleggene i Gulen og Solund synes å bekrefte ytterpunktene i planen dvs. Brosviksåta som det minst konfliktfylte og Ytre Sula som det mest konfliktfylte anlegget. Ut over dette gir konklusjonene i utredningene i den grad de er sammenlignbare ikke et entydig bilde mht relativt konfliktnivå. Det ligger etter vår oppfatning også et betydelig spenn med hensyn til konfliktnivå innenfor karakteren middels negativ. 2

3 Prosjekt Ant. Naturmangfold Friluftsliv Landskap turbiner Brosviksåta 35 Middels negativ (i retning Middels negativ Middels negativ stort) Dalsbotn 50 Stor negativ Middels negativ Middels negativ Sandøy 25 Middels stor negativ Middels negativ Middels negativ Ulvegreina 46 Middels negativ Middels negativ Middels stor negativ* Ytre Sula 39 Middels stor negativ Middels negativ Stor negativ *Noe mer negativ enn middels Kommentarer til konsekvensutredningene og de ulike fagtemaene Naturmangfold Alle anleggene berører hekketerritorier for havørn og funksjonsområder dels hekkeområder for kongeørn. I tillegg berører anleggene enkelte andre arter rovfugl som kan være utsatt i forbindelse med vindkraft: hønsehauk og tårnfalk (Brosviksåta), fjellvåk (Dalsbotnfjellet), vandrefalk (Sandøy). Utslagsgivende for det høye konfliktnivået på Dalsbotnfjellet er hekkende storlom og smålom. Sandøy har et høyt konfliktnivå pga kystlynghei og et mindre område med kystnedbørsmyr, mens konflikten med fugl er ansett som middels negativ. Naturmangfold er dekket av ulike utredere hos Ambio miljørådgivning. Utredningene er ikke laget etter samme mal, og de gir derfor ikke noe entydig grunnlag for sammenligning av konfliktnivået for de tre anleggene. Blant annet er det ulikt hvorvidt planområde og influensområde behandles i ett eller separat. Vi ser også at samme art gis ulik verdi. Eksempelvis gis det i utredningen for Dalsbotn høyere verdi (og dermed mer negativ konsekvens) for både kongeørn (stor mot middels) og havørn (middelsstor mot middels) enn Brosviksåta. For både Dalsbotnfjellet og Sandøy er det indikasjoner på at planområdet er omfattet av territoriet til hubro, og at det ikke er usannsynlig at den hekker i området. Fordi man ikke har kunnet påvise reir eller bestemme planområdets betydning, har man heller ikke tatt hubro med i verdi- og konsekvensvurderingen. Merking av hubro i Snillfjorden har vist at arten bruker store områder bl.a. i forbindelse med næringssøk, og at den derfor vil være sårbar ikke bare knyttet til reirplassen. Hubro har status som sterkt truet (EN) i Norsk rødliste for arter 2010, og DN mener at en ut fra en føre-var holdning bør inkludere konfliktpotensialet for hubro i konsekvensutredningen. For Dalsbotnfjellet er det gjennomført feltarbeid juli. For Sandøy er det gjennomført feltarbeid tre dager i juni juli. For Brosviksåta baserer Ambio seg på materiale framskaffet av Ask Rådgivning og supplering av denne. Det går ikke fram om det er gjennomført undersøkelser i felt, med unntak av registreringer av vårtrekket for fugl. For trekkende fugl for øvrig er det ikke gjort undersøkelser for noen av anleggene. Dette er en vesentlig mangel både ved de tre omsøkte anleggene, og også for de aller fleste planlagte vindkraftanleggene langs kysten. Uten sikker kunnskap om omfanget av og karakteristika ved vår- og høsttrekket ved kysten er det umulig både å predikere og verifisere ev. negative virkninger. Vi ber derfor om at det gjennomføres tilleggsutredninger på trekkende fugl. 3

4 Kystlynghei er en truet naturtype og vurderes nå som Utvalgt naturtype, jf. naturmangfoldloven 52. En ev. utbygging vil medføre store inngrep i kystlyngheia på Sandøy. Det er derfor viktig at en ved ev. utbygging i størst mulig grad tar hensyn til verdiene, og særlig unngår områdene med purpurlyng. Tiltak for å skjøtte lyngheien og unngå gjødsling og oppdyrking bør vurderes for å kompensere for de negative virkningene. Området med kystmyr bør også tas spesielt hensyn til. Landskap Landskapsutredningene er utarbeidet av AMBIO (Dalsbotnfjellet) og Rambøll. AMBIOs utredning for Dalsbotnfjellet baserer seg på utkast til ny veileder for vurdering av landskapsvirkninger ved utbygging av vindkraftverk (Clemetsen & Simensen 2010). Utredningen er svært grundig, og det er lett å etterprøve de vurderinger av verdi, omfang og konsekvens som er gjort for de ulike delområdene Denne står i stor kontrast til utredningen for nabofjellet Brosviksåta, som er svært kortfattet, omtaler influensområdet som ett område, og kun gir en samlet karakter for verdi, omfang og konflikt. Her er det umulig å etterprøve om ulike deler av influensområdet har ulik verdi eller er mer eller mindre konfliktfylt. Alle utredningene tar i noen grad utgangspunkt i landskapskartleggingen som er gjort i forbindelse med Regional plan for vindkraft i Sogn og Fjordane. I denne kartleggingen har landskapssammenhengen der alle de tre omsøkte anleggene ligger fått landskapsverdi C Representative/vanlig forekommende landskap. Konfliktpotensialet for landskap i de tre planområdene er i Regional plan for vindkraft satt til lite. I konsekvensutredningene er konfliktnivået for alle anleggene satt til middels negativt. Dette til tross for at konsekvensene for Sognesjøen i utredningen for Dalsbotnfjellet er satt til stor negativ. Vi legger til grunn at konfliktnivået for Sognesjøen er tilsvarende høyt for Brosviksåta, og at den totale konfliktgraden for de to anleggene blir noe høyere enn angitt. Det er ikke stilt krav om at det skal gjøres noen vurdering av samlet påvirkning på landskapet av de omsøkte anleggene, ev. sammen med de øvrige omsøkte anleggene i nærheten. DN mener at det spesielt for Dalsbotnfjellet og Brosviksåta burde ha vært gjort en slik samlet analyse med fokus på innseilingen til Sognefjorden, som kanskje er den mest sårbare og utsatte delen av influensområdet. Inngrepsfrie naturområder Alle tre anleggene berører inngrepsfrie naturområder sone 2, som er den kategorien INON-områder det fremdeles finnes noe særlig av langs kysten av Vestlandet. Områdene på Dalsbotnfjellet og Brosviksåta er relativt store. Alle tre INON-områdene vil i praksis bli borte ved en utbygging. Friluftsliv I regional plan for vindkraft er planområdet for Brosviksåta avmerket som regionalt viktig friluftslivsområde, mens Gulafjorden med Eivindvik sør og sørvest for planområdet er avmerket som av nasjonal verdi. Her er det et godt utbygd sti-nett. På Sandøy overlapper det planlagte anlegget med et mindre område som er angitt med regional verdi. Gulen er en populær hyttekommune, og selv om 4

5 det meste av friluftslivet foregår uten særlig tilrettelegging, er det klart at hvert av anleggene både direkte og indirekte vil ha betydelig negativ virkning for friluftslivet. Ved en utbygging av både Brosviksåta og Dalsbotnfjellet vil mulighetene for friluftsliv i området bli kraftig redusert, da det ikke finnes gode alternativer i nærheten. Også ved realisering av kun ett av anleggene vil mulighetene for friluftsliv i tilnærmet uberørt natur bli mye dårligere. Konklusjon Alle anleggene berører hekketerritorier for havørn og funksjonsområder dels hekkeområder for kongeørn. Dalsbotnfjellet har et høyt konfliktnivå på fugl, med fokus spesielt på hekkende storlom og smålom. Sandøy har et høyt konfliktnivå pga kystlynghei og et mindre område med kystnedbørsmyr, mens konflikten med fugl er ansett som middels negativ. Det er indikasjoner på hubro både ved Dalsbotnfjellet og Sandøy. Anlegget på Brosviksåta berører regionale og nasjonale friluftslivsverdier. Både enkeltvis og samlet vil anleggene bidra til å endre landskapskarakteren i et stort område, herunder påvirke inn- og utseilingen til Sognefjorden i betydelig grad. En utbygging av et eller flere av de omsøkte anleggene vil derfor helt klart innebære til dels betydelig konflikt med miljøverdier. I regional sammenheng legger DN likevel til grunn at de tre omsøkte anleggene ikke er blant de med aller høyest konfliktpotensial. Før det gjøres vedtak ber DN om at det gjennomføres tilleggsutredninger på høst- og vårtrekket for fugl i alle sakene. Dersom det gis konsesjon til ett eller flere av anleggene, ber vi NVE om å stille krav til etterundersøkelser både på hekkende og trekkende fugl, slik at det blir mulig å verifisere de antagelsene som er gjort i konsekvensutredningene. Ettersom temautredningene i KU ikke i seg selv gir et tilstrekkelig grunnlag for etterundersøkelser, forutsetter vi at eventuelle konsesjoner setter krav til at det før utbygging defineres en «baseline» gjennom supplerende utredninger. Med hilsen Direktoratet for naturforvaltning Elektronisk dokumentert godkjenning, uten underskrift Svein Grotli Skogen e.f. Seksjonssjef Mari Lise Sjong Kopi til: Miljøverndepartementet Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Riksantikvaren Postboks 8196 Dep 0034 Oslo Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Njøsavegen Leikanger Gulen kommune 5966 Eivindvik 5

6 Margot og Jakob Rutledal, Gulafjordsvegen 2719, 5966 Eivindvik Til kommunepolitikarane i Gulen kommune. Uttale ang. planar om vindkraftutbygging på Dalsbotnfjellet og Brosviksåta. Gulen kommunestyre skal om kort tid gjere uttale til NVE når det gjeld planar om utbygging av vindkraft i kommunen. I: LOKAL SYNFARING: Me vil be om at dei politikarane som her skal gje uttale, føretek ei synfaring i dei områda som er planlagde for ytbygging. Ei eventuell utbygging av vindkraftprosjektka på Dalsbotnfjellet og Brosviksåta vil utan sidestykke vere dei største naturinngrepa som nokon gong er føreteke i Gulen kommune.. Derfor bør det vere sjølvsagt at kommunen stiller til ei synfaring i dei områda som vert omfatta av inngrep. II: 360 GRADER: Bygdelaga Nordgulen, Tveit og Haveland vil - om planane vert bygde ut i fullt monn - verte særs prega av anlegga. Det vil verte synlege vindmøller så godt som heile vegen rundt bygda, og i tillegg vil det kome to store luftspenn. Dette bør vere eit alvorleg tankekors, ikkje minst av di det ikkje har vore framlagt noko samla visualisering eller animasjon over korleis ferdige anlegg vil verte sjåande ut frå bygda. III:VARSELLYS: Luftfartsverket har sagt at dei vil krevje at vindmøller i området blir merka med raude, blinkande lys. Dette har ikkje vore framme tidlegare i diskusjonen, og noko slikt vil gjere til at den visuelle støyen frå anlegga ikkje berre vil avgrense seg til tida det er dagslys. IV:OVERKØYRING AV GRUNNEIGARAR: Dei planlagde prosjekta - og då særleg Dalsbotnfjellet - har vore utvikla utan støtte frå mange av grunneigararane SAE Vind trakk seg ut frå sitt prosjekt på Dalsbotsfjellet då det synte seg at dei ikkje hadde støtte frå mange nok av grunneigarane. Zephyr har handla stikk i strid med det dei sa på det fyrste møtet dei skipa til om planane. Då sa dei at dei ikkje ville utvikle eit prosjekt om dei ikkje hadde eit tydeleg fleirtal av grunneigarane med seg. Sjølv om dei har fått overlevert underskriftsliste der mange av grunneigarane går mot utbygging,har dei ikkje berre fortsett, men faktisk utvida dei opprinnelege planane for utbygging drastisk. Om Dalsbotnfjellet vindpark får grønt lys frå kommunen, vil dette i høgste grad vere eit overtramp mot den lokale sjølvråderetten - noko spesielt dei partia som set dette høgt, lyt merke seg. Det er også å merke at kjernerområdet for utbygginga, ligg i felleseige til Nordgulen og Tveit. Her går eit fleirtal av grunneigarane mot utbygging så langt me kjenner til. V: NATUROMRÅDE: Etter framlagde planar vil alle frie fjellområde rundt busetnaden i Nordgulfjorden bli bygde ut. Kvar ein ferdast i desse fjella, vil ein både sjå og høyre vindmøller. Her vil vere milevis med vegar og kraftliner i tillegg til store planerte anleggsområde rundt kvar vindmølle. Her blir trafostasjon. Naturområdet er ikkje berre ei sak mellom grunneigarar, utbyggjarar, Gulen kommune og NVE. Naturen tilhøyrer alle både nolevande og dei som kjem etter. Blir det gjennomført utbygging, vil det gjere oboteleg skade. Det vil bli altfor stor øydelegging av ein vakker natur. VI: INNTEKTER TIL GULEN KOMMUNE / FRAMTIDIG KOMMUNESTRUKTUR:: Dei lova skatteinntektene frå anlegga har stadig vore løfta fram som eit argument for utbygging. Når planar om kommunesamanslåing truleg blir gjennomførde innan få år,vil. Gulen kommune kanskje tilhøyre ein monaleg større Nordhordland-kommune, og då vil desse midlane ende opp i Knarvik. Det er nok lite truleg at «gamle» Gulen kommune i så fall vil få noko ekstra av desse skatteinntektene.då vil fastbuande rundt anlegga og «gamle» Gulen kommune sitje att med svarteper. Grunneigarane får sitt same kvar dei bur.

7 Norsk Ornitologisk Forening (NOF) Sandgata 30 B N-7012 Trondheim e-post: nof@birdlife.no internett: Telefon: (+ 47) Fax: (+ 47) Bankgiro: Org. nr.: NVA Norges vassdrags- og energidirektorat NVE Middelthunsgate 29 Postboks 5091 Majorstua 0301 Oslo Deres ref. Deres kontaktperson Vår ref. Vår kontaktperson Dato Tale Helen Seldal 2012/ Anne Kolstad Sandøy vindkraftverk konsesjonssøknad SAE Vind - høring Det vises til konsesjonssøknad fra Statkraft Agder Energi Vind DA datert 1. desember 2011 og til fastsatt høringsfrist 12. mars Med utgangspunkt i at vi så sent som den 11. og 12. mars fikk henvendelser med nye og etter vår oppfatning viktige opplysninger om forekomster av sårbar natur i og inntil planområdet, fant vi det ikke mulig å avgi høringssvar uten å inkludere disse opplysningene. Vi ber derfor om at vårt høringssvar aksepteres selv om fristen er overtrådt. Generelt om lokalisering og utredningsprogram Vi merker oss at utredningsprogrammet legges på samme mal som i prinsippet er benyttet uten endringer for de aller fleste av konsesjonssøknadene for vindkraftverk i Norge de siste 15 åra. Dette betyr at myndighetene ser bort fra de rekommandasjoner som ble gitt til den norske regjering gjennom vedtak i Convention on the Conservation of European Wildlife and Natural Habitats, Standing Committee, møte den 26. november 2009, Recommendation No. 144 (2009). Her minner Standing Commettee først om de forpliktelser Norge har påtatt seg ved å slutte seg til Bernkonvensjonen, deretter gis det råd i 10 punkter om hvordan den norske regjering kan forbedre saksprosessen med hensyn til naturverdier under forarbeid og behandling av konsesjonssaker for vindkraftverk i Norge. Krav som spesielt sikrer å oppfylle rekommandasjonens punkter 2., 4., 5., 6. og 10. burde vært implementert i konsekvensutredningsprogrammet for konsesjonssøknader for vindkraftverk. Det er nettopp for tema som berøres i de nevnte punktene at både vår forening og en rekke andre høringsparter i mange tidligere konsesjonssøknader for vindkraft har etterlyst utredningsprogram som målrettet og grundig skaffer et oppdatert og helhetlig kunnskaps- og vurderingsgrunnlag for utredninger og konsesjonsbehandlinger. Vi kan ikke se noen forbedring i utredningsprogrammet for den aktuelle søknaden. I tillegg til de internasjonale råd og forpliktelser har vi også en sektorovergripende nasjonal lov naturmangfoldloven (nml) som skal virke sammen med andre lovverk, f.eks. energiloven og plan- og bygningsloven for beslutninger som angår naturmangfold. Det er nødvendig at prinsippene i nml ( 8-12), som skal sikre kunnskapsbasert forvaltning, diskuteres og at vektinga av disse prinsippene opplyses i utredningene i henhold til nml 7. Vi vil peke på at 8 kunnskapsgrunnlaget og 10 samlet belastning er særlig aktuelle i denne saken. Konsekvenser for biologisk mangfold spesielt for fuglelivet Naturlig nok vil vårt utgangspunkt først og fremst være forekomstene av fugl og et eventuelt vindkraftverks forventede effekt på fuglelivet i og inntil planområdet. Det kan konstateres at omfanget av feltarbeid for hele temaet biologisk mangfold er meget begrenset og omfatter registreringer som strekker seg over 3 dager, fordelt på to turer, begge midtsommers. Som det framgår av rapporten, er dette det viktigste grunnlaget for rapporten om biologisk mangfold. Ut over dette er det innhentet data fra Artskart og Naturbasen, og vist til naturtype- og viltkartlegging fra 2005 og 2006, samt innhentet BirdLife arbeider med fuglevern på global basis NOF representerer BirdLife i Norge

8 opplysninger fra noen få informanter. Det er vanskelig å dra annen konklusjon enn at kunnskapsgrunnlaget fra feltarbeid og refererte kilder må være begrenset, selv om materialet i rapporten av oppdragstaker vurderes samlet sett å være relativt representativt for det som finnes i området. Det tas et visst forbehold for plantekartlegging med bare tre dagers feltarbeid. For fugl er feltarbeid 30. juni og 1. og 14. juli betraktet som en representativ periode for å fange opp hekkende fugl. For forekomster og funksjoner til andre årstider er det kun lagt til grunn andre hånds kilder. Det tas et visst forbehold om at forekomster bl.a. av planter og fugl ikke er fanget opp gjennom datainnhentingen. Det er vanskelig å forstå at vurderingene av grunnlagsmaterialet og kunnskapen om biologisk mangfold i området kan være riktige med så lite tid brukt på målrettet feltarbeid, og som til overmål skal dekke hele spekteret innen fagtemaet. Dette mener vi blir bekreftet i rapporten selv, etter som det opereres med usikkerhet knyttet til tolking av enkeltobservasjoner og vurdering av ubekreftede opplysninger om forekomster som burde være av interesse, men hvor det åpenbart ikke er innhentet dokumentert og oppdatert kunnskap. Dette til tross er det registrert fuglearter som burde vært viet større oppmerksomhet enn det som er gjort i rapporten. Vi vil særlig peke på hekkende havørn (norsk ansvarsart og en art på Appendix IIlista i Bern-konvensjonen som skal tas hensyn til), hubro (sterkt truet), svartstrupe (nær truet) og tornskate (nær truet), et utvalg av arter som hver for seg bør vies spesiell oppmeksomhet i forhold til arealbrukskonflikter og som har miljøkrav som også hver for seg indikerer at planområdet inneholder verdier og naturkvaliteter som for viktige karakterer skiller seg fra det vanlige i regionen. Havørn og hubro har spesielle kvalitetskrav til lokalisering av hekkeplass i denne type landskap, i tillegg til at næringstilgang skal være rikelig, og både svartstrupe og tornskate er arter med meget avgrensete forekomster i denne landsdelen. For svartstrupe gjelder dette landet som helhet, og for tornskate er forekomstene på Vestlandet meget sparsomme, i tillegg til at arten har vært på vikende front også i de delene av landet hvor den tidligere har vært mer vanlig (Østlandet/Sørlandet). Derfor er det overraskende å konstatere at disse to artene er verdivurderte på linje med strandsnipe og bergirisk, som riktig nok begge har vært gjennom en periode med negativ bestandsutvikling og derfor er blitt oppfanget av kriteriene for å komme på norsk rødliste (nær truet), men som begge fremdeles har og har alltid hatt en meget stor geografisk utbredelse på landsbasis. Havørna er ikke verdivurdert, slik den burde vært ut fra at den er en av Norges viktigste ansvarsarter. Det må derfor være berettiget grunn til å stille spørsmål ved den totale verdivurderingen av fuglelivet i området, både ut fra de tross alt sparsomme, men likevel høyst interessante indikasjonene i de observasjonene som er gjort for potensielt hekkende fugl, og når det gjelder bortimot fravær av kunnskap om trekkende og overvintrende fugler. Dette må i neste omgang vurderes opp mot de opplysninger vår forening har fra flere år tilbake, og opplysninger som er innrapportert til foreningen inn mot høringsfristen for konsesjonssøknaden. Summarisk vil vi derfor påpeke: Havørn Rapporten viser til en reirplass innenfor planområdet. Dette er en tradisjonell hekkelokalitet som har vært kjent gjennom årrekker. Reiret ligger ca. 80 m fra nærmeste inntegnede turbinfundament og med ytterligere seks turbiner innen noen få hundre meters avstand i et område som vil være denne lokalitetens markeringsområde for territorieforsvar. Ytterligere fire turbiner er lokalisert i det som er lokalitetens viktigste næringssøksområde langs strandsona. I rapporten er det antydet at ytterligere ett havørnpar har tilhold i/nær planområdet. Det kan bekreftes at så er tilfelle, også her med få hundre meters avstand til de nærmeste turbinene og i det naturlige territoriemarkeringsområdet. Dette gjelder de delene av planområdet som er lettest oversiktlig, men det er sannsynlig at de delene av området som ikke er like godt kartlagt og er mer avsidesliggende, kan ha viktige funksjoner for ytterligere flere havørnpar, som antydet i rapporten. Det er nevnt i rapporten at planområdet synes å ha en viss betydning som overvintringsområde for unge havørner (og kongeørn). Dette i seg selv burde ha vært viet mer oppmerksomhet, og det som helt mangler i vurderingene av områdets betydning for havørn, er det faktum at det foregår en vandring av 2 BirdLife arbeider med fuglevern på global basis NOF representerer BirdLife i Norge

9 i hovedsak yngre havørner mot sør på høst og vinter, en motgående vandring mot nord på vår og sommer. Ringmerkingsfunn viser at det er betydelige antall som deltar i en slik vandring, selv om det ikke foregår som ordinært høst- og vårtrekk. Som typisk seilflyver (gjelder også flere andre rovfuglarter) følger disse vandringene terrengformasjoner som definitivt ikke er ledelinjene langs ytterkysten. I hovedsak følger de høydedrag, rygger og landskap med gunstig termikk i nord/sørretningen, og da først og fremst over indre del av strandflatelandskapet langs kysten, særlig der dette landskapet grenser opp mot høyereliggende terreng på de indre, større øyene, eller der fastlandet når ut mot og danner fall mot de lavere kystområdene. Slike rovfugltrekk er kjent lenger sør på Vestlandet (Rogaland) og lenger nord (Stadtområdet og Mørekysten), men kunnskap mangler i stor grad langs kysten av Hordaland og Sogn og Fjordane. Hubro Under registreringsarbeidet er det vist til funn av ferske spor etter hubro innenfor planområdet, men uten at det åpenbart er undersøkt nærmere med tanke på verifisering av mulig hekking. Landskapet i det aktuelle terrenget burde by på tilfredsstillende reirlokaliteter. Videre er det vist til opplysninger om reirfunn med unger, uten at det knyttes til området med funn av spor Det kan verifiseres at en lokalitet med tilhold av hubro og med indikasjoner på hekking ligger på en annen del av øya, 1,5-2 km fra nærmeste inntegnede turbinfundament. Dette burde indikere at planområdet kan være vesentlig viktigere for denne arten enn det som fremgår av KU-rapporten. Svartstrupe Innenfor planområdet ble det registrert to lokaliteter med svartstrupe. Dette i seg selv må noteres som viktig, etter som året 2011 var et bunnår for arten etter to strenge vintre. Dette er en art som har en meget begrenset utbredelse i Norge og hvor arten av den grunn i kombinasjon med at den er ømfintlig for vinterklima og endringer i vegetasjonstype og derav følgende bestandsproblemer, er plassert på den norske rødlista som nær truet. Den er knyttet til områder innenfor +2 o isotermen for januar og februar, stort sett sammenfallende med utbredelse av purpurlyng i Norge med en lignende toleransegrense for vintertemperaturer. Det er derfor viktig å se dette i sammenheng med KUrapportens omtale av naturtypen kystlynghei med innslag av purpurlyng som en viktig naturtype i store deler av planområdet. Sett i denne sammenheng bør områdets potensiale for nettopp denne arten vurderes betydelig høyere enn tilfellet er i KU-rapporten. Ut over det må det også være et misforhold mellom verdivurderingen av denne arten (sammen med tornskate) og de to andre fugleartene som er nevnt i rapporten, strandsnipe og bergirisk, med samme rødlistekategori som svartstrupe og tornskate (nær truet). Ut fra rødlistekriteriene og de nevnte arters bestandstrender de siste åra, faller de innenfor kriteriene for denne kategorien, men i en verdivurdering i denne sammenheng, må det likevel tas med at begge de to artene har en vid utbredelse i Norge og er ikke spesielt kravstore eller spesialiserte i sine habitatvalg, sammenlignet med svartstrupe (og tornskate). Dette også sett på bakgrunn av at bestandsstørrelsen for svartstrupe i Norge ble i 1994 vurdert til par, alle knyttet til rikere utforming av kystlyngheisonen, mens strandsnipe ble vurdert i størrelsesorden par, spredt over så godt som hele landet fra havnivå til høyfjell, mens bergirisk ble vurdert å ligge mellom og par, fordelt langs hele kysten og i fjellområdene. På denne bakgrunn må det være hevet over tvil at verdivurderingen for svartstrupe i planområdet (middels), gitt samme klassifisering som bergirisk og strandsnipe, må være helt feil. Tornskate Arten har hatt negativ bestandsutvikling i hele sitt utbredelsesområde. I Norge har den tradisjonelt vært knyttet til Østlandsområdene og vestover til Rogaland. På det egentlige Vestlandet har arten vært meget sporadisk. Det er gjort et fåtall hekkefunn, stort sett knyttet til det åpne, heipregede kulturlandskapet i strandflatebremmen langs kysten. Påvisning av fugl med reirmateriale innen planområdet i 2011 indikerer hekking og faller godt sammen med i hvilke naturtyper arten opptrer på Vestlandet. Dette må umiddelbart oppfattes som en kvalitetsindikator for området, både fordi det landskap- og vegetasjonsmessig er tilfredsstillende i et marginalt område for arten, og fordi det samtidig også indikerer et næringsgrunnlag som tilfredsstiller denne artens næringsvalg (store insekter/smådyr som burde vært et eget kunnskapstema for å vurdere biologisk mangfold). Det faktum at dette er registrert i en periode hvor arten har vært inne i en negativ bestandssituasjon, burde forsterke en slik vurdering. Ut fra dette er det åpenbart at verdivurderingen også for denne arten, sammenlignet med de tross alt betydelig mer tallrike og utbredte artene strandsnipe og bergirisk, må være feil. Den bør noteres som en betydelig høyere verdiindikator enn de nevnte artene.

10 I det som er vurdert som øvrig influensområde, og som ut fra de sparsomme krav som stilles i utredningsprogrammet og det som åpenbart har vært mulig å samle av kunnskap gitt rammene for utredningsoppdraget, sier det seg selv at kunnskapsgrunnlaget for vurderinger må være enda mer mangelfullt enn for selve planområdet. Likevel er det også her nevnt forekomster og antatte forekomster av fuglearter som burde vært fulgt opp for å skaffe seg et sikrere vurderingsgrunnlag. Dette gjelder fugler knyttet til lynghei og kulturlandskap (i dagens bestandssituasjon ikke minst vipe), det gjelder vannfugl og det gjelder rovfugl. Det er derfor god grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved verdivurdering som havner på den «trygge» benevnelsen «middels» når vurderingsgrunnlaget er mangelfullt. Virkning av vindkraftverk på fugl bruk av erfaringsreferanse For vurdering av mulige effekter av vindkraft på fugl må det være en fullstendig feil måte å tilnærme seg problemstillingene ved å vise til at fordi foreliggende studier av problemene er gjennomført i andre miljøer og over for andre fuglearter enn i Norge, vil overføringsverdien til våre forhold være begrenset. Dette fordi det tross alt over en 25-årsperiode i sum er gjennomført mange studier, mange nok til at et konsulentfirma som påtar seg et slikt utredningsoppdrag der bl.a. tilgjengelig erfaringsmateriale nødvendigvis må være fundamentet for effektvurderinger, må besitte faglig kompetanse til å kunne finne fellesnevnere for hele det materialet som er samlet og presentert innen temaet. Dette må være en helt sentral del av utredningsoppdraget. Uten å være i stand til det, kan det være grunn til å etterlyse forutsetningene for å gjøre en slik utredning i det hele. Når så heller ikke de effektundersøkelsene som er utført her til lands og som av myndighetene er sagt skal danne et best mulig grunnlag for å gi en bedre vurdering av vindkraftutviklingens effekt på norsk natur, har fått særlig stor plass i effektvurderingene, finner vi grunn til å stille spørsmål ved hvordan dette er brukt i konsekvensutredningen. Derfor må vi etterlyse hvordan den relativt omfattende gjennomgang av effektstudier av vindkraft er benyttet inn i utredningen for det omsøkte kraftverket. Det presenteres en oversikt og henvisning til studier gjort over et langt tidsrom og med effektkonklusjoner som varierer fra A til Å, men uten at fellesnevnere, som bl.a. ble påpekt i den føderale, amerikanske oppsummeringen da de første, store vindkraftverkene skulle gjennomgå vurdering av fornyet konsesjon etter 25 år. Det vil nødvendigvis bli begrenset verdi av et stort antall litteraturreferanser hvis ikke dette er benyttet til å identifisere hovedlinjer og fellesnevnere for de vindkraftverk som har vist seg å gi store, negative effekter for naturverdier, versus de som det er vanskelig å påvise målbare, negative effekter. Blant de mange referansene som det er vist til, finner vi all grunn til å sette søkelyset på en som i de seinere åra er benyttet som et viktig grunnlag for å vurdere effektpotensialet for en artsgruppe som i mange studier har vist seg å være særlig utsatt for negative effekter ved vindkraftverk, nemlig Whitfield og Madders utregninger av unnvikelse i forhold til vindturbiner for rovfugl, som er beregnet til minst 98 % og hos de fleste % (avoidance factor). Det må være åpenbart at dette er en vurdering som definitivt ikke kan legges til grunn for rovfugl generelt, så lenge som en rekke rovfuglarter har vist seg å være særlig utsatte for vindkraftkollisjoner (havørn, gribber, glenter). Nyere observasjoner, både fra Smøla (Bird Wind-prosjektet) og fra Middelhavsområdet har konkludert med at havørn og gribber ikke viser noen frykt for roterende vindturbiner, men det synes som de i visse situasjoner og værforhold kan bli direkte tiltrukket av dem, slik at kollisjoner skjer under tilsynelatende ideelle lys- og sikt forhold. Derfor er det nødvendig å være orientert om og være i stand til å sette nyere observasjoner og studier opp mot beregninger og vurderinger i tidligere studier som åpenbart er gjort på sviktende grunnlag. Virkningsomfang Innledningsvis må vi peke på den kortslutning vi mener ligger i at det eneste området på Sandøya som faller innenfor kriteriene «inngrepsfrie naturområder», med en størrelse på 2,16 km 2, i sin helhet vil falle innenfor omsøkt utbyggingsområde og dermed vil bli utradert. Likevel blir virkningsomfanget vurdert som lite/middels negativt ut fra at arealet er vurdert som «lite». Dette satt opp mot den nasjonale målsetningen om at tap av inngrepsfrie naturområder skal opphøre, og at inngrepsfrie naturområder i kystlandskapet allerede er borte over store områder. Dette stor derfor også i kontrast til vurderingene av naturtypeområder, hvor virkningsomfanget helt riktig blir satt til «stort negativt». I denne sammenheng vil vi understreke at nettopp kystlynghei også er en meget viktig naturtype for flere fuglearter med spesielle habitatkrav. 4 BirdLife arbeider med fuglevern på global basis NOF representerer BirdLife i Norge

11 Nettopp derfor savner vi en mer differensiert vurdering av områdets betydning for spurvefugl, hvor virkningsgraden er satt til lite negativt virkningsomfang med utgangspunkt i et kunnskapsgrunnlag som kan sette spørsmålstegn ved, men der spurvefuglartene svartstrupe og tornskate tross alt er konstatert. Litt tilsvarende spørsmålstegn må stilles for vurderingene av virkningsgrad for havørn og hubro, der det blir vurdert som usikkert i hvilken grad havørn vil bli berørt, nettopp med henvisning til mangelfull kunnskap, men der arten tross alt blir vurdert å bli utsatt for et «middels stort negativt virkningsomfang», mens hubro som det også foreligger konkrete registreringer av, men med enda mer usikkerhet og mangler når det gjelder kunnskapsgrunnlaget, er gitt karakteristikken «middel negativt virkningsomfang». Her burde konklusjonen være at det ikke vil være mulig å vurdere dette uten mer målrettet kunnskap, men at det er indikasjoner på at området kan være viktig for arten. Samme konklusjon burde være gitt for trekkende, streifende og overvintrende fugler. Innledningsvis blir vurderingene klassifiserte som «foreløpige». Betyr det at det er meningen å gå gjennom vurderingene på nytt og eventuelt på et bedre kunnskapsgrunnlag enn nå? Og i så fall etter at saken har vært ute til høring? Ut fra referansene til registreringer og kilder er det vanskelig å dra annen konklusjon enn at kunnskapsgrunnlaget for vurdering av områdets betydning for disse funksjonene for fugl er bortimot fraværende. Derfor burde føre-var-prinsippet legges til grunn. Det er tross alt en generell kunnskap at store mengder fugl over et bredt artsspekter trekker langs Vestlandet høst og vår. Det er riktig som påpekt at det er arter og artsgrupper som følger den ytre kystens ledelinje, arter som er knyttet til grenseområdene mellom hav og kyst på en eller annen måte, men det er like utvetydig at det er andre arter som trekker langs og er avhengige av terrengformasjoner over land, og at grensesonen mellom det ytre strandflatelandskapet og stigningen mot fjellformasjoner langs fastlandsområdene kan gi særlig gunstige flyveforhold for en del av disse artene. Det er derfor over måte viktig å kunne bygge vurderingene av omfanget av fugletrekk i de ulike landskapsformasjonene på konkret og dokumentert kunnskap. Derfor finner vi igjen grunn til å hevde at vurderingsgrunnlaget er svært mangelfullt og at vurderingene dermed ikke kan være tilfredsstillende. Den samme vurderingen vil måtte bli gjeldende for det øvrige influensområdet omkring planområdet, der det blir dratt konklusjoner til tross for mange reservasjoner. Som det nødvendigvis vil gå fram av det som er sagt tidligere, må det derfor være klart at etter vår oppfatning må tabell 7.1 med en matrisesammenstilling av konsekvenser for viktige forekomster av biologisk mangfold i influensområdet måtte gjennomgås og revurderes fullstendig, og da på et langt bedre kunnskapsgrunnlag som må være målrettet mot å unngå alle usikkerheter og reservasjoner som er knyttet til mangelfull kunnskap, indikasjoner på funksjoner og betydning som ikke er verifisert, og på en verdivurdering av arter og forekomster innbyrdes som også vekter mot de habitatkrav og sårbarhet for menneskelig aktivitet som gjelder for hver enkelt art. Samlet belastning Det er grunn til å minne om at Sandøya med et areal på vel 30 km 2 og med en lengste lengde på godt og vel 10 km, er berørt med ca. 1/3 av sitt landareal av det som faller innenfor planområdet. Dette er betydelig, både i forhold til at befolkningen og kulturlandskap dekker store deler av de gjenværende områdene på øya. Dette må nødvendigvis tas med i en helhetsvurdering, så vel for fuglelivet som er vår innfallsvinkel til innspill når det gjelder naturverdier, og når det gjelder naturverdier i en helhet. Det er derfor interessant at det først er i vurderingene til forhold til de verdier naturmangfoldloven skal ivareta, at betenkelighetene og det negative virkningsomfanget kommer til uttrykk, om enn lite framhevet. Her dukker det opp vurderinger som står i klar motstrid til konklusjoner tidligere i rapporten, og som der er benyttet videre inn i matriser og sumvurderinger som i hovedsak kamuflerer et mangelfullt kunnskapsgrunnlag og tilsvarende usikkerheter i forhold til effektvurderinger. I dette avsnittet er arter som havørn, hubro, svartstrupe og tornskate gitt en annen og vesentlig sterkere (og etter vår mening riktigere) effektvurdering enn under verdi- og virkningsvurderingene tidligere i utredningsrapporten. Derfor er det vanskelig å skjønne den sikre konklusjonen at det omsøkte kraftverket i store trekk ikke vil gi særlig negative virkninger for artsmangfoldet i de berørte naturtypene. Det er en stor mangel at det ikke legges vekt på sumvirkninger av andre planlagte inngrep i området, ikke engang de andre to vindkraftverkene som planlegges i samme kommune og som er på høring samtidig. Konklusjon: Kunnskapsgrunnlaget for verdi- og effektvurdering av det omsøkte vindkraftverket på Sandøya så langt vi kan se er skremmende mangelfullt og vedheftet store usikkerheter også i forhold til de

12 naturverdier som etter utredningsprogrammet skal vies spesiell oppmerksomhet. Dette til tross er det NOFs oppfatning ut fra de generelle sorteringskrav vi mener burde legges til grunn for lokalisering av vindkraftverk, at konsesjonssøknaden må avvises. Den er lokalisert til den type naturlandskap som erfaringsmessig vil gi konflikter i forhold til fugleliv og øvrige naturverdier, og det er på nytt en lokalisering som beslaglegger naturområder som i dag er mangelvare i vårt land, som i global målestokk, nemlig inngrepsfrie eller områder med sparsomme inngrep i kystnære områder. Dette er områder med sårbar natur i utgangspunktet, og som over tid har blitt utsatt for betydelig nedbygging. Om det likevel skulle være aktuelt å vurdere konsesjon nærmere, må minimumskravet være at det framskaffes et betydelig bedre kunnskapsgrunnlag. Dette må gå målrettet på de punktene der det allerede i utredningsrapporten om biologisk mangfold er reservasjoner og usikkerheter i registreringsmaterialet. Videre er det vår klare oppfatning at rekommandasjonen fra Bernkonvensjonens Standing Committee fra 2009 må implementeres, både for søknaden om Sandøy vindkraftverk, og for konsekvensutredninger og utredningsprogram generelt. Vi tør minne om olje- og energiministerens forsikringer om at selv om det ville bli lagt opp til en raskere og mer effektiv behandling av søknader om vindkraftverk, skulle hensynet til naturverdier sikres gjennom saksprosessen. Vår oppsummering vil derfor være: 1. Konsesjonssøknaden for Sandøy vindkraftverk må avslås ut fra generelle vurderinger av lokaliseringskriteriene for vindkraftverk langs kysten. 2. Dersom det likevel skulle være aktuelt å vurdere søknaden nærmere, må kravet være at det gjennomføres en målrettet kunnskapsinnsamling for vesentlig å forbedre vurderingsgrunnlaget for verdier og virkninger, også vurdert i forhold til andre planlegte inngrep i området. Bernkonvensjonens råd fra partsmøtet 2009 må implementeres. 6 For Norsk Ornitologisk Forening Kjetil Aa. Solbakken, generalsekretær Alv Ottar Folkestad, leder BirdLife arbeider med fuglevern på global basis NOF representerer BirdLife i Norge