NNI-RAPPORT nr. 60. Ny fylkesveg Kolltveit - Ågotnes, Fjell kommune

Transkript

1 NNI-RAPPORT nr. 60 Ny fylkesveg Kolltveit - Ågotnes, Fjell kommune Kartlegging og verdivurdering av områder viktige for flora og fauna, med hovedvekt på fugl Norsk Natur Informasjon - NNI Bergen, august 2000

2 NNI- Rapport nr. 60 Tittel: Ny fylkesveg Kolltveit - Ågotnes, Fjell kommune Kartlegging og verdivurdering av områder viktige for flora og fauna, med hovedvekt på fugl Forfattere: Håland, Arnold, Mjøs, Alf Tore og Måren, Inger Elisabeth Prosjektansvarlig: Arnold Håland, daglig leder NNI På oppdrag fra Statens Vegvesen Hordaland og Fjell kommune har NNI gjennomført en kartlegging og verdivurdering av naturområder potensielt viktig for opprettholdelse av biologisk mangfold i et nærmere avgrenset område i forbindelse med planlegging av ny fylkesveg fra Kolltveit til Ågotnes, Fjell kommune. Hovedvekt har vært på fugl i hele planområdet samt flora tilknyttet tradisjonelle jordbrukslandskaper langs eksisterende fylkesveg. NNIs konklusjon er at planområdets kulturmarksområder er av varierende utforming og tilstand, derav flere med lokal verneverdi, særlig enkelte områder uten større inngrep og fragmentering. Naturtypene knyttet til kulturlandskap innen planområdet er imidlertid ikke sjeldne eller truede i lokal eller regional sammenheng, men visse typer av beitemark- og slåttemarkutforminger er på sterk tilbakegang pga. endrede driftsformer, vei- og boligutbygging. Konkret bør det taes særskilt hensyn til en gammel kulturmark ved Storavatnet og Nordrevatnet og kantsoner tilgrensende denne kulturmarken. Florakartlegging resulterte ikke i funn av rødlistearter eller regionalt sjeldne arter. Vi anbefaler videre at det bør taes hensyn til vann- og våtmarksområdene ved Nordrevatnet ved Kolltveit, Stoavatnet (flommarksskog spesielt), Skulevatnet og Vardakleivsvatnet, inklusive mellomliggende våtmarkssig og myrer. Ellers bør det generelt taes hensyn til rikere vegetasjonspartier med løvskog og områder med store og gamle trær ved endelig plassering av veitrasé. Særlige er eike- og hasselskog ved Spjeld av verdi for lokalt plante- og dyrelivet. Lyngheier er i dag den dominerende naturtypen i planområdet som helhet. Hele lyngheiområdet i sørvestre deler av planområdet har verdi fordi området er forholdsvis stort og sammenhengende og derfor burde unntas fra flere inngrep og videre utbygging. Større, sammenhengende lyngheier er blitt sjeldnere i kystregionen de siste 10- årene. Lyngheier og våtmarker fra Skulevatnet til Ågotnes har også verdi, blant annet knyttet til et klassisk hekkehabitat for en sjelden fugleart i Norge, svartstrupe. I tillegg har Skulevatnet middels viktig vinterfunksjon for sangsvaner. Eventuelle nye inngrep i dette området bør derfor søkes redusert og lokalisert til arealer nært til eksisterende inngrep. Oppdragsgivere: Statens Vegvesen Hordaland og Fjell kommune Norsk Natur Informasjon - NNI Vågsgaten 6, 5161 Laksevåg Tlf Fax E-post: info@nni.no, på nettet: 1

3 1. FORORD Statens Vegvesen Hordaland (SVH) har i samarbeid med Fjell kommune satt i gang planarbeidet med ny fylkesveg fra Kolltveit til Ågotnes, Sotra. NNI ble på dette grunnlag engasjert av SVH for å kartlegge og vurdere eventuelt viktige områder for flora og fauna, med hovedvekt på fugl og flora knyttet til kulturmarkene. Verdisetting er gjort med basis i nasjonale og lokale mål om å bevare viktige områder for biologisk mangfold, dvs. viktige naturtyper og leveområder for arter av planter og dyr. Viktige områder er vurdert til å være av enten nasjonal, regional eller lokal verdi. Områder av lokal verdi er sett i et kommune perspektiv (Fjell kommune). Målet med dette utredningsarbeidet er at viktige områder for natur og biomangfold kan unntas fra inngrep knyttet til et nytt veganlegg. Mulighetene for å oppnå dette er gode når kartleggingen og verdivurderingen blir gjennomført så tidlig i planprosessen i som i dette tilfellet. Feltarbeidet er gjennomført av NNI sitt personale i perioden fra februar til juli 2000, og våre resultater og vurderinger er oppsummert her. NNI takker Statens Vegvesen Hordaland og Fjell kommune for oppdraget. 2

4 2. INNHOLD 1. FORORD INNHOLD INNLEDNING BEGREPER Naturtyper Vegetasjonstyper Arealreduksjon og fragmentering Rødlistete arter PLANOMRÅDET Lokalisering og avgrensning Geologiske og topografiske hovedtrekk Naturgeografisk lokalisering Hovednaturtyper i planområdet BESKRIVELSE OG VERDIVURDERING Kulturlandskapets flora Fauna med hovedvekt på fugler OPPSUMMERING OG KONKLUSJON LITTERATURLISTE

5 3. INNLEDNING Utbygging av nye vegprosjekter medfører ofte konflikter med ulike brukerinteresser. Ikke sjelden kolliderer ønsket om en bestemt vegtrase med områder med viktige naturforekomster, enten områder som huser enkeltforekomster av rødlistearter (DN 1999) eller områder som har viktige økologiske funksjoner og hvori inngrep kan gi negative virkninger på bestandsnivå. Tradisjonelt har ulike brukerinteresser ofte kommet seint inn i plan- og planleggingsprosessen, dvs etter at der er nedlagt mye tid og ressurser i selve vegprosjektet. Det har ofte medført at konflikter har blitt reelle, ofte med tap av tid og penger samt bortkastet planlegging. Med denne bakgrunn er det derfor en positiv situasjon når kartlegging av potensielt viktige naturområder, dvs områder viktige for å bevare er rikt biologisk mangfold og økologisk viktige funksjonsområder, kan gjennomføres tidlig i planprosessen og i samarbeid med dem som utformer forslag til selve veganleggene (traseer, utforming, tiltak mm). Den foreliggende rapport presenterer resultater fra en kartlegging i et planområde for ny fylkesveg mellom Kolltveit og Ågotnes på Sotra, i Fjell kommune, Hordaland. Kartleggingen har hatt hovedfokus på potensielt viktige områder for fugl, samt en gjennomgang av tradisjonelle kulturmarksområder (eng og beitemarker, lyngheier unntatt) med hovedvekt på helhetlige naturtyper og spesielle botaniske verdier. Innsamling av data ble gjennomført i perioden februar 2000 til juli 2000, i forhold til et feltmessig optimal tidspunkt for de ulike artsgrupper. Planområdet har få spesielt rike naturområder, men noen slike er påvist og vurdert til å ha lokal verdi. Det gjelder både våtmarker, mindre løvskoger og noen av kulturmarksområdene. Ellers er området i stort preget av større, sammenhengende lyngheier som er vurdert i et naturtype-perspektiv. Dette utredningsprosjektet tilfredstiller ikke den kartlegging som bør gjøres i KUsammenheng, dvs den utredning som bør gjøres når endelig veitrase er valgt og konkrete inngrep planlagt. Innsamlet materiale vil imidlertid være et viktig grunnlagsmateriale i en slik konkret konsekvensutredning. Undersøkelsene og foreliggende rapport gir imidlertid en god pekepinn på hvilke natur - og kulturmarksområder som bør unntas fra nye inngrep, selv om det ikke er gjennomført dekkende detaljkartlegging innen alle aktuelle deltema. 4

6 4. VIKTIGE BEGREPER 4.1 Naturtyper Sentralt i kartleggingen av biologisk mangfold står registrering av naturtyper (DN 1999). Hovednaturtyper er et begrep som benyttes om større arealer i et landskap som har klare felles elementer, som f.eks. skog. Naturtyper er neste nivå og rommer inndeling i underkategorier, eksempelvis kan skog deles opp i ulike skogstyper som edelløvskog, barblandingsskog, fjellskog mm. Prioriterte naturtyper relevant for dette prosjektet omfatter i følge DN (1999) blant annet kulturlandskap, ulike kantsoner og kystlynghei. Presentasjon av resultatene fra kartlegging og verdivurderinger har vi derfor strukturelt knyttet til de viktigste naturtypene i planområdet, se kap Vegetasjonstyper Vegetasjonstyper er et begrep som beskriver abstrakte fellesenheter av plantearter som opptrer mer eller mindre utbredt sammen. Ved samme ytre økologiske forhold vil en i forskjellige geografiske områder finne tilnærmelsesvis lik floristisk artssammensetning, dvs. samme vegetasjonstype. De kan sees på som litt mer spesifikt inndelt enn naturtypene. Vi deler gjerne vegetasjonen opp i strukturelle enheter; tresjikt bestående av treartene, busksjikt bestående av buskartene, feltsjikt bestående hovedsakelig av urter og graminider, og bunnsjikt bestående av moser og lav, når vi beskriver en vegetasjonstype. Feltsjiktet er vanligvis det mest artsrike sjiktet og variert sjiktning er normalt av positiv betydning for et rikt dyreliv. 4.3 Arealreduksjon og fragmentering Større, sammenhengende naturområder blir stadig sjeldnere i Norge (DN 1995). Et viktig mål nasjonalt er å unngå å redusere eller minimalisere inngrepene i naturlandskaper som har lite inngrep far før. Fragmentering av slike områder kan gi mange negative effekter, særlig på arter som bruker store leveområder, eks. pattedyr, en del fugler og amfibiearter som vandrer mellom sesongvise levesteder. Også for plantearter som har en mer langsom sprednings (ikke luftspredning eller spredning med fugler), kan fragmentering og barrierer være negative 5

7 faktorer. Når det gjelder nye veianlegg vil økt trafikk og lettere tilkomst også gi grunnlag for uheldige påvirkninger på lokalt biologisk mangfold. 4.4 Rødliste-arter Direktoratet for naturforvaltning (DN) har laget en nasjonal liste over sårbare og truede arter i Norge (den norske Rødlisten). Listen er nylig revidert (DN 1999) og inneholder pr i dag 3068 arter. Kategoriinndeling for truede arter i Norge ser slik ut: Direkte truet (endangered, E): Arter som er direkte truet og som står i fare for å dø ut i nærmeste framtid dersom de negative faktorene fortsetter å virke. Sårbar (vunerable, V): Sårbare arter i sterk tilbakegang, som kan gå over i gruppen "direkte truet" hvis de negative faktorene fortsetter å virke. Sjelden (rare, R): Sjeldne arter med små bestander som ikke er direkte truet eller sårbare, men som likevel er i en utsatt situasjon pga. at de finnes i begrensede geografiske områder eller har en liten bestand. Hensynskrevende: (Declining care demanding species, DC): Hensynskrevende arter som ikke tilhører kategori E, V eller R, men som pga. tilbakegang krever spesielle hensyn og tiltak. Bør overvåkes: (Declining, monitor species, DM): Omfatter arter som har gått tilbake, men som ikke regnes som truet. For disse artene er det grunn til overvåking av situasjonen. Ansvarsart (A): Ansvarsarter er ingen truethetskategori, men ment som supplement til rødlisten. Listen over ansvarsarter skal dette de arter der Norge har et særlig ansvar for forvaltningen, fordi store deler av bestanden oppholder seg i landet store deler av året. Eventuelle forekomster av Rødlistede arter tillegges vanligvis stor verdi når det gjelder verdivurdering av naturområder og likeså er konfliktpotensialet med nye inngrep i utgangspunktet høyt. Rødlistede arter står derfor alltid sentralt når det gjelder artskartlegginger, men det er sjelden at det finnes nok økonomiske ressurser tilgjengelig for en brei og dekkende artskartlegging innen alle grupper. Den praktiske konsekvens er derfor at utvalgte grupper, eks. fugl og karplanter, ofte brukes som indikatorer på det lokale biologiske mangfold, i tillegg til ulike økologiske parametre. 6

8 5. PLANOMRÅDET Planområdet har sine overordnete særpreg knyttet til klima, bergrunn, topografi og ikke minst menneskets bruk gjennom lange tider. I det følgende er presentert en del generelle fakta om planområdet Lokalisering og avgrensning av planområdet Planområdet ligger i sin helhet i Fjell kommune, nærmere bestemt NØ i kommunen (Fig. 1). Tilknytningspunkter for ny vegtrase blir Kolltveit i sør og Ågotnes i nord. Området som er undersøkt strekker seg fra Kolltveit, over Morland til Fjæreide og videre nordvestover til Ågotnes (Fig. 1). I øst og nordøst har vi avsluttet kartleggingen mot eksisterende fylkesveg, dvs arealer mellom fylkesveg og sjø er ikke inkludert. Innen dette området har vi hatt hovedfokus på lavereliggende deler og delområder som er mulige for fremføring av ny veg. Andre deler av planområdet er trukket inn når det gjelder helhetsvurdering av planområdet. 5.2 Geologiske og topografiske hovedtrekk Berggrunnen i planområdet er relativt homogent og dominert av harde bergarter som migmatittiske gneiser av ulike utforminger (Nasjonalatlas Norge). Landskapet er variert med hensyn på topografiske elementer, med markante forkastningssoner som fremtredende elementer i landskapet. Et hovedtrekk er stigende landskap mot vestnordvest som brått avsluttes i bratte stup (forkastningssoner). Stedvis er det mye berg i dagen. Fjereidpollen utgjør det mest fremtredende enkeltelement i området med sin kraftige innskjæring i landskapet. 5.3 Naturgeografisk regionsinndeling Planområdet liggeri et kystnært område, naturgeografisk plassert i den boreonemorale sone og innen sterkt oseanisk seksjon 03t (Moen 1998). Naturforholdene her er preget av et mildt vinterklima med en januarisoterm over 0 o C, middels med nedbør i et vestlandsperspektiv (1200 til 1500 mm/år) og antall nedbørsdager på mellom 200 og 220 i året. Området kan også henføres til den atlantiske lyngheiregionen (Nordisk Ministerråd 1977). 7

9 Askøy Bergen Fjell Sund Fig. 1. Lokalisering og avgrensning av planområdet NØ i Fjell kommune. 8

10 5.4 Naturtyper i planområdet Kartlegging av nøkkelområder for biologisk mangfold i dette prosjektet har ikke inkludert en dekkende, systematisk kartlegging av naturtyper ettersom dette arbeidet er kommet godt i gang i regi av Fjell kommune (A. T. Fotland pers.med). Vi har imidlertid strukturert feltarbeidet (og presentasjonen) på fugledelen mot ulike naturtyper (kap 6.3). Hovednaturtypen kulturmark (eksklusiv lyngheier) er gitt prioritet når det gjelder botaniske undersøkelser med mål å avdekke eventuelt viktige floristiske forekomster (karplanter). I det følgende er det gitt en generell omtale av de viktigste hovednaturtypene som forekommer innen planområdet Vann og våtmarker Vann og våtmarker har en viktig rolle i bevarelse av biologisk mangfold i det mange arter i forskjellige organismegrupper, eks. insekter, amfibier, reptiler, fugl og pattedyr, er nært knyttet til slik natur. Våtmarker er også levested for mange plantearter som er avhengige av spesielle økologiske forhold. Våtmarker kan også være viktige for jaktbart arter, eks, i gruppen andefugler. Planområdet har en rekke større og mindre vann og tjern, pytter og dammer. I tillegg mange mindre myrer og vannsig, dvs en ganske variert våtmarksnatur. Innsjøer og tjern er imidlertid stort sett av den næringsfattige (oligotrofe) type, selv om det finnes myrtjern av mer dystrof karakter (sterkt humuspåvirket). Generelt er strandsoner og gruntvannsområder vegetasjonsfattige, selv om noen unntak finnes. I en del vann og innsjøer grenser myr inn til vannlokalitetene. Oligotrofe vann og våtmarker gir en spesiell, men normalt ikke særlig artsrik flora og fauna. I verdivurdering av våtmarkene er derfor typeperspektivet viktig, dvs. den type vann- og våtmark som kan synes vanlig i et lokalt perspektiv, kan være spesiell i et større geografisk perspektiv, eks. nasjonalt og helt sikkert internasjonalt. Et sentralt mål knyttet til bevaring av lokalt biologisk mangfold er å sikre av et representativt utvalg av naturtyper. Det er derfor viktig å skille ut de lokalitetene som har en slik særpreget karakter, samtidig som grad av eksisterende inngrep ikke er for stor (god tilstand). Vår verdisetting av viktige våtmarker vil derfor ha dette som grunnlag dette perspektivet, samtidig som vi har særlig fokus på de ulike lokalitetenes funksjon for våtmarksfugl. 9

11 5.4.2 Kulturlandskapet De aller fleste steder innen planområdet er vegetasjon og landskap påvirket av menneskelig aktivitet knyttet til ulike tidsepoker og bruksområder. Kulturlandskap, dvs både naturelementene og spor (kulturelementene), har fått stor oppmerksomhet det siste tiåret og der er fremsatt politiske mål om å bevare viktige kulturlandskaper. Kulturlandskapet har også viktige forekomster av planter og dyr (biologisk mangfold). Mange kriterier benyttes for å karakterisere et slikt landskap (DN 1994): kontinuitet, representativitet, særpreg, sjeldenhet, mangfold, inngrep/påvirkning og helhetlig landskap. De mest verdifulle områdene er de som tilfredsstiller alle kriteriene. Det skal taes hensyn til såvel økologiske som kulturhistoriske verdier. Det finnes også støttekriterier for å kunne skille ut de viktige kulturmarkene, så som verdi for friluftsliv, tilgjengelighet og tettstednærhet, verdi for undersøkelses/forskningsvirksomhet, pedagogisk verdi, hevd, tilstand, skjønnhet/estetisk verdi og symbol- og identitetsverdi. Beitemarker/slåtteenger representerer tradisjonelle kulturlandskapstyper som tidligere var meget vanlige på hele Vestlandet. Driftsformen gav ofte opphav til artsrike naturtyper. Små og mellomstore slåtteenger er imidlertid nå på sterk tilbakegang over hele landet, Vestlandet inklusive. I tidligere tider var utmarksbeiter en dominerende kulturlandskapstype i hele den ytre sonen av Vestlandet (kystsonen). Kystlyngheiene er derfor en viktige kulturlandskapstype i denne sonen. I denne utredningen har vi hatt fokus på floraen i det klassiske kulturlandskapet (jordbrukslandskapet), hovedsakelig i arealene beliggende mellom eksisterende riksvei og lynghei- og skoglandskapet Lyngheier Lyngheier utgjør en viktig del av det totale planområdet (Fig.1). Som nevnt ovenfor er det en del av kystens særmerkte kulturlandskap, med beiting og sviing (brenning) som viktige faktorer som har skapt og opprettholdt det treløse vegetasjonsbildet. Uten disse faktorer til stede vil det startes opp en suksesjon med innvandring av de busk- og treslag som finnes i randsonen til lyngheilandskapet, f.eks. bjørk, osp og furu som de aller viktigste artene, en prosess som nå er godt i gang mange steder i kommunen (Håland m. fl. 1995). Lyngheilandskapet på denne delen av kysten har vært utsatt for mange inngrep de siste 10-10

12 årene og landskapet fremstår etterhvert som fragmentert og med få, større sammenhengende lyngheilandskaper (Håland mfl. 1995, Håland & Stellberg 1998) Skog Skog er en hovednaturtype med store variasjoner, men hovedinndelingen er barskog og løvskog. Mange blandingstyper finnes og det er en stor gradient i artsantall og artssammensetning fra fattige til rike skogstyper. Skogsnaturen er det aller viktigste leveområdet for mange plante- og dyrearter og svært mange av rødlisteartene i Norge finnes nettopp i ulike skogsmiljøer (DN 1999). Særlig gammel naturskog har stor betydning for ivaretakelse av biologisk mangfold. Skogsnaturen innen planområdet varierer også mye selv om store deler av planområdet bare for noen få 10 - år tilbake hadde svært lite av skog (jfr kap om lyngheier foran). Det åpne kulturlandskapet dominerte, med hovedvekt på lyngheier, gressdominerte beiter samt selve jordbrukslandskapet. Skogsnaturen innen planområdet er etablert enten via innplanting av bartrær, i første rekke som leplantinger, med innførte arter som buskfuru og bergfuru som de viktigste. Etter hvert har også naturlig forynget furu fått plass i skogbildet, men ikke i særlig stort omfang. Løvskoger og etter hvert også blandingsskoger av løv- og barskog er et resultat av naturlig etablering av løvskog, dvs en sekundær suksesjon. Denne suksesjon er kommet vesentlig lengre øst i kommunen, eks. på Lille Sotra (Håland et al. 1995). Denne øst-vest gradienten ser vi også tydelig innen planområdet med vesentlig mer skogareal i østre deler. Vestre deler er stort sett lyngdominert, selv om arter som bjørk og furu er under etablering i lyngheiene og det finnes eldre løvskogsforekomster i forsenkninger i terrenget, ofte i kantene til dyrket mark og de mer intensivt beitete arealer. Selv om store deler av planområdet (og kommunen) stort sett nesten var skogløs for ikke så lang tid tilbake, har det sannsynligvis vært lokale forekomster av løvskog som blant annet har fungert som kjerneområder for reetablering av skog i området (eks. små hasselskoger). Slike områder er utvilsomt også viktige i et biologisk mangfold-perspektiv fordi de kan huse mange småskala-arter av både planter og dyr, dvs arter som ikke krever så store leveområder. Viktige faunaelementer i dette perspektivet er de virveløse dyrene (insekter mm). 11

13 5.4.5 Kantområder Kantområder (økotoner) spiller generelt en viktig rolle for ivaretakelse av biologisk mangfold. Slike kantområder kan være menneskeskapte og er knyttet til kulturlandskapet, som f.eks. veikanter, steingjerder, rydningsrøyser og engkanter, eller naturlige som f.eks. vannbredder, elvekanter og strandsoner. I kantsonene råder økologiske forhold som arter karakteristiske for flere naturtyper trives med, i tillegg til at kantsonene har sine egne spesialiserte økosystemer. Disse områdene blir derfor ofte svært artsrike. Vi har ikke kartlagt kantsoner i detalj da dette er et omfattende arbeid, men vi har tatt hensyn til slike forekomster ved helhetsvurdering av enkeltområder Berg og ur Berg med sparsom forekomst av vegetasjon, da helst moser og lav, er en egen hovednaturtype. Distinkte urer/rasmarker som ikke er skogsatte (ur i skog blir klassifisert som skog) skilles også ut som egen naturtype. Disse finnes hovedsakelig i områder med store topografiske variasjoner, slik som i Vestlandet fjordstrøk med store høydeforskjeller. Innen planområdet finnes en rekke bratte skrenter knyttet til det karakteristiske Sotra-landskapet. Ur finnes også, men normalt ikke større forekomster. 12

14 6. Beskrivelse og vurdering av viktige områder for planteog dyrelivet 6.1 Kulturlandskapets flora Områdene som er undersøkt med henblikk på botaniske forekomster og vegetasjonsutforming, er hovedsakelig konsentrert til kulturmarksområder. Undersøkte områder er beskrevet nedenfor, dvs fra områdene ved Storavatnet/Kolltveit i sydøst til Ågotnes i nordvest (for avgrensning, se Fig. 1). I tillegg til kulturmark har vi også vurdert tilknyttede våtmarker ettersom et helhetlig perspektiv på sammensatte kultur- og naturlandskaper er viktig Området ved Storavatnet og Nordrevatnet - flere delområder. Hele området består av gammel beitemark i mosaikk med lyngheier, åpent vann og myrområder. Området er relativt stort og sammenhengende, noe som er mindre vanlig for denne typen i kommunen. Området grenser til eksisterende, relativt ny veg langs Storavatnets østside. Området har vi vurdert som lokalt viktig natur- og kulturmarksområde (for avgrensning, se Fig. 2). Beskrivelsen av området har vi delt inn i 9 delområder, som følger: I: Beitemark med flat utforming, beliggende mellom fylkesveg og Storavatn/Nordrevatnet. Grasdominert med få oppslag av einstape. Holdes i hevd i dag med beite av sau. I tresjiktet dominerer rogn, da særlig langs kanter og inntil berg. Noe bjørk finnes også. Beitemarka har en typisk utforming for kulturlandskapet på Sotra og burde ikke fragmenteres ytterligere. Marka brukes også som leirplass og det var satt opp flere vollyballnett på området (speidere?). II: Myrdrag i utkanten av beitemarka beskrevet over. Her fantes en relativt stor populasjon av flekkmarihand, en orkidé som er relativt vanlig som art men som har interesse når store populasjoner forekommer. Ellers ser området rundt ut til å ha vært brent for å få bukt med eineren. III: Deler av Storavatnet som er relativt grunt. Tjønnaks og gul nøkkerose vokste her i mindre bestander. 13

15 IV: Lite myrvann i område I. I selve vannet vokste bukkeblad, nøkkerose, grøftesoleie, tjønnaks, myrhatt og flaskestarr. På myrflaten rundt vokste typiske arter for myrer i området, slik som tranebær, pors, ørevier, duskull og torvull. En traktorvei går ned til tjernet og ender i tipp. Fig. 2 Avgrensning av et lokalt viktig våtmarks - og kulturmarksområde nordvest for Kolltveit. V: Myr ved åpent vann. Her vokste vannplanter som bukkeblad, myrhatt og gul nøkkerose mens på myrflaten rundt vokste arter som flaskestarr, myrfiol, røsslyng, klokkelyng, 14

16 blokkebær, skogstjerneblom, smyle, duskull, blåbær og tranebær, alle vanlige arter. Myrområdet hadde imidlertid en fin populasjon av pors, samt spredte individer av bjørk, rogn og ørevier. Et fint utformet myr som bør søkes unntatt fra inngrep. VI: En sti går fra hovedveien og inn til steingard som fører over Storavatnet. I området som denne stien går igjennom finnes det typisk lyngheivegetasjon. Typiske arter i denne er røsslyng, tyttebær, blåbær, blokkebær, gulaks, tepperot, bjønnkam, einer, ørevier, krypvier, heiblåfjær, kystmaure, bjønnskjegg, finnskjegg, rome, mjølbær, skrubbær, lusegras, blåtopp og geitsvingel. Også her beitet sau. VII: Området ved sti på sørsiden av Storavatnet er dominert av granplantinger. Lyngeheien her er mye mer dominert av trær enn ved beiteområdene nord for vannet. Bjørk, rogn og furu dominerer sammen med gran. VIII: Området ligger tett ved veien i enden av "en tarm" av Nordrevatnet. Selve pollen er grunn og har en del vannplanter som hvit nøkkerose, gul nøkkerose, elvesnelle, myrsnelle, vanlig tjønnaks og hesterumpe. Området har ornitologisk funksjon for våtmarksfugl, eks. gressender og sangsvaner. Langs kantene vokser det belter av flaskestarr. Beitemarka rundt har en fin utforming og hele området er bevaringsverdig med hensyn både på bevaring av biologisk mangfold og av karakteristiske kulturlandskapsformer i kommunen. IX: Beitemark på nordsiden av pollen beskrevet over. Marka er til dels grunn med mye fjell i dagen. På de grunne partiene vokste arter som kattefot, kystbergknapp, snauveronika, knereverumpe, geitsvingel og tiriltunge. Ellers var området dominert av grasmark i mosaikk med lynghei av typen som beskrevet over. Det så ikke ut til at dette området ble beitet i år. Beitemarka er adskilt av et gjerde fra beitemarka på sørsiden Området mellom Ekhaugen og Tjørnhaugen, Stoavatnet og Morland inkludert. Området ved veien ved Ekhaugen er svært fragmentert med relativt mange bolighus. Gamle gårdsbruk er her enten splittet opp i nye tomter eller beplantet med hagevekster. Det samme gjør seg gjeldende langs veien som fører opp til Morland. Her er de gamle kulturmarkene enten i en gjengroende fase, tilplantet med gran, omdisponert til boliger eller hageanlegg. 15

17 I sørvest, ved enden av veien forbi Morlandsvatnet, ligger et gårdsbruk med fin utforming. Dette er i drift i dag med slåttemarker og beitemark for sau. Området har en variert utforming og innslag av mer varmekjære arter som ask. Området er en god lokalitet for spurvefugler, uten at det så langt er påvist sjeldne arter her. Gårdsbruket er typisk for regionen ved sin beliggenhet i en forsenkning i terrenget, noe som bla gir gode lokalklimatiske forhold. I: Beitemarker som beites av sau. Disse bærer preg av intensivt beite og domineres av grasvegetasjon. I kanter og ved knauser er rogn dominerende treslag, dog med innslag av bjørk og sop og mer krevende treslag som ask. II: Stoavatnet. Selve veikantvegetasjonen mot vannet var dominert av trivielle arter som ørevier, selje, ask, osp, platanlønn, skvallerkål, skogsnelle, hundekjeks, engsoleie, hundegras, sølvbunke, ryllik og krattmjølke. På de mer fuktige partiene ved vannet fantes arter som mjødurt, bekkeblom, elvesnelle, vendelrot og marikåpe. Helt ute i vannet fantes bukkeblad, myrhatt og hvit nøkkerose. Andre arter av interesse her var liljekonvall og honningknoppurt. I tillegg til en velutviklet våtmarksvegetasjon har området også viss ornitologisk interesse (se kap. 6.3), blant annet knyttet til sumppreget bjørkeskog. Fig. 3 Avgrensning av lokalt viktig våtmarksområde ved Stoavatnet. III: Området ved Knappskogvika domineres helt av lyngheivegetasjon. Marka er grunnlendt og røsslyngen er småvokst. Det var relativt mye oppslag av bjørk og rogn. Kystmyrklegg fantes gjennomgående i hele området. Området så ikke ut til å være beitet. Faglig sett har området ingen spesiell interesse. 16

18 IV: Gårdsbruk på oppsiden av fylkesveien, ikke langt fra Statoilstasjonen. Her fantes en gammel slåtteeng/beitemark som ikke lenger er i bruk. Et lite område av enga ble brukt til potetdyrking. I kantene fantes spredte rognetrær. Enga inneholdt flere tradisjonelle arter og bør undersøkes i større detalj før en eventuelle inngrep Kulturmarkene ved Fjæreide Nede ved Fjereidpollen sørvestre ende ligger noen gårdsbruk som i dag ikke ser ut til å være i drift i noen grad. I kantene av innmarka finnes sitkagran innplantet i stor grad og selve engarealene bærer preg av oppgjødsling. Dette har ført til at tradisjonelle plantearter har forsvunnet og engene fremstår som artsfattige med dominans av trivielle, nitrogenkrevende arter som sølvbunke, hundegras, engsoleie, engsyre, krushøymole, løvetann og engkarse. Området har ikke spesiell botanisk verdi Kulturmarksområder ved Knappskogen Hovedveien går igjennom dette området som er dominert av boligarealer. Gamle gårdsbruk er omdisponert til boligformål og de gamle kulturmarkene er således nedbygd eller sterkt fragmentert. I: Myrflate i dalsøkk ned mot Fjereidpollen. Myrflaten bærer preg av gjengroing av bjørk. Rundt myrflaten og oppover i mot Grøneseta dominerer trær som sitkagran, selje, rogn, bjørk og furu. Området har ikke spesiell interesse. II: Gård ved Grønaseto. Innmarka er ikke fragmentert og gårdsbruket fremstår som det mest intakte i Knappskogområdet. Innmarka domineres av engareal som grenser mot veien. Gården ser ikke ut til å være drevet og enga synes lite gjødslet og inneholdt relativt mange plantearter, dog ingen spesielle i forvaltningsammenheng. Samlet sett et viktig delområde. Innmarka på nabogården ved Myravegen var i en gjengroingsfase med mye oppslag av bjørk, selje og rogn. Ved Hushaugen var de gamle gårdsbruka allerede fragmentert av nye boliger. Ingen av gårdsområdene kan derfor rangeres som spesielt viktige områder. 17

19 6.1.5 Kulturmarksområder og skogsområder ved Spjeld. I: Bratt løvskogsli med mye hasselkratt, osp, bjørk, rogn og furu. Utformingen av hasselen tyder på at den har vært utnyttet i tidligere tider. Feltsjiktet bar preg av løvskogsvegetasjon, dominert av bredbladete urter, høye gras og bregner, men var ikke velutviklet slik som i en rik edelløvskog. Feltsjiktet var glissent med dominans av bregner. Arter som vivendel, sisselrot og gauksyre fantes gjennomgående i området. Bunnsjiktet var imidlertid velutviklet med mye moser (ikke kartlagt i detalj). Rundt løvskogsområdet dominerte bolighus, hager og granplantinger. Løvskogsområdene bør sikres i tilknytning til den almene arealforvaltning av området. II: Ospeholt på en bratt odde ved Spjeldsundet. Trærne er forholdsvis unge og inngår i et større kulturlandskapsbilde med små gårdsbruk med tilhørende slåttemark. Det var bygget nye eneboliger ved de gamle gårdsbrukene. Det finnes sannsynligvis ikke spesielt viktige forekomster i området. III: Eikedominert løvskog ved Spjeldsundet (bak bedehus/samfunnshus - se Fig. 4). Skogsholtet er dominert av mange store eiketrær, med innslag av hassel, hegg, osp, rogn, trollhegg, platanlønn, rognasal og bjørk. Berggrunnen her forvitret lett og var av en annen beskaffenhet enn bergrunnen i omliggende områder. Et annet, rikere jordsmonn gav seg derfor utslag i en klart rikere vegetasjonsutforming med urter som stankstorknebb, markjordbær, hårsveve, tiriltunge, strandkjempe, fjørekoll og kystgriseøre. I busksjiktet fantes bringebær, bjørnebær og vivendel. Dette området er viktig for bevaring av lokalt biologisk mangfold og bør unntas fra inngrep. Området bør sees i sammenheng med løvskogspartiene omtalt under pkt I, dvs i den fremtidige arealforvaltning av løvskogsområdene bør det utvises hensyn til forekomster som ikke er så vanlig i kommunen. På andre siden av sundet var skogen også dominert av løvtrær, men med mindre krevende arter som bjørk og rogn som de viktigste. Feltsjiktet var her preget av lyngarter, da fortrinnsvis blåbær og røsslyng. 18

20 Fig. 4. Lokalt viktig løvskogsområde ved Speldsundet. 6.2 Noen mindre lynghei - og våtmarksområder Selv om kartlegging av lyngheier eller våtmarker ikke har vært en del av oppgaven i denne utredningen (allerede gjennomført av Fjell kommune v/a. T. Fotland) har vi i botanisk sammenheng vurdert noen områder for å få frem den helhetlige verdi på områdene Lynghei- og våtmarksområde fra Haggardsvatnet, i Langedalen, og til kulturmarksområder ved Bjørndalen Haggardsvatnet er demt opp ved utløpet i Langedalen. Tilgrensende områder til vatnet var dominert av lyngheivegetasjon med spredte individer av bjørk, rogn og furu. Ved selve demningen dominerte selje. Nedover langs Langedalen var det plantet en del gran på begge sider av dalen. Øvre deler av dalen bar preg av gamle bergfuruplantinger. Noen av disse granplantene var storvokste, mens en del var av nyere dato. I bunnen/enden av Langedalen fantes en mindre myrflate. Samlet sett har dette området ingen spesielle botaniske verdier. Kulturmarksområdet lenger nordvest, ved Bjørndalen, er delvis utbygd til boligformål, men det fantes innimellom flekkvise engarealrester. Flere av disse ble holdt i hevd, enten som 19