Av Ebba Wergeland og Øyvind Sagedal

Transkript

1 Av Ebba Wergeland og Øyvind Sagedal Ikke tving oss til samarbeid med Israel! Oppfordringen kommer fra palestinske helsearbeidere, både forskere og praktikere. I mange år har de velvillig stilt opp på felles prosjekter - hvis Israel slapp dem inn fra Gaza eller Vestbredden. Og de har deltatt på utenlandske fredseksperters dialog -arrangementer tusen mil hjemmefra - hvis Israel tillot utreise. Norsk-støttede Peres Peace Center er blant eksemplene de nevner. Nå er det nok. Nå må velmenende venner både utenlands og i Israel respektere palestinernes rett til selv å velge sine samarbeidspartnere. Dialog er et godt redskap, men det forutsetter likeverd. Samarbeidsprosjekter vil være viktige i en forsoningsfase når okkupasjonen er over. Under pågående okkupasjon og grove menneskerettighetsbrudd kan påtvungne samarbeidsprosjekter vanskelig tjene til annet enn å skjønnmale undertrykkelsen. Uansett gode norske intensjoner, vil det i praksis være okkupanten som definerer rammene for samarbeidet. Når utenlandske givere gjør støtten betinget av at palestinerne samarbeider med israelske institusjoner, krever de ganske enkelt at kolonirelasjonen mellom undertrykt og undertrykker skal opprettholdes. Uttallige norske akademikere og kulturarbeidere har selv opplevd palestinernes virkelighet under okkupasjon. Noen og hver føler maktesløshet når de kommer hjem etter slike erfaringer. Det internasjonale samfunnet reagerer ikke. Så hva gjør alle vi som vet hva som skjer? En gruppe palestinske universitetsansatte, akademikere og aktivister har bedt om at neste skritt må være å boikotte alle akademiske og kulturelle institusjoner i Israel, i protest mot okkupasjonen, koloniseringen og apartheidstyret i landet. På nettstedet sitt ( har de foreslått seks punkter: 1. Avstå fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner / 6

2 Arbeid for omfattende boikott av israelske institusjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå, inkludert alle former for finansiering til disse institusjonene. 3. Arbeid for at internasjonale akademiske institusjoner ikke investerer eller samarbeider med Israel. 4. Israelske akademikere og intellektuelle som protesterer mot landets rasistiske kolonipolitikk, skal ikke rammes av boikotten. 5. Arbeid for fordømmelse av Israels politikk ved å fremme resolusjoner i akademiske og kulturelle organisasjoner og fagforeninger. 6. Støtt palestinske akademiske og kulturelle institusjoner direkte, uten å stille betingelser om at de skal finne en samarbeidspartner i Israel. Tanken på en akademisk boikott er nok en uhyrlighet for mange. Det er vanlig å tenke på universiteter og høgskoler som steder der den akademiske friheten gjelder, uberørt av politikkens skitne spill. Skal en dømme etter debatten i Klassekampen de siste ukene, om forskningens forhold til ismene, er norske akademikere opptatt av sin samfunnsmessige rolle. Men hva innebærer den akademiske rollen i denne saken? Er boikott av israelske akademiske institusjoner i strid med idealer om akademisk frihet, eller et legitimt, ikke-voldelig middel for å presse fram en anelse akademisk frihet for palestinerne? 2 / 6

3 Presidenten ved Bir Zeit universitetet, Dr. Nabil Kassis, etterlyser internasjonal støtte til palestinernes akademiske frihet i svært konkret forstand: - det vil si retten til å reise, retten til å bevege seg, retten til å delta på konferanser og ikke behøve å søke om tillatelse hver gang vi vil flytte på oss. Dagens situasjon er slik at om du bare vil delta på en konferanse med israelere et sted i det geografiske Palestina, for eksempel Jerusalem, trenger du tillatelse hvis du bor på Vestbredden. Hvis du bor i Gaza er det enda vanskeligere. Israelere trenger ingen slik tillatelse. De kan ferdes fritt. Det kan ikke vi. Denne mangelen på jevnbyrdighet burde det internasjonale samfunnet merke seg som et brudd på akademisk frihet, fordi det hindrer akademikere i utføre arbeidet sitt. Det tas som en selvfølge at en israelsk akademiker kan dra til flyplassen, ta et fly, delta på en konferanse og komme tilbake uten problemer. Her har vi i fire tiår ikke kunnet planlegge akademisk aktivitet på grunn av dette. På det politiske planet har mange europeiske land markert gode standpunkt, men når det kommer til å legge press på Israel, taler resultatene for seg selv: Etter 37 år pågår fortsatt byggingen av kolonier, og det skiller denne okkupasjonen fra alle andre okkupasjoner. Det er en okkupasjon for å fordrive en befolkning og erstatte dem med okkupasjonsmaktens befolkning. (Palestine Report ) Den 22.april i år vedtok representantskapet i AUT (Association of University Teachers) som organiserer universitetslærere i England, å boikotte to israelske universiteter. Allerede den 26. mai opphevet de vedtaket igjen, på et ekstraordinært representantskapsmøte. Det nye flertallet henviste i hovedsak til at vedtaket krenket den akademiske friheten. I tillegg kom de vanlige beskyldningene om antisemittisme. Denne formen for æreskjelling er blitt mye mer uforskammet over hele Europa etter at den siste verdenssionistkongressen i 2002 vedtok som et strategisk mål å sverte antisionistene ved å sette likhetstegn mellom antisionisme og antisemittisme. Antisionisme betyr som kjent motstand mot Israels politiske ideologi, sionismen, som hevder at alle verdens jøder har førsterett til jorda i det historiske Palestina, på bekostning av ikke-jødene som bor der, og i motsetning til palestinere i landflyktighet. De to vedtakene i AUT fikk debatten til å rase ikke bare i England, men også internasjonalt, ikke minst på nettet. - Det viktigste var at vi begynte å stille spørsmålene, sa en av initiativtakerne til det opprinnelige boikottvedtaket. Hva er akademisk frihet, hvordan forsvarer vi den, og hvor langt går den? Vil en boikott krenke israelernes akademiske frihet, eller kan den tvert imot bidra til større akademisk frihet, også i Israel? En av dem som støtter palestinernes oppfordring til akademisk boikott, er Oren Ben-Dor. Han er britisk akademiker og eks-israeler. Han oppfatter ikke en slik akademisk boikott som en trussel mot akademisk frihet i Israel, men tvert imot som en betingelse for å etablere akademisk frihet 3 / 6

4 for kritiske røster. I likhet med Ilan Pappe ved Haifa Universitet peker han på at det er praktisk talt umulig å ta opp en diskusjon om hva som skjedde ved opprettelsen av staten Israel, da flertallet av palestinere ble fordrevet og landsbyene deres jevnet med jorda. Han kaller det Nakba-fornektelse. Nakba er arabisk og betyr katastrofe. Det er palestinernes betegnelse for det som skjedde. Den etniske rensingen muliggjorde opprettelsen av en sionistisk stat. Han ser en akademisk boikott som nødvendig for å få i gang den selvransakelsen som må til i Israel for i neste omgang å løse konflikten med palestinerne. De må for eksempel gradvis innse at det ikke er mulig å snakke om en jødisk og demokratisk stat, eller et etnisk demokrati som noen israelske statsvitere kreativt har betegnet styresettet. Kravet om jødisk flertall kan forklares psykologisk, men det har ingenting med demokrati å gjøre. Flyktningenes rett til å komme tilbake, følger av FNs menneskerettighetserklæring. Selv ikke palestinernes forhandlere kan frasi seg denne retten på vegne av andre. Det er sionismen som gjør det til et problem, fordi den forutsetter jødisk flertall i landet. Det er ellers plass nok. Sharons plan er å overtale en million jøder til å flytte til Israel de nærmeste femten årene (Le Monde ). De fleste israelske akademiske institusjoner er statskontrollerte. Det store flertallet av intellektuelle, akademikere og kulturarbeidere har bidratt direkte til okkupasjonen som soldater og offiserer. Både menn og kvinner har avtjent førstegangstjenesten. Nesten alle menn stiller deretter årlig i okkupasjonsmaktens reservestyrker. Ære være dem som har nektet å tjenestegjøre på Gaza og Vestbredden, men det er dessverre et forsvinnende lite antall i løpet av de snart førti årene som er gått siden okkupasjonen i Mange kan være mot okkupasjonen som individer, men det er for eksempel ingen av de akademiske universitetskollegiene som har protestert på stengningene av palestinske universiteter. Selv nå, når den beryktede Muren hindrer palestinske universitetsansatte og studenter i å nå fram til arbeids- og studiesteder, er det taust fra tilsvarende institusjoner i Israel. Israelske akademiske institusjoner utdanner de militære ekspertene. Anslagsvis halvparten av Israels forskere og ingeniører arbeider for militærindustrien. Israels akademiske og kulturelle institusjoner utdanner også lærerkreftene som fører okkupasjonsmakten Israels moralske blindhet videre til nye generasjoner. Akademikere og kulturarbeidere er Israels viktigste ambassadører når det gjelder å gi omverdenen inntrykk av at dette er det eneste demokratiet i den arabiske verden. Også i Norge har populære israelske forfattere vært brukt til å bygge bro mellom ambassaden og litt skeptiske norske intellektuelle. 4 / 6

5 Svært få av Israels akademikere og kulturpersonligheter går aktivt ut med kritikk av okkupasjonen, eller mot diskrimineringen av den femtedelen av Israels innbyggere som er palestinere - eller arabere som de kryptisk blir kalt. Enda færre forsvarer flyktningenes rett til å vende tilbake. Skal vi likevel samarbeide med dem som om alt var såre vel, av respekt for den akademiske friheten? Er det ikke heller de foreløpig få, kritiske israelerne som fortjener at vi pådrar oss litt ubehag og utskjelling for å støtte dem? Sharon er i gang med å diktere sine endelige løsninger for palestinerne. Foreløpig hører vi bare om tilbaketrekning fra Gaza. Men Sharon vil heller ikke diskutere Jerusalem eller de store koloniblokkene Ariel, Ma aleh Adumim og Gush Etzion som er bygd illegalt i en halvsirkel rundt Jerusalem fra nord til sør med km radius, på okkupert jord. Sharon har lovet at disse skal innlemmes i Israel som et sammenhengende område. Kartet viser at hvis dette skjer, vil ikke palestinernes gjenværende områder bli sammenhengende, annet enn gjennom tunneler. Ingen palestinsk leder kan godta en slik løsning. Men den vil likevel bli påtvunget dem, for Sharon har i likhet med sin elev Bush, en klokkertro på hva fysisk overmakt kan utrette. Noen øyner katastrofen bak Sharons egenrådige diktat. Ilan Pappe som er historiker ved Haifa-universitetet, skriver: - De av oss som støtter palestinernes rett til å vende tilbake tror enda at døra står åpen for en forsoning mellom jøder og palestinere tross år med apartheid, fordrivelse og undertrykkelse. Men hvor lenge den står åpen er usikkert. Jeg er redd det ikke er lenge. Med mindre vi får hjelp utenfra (til å innse hva som skjedde i 1948) vil det bare bli verre. (Ilan Pappe. Fortress Israel. London Review of Books ). Representantene for Israels akademiske og kulturelle institusjoner vil stort sett være det Israel godkjenner som jøder. Men enten de regner seg som jøder, kristne, drusere eller muslimer må boikotten ramme dem hvis de ikke protesterer mot landets rasistiske kolonipolitikk. Mange vil synes det er ubehagelig å opptre som moralsk dommer over andre. Hvem er vi som tror vi kan fortelle dem hva det er moralsk riktig å gjøre? Vi er tilbake til dialogen. Skulle ikke kulturarbeidere, akademikere og ansatte i utdannings- og kulturinstitusjoner være vel rustet til å føre diskusjoner om vanskelige spørsmål? I stedet for å forlange at palestinere og israelere skal snakke sammen på våre fredsarrangementer, er det vi selv som må lære å snakke med israelske kolleger om vanskelige ting. Utfordringen om å organisere boikott går til alle de kulturarbeiderne og universitets- og høgskoleansatte i Norge som de siste ti årene har fått førstehåndskjennskap til palestinernes situasjon gjennom forskjellige samarbeidsprosjekter. Utfordringen går ikke minst til fagforeningene deres, til studentforeningene og andre organisasjoner. Vi må lære å stille de 5 / 6

6 vanskelige spørsmålene til israelske kolleger: - Tjenestegjør du på Vestbredden? Protesterer du mot okkupasjonen? Støtter institusjonen som du representerer de tilsvarende palestinske institusjonene mot overgrep fra okkupasjonsstyrkene? En virkelig dialog krever at vi tar svarene deres på alvor, og reagerer hvis de rettferdiggjør okkupasjon og diskriminering: - Vi kan ikke samarbeide så lenge dere aktivt eller passivt støtter okkupasjon og apartheid, og dermed grovt krenker palestinernes akademiske frihet og menneskerettigheter. 6 / 6