Jon Nygaard. «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN

Transkript

1 Jon Nygaard «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN

2 Centre for Ibsen Studies 2013 ISSN ISBN Acta Ibseniana VIII-2013 Cover: Akademika forlag, Oslo Lay out: Akademika forlag, Oslo Print: AiT Oslo AS Forsidebilde: Kart over Skien fra første halvdel av 1700-tallet. Hentet fra Rødseth og Gardåsen 1984, Med gamle kart gjennom Skiens historie, s. 24. Prosjektet som ligger til grunn for denne boken, Henrik Ibsen og det modernes drama, har vært støttet av Norsk Faglitterær Forfatterforening (NFF). For further information about this book, please contact: All rights reserved. No part of this publication may be reproduced or transmitted, in any form or by any means, without permission.

3 Innhold Innledning...7 Utgangspunkt...7 Henrik Ibsen ble ikke født i små og fattige forhold i en liten norsk by... 8 Ibsens slekt er enestående i en norsk sammenheng Ibsen var ikke et geni som var hevet over alle sosiale sammenhenger «Tvertimod!» Teori, metode og kilder...15 Forfatterfunksjonen Ibsen i et arkeologisk perspektiv Konverteringsstrategier Ikke blod, men habitus De spesielle norske forutsetningene Historiemodell Omslaget i historien, historien som drama og «det modernes drama» Kilder Kildegrunnlag og kildekritikk Navn på personer og gårder Opplegg Stedet...35 De naturgitte forutsetningene...35 Ett av de rikeste jordbruksområdene i Norge Den gunstigste beliggenheten for en handelsplass Vannveiene i Telemark bandt fylket sammen geografisk og historisk «Skattlandet» og «Tiendetaket» Den omvendte sentralitet... 46

4 Skien handelsplassen mellom vannveiene i Telemark og vannveiene utenfor...47 Brynestein byttemiddel og importimpuls Bøleskipet et bindeledd mellom vannveiene i Telemark og Polen? Kult og makt Gimsøy kloster som det organisatoriske bindeleddet Reformasjonen åpnet for den industrielle «revolusjonen» i Skien...55 Embetskjøpmennene og etableringen av den multikulturelle patrisierklassen under eneveldet...60 Fossum et møtepunkt for vann og makt Aktørene...67 Henrik Ibsens slekt har i generasjoner etter generasjoner vært som en eneste stor familie...67 I et folk av bønder er Henrik Ibsens familiebakgrunn helt enestående Etableringen av et patrisierdynasti i Skien Det sammenfiltrede embetsaristokratiet i Øvre Telemark Bergembetsmenn fra Kongsberg, tollere, byborgere fra Kragerø, fogder og forvaltere Ibsens forfedre og formødre på farssiden er representanter for det nord-europeiske byborgerskapet Henrik Ibsens besteforeldre barn av skippere, bypatrisiere og forvaltere møtes i Skien Henrik Ibsens foreldre representerte og forente de lange, sammenhengende linjene av patrisierslekter i Skien og embetsfamilier i Telemark Patrisierfamiliene var ikke bare i nær slekt med hverandre, men de bodde også tett ved hverandre Kapital, konverteringsstrategier, felt og habitus...98 Konverteringsstrategier Etableringen av patrisierklassen som et eget felt Distinksjonene som begrenset adgangen til patrisierklassen Knud Ibsen representerte toppen av patrisierklassens pyramide Patrisierklassens habitus Patrisierklassen i Skien var rik på økonomisk og sosial kapital, men fattig på kulturell kapital «Det modernes drama» Patrisierklassens sammenbrudd en hel samfunnsorden gikk i graven Knud Ibsens tragedie Nedjevningen av overklassen Den negative konverteringen «ganske modsat»

5 Oppløsningen av sosiale relasjoner og løsrivelsen fra etablerte sammenhenger Det «moderne» Det «moderne» som post-tradisjonell orden Embetsmannsbyen i den nye embetsmannsstaten Patrisierklassens fall og den moderne nasjonalstatens vekst «Staten er individets forbandelse» Ibsens metode overensstemmelsen med tiden Dobbeltblikket Henrik Ibsen var både kulturbærer og kulturbryter Referanser Noter...179

6

7 Innledning Utgangspunkt I denne boken vil jeg følge opp de anslagene til en nytolkning av Ibsen og en nyskriving av hans biografi som ble samlet i antologien Den biografiske Ibsen (Sæter m.fl. 2010). Jeg vil her først og fremst nevne bidragene i denne antologien av Narve Fulsås, Ståle Dingstad, Anne Marie Rekdal, deretter Birgitte Possing og Jørgen Haave. Utgangspunktet mitt vil være det Narve Fulsås skrev i avslutningen av sitt bidrag i antologien: Det kan sjå ut til at Ibsen-biografien har uttømt sitt potensial for å komme med nye perspektiv på forfattarskapen; det er meir snakk om å supplere og justere dei forståingsrammene som alt er etablerte. Kanskje kan biografien sprengje seg ut or den grunnmythosen han har vore med å sementere (Fulsås 2010, 52). Jeg vil åpne et nytt, avmytologiserende perspektiv på Henrik Ibsens biografi og følge opp Fulsås utfordring om å sprenge biografien ut av den grunnmyten som biografiene og forskningen har vært med å sementere. Jeg vil gi et annet bilde av Ibsen enn det som nå er blitt befestet i biografiene og i tolkningene av hans verk. Jeg vil gå inn på Ibsen-forskningens etablerte myter og standardiserte oppfatninger og se om de er holdbare, eller om de, slik fru Alving oppdaget for de etablerte sannhetene, rakner som maskinsøm. For å kunne forstå Ibsens liv og virksomhet på en ny måte, trenger vi ikke bare et nytt perspektiv, men også et nytt utgangspunkt for forståelsen av Henrik Ibsen. Jeg vil ta som utgangspunkt at grunnen til at Henrik Ibsen fikk en så enestående posisjon, var at han hadde en helt enestående bakgrunn, ikke på tross av, men nettopp på grunn av at han ble født i Skien i Norge i Henrik Ibsen ble ikke bare tilfeldigvis født i Norge eller i Skien. Han var et resultat av utviklingen i Norge og spesielt i Skien i flere hundre år før han ble født. Det ligger ingen determinisme i dette, en påstand om at fordi forutsetningene var slik, så måtte det bli Henrik Ibsen som resultat. Min påstand er at fordi hans forutsetninger var så enestående, så kunne Henrik Ibsen bli den han ble. Forutsetningene var til stede og han hadde bedre forutsetninger enn de fleste for å utnytte dem.

8 8 «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN Henrik Ibsen ble ikke født i små og fattige forhold i en liten norsk by Jeg vil først og fremst tilbakevise den myten om Ibsen som Georg Brandes etablerte i et portrett i tidsskriftet Ude og hjemme, 20. august 1882: Da Henrik Ibsen, 36 Aar gammel, forlod Norge for at gaa i den Landflygtighed, fra hvilken han endnu ikke er vendt tilbage, var det med tungt og bittert Sind efter en Ungdom tilbragt paa skyggesiden af Livet. Han blev født (20. Marts 1828) i smaa og fattige Forhold i en lille norsk By,[...] (Brandes 1882, 563). Disse linjene er i ulike varianter blitt gjentatt i de fleste senere biografiene og referanse verkene om Ibsen. Ibsens første biograf, Henrik Jæger, slo uten videre fast at Ibsen er «Født og opvokset under smaa forhold» i det han betegner som en «jævn liden trælastby» (Jæger 1892, 1). Ibsens første oversetter i England, Edmund Gosse, var med og oversatte Jægers bok (Bell 1890). Han skrev selv et eget portrett av Ibsen der han sammenliknet Skien med små provinsbyer i England, som Poole eller Dartmouth, som utelukkende var basert på handel og sjøfart (Gosse 1907, 2). Senere engelske biografer, som Michael Meyer (1971, 3) og Robert Ferguson (1996, 15), har ukritisk fulgt opp Gosse og betegnelsen av Skien som en liten kjøpstad eller kystby. Det negative bildet Brandes og Jæger gir av Ibsens barndom og byen Skien, er i liten grad blitt justert av forfattere med lokal forankring og omfattende kunnskaper om Skien og Telemark. Halvdan Koht skrev i den første utgaven av sin biografi Henrik Ibsen. Eit diktarliv (1928, 21) ganske kort at Skien på den tiden Ibsen ble født, var «ein livleg liten by». I den reviderte utgaven er omtalen blitt noe utvidet og justert til «Skien var i den tida han vaks opp ein livleg by. Folketalet var ikkje meir enn om lag Men byen hadde både industri og handel, sagbruk og trelastutførsel» (Koht 1954, 17). Deretter viste også Koht til Gosses sammenlikning av Skien med små engelske havnebyer. Selv bypatrioten Einar Østvedt, som blant annet hadde skrevet ett av bindene i Skiens historie, skrev i Henrik Ibsen og hans barndomsmiljø at Skien da Ibsen ble født, «bare var en av Norges mindre provinsbyer» (Østvedt 1966, 7). Hans Heiberg ga en viss oppvurdering av Skiens mellom 2000 og 3000 innbyggere. «Etter norske forhold på den tiden var det slett ikke noen uanselig by» og «Skien var fullt jevnbyrdig med de andre kystbyene» (Heiberg 1967, 11). Men Heibergs relative oppvurdering av Skien ble betydelig svekket av hans omtale av Norge som et dansk biland i «verdensdelens mest bortgjemte hjørne» (Heiberg 1967, 13). Oppfatningen av byene som små og Norge som et underutviklet land

9 Innledning 9 på den tiden Ibsen ble født, er forståelig ut fra utlendingers perspektiv. Meyer, som tenkte ut fra engelske forhold, begrunnet Norges underutvikling med at bare en liten del av dette fjell-landet lot seg dyrke, at det ikke fantes kull i landet og at Norge først fikk jernbane i 1854 (Meyer 1971, 6). Men også nåtidige Ibsenforskere som Helge Rønning slår på samme måte som Heiberg og Meyer fast at «Det norske samfunn i første halvdel av 1800-tallet var en fattig, underutviklet europeisk periferi». Begrunnelsen hans for denne påstanden er «de mange reiseskildringene fra det nittende århundres Norge skrevet av reisende fra de siviliserte europeiske nasjoner som Storbritannia» (Rønning 2006, 22). Toril Moi anlegger samme perspektiv og hevder at «Politisk, økonomisk og kulturelt var Norge midt på 1800-tallet noe midt mellom en koloni og et postkolonialt land» (Moi 2006, 68 69). Norges underutvikling begrunner hun med at Norge i Ibsens barndom var et overveiende ruralt land med elendig infrastruktur. Nedvurderingen av Skien til en liten og ubetydelig by og den generelle omtalen av Norge som underutviklet har fått en sentral plass i Ibsen-litteraturen. Grunnen til dette er at den bygger opp under myten om at Ibsen måtte dra i landflyktighet for å kunne utfolde sitt geni og vokse seg stor som dikter. Denne myten var et uttrykk for den nordiske kulturradikalismens forståelse av Norden som tilbakestående sammenliknet med resten av Europa. For å overvinne motgangen og komme ut av hjemlandets begrensninger og det sneversynte publikummet, måtte nordiske forfattere, som Ibsen, forlate sine hjemland og leve i landflyktighet i Europa. Brandes fastholdt dette i den senere omtale av Ibsen i Det moderne Gennembruds Mænd (Brandes 1883). Hans Heiberg understreket også Ibsens motgang og bitterhet og hans «uavlatelige nederlag, forsmedelser, ydmykelser, pengesorger». Hadde han ikke kommet ut, men «dødd før han ble 36 år gammel, ville han vært minnet som en søkende, begavet dramatiker som bukket under for ytre motstand» (Heiberg 1967, 24). Dette synet på eksilets nødvendighet legges også til grunn i Gunnar Ahlströms fremstilling i Det moderna genombrottet i Nordens litteratur (1974). Det blir gjentatt av Moi: «Ibsen vokste opp i en kystby i Sør-Norge, og uansett hvor norsk han var, måtte han flytte utenlands og bo i Roma, Dresden og München for å finne sin egen stemme som dramatiker» (Moi 2006, 66), og av Rønning: «Da Ibsen gikk i frivillig eksil i 1864, hadde landet bare så vidt begynt å få et moderne næringsliv. Byene var små, kommunikasjonene dårlige» (Rønning 2006, 24). Mot denne kompakte elendighetsbeskrivelsen vil jeg følge opp den kritikken av mytene og antakelsene om Ibsens liv som Narve Fulsås (2010) og Ståle Dingstad (2010) ga i sine bidrag i antologien Den biografiske Ibsen, i Fulsås innledning til det første brevbindet i Henrik Ibsens Skrifter (Fulsås 2005) og i hans artikkel i Ibsen Studies 2/2011.

10 10 «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN Fulsås avviser Moi og Rønning og andre som har hevdet at Ibsen bare tilfeldigvis var norsk (Fulsås 2011, 6 7). Mot dem hevder han at det ikke er mulig å forklare Ibsens utvikling som forfatter på grunnlag av hans møte med Europa. De skandinaviske forholdene var også langt fra noen hindring for Ibsens utvikling. Tre fjerdedeler av Ibsens inntekter kom fra Skandinavia. I detaljerte gjennomganger av Ibsens inntekter og boksalg i Norge og Tyskland viser Fulsås at størrelsen på opplagene i Skandinavia og ikke minst prisene på bøker gjorde at Ibsen gradvis ble en rik mann. Han tjente mer enn embetsmenn i Norge, og hans inntekter var de fleste år fullt på høyde med hans berømte forfatterkolleger ute i Europa (Fulsås 2005). Nedvurderingen av Ibsens lokale kontekst hadde, ifølge Fulsås, flere historiske årsaker. Det moderne gjennombrudds menn hadde behov for å fremstille seg som europeiske og mer avanserte og moderne enn deres landsmenn. Modernistene oppfattet seg selv som de ensomme heltene som mot alle odds klarte å kjempe seg frem (Fulsås 2011, 12 14). Fulsås karakteriserer derfor nedvurderingen av Ibsens lokale kontekst som ideologisk fordi den snur opp ned på de faktiske sosiale og historiske forholdene. Vi trenger derfor en historisering og re-kontekstualisering av Ibsen fordi det er en rekke forhold knyttet til Ibsen som er blitt oversett i Ibsen-forskningen (Fulsås 2011, 16). Skandinaviske forskere har her, etter Fulsås mening, et spesielt ansvar (Fulsås 2011, 18 19). Fulsås har i innledningene til brevbindene i HISk gitt et betydelig bidrag til bokhistorien. Dette har gitt grunnlag for en radikal omvurdering av det norske og det skandinaviske bokmarkedets betydning. Fulsås snur også det etablerte perspektivet rundt når han viser at Ibsen ikke led nød og savn før han forlot Norge i Basert på Ibsens brev og de faktiske økonomiske betingelsene han hadde i Norge, skriver Fulsås (2005, 27 28): «I det hele gir materialet i HIS 12 bildet av en forfatter som møtte utstrakt velvilje, som fikk gode jobber, og som hadde en kulturell posisjon da han reiste.» Ståle Dingstad spisser Fulsås påstand om Ibsen ytterligere for å tydeliggjøre det uholdbare i de etablerte mytene: «Alt vi vet om Ibsens liv og virksomhet, hans arbeid og økonomi, gir grunnlag for å fremstille historien om livet hans som en eneste lang suksess» (Dingstad 2010, 94 95). Han ble slett ikke trakassert og forfulgt, men tvert imot feiret, tiljublet og hyllet. Dingstad sammenfatter derfor at Ibsen er «den nordmann som har levd det mest suksessrike liv noen nordmann noen gang har levd» (Dingstad 2010, 97). Anne Marie Rekdal har i sitt bidrag i antologien Den biografiske Ibsen en viktig påvisning av hvordan Ibsen er blitt presentert i skolens lærebøker. «Et effektivt grep i fortellingen om den nederlagsdømte dikteren, er at Ibsens posisjon som agens som handlende underslås, og det han faktisk lyktes med, fremstilles i grammatikalske passivkonstruksjoner som noe som hender ham» (Rekdal 2010, 190). Skal Ibsens historie fortelles på en ny måte, må han slik Fulsås og Dingstad har gjort,

11 Innledning 11 fremstilles som handlende, som en som lykkes med alt han gjorde eller en som hele tiden fant en løsning på alle de vanskelige situasjonene han kom opp i. Dette perspektivet som viser Henrik Ibsen som en som aktivt utnyttet de forutsetningene som fantes og de mulighetene som ble åpnet, vil jeg følge opp. Men jeg vil trekke linjene enda lengre bakover enn Fulsås og Dingstad og vise at forklaringen på at Henrik Ibsen kunne få en så enestående posisjon, var at han hadde en enestående bakgrunn som gjorde at han kunne ta mål av seg til å bli noe stort. Jeg vil vise at Ibsen ikke ble født inn i små og fattige kår i en ubetydelig norsk provinsby. Hans fødeby Skien er en av Norges eldste byer og den har, fra byen ble etablert tidlig i middelalderen, vært blant Norges største byer. Grunnen til dette er at Skien har hatt helt spesielle, naturgitte forutsetninger. Byen ble bygget opp i skjæringspunktet mellom innlandet, Telemark, og land rundt Nordsjøen og Østersjøen. Gjennom flere hundre år før Ibsen ble født, hadde Skien vært en del av en nord-europeisk felleskultur eller fellesmarked. Makt og rikdom var fra de tidligste tider blitt akkumulert i og rundt Skien som møtested, kultsted og handelssted. Denne akkumulerte makten og rikdommen som først var knyttet til jordbruk, forvaltning av jordegods og enkel produksjon og varebytte, ble konvertert i en industriell «revolusjon» ved reformasjonen i Dette trakk til seg nye aktører og skapte nye muligheter for aktørene til å bygge opp en patrisierklasse i Skien. Denne klassens økonomiske grunnlag var utviklingen av jernverk, sagbruk og sjøfart. Den besto av handelsborgere og skipsredere som var innflyttere fra andre byer i Norge og i Nordsjø- og Østersjøområdet. Disse hadde igjen familiebånd til embetsmannsslekter i Øvre Telemark. Min fortelling om Ibsen vil være fortellingen om gutten som ble født inn i denne patrisierklassen i Skien i 1828, på toppen av denne klassens makt. Jeg vil forklare Ibsens suksesshistorie ut fra suksesshistorien til Skien og Norge i perioden før han ble født. Det vil si at ikke bare Skiens historie, men også Ibsens slekt blir viktig for å forstå Ibsen. Ibsens slekt er enestående i en norsk sammenheng Det er oppsiktsvekkende få Ibsen-forskere som har lagt vekt på Ibsens egne fortellinger om sin bakgrunn i Skien. Det er nesten ingen som har undersøkt Ibsens slekt. Unntakene er Joh. K. Bergwitz med Henrik Ibsen i sin Avstamning. Norsk eller fremmed? (1916) og 80 år senere Arvid Høgvoll og Ruth Bærland med Henrik Ibsen. Herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer. Brokker av en slektshistorie (1996). Jæger (1888, 1 5) gir en kort oppsummering av Ibsens nærmeste slekt. Mosfjeld (1949, 11 18) bygget på Bergwitz, og Koht (1928, 6 24; 1954, 5 9) bygget på Bergwitz og hans kritikk av Jæger. Meyer (1971, 3 5) bygget tydelig videre på Koht, men oppga bare Jæger og Mosfjeld

12 12 «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN som kilder for den innledende oppsummeringen av Ibsen-slekten. Figueiredo (2006) gjengir hele Bergwitz oversikt over Ibsens avstamning, men kommenterer den ikke og bruker den ikke i sin fremstilling. Et interessant unntak er Daniel Haakonsen, som i Henrik Ibsen. Mennesket og kunstneren (1981, 27 40) har skrevet en innledende fremstilling av Ibsens familie som i stor grad følger Ibsens egen fortelling om at han var født inn i en overklasse. På samme måte som Høgvoll og Bærland bemerker Haakonsen (1981, 32): «Det er altså påfallende hvor gjerne Ibsen dikter om herregårdsmiljøer, og ved navnebruk og på annet vis kaller frem svunne tiders adel og storfolk.» Men Haakonsen følger ikke dette poenget videre. Det er også få Ibsen-forskere som har lagt vekt på Ibsens nesten umiddelbare reaksjon på Brandes ord om at han var født «i smaa og fattige Forhold i en lille norsk By». I brev til Brandes 21. september 1882 (HU XVII, 484; HIS 14, 146) takket Ibsen for portrettet og understreket at av alle æresbevisninger han hadde fått, satte han Brandes «hædrende og udførlige fremstilling» høyest. Men samtidig la han til: «En faktisk unøyaktighed i Deres fremstilling skal jeg få lov til at berigtige. [ ] Mine forældre tilhørte både på fædrene og mødrene side datidens mest ansete familjer i Skien.» Han la videre til at de var nær beslektet med omtrent «alle de patricierfamiljer, som den gang dominerede stedet og omegnen». Dette er ikke et forsøk på å skryte på seg en god familiebakgrunn. Opplysningene stemmer med det Ibsen allerede i januar 1881 hadde skrevet ned som et utkast til barndomsminnene fra Skien. Det bildet han her gir av Skien, er slett ikke av en liten og ubetydelig provinsby: Mange højt dannede, velstående og ansete familjer bode den gang dels i selve byen, dels på store gårde i omegnen. Et nærmere eller fjernere slægtskab forbandt de fleste av disse familjer indbyrdes, [...] (HU XV, 369; HIS 16, 500). I brevet til Brandes i 1882 navnga Ibsen en del av de familiene som hans foreldre tilhørte eller var direkte i slekt med. Dette var familiene Paus, Plesner, Cappelen og Blom. Men fordi han fortalte at det var et nærmere og fjernere slektskap mellom de fleste av familiene, fortalte Ibsen også indirekte at han var i slekt med og nær forbundet med omtrent alle patrisierfamiliene i Skien. Det vil si at han slett ikke var født inn i små og fattige forhold, men at han både på morssiden og farssiden tilhørte patrisierklassen, den ubestridte overklassen i Norge. De ulike grenene i hans familietre og de ulike grenenes sammenvikling gjør at Ibsens familiebakgrunn er langt mer enestående enn han selv kan ha vært klar over. Følger vi Ibsens slektslinjer bakover, og lengre enn Bergwitz, er han faktisk direkte

13 Innledning 13 og indirekte i slekt med alle de viktige enkeltpersonene og embets- og patrisierfamiliene som etablerte seg i Skien og omegn og i Øvre Telemark etter reformasjonen. Jeg vil forsøke å begrunne at den helt spesielle bakgrunnen Henrik Ibsen hadde, vil være et viktig perspektiv for å forstå og forklare Ibsen og hans verk. Ved hjelp av dette perspektivet vil jeg forsøke å avlive den romantiske kunstnermyten om geniet Henrik Ibsen. Ibsen var ikke et geni som var hevet over alle sosiale sammenhenger En grunn til at oppfatningen av Skiens ubetydelighet og Ibsens traurige bakgrunn har vært så seiglivet og fått stå uimotsagt så lenge, er at den passer så godt med den romantiske kunstnermyten. Jo verre utgangspunktet var, desto større ble geniet. En typisk fortelling gir J. Brunsvig (1952, 10; 12 13). På tross av «barndommens grå og triste opplevelser» klarte «geniets usynlige, men ubendige krefter» likevel å kjempe seg frem, selv om «de møtte stengsler på stengsler». Et fortellergrep som er blitt lagt til grunn i mange av Ibsen-biografiene og i Ibsen-forskningen, har vært å se etter drivkreftene i det isolerte forfatterindividet Henrik Ibsen. Denne oppfatningen av geniets krefter og kamp lå tydelig til grunn for Halvdan Koht (1928) da han ga første bind av Ibsen-biografien sin undertittelen «Trong og trengsle». I første kapittel presenterte Koht «Diktaren» med at han hadde «ein djup trong, beint fram eit livskrav». «Han vilde og måtte sjå ikkje berre med augo, men med fantasien. Det som gjorde han til diktar, det var at han hadde slik ei ukueleg drift i seg til å skape um til synlege bilete alt det som levde i hjernen hans.» Det var «ei tvangsmakt inni han som dreiv han» (Koht 1928, 1 2). Denne lesningen av Ibsen ble ytterligere forsterket av Koht i den reviderte utgaven av Ibsen-biografien (Koht 1954). Nå er det verdensdikteren, det allment menneskelige og «menneskesjela» som er viktig: [...] den striden han fører fram for oss, i menneska og mellom menneska, den som utvendes sett går for seg i det tronge norske småby-samfunnet, den lyfter seg opp til ålmenn-menneskelege problém som er brennande for oss i dag som i går (Koht 1954, 1). Ibsens storhet viste seg, ifølge Koht, ved at hvert enkelt drama åpnet perspektivet ut til alt menneskelig og at alle hans personer ble symboler på noe mye, mye større. Historikeren og biografen Koht er her helt i samsvar med den estetiskfilosofiske skolen som på 1950-tallet fortrengte den historisk-biografiske tradisjonen i Ibsen-forskningen. Omslaget kom med John Northams Ibsen s Dramatic Method (1952), som viste Ibsen-dramaenes indre utviklingshistorie og fremhevet

14 14 «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN de symbolske elementene. Dette ble i Norge fulgt opp av Daniel Haakonsens Henrik Ibsens realisme (1957), som viste de dypere, symbolske lagene som lå under den realistiske overflaten, og enkeltverksstudiene til Else Høst av Hedda Gabler (1958) og Vildanden (1967). De tydeligste uttrykkene for denne retningen ga Haakonsen (1966, 1969) og Northam (1966, 1969) i artikler om Ibsens idealisme, etiske valg og evige konflikter. Ibsen ble fremstilt som forfattergeniet som uavhengig av omgivelsene hadde skapt evig gyldige karakterer som i konflikter med en overmektig skjebne heroisk hadde ofret seg for sine idealer. Ibsens verk er ut fra denne myten blitt oppfattet som et uttrykk for hans kall og som resultat av kunstnerens iherdige arbeid. Hans Heiberg (1967) understreket det samme da han ga sitt Ibsen-portrett tittelen «... født til kunstner»(1967). Dette føres videre av Vigdis Ystad med «... livets endeløse gåde» (1996) og Bjørn Hemmer med Kunstnerens vei (2003). Her blir kunstnergeniets uttrykk i større og større grad lest uavhengig av kontekst, som om Ibsen aldri var født, aldri hadde levd i et samfunn og i en bestemt tidsepoke. Denne oppfatningen passer godt inn i Harold Blooms fremstilling av Ibsen i The Western Canon. Her hevder Bloom (1994, ) at Ibsens «social colorings are only a mask» og Ibsens plass i den vestlige kanon «have everything to do with his struggle to individuate his own poetic will and almost nothing to do with the social energies of his age». Denne oppfatningen av Ibsen er ført videre av historikeren og biografen Ivo de Figueiredo (2006, 2007) i hans tobindsverk om Ibsen, Mennesket og Masken. Figueiredo (2006, 28) bruker i innledningen nesten de samme ordene som Koht om den store dikteren som ikke kunne unngå å følge sin indre trang «fordi dikternaturen tvinger han», «fordi han må». Han fremhever også det som skjuler seg i hjernen hans, bak «den brede pannen, bak det lukkede ansiktet, gjærer de store tankene om livet og menneskene». Selv om Figueiredo har et omfattende historisk bakteppe i fremstillingen av Ibsen, er dette hele tiden bare et bakteppe. Det blir aldri brukt som en kontekst han setter Ibsen inn i, eller som historiske betingelser som muliggjør Ibsens utvikling. Alt det Ibsen skrev, skjedde og måtte skje uavhengig av det som skjedde i hans omgivelser og i hans samtidige samfunn. Skillet Figueiredo gjør mellom dikt og virkelighet, er så grunnleggende at han faktisk hevder at det er Ibsen som skapte seg selv som geni. Hans verk måtte bli til, uansett ytre omstendigheter. Bak Ibsens mesterverk fantes et menneske med en så original personlighet og en så unik observasjonsevne at hans talent måtte omsettes til litteratur (Figueiredo 2007, 510). For å sprenge den myten Figueiredo bygger sin Ibsen-biografi på, vil jeg bruke de kildene Figueiredo faktisk legger ved i første bind (2006, og ), men påfallende nok ikke bruker. Det er Ibsens barndomsminner fra 1881 og Bergwitz omfattende oversikt over Ibsens slekt. Disse to kildene og Ibsens egne fortellinger

15 Innledning 15 om sin bakgrunn i brev til Brandes og andre vil være min nøkkel til å forstå Ibsen på en helt annen måte. «Tvertimod!» Mitt forhold til den etablerte Ibsen-tradisjonen vil kunne karakteriseres med det som skal ha vært Ibsens siste ord før han døde, «Tvertimod!». Den lange linjen av Ibsen-biografier går fra Jæger over Koht og Meyer til Figueiredo, som har sementert mytene om Ibsen. Den går videre til den romantiske idealismens fremstilling av diktergeniet og forståelsen av Ibsen som universell og allmennmenneskelig hos Heiberg, Ystad og Hemmer, og i hans siste utgave også Koht. Tvert imot disse vil jeg ta utgangspunkt i og legge vekt på Ibsens egen fremstilling av sin bakgrunn. Tvert imot den etablerte tradisjonen vil jeg vise at Ibsen ikke kom fra usle kår, at han ikke var født til dikter, at han verken skrev om livets endeløse gåte og det allmennmenneskelige eller om det store, moderne Europa. Henrik Ibsens drama ble ikke til i et historisk eller kulturelt vakuum. De var uttrykk for et spesifikt historisk øyeblikk. Jeg vil vise at dette spesifikke historiske øyeblikket var det dramatiske omslaget da oppgangen, veksten, forandringen og ekspansjonen som hadde skjedd i Norge og spesielt Skien gjennom flere hundre år, plutselig snudde. Dette omslaget, som jeg vil kalle «det modernes drama», var Henrik Ibsens grunnleggende erfaring. Tvert imot Koht (1928, 1) og andre som legger til grunn at Ibsen hele tiden var og ville være dikter, vil jeg legge til grunn at Ibsen var patrisiersønn fra Skien og hele tiden ville være det igjen. Dikter var noe han til slutt valgte å bli fordi det ga ham inntekter og en status som gjorde ham i stand til å fortsatt kunne spille den tapte rollen som patrisiersønn. Oppgaven og utfordringen blir å vise hvordan dette kunne skje, og hva dette igjen kan bety for forståelsen av Ibsen og hans verk. Teori, metode og kilder Mål og metode Målet for denne boken er å gi en ny forståelse av Henrik Ibsens liv og verk. Metoden jeg vil anvende for å nå dette målet, har jeg i en annen sammenheng kalt «historisk-estetisk». Med en «historisk-estetisk» metode mener jeg en metode som er historisk, men ikke individualistisk eller biografisk og estetisk, men ikke subjektiv (Nygaard 2006, 121). Det vil si at jeg vil forstå Henrik Ibsens liv og verk ut fra det fellesskapet han og hans verk var en del av. Fellesskapet vil jeg både forstå diakront ut fra folket, nasjonen, klassen eller gruppen han var en del av, og synkront ut fra tiden.

16 16 «... af stort est du kommen» HENRIK IBSEN OG SKIEN I motsetning til dem som vil lete etter den indre trangen som gjorde og måtte gjøre Henrik Ibsen til dikter, vil jeg lete etter de faktorene i hans klasse eller gruppe som kunne gjøre dikteren Henrik Ibsen og hans verk mulig. Jeg vil forklare Ibsens posisjon og handlemåter ut fra den historiske utviklingen innenfor det stedet og den klassen han tilhørte. Det vil si Skien, Telemark og patrisierklassen i Skien. For å beskrive Ibsens bakgrunn og ulike handlemåter, vil jeg ut fra Foucault anlegge et arkeologisk perspektiv og vil på samme måte som Fulsås (2010) ta utgangspunkt i Foucaults begrep forfatterfunksjon. Hovedvekten i argumentasjonen vil jeg imidlertid bygge på Bourdieus begrep felt, habitus og konvertering av kapital. Forfatterfunksjonen Ibsen i et arkeologisk perspektiv Jeg vil ut fra Foucault oppfatte forfatteren Ibsen som et «grupperingsprinsipp» for diskurser. Forfatterfunksjonen Ibsen er det som gir enhet i mangfoldet av lesemåter og fortolkninger av Ibsens verk. Hele spillet av forskjellige lesemåter «foreskrives», ifølge Foucault (1999, 19), «av forfatterfunksjonen slik han mottar den fra sin epoke, eller slik han i sin tur endrer den». Til nå har Ibsen-forskningen vesentlig beskrevet Ibsen som geniet som skapte, endret og fornyet teatret eller dramaet i sin samtid. På denne måten er det oversett og underslått at Ibsen som forfatterfunksjon også var en som mottok impulser fra og var en funksjon både av sin epoke og tidligere epoker. Jeg vil lese forfatterfunksjonen Ibsen ut fra det han har mottatt fra sin epoke, sted, klasse og samfunn, og at dette også har bestemt grensene og betingelsene for hans verk. Han inngikk som en begivenhet i en rekke og i en bestemt sammenheng. Det «geniale» var at han klarte å omsette dette i kunstnerisk virksomhet. Det jeg vil se etter, er ikke hva forfatteren Ibsen bevisst trodde, mente eller ville, men hva forfatterfunksjonen Ibsen uttrykte. Ut fra Foucault vil jeg også skille mellom et arkeologisk og et genealogisk perspektiv på Ibsens biografi. Det vil på den ene siden si den arkeologiske utgravingen av kilder om hva Ibsens liv kan ha vært og hvilken sammenheng det har inngått i. På den andre siden er det den genealogiske påvisningen av hva fortellinger om Ibsens liv kan brukes til og er blitt fortolket som og brukt til i andre og senere sammenhenger. Jeg vil her gi et bidrag til Ibsen-biografiens arkeologi. I stedet for å forholde meg til hva andre genealogisk har skrevet om Ibsen og hans liv, vil jeg arkeologisk bruke Ibsens egne fortellinger i hans selvbiografiske fragmenter som en åpning til de sammenhengene som har formet det som Ibsens liv og diktning sier noe om. Det vil si den sammenhengen, den tradisjonen, den klassen, det stedet, de praksiser eller i Foucaults forstand det arkivet han var en del av. Gjennom dette vil jeg bidra til å re-kontekstualisere eller re-historisere Ibsen.