FORFATTER(E) Jan P. Stensaas OPPDRAGSGIVER(E) Kommunal og arbeidsdepartementet OPPDRAGSGIVERS REF PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.

Transkript

1 TITTEL SINTEF RAPPORT SINTEF Energi Norges branntekniske laboratorium Postadresse: 7034 Trondheim Besøksadresse: Tiller bru, Tiller Telefon: Telefax: Foretaksnr: NO MVA Forbedret slokketeknikk og annet utstyr i relasjon til røykdykkernes arbeidsinnsats og sikkerhet - (Revidert utgave av rapport av ) FORFATTER(E) Jan P. Stensaas OPPDRAGSGIVER(E) Kommunal og arbeidsdepartementet RAPPORTNR STF84 A96621 GRADERING Åpen OPPDRAGSGIVERS REF. GRADERING 1. SIDE ISBN PROSJEKTNR. ELEKTRONISK ARKIVKODE j:\pro\846104\report04.doc ARKIVKODE SAMMENDRAG DATO Hans E. Moholt (Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern) PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) Jan P. Stensaas GODKJENT AV (NAVN, STILLING, SIGN.) Kjell Schmidt Pedersen, direktør ANTALL SIDER OG BILAG VERIFISERT AV (NAVN, SIGN.) Ragnar Wighus Denne rapporten setter fokus på sikkerheten i forbindelse med røykdykkeryrket. Dette blant annet på grunn av at dette yrket ofte blir betraktet som kanskje det farligste av alle yrker. Det prosentvise antallet døde og skadede personer i internasjonal sammenheng overgår nemlig alle andre yrker. Denne rapporten gjennomgår risikobildet for røykdykkeryrket, og beskriver på grunnlag av dette forskjellige metoder for å øke sikkerheten ved røykdykkeroperasjoner. Det blir lagt spesiell vekt på forbedrede slokketeknikker, slik at røykdykkerne kan konsentrere seg om deres primære oppgave, nemlig søk og redning av mennesker ved brann i bygninger. Rapporten vurderer også andre metoder, utstyr og teknikker som kan forbedre røykdykkernes sikkerhet. I denne forbindelse kan en nevne at rapporten gjennomgår de siste nyvinninger innen brannvernbekledning, åndedrettsvern, brannventilasjon, brannroboter og termovisjonskamera, samt forskjellige former for opplæring og trening av røykdykkere og slokkemannskaper. Rapporten gjennomgår både opplæring og trening ved hjelp av fullskala, realistiske brannøvelser, og opplæring og trening via datamaskinsimuleringer, det vil si brannberegningsprogrammer (brannmodellering) og "virtual reality" ("kunstig virkelighet ). 50 STIKKORD NORSK ENGELSK GRUPPE 1 Brann Fire GRUPPE 2 Slokking Extinguishing EGENVALGTE Røykdykker Fire Fighter Sikkerhet Safety

2 2 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. INNLEDNING6 1.1 Generelt Bakgrunn Målsetning Arbeidsomfang RISIKOBILDET FOR RØYKDYKKERE Generelt Redusert sikt, varmepåkjenning og røykgassenes giftighet Varmepåkjenningen Røykens giftighet Eksplosjon Sammenbrudd/kollaps av bygning Røykdykkerens skikkethet Fysisk skikkethet FORBEDRET SLOKKETEKNIKK Generelt Vanntåke Generelt Effekten av dråpestørrelsen Optimal dråpestørrelse Slokkekriterier Grunnleggende manuelle slokketeknikker med strålerør Direkte slokking Indirekte slokking Offensiv slokking Beskyttende slokking eller påføring Utnyttelse av den branninduserte lufttilførselen til brann Utvendig slokking Eksponeringsbeskyttelse Offensiv slokking Vannforbruk og andre karakteristika Ny resultater fra forskning vedrørende manuell slokking med strålerør Innflytelsen av størrelsen på eventuelle utluftingsåpninger Innflytelsen av avstanden mellom strålerørsdysen og utluftingsåpningen Bruk av slangetrommel Utviklede vanntåkesystemer Optimale angrepspunkter mot flammene ved tradisjonell utvendig slokking Vurdering av veiledning fra DBE vedr. slokkeutstyr, vannbehov og dråpestørrelser Partikulære slokkemidler Generelt Slokkemekanismer Anvendelse...30

3 3.6.4 Utvikling og markedsføring av aerosol slokkesystemer i Norge UTSTYR Generelt Bekledning Åndedrettsvern Overtrykksventilasjon (OTV) Generelt Praktisk anvendelse av OTV Bruk av OTV ved brannslokking Bruk av OTV ved søk og redning av mennesker Brannroboter Generelt Ubemannet overvåkningsrobot med vannspraydyse Brannslokkingsrobot Rekognoseringsrobot Veggklatringsrobot Redningsrobot Termovisjonskamera og brannhjelmer (TVK) FORBEREDELSER OG TRENING Generelt Kunnskaper vedrørende brannfysikk Praktiske øvelser Realistiske fullskala brannøvelser EDB-simulering REFERANSER...49

4 4 KONKLUSJONER 1. Vurdering av alternative slokkemetoder og slokkemidler Dersom vann skal være effektivt som slokkemiddel, må vannet tilføres brannen (flammene) i form av små dråper, som fordamper i løpet av den tiden de er i kontakt med brannsonen. Dette kan oppnås ved å angripe brannkilden med vanntåke, det vil si med dråper med middelstørrelse mindre enn ca 0,4 mm. På grunn av den korte kastelengden til vanntåke må slokkemannskapene gå inn i bygningen, og angripe brannrommet ved hjelp av en "offensiv slokketeknikk", fortrinnsvis ved å ta seg inn i brannrommet via døra til brannrommet. Når selve brannkilden kan nås med vannstrålen, bør en gå over til en mer konsentrert dusjstråle med relativt store dråper (større enn ca 0,4 mm). Offensiv slokking er en slokketeknikk som har vist seg å være meget effektiv ved bekjempelse av branner, både før og etter overtenning. Nødvendig vannmengde for slokking eller kontroll vil være vesentlig lavere sammenlignet med konvensjonelle slokkemetoder. Denne teknikken er spesielt effektiv hvis den kombineres med andre teknikker, slik som for eksempel indirekte og direkte slokking, avhengig av hvilken del av brann- eller slokkeforløpet man er i. IFEX 3000 er et slokkesystem som virker å være meget effektivt i forbindelse med de branner i bygninger og i mange andre sammenhenger. Aerosoler av slokkemidler (finfordelte partikler/dråper som holder seg svevende i lufta) har vist seg å være meget effektive. Flere alternative typer av slokkemiddelet er for tiden under utvikling flere steder, blant annet i Norge. Ettersom aerosoler opprinnelig ikke var særlig egnet mot dybdebranner (branner i for eksempel tre) og store rom, var opprinnelig de fleste aerosoler utviklet for væskebranner i relativt små rom. I den senere tid er det imidlertid utviklet aerosoler som også er effektive mot branner i tre, det vil si mot branner i vanlige bolighus. Slike aerosoler er fortsatt på uviklingsstadiet. Det anbefales derfor å følge den videre utviklingen av aerosoler meget nøye. 2. Optimale angrepspunkter mot flammene ved tradisjonell utvendig slokking Utvendig slokking av branner i bygninger skal bare anvendes i de tilfeller det ikke er trygt å gå inn i bygningen. Ved utvendig slokking bør en angripe flammer som står ut av vinduet eller taket, med tåkestråle via stiger. På grunn av tåkestrålens korte kastelengde er en nødt til å angripe brannen på temmelig nært hold. Konsentrert stråle, som vil ha vesentlig større kastelengde, vil kun være effektiv dersom den rettes direkte mot brennende flater/objekter. Hvis en er tvunget til å angripe brannen utenfra gjennom vinduet med en konsentrert stråle, bør en kontinuerlig skifte angrepspunkt, både sideveis og frem og tilbake på bakken. 3. Nye verktøy, utstyr og metoder som kan gi økt sikkerhet Av nyutviklet verktøy og metoder som kan medføre økt sikkerhet for røykdykkerne, vil en spesielt fremheve bruken av overtrykksventilasjon (OTV). OTV bør benyttes ved relativt begrensete branner i bygninger. Hvis OTV anvendes på riktig måte, kan det være et meget effektivt hjelpemiddel til å fjerne røyken, slik at røykdykker- og slokkearbeidet blir gjort lettere. Videre vil OTV også kunne redusere temperaturbelastningen, forbedre luftkvaliteten og hindre brannspredning, samt å snu flammeretning og holde varme røykgasser/damp bort fra slokkemannskapene. OTV vil også ha en gunstig effekt på innesperrede brannoffre. Videre vil vi fremheve bruken av termovisjonskamera. Dette vil lette søk etter innesperrede mennesker i røykfylte rom og korridorer, samt hjelpe slokkemannskapene til å oppdage skjulte branner, skjult for eksempel inne i vegger, tak eller gulv. Brannroboter virker også å være et meget lovende hjelpemiddel ved brannslokkings- og røykdykkeroperasjoner. Brannroboter kan erstatte mennesker i spesielt farlige situasjoner. Den

5 største gevinsten vil nok være i forbindelse ved brannslokking, hvor slike roboter kan være godt egnet ved bruk av vanntåke og aerosoler. Brannroboter er imidlertid fortsatt på utviklingsstadiet, og praktisk bruk av slike roboter vil trolig ikke bli aktuelt før om noen år. 4. SINTEF NBLs kommentarer til anbefalinger i veiledning fra DBE 1 Spesifikasjonene med hensyn til slokkeutstyr, dråpestørrelser og vannføring er helt i tråd med SINTEF NBLs anbefalinger. Vi vil imidlertid tilføye at strålerørsdysen bør ha mulighet for å tilføre tåkestrålen i korte støt. Videre at spredningsvinkelen bør være justerbar fra 45 til minst 120. Minste vanntrykk bør være over 1,5 bar. Ved offensiv og indirekte slokking bør dråpestørrelsen være minst mulig, men ved direkte slokking bør en benytte relativt store dråper. En bør derfor ved et enkelt håndgrep også kunne justere dråpestørrelsen på dusjstrålen. Det bør understrekes, at offensiv slokking er en meget effektiv slokkemetode i forbindelse med røykdykkeroperasjoner. Som en rask førsteinnsats, i tilfeller hvor vanntrykket er lavt, kan det være en fordel å anvende slangetrommel (med formstabil slange) mot relativt begrensede branner i rom, når slike er tilgjengelige og lett å finne. Slangetromler har vist seg å være effektive fordi de kan medføre betydelig redusert responstid for slokking, sammenlignet med slangeutlegg. Det er imidlertid viktig at brannbildet er oversiktlig og kjent, slik at en eventuell overtenning ikke skader mannskapene som følge av for liten vannføring. Videre må en fremheve at det ikke anbefales at røykdykkere og slokkemannskaper oppholder seg i noen del av bygninger i brann, eller i nærheten av bygningen, uten åndedrettsvern. Dette gjelder for alle faser av brannen, det vil si også for den innledende fasen av en brann, uansett hvor uskyldig brannen måtte være. Videre gjelder dette også like etter at brannen er slokket, det vil si ved etterslokking, brannvakt og restverdisikring, samt for brannmannskaper som har sitt arbeid i forbindelse med pumper, stigebiler etc. Dette fordi blant annet CO-eksponeringen ved slike arbeidsoperasjoner kan bli betydelig. En av de viktigste metodene for å øke sikkerheten for røykdykkere er å satse på realistisk trening av mannskapene. Vi vil her anbefale både fullskala brannforsøk og trening ved hjelp av datamaskinprogrammer. Brannmodellering og virtual reality (kunstig virkelighet) er eksempler på det sistnevnte. 5 1 Veiledning for røykdykking og kjemikaliedykking utgitt av DBE (Direktoratet for brann og eksplosjonsvern) i august 1993.

6 6 1. INNLEDNING 1.1 Generelt Kommunal- og Arbeidsdepartementet (KAD) har via samarbeidsavtalen med SINTEF NBL foreslått et prosjekt for å sette fokus på forbedrede manuelle slokkemetoder og andre metoder eller utstyr, som kan bidra til å øke sikkerheten for røykdykkerne. KAD skriver blant annet følgende i sitt brev til SINTEF NBL: "Bedret kunnskap om slokketeknikk og utvikling av alternative metoder ved bygningsbranner kan supplere, og i en del tilfeller erstatte, røykdykkerinnsatsen på områder der disse erfaringsmessig utsettes for farlige situasjoner. Det er teknisk mulig å legge til rette for økt bruk av utvendig slokkeinnsats ved bygningsbranner, ved å utrede praktiske og anvendelige slokketeknikker" /1/. 1.2 Bakgrunn Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE), som bistår KAD med den faglige oppfølgingen av prosjektet, har gitt følgende beskrivelse av bakgrunnen for dette prosjektet: "Røykdykking er en risikofylt arbeidsoppgave, og det arbeides fra flere hold med å øke røykdykkernes sikkerhet. Det er satt fokus på røykdykkertjenesten i de kommunale brannvesen, nå senest gjennom kvalifikasjonskravene i "Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen". Fra før finnes "Veiledning for røykdykking og kjemikaliedykking", som trekker opp retningslinjene for gjennomføring av røykdykkeroperasjoner. Røykdykkernes oppgaver er i første rekke redning og søk etter personer, deretter slokking. For å kunne foreta effektiv søk/redning, må området det søkes i ligge utenfor flammesonen, eller brannen må være slokket. Søk etter personer i områder som er berørt av brann, har normalt høyeste prioritet fra brannvesenets side. For å ivareta røykdykkernes sikkerhet, vil det derfor være ønskelig å foreta en forslokking i området som er berørt av brann, før røykdykkerinnsatsen settes inn". /2/. 1.3 Målsetning På grunnlag av denne henvendelsen har SINTEF NBL utarbeidet et prosjekttilbud, som beskriver hva dette prosjektet skal inneholde. Dette ble gjort blant annet på grunnlag av kommentarer fra DBE /2/. I prosjekttilbudet står følgende målsetning: "Prosjektets mål er å utrede og komme med forslag til forbedrede manuelle slokkemetoder, som kan bidra til å redusere eller fjerne risikoen røykdykkere utsettes for, ved slokkeinnsats i bygninger i brann. Prosjektet skal utrede metoder for effektiv slokking av brann, uten at røykdykkerne trenger å foreta aktiv slokkeinnsats i bygninger i brann. Prosjektet skal innbefatte en gjennomgang av eksisterende og nye hjelpemidler, som kan benyttes av røykdykkere under slokkeinnsatsen." /3/

7 7 1.4 Arbeidsomfang I prosjekttilbudet fra SINTEF NBL står følgende vedrørende arbeidsomfanget for prosjektet /3/: "Vurderingene vil, så langt det er mulig og hensiktsmessig, bygge på følgende: 1. En gjennomgang av anbefalingene om slokkeutstyr, dråpestørrelser og vannbehov som angis i "Veiledning for røykdykking og kjemikaliedykking", utgitt av DBE august Finne fram til optimale angrepspunkter mot flammene ved tradisjonell utvendig slokkeinnsats. 3. Vurdere og utrede metoder for å tilføre vann eller andre slokkemidler inn i brannrommet, i den hensikt å slå ned eller dempe flammene, uten at dører eller vinduer blir åpnet. 4. Vurdere og eventuelt beskrive nye verktøy som kan gi økt sikkerhet for røykdykkerne, og som kan effektivisere slokkeinnsatsen. I denne sammenhengen skal bruk av inert-aerosol (kapsler med fine partikler og gass) vurderes spesielt. 5. Opprette og holde kontakt med SINTEF UNIMED, som vurderer opprettelse av et prosjekt som tar for seg røykdykkernes fysiske belastninger. Når det gjelder det siste punktet, har SINTEF NBL vært i kontakt med SINTEF UNIMED ved Greta Bolstad. Hun kunne opplyse at dette prosjektet ennå ikke har blitt etablert, blant annet på grunn av manglende finansiering. SINTEF UNIMED har overlatt arbeidet med å skaffe finansiell støtte for prosjektet til Stein Yttereng ved Trondheim Brannvesen. SINTEF NBL tok kontakt med sistnevnte Han kunne opplyse at han har henvendt seg til Norges brannmannsforbund, for å få disse til å søke KAD om midler til et slikt prosjekt. Dette er til nå ikke blitt gjort, slik at dette prosjektet ennå ikke er kommet i gang.

8 8 2. RISIKOBILDET FOR RØYKDYKKERE 2.1 Generelt I internasjonal sammenheng er røykdykkeryrket det mest risikofylte yrket av alle yrker, ettersom det prosentvise antallet skadde og omkomne personer i internasjonal sammenheng overgår alle andre yrker /20/. Hvert år omkommer og skades flere personer verden over i dette yrket enn i noe annet yrke. Røykdykkerne blir først og fremst skadet eller omkommer på grunn av følgende risikofaktorer: Redusert sikt Varmepåkjenning, utmatting, overoppheting Giftige gasser Eksplosjon Kollaps/sammenbrudd av bygning Manglende skikkethet, trening og opplæring 2.2 Redusert sikt, varmepåkjenning og røykgassenes giftighet Redusert sikt utgjør i seg selv ingen fare, men en indirekte fare, ved at det hindrer mennesker fra å rømme bygningen. Av de tre risikofaktorene redusert sikt, varmepåkjenning og giftige gasser vil redusert sikt, på grunn av røykblokkering, være den faktor som vanligvis blir først kritisk. Dette gjelder selv om røykdykkeren befinner seg i selve brannrommet, det vil si relativt nært brannkilden. Mens varmepåkjenningen og giftigheten til røykgassene som regel bare vil være kritiske i selve brannrommet eller i nærheten av brannrommet, kan røykskjermingen utgjøre en betydelig hindring for røykdykkerne, selv i deler av bygget som ligger fjernt fra selve brannrommet. Dette gjelder spesielt i høye bygninger, hvor en har trappesjakter som ikke er seksjonert i fra resten av bygningen. I slike tilfeller kan skorsteinseffekten være en betydelig drivkraft, som kan medføre en meget rask røykspredning til de øverste etasjene. Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor selv brannkilden befinner seg på en av de laveste etasjene. Det faktum at redusert sikt er den mest kritiske faktoren under røykdykking, bekreftes av en eksperimentell studie av røykdykking og slokking av branner i en lugar på et skip /4/. I denne forsøksserien, som omfattet klasse A- og klasse B-branner, var det røykskjermingen i ganger og korridorer som utgjorde den alvorligste hindringen for røykdykkerne. Røykskjermingen påvirket i størst grad slokkemannskapets responstid, det vil si tiden fra brannalarmen hørtes til slokkearbeidet kunne starte. Varmepåkjenningen viste seg for eksempel ikke å være en betydelig faktor i disse slokkeforsøkene. 2.3 Varmepåkjenningen Kritiske faktorer, som påvirker røykdykkerne og deres utstyr med hensyn til varmepåkjenningen, vil være følgende: temperaturen i brannatmosfæren branngassenes vanninnhold/fuktighet varmestrålingen i brannatmosfæren

9 9 luft-/røykgasstrømningen forbi røykdykkeren eksponeringstiden i brannatmosfæren I tillegg kan vi også nevne stikkflammer, som kan oppstå for eksempel når en åpner døra til et rom der det er en sterkt underventilert brann. I slike tilfeller har røykgassene i rommet en høy konsentrasjon av uforbrente pyrolyseprodukter og en temperatur over 500 C. Når døra til et slikt rom åpnes, og disse røykgassene får rikelig tilgang på oksygen, kan de uforbrente pyrolyseproduktene antennes spontant. En kraftig stikkflamme vil stå ut gjennom døra. Disse stikkflammene kan mer eller mindre omhylle brannmannskapene. Dette kan medføre dødelige forbrenningsskader på brannmennene hvis de ikke er forberedt på dette, for eksempel ved å bøye seg godt ned. Dette fenomenet kalles på engelsk for backdraft, og er en meget kritisk hendelse, som brannmannskapene må være spesielt forberedt på (jfr. avsnitt 5.3.1). Ifølge Liebe /6/ er varmefølelsen som røykdykkerne erfarer, innenfor sine mange lag av beskyttelse, sterkt avhengig av røykdykkernes bekledning. Den er imidlertid også sterkt avhengig av fuktigheten eller vanninnholdet i røykgassene. Det kan føles adskillig varmere i et brannrom straks etter en har slokket med vann enn før slokkingen startet, selv om slokkingen har medført at temperaturen i rommet er blitt lavere. Ved slokking av branner i rom kan varm røykgass, som inneholder mye vanndamp, strømme mot røykdykkere. Slik strømmer kan forårsake meget betydelige varmebelastninger, og dermed føre til alvorlig forbrenning av bar hud. Røykdykkere bør derfor ha brannvernbekledning som dekker kroppen fullstendig. Ved intermittent, eller støtvis slokking, er det også en fordel at røykdykkerne bøyer seg ned når slike strømmer passerer røykdykkeren. Kritiske tilstander for brannmenn (utstyrt med vanlig brannvernbekledning), med hensyn til temperatur og varmestråling i brannatmosfæren, er følgende /5/: Farlig/risikabel tilstand: Temperatur C, varmestråling: 1-4 kw/m 2 Ekstrem tilstand: Temperatur C varmestråling: 4-10 kw/m 2 Kritisk tilstand: Temperatur >235 C, varmestråling: >10 kw/m 2 Disse verdiene vil også selvsagt være sterkt avhengig av typen brannvernbekledning. 2.4 Røykens giftighet Når det gjelder røykgassenes giftighet, er det i første rekke utvikling av karbonmonoksid (CO), eller kullos, som vanligvis vil utgjøre den største trusselen med hensyn til giftighet i de fleste branner. Dette fordi CO vil være den giftige gassen som vil være i størst konsentrasjon, selv om denne gassen på langt nær er den giftigste branngassen. I spesielle situasjoner kan imidlertid andre gasser, slik som blåsyre (HCN), saltsyre (HCl) og akrolein, utgjøre en større trusel. Dette fordi disse gassene er ganger giftigere enn CO. Ved for eksempel brann i stoppede møbler med mye polyueretanskum kan giftvirkningen av HCN overgå giftvirkningen av CO. Likeledes kan giftvirkningen fra HCl være viktigste faktor ved brann i for eksempel kabler laget av PVC. HCN, HCl og akrolein regnes som såkalte "supertoksiske gasser". Røykdykkernes pressluftsapparater og gassmasker skal imidlertid beskytte røykdykkerne, slik at de ikke eksponeres for slike gasser. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at slikt utstyr må benyttes av alle som oppholder seg i en bygning i brann. Dette gjelder selv ved de

10 mest uskyldige branner. Det brennende materialet kan nemlig inneholde slike supertoksiske produkter som nevnt over. Videre er det viktig å påse at masken har skikkelig tetting Eksplosjon En forbrenningseksplosjon, som kan oppstå når en brennbar gass-/luftblanding antennes, er en hendelse som skiller seg fra branner ved at energifrigjørelsen skjer vesentlig raskere enn i en brann. Vanligvis skjer dette ved frigjøring av en betydelig trykkbølge med kort varighet. Denne trykkbølgen kan forårsake store skader på både mennesker og bygninger, avhengig av typen eksplosjon. Under en eksplosjon frigjøres det også betydelige mengder varme, som gjør at slike eksplosjoner som regel etterfølges av en rask brannutvikling. Som regel har slike eksplosjoner allerede funnet sted før brannvesenet ankommer brannstedet, og den utgjør dermed ingen trussel for røykdykkerne. Det kan imidlertid være lagret eksplosive materialer, gassflasker og trykktanker, eller større ansamlinger av CO, som vil kunne forårsake en såkalt forsinket eksplosjon. Det er slike forsinkede eksplosjoner som eventuelt vil kunne utgjøre en alvorlig trussel for røykdykkerne. 2.6 Sammenbrudd/kollaps av bygning En annen meget alvorlig fare for brannmenn er sammenbrudd av bygningen hvor slokkearbeidet pågår. Dette kan skje etter lengre tids branneksponering av viktige bærende konstruksjoner, slik at de har mistet mesteparten av sin bæreevne, eller som følge av en forsinket eksplosjon. Slike situasjoner kan få katastrofale følger for eventuelle røykdykkere i bygningen. De kan i verste fall bli begravd i brannruinene, eller de kan bli innesperret i bygningen. Et slikt ulykke inntraff for eksempel i USA i midten av 70-årene. Det hadde oppstått en brann i et en-etasjes kjøpesenter. Ettersom bygningen var full av røyk og varmebelastningen inne i bygningen var betydelig, bestemte utrykningsleder at bygningen skulle ventileres, slik at bygningen kunne frigjøres for røykgasser og varme. Det ble dermed sendt mannskap oppe på taket for å lage hull i taket. Mens de holdt på å gjøre dette, kollapset store deler av taket over selve brannen. Dette førte til at mannskapet på taket falt ned på selve brannkilden, samtidig som at røykdykkerne inne i bygningen ble sperret inne. Denne brannen førte til tap av flere brannmenn. For en bygning, som har en strukturell brannmotstand lik 60 minutter, kan det være en reell fare for at denne bygningen vil bryte sammen ca. 60 minutter etter brannstart. Hvis brannalarmen går, og brannen blir meldt ca. 10 minutter etter brannstart, og brannvesenet bruker ca 20 minutter på å ankomme brannstedet, har røykdykkerlaget dermed maksimalt 30 minutter til rådighet til å redde eventuelle mennesker i bygningen. Det er viktig at slike opplysninger om bygningens brannmotstand og andre branntekniske opplysninger er registrert av brannvesenet, og at disse er lett tilgjengelige ved en brannutrykning. Slike opplysninger bør derfor lagres ved hjelp av EDB, slik at brannvesenet i utrykningssituasjoner kan innhente nødvendige data raskt fra en database ved hjelp av en bærbar PC. På denne måten vil brannvesenet med en gang få alle relevante data vedrørende den aktuelle bygningen. Dermed vil brannvesenet for eksempel vite hva tilgjengelig tidsrom for røykdykkeroperasjoner er, under forutsetning av at en vet omtrentlig når brannen startet. I bygninger med alarmanlegg med varsel til brannvesenet, vil tidspunktet for brannstart være

11 kjent temmelig nøyaktig. I situasjoner hvor en må stole på uttalelser fra publikum, som ofte kan være nokså usikre, må en derimot operere med relativt store sikkerhetsmarginer for røykdykkerinnsatsen. Et annet viktig moment i forbindelse med sammenbrudd av bygninger i brann er at de ovennevnte forhold også blir tatt med i betraktningene når bygninger blir dimensjonert med hensyn på nødvendig strukturell stabilitet. Det kan derfor være viktig at også brannvesenet blir tatt med i prosjekteringen av bygninger, slik at også deres synspunkter blir hørt Røykdykkerens skikkethet Røykdykkerens skikkethet eller egnethet, med hensyn til fysikk, trening, opplæring og kunnskaper/erfaring, er et viktigere punkt for røykdykkernes sikkerhet enn hva de fleste er klar over. En høy grad av egnethet vil redusere farene som en røykdykker utsettes for i meget stor grad. Det er derfor viktig at røykdykkerne er godt skikket vedrørende alle sider som berører røykdykkerinnsatsen. Dette betyr at røykdykkerne må være i god fysisk form og være godt forberedt, blant annet ved hjelp av grundig trening og opplæring, på flest mulig situasjoner i forbindelse med røykdykkerinnsatsen (jfr. avsnitt 5.3.1). Det er nemlig en nær sammenheng mellom røykdykkernes og slokkemannskapets egnethet og deres effektivitet, med hensyn til søk/redning av mennesker og selve slokkeinnsatsen. Hvis en eller flere røykdykkere er dårlig egnet på et eller flere områder, kan det utgjøre en stor fare for hele røykdykkerlagets sikkerhet. Her vil en imidlertid kun omtale røykdykkernes fysiske egnethet, i det betydningen av grundig trening og opplæring vil bli beskrevet i avsnitt Fysisk skikkethet Den fysiske egnetheten til røydykkere og slokkemannskapet er, og vil trolig, i overskuelig fremtid, være den viktigste faktoren i forbindelse med både slokke- og røykdykkerinnsatsen, selv om en trenger et slokkemiddel (vanligvis vann) til å slokke brannen. En lav grad av fysisk egnethet vil redusere slokkemannskapets og røykdykkernes effektivitet, samtidig som det vil utgjøre en alvorlig trussel for slokkemannskapet og røykdykkernes sikkerhet. Karmøy-rapporten /7/ har hatt som målsetting å fremskaffe dokumentasjon på fysiske belastninger ved røykdykking, for å kunne sette konkrete krav/retningslinjer for helse og fysisk form. Det ble blant annet arrangert 4 ulike øvelser med personell fra brannvesenet. Under disse øvelsene ble det foretatt målinger av omgivelsestemperaturen og en rekke medisinske målinger. Disse øvelsene viste at røykdykking er et ekstremt krevende fysisk og psykisk arbeid, der mannskapene utsettes for påkjenninger helt opp mot det kroppen tåler. Rapporten konkluderer med at det av hensyn til den enkeltes egen sikkerhet, og sikkerheten for de vedkommende røykdykker jobber sammen med, må det stilles strenge krav til både helse og fysisk form. Det er særlig hjertet som blir utsatt for hard belastning. Videre slår rapporten fast at det spesielle med røykdykking er den ekstreme temperaturen, i tillegg til hardt fysisk arbeid og det psykiske presset røykdykkerne utsettes for i en brannatmosfære. Dette fører til at kroppen blir relativt raskt fysisk utmattet. Ledelsen i det enkelte brannvesen må, ifølge rapporten, ta hensyn til dette når man setter mannskaper inn i dykk med aktiv innsats. Ledelsen må følge med, og skifte ut personell som er tydelig slitne, uavhengig av hva de selv sier. Rapporten konkluderer med at ettersom utmattelsestiden er veldig kort, må man etter

12 maksimalt to dykk nøye vurdere om det er forsvarlig å sende røykdykkeren inn igjen. Mannskap som har vært i hard aktiv innsats, bør ikke settes inn samme type innsats før etter flere timers hvile. Følgende fysiske svakheter må vektlegges når det skal stilles krav til røykdykkermannskapet: I. Øvre aldersgrense: 55 år. II. Helsekrav: Følgende sykdommer/tilstander må vurderes i forbindelse med godkjenning for røykdykking, i tillegg til at den enkelte må vurderes av legen ut fra en totalsituasjon: 1. Tidligere sykdommer: Alle tidligere sykdommer og skader som har innvirkning på funksjonen som røykdykker. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle av legen. 2. Nervesystemet: Epilepsi, migrene og følger etter hodeskader 3. Hjerte- og kretsløp: Høyt blodtrykk, gjennomgått hjerteinfarkt, rytmeforstyrrelser, andre hjertesykdommer, bruk av pacemaker og arbeids-ekg med tegn til ischemi. 4. Hørsel: Moderat til alvorlig hørselstap og kronisk mellomørebetennelse. 5. Syn: Blind på et øye, helt avhengig av briller/kontaktlinser for å fungere og innskrenket synsfelt. 6. Mage/tarm: Store fordøyelsesplager (syreoverskudd), magesår, sykdommer i lever og bukspyttkjertel, brokk og kronisk tarmbetennelser. 7. Urinveier: Nyrebetennelser, kronisk prostatabetennelse, kronisk urinveisinfeksjon og tilbakevendende nyrestein. 8. Luftveier: Kronisk bronikk, astma og spirometri med resultater fra FVC og FEV1 under 80 % av forventet. 9. Muskel/skjelett: Kroniske ryggplager, ischiasplager og leddgikt, samt andre kroniske leddbetennelser. 10. Psykisk helse: Depresjoner, alvorlig angst, klaustrofobi, bruk av nervemedisiner, alkoholmisbruk og adferdsforstyrrelser. 11. Andre sykdommer: Sukkersyke, alvorlige sykdommer etter vurdering av lege, blodsykdommer og stoffskiftesykdommer. Rapporten anbefaler at helsesjekk bør utføres med 1-2 års mellomrom, samt at arbeids-ekg i forbindelse med helsesjekk bør utføres etter fylte 40 år. Videre anbefaler rapporten at mannskapene må kunne gjennomføre en test som tilsvarer minst et oksygenopptak på 40 ml pr kg kroppsvekt, eller 2.8 liter pr minutt. Tredemølletest anbefales til dette. Testen går ut på at de skal gå i en tredemølle med 7 stigning med en hastighet på 5,6 km pr time, og med 23 kg tung røykdykkerbekledning, men med joggesko og uten hjelm. Dersom utøveren bryter, eller han har tydelige problemer, og pulsverdiene er svært høye, vil testen ikke bli godkjent. Ut fra en samlet vurdering av resultatene fra helsekontrollen og den fysiske testen, blir mannskapet godkjent, eventuelt ikke godkjent, i henhold til det forslag til de krav som er nevnt over. Til slutt anbefaler rapporten at fysisk form bør testes og godkjennes to ganger i året. 12

13 13 3. FORBEDRET SLOKKETEKNIKK 3.1 Generelt Brannvesenet har til rådighet flere typer slokkeutstyr og slokkemedier, hver med sitt anvendelsesområde. De mest vanlige slokkemediene ved manuell slokking er følgende: - Vann - Pulver - Skum - Gass (inertgass) Tabell 3.1 viser bruksområdet for de enkelte slokkemediene, samt områder hvor de ikke er særlig egnet ved manuell påføring. I tabellen har en også inkludert resultatene fra den senere tids forskning og utvikling innen manuell slokketeknikk, slik som for eksempel strålerør med vanntåkedyse, samt aerosoler. Det sistnevnte slokkemediet er en blanding av partikler og gass, hvor partikkelstørrelsen er fra 1/5-1/10 av partikkelstørrelsen for vanlig slokkepulver. Vi har valgt å klassifisere dette slokkemiddelet som pulver i tabellen 3.1, men det kunne like gjerne ha vært klassifisert som et gass-slokkemiddel, fordi det har mange av de samme egenskapene som gassene. Tabell 3.1: Bruksområdet for aktuelle slokkemedier ved manuell slokkeinnsats. Slokkemiddel Bruksområde Ikke egnet som slokkemiddel Vann Konsentrert stråle Direkte slokking av trematerialer (se avsnitt 3.5), eller dybdebranner, der hvor det er mulig å nå selve brannkilden direkte med strålen. Videre hvor det er viktig å bryte opp materialet for å oppnå slokking av brannen, og når det er ønskelig/nødvendig med lang kastelengde. Elektriske høyspente anlegg, brannfarlige væsker (bensin, oljer etc.), til en viss grad i overtente rom og i rom hvor vannskader ikke kan aksepteres. Tåkestråle Branner før overtenning (særlig umiddelbart før) og overtente branner, samt ved indirekte og offensiv slokking, væskebranner, branner i elektrisk anlegg. Åpne branner og mye vind, ved brann i faste materialer, der hvor en kan få typiske ulmebranner. Videre i tilfeller hvor en lang kastelengde på strålen er ønskelig. Skum Lettskum Klasse A-branner i store lokaler (lagerlokaler), kjellere, gruvesjakter, loft og andre lukkede rom med vanskelig adkomst, samt i lokaler hvor vannskadene ikke bør bli for store, og ved fylling av ikke brannutsatte rom, for å hindre brannspredning til disse rommene. Åpne branner og mye vind, og i rom med kraftig ventilasjon, samt der hvor det er ønskelig med lang kastelengde. Mellomskum I lukkede rom med vanskelig st, og i lokaler hvor vannskadene ikke bør bli for store. Samme som for lettskum, men ikke i like stor grad. Tungtskum Væskebranner (polare, ikke vannløselige væsker) og til en viss grad mot tre- og andre fibermaterialer, hvor en ønsker høy vanninntrengningsevne. Alkoholresistent skum Vannoppløselige, upolare væsker, slik som alkoholer. Vannoppløselige, upolare brennbare væsker BE- og Væskebranner og elektriske branner med høye

14 14 Slokkemiddel Bruksområde Ikke egnet som slokkemiddel Pulver ABE-pulver spenninger, samt mot A-branner, det vil si brann i tre- og andre fibermaterialer (ABEpulver). A-branner (BE-pulver). Aerosoler Mindre, lukkede rom, slik som lasterom på fly, tanker for væskebrensler, batterirom, ubemannede telekommunikasjonsrom, i motorrommet til pansrede kjøretøyer. Nå er det også utviklet/under utvikling aerosoler som er egnet for branner i bolighus. Store rom, samt rom med sterk ventilasjon. Inertgass Karbondioksid Brann i lukkede rom, i det fri, væskebranner I områder, spesielt i lukkede rom, hvor det er mennesker uten åndedrettsbeskyttelse, i sterk vind/mot vindretningen, og til en viss grad i rom hvor ventilasjonen ikke kan stenges Sand/ jord Metaller (tørr sand), asfalt og brannfarlige væsker, mindre branner generelt i det fri Store branner, mindre branner i hus Av de omtalte slokkemediene i tabellen er det spesielt offensiv slokking med vanntåke, kombinert med indirekte og direkte slokking, samt aerosol-slokkemidlene, som kan betegnes som nyvinninger innen slokketeknikken. Disse vil bli relativt grundig diskutert i det etterfølgende i dette kapittelet. 3.2 Vanntåke Generelt Bruk av vanntåkestråle har lenge vært kjent som en meget effektiv slokkemetode ved manuell slokking. Tidligere brannsjef L. Nossum ved Oslo Brannvesen beskriver for eksempel i sin bok "Arbeidet på brannstedet" /8/ (første utgave fra 1950, siste utgave fra 1976) at:...hvis et rom er overtent, og flammene slår ut gjennom vinduene, har det i alminnelighet liten hensikt å sprøyte en konsentrert vannstråle inn gjennom vinduet. Strålen gjør som regel ingen eller ubetydelig virkning. I en slik situasjon er det mest fornuftig å anvende en tåkestråle rundt og spesielt over vinduet, for på denne måten å forhindre at brannen sprer seg utvendig. En tåkestråle direkte mot vinduet, hindrer i alminnelighet spredning av ilden oppover. Vanntåkestrålens gode slokkeeffektivitet vil, foruten vannets gode kjølende effekt, skyldes vannets evne til å utvide seg når det fordamper, og dermed fortynne og fortrenge oksygenet i forbrenningssonen. Når en liter vann fordamper, øker nemlig volumet av vannet i dampform 1700 ganger. 1 liter vann opptar altså 1,7 m 3 når det fordamper. Hvis denne dampen etterpå overhetes til 500 C av branngassene, vil volumet fordobles, det vil si til ca 3,5 m 3. Brannatmosfæren blir på denne måten gjort inaktiv, det vil si at brannen ikke kan underholdes på grunn av oksygenmangelen, og brannen kveles. Dette er slokkeeffekten til inertgassene, slik som karbondioksid. I tillegg vil vannet også ha en kjølende effekt. Denne tilleggseffekten er blitt demonstrert eksperimentelt ved SINTEF NBL /9/. For inertgasser må en redusere oksygenkonsentrasjonen i rommet (fra ca. 21 %) til ca. 12 %, for at brannen skal slokkes. Ved bruk av vanntåke derimot er det tilstrekkelig å redusere oksygenkonsentrasjonen til ca. 15 % (tørr gasskonsentrasjon). Dette skyldes at slokking med

15 vanntåke skjer både ved hjelp av kjøling og inertisering, og ikke bare ved inertisering, slik som ved bruk av inertgassene Effekten av dråpestørrelsen Kjøleeffekten Vannets kjølekapasitet og dets slokkeevne, er, som det fremgår av diskusjonen hittil, meget avhengig av at vannet fordamper effektivt. Dette er igjen avhengig av at vannet tilføres i små dråper. Jo mindre dråpediameteren er, jo større overflate vil en viss mengde vann ha. Den totale varmeoverføringen til dråpene blir dermed tilsvarende mer effektiv. En får altså størst samlet varmeoverføringsflate ved så små dråper som mulig. For at vannet kjølende effekt skal utnyttes, må imidlertid dråpene trenge inn i flammesonen av brannen /10/ Vannets gjennomtrengningsevne Små dråper vil imidlertid lettere drive med den oppdriftskontrollerte flamme- og røykplumen fra brannen. Dermed vil ikke disse dråpene fordampe fullstendig, og vannets kjølende effekt blir dermed ikke utnyttet fullt ut. Hvis dråpestørrelsen derimot er for stor, vil vanndråpene trenge gjennom flammen, og de vil falle/renne ned på gulvet i brannrommet, uten at de utgjør noen nevneverdig kjølende effekt. Valg av optimal dråpestørrelse vil være avhengig av hvilken slokketeknikk en benytter Slokkeeffekten Det finske brannlaboratoriet (VTT) /11/ har gjennomført manuelle slokkeforsøk mot 8 forsøksbål bygget opp av staver ( wood crib fires ) (total varmeavgivelse: 3,5-4,5 MW) i rom med både vanlige strålerørsdyser (dråpestørrelser i området 0,2-0,4 mm) og vanntåkedyser fra faste anlegg (med ca 0,1 mm dråpestørrelse). Disse forsøkene viste at vanntåkedysenene kunne kontrollere brannen med mindre vannmengder enn de vanlige stålerørsdysene, men at det var vanskelig å slokke brannen fullstendig med vanntåkedysen. Vannforbruket til vanntåkedysen var ca. 16 liter/min, og brannen ble kontrollert i løpet av 8 sekunder med bare 2 liter vann. Brannen ble imidlertid ikke fullstendig slokket. For en vanlig kommersiell automatisk dyse, med gjennomsnittlig dråpediameter på 0,35 mm og vannforbruk på 80 liter/min., ble brannen også kontrollert etter 8 sekunder, men med et totalt vannforbruk på 11 liter. For å slokke brannen fullstendig var det nødvendig med 48 liter vann. På grunnlag av eksperimentene nevnt over, kan en slå fast at dyseparametere, slik som gjennomsnittlig dråpestørrelse og vanntettheten (i l/min m 2 ) i stor grad vil bestemme tiden for kontroll, eventuelt slokking av brannen. Ettersom trykket er konstant i moderne strålerørsdyser, vil de to forannevnte parametere bli kontrollert av vannstrømmen og spredningsvinkelen til vannsprayen Kastelengden

16 En vanndråpe vil, etter at den forlater strålerøret, ha en viss bevegelsesmengde (impuls), som er produktet av dråpenes masse og hastighet. Dråpen møter luftmotstand og mister impuls gradvis etter utstrømningen fra strålerøret. En følge av små dråper er derfor at kastelengden til vannstrålen blir mindre, jo mindre dråpestørrelsen er. Dette skyldes at det er vanskelig å gi små vanndråper tilstrekkelig med impuls, slik at vannet kan sendes over store avstander med store hastigheter, og dermed være i stand til å treffe fjerntliggende flammer. Lange kastelengder krever at dråpene er over en viss minste størrelse. Dette er en typisk problemstilling ved flammer ut av vinduene på høye hus. Ettersom det er viktig at vanndråpene når flammesonen, er en tvunget til å angripe brannen på et temmelig nært hold. Dette har nødvendiggjort at slokkemannskapene i de fleste tilfeller må ta seg inn i bygningen og brannrommet, hvis brannen skal slokkes effektivt med lite vannforbruk Optimal dråpestørrelse Et viktig spørsmål i denne forbindelse er om det finnes noen optimal dråpestørrelse ved manuell slokking med strålerør. Den optimale dråpestørrelsen vil være den midlere dråpediameteren 2 som medfører at dråpene rekker å fordampe før vanndråpene forlater flammesonen. Den optimale dråpestørrelsen avhenger imidlertid mye av hvilken slokketeknikk en benytter. Det finske brannlaboratoriet VTT /11/ har, som nevnt i forrige avsnitt, testet slokkeeffektiviteten til vanntåkedyser mot 3,5-4,5 MW standardbranner i trestaver ( wood crib fires ). VTT konkluderer med at en ideell strålerørsdyse burde produsere både nærmest uendelig små dråper (mindre enn 0,1 mm), med henblikk på nedkjøling av brannen, og store dråper (større enn 0,5-1 mm), for nedkjøling og fukting av varme og brennende overflater til under antennelsestemperaturen. De anbefaler derfor å benytte strålerørsdyser hvor en kan veksle raskt mellom tåkestråle, som produserer minst mulige dråper, og en relativt konsentrert dusjstråle, med store dråper. Videre bør denne påføringen skje intermittent, det vil si ved hyppige korte støt, fremfor bruk av kontinuerlig stråle. Intermittent påføring fører til at vannforbruket blir vesentlig lavere. Fire Demand Model FDM er et beregningsprogram som blant annet beregner temmelig nøyaktig nødvendig vanntetthet (i liter/min m 2 ) som funksjon av dråpestørrelsen. Tidligere utgaver av dette programmet hadde en tendens til å overestimere effekten av at små dråper ble revet med røykstrømmen ut av rommet. Dermed ble slokkeeffekten av vanntåke underdimensjonert. Dette fremgår av figur 3.1, som viser beregninger med FDM, samt forsøksdata ( aspirated/bare thermocouple ). Figur 3.2 viser den gode overensstemmelsen mellom ny versjon av FDM og forsøksdata, ved vanlig stråledyse med store dråper. Figur 3.3 viser grenselinjer hvor brannen blir effektivt kontrollert, det vil si kombinasjoner av dråpestørrelse og vantetthet som faller over linjen, og hvor brannkontroll ikke oppnås (under linjen). På grunnlag av disse beregningene kan vi konkludere med at det er den midlere dråpestørrelsen og vanntettheten som avgjør tiden til brannkontroll/slokking og nødvendig vannmengde for å oppnå dette. Videre at den optimale dråpestørrelsen for effektiv kjøling av branngassene kan være mindre enn det man tidligere trodde var det optimale, nemlig dråpestørrelser i området 0,2-0,3 mm. Større dråper er imidlertid nødvendig for å slokke dybdebranner effektivt. 2 Med midlere dråpestρrrelse forstås her den dr pestρrrelse hvor 50 % av dråpene er større eller lik den midlere dråpestρrrelse, eller hvor 50 % er mindre enn denne dråpestørrelsen.

17 17 Figur 3.1: Sammenligning av FDM og eksperimenter ved slokking med en høytrykks vanntåkedyse /11/. Figur 3.2: Sammenligning av FDM og eksperimenter ved slokking med en kommersiell, ordinær strålerørsdyse /11/.

18 18 Figur 3.3: Grenselinjer for når brannkontroll oppnås (over linjen) og ikke oppnås (under linjen) beregnet med den gamle (OLD) og den nye (NEW) versjonen av FDM. Følgende to ekstremtilfeller er gitt: a) Når tåkesprayen treffer brannkilden fullstendig (100%), og når tåkestrålen ikke treffer brannkilden (0%) /11/ Slokkekriterier Liebe /6/ foreslår følgende slokkekriterier ved manuell slokking av branner med strålerør: - Branngasstemperaturen skal være høyst 150 C - Overflatetemperaturen på vegger ol. skal være høyst 200 C Dette er slokkekriterier som ligger vesentlig under det "teoretisk nødvendige. Disse bli imidlertid benyttet for å være på den sikre siden, og for å hindre at spesielt lettantennelige overflater reantennes. NIST i USA /13/ antyder de samme slokkekriteriene, men på grunnlag av en noe forskjellig definisjon av når en brann er slokket. De anser brannen for slokket når røykdykkere kan ta seg inn i rommet, uten at varmebelastningene er for store (det vil si ca 200 C). Ved slokking med vann kan en basere seg på følgende slokkemekanismer: - Slokking ved direkte treff - Slokking ved romdekning På grunnlag av eksperimentelle forsøk med vanntåkeanlegg ved SINTEF NBL /9/ har en funnet følgende slokkekriterier for branner: - Slokking ved direkte treff: (godt ventilert brann) Slokking oppnås når det tilførte vannet tar ut, eller fjerner, entredjedel eller mer av varmeutvikling fra en brann. - Slokking ved romdekning: Når en vet at branner slokker når oksygenkonsentrasjonen i brannrommet er redusert til %, er det nødvendig med ca

19 19 (tett rom, og stengt ventilasjon) 0,2 liter vann pr. m 3 romvolum. 3.3 Grunnleggende manuelle slokketeknikker med strålerør En strålerørsfører rår over følgende slokketeknikker: Direkte slokking Indirekte slokking Beskyttende slokking Offensiv slokking Utnyttelse av den branninduserte lufttilførselen Utvendig slokking Direkte slokking Ved direkte slokking angripes det brennende materialet direkte, ved roten av brannen. Dette for å kjøle ned materialet til under antennelsestemperaturen for materialet. Dette skjer ved hjelp av en konsentrert dusjstråle med vann og relativt store dråper. Hvis brannkilden kan nås direkte med vannstrålen, vil denne slokkemetoden være den mest effektive ved dybdebranner (brann i tre o.l.). Direkte slokking vil imidlertid lett kunne føre til at brannen druknes, med betydelige vannskader som resultat, hvis stråleføreren ikke er spesielt trenet i denne teknikken. Grimwood /14/ antyder at av den vannmengden som tilføres ved direkte slokking, utnyttes i størrelsesorden bare ca 15 % av vannet effektivt. det vil si bare 15 % av vannet fordamper Indirekte slokking Denne slokketeknikken anvendes når brannkilden ikke er tilgjengelig for direkte slokking, noe som vanligvis er tilfelle ved branner i bygninger. Ved indirekte slokking tilføres vannet med en tåkestråle på varme overflater og i det varme røykgassjiktet. På den måten kan det produseres store mengder vanndamp i rommet, slik at rommet inertiseres og brannen kveles, samtidig som at både varme røykgasser og ikke brennbare flater kjøles ned. Spredningsvinkelen er betydelig bredere sammenlignet med direkte slokking, men den smales noe av i forhold til offensiv slokking (jfr avsnitt 3.3.4). Stråleføreren retter strålen oppover noen sekunder, for deretter å stenge av vanntilførselen. Han studerer resultatet, og er beredt til å åpne strålerøret igjen, hvis dette ikke var tilstrekkelig for å oppnå ønsket resultat. Den indirekte slokketeknikken slokker/kontrollerer ikke branner bare gjennom fordamping av vann når det treffer varme overflater. Denne teknikken medfører også at de varme branngassene kjøles ned. Dessuten pensles overflatene med vann, noe som forhindrer brannspredningen effektivt. Hvis denne teknikken utføres korrekt, vil den ikke bruke mer vann enn det som er nødvendig for å slokke, eventuelt kontrollere brannen. Vannskadene blir dermed ubetydelige ved indirekte slokking. Faren for høy varmebelastning på røydykkerne kan, på grunn av det høye vanndampinnholdet i brannrommet, imidlertid bli store. Denne teknikken er som regel effektiv/anvendbar når den anvendes fra utsiden av et lukket rom, hvor det ikke bør befinne seg mennesker. Videre egner indirekte slokking seg, ifølge Liebe /6/, kun når overflatene er blitt så varme at det vil skje en vesentlig fordampning fra

20 flatene. Denne teknikken er spesielt anvendbar i de tilfeller brannrommet er så overtent, at en av sikkerhetsmessige grunner, ikke kan gå inn i brannrommet. Strålerøret må i slike tilfeller beveges kraftig for at vannet kan spre seg jevnt over rommets varme overflater Offensiv slokking Ved offensiv slokking blir vannet tilført direkte inn i flammene/branngassene. Dette skjer ved at en fin vannspray eller tåkestråle blir rettet mot flammene/branngassene. Dette blir gjennomført fortrinnsvis ved hjelp av flere korte, etterfølgende støt. Denne slokketeknikken er ikke avhengig av at brannrommets overflater er varme, slik som ved indirekte slokking. Dette medfører at denne teknikken kan benyttes tidlig i brannutviklingen. Offensiv slokking blir i første rekke brukt for å oppnå kontroll over brannen med et minimalt forbruk av vann. Med kontroll menes her at brannen ikke sprer seg eller øker i intensitet. Offensiv slokking blir også anvendt for å hindre overtenning eller backdraft, men denne teknikken er også meget anvendbar mot overtente branner, i både store og små rom. Offensiv slokking bør også kombineres med indirekte og direkte slokking, avhengig av hvilken fase man er i slokkingen. Offensiv slokking vil bli beskrevet nærmere i avsnitt Beskyttende slokking eller påføring Beskyttende slokking gjennomføres med bred spraystråle (større enn 120 ), ved at en prøver å drive/lede røykgassene bort fra stråleføreren i situasjoner med rask og truende brannutvikling. Ved anvendelse av denne teknikken bør stråleføreren være oppmerksom på ekstra varme dampballonger, samt at brannen, spesielt i underventilerte rom (hvor antennbar gass finnes, men oksygen til forbrenningen mangler), raskt kan spre seg mot stråleføreren. Faren for å skyve brannen, det vil si spre brannen til nye rom, kan også være tilstede ved anvendelse av denne teknikken. Ved effektiv anvendelse av beskyttende slokking bør et strålerør, i følge Liebe /6/, kunne justeres raskt med et enkelt håndgrep, fra den optimale spredningsvinkelen på 60 til minst 120. Videre bør også vannføringen lett kunne økes til langt over den optimale tilførselen på l/min. Dette i tilfelle brannmannen blir overrasket av flammeutviklingen i brannrommet, og må forsere seg ut Utnyttelse av den branninduserte lufttilførselen til brann Når det er umulig å ta seg inn i brannrommet, på grunn av flammer og varme røykgasser, kan det være lurt å utnytte den branninduserte tilluftsstrømmen. Det vil si strømmen av luft til brannen som blir generert av de termiske drivkreftene skapt eller indusert av brannkilden. Denne slokketeknikken gjennomføres ved å tilføre rommet et to-tre sekunders støt med en ekstra fin tåkestråle (dråpediameter ca. 0,1 mm) på et lavt nivå i brannrommet. Dermed vil de fine dråpene i dusjen effektivt bli drevet med den branninduserte tilluftsstrømmen til selve brannkilden. Denne teknikken, som også er en slags indirekte slokketeknikk, bør også inngå som en del av den offensive slokketeknikken.