LONG-TERM RESULTS WITH SEPTAL OCCLUDERS AS TREATMENT FOR CHRONIC AORTIC OCCLUSIONS

Transkript

1 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 172 LONG-TERM RESULTS WITH SEPTAL OCCLUDERS AS TREATMENT FOR CHRONIC AORTIC OCCLUSIONS Mattsson EJR*, Söderberg B 1, Henriksson O 1 1 Sahlgrenska Universitetssjukhuset Göteborg, *Kirurgisk Avdelning, St Olavs Hospital, NTNU, 7491Trondheim, Norge Introduction: Aneurysms following type B dissections are often treated with a stentgraft covering the main entry. Local anatomy, the landing zones or the extension of the aneurysm may in practice exclude this type of treatment. These individuals may have to face an open operation or no treatment. New endovascular interventions for such cases are needed. Materials and Methods: We have treated 5 patients with complicated thoracic aneurysms secondary to type B dissections with the placement of an occluder across the main entry. The Amplatzer occluders used are primarily manufactured for septal or ventricular defects in the heart. The reasons for the use of this alternative method were: very sharp angle of the aortic arch with unsuitable proximal landing zones (n = 3). These cases were respectively combined with narrow iliac arteries (less than 5mm), bad distal landing zone and a separate take off of the left vertebral artery as the distal artery from the aortic arch. Another case had a combination of dissection and a right aortic arch anomaly simultaneously with a diverticulum of Kommerell. The last case had three major spinal arteries on the angiography at the distal landing zone for a potential stentgraft. The patients were 63 +/- 1.7 years old. There were three women and two men. The aneurysms had a diameter of / mm. Figures are expressed as mean +/- standard deviation of the mean Results: The patients have been followed for 35 +/- 18 months with CT-scans. One patient died after 2 years from a non-aneurysmal cause. In one patient with an entry close to the aortic wall an additional Amplatzer occluder had to be placed to stop a small leakage into the false lumen. The treatment was successful. No other additional treatments have been necessary. At one year the false lumina in all patients had thrombosed in the proximal half of the thoracic aorta. The diameters of the aneurysms had decreased in all patients ( /- 8.9 mm). At the last control the decrease was /- 8.6 mm. Conclusion: Similar results to endovascular stentgrafts can be achieved by the placement of septal occluders across the main entry to the false lumen in complicated cases with aneurysms following type B dissections. In the present series the aneurysmal diameters have all decreased early and the false lumina have thrombosed. The good outcome has remained over long time.

2 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 173 PERIGRAFT SEROM. VÆSKE RUNDT AORTAGRAFT Flørenes T.L, Nyheim T.D.G, Jørgensen J.J. Karavdelingen,Oslouniversitetssykehus-HF, Aker Perigraft serom defineres som ansamling av klar, steril væske rundt et kargraft, omgitt av en ikkesekretorisk fibrøs pseudokapsel. Forekommer hyppigst rundt graft i subcutant vev (axillofemorale graft). Væske rundt aortagraft i den opprinnelige aneurismesekken etter åpen aortakirurgi, er lite undersøkt. Væske utover de første månedene anses som patologisk og mistenkes straks for å være tegn på infeksjon. Ut fra en pasientkasuistikk vil vi diskutere denne problemstillingen litt ytterligere: En 81 årgammelkvinne. Prednisonbehandles pga SLE. Ble i 2010 operert for et 60 mm stort AAA med et Zenith stentgraft. Pga mistanke om type-1 lekkasje ble det forsterket med en Palmaz stent proximalt. Ved kontroller viste aneurisme tegn til vekst. Man mistenkte type -1 lekkasje proximalt hvor det var en blebb i aneurismehalsen. To mindre type-2 lekkasjer var sett men ikke vurdert som årsak til økningen i aneurimestørrelse. Etter mye vurderinger ble pasienten reoperert i nov Stentgraftet ble fjernet og et Dacron y-graft satt inn. I alt ble det påvist 2 lumbalblødninger.postoper antibiotika for UVI. 1 mnd senere innlagt infeksjonsavd med urosepsis (ESBL)..Meronembehandlet.. CT viste væske rundt graftet. Graftinfeksjon? Langvarig antibiotikabeh. Klinisk helt kjekk. 18 mnd senere påvist økende væske rundt graftet (56 x 70 mm). CT viste type-2 lekkasje. Hvorfor oppstår væske rundt aortagraft? Kan være infeksjon, persisterende lumbalkar eller perigraft serom. Perigraft serom etter aortakirurgi benevnes ofte i litteraturen som Hygroma / sac hygroma / perigraft liquid. Årsaken til væskedannelsen er uklar. Ulike teorier går ut på immunologisk eller allergisk reaksjon, porøst garft, skadet graft eller fibroblastinhibering som hindrer innvekst i graftet. Er vanligvis asymptomatiske, men kan gi kompresjonssymptomer eller rumpere. Ulike behandlingstilnærminger har vært diskutert. Ref.: J Vasc Surg 2011; 54:637-43, A.K. Kadakol et al. Frequency, risk factors, and management of perigraft seroma after open abdominal aortic aneurysm repair. J Endovasc Ther 2001;8: , B. Risberg et al. Aneurysm Sac Hygroma: a cause of Endotension. World J Surg 2011;35: , T. Wolf et al. Endarterectomy of the Aneurysm Sac in Open Abdominal Aortic Aneurysm Repair Reduces Perigraft Seroma and Improves Graft Incorporation.

3 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 174 SCREENING FOR AAA HOS 65-ÅRIGE MENN I OSLO OPPDATERING OG VEIEN VIDERE Jørgensen JJ*, Flørenes T*, Stranden E*, Bay D**, Rosales A*, Bjerke C*, Krohg-Sørensen K*, Sundhagen JO* *Oslo vaskulære senter (karavdelingen), HLK, **Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, KDI, Oslo universitetssykehus HF, Aker, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo. Innledning Metode, resultater og erfaringer per august 2012 ble presentert på kirurgisk høstmøte samme år. Denne presentasjonen er en oppdatering med noen tanker om veien videre. Resultater Resultater per og to tidligere år presenteres i nedenstående tabell angitt som prosent, antall i parentes for utvalgte data. DM = aortadiameter i millimeter Enheter Oppmøte 66 (262) 69 (1645) 68 (3206) DM < (254) 97 (1582) 97 (3098) DM 30 3,2 (8) 3,4 (56) 2,9 (93) DM (4) 3 (48) 2,4 (77) DM ,4 (1) 0,4 (7) 0,3 (10) DM 55 0,4 (1) 0,1 (1) 0,2 (5) Hypertoni ,5 Diabetes mellitus ,5 Aktiv røyker Tidligere røyker TIA 3 3 3,7 Statiner Albyl 26 27,7 Diskusjon Oppmøteprosent på 68 % er tilfredsstillende. Prevalensen er blitt lavere, 2,9 %. Tilsvarende observasjoner gjøres i andre land. Syv pasienter ble behandlet, én med stentgraft og seks med åpen operasjon. Ingen mortalitet. Det er kun små endringer fra år til år av våre funn. I regi av ESVS er det etablert en arbeidsgruppe med fokus på screening der vi er representert. Referat fra møtet i Budapest vil bli presentert. Planen er å utarbeide epidemiologiske data for denne populasjonen etter 3 års erfaring. Vi planlegger en periode for å teste ut personens betalingsvillighet, spørsmålet er om dette vil påvirke oppmøteprosenten.

4 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 175 BEHANDLING AV ENDOLEKKASJE ETTER EVAR FOR AAA. Mathisen SR 1, Zimmermann E 2, Rydningen HT 1, Markstöm U 1, Mattsson K 2, Årtun K 1. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar 1. Intervensjons Radiologisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar 2. Introduksjon: Jones et al. hadde med tidlig CT Angio (CTA) kontroll påvist at 18,9% (164/872) av pasientene hadde en type II endoleak etter Endovascular Aortic Replacement (AAA). Ved seks måneder kontroll hadde 79,9% (131/164) pasienter med tidligere påvist endoleak type II ingen synlig endolekkasje ved CTA. De pasienter som hadde vedvarende endoleak type II hadde tendens til komplikasjoner som økende (AAA) diameter, reintervensjon, konversjon til åpen operajson og ruptur 1. Stenmetz el al. påviste type II endoleak hos 18,5% (90/486) pasienter. Ved seks måneder hadde kun 7,2 % (35/386) av pasientene persisterende endoleak type II. 1 % (5/486) av pasientene viste AAA sekk diameter økning 2. Aoki et al. kunne vise til at 60% av EVAR pasientene hadde en redusert AAA diameter, definert som en reduksjon på 4 millimeter eller mer. 40 % hadde uendret eller økende AAA sekk diameter 3. Manglende okklusjon av type II endoleak er betraktet av noen som benignt 4,5. Andre har observert en økning av AAA diameter og ruptur hos pasienter med type II endoleak 6,7,8. Schanzer et al. undersøkte postoperative CTA hos pasienter behandlet med EVAR i USA. 41 % behandlet med EVAR forhindret ikke diameter økning av AAA etter fem år. Hazard ratio (HR) Endoleak står for 60% av komplikasjonene til EVAR og er ansvarlig for 45% av alle reintervensjoner 10. Materiale: 80% (12/15) menn med en gjennomsnitts alder på 75.9 år R(66-94 år). Vi har behandlet 15 pasienter for endoleak: type I a, type I b eller type II i fra mai 2006 til juli En retrospektiv analyse med totalt 206 pasienter behandlet presenteres. Endolekkasje kan dokumenteres ved CTA med kontrast, UL med kontrast eller MR Angio i sen fase (gullstandarden). 53 % (8/15) av StentGraftene (SG) var Gore Excluder og 47% (7/15) var Medtronic Endurant. Ved økende diameter over tid ble EVAR pasienten henvist til endovascular prosedyre. Behandling besto av endovasculær coil-embolisering via Arterie Iliaca Interna (AII) og Superior Mesenteric Arterie (SMA) til kollateraler og inn i lumbale, Inferior Mesenteric Arterie (IMA) eller endoleak kanalen, translumbal injeksjon av Onyx, ultralyd veiledet percutan injeksjon av topical trombin direkte i AAA sekken eller coiling av lumbale, IMA, og AII. Typer endoleak behandlet: en type 1a, en type 1 b, og 12 type II.Ingen av pasientene ble konvertert til en åpen operasjon. Resultater: Tabell 1. Prosent CTA dokumentert Endoleak Type II ved Kontroll. Kontroll 30 dager 6 måneder 1 år 2 år 3 år 4 år EL type II Antall pas %ELtype 29% 20% 19% 21% 17% 14% II Syv pasienter ble behandlet med Onyx eller Nester coil embolisering via AII eller SMA og så via kollateraler til Lumbale grener eller SMA. En pasient ble behandlet med translumbal injeksjon av Onyx i AAA sekken. En pasient fikk ved UL veiledet punksjon deponert topical trombin direkte i AAA sekken via bukveggen. En lumbal arterie ble coilet retrograd. Både bilateralt og unilateralt ble tre AII coil -embolisert retrograd. En pasient med et sacculært AAA ble behandlet for en type 1 b endoleak i et tube SG med en distal Gore Tex Cuff. Og en proksimal type 1 a endoleak ble behandlet med en Palmaz stent. Konklusjon: AAA pasienter som behandles med EVAR må kontrolleres regelmessig med CTA. Ved AAA diameter økning kan en perkutan endovasculær prosedyre med embolisering av endolekkasjen oftest være kurativt.

5 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 176 EVAR FOR AORTO-ILIACALE ANEURISMER MED BEVARING AV A. ILIACA INTERNA Mathisen SR 1, Zimmermann E 2, Rydningen HT 1, Markstöm U 1, Mattsson K 2, Årtun K 1. Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar 1. Intervensjons Radiologisk avdeling, Sykehuset Innlandet-HF-Hamar 2. Introduksjon: Aorta-iliakale aneurismer kan være utfordrende å behandle med Endovascular Aortic Repair (EVAR). Opptil 30% av pasienter med aorto-iliacale aneurismer kan ikke behandles med konvensjonelle StentGraft (SG) 1,2. EVAR behandling av aorto-iliakale aneurismer kan medføre flere komplasjoner som endolekkasje, gluteal claudikasjon og seksuell dysfunksjon hvis man må coil embolisere Arteria Iliaca Interna (AII) på en eller begge sider og forlenge SG benet ned i Arteria Iliaca Externa (AIE) 3. Ved å ofre AII vil % av patientene utvikle sete-claudikasjon og/eller seksuell dysfunksjon 4,5,6. Ischemisk kolitt kan også forekomme 7. Flere teknikker er beskrevet for å bevare AII sirkulasjonen. Man kan bruke en branched iliacal bifurkasjon SG 8,9 eller en Sandwich 10 eller Double Barrel teknikk 3. Vi presenterer ni pasienter behandlet på denne måten. Metode: 78% (7/9) menn med en gjennomsnitts alder på 75, R(67-85) ble behandlet med bevaring av a. Iliaca interna sirkulasjon i perioden mai 2006 til april Dette utgjorde 4,4% (9/206) av våre EVAR pasienter. Totalt ble 9% (37/412) av alle a. iliaca interna embolisert: 27 nester coiler, 9 Amplatz coiler og 1 Onyx embolisering. Indikasjonen var bevaring av a. iliaca sirkulasjon i 89% (8/9) pasienter. En pasient hadde en Type 1b endoleak og vi førsøkte å ekskludere denne med en Sandwich technikk. 33% (3/9) pasientern ble behandlet med en branched iliaca bifurkasjons SG. Her ble SG kroppen med det lange benet plassert ned i AIE og det korte SG benet ned til AII via a. brachialis blir en Fluency eller Advanta SG ført ned til a. Iliaca interna og deponert. Alternativt ble 67% (6/9) pasienter behandlet med en Sandwich eller Double barrel technikk. Resultater: Tabell 1. Patency of Branched Iliaca Bifurkasjons Proteser. Tid Prosent patency Antall pasienter Kommentar 30 dager 100 % 8/8 6 mnd. 100 % 7/7 12 mnd. 86 % 7/8 1 Sandwich havererte 24 mnd. 75 % 6/8 1 Sandwich havererte, 1 død En pasient døde av et thoracalt aorta aneurysme etter ett års oppfølging. Pasienten med en haverert Sandwich-Branched SG hadde først en type 1b endoleak i høyre SG ben som ble behandlet med en exstensjons graftben. Senere ble pasienten behandlet for en type II endoleak med Onyx injeksjon i AAA sekken. 16 måneder etter EVAR behandling ble pasienten forsøkt behandlet med en Sandwich-Branched SG på venstre side pga enda en endoleak type 1 b. Den havererte dessverre. AII måtte okkluderes med Onyx og venstre SG ben ble forlenget inn i Arteria Iliaca Externa (AIE). Konklusjoner: Bevaring av AII er ønskelig og nyttig for pasienten. Det er teknisk krevende. Resultatene våres viser at der er trygt og forsvarlig å tilby selekterte pasienter bevaring av AII sirkulasjon.

6 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 177 STENTGRAFT BEHANDLING AV INFRARENALE ABDOMINALE AORTAANEURISMER (AAA) HOS PASIENTER OVER 80 ÅR Nyheim T, Staxrud LE, Uher P*, Grøtta O*, Strohe D*, Bay D*, Sandbæk G*, Slagsvold CE, Jørgensen JJ. Karavdelingen, HLK og *Avdeling for radiologi og nukleær medisin, KDI, OUS, Aker, P.B Nydalen, 0424 Oslo. Det hevdes at pasienter med høy alder og/eller betydelig komorbiditet synes å være egnet for endovaskulær behandling av AAA. Pasienter 80 år utgjør 25 % av våre pasienter. Vi ønsket å evaluere resultatene for denne aldersgruppen. Materiale: I vår FileMaker database er det siden 2007 prospektivt registret 193 pasienter. 47 pasienter 80 år, år, tre kvinner, ble operert med 40 Zenith Flex (Cook), seks Endurant (Medtronic) og ett Talent (Metronic) stentgraft. Data oppgis som medianer med variasjon. ASA 3 hos 34. Hjertesykdom (infarkt, svikt, angina) hos 25. Alvorlig KOLS hos 10 pasienter. AAA var symptomatiske hos fem pasienter, hvorav tre var rumperte. AAA diameter 59 (40-100) mm. De fleste ble operert i regional anestesi. Primære resultater (< 30 dager): Prosedyren ble fullført hos alle. Vi påviste én peroperativ type I lekkasje, behandlet med Palmaz stent. Hos to pasienter ble én sides a. iliaca interna dekket utilsiktet. Én pasient ble laparotomert pga aorta ruptur tre dager etter prosedyren og døde peroperarivt. Resultater (> 30 dager): Pasientene ble kontrollert med CT, røntgen oversikt og UL etter 1 mnd. og deretter årlig. Oppfølgning (FU) 24 (1-68) mnd. 12 pasienter døde etter 16 (1-46) mnd. av disse hadde 11 minskende (> 5 mm) eller uendret AAA diameter. For pasienter år var mortaliteten 20 %, for dem 85 år var den 33 %. Én pasient lost to FU, døde etter 46 mnd. Det ble påvist lekkasjer hos 14 /45 pasienter: Én type I (konvertert) og 13 type II. Fem av disse observeres, hos fem har lekkasjen tilhelet og hos to har AAA økt. Fem pasienter hadde vekst ( 5mm) av AAA diameter. Hos disse ble det utført tre reintervensjoner, to ble vellykket konvertert og hos én ble a. mesenterica inferior coilet. Én pasient venter på behandling (coiling). Én pasient er for dårlig for reintervensjon. Under FU er AAA minskende eller uforandret hos 40 pasienter. Konklusjon: Hos oss opereres flere eldre pasienter ( 80 år) enn tidligere. Våre resultater viser at behandling av AAA med stentgraft, også hos dem, kan utføres med akseptabel perioperativ mortalitet og morbiditet. Førti pasienter (85 %) har blitt fulgt opp uten reintervensjon eller aneurismerelatert mortalitet. En mortalitet på 40 % er rapportert etter 5 år i litteraturen. 26 % av pasientene 80 år døde under FU i vår undersøkelse, uten påvisbar vekst av AAA. Flere publikasjoner, også fra OUS, Rikshospitalet, og våre data viser at stentgraft for AAA gir gode resultater også for de eldste pasientene.

7 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 178 HVORDAN ER SAMMENHENGEN MELLOM ENDOTELFUNKSJON I ARTERIER I UNDEREKSTREMITETER OG OVEREKSTREMITETER HOS PASIENTER MED PERIFER ARTEIELL SIRKULASJONSSVIK? Sundby ØH, Jørgensen JJ, Stranden E, Gjerdalen GF, Slagsvold CE, Morken B, og Hisdal, J Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker. Bakgrunn: Endringer i arterienes innerste cellelag, endotelet, regnes som en tidlig markør på begynnende aterosklerose i sirkulasjonssystemet. Svekket endotelfunksjon er derfor en av de første markørene på arteriosklerose. Til tross for at arteriene i overekstremitetene bare i sjelden tilfeller affiseres i form av signifikant stenosering eller okklusjon er det graden av FMD i a. brachialis som har blitt benyttet som indikator på begynnende aterosklerose. I klinikken ser vi at arteriene i underekstremitetene affiseres både tidligere i forløpet og i langt større grad ved arteriosklerose enn arteriene i overekstremitetene. Ut fra disse observasjonene vil det være rimelig å forvente at man i arteriene i lysken og adduktorkanalen vil finne tegn på redusert entotelfunksjon tidligere i sykdomsforløpet enn det som kan observeres i a. brachialis. Problemstillinger: 1. Hvilken sammenheng er det mellom endotelfunksjon i ulike karsegmenter? 2. Kan redusert endotelfunksjon oppdages tidligere i arteriene i underekstremitetene enn i a. brachialis som i dag brukes som gullstandard? Metode: Endotelfunksjon vil bli undersøk med FMD-metoden. Metoden går i korthet ut på at man ved hjelp av ultralyd måler arteriediameteren i a. brachialis eller a.poplitea. Deretter klemmes blodstrømmen, like distalt for målepunktet, av i 5 minutter. I avklemningsperioden frigjøres metabolitter som gjør at arteriolene i det okkluderte området dilaterer. Når mansjetten etter 5 minutter deflateres vil blodstrømmen i det okkluderte området være maksimal (reaktiv hyperemi). Den påfølgende blodstrømsøkningen i arterien proksimalt for mansjetten vil stimulere arteriens endotel til å frigi stoffer (blant annet NO) som gjør at arterien i perioden like etter okklusjonen vil utvide seg (dilatere). Graden av dilatasjon i etterkant av okklusjonen viser seg å være en svært presis markør på endotelets funksjon. I dette prosjektet skal vi undersøke om det er mulig å avsløre redusert endotelfunksjon, og dermed begynnende arteriosklerose, tidligere i arteriene i underekstremitetene enn i a. brachialis som brukes som markør i dag. Preliminære resultater: Datainsamling i prosjektet pågår fortsatt og preliminære resultater vil bli presentert på høstmøtet. Resultater fra våre pilotstudier viser så langt liten sammenheng mellom målt graden av flow mediert dilatasjon (FMD) i a.brachialis og a.poplitea og peker i retning av at endotelfunksjon reduseres i større grad i underekstremiteten sammenlignet med overekstremitetene hos pasienter med perifer arteriell sirkulasjonssvikt.

8 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 179 OPTIMERING AV STØTTEBANDAGE Mattsson E Kirurgisk Klinikk, St Olavs Hospital Introduction: A compression bandage is supposed to apply a given pressure to the underlying surface. With a stable and unchanged stretch of the bandage, the applied pressure will vary with the leg s diameter at different locations. There is no bandage of today that can automatically compensate for this physical principle and variation. It is said that an experienced person will feel when the application is right and change the stretch accordingly. Our aim was to test whether this statement is true and if not, develop a bandage that has the ability to apply a stable pressure independent of the variation of the diameter along an extremity. Method: We did a thorough literature search on the topic, analyzed the principle situation in mathematical terms, defined the mechanical properties needed, tested all bandages on the market and developed an alternative (not commercially available), which we tested clinically. Results: The literature states in concert that even very experienced nurses/doctors have a very high variability in the pressure they apply. Furthermore, if they are instructed to apply a given pressure and trained with measurement devices the variability will not improve. The mathematical calculation is advanced in which the pressure results from tension, thickness and curvature. The elastic properties can be defined in three steps: a/initial resistance, b/ constant elongation to a given stretch c/ final resistance. Step b/ is most important and should dominate the curve for an ideal bandage. No bandage on the market today can be defined as ideal. We thereby developed a new bandage with ideal elastic properties according to the mathematical definition and with markers so that a beginner can apply any pressure wanted. The developed bandage was tested against two commercially available bandages (Dauerbinde K, Super Elastic). The aim was to apply 40mmHg. The 6 tests with each bandage showed that the new bandage in all applications varied between mmhg, while the two alternatives varied between mmhg. Conclusion: The application of a compression bandage is more difficult than most nurses/doctors believe. Part of the difficulty is that there is no good bandage available. The reason is that those used do not harbor the theoretically ideal mechanical properties based on mathematical analysis. Improvements are possible.

9 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 180 KORROSION OCH UTSLÄPP AV METALLER FRÅN PERIFERA STENTAR (ENSTAKA OCH STENT I STENT) MED ELLER UTAN BELASTNING EN EXPERIMENTELL STUDIE Paul Johan Høl 1, Nils Roar Gjerdet 2 och Torbjörn Jonung 3 1/ Forskare UiB, Klinisk institutt 1, 2/Professor UIB, Institutt for klinisk odontologi, 3/Professor UIB, Klinisk institutt 2. Introduktion: Restenoser efter insättning av intra arteriella stentar har blivit ett tilltagande problem inom perifer karkirurgi. Faktorer som stentfrakturer, stentkompressioner, nedbrytning av stenten och anhopning av immunokompetenta celler kring stentarna har lett till ökat intresse för stentarnas design och möjligheten av immunologisk reaktion mot metallerna i stentarna. Ofta placeras stent i stent för förlängning eller för att behandla en restenos. Avsikten med denna experimentella studie var att studera korrosion och metallutsläpp från stent med och utan mekanisk pulsativ stress. Metod och material: Tre olika kombinationer av stentar (n=3) blev undersökta: enstaka stent (NiTi), stent i stent av samma fabrikat (NiTi), stent i stent av olika fabrikat (NiTi + 316L SS). Två olika slags stentar användes: EverFlex/Protege 6x40 (NiTi) och Visi-Pro 7x37 (316L SS). Stentarna monterades på en silicon slang (8 % expansion av diameter) och doppades i en PBS lösning vid 37 grader, ph 7,4. En testcykel utfördes med enbart pulsativ belastning (2,5 % expansion) ved 1 Hz och en andra testcykel gjordes med två olika pulsativa belastningar (2,5 % och 8 %) samt en potentiostatisk spänning på 112 mv. Utsläppet av nickel (Ni) och titan (Ti) joner i PBS lösningen mättes och korrosion av stentarna inspekterades med hjälp av mikroskop. Resultat: Stress med svag elektrisk spänning gav tydlig korrosion av stentarna speciellt där stent tryckte mot stent. Enstaka stentar efter pulsativ belastning släppte ut minst metall joner (Ni kons. range: 3,1-215,5 µg/l). Kombinationen stent i stent ökade utsläppet av joner (p=0.02). Främst kombinationen två stentar av samma slag (NiTi) ökade utsläppet (Ni kons. range: µg/l). Titan blev frigjort till testlösningen och fällde ut till tunglösliga Ti-oksider. Löslig Ti-koncentration var låg (range: 1,6-24,8 µg/l) och det var ingen statistisk skillnad mellan testgrupperna. Diskussion: Denna studie visade att under pulsativ stress kan korrosion av metallen i stentarna komma snabbt. Speciellt om man sätter stent i stent tilltar den galvaniska effekten och utsläppet av metall joner ökar. Hudtestning visar nickelallergi på 7 16 % i populationen. Det är oklart vilken betydelse metall allergi har för stenos/ocklusion av stent eller om den kan bidra till den reaktion man av och till ser efter insättning av stentgraft vid behandling av aorta aneurysm. Det är inte klarlagt om allergisk reaktion vid hud testning också innebär motsvarande reaktion intra arteriellt. Det behövs mer kunskap om betydelsen av designen av endovaskulära stentar och vilka legeringar som stentarna består av och kroppens rektion mot detta främmande material.

10 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 181 RESULTATER ETTER CAROTIS KIRURGI I LOKAL ANESTESI. ET 4 ÅRS MATERIALE. Pettersen M, Wold SE, Jacobsen RA, Halbakken E, Andersen E, Bakken T Karkirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg, 3103 Tønsberg Bakgrunn: Ekstrakraniell carotiskirurgi har vært drevet i Norge siden 1960-tallet. Det er bred enighet om operasjonsindikasjon og stadig flere pasienter gjennomgår dette inngrepet. Standard metode i Norge har vært å utføre operasjonen i generell anestesi og bruk av shunt. Ved SiV i Tønsberg har vi siden september 2009 gått over til bruk av lokal anestesi ved carotiskirurgi, og selektiv bruk av shunt. Materiale: I perioden ble det utført 149 carotis operasjoner på 140 pasienter. 36 kvinner og 104 menn. Pasienter operert i narkose i denne perioden er inkludert i studien. Vi har blant annet registrert bruk av shunt og forekomst av cerebrale og kardiale hendelser. Konklusjon: Vi anser carotiskirurgi i lokal bedøvelse med selektiv bruk av shunt som en god og trygg metode, fordi den gir en optimal cerebral monitorering.

11 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 182 BELASTNINGSSMERTER HOS PASIENTER UNDER 40 ÅR KRONISK LOSJESYNDROM SOM DIFFERENSIALDIAGNOSE. Slagsvold CE, Morken B, Gjerdalen G, Stranden E, Hisdal J. Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. Yngre pasienter (< 40 år) med uavklarte belastningssmerter i underekstremitetene henvises tidvis til karkirurgisk utredning for å vurdere perifer sirkulasjon. Kronisk losjesyndrom kan imidlertid representere en potensiell differensialdiagnose hos pasientgruppen. Formålet med denne undersøkelsen var å få en indikasjon på hvor hyppig patologiske fascielosjetrykk ved belastning kunne være årsaken til belastningssmerter. Retrospektivt har vi analysert resultatene av de seneste 50 pasientene < 40 år henvist til seksjonen for belastningssmerter i underekstremitetene. Alle pasientene ble vurdert med måling av intramuskulære vevstrykk i anterolaterale muskellosje på leggen, via veke-i-nål teknikk samt perifer arteriell sirkulasjon før og etter belastning på tredemølle. Smertefri og maksimal løpedistanse ble registrert. Intramuskulær trykkstigning over 30 mmhg etter belastning ble definert som patologisk. Førtifem pasienter hadde normale vevstrykkprofiler umiddelbart etter avsluttet tredemøllebelasting. Fire pasienter hadde en relativ trykkstigning opp mot men ikke over 30 mmhg men hos 1 pasient steg losjetrykket > 45 mmhg, forenelig med kompartment syndrom. Tre pasienter hadde signifikant fall i ankel-arm trykk indeks etter belastning som utrykk for perifer arteriell sirkulasjonssvikt. Man bemerker at langt de fleste i dette materialet sannsynligvis hadde inflammatoriske årsaker til sine belastningssymptomer. Kronisk kompartment syndrom representerer en relativt sjelden differensialdiagnose hos yngre pasienter henvist til karkirurgisk vurdering av belastningssmerter i bena, men bør vurderes ekskludert om andre årsaker ikke påvises. Endelig diagnostikk av losjesyndrom bør inkludere objektiv evaluering som direkte vevstrykkmåling, spesielt der fasciotomi representerer aktuelt behandlingsalternativ. Perifer arteriell sirkulasjonssvikt er heller ingen hyppig årsak til belastningssmerter hos yngre men kan ikke utelukkes med mindre ankelarmtrykk indeks er normal, også etter en belastningsundersøkelse. De mest aktuelle arterielle sirkulasjonsforstyrrelsene hos yngre er arterielle adventita cyster, poplitealt avklemmingssyndrom, arteriell endofibrose og prematur arteriosklerose.

12 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 183 PTA OG TRENING EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE. RESULTATER ETTER ETT ÅRS OPPFØLGING Bø E 1,3, Hisdal J 2, Cvancarova M 1, Stranden E 2,5, Jørgensen JJ 2,5, Sandbæk G 4,5, Grøtta OJ 4 og Bergland A 1 1 Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus, 2 Oslo vaskulære senter, Oslo universitetssykehus HF, 3 Fysioterapiavdelingen, Oslo universitetssykehus HF, 4 Radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, 5 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. Innledning: Formålet med studien var å studere effekten av regelmessig etter PTA på fysisk funksjon, helserelatert livskvalitet og perifer blodsirkulasjon hos pasienter med claudicatio intermittens. Metode: Studien er en randomisert, kontrollert studie ved Oslo universitetssykehus, Aker. Etter PTA-behandling ble pasientene randomisert til enten en intervensjonsgruppe som deltok i en treningsgruppe med instruktør i 12 uker, eller en kontrollgruppe som fulgte vanlig konservativt kontroll-opplegg. Pasientene ble kontrollert før PTA (baseline), i tillegg til tre, seks og 12 måneder etter behandlingen. Ved kontrollene ble gangdistanse (6 minutters gangtest og gradert tredemølle-test) og helse-relatert livskvalitet i tillegg til blodstrømsmålinger i aktuelle underekstremitet målt med ankel-arm-indeks (AAI) og pulsvolum-registrering (PVR) på legg undersøkt. Resultater: Totalt ble 50 pasienter inkludert i studien. I løpet av oppfølgingstiden ble seks pasienter re-behandlet med PTA. To pasienter trakk seg fra studien og en pasient døde før 12 måneders oppfølging. Resultatene viste en signifikant bedring i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen både for 6 minutters gangtest (p=0,005), maksimal- (p<0,001) og smertefri gangdistanse (p=0,014) på tredemølle. Intervensjonsgruppen hadde også signifikant bedre helserelatert livskvalitet for domene fysisk funksjon (p=0,018), kroppslig smerte (p=0,007) og vitalitet (p=0,029) målt ved SF-36, samt den fysiske komponent scoren (p=0,004) sammenliknet med kontrollgruppen. I det sykdomsspesifikke instrumentet CLAU-S er smerte domenet signifikant bedre i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen i løpet av oppfølgingsperioden (p=0,011). I forhold til blodstrømsmålingene fant man en trend (p<0,10) mot bedre resultater i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen, men ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene i løpet av oppfølgingstiden på 12 måneder (AAI: p=0,061; PVR: p=0,077). Konklusjon: Tolv uker gruppebasert trening med instruktør etter PTA-behandling har resultert i at intervensjonsgruppen har signifikant lengere gang-distanse og bedre helserelatert livskvalitet i flere domener sammenliknet med kontrollgruppen i det første året etter PTA.

13 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 184 GRADERT BELASTNINGSTEST FOR Å EVALUERE EFFEKTER AV FYSISK AKTIVITET HOS PASIENTER MED MARFAN SYNDROM EN KASUSPRESENTASJON Gjerdalen GF 1, Slagsvold CE 1, Stranden E 1, Steine K 2, Morken B 1, Hisdal, J 1 1 Sirkulasjonsfysiologisk seksjon, Karavdelingen, Oslo universitetssykehus, Aker. 2 Hjerteavdelingen, Akershus universitetssykehus. Bakgrunn: Pasienter med Marfan`s syndrom har økt risiko for å utvikle aneurismer. En av faktorene som øker risikoen for utvikling av aneurismer er økt veggspenning. Både økt transmuralt trykk som følge av økt intraarterielt blodtrykk i tillegg til økt arteriediameter bidrar til økt veggspenning (LaPlace-lov). Det er kjent at blodtrykket stiger både under statisk- og dynamisk muskelarbeid, samtidig som man vet at regelmessig fysisk aktivitet har en gunstig langtidseffekt på blodtrykket. Som følge av dette anbefales ofte pasienter med Marfan`s syndrom å unngå flere typer fysisk aktivitet. Det finnes imidlertid lite eksakte retningslinjer for hvilken intensitet denne pasientgruppen kan trene på. Ved Sirkulasjonsfysiologisk seksjon blir av og til pasienter med Marfan`s syndrom undersøkt for progresjonen aneurismer. Spørsmålet om hvilken intensitet pasienter med Marfan`s syndrom bør trene ble stilt av en slik pasient som er aktiv mosjonist og sykler jevnlig til og fra jobb. Materiale og metode: Som ledd i å veilede og kunne gi konkrete råd til pasienten ble det utført en arbeidstest på ergometersykkel der belastningen ble økt hvert 3. minutt med 0,3W/kg kroppsvekt. Hjertefrekvens (HF), systolisk- og diastolisk blodtrykk ble kontinuerlig registrert, i tillegg til laktat og subjektiv opplevelse av anstrengelse (Borgs skala). Testen ble avsluttet når pasienten oppnådde 15 på Borg skala. Resultater: Pasienten er 182 cm høy og veier 79 kg og mosjonerer jevnlig ved å sykle til og fra jobb, ca 3-4t/uke. Han behandles ikke med betablokkere. Intensitet (W/kg) Hvile 0,3 0,6 0,9 1,2 1,6 1,9 2,1 2,4 Belastning (W) HF (slag/min) Syst BT (mmhg) Diast BT (mmhg) MAP (mmhg) Laktat (mmol/l) 0,9 0,9 1,1 1,2 1,5 1,3 1,4 2,1 3,7 Borgs skala Konklusjon: En gradert belastningstest med kontinuerlig registrering av fysiologiske variabler som HF, blodtrykk og laktat, i tillegg til registrering av subjektivt opplevd anstrengelse kan være nyttig med tanke på anbefaling av treningsintensitet for mange pasientgrupper, blant annet hos pasienter med Marfan`s sydrom.

14 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 185 STUMPE HALSKARSKADER VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS-ULLEVÅL Jørgensen JJ 1,2, Gaarder C 1, Irgens M 2, Jørgensen JJ 2, Olstad OA 2, Hestnes M 4, Næss PA 1 1 Avdeling for traumatologi, 2 Karavdelingen, 4 Traumeregisteret, Oslo universitetssykehus, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Introduksjon Halsskarskader påvises hos 1-3 % av pasienter med stumpe skader Nevrologisk morbiditet relatert til denne typen skader rapporteres helt opp til 31 %, og 20 % av traumatiske hjerneslag var sekundære til precerebrale stumpe karskader. I løpet av de senere år har en aggressiv screening både med CT-angiografi og konvensjonell angiografi medført en økning i påviste stumpe halskarskader, men uten at det er oppnådd konsensus når det gjelder behandlingen av disse skadene. Metode Oslo universitetssykehus-ullevål (OUS-U) har et regionalt traumeansvar som omfatter vel 2,7 millioner mennesker. Vi har gjort uttak av data fra Traumeregisteret OUS for perioden og sett på forekomsten av stumpe halskarskader. Resultater I perioden ble pasienter inkludert i traumeregisteret OUS-U og av disse er 90 % (11.160) etter stumpe skader. Nittisyv pasienter fikk påvist stumpe halsskarskader (56 carotisskader og 41 vertebralisskader). Dette gir en forekomst for hele perioden på 0,9 %. Gjennomsnittlig ISS hos pasienter med carotisskader var 37 og hos pasienter med vertebralisskader 26. Nitten av pasientene med carotisskade døde mens fem av pasientene med vertebralisskade døde Totalt Stumpe carotisskader Stumpe vertebralisskader Stumpe halskarskader totalt Totalt stumpe skader pr år Forekomst* pr år (%) 0,3 0,1 0,4 0,4 0,4 0,9 0,7 1,3 1,5 1,1 1,5 0,9 *: carotis- og vertebralisskader i forhold til totalt antall stumpe skader Konklusjon Vi har påvist flere pasienter med stumpe halskarskader fra Dette kan relateres til økt antall innleggelser og økt fokus på screening for å påvise denne typen skader. Pasienter med stumpe halskarskader har ofte andre alvorlig skader som er med på å forklare den høye mortaliteten.

15 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 186 SKADER FRA FRAGMENTERENDE AMMUNISJON Jørgensen JJ 1,2, Næss PA 1, Pillgram-Larsen J 3, Gaarder C 1 1 Avdeling for traumatologi, 2 Karavdelingen, 3 Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Postboks 4950 Nydalen, 0424 Oslo Introduksjon Fragmenterende ammunisjon er konstruert for å overføre så mye kinetisk energi som mulig inn i målet med maksimal vevskade som resultat. Få publikasjoner beskriver utfordringene med skader forårsaket av denne typen ammunisjon. I terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 var våpnene en pistol, Glock 9 mm og en halv-automatisk rifle, Ruger Mini 14 med kaliber 5.56 med bløtspissammunisjon. Alle pasientene med alvorlige skuddskader ble behandlet ved Oslo universitetssykehus Ullevål (OUS-U) i. Vi beskriver skadepanorama og utfordringer relatert til behandling av skader forårsaket av denne typen ammunisjon. Metode Studien er en retrospektiv gjennomgang av prospektivt innsamlede data. Av totalt 21 pasienter fra Utøya innlagt på OUS-U, hadde 19 pasienter skader forårsaket av fragmenterende ammunisjon. Ti pasienter hadde skader av trunkus (gruppe 1) og 15 pasienter hadde ekstremitetsskader (gruppe 2). Resultater Gjennomsnittsalder hos pasientene (n=19) som ble truffet av fragmenterende prosjektiler var 18 år (14-23 år), 12 var kvinner og gjennomsnittlig ISS 21 (2-59). De var truffet av totalt 42 prosjektiler hvorav 33 var fragmenterende. I gruppe 1 hadde fem pasienter abdominalskader og gjennomgikk to til fem laparotomier. To pasienter med skuddåpning i nærheten av abdomen gjennomgikk ikke-terapeutisk laparotomi. En pasient med bukskade hadde i tillegg fragmenterende skade mot thorax med massiv destruksjon av brystveggen, lungeskade og hjerteskade og ble thorakotomert. Fire av pasientene hadde penetrerende thoraxskader med betydelig skade av lungevev, men ble behandlet med thoraxdren. I gruppe 2 hadde 11 pasienter skader i overekstremitetene og åtte i underekstremitetene. Ingen pasienter fikk påvist karskader, men betydelig bløtdelsskader og frakturer. Pasientene gjennomgikk 1-13 sårrevisjoner. Fire ekstremiteter ble amputert. Totalt 113 operasjoner ble gjennomført hos disse pasientene i løpet av de første fire ukene. Konklusjon Skader forårsaket av denne typen ammunisjon forekommer sjelden i Norge. Abdominalskader krever minst én planlagt relaparotomi, thoraxskader krever sjelden mer enn thoraxdren. Hovedutfordringen er omfattende bløtdelsskade og progredierende nekrose med behov for multiple revisjoner over lang tid. Karskader forekom ikke i vårt materiale.

16 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 187 ENDOVENÖS BEHANDLINGSMETODER AV ÅDERBRÅCK DE RANDOMISERADE KONTROLLERADE STUDIERNA LÄR OSS ATT ENDOVENÖS LASERABLATION ELLER RADIOFREKVENSABLATION ÄR FÖRSTAHANDSVALET Holmberg A, Hayes T. Scandinavian Venous Centre, Sörkedalsveien 10D, Oslo Introduktion: Nya minimalinvassiva metoder för behandling av primär venös reflux i v saphena magna har de senaste åren i rask takt introducerats. Syftet med alla dessa metoder är att på ett patientvänligt och mindre traumatiskt sätt ersätta hög underbindning och stripping (HUB+S). EndoVenös Laser (EVLA), Radiofrequency (RFA) och skleroterapi hör till de mest beprövade metoderna men nya uppstickare i form av DAMP, lim och ClariVein gör nu även ett raskt intåg. Behovet av Randomiserade Kontrollerade studier (RCT) är stort för att avgöra de olika metodernas plats i terapiarsenalen. Syftet med detta arbete är att systematiskt insamla, utvärdera och evidensgradera de tillgängliga studier som finns till dagens datum. Metod: Via en litteratursökning på MedLine. Totalt 35 RCT hittades i litteraturen. 7 st RFA vs HUB + S, 10 st EVLA vs HUB+S, 5 RFA vs EVLA, 5 EVLA-modifieringar vs HUB+S, 3 EVLA vs Cryostripping, 5 Skleroterapi vs HUB+S. En RCT med 4 armar HUB+S vs Sklero vs EVLA vs RFA. DAMP vs EVLA pågår. Clarivein och lim finns ej undersökt med RCT. Resultat: Korttidsuppföljning (dagar) visar att EVLA och RFA abladerar v saphena magna lika effektivt som öppen kirurgi men ger mindre postoperativ smärta, snabbare återgång till arbete och annan daglig aktivitet. Medellång uppföljning (2-3 år) visar inga skillnader mellan grupperna. En 5 årsuppföljning visar ingen skillnad mellan EVLA o öppen kirurgi. RFA och EVLA visar lika resultat. Studier avseende Skleroterapi vs öppen kirurgi är icke konklusiva utom i ett fall där man sett liknande resultat avseende livskvalitetmätning efter 3-5 år. Dock förefaller Skleroterapi mindre effektiv avseende ablationsförmågan. Konklusion: RCT är idag den metod som ger högst evidens vid jämförelser av olika behandlingsmetoder. Utifrån detta har vi idag störst evidens till de termala metodernas fördel vad gäller behandling av venös reflux i v saphena magna. Det finns dock svagheter i metodologin som gör dessa data osäkra. Nya metoder väntar även på vetenskaplig utvärdering i form av randomiserade jämförelser mot de gamla. Behovet av RCT är fortsatt stort.

17 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 188 ENDOVENØS KJEMISK ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA OG VENA SAPHENA PARVA MED CYANOAKRYLATE (VENASEAL TM SAPHEON CLOSURE SYSTEM) - EN PROSPEKTIV STUDIE 1,2 Carl Henrik Schelp 1 Volvat Medisinske Senter AS, Bergen 2 Karkirurgisk Avdeling, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Introduksjon/ Bakgrunn : Bruken av medisinsk lim med virksubstansen Cyanoakrylate, er den nyeste modaliteten ved behandling av insuffisiens i vena saphena magna og vena saphena parva og ble introdusert i Europa i Substansen fører til okklusjon av venen gjennom en kombinasjon av inflammatorisk og fibrotisk prosess med cellulær innvokst. Det foreligger kun 2 publiserte studier på cyanoakrylate med en Follow-up på maksimalt 1 år. Formålet med studien var at prospektivt registrere rekanaliseringsfrekvens, komplikasjoner samt at evaluere resultatene av studiens spørreundersøkelse. Materiale og metode : 28 pasienter (41 ekstremiteter) med vena saphena magna (34) och/ eller v saphena parva (7)insuffisiens blev behandlet. 21 var kvinner og 7 var menn, med en gjennomsnittsalder på 51 år (menn 46 år, kvinner 52 år). Fordeling etter forenklet CEAP- klassifikasjon: C1: 0 %; C2: 86 %(C2 s : 46%, C2 a : 42%:); C3: 0%; C4: 7 % C5:7 %; C6: 0%. 13 pasienter (46%) blev operert bilateralt i samme seanse. Perkutan kateterbasert administrering av Cyanoacrylate (VENASEAL TM SAPHEON CLOSURE SYSTEM) ad modum Seldinger i lokalbedøvelse kun ved innstikkstedet. Kateterspisen ble plassert 5 cm nedom saphenofemorale (SFJ)/- saphenopopliteale(spj) konfluens, med deponering av 2 skudd ( 0.09ml lim/skudd) i aktuell posisjon med en avstand på 1 cm, etterfulgt av 3 minutter kompresjon over SFJ/SPJ. Videre deponering av 1 skudd hver 3:e cm med 30 sekunder kompresjon. Micro/mini- flebektomier blev utført i samme seanse. Ingen kompresjonforband/strømpe. Oppfølging klinisk og med Fargeduplex (GE Logiq E TM, 12 MHz) etter 1 uke, 4 uker og 12 uker. Alle pasienter fikk resept på Voltaren 50 mg x3 at bruke ved behov. Registrering av postoperativ smerte, tilbakegang til normal daglig aktivitet, behov for analgetika og sykmelding, samt komplikasjoner. Resultater : Alle behandlinger ble utført i dagkirurgisk uten behov for liggetid/ observasjonstid post-operativt. 100% av prosedyrene var rent perkutane prosedyrer. Okklusjonsraten av limablabert segment var 98 % etter 1, 4 og 12 uker. I 1 tilfelle blev det detektert en komplett rekanalisering av magna på grund av en teknisk feil. Sapheno-femoral reflux typ 1b i sidegren ble detektert hos 22 %. 1 pasient fikk påvist residiv i AAGSV som kommuniserte med lokale flebektasier på lår. Komplikasjonsfrekvensen var generelt lav. Ingen trombo-emboliske komplikasjoner blev registrert, heller ikke sårinfeksjoner, hematomer eller allergiske reaksjoner. Lokal uspesifikk rødme, ubehag og kløe i hud blev registrert hos 24 % av pasientene. Denne debuterte i snitt etter 10 dager og var selvlimiterende. 2 pasienter fikk lokal hevelse ved innstikksted for limkatetret, vor det spontant i begge tilfeller tømte seg brunligporøst material, uten behov for intervensjon eller antibiotika. Median VAS- score under første postoperative uken: 0. Median tilbakegang til normal aktivitet: 1.5 dager. 20% hadde behov for analgetika. 1 pasient trengte sykmelding i 2 dager på grund av tungt arbeid. Konklusjon : Endovenøs limablasjon med cyanoakrylate er effektiv, trygg og sikker med gode korttidsresultater. Ingen alvorlige komplikasjoner ble registrert. Rekonvalesenstiden er kort og sykmelding er ikke nødvendig. Metoden er mer skånsom en termiske ablasjoner (laser/radiofrekvens/steam) og uten risiko for varmerelaterte nerveskader. Høy alder, betydelig komorbiditet og antikoagulasjon utgjør ingen kontraindikasjon uten kan med fordel behandles med limablasjon. Høy pasienttilfredshet i kombinasjon med gode kosmetiske resultater gjør behandling attraktiv.

18 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 189 NEOKLAFF-KONSTRUKSJON. ER TEKNIKKEN REPRODUSERBAR? Rosales A., Osnes EK., Slagsvold C-E og Jørgensen J J Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker Introduksjon: Rekonstruktiv dyp venekirurgi har blitt et behandlings alternativ for pasienter med kronisk venøs insuffisiens (KVI) som ikke responderer til konvensjonell behandling. Posttrombotisk syndrom pasienter utgjør en utfordring siden veneklaffen har blitt ødelagt og prosedyren krever å finne en erstatning for å hindre venøs refluks. Veneklaff-transplantasjon har vært anvendt men har sine begrensninger: tilgjengelighet av transplantat, diameter diskrepans og holdbarhet. Neoklaff-konstruksjon ble introdusert I 2006 av Maleti et al. Teknikken benytter den posttrombotiske fortykkede veneveggen for å lage en bicuspid veneklaff enhet. Hensikten med studien var å vurdere reproduser-barhet og korttids resultater av denne teknikken. Material og metoder: I perioden , 37 neoklaff prosedyrer ble planlagt. I fem tilfeller var posttrombotiske forandringer en hindring og endte kun med endoflebektomi. I 32 tilfeller a bicuspid veneklaff ble konstruert og bedømt primær vellykket. CEAP klassifikasjons fordeling av materialet var C4-18, C5-13 og C6-11. Postrombotiske tilfeller var 26 og primær KVI 6 men manglende klaffer. Resultater Etter 3 mndr. 9/11 aktive sår (C6) hadde tilhellet. Klinisk bedring ble registrert hos 19/21. Holdbarheten bedømt etter residivfri av symptomer og vedvarende kompetente klaff ved dupleks var 79% (23/29) etter 6 mndr. og 56% (13/23) etter 1 år Konklusjon: Bruk av neoklaff konstruksjon førte til en fungerende veneklaffenhet. Korttidsresultater er sammenlignbare med andre teknikker. Det foreligger en gevinst i form av sårtilhelling men holdbarheten bør kunne forbedres.

19 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 190 ER VEV KONSTRUERTE ALLOGENE VENEKLAFFER KOMPETENTE OG MOTSTANDSDYKTIGE MOT REFLUX TRYKK? EN PILOT IN VITRO-STUDIE Rosales A 1, Kumar K V 2, Hisdal J 1, Osnes EK 1, Sundhagen JO 1, Sumitran-Holgersson S 2 og Jørgensen JJ 1 1 Oslo vaskulære senter, Klinikk F, Oslo universitetssykehus HF, Aker og 2 Laboratory for Transplantation and Regenerative Medicine, Sahlgrenska Science Park Pasienter med kronisk venøs insuffisiens utgjør et alvorlig medisinsk og sosialt problem. Forekomsten av venøse leggsår er rapportert å være 0,1 til 1,0 %. Den totale direkte årlige kostnaden ved behandling av venøse leggsår i Sverige er anslått til 73 millioner euro. I Storbritannia kostnadene er mellom millioner pund per år og i USA rundt 3 milliarder dollar per år. Den konvensjonelle behandlingen av kronisk venøs insuffisiens med kompresjonsstrømper kombinert med overfladisk kirurgi synes å forbedre venøs hemodynamikk, men fører til sårtilheling i kun 65% av tilfeller etter 24 uker og har sårresidiv på 12% etter et år. Rekonstruktiv dyp venekirurgi har, i utvalgte tilfeller, vist seg å være et alternativ for å forbedre sår-tilheling, men holdbarheten av denne typen behandling er dessverre varierende. Utviklingen innen regenerativ medisin de siste årene har imidlertid åpnet for nye strategier for å behandle pasienter med sluttstadiet organsvikt, blant annet med mulighet for tissue engineering. Med utgangspunktet i allogene kadaver vener med intakte veneklaffer, kan perfusjons de-cellularisering i en bioreaktor utføres. 3-D scaffold genereres og fjernelse av cellulære komponenter bekreftes med DNA kvantifisering. Deretter tilsettes stamceller og venen recellulariseres. Hensikten med denne pilotstudien var å undersøke muligheten for å benytte tissue engineering til å generere venegraft med kompetente veneklaffer fra allogen kadaver vener. Totalt ble 10 kadaver venesegmenter med kompetente klaffer de-cellularisert og deretter recellularisert ved hjelp av stamceller. Testing for klaffefunksjon og toleranse til refluks trykk ble utført med en in vitro model. Resultatene viser at både de- og re-cellulariseringsprossesen har vært vellykket. Åtte av ti preparater forble kompetente etter re-cellularisering Konklusjon: Tissue engineering ser ut til å være egnet for å lage kompetente veneklaffer fra allogene kadaver vener. Disse resultatene er utgangspunktet for å starte en klinisk studie.

20 21-25 oktober 2013 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 191 IN VITRO TESTING AV VENEKLAFF FUNKSJON Hisdal J, Jørgensen JJ, Slagsvold CE, Osnes EK, Sundhagen JO og Rosales A Oslo Vaskulære Senter, Aker Oslo universitetssykehsus HF Svikt i det dype venesystem får ikke bare store konsekvenser for pasientene som rammes, men medfører også store samfunnsmessige kostnader. De siste årene har det blitt forsøkt ulike former for kirurgisk behandling av svikt i det dype venesystem, og det pågår i øyeblikket flere prosjekter med mål om å utvikle både endovaskulær klaffkonstruksjon teknikk, i tillegg til prosjekter innen innen tissue engeneering, med mål om å generere allogene venegraft med intakte veneklaffer. Det er derfor et økende behov for en in vitro modell for testing av klaffefunksjon både i kunstige og allogene venegraft. Hovedmålet med dette prosjektet har derfor vært å utvikle et in vitro testoppsett med mulighet for å montere venesegmenter og evaluere både hemodynamikk og eventuell grad av reflux med triplex, på samme måte som vener i dag kan evalueres in vivo i klinisk sammenheng. Resultatet av prosjektet vises i figuren under. Figur 1. Bildet viser oppsett en in vitro model for testing av venesegmenter. Modellen blir sirkulert med romtemperert saltvann tilsatt ultralydkontrast for forsterkning av ultralydsignaler. En peristaltisk pumpe (a) pumper saltvann gjennom modellen. En mekanisk ventil (b) sørger for væskestrøm gjennom venen (c). En ultralydprobe (d) plasseres over venesegmentet slik at venevegg og klaffer kan visualiseres, samt blodstrømshastighet og -retning kan måles. Refluxtrykk reguleres ved å endre høyden på væskereservoaret (f). Venesegmentet monteres i en væskefylt beholder som muliggjør innsyn og evaluering av både hemodynamikk og 2D-bilder av venevegger og klaffer med ultralyd. Modellen er utviklet for testing av venesegmeter med lengde mm og diameter 4-14 mm. Selve venesegmentet kobles opp i et lukket system og sirkuleres med saltvann som vist i figur 1. Modellen har blitt testet med godt resultat både på kadavervener fra dyr. I tillegg har det blir gjennomført vellykket testing av til humane vener høstet til tissue engineering, både før og etter de-cellularisering i tillegg til etter avsluttet recellularisering.