and Dental University Hospital, Tokyo, Japan, 3 Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges idrettshøgskole, Oslo

Transkript

1 Andersen, Eivind REDUKSJON I INAKTIV TID VAR ASSOSIERT MED REDUKSJON I INSULIN OG GLUKOSE, UAVHENGIG AV ENDRINGER I MODERAT FYSISK AKTIVITET Andersen E 1,2 og Anderssen SA 1 1 Idrettsmedisinsk seksjon, Norges idrettshøgskole 2 Atlantis medisinske høgskole Åtti prosent av Norges befolkning når ikke myndighetenes anbefalinger om 30min med daglig moderat intensiv fysisk aktivitet (MHFA). Å redusere inaktiv tid (sitte og ligge mindre) kan være et helsefremmende alternativ for mange som sliter med å nå anbefalingene, og dermed har økt risiko for å utvikle livsstilssykdommer som type 2 diabetes. Formålet med studien var å se om det er en prospektiv sammenheng mellom endringer i objektivt målt fysisk inaktiv tid og postprandial plasma insulin, C-peptid og glukose, hos en gruppe norsk-pakistanere, og om denne sammenhengen er uavhengig av endringer i MHFA. Studien er basert på data fra Fysisk Aktivitet og Minoritetshelsestudien, som var en randomisert kontrollert fysisk aktivitetsintervensjon med hovedmål å påvirke det fysiske aktivitetsnivået hos en gruppe norsk-pakistanere (n=150), og ikke inaktiv tid per se. For å besvare forskningsspørsmålene slo vi de to gruppene sammen til en. Fysisk inaktiv tid og MHFA ble målt ved bruk av et akselerometer. Endringer i inaktiv tid (min. dag -1 ) var signifikant og positivt assosiert med endringer i postprandial plasma insulin (β=1.6, 95% KI 0.7 til 2.5, P=0.001), C-peptid (β=3.7, 95% KI 1.5 til 6.0, P=0.001) og glukose (β=0.006, 95% KI til 0.1, P=0.002), uavhengig av endringer i MHFA og livvidde. Våre funn er i samsvar med tverrsnittsdata, og tyder på at det er en uavhengig sammenheng mellom inaktiv tid og postprandial insulin og glukose. Å redusere fysisk inaktiv tid kan være viktigere enn å øke nivået av MHFA og redusere livvidden for å redusere postprandial plasma insulin og glukose. Bere, Tone Tufte Del1 ER KVINNELIGE WORLD CUP-ALPINISTER MER UTSATT FOR FREMRE KORSBÅNDSKADE ENN MENN? Bere T 1, Flørenes TW 1, Krosshaug T 1, Nordsletten L 1,2,, Bahr R 1 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo 2 Oslo universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Det er kjent at risikoen for skade på fremre korsbånd (ACL) i håndball og fotball er 3-6 ganger høyere for kvinner enn menn. Blant fritidskjørere i alpint antas det at risikoen er dobbelt så høy for kvinner som for menn. Det er derimot usikkert om dette også gjelder for eliteutøvere i alpint. Tilgjengelige studier er få og baserer seg på små datamaterialer. Formål: Beskrive risikoen for ACL-skade blant kvinner og menn i World Cup (WC) alpint basert på en 6-års skaderegistrering ( ). Metode: Dataene er en del av det internasjonale skiforbundet (FIS) sitt skadeovervåkningssystem (ISS) som baserer seg på retrospektive utøverintervju ved slutten av hver sesong. Alle akutte skader som oppstår under trening og konkurranse i løpet av WC-sesongen (oktober-mars), og som krever tilsyn av medisinsk personell, blir registrert ved hjelp av et skaderegistreringsskjema. Resultat: Totalt 577 skader ble rapportert blant 1593 utøvere i perioden Kneskader utgjorde 38 % (n=220) av alle skadene med en insidens på 13.8 skader per 100 utøvere per sesong for både kvinner (95 % CI 11,1-16,6) og menn (11,3-16,2). ACL-skader (n=87) var den hyppigste skadetypen av disse med en skadeinsidens på 5.4 (3,7-7,1) for kvinner og 5.6 (4,1-7,2) for menn. Nesten halvparten av alle kneskadene (47 %, n=104) skjedde i WC-konkurranser, tilsvarende en insidens på 3,7 kneskader per 1000 løp (3,0-4,4); 3,3 (2,3-4,3) for kvinner versus 4,2 (3,2-5,3) for menn. Tilsvarende insidens for ACL-skader alene (n=41) var 1,2 (0,6-1,9) for kvinner og 1,7 (1,0-2,4) for menn. Konklusjon: I motsetning til i andre idretter, er ikke kvinnelige WC-alpinister mer utsatt for ACL-skade enn menn. Dette kan skyldes at alpint kjennetegnes av høy fart og stor energi, slik at eventuelle fysiologiske og anatomiske forskjeller mellom kvinner og menn utliknes når en risikosituasjon først oppstår. Kjøremønsteret (teknikk og taktikk) blant kvinner versus menn kan også ha betydning. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Bere, Tone Tufte Del 2 BIOMEKANISK ANALYSE AV EN ALVORLIG HODESKADE I WORLD CUP ALPINT IMPLIKASJONER FOR NY HJELMSTANDARD Yamazaki J 1,2, Bere T 1, Gilgien M 3, Bahr R 1, Krosshaug T 1 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 Section of Orthopedic Surgery, Tokyo Medical and Dental University Hospital, Tokyo, Japan, 3 Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges idrettshøgskole, Oslo 1

2 Introduksjon: Opp mot 10 % av alle skader blant konkurranseutøvere i alpint er hodeskader. Tidligere studier blant fritidskjørere har vist at bruk av hjelm reduserer skaderisikoen med rundt 35 %. I World Cup alpint skjer hodeskadene, spesielt de mest alvorlige, først og fremst i fartsdisiplinene. Foreløpig har vi liten kunnskap om impacthastigheter i slike situasjoner. Formål: Estimere hodets hastighet i en reell skadesituasjon i World Cup alpint. Metode: Vi innhentet videoopptak i HD-format (1080p) med 4 ulike kameravinkler av en skadesituasjon hvor en utøver pådro seg et kraftig slag mot hodet i en landing etter et hopp. Vi analyserte videoen ved hjelp av en modell-basert bildematchingsteknikk utviklet ved Senter for idrettsskadeforskning. Hodets bevegelser ble rekonstruert tredimensjonalt ved å matche en skjelettfigur til hvert enkelt bilde i alle 4 videosekvenser. Omgivelsen ble matchet basert på nøyaktige mål av løypeprofil og landemerker som ble gjort på stedet. Resultat: Da utøverens hode traff bakken, ble den vertikale hastighetskomponenten redusert fra 25 til 10 m/s (±1,5 m/s), mens den horisontale komponenten ble mindre påvirket av slaget. Den totale reduksjonen av hodets hastighet ble antatt å være 9,5-12 m/s. Diskusjon: Det internasjonale skiforbundet (FIS) har nylig økt testhastigheten på hjelmene fra 5,4 m/s til 6,8 m/s. Resultatene fra denne analysen viser at det kan være nødvendig å øke testhastigheten ytterligere for at hjelmen skal kunne beskytte hodet i de mest alvorlige skadesituasjonene. Videre forskning er nødvendig for å evaluere hvordan ulike snøforhold påvirker hodets hastighetsreduksjon i slike situasjoner. Konklusjon: En unik kombinasjon av videoopptak i HD og nøyaktige mål av løypeprofil og landemerker, tillot oss å analysere hodets reelle reduksjonshastighet (9,5-12 m/s) i en alvorlig skadesituasjon. Resultatene fra denne analysen bidrar i arbeidet med å utvikle en optimal hjelmstandard for konkurranseutøvere i alpint. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Bundegaard, André ENDRING AV HOPPHØYDE OG DYNAMISK KNEVALGUS MED BRUK AV HØYDELIST I TOBENS FALLHOPP Bundegaard A 1, Kristianslund E 1, Bojsen-Møller J 2, Krosshaug T 1 1 Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges Idrettshøgskole, Oslo 2 Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges Idrettshøgskole, Oslo Innledning: Tidligere studier har indikert at valgusvinkler og momenter i kneet i et tobens fallhopp kan predikere fremtidige korsbåndskader. Bruk av et overhengende mål i et tobens fallhopp har vist seg å kunne øke innsatsen hos forsøkspersonene, og kanskje kan dette også resultere i en test som i større grad utfordrer spillernes knekontroll. Formålet med studien var å se om et mål i form av en justerbar høydelist kunne øke prestasjonen (hopphøyden) samt å se hvorvidt en økt innsats vil resultere i økt maksimal valgusvinkel og -moment i kneet. Metode: Trettiseks elite håndball- (172,3 ± 6,0 cm, 69,9 ± 7,3 kg) og trettifem fotballspillere (164,8 ± 5,7 cm, 62,2 ± 6,7 kg) gjennomførte tre tobens fallhopp uten og med mål (justerbar høydelist) i en bevegelseslab. Spillerne ble utstyrt med 35 refleksmarkører som ble filmet med et 8-kamera bevegelsesanalysesystem (ProReflex, Qualisys). To kraftplattformer målte krefter fra bakken. Kinetisk og kinematisk data ble beregnet hjelp av standard invers dynamikk. Resultat: Spillerne viste klar fremgang i prestasjon, hvor hopphøyden ble økt (41,2 cm vs. 43,8 cm, p < 0,01), et Bland-Altman plot viste at ikke var noen sammenheng mellom hopphøyde og økning i hopphøyde. Spillerne viste en signifikant økning i maksimal valgus knevinkel (Høyre: 9,9 vs. 10,4, p < 0,01. Venstre: 10,8 vs. 11,3, p < 0,05). Valgusmomentene økte også signifikant (Høyre: 0,41 vs. 0,45 Nm/kg, p < 0,01. Venstre: 0,37 vs. 0,40 Nm/kg, p < 0,05). Diskusjon: Vi fant en markant økning i hopphøyde når spillerne fikk en høydelist å strekke seg mot, og valgusmomentene økte med ca 10%. Vi fant kun små forskjeller i knevinkler og momenter mellom håndballog fotballspillerne. Ved undersøkelser av ettbens finter i samme spillergruppe (Kristianslund 2012) har vi imidlertid funnet knevalgus momenter som er om lag 200% høyere enn ved fallhopp. Dette betyr sannsynligvis at introduksjon av høydelist har liten klinisk innvirkning på dynamisk knevalgus i et tobens fallhopp. Clarsen, Benjamin del1 BELASTNINGSSKADER I SKULDEREN HOS MANNLIGE ELITEHÅNDBALLSPILLERE- EN PROSPEKTIV UNDERSØKELSEClarsen B, Bahr R, Myklebust G Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo. Bakgrunn: Belastningsskader i skulderen er et klinisk kjent problem hos mannlige elitehåndballspillere, men det er sparsomt med epidemiologisk dokumentasjon av omfang og alvorlighetsgrad. Denne informasjonen er viktig for å kunne undersøke risikofaktorer for skulderproblemer og effekten av forebyggende tiltak. 2

3 Formål: Formålet med studien var å undersøke omfanget og alvorlighetsgraden av belastningsskader i skulderen hos mannlige elitehåndballspillere. Metode: Alle spillerne i den norske eliteserien for menn (Postenligaen) ble invitert til å delta i studien (n=247), og 206 spillere takket ja til inklusjon. En ny metode for å kartlegge belastningsskader, utviklet ved Senter for Idrettsskadeforskning, ble brukt i studien. Annenhver uke gjennom sesongen mottok spillerne et spørreskjema som registrerte smerte, redusert deltagelse i kamp og trening og nedsatt idrettsprestasjon på grunn av belastningsskadeproblemer i den dominante og den ikkedominante skulderen. Resultater: Spillerne var 24 år (SD 4), 189cm (SD 7) høy og veide 89kg (SD 10). Syttifire prosent av spillerne rapporterte tidligere skuldersmerter i forbindelse med håndballspill ved oppstart av studien. Den gjennomsnittlige svarprosenten på spørreskjemaene var 63%. Gjennom de ni månedene studien pågikk, rapporterte 51% av deltagerne belastningsproblemer i kastskulderen. Tjuetre prosent rapporterte betydelige skulderproblemer, definert som problemer som førte til moderat eller alvorlig reduksjon i deltagelse eller prestasjon, eller til fravær fra kamp eller trening. Den gjennomsnittlige prevalensen av problemer i kastskulderen var 28% (95% CI: 25-31%) og den gjennomsnittlige prevalensen av betydelige problemer var 13% (95% CI: 12-14%). Konklusjon: Belastningsskader i kastskulderen er et hyppig problem hos mannlige spillere i Postenligaen. Det finnes ingen studier om risikofaktorer, dette bør være fokus ved fremtidige undersøkelser for å kunne utvikle effektive forebyggende tiltak. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Clarsen, Benjamin del2 I HVILKEN GRAD HADDE SKADER OG SYKDOMMER PÅVIRKNING PÅ FORBEREDELSENE TIL LONDON-OL? Clarsen B 1,2, Myklebust G 1,2, Rønsen O 2, Flørenes T 1,2, Bahr R 1,2 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo 2 Olympiatoppen, Oslo Bakgrunn: Skader og sykdom i forkant av de olympiske leker (OL) og paralympiske leker (PL) kan være avgjørende for kvalifikasjon, seleksjon og eventuelt prestasjon under mesterskapet, men graden av medisinsk oppfølging varierer mellom de forskjellige idrettsgrener. Det finnes ingen studier på utøveres helsetilstand i forkant av OL eller PL. Formål: Å etablere et helsemonitoreringssystem for norske OL/PL-aktuelle idrettsutøvere for å sikre en rask oppfølging av utøverne fra helseteamet og for å samle inn epidemiologiske data på disse gruppene. Metode: I de siste 40 ukene før London 2012 mottok 142 OL/PL-kandidater et ukentlig spørreskjema som registrerte symptomer, redusert deltagelse i trening og konkurranse og nedsatt idrettsprestasjon på grunn av skade eller sykdom. Alle helseproblemer som ble rapportert ble fulgt opp og registrert av laglege eller lagfysio innen én uke. Resultater: Gjennom de 40 ukene studien pågikk var den gjennomsnittlige svarprosenten 80% (SD 5%). I denne perioden rapporterte 80% av utøverne skader og 69% sykdom. Den gjennomsnittlige skadeprevalensen var 19% (95% CI: 18-21%) og den gjennomsnittlige sykdomsprevalensen var 9% (95% CI: 8-10%). Skadeprevalensen var signifikant høyere (38%, 95% CI: 36-41%) og sykdomsprevalensen var signifikant lavere (5%, 95% CI: 3-6%) blant lagutøvere. Det var en tydelig årstidsvariasjon i sykdomsforekomst, spesielt hos utholdenhetsutøverne. Sekstito prosent av alle sykdommer involverte luftveiene og 16% involverte fordøyelsessystemet. Konklusjon: Skade og sykdom er et betydelig problem i forberedelsesfasen for OL/ PL, og helsemonitorering er en viktig del av den medisinske oppfølgingen i denne perioden. Informasjon fra denne studien kan også hjelpe til å utvikle forebyggingstiltak for fremtidige OL- og PL-tropper. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Danielsen, Kjersti Karoline MENN OG KVINNER MED SYKELIG OVERVEKT KAN TRENE VEKK FETT Danielsen KK 1, Svendsen M 2, Mæhlum S 3, Sundgot-Borgen J 1 1 Seksjon for Idrettsmedisin, Norges Idrettshøgskole, Oslo, Norge. 2 Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Oslo Universitetssykehus, Norge. 3 Hjelp24 NIMI, Oslo, Norge. Bakgrunn: I Norge har personer sykelig overvekt (SO; KMI 40 eller KMI 35 med følgesykdommer). Sykelig overvektige kan ha problemer med fysisk aktivitet pga. økt kroppsvekt og redusert mobilitet. Hensikten med studien var å undersøke om en ukers intensiv livsstilintervensjon med stor mengde trening blant menn og kvinner med SO kan redusere fettmasse sammenlignet med ventelistekontroller. 3

4 Andre formål var å undersøke om endring i fettmasse var opprettholdt ved seks og 12 måneders oppfølging, og om aktivitetsnivå i intervensjonsgruppen var økt seks og 12 måneder etter behandlingen. Metode: Totalt ble 28 menn og 52 kvinner i alderen år, med gjennomsnittlig fettmasse (SD) 60.7 (12.4) kg, inkludert. Deltagerne var henvist for vektreduserende behandling ved Hjelp24 NIMI Ringerike. De 48 deltagerne i intervensjonsgruppen ble inkludert ved oppstart av et ukers inneliggende behandlingsprogram. I behandlingsperioden spiste deltagerne en energiredusert diett og gjennomførte 2-3 treningsøkter per dag av minimum 45 min. Fettmasse ble målt via bioelektrisk impedans (Inbody 720), og nivå av fysisk aktivitet via spørreskjema (IPAQ-kort versjon). Statistikk: T-test for uavhengige grupper/mann Whitney U-test og t-test for avhengig grupper/wilcoxon Rank test. Resultater: Sammenlignet med kontrollgruppen var fettmasse redusert i intervensjonsgruppen med (-15.1 [95 % CI: -17.5,-12.7] kg, P<0.0001). Innad i intervensjonsgruppen var det en reduksjon i fettmasse etter seks ( [95 % CI: -23.7,-18.8] kg, P<0.0001) og 12 måneder ( [95 % CI: , -14.5] kg, P<0.0001) sammenlignet med baseline. Ved seks og 12 måneder var aktivitetsnivået økt med hhv 2594 [95 % CI: 1815,3372], P< og 1005 [95 % CI: 382,1629], P=0.004 METs min/uke sammenlignet med baseline. Konklusjon: Pasienter med SO kan gjennom et intensivt behandlingsprogram trene bort ca. 25 % av fettmassen. Etter ett år var fortsatt endringer i fettmasse opprettholdt, og aktivitetsnivået høyere enn før behandling. Eide, Magnhild KARDIOVASKULÆR SIKKERHET PÅ NORSKE TRENINGSSENTRE Macpherson ME, Anstensrud AK, Solberg EE, Medisinsk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, Oslo Innledning: Mange trener på treningssentre. Også flere pasientgrupper anbefales å trene kfr. Exercise is medicine kampanjen. Formålet med studien var derfor å se på kardiovaskulær sikkerhet på treningssentre. Metode: Et spørreskjema ble i 2012 sendt ut elektronisk til Virke trenings 231 treningssentre. Det kartla forekomsten av akutte kardiovaskulære hendelser, akuttmedisinsk beredskap og risikovurdering på norske treningssentre. Studien er del av en større europeisk studie i regi av European Association of Cardiovascular Prevention and Rehabilitation, Sports Cardiology Section. Resultater: 88 treningssentre med til sammen over medlemmer besvarte skjemaet (responsrate 38 %). Fem (8 %) av sentrene hadde brukt hjertestarter, i alle tilfellene overlevde klienten. To (2 %) treningssentre rapporterte om hjertestans ila siste år, disse rammet åringer. 70 (80 %) av sentrene holdt årlige HLR kurs for ansatte. 66 (75 %) hadde automatisk hjertestarter. Fire (5%) av sentrene krevde medisinsk vurdering før medlemskap. Sju (8%) brukte spørreskjema for å kartlegge risiko for hjertesykdom. Fem (6 %) av sentrene kunne tilby vurdering av viktige risikofaktorer for hjerte/kar sykdom til sine medlemmer. Diskusjon: Hjertestans hos personer i ulike aldre er rapportert, men skjer sjelden på norske treningssentre. Bruk av hjertestarter på sentrene er sammenlignbare med amerikanske data. Akuttmedisinsk beredskap på norske treningssentre synes relativt god. Personell er rimelig trenet i HLR, og tre av fire sentre har automatiske hjertestartere. Få sentre kartlegger medlemmenes risiko for hjertesykdom. Økt kartlegging av kardiovaskulær risiko vil trolig kunne redusere sannsynligheten for hjerterelaterte hendelser. * Undersøkelsen er utført i samarbeid med Virke Trening som omfatter ca medlemmer; omlag 2/3 av alle treningssentre i Norge. Studien sier ikke noe om resultatene er representative for alle norske treningssentre. Gilgien, Matthias FART OG SKADEFOREKOMST I ALPIN. MODIFISERTE FARTSDRESSER SOM ØKER LUFTMOTSTAND ET FORNUFTIG FARTSREDUSERENDE TILTAK I UTFOR? Gilgien, M. 1, Spörri, J. 2, Kröll, J. 2, Chardonnens, J. 3, Limpach, P. 4, Cabri J. 1, Müller, E. 2 1 Seksjon for fysisk prestasjonsevne, Norges Idrettshøgskole, Oslo. 2 Department of Sportscience and Kinesiology, Universitet Salzburg, Østerrike. 3 LMAM, École Polytechnique Fédérale de Lausanne, Lausanne, Sveits. 4 Geodesy and Geodynamics Lab, Swiss Federal Institute of Technology, Zurich, Sveits. Innledning: Flørenes et al. (2009) foreslo at fart er en viktig faktor i forhold til den økte skaderisikoen i fartsdisiplinene (super G og utfor) sammenlignet med storslalom. Hensikten med denne studien var derfor a) å kartlegge fart i de ulike disiplinene i alpin verdenscupen for menn, b) sammenlikne skaderisiko og fart mellom de ulike disiplinene og c) se på potensialet til å redusere farten ved å øke luftmotstanden gjennom modifiserte fartsdresser. Metode: a) Prøvekjørernes fart ble målt med GPS i 7 storslalom, 3 super-g og 5 utfor verdenscup renn for menn. Fartsdistribusjonen mellom disiplinene ble sammenlignet med statistiske metoder b) Fart og kinetisk energi (E kin ) ble holdt opp mot skadefrekvensen i de respektive disiplinene. c) I en simulering basert på en digital terrengmodell og GPS-sporet til prøvekjørere, ble potensialitet for fartsreduksjon gjennom økt luftmotstand (2,5 %) undersøkt. Resultater: a) Gjennomsnittshastigheten ble funnet å være 66km/t (±13 km/t) for storslalom, 86 km/t (±16 km/t) for super-g og 96 km/t (±20 km/t) for utfor. b) Ratioen for gjennomsnittshastighet mellom utfor og storslalom var Ratioen for kinetisk energi mellom utfor og 4

5 storslalom var 2.16, mens skaderatio var 1.51 (Flørenes et al., 2009). c) Den økte luftmotstanden på 2,5 % medførte en reduksjon av toppfarten på 10 km/t og en reduksjon i E kin på 11 % i siste del av utforløypa i Kitzbühel. Diskusjon og konklusjon: Den 50 % økte gjennomsnittsfarten fra storslalom til utfor gir en tilsvarende dobling av kinetisk energi. Dette er en signifikant økning i energi som er involvert når en skikjører faller eller kolliderer og kan være med på å forklare den økte skadefrekvensen som er rapportert i fartsdisiplinene tidligere. Økt luftmotstandskoeffisient på 2,5 % gjennom modifiserte fartsdresser medfører en rimelig reduksjon i toppfart og E kin som trolig ikke går på bekostning av utøvernes ballistiske stabiliteten i hoppfasene. Haakstad, Lene Anette Hagen EFFEKT AV TRENING UNDER GRAVIDITET PÅ BARNETS FØDSELSVEKT: EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE Haakstad LAH.; Bø K. Norges idrettshøgskole, Seksjon for idrettsmedisinske fag, Oslo Innledning: Fødselsvekt 4000 g er assosiert med diabetes, hjerte-kar-sykdom og overvekt i voksen alder. Et stort barn øker også risikoen for komplikasjoner under fødselen og gir økt bruk av operative inngrep som bl.a. keisersnitt. På den andre siden er det også vist sammenheng mellom lav fødselsvekt ( g) og sykelighet, inkludert redusert kognitiv funksjon og hørselshemming. I tillegg kan lav fødselsvekt påvirke fruktbarheten, samt hyppigheten av enkelte krefttyper. I dag er det manglende samsvar mellom studier som undersøker trening under graviditet og barnets fødselsvekt. I tillegg er det usikkerhet omkring trening i 2. og 3. trimester vil påvirke gestasjonsalder og gi økt risiko for prematur fødsel. Formålet med denne studien var å evaluere effekt av et 12 ukers treningsprogram på barnets fødselsvekt, samt gestasjonsalder og neonatal allmenntilstand vurdert som Apgar score. Metode: 105 inaktive førstegangsfødende kvinner, gjennomsnittlig alder 30.7 (±4.0), pre-gravid BMI 23.8 (±4.3) ble randomisert til enten treningsgruppe (TG=52) eller kontrollgruppe (KG=53). Treningsprogrammet bestod av to timer med aerobic gruppetrening og råd om 30 minutter med moderat fysisk aktivitet (f.eks. rask gange) de resterende dagene i uken. Forskjeller mellom gruppene ble testet med independent sample t-test og X 2 -test. Analyser er gjennomført i henhold til intention to treat (ITT). Resultater: Frafallet var på 19.2 % og 20.8 % i henholdsvis TG og KG. I gjennomsnitt deltok kvinnene i TG på 17.0 (±12.5) av 24 mulige gruppetreninger. Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene i gjennomsnittlig fødselsvekt, lav fødselsvekt (<2500 g) eller fødselsvekt 4000 g. Per protokoll analysene viste høyere Apgar score (1 min) i TG sammenlignet med KG (p = 0,02). Ingen forskjell ble sett i gestasjonsalder. Konklusjon: Regelmessig trening for inaktive gravide gav ikke reduksjon i fødselsvekt, lavere Apgar score eller for tidlig fødsel. Studien er bokført i ClinicalTrials.gov Protocol Registrering System (NCT ). Instebø, Arne REPETERBARHET TIL MÅLINGER AV BLODTRYKK, MAKSIMALT OKSYGEN OPPTAK OG ANAEROB TERSKEL UNDER LØPING PÅ TREDEMØLLE. Arne Instebø 1, Vegard Helgheim 1, Gottfried Greve 1,2,3. 1 Avdeling for klinisk medisin, Universitetet i Bergen. 2 Barneklinikken, Haukeland Universitets Sykehus, Bergen. 3 Hjerteavdelingen, Haukeland Universitets Sykehus, Bergen. Blodtrykksmålinger under aktivitet er vanskelig å gjennomføre men benyttes ofte i klinisk praksis. Maksimalt oksygen opptak og anaerob terskel er beskrevet som nøyaktige mål på fysisk yteevne. Vi ønsket å studere repeterbarhet til målinger av blodtrykk, respiratoriske gassutvekslings parametere og blod laktat verdier under gjennomføring av løp på tredemølle. Deltakerne var 10 friske menn og alle var ikke-røykere (alder: 26,1 ± 3,6 år). Alle deltakere gjennomførte to identiske tredemølle tester inntil utmattelse. Blodtrykk ble målt hvert 4. minutt i løpet av testen. Oksygen opptak, karbondioksid produksjon og ventilasjon ble målt kontinuerlig. Blod laktat konsentrasjon ble målt hvert 90. sekund. Repeterbarhet ble uttrykt som coefficient of repeatability (COR). Vi fant at systolisk blodtrykk øker proporsjonalt med test-tid og oppnår en maksimal verdi før utmattelse. Diastolisk blodtrykk holder seg konstant i løpet av tredemølle testen. Systolisk blodtrykk er en mer repeterbar parameter enn diastolisk blodtrykk. Maksimalt oksygen opptak målt under tredemølle testing har en svært god repeterbarhet. Anaerob terskel estimert av målinger i respirasjons gasser er en mer repeterbar parameter enn anaerob terskel estimert av blod laktat målinger. Blodtrykksmålinger under tredemølle tesing er vanskelig å gjennomføre men kan indikere en unormal blodtrykks respons på fysisk aktivitet. Målinger av blodtrykk ved fysisk aktivitet kan gi klinisk informasjon om pasienter som står i risiko for å utvikle kronisk hypertensjon. Studien bekrefter at maksimalt oksygen opptak og anaerob terskel estimert av målinger i 5

6 respirasjonsgasser gir repeterbare verdier. Det er viktig å ha kjennskap til test-retest variasjoner når man skal tolke målinger av blodtrykk, respiratorisk gass utveksling og blod laktat under fysisk aktivitet. Jeppesen, Jonas Carsten RISIKOEN FOR SKISKADER I NORSKE ALPINANLEGG KJENNER VI DEN? Jeppesen JC 1, Lystad H 2, Halvorsen P 3, Talsnes O 4 1 Trysil Helsesenter, Trysil og Nasjonalt Senter for Distrikts Medisin, Universitet i Tromsø 2 Hemsedal Legekontor, Hemsedal 3 NSDM, Universitet i Tromsø 4 Ortopedkirurgisk avd., Sykehuset Innlandet Elverum Skiskader er vanlige hendelser i alpinanlegg. En skiskade er en skade oppstått ved aktiviteter som alpint, snowboard/blade eller telemark i el. i nærheten av et alpinanlegg. I Norge registreres skiskader via skipatruljene. Ut fra dette datamaterialet har man beregnet en skaderisiko på 1,35 pr skidager. Risiko for alvorlig skade er 0,75 pr skidager. Alvorlig skade er en skade som henvises til legevurdering. Hittil har man antatt at skadede personer henvender seg til skipatruljen og at by-pass populasjonen, som henvender seg direkte til lege, er av mindre betydning. Formålet med denne studien er å vurdere skiskaderisikoen. Dokumentasjonen fra både skipatruljen og lege i Trysil blir samkjørt og lagt til grunn for vurderingen. Metode: En prospektiv studie med registrering av antall tilskadekomne og antall skader gjennomført av skipatrulje og/eller på legesenteret i sesongen 2010/11. Skadeskjema ble utfylt for hver tilskadekommen person. For den foreliggende problemstilling fremheves variabelen skipatruljekontakt ved skade. Resultater: Antall personer med skiskade vurdert av lege: Antall behandlede skader: Antall personer vurdert kun av skipatrulje: 227. Samlet antall tilskadekomne personer Samlet antall skader: Risiko for skade: 2.09 pr skidager. Risiko alvorlig skade: 1.77 pr skidager. Diskusjon/konklusjon: Studier av skiskadepopulasjonen i andre land viser skadeincidenser på 1.9, 2.5 og 3.7 (hhv. Vermont/USA, Frankrike, Skottland). Resultatene fra Norges største alpinanlegg styrker mistanken om at skipatruljebaserte registreringer alene ikke gir et reelt bilde av skadeincidensen. Inklusjon av by-pass populasjonen har betydning for å ha ett samlet overblikk. Risikofaktoren er høyere enn tidligere norske beregninger viser. Kjennskap til risikofaktoren er viktig for vurdering av skadefrekvens, for å ha overblikk mht. skadespanorama og for å organisere akutthelsetjenesten lokalt og regionalt. Det er derfor behov for forskning på samkjørte registre hvor by-pass populasjonen er inkludert, da disse sikrer best mulig data for forebyggende arbeid og organisering av akuttbehandling. Juel, Niels Gunnar SKULDERDIAGNOSER I EN 1-ÅRS KOHORT I SPESIALISTHELSETJENESTEN Juel NG 1, Natvig B 2 1 Avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering, Oslo universitetssykehus, Ullevål 2 Avd. for allmennmedisin, Institutt for Helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Bakgrunn. Skuldersmerter i den generelle befolkningen rapporteres i spørreskjemaundersøkelser med 1-års prevalens opp til 47. Diagnoserapporter basert på klare diagnostiske kriterier i befolkningen er mangelvare, tre publikasjoner fra 1.linjen og ingen fra spesialisthelsetjenesten er publisert. Denne studien har kartlagt diagnosefordelingen prospektivt i en 1-års kohort ved en fysikalsk medisinsk poliklinikk. Metode og pasienter. Diagnostiske kriterier for de vanligste skulderdiagnosene ble utviklet gjennom litteratursøk og diagnostiske kriterier brukt i forskningsrapporter. Kriteriene ble implementert hos legene ved fysikalsk medisinsk poliklinikk. Alle pasienter henvist avdelingen i perioden ble inkludert. Der kliniske kriterier var utilstrekkelig ble supplerende undersøkelser benyttet. Etter inklusjonsperioden ble alle journaler gjennomgått og åpenbare feildiagnoser korrigert. Antall diagnoser samt fordeling etter kjønn og alder og aldersfordelte andeler av de største diagnosegruppene ble beregnet. Resultater. 766 pasienter ble undersøkt, de 6 største diagnose var (% av alle diagnoser) subacromialt impingment syndrom (36), myalgier (17), adhesiv capsulitt (11), full tykkelse rotator cuff rupturer (8), ACleddsartrose (4) og GH-artrose (4). Gruppene labrumskade/instabiliteter samt nevrologiske tilstander utgjorde 5 % hver. Myalgier var hyppigste diagnose under 40, cuff ruptur og GH artrose hos personer over 60, mens capsulitt og subacromiale smerter dominerte mellom 40 og 60. Det var små kjønnsforskjeller. Diskusjon. Studien er den første som rapporterer kriteriedefinerte skulderdiagnoser prospektivt i en spesialistpraksis. Aldersvariasjonen er betydelig mens det er mindre kjønnsforskjeller. Sammenligning med allmennpraksis er litt vanskelig på grunn av ulike diagnostiske kriterier. Vi fant allikevel påfallende forskjeller i forekomst av capsulitt, glenohumeral artrose og rotator cuff rupturer. I tillegg skiller funn av 10 % sjeldne diagnoser kohorten fra allmennpraksis. Kvalheim, Synnøve 6

7 ALDER PÅVIRKER SAMMENHENGEN MELLOM RØYKING OG KRONISKE MUSKEL- OG SKJELETTPLAGER. HUNT-STUDIEN Synnøve Kvalheim 1,4, Irene Sandven 2, Knut Hagen 3, John-Anker Zwart 1,4 1 Institutt for klinisk medisin, Universitetet I Oslo, Oslo, Norway 2 Avdeling for biostatistikk og epidemiologi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål 3 Institutt for nevromedisin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 7489 Trondheim 4 FORMI og Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål (Bakgrunn/innledning): Kroniske muskel-og skjelettplager er et utbredt helseproblem i den vestlige verden og medfører store samfunnsmessige kostnader. Tverrsnittstudier har vist en sammenheng mellom røyking og muskel-skjelettplager. Det er imidlertid ikke kjent om sammenhengen er kausal. Hovedmålet med denne studien var å se nærmere på denne sammenhengen. (Metode): HUNT (Helse Undersøkelsen i Nord-Trøndelag)-studien er en stor longitudinell kohortstudie av alle innbyggere i Nord-Trøndelag over 20 år. Vår studie er basert på HUNT2 og HUNT3 som ble gjennomført i periodene og Studiepopulasjonen besto av personer som ved starttidspunktet(hunt2) var uten kroniske muskel-og skjelettplager og som hadde oppgitt fullstendige opplysninger om røykestatus. Utfallet ble definert som tilstedeværelse av kroniske muskelog skjelettplager ved tidspunktet for oppfølging(hunt3). (Resultat): Resultatene viser at røyking ved starttidspunktet utgjør 20% øket risiko (IRR=1.20, 95% CI: , p=0.0001) for kroniske muskel-og skjelettplager ved oppfølgingstidspunktet. Risikoen for kroniske muskel-og skjelettplager var synkende med økende alder inntil 50-års alder, men deretter var det ingen signifikant sammenheng. En dose-respons sammenheng ble funnet, men også kun blant de under 50 år.(diskusjon): Årsaken til innvirkningen av alder på sammenhengen mellom røyking og kroniske muskel- og skjelettplager er uklar. Det er kun én tidligere studie med tilsvarende funn av alder som en effektmodifikator. Forklaringen kan ligge i en kohortavhengig sammenheng. Alternativt kunne det dreie seg om en lavere toleranse av smerte hos yngre personer, eller en aldersavhengig påvirkning av røyking på nevroendokrinologiske faktorer i smerteprosesseringen og smertesensitivisering. (Konklusjon): Daglig røyking gir en 20 % øket risiko for kroniske muskel- og skjelettplager hos personer under 50 år. Røykeslutt bør derfor inkluderes i forebyggende arbeid av muskel- og skjelettplager. Major, Daniel H. SKADEINSIDENS OG SKADEMØNSTER I FIS WORLD CUP SNOWBOARD Major, DH¹, Bere, T¹, Bahr, R¹, Steenstrup, SE¹, Andersen, ID¹, Nordsletten, L¹ ² ¹Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo ²Oslo universitetssykehus, Ullevål, Oslo Innledning: Det er begrenset kunnskap om skadeinsidens innen de forskjellige disiplinene i snowboard World Cup (WC), og det har ikke blitt utført studier hvor eksponeringen (antall startede løp) er presist utregnet. Formål: Kartlegge skadeinsidens og skademønster i FIS WC snowboard hos menn og kvinner. Metode: Retrospektive intervju ble utført med WC snowboardutøvere ved hver sesongavslutning i perioden Skader som hadde skjedd i løpet av konkurransesesongen ble registrert ved hjelp av et standardisert intervjuskjema. Hvis utøveren ikke var til stede ble treneren eller medisinsk personell intervjuet. Vi kalkulerte eksponeringen manuelt for hver av de intervjuede utøverne ved å benytte resultatlister fra FIS sine offisielle nettsider for alle WC-konkurranser og sesonger. Resultater: Vi registrerte totalt 163 skader under FIS-renn blant de 1433 intervjuede snowboardutøverne (927 menn og 506 kvinner). Den totale skadeinsidensen var på 6,1 skader per 1000 løp (95% CI 5,2-7,1). Snowboard cross hadde den høyeste insidensen med 11,3 per 1000 løp (95% CI 9,3-13,8), som var signifikant høyere enn insidensen i halfpipe (5,8, 95% CI 4,1-9,0, RR=1,86), big air (3,6, 95% CI 1,5-8,6, RR: 3,17) og parallel slalom (3,0, 95% CI 1,9-3,8, RR=4,23). Kneet (n=29, 17,8% av total) var den hyppigste skadelokalisasjonen og ledd- og ligamentskader (n=62, 38% av total) var den hyppigste skadetypen. Diskusjon: Med unntak av big air, var skadeinsidensen blant WC snowboardutøvere høyere enn den som er rapportert i tidligere studier. Kunnskap om skadeinsidens og skademønster er et viktig steg i forebygging av snowboardskader. Konklusjon: Blant snowboarddisiplinene var skadeinsidensen høyest i snowboard cross. Kneskader var den hyppigste skadetypen. Det var ingen forskjeller i skadeinsidens og skademønster mellom menn og kvinner. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Martinsen, Marianne SPISEFORSTYRRELSER I IDRETTEN KAN FOREBYGGES EN RANDOMISERT KONTROLLERT INTERVENSJONSSTUDIE VED TOPPIDRETTS- OG SKIGYMNAS I NORGE 7

8 Martinsen M 1, Sundgot-Borgen J 2 1 Senter for idrettsskadeforskning, 2 Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Oslo Bakgrunn: Effekten av program for å forebygge spiseforstyrrelser har tidligere ikke vært undersøkt. Hensikt: Undersøke effekten av et ettårig sammensatt intervensjonsprogram på utvikling av symptomer assosiert med spiseforstyrrelser og spiseforstyrrelser blant toppidrettselever. Metode: Førsteklasseelever ved 16 toppidrettsgymnas (90%) ble randomisert på skolenivå til intervensjon eller kontroll. I løpet av 1-3. klasse byttet 116 skole, mens 465 (94%) fullførte studien (27 med spiseforstyrrelse før intervensjon ble ekskludert). Totalt deltok 90% i intervensjonsgruppen og 98% i kontrollgruppen. Utøverne fylte ut EDI og spørsmål relatert til spiseforstyrrelser (pretest), etter intervensjon (posttest 1) og 9 måneder etter intervensjon (posttest 2). Vi gjennomførte klinisk intervju i etterkant av pretest (alle med symptomer (n=115, 97%) og et tilfeldig utvalg uten symptomer (n=116, 97%)) og posttest 2 (alle (n= 438, 100%)). Vi benyttet kji-kvadrat test og multippel logistisk regresjonsanalyse (robust metode for clusterdesign). Resultater: Blant jenter var risikoen for symptomer 55% lavere ved intervensjonsskoler enn kontrollskoler ved posttest 1 (OR: 0,45, 95% konfidens-intervall: 0,23-0,89). Denne effekten var svekket ved posttest 2 (OR: 0,57, 0,29-1,09). Det var ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser blant jenter ved intervensjonsskolene mot 8 (13% av elevene) ved kontrollskolene (p=0,001). Intervensjonen viste en relativ risikoreduksjon på 90% for nåværende slanking (OR: 0,10, 0,02-0,54), og 53% reduksjon for gjentatte forsøk på vektreduksjon ( 3) (OR: 0,47, 0,25-0,90). Blant gutter var det ingen forskjell i risiko for symptomer mellom gruppene ved posttest 1 eller 2. Ved posttest 1 var der en svekket sammenheng i kroppsmisnøye i intervensjonsgruppen (score: 0,26, 0,13-0,40 vs. kontroll: 0,48: 0,31-0,65). Ved posttest 2 var det kun ett nytt tilfelle av spiseforstyrrelser blant gutter (tilhørte en kontrollskole). Videre var det en svekket sammenheng i EDI-score i intervensjonsgruppen (score: 0,32, 0,25-0,38 vs. kontroll: 0,75, 0,46-1,04). Konklusjon: Det er mulig å forebygge utvikling av nye spiseforstyrrelser og symptomer assosiert med spiseforstyrrelser blant kvinnelige toppidrettselever. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Moen, Tord VISCERAL REFERERT SMERTE VERSUS MUSKEL & SKJELETT. HVA SKJER OG HVORDAN DIFFERENSIERER VI DET I KLINIKKEN? Moen,Tord Morten Peltopera. Klinikk 24 Tromsø og Alpin landslaget Herrer Norge Innledning: Smerter er en av hovedårsaken til at pasienter oppsøker helsepersonell. Disse kan oppstå fra signaler som kommer fra: muskulatur, ledd, ligamenter, hud, nerver, intervertebraldisk, etc. Det er estimert at i opptil 5 % av tilfellene så er dette en kamuflasje av en underliggende sykdom eller irritasjon på viscerale strukturer. Formålet med studien var å se på hva som fører til at denne smerten og hvordan vi kan oppdage den i tide. Metode: Med utgangspunkt i en pasient som i retrospekt hadde hatt infarkt ble det gjort et litteratursøk. Denne avdekket at det var store mangler av hva som finnes av litteratur på emnet. Grunnlaget for studiet ble derfor flere case studier og utarbeidete teorier fra foregangspersoner på emnet. Resultat: Referert smerter forklares ut ifra 3 godtatte teorier. 1: Multisegmentell innervasjon. 2: Embryologisk utvikling. 3: Direkte press og delte gangveier. Alle 3 teoriene gir muligheter til feiltolkninger når sentralnervesystemet skal vurdere hvor den afferente informasjonen kommer fra. Ved hjerteinfarkt er hodepine blant annet påvist som eneste symptom. Dette skjer pga. vagus nervens tilknytting til den trigeminocervikale nukleus samtidig som den innerverer hjerte. Sentralnervesystemet kan da tilskrive den afferente informasjonen til å komme fra n.trigeminus istedenfor hjertet. Diskusjon/konklusjon: Smerter fra viscerale strukturer kan være vanskelig å oppdage. Grundig anamnese og undersøkelse er viktigste og første verktøy i denne prosessen. Funn som sympatiske reaksjoner, vag smerte som utvikler seg til en mer avgrenset, ikke fremprovoserbar smerte ved aktive bevegelser eller provokasjonstester bør føre til en videre utredning med tanke på et rødt flagg. Dette er en kontinuerlig prosess hvor man må bruke ulike teorier for å skape en teoretisk forståelse for hva som skjer. Å stille en riktig diagnose krever tid og nysgjerrighet fra behandlerens side. Moksnes, Håvard FREMRE KORSBÅNDSSKADE FØRER I LITEN GRAD TIL SEKUNDÆRE MENISK- OG BRUSKSKADER HOS BARN Moksnes H¹, Engebretsen L², Risberg MA¹ ¹ Norsk forskningssenter for Aktiv Rehabilitering, Seksjon for Idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole; Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus og NIMI 8

9 ² Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus og OSTRC Innledning: Det er godt dokumentert at personer med ruptur av fremre korsbånd (ACL) har økt risiko for kneleddsartrose på lang sikt, og at de med menisk- eller bruskskade har større risiko. Prevalensen av meniskskader ved tidlig operativ behandling av barn med ACL ruptur er rapportert mellom 35% og 69%. Ingen prospektive studier har undersøkt om ikke-operativ behandling medfører sekundære skader. Formålet med denne studien var å prospektivt undersøke insidensen av menisk- og bruskskader hos barn med kjent ACL ruptur. Metode: Vi rekrutterte de 40 første barna i en pågående prospektiv kohortstudie. Inklusjonskriteriene var traumatisk ACL ruptur hos barn med åpne vekstsoner oppstått ved alder 12 år eller yngre. Fjorten jenter og 26 gutter med gjennomsnittsalder 11,0 år (±1,4 år) på skadetidspunktet ble undersøkt med bilaterale høykvalitets MR-bilder (3.0 Tesla) ved to tidspunkt; MR1: 2,2 år (±1,4 år) etter skade, og MR2: 1,7 år (±0,1 år) etter MR1. Undersøkelsene ble beskrevet av to uavhengige MR-radiologer. Prevalens og insidens av menisk- og bruskskader ble beregnet med SPSS. Resultater: Prevalensen av menisk- og bruskskader i knær med ACL skade var henholdsvis 39,0% og 12,2% ved MR1, og 41,5% og 12,2% ved MR2. Insidensen av nye meniskskader var 4,8%.Ved MR1 og MR2 var henholdsvis 10 (24,4%) og 13 (31,7%) knær operert med ACL rekonstruksjon. Prevalensen av menisk- og bruskskader i kontralateralt kne var henholdsvis 10,3% og 2,6% ved MR1, og 10,3% og 5.1% ved MR2. Insidensen av nye meniskskader i kontralateralt kne var null, mens insidensen av nye bruskskader var 2,5%. Diskusjon og konklusjon: Insidensen av nye menisk- og bruskskader i knærne til barn med ACL ruptur over en periode på 1,7 år var lav. Prevalensen var i tråd med tidligere litteratur. Resultatene i denne studien gir støtte til en behandlingsalgoritme med primær ikke-operativ behandling av ACL ruptur hos barn med åpne vekstsoner i forhold til risiko for sekundære menisk- og bruskskader. Myklebust, Grethe FOREKOMST AV FREMRE KORSBÅNDSKADER BLANT KVINNELIGE HÅNDBALLSPILLERE 10 ÅR ETTER FOREBYGGINGSSTUDIEN: EN SUKSESSHISTORIE? 1 Myklebust G, 2 Skjølberg A, 1 Bahr R 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 Orkanger fysioterapi og osteopati, Orkanger Innledning: I perioden ble det gjennomført en forebyggende intervensjonsstudie i norsk kvinnehåndball (Myklebust et al., 2003). Intervensjonen besto av et nevromuskulært treningsprogram med øvelser på balansebrett, en balansepute samt håndballspesifikke øvelser, og vi oppnådde en gradvis reduksjon av skaderaten i løpet av studieperioden. Ved vår første oppfølging i 2005 hadde skaderisikoen økt til samme nivå som før intervensjonsstudien ble startet. Vi ønsket nå å følge utviklingen av fremre korsbåndskader etter sesongen for å se om en nasjonal informasjonskampanje inkludert treneroppfølging, en DVD introdusert i løpet av våren 2005, samt en ny webside ( lansert våren 2008) har påvirket skadeforekomsten. Resultat: I løpet av intervensjonen fall skaderaten gradvis fra 0.48 fremre korsbåndskader pr lag ( ) til 0.40 skader pr lag ( ) til 0.33 skader pr lag ( ). Sesong (# lag) Elite divisjon 1. divisjon 2. divisjon Totalt (n=60) (n=58) (n=52) (n=60) (n=69) (n=70) (n=88) (n=90) (n=91) (n=88) (n=89) (n=93) Etter avsluttet intervensjon falt lagenes compliance og skaderaten økte gradvis til 0.56 skader pr lag ( ). Forekomsten av fremre korsbåndskader har blitt redusert etter vi startet informasjonskampanjen, 0.19 skader pr lag ( ) og 0.28 skader pr lag ( , p= vs. post-intervensjons sesongene ). Denne lave risikoen for en fremre korsbåndskade har holdt seg siden (perioden ). Konklusjon: Forekomsten av fremre korsbåndskader blant kvinnelige håndballspillere i Norge har holdt seg lav etter introduksjon av ulike tiltak for å promotere det skadeforebyggende programmet. Nilstad, Agnethe 9

10 KVINNELIGE ELITESPILLERE I HÅNDBALL ER HØYERE, TYNGRE, HAR LAVERE MUSKELSTYRKE OG STØRRE VALGUSVINKLER ENN I FOTBALL Nilstad A 1, Kristianslund E 1, Krosshaug T 1, Bahr R 1, Andersen TE 1 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo Bakgrunn: Økt valgusbelastning i kneleddet har vist seg å kunne predikere fremtidige korsbåndskader hos kvinnelige utøvere, og både anatomiske, nevromuskulære og biomekaniske faktorer kan påvirke stabiliteten i kneleddet. Forekomsten av korsbåndskader i håndball og fotball er høy, og formålet med studien var å undersøke eventuelle forskjeller i anatomiske variabler, muskelstyrke og knekinematikk ved et tobens fallhopp mellom kvinnelige elitehåndball- og fotballspillere. Metode: Denne delstudien er en del av en prospektiv kohortestudie med hensikt å undersøke risikofaktorer for korsbåndskader blant kvinnelige elitehåndball- og fotballspillere. Totalt 372 spillere (håndball: n=184; fotball: n=187) deltok i omfattende screeningtester i løpet av første testår. Testene inkludert i denne studien var anatomiske målinger, maksimal isokinetisk styrke av quadriceps, hamstrings og hofteabduktorer, samt en tredimensjonal bevegelsesanalyse for å beregne maksimale valgusvinkler i kneleddet ved et tobens fallhopp. Resultater: Totalt 283 spillere hadde komplette resultater fra samtlige inkluderte tester (håndball: n=148; fotball: 135). Håndballspillerne var signifikant høyere og tyngre enn fotballspillerne (172,2 ±6,3 cm og 68,9 ±7,2 kg vs. 166,6 ±5,0 cm og 61,8 ±5,2 kg), og var svakere i hamstrings i både dominant (1,38 ±0,19 Nm/kg vs. 1,47 ±0,17 Nm/kg, p 0,001) og ikke-dominant ben (1,34 ±0,18 Nm/kg vs. 1,41 ±0,19 Nm/kg, p=0,002), og i hofteabduktorer (0,16 ±0,04 Nm/kg vs. 0,21 ±0,04 N/kg, p 0,001, henholdsvis ingen sideforskjeller). Det var ingen forskjeller i quadricepsstyrke (p>0,05). Håndballspillerne hadde signifikant høyere maksimale valgusvinkler i fallhopptesten på både dominant og ikke-dominant ben (11,5 ±4,8 og 11,4 ±5,3 vs. 6,8 ±6,0 og 7,9 ±4,8, p 0,001). Diskusjon: Håndballspillerne var betydelig svakere i muskulatur som antas å påvirke stabiliteten i kneleddet, og hadde nesten dobbelt så høye maksimale valgusvinkler i et fallhopp som fotballspillerne. Hvorvidt disse variablene gir en økt risiko for korsbåndskader er imidlertid fortsatt uvisst. Konklusjon: Det var signifikante forskjeller i anatomiske variabler, muskelstyrke og knekinematikk mellom kvinnelige elitehåndball- og fotballspillere. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Randjelovic, Stefan SKADESITUASJONER I ELITE FREESTYLE SKI CROSS: EN SYSTEMATISK VIDEO ANALYSE Randjelovic S 1, Heir S 1,2, Nordsletten L 1, Bere T 1, Bahr R 1 1 Senter for Idrettsskadeforskning, NIH, Oslo 2 Martina Hansens Hospital, Bærum Freestyle Ski Cross (SX) ble en offisiell olympisk gren i Utøverene konkurrerer i heat på 4 mens de i høy hastighet manøvrerer gjennom ulike hindringer. Sporten er spektakulær, men nyere studier viser en høy skaderisiko hvorav mange er alvorlige med langtids skadeavbrekk. Lite er kjent om skadesituasjonene. Formålet med studien var derfor å kvalitativt beskrive situasjonene som fører til fraværsskader i elite freestyle SX. Trettitre skadevideoer rapportert via det internasjonale skiforbundets skaderegistreringssystem gjennom fire World Cup sesonger (2006/ ) ble innhentet. Fem eksperter innen idrettsmedisin og SX analyserte hvert tilfelle og beskrev i detalj situasjonen som førte til skaden (vær- og bakkeforhold, tekniske- og strategiske ferdigheter, etc.). Skadene (N=33) skjedde under fire forskjellige skisituasjoner: Hopp (N=16), sving (N=8), hopp & sving (N=7), samt kuler (N=2). I samtlige skadesituasjoner hadde utøveren allerede mistet kontroll før skadetidspunktet, hvilket resulterte i fall og påfølgende skade. Viktigste årsaker til tap av kontroll var kontakt mellom utøvere (N=13), tekniske- (N=8) og strategiske feil (N=8). Kontakt med konkurrent oppstod (N=21 av 33) oftest i hoppsituasjoner og var hovedsakelig utilsiktet og forårsaket av utøveren bakenfor. Av 8 skader grunnet dårlig teknisk utførelse, skyldtes 6 dårlig hoppteknikk og 2 dårlig svingteknikk. De 8 skadene grunnet strategiske feil dominertes av dårlig linjevalg og -timing i avsatsen på hoppet. Utøveren mister altså kontroll og kommer i ubalanse før skaden, som oftest pga interferens med motstander eller personlige feil (dårlig teknisk utførelse og strategi) ved avsatsen på hoppet. Utøver pådras skade i landing / fall etter forutgående hopp / sving. Rise, Eirin Nygaard ER DET SAMMENHENG MELLOM STYRKETRENING AV MAGEMUSKLENE FØR OG UNDER SVANGERSKAPET OG TYPE FØDSEL OG PERINEALRUPTUR? Eirin Nygaard Rise 1, Wenche Nystad 2, Maria Magnus 2, Kari Bø 1 10

11 1 Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Oslo 2 Nasjonalt folkehelseinstitutt INNLEDNING Alle friske gravide anbefales i dag å være fysisk aktive under svangerskapet. Flere fagmiljø hevder at å trene spesifikk styrketrening for magemusklene under svangerskapet vil gi en lettere fødsel. Det er imidlertid ikke funnet vitenskapelige studier på dette ved søk i databaser. Hensikten med denne studien var å undersøke om førstegangsfødende kvinner som rapporterer at de har trent magemusklene før og i løpet svangerskapet har redusert sannsynlighet for akutt keisersnitt, instrumentell forløsning eller 3. og 4. grads perineal ruptur. METODE Denne kohortstudien inkluderer førstegangsfødende kvinner fra Den Norske Mor og Barn Undersøkelsen ( ), som svarte på spørsmål om magemuskeltrening 3 mnd før og under svangerskapet og som fødte ett barn. Eksklusjonskriterier: multiparitet, manglende registrering av hovedutfallsmålene type fødsel og perineal ruptur. Datamaterialet ble koblet opp mot Medisinsk fødselsregister. Logistisk regresjon ble benyttet til å analysere data, og resultatene presenteres som justerte odds ratio (jor), med 95% konfidensintervall (95% Cl). Signifikansnivå <0,05. RESULTAT Det var en statistisk signifikant svak økt sannsynlighet for instrumentell forløsning hos de som trente magemusklene 1-2 ganger i uken 3 mnd før graviditeten (jor 1,12 (95% Cl: 1,01-1,24). Det var ingen statistisk signifikant assosiasjon mellom trening av magemusklene 3 mnd før svangerskapet og akutt keisersnitt eller perineal ruptur. Vi fant ingen statistisk signifikant assosiasjon mellom regelmessig trening av magemusklene i løpet av graviditeten (1-2 eller 3 ganger i uken) og type fødsel eller grad av perineal ruptur. DISKUSJON En mulig mekanisme for effekt av magemuskeltrening er at sterke muskler gir økt evne til å presse barnet ut under utdrivningsfasen. En begrensning ved denne studien er at direkte styrke i magemusklene ikke er målt. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg et randomisert kontrollert design med mange nok deltakere. KONKLUSJON Studien fant ingen positiv effekt av rapportert magemuskeltrening på type fødsel og perineal ruptur. Rydevik, Karin POSTOPERATIV REHABILITERING ETTER TOTAL RUPTUR AV ACHILLESSENEN EN CASESTUDIE Rydevik K¹ ², Daljord OA¹, NIMI Ullevål¹, Norsk Forskningssenter for Aktiv Rehabilitering (NAR)², Oslo, Norge Innledning: Studier viser at tidlig mobilisering og vektbæring er viktig for å oppnå god funksjon etter en total achillesseneruptur. Hensikten med denne casestudien er å presentere NIMIs postoperative rehabiliteringsprogram for pasienter med total achillesseneruptur, basert på vitenskapelig evidens som finnes i dag og klinisk erfaring. Metode: Mann, 47 år. Total ruptur av høyre achillessene ved innebandy. Operert 10 dager etter skaden ved NIMI. Dag 0-10 full avlastning, stiv ortose i 6 uker med 3 kiler under helen (4,2 cm/vinkel 20 grader), avvikling av 1 kile per uke fra uke 4. Dag 10 - uke 4: Delvis aksial belastning på helen, mobiliseringsøvelser, aktivering av leggmuskulatur, sykling, styrketrening for resten av kroppen. Uke 4-6: Et bens balanse med oppbygning under helen, gradvis belastning to bens tåhev. Uke 6-12: Gangteknikk med kile i sko, nevromuskulære øvelser, trapp, knebøy. Uke: 12-18: Gjenvinne ROM, et bens tåhev. Uke 18-24: Løping, plyometriske øvelser. Uke 24-36: Hurtighet- og spensttrening. Progresjon og dosering av øvelsene styres av pasientens funksjon i underekstremiteten, samt smerter eller hevelse i achillessenen. Ingen passiv tøyning av achillessenen de første tre måneder. Ni måneder postoperativt rapporteres funksjon ved spørreskjemaet «The Achilles Tendon Total Rupture Score» (ATRS) og funksjonstester: tåhev, et hink, tre hink och 6 meter hink på tid, ROM i dorsalflexion «knee to wall test» og hvilevinkel i ankelledd målt i mageliggende. Resultat: Ni måneder postoperativt: ATRS 88 av 100 poeng. Tåhev høyde (cm): (v)11/(h)8 (-18%), et hink (m): (v)1,55/(h)1,40 (-10%), tre hink (m): (v)4,95/(h)4,72 (-5%), 6 meter hink på tid (s): (v)1,66/(h)1,72 (-4%), dorsalfleksjon (cm): (v)15/(h)13 (-14%), hvilevinkel: 24/18 grader. Konklusjon: Denne casestudien, som baserer seg på NIMIs postoperative rehabiliteringsprogram, viser hvordan progresjon og dosering av øvelser kan styres. Tidlig mobilisering og aksial vektbæring uten passiv tøyning av achillessenen er anbefalt ved rehabilitering av total achillesseneruptur. Skaara, Helene OPERERTE TOTALE PROKSIMALE HAMSTRINGSSENERUPTURER SELVRAPPORTERT - OG KLINISK TESTET FUNKSJON 1-5 ÅR POSTOPERATIVT Skaara HE¹, Moksnes H², Frihagen F¹, Stuge B¹ ¹ Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus (OUS), Ullevål ² Norsk forskningssenter for aktiv rehabilitering (NAR), Norges Idrettshøgskole, seksjon for idrettsmedisin og Hjelp24NIMI 11

12 Innledning: Total proksimal hamstringsseneruptur kan gi betydelig funksjonstap og operativ behandling er anbefalt. Få studier har undersøkt funksjon hos disse pasienter. Formålet med tverrsnittsstudien var å undersøke funksjon hos pasienter operert for total proksimal hamstringsseneruptur, 1-5 år postoperativt. Metode: Pasientene besvarte skjema med demografiske data, livskvalitets spørsmål, Lower Extremity Funksjonal Scale (LEFS) og Proximal Hamstring Injury Questionnaire. Isokinetisk muskelstyrke ble testet med Biodex 6000 dynamometer på 60 /s og pasientene utførte fire ulike hinketester. Statistiske forskjeller mellom operert og ikke operert ben ble kalkulert med paired-samples t-test. Resultater: Mellom ble 31 opererte pasienter inkludert fra OUS, Ullevål, Akershus Universitetssykehus og Bærum Sykehus, Vestre Viken HF. Gjennomsnitts alder var 51 (25-71) år og pasientene undersøktes i gjennomsnitt 30 (12-66) måneder etter operasjon. Majoriteten opplevde lite eller ingen smerte eller begrensninger i dagliglivet og gjennomsnitts skår på LEFS var 89 (59-100) % av maks skår. Av 31 pasienter var 29 (94%) fornøyd med resultatet etter kirurgi. Imidlertid var kun 18 (58%) pasienter tilbake på samme aktivitetsnivå som før skaden og 22 (71%) stolte ikke fullt på det opererte benet ved tyngre aktiviteter. Isokinetisk styrketest viste signifikant forskjell i hamstringsstyrke mellom operert og ikke operert ben. Diskusjon: Sammenlignet med andre studier var få tilbake til tidligere aktivitetsnivå og pasientene skåret lavt på de isometriske styrketestene. Høy gjennomsnitts alder, tilleggsplager og mangelfull rehabilitering kan forklare resultatene. Konklusjon: Studien viser at pasienter opererte for proksimal hamstringsseneruptur fungerer bra i dagligdagse aktiviteter, men opplever begrensning og usikkerhet ved tyngre aktiviteter. Det er behov for prospektive studier med gjennomføring av strukturert rehabilitering for denne pasientgruppen. Stang, Julie ER ASTMA HOS TOPPIDRETTSUTØVERE ASSOSIERT MED ØKT PARASYMPATISK AKTIVITET? Stang J 1, Hem JE 1, Carlsen KH 12, Stensrud T 12 1 Norges idrettshøgskole, Oslo 2 Barnemedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet INNLEDNING: Toppidrettsutøvere har en økt forekomst av bronkial hyperreaktivitet (BHR) og astma sammenlignet med den generelle befolkningen. Økt parasympatisk aktivitet har blitt rapportert hos utøvere i utholdenhetsidretter og dette har blitt relatert til utvikling av BHR. Hovedmålet med studien var å undersøke sammenhengen mellom bronkial reaktivitet til metakolin (PD 20M ) og reversibilitet til inhalert ipratropium bromide (iib) og inhalert salbutamol (isalb) hos elite utholdenhetsutøvere. METODE: I et randomisert crossover design ble PD 20M og reversibilitet til iib og isalb ( FEV1> 12%) målt hos 20 langrennsløpere og 2 skiskyttere (8 kvinner), i alderen år, på 3 forskjellige dager. Lungefunksjon ble målt ved spirometri (flow volum) henholdsvis før og 45 og 15 minutter etter iib og isalb. Bronkodilaterende medikamenter ble seponert i henhold til ERS retningslinjer. Korrelasjon ble vurdert av Pearsons r på log2-transformerte verdier av PD 20M og reversibilitet til iib og isalb. RESULTATER: Tolv utøvere (55%) hadde PD 20M under 8 mikromol (BHR). Fem (23%) hadde FEV1> 12% etter iib og ingen etter isalb. PD 20M og FEV 1 etter iib korrelerte signifikant (r = 0,82, p <0,0001), men ikke etter isalb (r = 0,033, p = 0,14). KONKLUSJON: Mer enn halvparten av utholdenhetsutøverne hadde BHR til metakolin. Flere utøvere hadde reversibilitet til iib enn isalb, og PD 20M korrelert sterkt til reversibilitet av iib, men ikke is. Dette kan tyde på økt parasympatisk aktivitet er involvert i økt BHR hos utholdenhetsutøvere med astma. Stokke, Johanne Støren FYSISK AKTIVITET BLANT BARN OG UNGE MED INNVANDRINGSBAKGRUNN (ungkan2) Støren Stokke J, Kolle E, Hansen BH, Anderssen SA, Seksjon for idrettsmedisin, Norges idrettshøgskole, Oslo Aktivitetsvanene til norske barn og unge med innvandringsbakgrunn er lite kjent. Hensikten med denne undersøkelsen var derfor å kartlegge aktivitetsnivået blant barn og unge med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Metode: Kartleggingsundersøkelsen ungkan2 ble gjennomført i Totalt deltok 3,538 6-, 9- og 15-åringer (50% jenter). Av disse hadde 404 ikke-vestlig innvandringsbakgrunn (begge foreldre født i et ikke-vestlig land), og 65% av disse deltakerne var bosatt i Oslo. Fysisk aktivitet (FA) ble objektivt registrert ved hjelp av ActiGraph akselerometer, som deltakerne bar i et belte rundt livet i sju påfølgende dager. Det ble benyttet variansanalyser for å teste effekt av ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Analysene er justert for confoundere. Resultat: Totalt 91% av 6-åringene, 78% av 9-åringene og 51% av 15-åringene tilfredsstilte anbefalingene om 60 min daglig FA. Uavhengig av alder tilfredsstilte 76% av deltakerne med vestlig bakgrunn anbefalingene for FA, mens tilsvarende tall for ikke-vestlige innvandrere var 62%. I Osloutvalget var det ingen forskjell i andelen vestlige og ikke-vestlige som oppfylte anbefalingene blant 6-åringene, men forskjellene ble tydeligere med økende alder. Blant 9-åringene var andelen høyere blant dem med vestlig bakgrunn sammenliknet med dem med ikke-vestlig bakgrunn (jenter: 79 vs 52%, p=0.001, gutter: 91 vs 72%, p=0.01). Forskjellene i Oslo var størst 12

13 blant 15-åringe jenter. Mens 63% av 15-årige jentene med vestlig bakgrunn tilfredsstilte anbefalingene, var andelen 29% blant ikke-vestlige jenter (p=0.001). Konklusjon: Fysisk aktivitetsnivå synker betydelig med alderen, og barn og unge med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn er mindre fysisk aktive enn dem med vestlig bakgrunn. Disse resultatene gir ikke positive framtidsutsikter med tanke på aktivitetsnivået til kommende voksengenerasjon, og tiltak bør iverksettes for blant annet å øke aktivitetsnivået til barn og unge med ikkevestlig innvandringsbakgrunn. Svege, Ida TRENING KAN UTSETTE BEHOVET FOR PROTESEKIRURGI HOS HOFTEARTROSEPASIENTER. EN RANDOMISERT STUDIE MED 3,5-6 ÅRS OPPFØLGING. IC. Svege 1,2, L. Fernandes 1,2, L. Nordsletten 2,3, M. Risberg 1,2,4 1 Norsk forskningssenter for Aktiv Rehabilitering (NAR), Oslo 2 Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo 3 Medisinsk fakultet, Universitet i Oslo, Oslo 4 Seksjon for idrettsmedisin, Norges Idrettshøyskole, Oslo. Innledning: Trening anbefales som førstelinjebehandling ved hofteartrose, mens protesekirurgi bør vurderes ved progredierende sykdom med uttalt smerte og funksjonsnedsettelse. Langtidseffekt av trening er i liten grad kartlagt, og det er uvisst hvorvidt trening kan påvirke behovet for protesekirurgi. Formålet med studien var derfor å evaluere kumulativ risiko for hofteprotesekirurgi hos pasienter med hofteartrose som gjennomgikk både fysioterapiveiledet trening og pasientundervisning (VT+PU) sammenliknet med kun pasientundervisning (PU). Materiale og Metode: Ett hundre og ni pasienter med hofteartrose ble inkludert i studien. Ingen var kandidater for hofteprotesekirurgi ved inklusjon. Alle pasientene gjennomgikk først et undervisningsprogram, og ble videre randomisert til 1) veiledet treningsbehandling (VT+PU) eller 2) ingen ytterligere behandling (PU). Treningsprogrammet bestod av styrketreningsøvelser, funksjonelle øvelser og bevegelighetstrening, og ble gjennomført 2-3 ganger ukentlig i 12 uker. Utfallsmålet var tid fra inklusjon til hofteprotesekirurgi. Studieslutt ble satt til mai 2011, 3,5-6 år etter inklusjon. Kaplan-Maier overlevelsesanalyse ble benyttet for å sammenlikne kumulativ risiko for hofteprotesekirurgi og log rank test ble benyttet for å teste gruppeforskjeller. Resultater: Det var ingen gruppeforskjeller ved baseline. Totalt hadde 22 pasienter (40 %) i VT+PU gruppen og 31 pasienter (57 %) i PU gruppen gjennomgått hofteprotesekirurgi i løpet av oppfølgingstiden. Estimert median tid til hofteprotesekirurgi var 5,4 ±0,4 år i VT+PU gruppen og 3,5 ±0,6 år i PU gruppen. Kumulativ risiko for hofteprotesekirurgi var signifikant lavere i VT+PU gruppen sammenliknet med PU gruppen (p=0.034). Diskusjon og konklusjon: Våre funn tyder på at fysioterapiveiledet trening i tillegg til pasientundervisning kan utsette behovet for hofteprotesekirurgi hos pasienter med hofteartrose. Få studier har evaluert treningens effekt på den strukturelle sykdomsprogresjonen. Det er imidlertid evidens for at treningsbehandling kan bidra til opprettholdelse av et tilfredsstillende smerte- og funksjonsnivå, som kan medføre at behovet for hofteprotesekirurgi utsettes. Våre resultater understøtter anbefalingene om at pasienter med hofteartrose bør tilbys fysioterapiveiledet trening som førstelinjebehandling. Säfvenbom, Reidar FLERE GLADE 15-ÅRINGER I BEVEGELSE? BEHOVET FOR POSITIVE UNGDOMSUTVIKLINGSMODELLER FRAMFOR MEDISINSKE UNDERSKUDDSMODELLER. Säfvenbom R 1, Agans, JP 2, Lerner, RM 2 1 Norges Idrettshøgskole 2 Tufts University MA, Institute for Applied Research in Youth Development Medisinsk forsking har gjennom mange år dokumentert mangel på fysisk aktivitet hos barn og unge. Disse mangelmodellene har videre generert «strukturelle» politiske tiltak som skal «få bukt med fedmeepidemien» og «komme latskapen til livs». I foredraget reises det spørsmål om de medisinske mangelmodellenes tilstrekkelighet hvis målet er å se flere glade unge i bevegelse. Gjennom en review av nye norske studier om moderne ungdom i bevegelse presenteres en alternativ og optimistisk oppvekstmodell der biologien kun representerer ett av mange interaktive systemer hos mennesket. Studiene det refereres til dokumenterer ført og fremst at både den organiserte idretten og kroppsøvingsfaget ikke virker helt som nasjonen ønsker å tro (Säfvenbom et al., in rev a,b ), men at det er håp: Studiene viser at det trolig er mulig «å lære å like å løpe» (Næss et al., in rev) og at deltakere i selvorganiserte «feel-good»-miljøer (tricking, long-board, dans etc) rapporterer høyere indreregulert motivasjon enn alle andre aktivitetsgrupper (Bulie et al., in rev). En pågående studie viser at opplevelsen av å motta og utøve omsorg og omtanke er ett av de viktigste motivene for å bli værende i selvorganiserte aktivitetskontekster og at den «passion» som kan oppstå i skjæringspunktet mellom «www-tutorials» og et selvorganisert aktivitetskollektiv gjør at de unge «blir helt avhengig av aktiviteten» (Säfvenbom et al., in prep; Stjernvang, in prep). Ut fra de omtalte studiene vil behovet for forskning med utgangspunkt i sosialøkologiske 13

14 og relasjonelle utviklingsteorier, og positive bevegelseserfaringer (Agans et al, in press; Säfvenbom et al, in rev c ) bli diskutert. Det vil bli argumentert for teorier der ungdom betraktes som selvutviklende ressurser mer enn problemer som må håndteres. Studier basert på disse teoriene er trolig en forutsetning for å kunne bygge bærekraftige nasjonale oppvekstforskalinger - og for å utvikle selvregulerte og dermed resiliente ungdommer. Tandberg, Alexander Nagel ACL REKONSTRUERTE KNÆR ETTER LANGRENNSKADER HAR EN HØYERE FREKVENS AV SAMTIDIG LIGAMENTSKADER ENN FRA ANDRE INDRETTER Tandberg A 1, Ekeland A 2, Engebretsen L 3, Heir S 2 1SSHF, Kristiansand 2Martina Hansen Hospital (MHH) 3OUS, Ullevål IntroduksjonSamtidige skader av ligament og menisk forverrer prognosen etter ACL rekonstruksjon. Målet med denne studien er å sammenligne frekvensen av samtidige skader av ligament og menisk som følger ACL rupturer i fire forskjellige idretter. MetodeData fra pasienter som gjennomgikk ACL rekonstruksjon i 2010 på to sammarbeidende sykehus i Oslo området er inkludert i studien. Som rutine har pasientene samtykket til å lagre pasientdata i NNKLR, tilgjengelig for fremtidige studier. De fire idrettene som gav flest antall ACL rekosntruksjoner utgjorde grunnlaget for studien. Samtidige skader på ligament og menisk ble reigstrert og frekvensen i de forskjellige idrettene ble sammenliknet ved hjelp av Chi-square analyse.resultaterto-hundreog-tretti-seks primære ACL rekonstruksjoner ble gjennomført på de to sykehusene i De fire idrettene som gav flest antall ACL rekonstruksjoner var fotball, alpint/telemark, håndball og langrenn. Frekvensen for samtidige ligamentskader i langrenn var signifikant høyere sammenliknet med andre idretter (OR=7.32, p=0,32). Frekvensen av samtidig meniskskade varierte fra 42 til 54 % med insignifikant forskjell mellom idrettene. KonklusjonPasienter som gjennomgikk ACL rekonstruksjon grunnet langrennskade hadde signifikant større risiko for samtidig skade på ligament, sammenliknet med skader fra fotball, apint/telemark og håndball. Risikoen for samtidig menisk skade var ikke signifikant forskjellige i de fire idrettene. Tunås, Paula FOREKOMST AV KORSRYGGSMERTER BLANT KVINNELIGE ELITEFOTBALL- OG HÅNDBALLSPILLERE SAMMENLIGNET MED EN MATCHET KONTROLLGRUPPE Tunås, P 1, Nilstad, A 1, Myklebust, G 1 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo Bakgrunn: Forekomsten av akutte skader i underekstremitetene er høy i fotball og håndball, mens kunnskap om utbredelsen av korsryggsmerter er sparsom. Formål: Formålet med studien var å undersøke forekomsten av korsryggsmerter blant kvinnelige elitefotball- og håndballspillere sammenlignet med en matchet kontrollgruppe fra normalbefolkningen. Metode: Utvalget besto av 467 kvinnelige eliteutøvere; 277 fotballspillere og 190 håndballspillere, samt 167 kontrollpersoner fra normalbefolkningen. Vi brukte et spørreskjema for å kartlegge korsryggsmerter, og skjemaet var basert på standardiserte nordiske spørreskjemaer for muskel- og skjelettlidelser. For å sammenligne forekomsten av korsyggsmerter mellom gruppene brukte vi chi-kvadrat tester. Resultater: Det var ingen signifikante gruppeforskjeller med hensyn til utbredelse av korsryggsmerter noensinne (p= 0,62), de siste 12 måneder (p= 0,85) eller de siste syv dager (p= 0,63). Femtisyv prosent av fotballspillerne, 59% av håndballspillerne og 60% av normalbefolkningen hadde opplevd korsryggsmerter de siste 12 månedene. De spillerposisjonene som representerte den høyeste forekomsten av korsryggsmerter var målvakter (71%), midtbanespillere (67%) i fotball, samt målvakter (70%) og linjespillere (63%) i håndball. Flertallet av deltakerne i gruppene beskrev årsaken til sin smerte som et resultat av overbelastning. Kun 5% av fotballspillerne og 6% av håndballspillerne rapporterte at korsryggsmertene ble forårsaket av kontakt med en annen spiller. Tjueåtte prosent av fotballspillerne uteble fra trening, og 8% fra kamper på grunn av smerter i korsryggen de siste 12 månedene, respektive 39% og 12% av håndballspillerne. For både fotballspillerne (p= 0,001) og håndballspillerne (p= 0,001), var det en betydelig økning i forekomsten av korsryggsmerter fra hvileperiode til overgangs- og konkurranseintense perioder av sesongen. Konklusjon: Ryggsmerter er ikke mer utbredt blant kvinnelige elitefotball- og håndballspillere sammenlignet med normalbefolkningen. Spillerposisjon på banen viste seg å være den viktigste prediktoren for utvikling av korsryggsmerter. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. 14

15 Tveter, Anne Therese TESTING AV FYSISK FORM I KLINISK PRAKSIS - REFERANSEVERDIER Tveter AT 1, Dagfinrud H 1,2, Moseng T 1, Holm I 1,3 1 Universitetet i Oslo, Institutt for Helse og samfunn, Avd. Helsefag 2 Diakonhjemmet sykehus, NRRK 3 Oslo universitetssykehus, Klinikk for kirurgi og nevrofag I tillegg til diagnosespesifikk behandling, bør fysioterapeuter ha fokus på fysisk form i behandlingen av pasienter med kroniske lidelser. For å kunne vurdere pasienters helserelaterte fysiske form, er det viktig å ha måleinstrumenter som kan måle dette samt at resultatene enkelt kan tolkes i en klinisk setting. Formålet med studien var derfor å innhente referanseverdier fra friske personer for ulike fysiske tester og spørreskjemaer som måler helserelatert fysisk form. Studien er en tverrsnittsundersøkelse hvor 362 kvinner og menn i alderen 18 til 90 år besvarte to spørreskjemaer (Selvvurdert Fysisk Form og COOP/WONCA), samt gjennomførte fem fysiske tester (6 min gangtest, trappetest, 30s sette/reise seg, handgrip og fingertupp-gulv). 56% av deltagerne var i arbeid, 31% pensjonister, 8% studenter, og de resterende enten hjemmeværende, uføretrygdet eller på arbeidsavklaringspenger. 36% trente tre eller flere ganger i uka, 34% trente en til to ganger i uka, 5% en til to ganger i mnd, mens de resterende 24% ikke trente regelmessig. Resultater vil bli presentert i tabeller og figurer. Materialet gir mulighet for å bestemme individuelt tilpassede referanseverdier som kan gi en indikasjon på hvilke verdier en kvinne eller mann med en gitt høyde, vekt og alder bør kunne prestere. Referanseverdiene vil derved kunne bedre tolkbarheten av resultater fra testene i en klinisk setting. Tveter, Anne Therese del 2 TESTING AV FYSISK FORM I KLINISK PRAKSIS RELIABILITET, ANVENDBARHET OG RESPONSIVITET Tveter AT 1, Dagfinrud H 1,2, Moseng T 1, Holm I 1,3 1 Universitetet i Oslo, Institutt for Helse og samfunn, Avd. Helsefag 2 Diakonhjemmet sykehus, NRRK 3 Oslo universitetssykehus, Klinikk for kirurgi og nevrofag I tillegg til diagnosespesifikk behandling, bør fysioterapeuter ha fokus på fysisk form i behandlingen av pasienter med muskelskjelettplager. For å kunne evaluere og monitorere pasienters fysiske form, er det viktig å ha instrumenter med gode måleegenskaper. Formålet med studien var å undersøke reliabilitet, målefeil, anvendbarhet og responsivitet av ulike instrumenter som måler pasienters helserelaterte fysiske form. Studien er en metodestudie bestående av to deler: en test-retest undersøkelse der 81 pasienter med muskelskjelettplager ble testet to ganger med en ukes mellomrom, og en kohorteundersøkelse der 222 pasienter med muskelskjelettplager ble testet før og etter 3 måneders behandling hos fysioterapeut. Pasientene besvarte tre spørreskjemaer (Selvvurdert Fysisk Form, COOP/WONCA og IPAQ-Short), og gjennomførte fem fysiske tester (6 min gangtest, trappetest, 30s sette/reise seg, handgrip og fingertupp-gulv). Reliabilitet og målefeil ble analysert med henholdsvis ICC 2.1 eller vektet kappa og Standard Error of Measurement (SEM)/Smallest Detectable Change (SDC 90% ). Anvendbarhet ble målt i tidsbruk og behov for hjelp til å gjennomføre/besvare instrumentene. Responsivitet ble analysert med ROC-analyser og presentert med areal under kurven (AUC). For ICC 2.1, kappa og AUC ble verdier over 0.70 ansett som tilfredsstillende. Alle fysiske tester (ICC ), Selvvurdert Fysisk Form (ICC ) og tre av seks spørsmål i COOP/WONCA (к ) viste tilfredsstillende reliabilitet. 6 min gangtest hadde minst målefeil (9%), mens 30 sek sette/reise seg og fingertupp-gulv hadde størst målefeil (25-30%). IPAQ-Short og 6 min gangtest var mest tidkrevende, mens IPAQ-Short krevde mest hjelp. 6 min gangtest, trappetest og Selvvurdert Fysisk Form hadde tilfredsstillende evne til å fange opp endring over tid (AUC ). Alle instrumentene, med unntak av IPAQ-Short, virker å være anvendbare og reliable i klinisk praksis, men målefeilen var likevel stor for noen av instrumentene. 6 min gangtest, trappetest og spørreskjemaet Selvvurdert fysisk form virker best egnet for å måle endring i helserelatert fysisk form i klinisk praksis. 15

16 Visnes, Håvard SPENST OG TIDLIG SPORTSSPESIALISERING SOM RISIKOFAKTOR FOR UTVIKLING AV HOPPERKNE H. Visnes 1,2, H. Aandahl 3, R. Bahr 1 1 Senter for idrettskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 Kysthospitalet i Hagevik, Hagavik, 3 ToppVolley Norge, Suldal Bakgrunn: Bakgrunnen for hopperkneparadokset, at symptomatiske utøvere har bedre spenst sammenlignet med asymptomatiske kontroller, er ikke kjent og man vet lite om når denne forskjellen oppstår. Tidlig sportsspesialisering er omdiskutert i barne- og ungdomsidrett og spørsmålet er om dette kan øke risikoen for belastningsskader, som f. eks. hopperkne. Mål: Undersøke spenst/spenstutvikling og treningsbakgrunn som risikofaktorer for utvikling av hopperkne. Metode: 5-år prospektiv kohortestudie ved et toppidrettsgymnas, ToppVolley Norge. Standardisert spenstundersøkelse på kraftplattform (Boscotest) med måling av stående hopp (SJ) og svikthopp (CMJ) ble gjennomført ved inklusjon og deretter to ganger i året så lenge utøverne var inkludert i studien. Tidligere idrettsbakgrunn ble registrert ved hjelp av et spørreskjema ved inkluderingstidspunkt. Hopperknediagnosen var basert på en standardisert klinisk undersøkelse. Resultat: 150 elever (68 gutter og 82 jenter) ble inkludert og 28 utviklet hopperkne (22 gutter og 6 kvinner). Ved inkluderingstidspunktet hoppet guttene som senere utviklet hopperkne signifikant høyere ved CMJ (38,0±5,8 cm) sammenlignet med asymptomatiske gutter (34,6±5,5 cm, p=0,03), mens det ikke var påvisbar forskjell ved stående hopp (SJ: hopperkne 30,3±7,4 cm, asymptomatisk: 28,1±6,1 cm, p=0.23). I en multivariat logistisk regresjonsanalyse korrigert for kjønn og tidligere volleyballtrening var odds ratio for utvikling av hopperkne 2,09 (1,03 til 4,25) per cm forskjell i CMJ ved inkluderingstidspunkt. Vi fant derimot ingen signifikant forskjell i endring i spenst mellom gruppene i løpet av tiden de var ved TVN, selv om begge grupper bedret sine hoppferdigheter. Gruppen som utviklet hopperkne drev mindre med annen idrett året før de ble inkludert i studien (1,5±2,3 t/uke) sammenlignet med de guttene forble asymptomatiske (0,3±0,8 t/uke), p=0,006. Konklusjon: Volleyballspillere med naturlig god spenst har en høyere risiko for å utvikle hopperkne. I tillegg indikerer resultatene at tidlig sportsspesialisering i volleyball øker risikoen for å utvikle hopperkne. Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst, Norges idrettsforbund og olympiske komité, IOC og Norsk Tipping as. 16