Kondisjon og styrke blant ambulansepersonell hvilke krav bør stilles? Stephen Seiler PhD

Transkript

1 Kondisjon og styrke blant ambulansepersonell hvilke krav bør stilles? Stephen Seiler PhD Tlf: Serviceboks 415 N-4604 Kristiansand

2 Rapportens tittel: FoU-informasjon Kondisjon og styrke blant ambulansepersonell -hvilke krav bør stilles? Prosjektnr: Oppdragets tittel: Fysisk krav i ambulansetjenesten Prosjektleder: Stephen Seiler Forfatter(e): Stephen Seiler Institutt: Agderforskning Rapport type: Rapport nr: 9/2000 ISSN-nummer: Oppdragsgiver: Ambulanse og Nødmeldings tjenesten i Vest- Agder, Kristiansand Kommune Sammendrag: ISBN-nummer: Tilgjengelighet til rapporten: 4 emneord: ambulansepersonell, kondisjon, testing, fysisk kapasitet Pris: gratis som PDF fil, 60 kr for skriftlig rapport Antall sider:14 Agderforskning Stephen Seiler 2

3 Innhold: 1.0 INNLEDNING TESTMETODER Coopers 12 minutters test Trappe- og bæretesten TESTRESULTATER Alder og fysiske kjennetegn Cooper-testen Trappe- og bære testen KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER Fysisk form blant de ansatte Minimumskrav til kondisjon og styrke for ambulanseansatte? Grunnlaget for standardstester Krav til ambulansepersonell i andre land Aktuelle norske krav Oppsummering og anbefalinger Agderforskning Stephen Seiler 3

4 1.0 Innledning Ambulansepersonell har, sammen med politi og brannvesen, ansvar for redningsarbeid i akutte nødssituasjoner. I slike situasjoner kan det stå om liv eller død, og innsatsen fra ambulansepersonellet kan bli avgjørende. Ambulansepersonell må derfor 1) ha de nødvendig fysiske forutsetningene for å takle ulike nøds- /ulykkessituasjoner, og samtidig 2) kunne fatte raske beslutninger om hva som er riktig å gjøre overfor de forulykkede. Jevnlig oppdatering av medisinsk kunnskap og nødprosedyrer er da også obligatorisk for ambulansepersonell. Men det er ingen tilsvarende opplegg for å sikre at de tilfredsstiller de kravene arbeidet stiller til fysisk styrke og kondisjon. Observasjoner av ulike arbeidssituasjoner viser at både muskelstyrke og fysisk utholdenhet har betydning. Typiske eksempler på fysisk krevende oppgaver kan være å hente ut en bevisstløs person på rundt 100 kg. fra en trang leilighet og å bære vedkommende ned tre etasjer, eller å løpe i ulendt og veiløst terreng med 10 kg. førstehjelpsutstyr for å komme fram til den/de forulykkede i tide. Siktemålet med et opplegg for bedre fysisk helse blant ansatte i ambulansetjenesten er todelt: 1) å sikre effektiv pasientomsorg 2) å forbedre/vedlikeholde helse blant ansatte i ambulansetjenesten I det tidligere beskrevet prosjektet ble styrke og kondisjon, mosjons-/treningsvaner og holdninger til fysisk aktivitet blant ansatte i ambulansetjenesten i Kristiansand kartlagt ved hjelp av tester og spørreskjema. De fikk også anledning til å trene i arbeidstiden. Utgangspunktet for prosjektet, som ble initiert av ledelsen for ambulansetjenesten, var en mistanke om at en del ansatte ikke var i god nok fysisk form, noen endog i faretruende dårlig form. Dette bidrar i første omgang til dårlig helsetilstand blant de ansatte, men også til at publikums sikkerhet potensielt settes i fare. Begge deler er viktig. For det første vil vi mene at ambulansepersonell har et ansvar overfor publikum: de forventes å være i stand til å takle de fysiske utfordringene som kan oppstå i ulike nødssituasjoner. For det andre, og paradoksalt nok, så bidrar ikke denne typen arbeid til god fysisk helse. Arbeidet består av korte perioder med høy intensitet og 100 % ytelse i nødssituasjoner, som avløses av lange perioder med relativt lite aktivitet. Ambulansepersonell har uregelmessig arbeidstid med de belastningene det medfører, og har for en stor del stillesittende arbeid. I en tidligere studie ble fysisk form, helsevaner og fysisk aktivitet grundig undersøkt. De praktiske sidene og organiseringen av treningen for de ansatte i arbeidstiden ble også evaluert. Basert på resultatene fra det første prosjektet, har vi evaluert to fysiske tester som er tilpasset de fysiske kravene som stilles til ambulansepersonell. Testene ble gjennomført ved to anledninger i løpet av en 6 måneders periode. Den primære målsettingen med denne fasen i prosjektet var å 1) utarbeide og evaluere forenklede testrutiner og 2) å samle grunnlagsdata som utgangspunkt for å utforme minimumskrav til fysisk kapasitet for ambulansepersonell. Agderforskning Stephen Seiler 4

5 2.0 Testmetoder I den første studien fra 1998, ble det gjennomført et omfattende sett med tester som inkluderte forskjellige styrketester, en simuleringstest, en løpstest og en test for å måle fleksibilitet. I denne oppfølgingen har vi forenklet opplegget til de to testene som vi mener er mest relevante i forhold til arbeidssituasjonen for ambulansepersonell, og som er enkle å gjenta på ulike steder. Den ene er en test som gjør det mulig å sammenligne med fysisk form i befolkningen totalt sett. Den andre er utformet spesielt for formålet og tilsvarer en typisk jobbsituasjon for ambulanseansatte. Coopers 12 minutters test ble gjennomført på samme måte ved 4 anledninger, den første i begynnelsen av 1998 og den siste i juni Totalt sett fullførte de 20 ansatte 60 løpstester i denne perioden. Trappe- og bæretesten er en modifisert utgave av en test fra den første undersøkelsen. I sin nåværende form er den gjennomført to ganger: i november 1999 og i juni Cooper-testen Coopers 12 minutters løps-/gåtest ble utviklet i USA av Dr. Kenneth Cooper, og har vært i bruk siden Det er utarbeidet standarder for ytelser for kvinner og menn i ulike aldersgrupper. Cooper-testen har vist seg å være en pålitelig og valid test for å estimere maksimalt oksygenopptak hos voksne. Vanligvis utføres Cooper-testen på en 400 meters løpebane, der testpersonene skal løpe eller gå så raskt de kan i 12 minutter. Testpersonenes fysiske kapasitet bestemmes av distansen de tilbakelegger i løpet av de 12 minuttene. Resultatene av testen kan deretter brukes til å estimere maksimalt oksygenopptak, som er et standardmål på kardiovaskulær (hjerte/kar) ytelse. For å unngå påvirkning fra sesongmessige variasjoner i været, valgte vi å tilpasse Cooper-testen til innendørs bruk på motorisert tredemøllen. Det ble brukt en svært nøyaktig tredemølle som er konstruert for forskningsformål. Gjentatt manuelle kalibreringer bekreftet tredemøllens nøyaktighet for ulike hastigheter. Etter å ha varmet opp, løp eller gikk hver testperson 12 minutter på tredemøllen. De kunne justere farten på tredemøllen kontinuerlig, og ble informert om gjenstående tid med ett minutts intervaller. Som en indikator på øvelsens intensitet, ble pulsen fulgt nøye. Basert på resultater av tidligere forskning, ble tredemøllen justert til 1 % stigning for å kompensere for manglende motvind. Med denne justeringen kunne vi foreta direkte sammenligninger med normative data (standarder) fra utendørs løping/testing. 2.2 Trappe- og bæretesten Trappe- og bæretesten ble utviklet på grunnlag av resultatene av en evaluering av spesifikke fysiske arbeidssituasjoner som ambulansepersonell måtte gjennom i en tidligere studie. Det er ikke uvanlig for ambulanseansatte at de må bære tunge Agderforskning Stephen Seiler 5

6 pasienter flere etasjer. Ambulansepersonell beskrev selv tunge pasienter som personer som veier 100 kg. eller mer. Vi utarbeidet derfor en test som består av følgende: 1. Hvor raskt teamet kom frem til en pasient lokalisert i tredje etasje med førstehjelpsutstyr, hjertedefibrillator, og hvis nødvendig, båre. Førstehjelpsutstyret og hjertedefibrillatoren veide henholdsvis 10 kg. og 5 kg. 2. Hvor raskt teamet kunne sette inn pusterør og intravenøs kanyle. I denne testen ble det benytte Annedukke og syntetisk arm. Hensikten med testen var å undersøke i hvilken grad kortvarig, men hard fysisk anstrengelse påvirket nødvendige finmotoriske ferdigheter negativt. 3. Om teamet var i stand til å bære en pasient, standardisert til 100 kg., ned 3 etasjer. En person på cirka 100 kg. spilte rollen som livløs pasient. Trappe- og bæretesten ble vurdert og gitt karakterene bestått/ikke bestått. Hovedparten av testene ble vurdert til vellykket gjennomføring uten vanskeligheter. I tillegg til bestått/ikke bestått ble tid for gjennomføring og puls etter fullført test registrert. Data om puls ble registret for å få et objektivt mål på arbeidsintensiteten i typiske nødssituasjoner. 3.0 Testresultater 3.1 Alder og fysiske kjennetegn Tyve ansatte i ambulansetjenesten ble vurdert etter testinger først i november 1999 og senere i juni Gjennomsnittsalderen var 34 år på testtidspunktet i november Kun to av de 20 var over 40 år. I forkant av de fysiske testene, ble vekt og høyde registrert. Forholdet mellom vekt og høyde (kg/m 2 ) er en vanlig brukt indikator på kroppens relative fettinnhold. Dette målet kalles Body Mass Index (BMI). Verdens Helseorganisasjon har utarbeidet anbefalte verdier for BMI basert på epidemiologiske studier av forholdet mellom BMI og forekomster av ulike sykdommer i befolkningen. Ut fra disse anbefalingene betraktes en BMI på mer enn 25 som moderat overvekt, og en BMI på mer enn 30 som fedme, eller alvorlig overvekt. Den gjennomsnittlige BMI for gruppen var 26,8. En forholdsvis stor andel av de ansatte i ambulansetjenesten var alvorlig overvektige. Seks av de 20, altså 30 % av de ansatte ble klassifisert til fedme med en BMI på over 30. Forekomsten av fedme i den norske befolkningen er generelt økende. Likevel, i en liten gruppe som dette var andel med fedme dobbelt så høy som blant menn i 30 og 40 årsalderen generelt sett. Agderforskning Stephen Seiler 6

7 3.2 Cooper-testen Tyve personer fullførte Cooper-testen minst en gang i løpet av perioden. I noen tilfeller ble to tester gjennomført, og det beste resultatet ble brukt som utgangspunkt for vurderingen. Avviket mellom de to testene var mellom 0 og 5 %. Cooper-testen opererer med standardmål for ytelse. Tabell 1 viser forventede/ standardiserte resultater fordelt på prosentiler. Standardene er basert på tester av mer enn 7000 mannlige nordamerikanere mellom 30 og 39 år som ble testet i løpet av 1980 årene. Det finnes ikke tilsvarende data fra Norge eller Europa for øvrig. Men det er liten grunn til å anta at det skulle være avgjørende fysiologiske forskjeller mellom nordamerikanere og nordmenn. Tabell 1. Normative data for Cooper-testen for årige menn Prosentiler Meter Beregnet VO 2 max (ml. kg -1. min -1 ) Kondisjonskategori , ,5 Elite/ , , ,8 Svært bra , , ,9 60 Gjennomsnitt ,4 Bra ,6 ambulaneansatte: , m , , ,1 noe under normalt , , ,4 Dårlig , , ,9 Svært dårlig ,5 Kilde: Cooper Institute for Aerobics Research, Dallas Texas. Det gjennomsnittlige resultatet for de 20 som deltok i testen, var 2179 meter. Dersom vi tar utgangspunkt i standardmålene i tabellen over, så ligger dette lavere enn ytelsene til den 30. prosentilen i samme aldersgruppe. Det betyr at man generelt forventer at 70 % av mannlige åringer skal oppnå bedre resultater enn det som var gjennomsnittet for de ansatte i ambulansetjenesten i Kristiansand. Agderforskning Stephen Seiler 7

8 Tabell 2 viser det individuelle kondisjonsnivået for hver av de 20 som gjennomførte testen, det beste resultatet øverst. Ut fra de normative verdiene i tabell 1 ble det estimert et maksimum VO2 opptak og en kondisjonskategori for hver testperson. Tabell 2. Resultater for de ambulanseansatte sett i forhold til normative data for årige menn Beregnet VO 2 Resultat (meter) maks (ml. kg -1. min -1 ) Kondisjonskategori Elite Svært god God God God God Akseptabelt/god Akseptabelt Akseptabelt Dårlig Dårlig Dårlig Dårlig Dårlig Dårlig Dårlig Svært dårlig Svært dårlig Svært dårlig Svært dårlig Gjennomsnitt Seks av de 20 (30%) ble vurdert til å være i kategorien god fysisk form eller bedre. Men, 11 av de 20 (55%) falt i kategorien dårlig eller svært dårlig fysisk form. Ikke overraskende var det stort sammenfall mellom høy BMI og dårlig fysisk form. Seks av de åtte som hadde en BMI på over 30 (fedme) falt også i kategorien dårlig eller svært dårlig form. 3.3 Trappe- og bære testen Det finnes ikke sammenlignbare data for trappe- og bæretesten. Hovedresultatet var i dette tilfellet at prøven ble vurdert til vellykket gjennomføring. To og to personer ble tilfeldig satt sammen i testteam, og teamene var ikke de samme på de to testtidspunktene november 1999 og juni Hvert team fikk selv velge om de ønsket å bruke båre eller ikke. Testen viste at de teamene som valgte å bruke båre, Agderforskning Stephen Seiler 8

9 brukte lengre tid på å fullføre testen, fordi det tok tid å få pasienten på båren og ned trappen. Tabell 3 nedenfor viser resultatene for samtlige team, det vil si hvor lang tid de brukte på å fullføre testen i november 1999 og i juni I tillegg vises puls/hjertefrekvensen for de to personene som på hvert tidspunkt utgjorde teamene. Tabell 3. Trappe- og bæretesten Lag Tid (min:sek) Hjertefrekvens (spm) 1 2:35 189, :07 175, :41 157, :19 169, :57 193, :15 177, :45 168, :45 159, :42 148, :42 172, :48 168, :25 168, :42 178, :01 112, til 7 i venstre kolonne viser til testene gjennomført i november 1999, og 8 til 14 til testene i juni Resultatene fra november 1999 er ikke direkte sammenlignbare med resultatene fra juni 2000 siden teamene besto av forskjellige personer på de to tidspunktene. Den viktigste forskjellen i tid skyldes som nevnt at noen team valgte å bruke båre. De to teamene som brukte lengst tid på å fullføre testen, benyttet båre. Pasienten må plasseres på båren, og det tar både tid og krefter før man kan starte på selve bæringen ned trappene. Aluminiumsbåren er også vanskeligere å manøvrere ned en trang trappeoppgang. Samtlige tester var vellykkede, i den forstand at alle teamene klarte å fullføre testen uten alvorlige problemer. Et team måtte gjøre et lite opphold for å hvile før de kunne fullføre. Etter de endelige resultatene av pulsmålingene å bedømme, varierte belastning betydelig. Pulsen rangerte fra 60 % til 99 % av maksimalpuls registrert i den 12 minutter lange løpetesten. Den personen som hadde lavest puls etter trappeog bæretesten, hadde også best resultat etter Cooper-testen. Tilsvarende fant vi at den som hadde høyest puls etter bæretesten også var blant de dårligste på Coopertesten. Gjennomsnittlig puls etter bæretesten var på 168, noe som tilsvarer 90 % av forventet maksimumspuls for menn i alderen 35 år. Agderforskning Stephen Seiler 9

10 4.0 Konklusjoner og anbefalinger Det viktigste utgangspunktet for dette prosjektet er at adekvat fysisk form er nødvendig for at ansatte i ambulansetjenesten skal kunne gjøre en tilfredsstillende jobb i nødssituasjoner. Spørsmålet er da hvor god form ambulansepersonell bør være i for å gjøre jobben på en konsistent og tilfredsstillende måte. Hva er adekvat fysisk form i denne sammenheng? Det er store variasjoner i hvor prekære de ulike situasjonene ambulanseansatte kommer opp i er, og hvor krevende de er fysisk sett. En forholdsvis stor andel av utrykningene, kanskje de fleste, er rutineoppdrag ( bestilte turer ) eller andre lite dramatiske oppdrag. Det er imidlertid en del utrykninger til prekære situasjoner der tid kan være avgjørende, og der redningsarbeidet er fysisk krevende. De forulykkede kan være svært tunge (100 kg. eller mer). De kan være uten bevissthet eller av andre grunner ute av stand til å forflytte seg selv. De kan befinne seg på utilgjengelige steder eller flere etasjer over bakken. Det er evnen til å takle slike uforutsette og fysisk krevende situasjoner som bør være utgangspunktet for å definere minimumskrav til fysisk styrke og kondisjon for ambulansepersonell. 4.1 Fysisk form blant de ansatte Som ventet var det stor variasjon i fysisk form blant de 20 ansatte som deltok i studien. Enkelte av dem viste seg å være i svært god form. Generelt sett var imidlertid nivået heller lavt blant de ansatte sett i forhold til alder. Sett i forhold til standardverdier for årige menn, scoret elleve av de 20 dårlig eller svært dårlig. De to i gruppen som var over 40 år ble rangert som beste og niende beste av de 20. De bidro med andre ord ikke til å dra ned gjennomsnittet for gruppen. Dersom vi holder den personen som oppnådde best resultat, en konkurranseløper i 40 årene, utenom, så faller gjennomsnittet for gruppen under den 25. prosentilen for menn i alderen år. De fleste vil oppleve at de får redusert fysisk form etter fylte 30 år. Samtidig vil prosent kroppsfett ha en tendens til å øke. Disse endringene er både uunngåelige konsekvenser av at man eldes, men også en konsekvens av utilstrekkelig fysisk aktivitet, noe som kan unngås. Som gruppe oppnår de ambulanseansatte, som kan sies å være pluss/minus 35 år, resultater på nivå med det man normalt ville forvente av 50 åringer. Når voksne viser seg å være i så dårlig form allerede i 30 årene, øker risikoen for å bli faretruende overvektig og ute av form i senere alder betraktelig. Ut fra resultatene av trappe- og bæretesten å bedømme hadde samtlige som deltok i testen tilstrekkelige styrke til å utføre de oppgavene jobben som ambulanseansatt normalt krever. For noen av dem var likevel det å løfte og å bære en person på rundt 100 kg. åpenbart meget anstrengende. For en av testpersonene var pulsen etter en to-minutters bæretest på nesten samme nivå som vedkommendes maksimale puls etter en 12 minutters løpetur med maksimal innsats. Når jobb-relaterte simuleringstester krever tilnærmet maksimal innsats av ansatte allerede mens de er Agderforskning Stephen Seiler 10

11 unge, øker risikoen for at de vil pådra seg yrkesskader eller at de ikke vil kunne fylle de krav som stilles etterhvert som de blir eldre. For mange av dem som oppnådde dårlige resultater i testene, ligger forklaringen delvis i alvorlig overvekt. Mye kroppsfett er både en konsekvens av fysisk inaktivitet, og en medvirkende årsak til lav kondisjon/hjerte-karfunksjon. Økende vekt gjør all form for fysisk aktivitet mer anstrengende. I løpet av den toårsperioden testene pågikk gikk noen av de ansatte betydelig opp i vekt. Det er i seg selv en indikasjon på behovet for økt fokus på fysisk aktivitet med sikte på de ansattes fremtidige helse. 4.2 Minimumskrav til kondisjon og styrke for ambulanseansatte? Hensikten med denne studien var å framskaffe grunnlag for å utarbeide standardtester og minimumskrav for ambulansepersonell. Dette innebærer å begi seg ut på upløyet mark fordi det er lite data å bygge på, i Norge som i mange andre land. Det er p.t. ingen formelle krav eller anbefalinger om minimumskrav til fysisk styrke og kondisjon hos ambulansepersonell. Vi skal tilnærme oss problemstillingen fra to vinkler; 1) hva er ønskelig sett i forhold til ansattes helse og publikums sikkerhet, og 2) hva er formelt riktig i forhold til norsk lov. I det siste tilfellet vil vi også skjele til andre lands lovgivning Grunnlaget for standardstester Hvis resultatene av fysisk testing skal være relevant i forhold til arbeidsoppgavene, må resultatene kunne si noe om hvem som har og hvem som ikke har de nødvendige forutsetningene for å takle de utfordringene arbeidet medfører fysisk sett. Dette at testene må være relevante i forhold til de oppgavene som er utgangspunktet for testingene, kalles kriterievaliditet. Trappe- og bæretesten har høy kriterievaliditet. Testen ble utviklet med sikte på å simulere typiske arbeidsoppgaver for de ansatte i ambulansetjenesten. Observasjoner av hvilke krav arbeidet stiller til de ansatte, samt tidligere innsamlet informasjon der de ansatte i ambulansetjenesten beskriver typiske arbeidsoppgaver som er fysisk krevende for dem, ligger til grunn for utformingen av testen. Testen er konstruert for å være så lik en konkret arbeidssituasjon som mulig, og skulle følgelig være godt egnet som utgangspunkt for å forutsi ytelse i faktiske situasjoner. Personer som har problemer med å gjennomføre testen vil høyst sannsynlig også ha høy risiko for å feile i nødssituasjoner. En ulempe med testen er at den er utviklet for, og skal gjennomføres av team på to personer. Den skiller med andre ord ikke mellom ytelsene til de to personene. I noen tilfeller kan dermed den enes manglende fysiske stryke/kondisjon oppveies av at den andre er i meget god fysisk form. På den annen side samsvarer testen godt med hvordan de ansatte opererer i nødsituasjoner, nemlig i team. I tilfeller der denne testen brukes som screening i rekrutteringsøyemed eller for å teste om ansatte kan tilfredsstille fastsatte fysiske minimumskrav, er testens kriterievaliditet fullt forsvarlig. I forbindelse med rekruttering bør testen gjennomføres i Agderforskning Stephen Seiler 11

12 samarbeid mellom en erfaren ansatt og den aktuelle kandidaten. To påfølgende tester med dårlig resultat bør oppfattes som en klar indikasjon på at kandidaten ikke har den nødvendige styrken/kondisjonen for å fylle de krav som stilles i jobben. Vanligvis vil mannlige voksne følge et mønster som innebærer en nedgang i fysisk yteevne mellom 25 og 40 år. Følgelig vil en hver ung søker som har problemer med å utføre denne testen, utgjøre en klar risiko dersom vedkommende blir ansatt, gitt at styrke og kondisjon har en tendens til å svekkes med økende alder. Ut fra dette er det viktig å legge opp til en rigid testing av kandidatene når man skal rekruttere, slik det er vanlig å gjøre ved rekruttering til politiet. Søkere til politiskolen må gjennom tester som setter relativt høye krav til fysisk yteevne for å bli tatt opp. Etter det er det imidlertid ingen oppfølging der ansatte i politiet testes på nytt, ikke en gang etter 20 år i tjeneste. Kanskje ligger det en implisitt antakelse om at personer som fyller de nødvendige krav ved opptak, senere vil holde seg på et akseptabelt nivå. Når testen brukes for å kartlegge allerede ansatte, bør mislykkede tester følges opp med gjentatte tester med nye partnere. Gjentatte dårlige resultater selv med ulike partnere i teamet, vil identifisere personer som har behov for styrketrening for å tilfredsstille kravene, og for å redusere risiko for yrkesskader i muskel-skjelett. Cooper-testen har ikke samme kriterievaliditet som trappe- og bæretesten, når det gjelder å være relevant i forhold til ambulanseansattes arbeidsoppgaver. Det er ikke mulig å utarbeide absolutte minimumskrav for denne testen slik at man kan forutsi med sikkerhet hvem som tilfredsstiller og hvem som ikke tilfredsstiller de kravene som stilles i arbeidet. Cooper-testen måler generell hjerte-/karytelse eller utholdenhet. Det er en faktor som antas å være viktig i noen sammenhenger i nødssituasjoner. Det er imidlertid ikke mulig å trekke noe klart skille mellom hva som er en vellykket og hva som er en mislykket gjennomføring av testen, slik det er når det gjelder styrke. Det er kanskje like viktig å være oppmerksom på sammenhengen mellom hjerte- /karytelse og fysisk helse generelt. Høy kardiovaskulær ytelsesevne samsvarer gjerne med høyere fysisk aktivitetsnivå, bedre immunforsvar, redusert fettprosent, nedsatt fare for høyt blodtrykk og diabetes type II. Cooper-testen er generelt en god indikator på en persons evne til å tåle situasjoner som krever umiddelbar fysisk respons slik det ofte vil være tilfelle i nødssituasjoner. Den viktigste grunnen for å anbefale Cooper-testen som det beste utgangspunktet for å definere anbefalte verdier for ytelse, er at den er et godt mål på en søkers generelle helsetilstand og fysiske forutsetninger for å klare jobben, mer enn at den relevant i forhold til de enkelte arbeidsoppgavene. Vi anbefaler at mannlige kandidater til ambulansetjenesten må være i stand til å klare en distanse på minimum 2200 meter på Cooper-testen. Dette tilsvarer nivået like under den 40. prosentilen for mannlige åringer. For kvinner vil dette tilsvare 2000 meter. Agderforskning Stephen Seiler 12

13 Når det gjelder mannlige ansatte som allerede er i ambulansetjenesten, anbefaler vi at det settes et minimumskrav på 2000 meter, som svarer til mellom den 10. og 15. prosentilen for årige menn. For kvinnelige ansatte anbefales et minimumskrav på 1800 meter. De minimumskravene vi her foreslår svarer til kategoriene dårlig, men ikke svært dårlig fysisk form. Siden løpstesten ikke gir noe klart skille, og dermed utgangspunkt for å predikere om man vil lykkes eller mislykkes i en gitt arbeidssituasjon, er det hverken mulig eller nødvendig å sette noe absolutt krav til ytelse. Siden menn generelt har større yteevne enn kvinner, vil absolutte krav kunne favorisere menn. Det unngås ved å stille ulike krav til kvinnelige og mannlige søkere/ansatte. Anbefalingen om høyere minimumskrav for nye søkere er basert på 1) at de som oftest er yngre og 2) en innebygget sikkerhetsmargin på grunn av tendensen til nedgang i yteevne med økende alder. Det er også viktig å peke på at dette er anbefalte minimumskrav, ikke ideelle krav. Vi vil påstå at ansatte som ikke når opp til minimumskravene vil ha større risiko for å utvikle helseproblemer som henger sammen med de fysiske utfordringene jobben medfører. Vi mener også at det er viktigere at samtlige, eller i alle fall flesteparten av de ansatte er i relativt god form, enn at noen av de ansatte er i svært god form, mens de andre etterhvert blir i dårligere fysisk form. Vi anbefaler derfor en strategi med moderate, men forsvarlige krav som de fleste kan tilfredsstille etter noe mer trening, i stedet for høye krav som de fleste likevel vil ignorere Krav til ambulansepersonell i andre land Til tross for at det er uproblematisk å akseptere at noen arbeidsoppgaver ikke kan bli utført skikkelig dersom de ansatte ikke har nok styrke eller er i god fysisk form, finnes det lite dokumentasjon eller rettslig materiale som presiserer hva som konkret kreves i slike sammenheng, hvordan eventuelle krav kan måles, eller hvilke konsekvenser manglende evne til å oppfylle kravene eventuelt skulle få. Dette er overraskende, særlig når det gjelder nødhjelpstjenester der menneskers liv og helse avhenger av de ansattes evne til å utføre jobben. Et begrenset søk (utført i Brüssel) i dokumentasjon fra EU kommisjonen, viser at det ikke finnes lover, regler eller anbefalinger om minimumskrav til fysisk yteevne blant ambulansepersonell i noen av de 15 medlemslandene. I USA er det gjort mye når det gjelder fysisk egnethet for ansatte i polititjenesten, men ikke for ambulanseansatte. Coopers Institute for Aerobics Research (CIAR) har arbeidet med treningsprogram for polititjenestemenn siden Noe av dette arbeidet er meget relevant i forbindelse med fysisk testing av ambulanseansatte i Norge, til tross for forskjeller i lovverk og reguleringer. Følgende er eksempler på spørsmål som ofte blir stilt til CIAR og deres svar: Hva bør en valid og forsvarlig metode for testing av fysisk yteevne bestå i, hvilke krav bør stilles? Agderforskning Stephen Seiler 13

14 I følge amerikansk regelverk må slike tester være - relevante i forhold til arbeidsoppgaver - vitenskapelige valid Relevans i forhold til arbeidsoppgaver innebærer at de må inneholde komponenter som svarer til fysiske ferdigheter som er grunnleggende for å kunne utføre jobben. Dette kalles begrepsvaliditet. En test eller testkomponent må kunne brukes til å predikere hvem som kan og hvem som ikke kan tilfredsstille de fysiske kravene som er sentrale og nødvendige i jobben. Det kalles kriterievaliditet. Det er også viktig at slike tester er akseptert som valide innen arbeidsfysiologi for øvrig, og at det tar høyde for generelle krav til sikkerhet. Formelle krav til tester og standardkrav i USA Lov om sivile rettigheter 1 av 1964 og 1991, Lov om funksjonshemmede 2 og Lov om aldersdiskriminering ved ansettelser 3 sier at tester og standardkrav ikke må fungere diskriminerende mot utsatte grupper (kvinner, minoriteter, funksjonshemmede eller eldre). Det stiller seg imidlertid annerledes dersom det kan dokumenteres at slike tester og krav er relevante i forhold til arbeidsoppgavene. I mange tilfeller vil hensikten med slike tester og krav nettopp være å diskriminere, eller skille ut hvem som er og hvem som ikke er egnet for jobben uavhengig av alder, kjønn, rase eller funksjonshemminger. Kan det være riktig å sette krav til kjønn og alder i obligatoriske tester? I følge amerikansk lovgivning, kan det kun stilles krav som er relevante i forhold til jobben etter prinsippet om samme jobb = samme krav. Følgelig vil det stride mot regelverket å definere alders- eller kjønnsspesifikke krav til yteevne i tester som er obligatoriske for å få, eller å beholde en jobb. Hvilke krav anbefales? CIAR anbefaler å bruke absolutte krav. Prinsippet om samme jobb = samme krav tilsier det. Ulempen med slike krav er at de vil ha en tendens til å fungere diskriminerende mot kvinner og eldre arbeidstakere/-søkere. Det å være i stand til å bære en person på 100 kg. ned 3 etasjer er imidlertid nødvendig for å kunne utføre sentrale arbeidsoppgaver i jobben. Det er med andre ord ingen rasjonelle grunner for å utarbeide egne, reduserte krav for kvinner eller mannlige ansatte over 50 år (f.eks. at de bare må kunne bære en person 60 kg. i stedet for 100 kg.). CIAR anser ikke prosentiler for å være valid som prediksjonsmål for hvem som vil og hvem som ikke vil være i stand til å utføre en jobb. Følgelig er de kravene vi har brukt i Cooper-testen ikke forsvarlige som obligatoriske eller påbudte krav, men de er egnet som utgangspunkt for å definere anbefalte krav. 1 The Civil Rights Acts 2 The Americans with Disabilities Act 3 The Age Discrimination in Employment Act Agderforskning Stephen Seiler 14

15 Bør ansatte få trene i arbeidstiden? Enkelte amerikanske virksomheter tillater inntil 3 timers trening i arbeidstiden. Det virker motiverende, og oppmuntrer f.eks. ansatte i politiet til å trene. Det er likevel nødvendig å føre kontroll med treningen for å sikre at tiden faktisk brukes til trening. En høyesterettsdom i Ohio i 1983 fastslo at arbeidsgiver hverken var pliktig til å skaffe utstyr, lokaler eller til å tillate trening i arbeidstiden, selv om det var satt obligatoriske krav til fysisk egnet Aktuelle norske krav Som ventet, viste et søk i norske lover ( og nylige Stortingsmeldinger ( at det ikke fantes noen dokumentasjon eller anbefalinger om krav til fysisk yteevne for ambulansepersonell. Det var imidlertid overraskende hvor lite dokumentasjon det fantes om retningslinjer for fysisk egnethet også for andre jobber (med unntak av spesielle militærenheter), særlig jobber som har med nøds- og katastorfesituasjoner å gjøre. Politietaten er et godt eksempel. Stortingsmelding nr. 91 ( ) er fremdeles retningsgivende når det gjelder rekruttering til og utdanning i politiet. I stortingsmeldingen fastslås det at: Søkerne må ha utholdenhet, kraft og spenst nok til å utføre all slags polititjeneste... Men den fysiske styrke som anvendes både i ren polititjeneste eller skadetilfeller, må være tilstede ved uttak. Opptak på grunnutdanningen i politiet er delvis basert på formelle krav til fysisk egnethet. Alle kandidatene må gjennom fysisk testing. Samme stortingsmelding, punkt sier: Utgangspunktet må allikevel være at enhver av etatens tjenestemenn i alminnelighetskal kunne løfte et voksent bevisstløst menneske for eksempel ut av en bil etter en trafikkulykke. Interessant nok viser dette seg å være det eneste konkrete kravet til fysisk yteevne for politiet som er nedfelt i noe dokument. Det er særlig interessant siden det beskriver en fysisk oppgave som er ganske lik den fysiske testen som vi her anbefaler for ambulansepersonell. Mens det stilles relativt strenge krav til søkere til politiskolen, er det ingen dokumenter der de samme kravene stilles til ansatte i politiet. 4.3 Oppsummering og anbefalinger Problemstillingen i dette prosjektet reiser interessante spørsmål når det gjelder hva som er god praksis i nødhjelpstjenestene generelt og ambulansetjenesten spesielt. I Norge, som i mange andre europeiske land ser det ut til, finnes det ikke noe formelt regelverk eller praktiske retningslinjer som kan brukes som utgangspunkt for å utforme og implementere frivillige eller obligatoriske krav til bruk i rutinemessige Agderforskning Stephen Seiler 15

16 testing av de ansattes fysiske yteevne. I slike situasjoner som dette, der publikums helse og sikkerhet avhenger av hjelpepersonellets fysisk yteevne, ferdigheter og kunnskaper, finnes det altså ingen retningslinjer som skal sikre at de faktisk er i stand til å takle de fysiske utfordringene. Ansatte kan gjerne argumentere med at siden de så langt har klart, og fremdeles klarer å utføre jobben, så har de også de nødvendige forutsetningene for å ha den. Flesteparten vil imidlertid erfare at fysiske yteevne reduseres med alderen, selv om de fremdeles vil være i stand til å klare de aller fleste arbeidsoppgavene. Evnen til å takle de vanskeligste situasjonene vil likevel være redusert, og særlig hos ansatte som er i dårlig fysisk form allerede i utgangspunktet. Og, risikoen for muskelskader, stressrelaterte problemer og til og med luftveisinfeksjoner er høyere for personer som er i dårlig fysisk form. Når arbeidsstokken består i et lite antall spesielt kvalifiserte personer, vil selv et moderat sykefravær få negative konsekvenser. Vi anbefaler at det innføres et testopplegg som gjennomføres jevnlig med 6 måneders mellomrom. De to anbefalte testene inneholder en styrketest som er spesielt tilpasset jobben og en mer generell utholdenhetstest. Trappe- og bæretesten kan utføres på ulike steder. I forbindelse med dette prosjektet ble den gjennomført på et lokalt sykehus. Cooper-testen kan gjennomføres på et 400 meters flat bane. Det er ikke nødvendig med elektronisk tredemølle. Trappe- og bæretesten bør evalueres som bestått/ikke bestått. Testen er særlig egnet som opptaksprøve i forbindelse med rekruttering. Det to viktigste aspektene ved testen er pasientens vekt og antall etasjer. Vi vil foreslå at minimumskravene settes lik de som ble brukt i denne studien (100 kg. og 3 etasjer). Denne vanskelighetsgraden tilsvarer det ambulanseansatte selv beskriver som typisk for vanskelige arbeidsoppgaver. I tilfeller der ansatte klarer, men har store problemer med å gjennomføre trappe- og bæretesten, bør det føre til ny testing og/eller en tilråding om styrketrening. Vi anbefaler som nevnt også Cooper-testen. Men siden det ikke finnes valid dokumentasjon som viser at personer under et visst utholdenhetsnivå ikke kan klare arbeidsoppgavene i ambulansetjenesten, har vi ikke grunnlag for å sette obligatoriske krav. Imidlertid vet vi at resultatene av denne typen tester er godt egnet som utgangspunkt for prediksjon. Svært lav scoring på Cooper-testen er en god indikasjon på at vedkommende testperson er i dårlig form, og vil ha større sjanse for å feile i pressede situasjoner. Endelig må kravene vi har anbefalt her betraktes som minimumskrav. Testene er enkle og lette å klare for svært mange av de ansatte. Det er med andre ord ikke elitekrav. Vi vil anta at nøye oppfølging av minimumskravene, og få eller ingen dispensasjoner vil ha større effekt på de ansattes fysiske form i lengden, enn høye krav som ikke følges opp av ledelsen. Nesten alle de som var ansatt i ambulansetjenesten i prosjektperioden vil, med en moderat økning i fysisk aktivitet, kunne klare de kravene som anbefales her. 1 til 2 timers trening med f.eks. jogging eller fotball pr. uke vil være tilstrekkelig. Dette skulle det også være mulig å innpasse som en del av arbeidstiden. Agderforskning Stephen Seiler 16