Samfunnssikkerhet 4 // 2011

Transkript

1 Samfunnssikkerhet 4 // 2011 Magasin for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Foto: Dag G. Nordsveen / Samfoto Hvor gode er norske brannvesen?

2 2

3 INNHOLD Leder 4 Suksess i Salten 6 S t or og s t er k, eller lit en og lokal? 1 0 -DSB må opp på barrikadene 12 Begrenser muligheten til å lage terrorbomber 14 Ordkunstneren 18 Utøya 22 Kriseinfo.no 24 Til Europa for å lære om skogbrann 26 Brannvesenets julekalender 28 Kommunal beredskapsplikt 30 QuestCity 32 Kort og godt 34 Nytt fra biblioteket 35 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. Vi skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB ble opprettet 1. september Direktoratet er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Besøksadresse: Rambergveien 9 Tønsberg Tlf.: postmottak@dsb.no Ansvarlig redaktør: Eva Honningsvåg eva.honningsvag@dsb.no Redaktør: Morten Harangen morten.harangen@dsb.no Opplag: Design: Leo Burnett Xpress Trykk: Merkur-Trykk Trykt utgave: ISSN Elektronisk utgave: ISSN

4 Brannvesen i endring Brannvesenet er vår viktigste innsats- og redningsressurs ved en lang rekke uønskede hendelser. Kommunene bruker årlig om lag tre milliarder kroner på brann- og redningsvesen. Det er ca heltidsansatte og ca deltidsansatte i brann- og redningsvesenet fordelt på 325 brannvesen. 35 interkommunale brann- og redningsvesen dekker 140 kommuner. De øvrige kommunene, nesten sju av ti, har valgt å ikke samarbeide med nabokommuner. Vi ser at kommunene ofte diskuterer samarbeid om brannvesen, men altfor ofte ender dette uten resultater. For snart ti år siden trådte gjeldende lov om brann- og eksplosjonsvern i kraft. Loven fra 2002 videreførte kravet om at kommunene skal samarbeide om lokale og regionale løsninger av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver for best mulig utnyttelse av samlede ressurser. Ved behandlingen av Stortingsmelding 35 om Brannsikkerhet ( ) uttalte en samlet Justiskomité at det bør utvikles et langt bredere interkommunalt samarbeid innen brannog redningstjenesten for å øke tryggheten for innbyggerne og ikke minst for å utnytte utstyr og kompetanse på en bedre måte. Lite har likevel skjedd. I 2011 har DSB gjennomført en tilsynsaksjon i form av en systemgjennomgang av det brannforebyggende arbeidet i de kommunale brannvesenene. Målet har vært å undersøke i hvilken grad kommunene etterlever regelverkets brannforebyggende forpliktelser. Så langt viser gjennomgangen at 47 av 48 brannvesen har avvik knyttet til gjennomføringen av sitt brannforebyggende arbeid. Tilsynene viser tydelig at små og mellomstore kommuner på egen hånd ikke klarer å etterleve de pliktene til brannforebyggende arbeid som ligger i brann- og eksplosjonsvernloven. I en fersk undersøkelse, utført for DSB, sier SINTEF at kommunene må samarbeide mer for å kunne løse sine brannforebyggende oppgaver. SINTEFs konklusjon er et viktig signal når vi vet at det er særlig gjennom forebygging at vi oppnår økt brannsikkerhet og reduserte konsekvenser av branner. Kommunene har samlet ca. 500 årsverk som jobber med brannforebyggende oppgaver, men altfor mange av disse er deltidsstillinger. Det er kun gjennom samarbeid med andre kommuner at man i små og mellomstore kommuner vil kunne etablere og opprettholde et fagmiljø som gjør det mulig å ivareta sine oppgaver på det brannforebyggende området på en tilfredsstillende måte. Funnene fra tilsynene som er gjennomført, er bekymringsfulle. Jeg vil sørge for at DSB følger opp de avvikene som er avdekket, om nødvendig ved bruk av de reaksjonsmidler som ligger i lovverket. Til neste år legger to regjeringsoppnevnte utvalg fram viktige utredninger på brannområdet. Det ene utvalget har vurdert fremtidens kompetansekrav til ansatte i brann- og redningsvesen, det andre har vurdert tiltak for å bedre brannsikkerheten til særskilt utsatte risikogrupper. Jeg tror en kompetansereform er viktig for å sikre god kunnskap og tilstrekkelige ferdigheter i landets brann- og redningsvesen. I tillegg må kommunene innse at det kun er gjennom forutsigbart samarbeid de sikrer sterke fagmiljøer som kan følge opp brannsikkerheten for blant annet de utsatte gruppene. Landets kommuner er lokal brannmyndighet og er tillagt ansvaret for å ivareta de forebyggende og beredskapsmessige oppgavene på brannområdet innen kommunen. Mitt ønske er at den videre utvikling på brannområdet skal gi innbyggerne, næringslivet og de som ferdes i kommunene, et robust og faglig sterkt brann- og redningsvesen. Dette krever økt interkommunalt samarbeid. Jeg vil derfor ta initiativ til en egen gjennomgang av brann- og redningstjenesten i kommunene. Målet er at vi innen to år skal kunne legge fram til politisk behandling et forslag til hvordan fremtidens brann- og redningsvesen bør og kan organiseres. Jon A. Lea Direktør 4

5 Foto: Kai Myhre Jeg vil sørge for at DSB følger opp de avvikene som er avdekket, om nødvendig ved bruk av de reaksjonsmidler som ligger i lovverket. 5

6 Foto: Morten Ovesen/Fotograf Ovesen 6

7 Suksess i Salten Gamle brannbiler som knapt beveget seg og bekledning som kunne ta fyr. Slik var hverdagen for enkelte brannmannskaper i Salten i Nordland, før kommunene i regionen bestemte seg, for å samarbeide om opplæring, forebygging og beredskap. Velkommen til Bodø, ønsker brannsjef Rolf Søtorp i Salten Brann IKS. Byen er det naturlige sentrum i den over kvadratkilo meter store regionen han har ansvaret for. Drøyt 300 ansatte fordelt på 18 brannstasjoner i totalt åtte kommuner er de vitale mål. I tillegg har Salten Brann IKS organisert en rekke depoter i det topografisk krevende distriktet. Det er snart fem år siden Salten Brann IKS ble en realitet. Bakgrunnen var en serie tilsyn i regi av DSB, som avdekket en rekke mangler, regelbrudd og sviktende rutiner i samtlige kommuner i distriktet. Situasjonen var alvorlig for både innbyggere og brannmannskaper. Vi hadde biler som for lengst var modne for skraphaugen. De var altfor tunge, altfor gamle, teknisk akterutseilte og hadde verken kjøreegenskaper eller fartspotensial som var akseptabelt. Det hjelper lite at mannskapene rykker ut i løpet av minutter, når bilenes maksimale hastighet er 50, kanskje 60 kilometer i timen, sier brannsjefen. 7

8 Brannsjef Rolf Søtorp i Salten Brann IKS (Foto: Morten Harangen / DSB) Et annet kritisk punkt var bekledningen. Mannskapene hadde ikke personlig bekledning som tålte sterk varme. Det var ille. Jeg husker episoder hvor bekledningen tok fyr eller smeltet. Heldigvis ble ingen skadet, og vi innførte raskt rutiner for å hindre nye tilfeller. Men det begrenset mulighetene for hva mannskapene kunne gjøre, og var svært ubehagelig, fortsetter Søtorp. Listene med avvik gjorde inntrykk på de folkevalgte i regionen. Utfordringene var så omfattende at politikerne, i likhet med brannsjefen, konkluderte med at samarbeid over kommunegrensene var eneste løsning. De små brannvesens dager var talte, og 1. januar 2007 ble Salten Brann IKS formelt etablert. Samarbeidet omfatter Gildeskål, Beiarn, Saltdal, Fauske, Bodø, Sørfold, Hamarøy og Steigen kommuner. Det var en modig politisk beslutning. I en vanskelig økonomisk hverdag, og i konkurranse med andre gode og viktige formål, står det respekt av at man prioriterer en kostbar sammenslåing, mener Søtorp. Med vedtaket i boks og betydelige midler fra det offentlige på konto, startet arbeidet med å løse utfordringene avvik for avvik. I den nye regionen hadde vi 170 mannskaper uten relevant opplæring. Det er skremmende å tenke på at de ikke hadde grunnutdanning en gang I dag, takket være deltidsreformen, har 120 av dem fått nødvendig utdanning, og vi gir oss ikke før alle er i mål, fortsetter Søtorp. Brannsjefen karakteriserer opplæringen til om lag ti millioner kroner som et formidabelt løft. Hans erfaring er at små kommuner som fortsatt har egne brannvesen, ikke makter å gi sine mannskaper den samme utdanningen. I prinsippet har flere av disse mannskapene ikke lov til å rykke ut og slukke branner, slår Søtorp fast. Videre er materiellet rustet opp. I dag har vi gode, moderne biler som tar oss hurtig og sikkert fram, med lokaliseringssystemer som gjør at vi til enhver tid vet hvor kjøretøy og mannskaper er. Det er en viktig service til publikum som har varslet om brann eller ulykker, og som står og venter på hjelp. Ellers er jeg tilfreds med at røykdykkerne omsider er rustet til å gjøre jobben sin. Før sammenslåingen var utstyret deres i mange tilfeller gammelt, ikke kontrollert i henhold til retningslinjene og generelt av dårlig kvalitet. I dag er dette enten kastet og erstattet, eller rustet opp, sier Søtorp. Om den økonomiske siden av prosjektet gir brannsjefen uttrykk for at det er viktig å være realistisk: Å takke ja til et samarbeid med ambisjoner om å spare penger er urealistisk på kort sikt. Min erfaring er at utfordringene først må løses, deretter kan man vurdere om utgiftene lar seg 8

9 redusere. Å kutte kostnader samtidig som man forsøker å løse materiell- og kompetansemangelen, går ikke. Når avvikene er rettet opp, derimot, kommer gevinsten av samarbeidet. Ikke bare har Salten Brann IKS blitt en robust organisasjon, som ifølge Rolf Søtorp evner å håndtere varsling, opplæring, fore bygging og hendelser av alle typer og størrelser. Det er faktisk penger å tjene på et stort brannvesen, også. Vi har sakte, men sikkert økt selskapets inntekter. Etter sammenslåingen fikk vi kapasitet til å gjennomføre brannvernopplæring av både ansatte i kommunene og i det lokale næringslivet. Vi utdanner mellom 400 og 500 personer utenfor Salten Brann IKS i året, og det representerer en god inntekt. Dessuten mener vi det er et glimrende forebyggende arbeid, sier Søtorp. Samtidig, legger han til, vil disse faktorene variere i styrke avhengig av hvor i landet man befinner seg, og hvor store utfordringer man bakser med. Brannsjefen er dessuten opptatt av fleksibiliteten den nye strukturen gir. Avdelingsgrenser er visket ut, mannskapene flyter fritt mellom enhetene, og betydelige offensiver kan iverksettes ved behov. For eksempel kan Søtorp sende alle feierne i regionen til én kommune, og i løpet av en uke er samtlige piper inspisert. Friheten til å disponere et stort antall mannskaper er viktig. Ved store branner i for eksempel Bodø og Fauske har vi kunnet bruke mannskaper fra andre kommuner, uten at det har påført oss verken ekstra kostnader eller tap av tid. Vi trenger ikke avklare lånet med noen, og resultatet er hurtigere beslutninger, sier Søtorp. I Bodø, som ellers i landet, vet brannvesenet at desember byr på ekstra mange branner. Takket være sammenslåingen har innbyggerne i Salten et adskillig bedre brannverntilbud i dag, enn bare for noen år siden. De har tilgang på en tjeneste med høyere kvalitet og større kapasitet i dag enn de hadde tidligere. Det skulle egentlig bare mangle I en region med store avstander, utfordrende værforhold og en kystlinje som stiller store krav til en god logistikk, er det viktig å huske at brannvesenet er den eneste kontinuerlig tilstedeværende redningstjenesten i alle kommunene, avslutter brannsjef Rolf Søtorp. morten.harangen@dsb.no 9

10 10 Illustrasjonsfoto: Scanpix

11 Stor og sterk, eller liten og lokal? Hvor godt er det brannforebyggende arbeidet som gjøres i norske brannvesen? I løpet av 2011 er det utarbeidet to rapporter som forsøker å svare på dette. Den første er en forskningsrapport fra SINTEF NBL, den andre er DSBs egen rapport basert på en tilsynsaksjon hos 49 brannvesen. I Norge legges det ned ca. 500 årsverk i brannvesenet på brannforebyggende arbeid. Tar vi med feiervesenets innsats, blir det nærmere 1100 årsverk. Hva får samfunnet igjen for disse ressursene? Brannvesenene rapporterer årlig nøkkeltall og opplysninger til myndighetene. Disse opplysningene sier noe om hvor mange særskilte brannobjekt regionen har, hvor mange tilsyn som er gjennomført, om brannvesenet deltar i plan- og byggesaker, og hvilke ressurser de har til disposisjon. Flere brannvesen føler imidlertid at det er for lite fokus på innhold og kvalitet i arbeidet som blir gjort. Med dette som utgangspunkt ønsket DSB en kartlegging og vurdering av kvaliteten i det brannforebyggende arbeidet. Funnene i de to rapportene er sammenfallende. SINTEF NBL slår blant annet fast at det i gjennomsnitt ble målt høyere kvalitet i det brannforebyggende arbeidet hos interkommunale brannvesen, enn hos kommunale brannvesen. Dette kommer trolig av at store organisasjoner, som IKS er, oftere har bedre arbeidsprosesser og -rutiner enn mindre brannvesen. Videre ser brannvesenenes styrer og kommunenes politiske ledelse ut til å ha varierende interesse for brannvesenets planer og rapporter som omhandler det forebyggende arbeidet. Denne mangelen på oppfølging, og det at enkelte mindre kommuner greier å holde oversikt over det forebyggende arbeidet uten å dokumentere det skriftlig, fører til at det for mange brannvesen virker meningsløst å utarbeide slike planer og rapporter. DSBs egne tilsyn viser gjennomgående flere avvik hos små brannvesen enn hos store. I små brannvesen er mangler innenfor bemanning, kompetanse, forebygging, samt risikoog sårbarhetsanalyser gjengangere, mens de store enhetene kommer markant bedre ut. For at et brannvesen skal kunne utføre alle lovpålagte oppgaver på en tilfredsstillende måte, er det en forutsetning med kompetente fagmiljøer og faste heltidsstillinger. For å oppnå dette bør alle brannvesen dekke områder med minst innbyggere, sier avdelingsdirektør Tor Suhrke i DSB. Små brannvesen har ikke krav til brannsjef i full stilling, og ansatte er gjerne i brøkstillinger. Når nedslagsfeltet overstiger innbyggere, inntrer et krav om brannsjef i full stilling og faste heltidsansatte. Det er i praksis umulig for en kommune med noen få hundre innbyggere å etablere et robust brannvesen med sterkt fagmiljø og gode systemer. Vi forventer derfor at de løfter blikket over grensene og etablerer et fast og forutsigbart interkommunalt samarbeid. Det er mange gode eksempler på vellykket brannsamarbeid på tvers av kommunegrensene, selv der de geografiske avstandene er lange. Derfor bør vi ikke ha små og sårbare brannvesen som kun betjener et hundretalls innbyggere, mener Suhrke. SINTEF NBL har gitt anbefalinger for videre arbeid knyttet til organisering av forebyggende arbeid, samarbeid med bygningsmyndighet, kvalitetsindikatorer og utdanningstilbudet. DSB vil ta anbefalingene med inn i videre arbeid. Rapporten kan du lese på Når det gjelder vurderingen av utdanningsbehovet ved Norges brannskole og hvilken kompetanse brannvesenet trenger i fremtiden, blir dette grundig vurdert i det regjeringsoppnevnte utvalget som skal vurdere det samlede utdanningsbehovet i brannvesenet. DSB avventer denne rapporten som skal være ferdig i løpet av januar lars.haugrud@dsb.no 11

12 -DSB må opp på barrikadene DSB må opp på barrikadene, og være både synlig og tydelig. En visjon om et trygt, robust samfunn er lite verdt dersom man ikke følger opp med tiltak i den retning, sier styremedlem Dag Botnen i Norsk brannbefals landsforbund (NBLF). Illustrasjonsfoto: Scanpix Brann-Norge har ventet i spenning på SINTEFs rapport om kvaliteten i det brannforebyggende arbeidet. I det 61 sider lange dokumentet konkluderes det blant annet med at store organisasjoner, som interkommunale enheter, gjør en bedre jobb på dette området enn små brannvesen. Botnen, som er brannsjef i Hallingdal brann- og redning IKS, er enig. Skal et brannvesen bli virkelig godt, må det legges til rette for det, både på forebyggende arbeid og beredskap. Små brannvesen er veldig flinke når det gjelder hverdagshendelser, men det er langt mellom de store og mer krevende oppdragene. Der svikter kompetansen og man kommer til kort. Erfaring fra reelle hendelser må til for å bli trygg. Den åpenbare løsningen er samarbeid med andre brannvesen, sier Botnen. Brannsjefen mener store enheter er robuste, blant annet fordi man der kan utvikle spisskompetanse og gi en mer forutsigbar tjeneste. Han er glad for SINTEFs konklusjon, men legger til at DSB nå må fortelle hvordan norske brannvesen skal dimensjoneres. Myndighetene har full anledning til å styre utviklingen i den retningen de mener er fornuftig. Det er sikkert fristende å lene seg tilbake og vise til kommunenes rett til å bestemme selv, men dersom DSB faktisk ønsker store, robuste og slagkraftige brannvesen, er forskrifter et mulig verktøy. Innbyggertall har lenge vært brukt til dimensjoneringen, men hva med å si at fagledere skal dekke en region på minimum innbyggere? Det vil resultere i flere hendelser per fagleder og dermed gi dem mer erfaring. Botnen tror årsaken til små brannvesens skepsis til samarbeid verken handler om geografi eller frykt for arbeidsplasser. Den handler om kroner og øre. Den reelle grunnen, slik jeg vurderer det, handler i stor grad om gode økonomiske ordninger. Er man overbefal i en kommune og har overordnet vakt, får man naturligvis ekstra betalt for det. Slike fordeler er man redd for å miste ved en sammenslåing, og det skaper naturligvis motstand. Brannsjefen forventer nå et mer offensivt DSB. Norske brannvesen er kanskje ikke flinke nok til å se sitt eget beste. Vi er ingen hellig ku lenger, vi må bevise og kan ikke unnskylde oss med at vi er små eller mangler kompetanse. Ta bare de stadige regresskravene fra forsikringsbransjen. Årsaken er påstander om dårlig håndverk, og det må vi ta på alvor, sier Botnen, før han innrømmer at han sitter i glasshus. Vårt brannvesen er også lite, og har akkurat de samme utfordringene som jeg kritiserer. Men da vet jeg i alle fall hva jeg snakker om. morten.harangen@dsb.no 12

13 Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) Foto: Colorbox NUSB tilbyr et bredt spekter av kurs til personer som arbeider med samfunnssikkerhet og beredskap. Virksomheten omfatter studier, seminarer, konferanser, øvelser m.m. Mer informasjon om kurstilbudet finner du på Finn det kurset som passer for deg. Din kompetanse er nødvendig for å realisere visjonen om Et trygt og robust samfunn der alle tar ansvar. Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) er den sentrale utdanningsinstitusjonen for sivilt beredskap, og er underlagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Adresse: Underlandsveien 9, Postboks 53, 1380 HEGGEDAL (Asker) Telefon: , e-post: 13

14 Foto: Scanpix 14

15 Begrenser muligheten til å lage terrorbomber Strengere regler skal begrense tilgangen på ammoniumnitrat og andre kjemikalier som kan brukes til å lage terrorbomber. Samtidig må det tas hensyn til at dette er lovlige produkter som er helt nødvendige for profesjonelle brukere. Som et ledd i EUs arbeid mot terror er det innført restriksjoner på omsetning av kjemiske stoff som kan brukes til å lage eksplosiver. Siden Norge er en del av EØSsamarbeidet, gjelder de nye bestemmelsene også her hjemme. Arbeidet med å begrense tilgangen til stoff som kan brukes til å lage eksplosiver, har pågått lenge. Hendelsene 22. juli har dessverre aktualisert problemstillingen i langt større grad også i Norge, sier avdelingsleder Siri Hagehaugen i DSB. Den viktigste endringen er at det blir forbudt for vanlige forbrukere å kjøpe gjødsel som inneholder 16 prosent eller mer nitrogen fra ammoniumnitrat. Gjødsel med mindre mengder nitrogen skal fortsatt være allment tilgjengelig. Ammoniumnitrat er en helt nødvendig bestand del i kunstgjødsel. Ren ammoniumnitrat er også en hovedingrediens i produksjon 15

16 Sekker med kunstgjødsel som tilhørte Anders Behring Breivik. Foto: Jo E. Brenden / Scanpix // Fakta Begrensningene på ammoniumnitrat innebærer: forbud mot å omsette ammoniumnitrat med over 28 prosent nitrogen til gjødselsformål, dersom gjødselen ikke består en detonasjonstest forbud mot å omsette ammoniumnitrat med 16 prosent eller mer nitrogen til andre enn profesjonelle sprengningsfirmaer med tillatelse til å håndtere eksplosiver, bønder og andre med ervervsmessig virksomhet innen dyrking/vedlikehold av hager, parker, sportsanlegg, skogbruk og lignende // Fakta EUs handlingsplan mot terror EU vedtok i 2008 en handlingsplan for å styrke sikkerheten ved bruk av eksplosiver. Dette er et av flere tiltak for å følge opp unionens tiltakspakke mot terror. Handlingsplanen inneholder en rekke tiltak for å forebygge hendelser, oppdage ulovligheter, samt styrke beredskap og håndtering. Terrorbomben i Oslo 22. juli gjorde svært store skader. Foto: Scanpix av profesjonelt sprengstoff for bruk ved sprengningsarbeider i fjell. Med litt kjemikunnskap kan også ikke-profesjonelle fremstille eksplosiver med ammoniumnitrat som hovedingrediens. Det var tilfellet ved bombene i Oklahoma i 1995 og i Oslo i sommer. I samarbeid med produsenter, forhandlere og representanter for de største brukerne kartlegges det hvilke aktører som har et legitimt behov for dette stoffet. Vi diskuterer de utfordringene forhandlerleddet får med å identifisere om kunden har et legitimt behov, og tiltak som bør iverksettes for å hindre at stoffet kommer på avveie. Det er bred forståelse for at det er behov for endringer når det gjelder hvordan disse varene håndteres, sier Hagehaugen. Ammoniumnitrat er i seg selv ikke eksplosivt, i likhet med de andre stoffene på EUs liste over kjemikalier som det skal legges omsetningsbegrensninger på. Fra før er det strenge krav og godt innarbeidede kontrollregimer for eksplosiver. Tilsvarende ordninger for stoff som ikke er eksplosiver, men som kan være ingredienser i eksplosiver, er noe nytt. På kort sikt vil det bli stilt minimumskrav til hvordan bønder, sprengningsbransjen og andre skal oppbevare ammoniumnitrat for å hindre at det kommer på avveie. Det blir også gitt informasjon til forhandlere om begrensningen, hvordan de skal kontrollere om kundene er profesjonelle brukere som skal kunne kjøpe 16

17 Spredning av kunstgjødsel. Foto: Svein Grønvold / NN / Samfoto produktet, og oppfordring om å rapportere mistenkelige transaksjoner til politiet. Dette er en start, men ikke nok til å gjennomføre intensjonen om at ammoniumnitrat ikke skal komme i urette hender. Vi er i gang med en vurdering av hva slags kontrollregime vi skal legge opp til, og aktuelle tiltak i kjeden fra produsent til sluttbruker, sier Hagehaugen. I det videre arbeidet må to viktige hensyn veies opp mot hverandre: At ammoniumnitrat er et lovlig og nødvendig produkt i mange sammenhenger, men at det også kan gjøre stor skade om det havner i urette hender. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom restriksjoner og tilgjengelighet. Utfordringen er hvordan vi kan begrense tilgangen for de som ikke skal ha det, samtidig som vi ikke gjør det unødvendig vanskelig og tungvint for bønder og andre som er avhengig av ammoniumnitrat for å gjøre jobben sin. Det er et dilemma mellom åpenhet og restriksjoner, men også et ressursmessig spørsmål fordi det er kostnadskrevende å etablere og drive slike kontrollregimer. Derfor er dette til syvende og sist spørsmål som må avgjøres politisk, blant annet på bakgrunn av våre anbefalinger, sier Hagehaugen. tore.kamfjord@dsb.no 17

18 Foto: Morten Harangen/DSB Hans Kristian Amundsen to skritt bak, når statsminister Jens Stoltenberg møter verdenspressen. Foto: Berit Roald / Scanpix 18

19 Ordkunstneren 22. juli Hans Kristian Amundsen har avbrutt ferien i Troms og kastet seg på kveldsflyet til Oslo. Mens nasjonen fremdeles er i sjokk etter terrorangrepene, sitter han med ipad-en i fanget, dypt konsentrert, og kladder talen som Jens Stoltenberg skal holde klokka Jeg og familien gikk tur i fjellet i Gratangen da telefonen kom, og alt ble snudd på hodet. Statsministeren ba meg skrive et utkast til talen han skulle holde til nasjonen, til verden, på pressekonferansen, forteller Amundsen. 51-åringen fra Finnmark er statssekretær ved Statsministerens kontor, og én av Stoltenbergs nærmeste rådgivere. Vi treffer ham på Holmenkollen Park Hotel, hvor den tidligere avisredaktøren er invitert til DSBs seminar om krisekommunikasjon. Der skal han fortelle om de uvirkelige dagene etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Flyturen skapte et rom for meg på en time og tretti minutter, hvor jeg kunne sitte i fred og forberede talen. Jeg var fysisk isolert fra kaoset og utilgjengelig på telefon. Det var enormt viktig og en verdifull erfaring. Amundsen er pressekontakt for Stoltenberg, og følgelig ønsket aviser, radio- og tv-stasjoner fra hele verden å snakke med ham. Mobilen glødet, og det var umulig å jobbe med den viktigste norske talen siden 2. verdenskrig. Umulig inntil han festet beltet i sete 11D, slo av telefonen og konsentrerte seg om bestillingen fra statsministeren. Det var godt å kunne levere et gjennomtenkt utkast, sier han. I den elegante Saga Hall på hotellet sitter 130 informasjons- og kommunikasjonssjefer, deres ansatte og inviterte gjester fra Norden, Storbritannia og USA. De lytter engasjert til Amundsens erfaringer fra hendelsene det var umulig å forberede seg på. Umulig å begripe. Da jeg satt på flyet, var situasjonen fremdeles uklar. Men jeg visste det hadde vært to angrep på Norge. Begge var svært alvorlige, og det var åpenbart en eller annen sammenheng mellom dem. Det var alt jeg trengte, egentlig. Med enkle, tydelige ord og korte setninger var oppgaven å trøste, berolige og gi en klar beskjed til den eller de som sto bak: Demokratiet kan ikke bombes eller skytes i stykker. Norge er under styring. Hans Kristian Amundsen har en lang karriere i pressen bak seg. Etter ti år som sjefredaktør og administrerende direktør i avisa Nordlys konverterte han til politikken i januar Først ble han utnevnt til statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet, i mai begynte han å jobbe 19

20 Sikkerheten rundt statsministeren var enorm. Var dette virkelig Norge? for statsminister Jens Stoltenberg. Lykkelig uvitende om utfordringene som ventet. Jeg var helt ny i stillingen, og kunne ingenting om beredskapsplaner og krisearbeid. Det var naturligvis en ulempe, men i ettertid ser jeg at det også var en fordel. Det var nok av personer som var drillet i rutinene. Jeg, derimot, kunne bruke intuisjonen min og gjøre det jeg følte var riktig. Bruke sunt bondevett. Jeg er like gammel som statsministeren, og har levd et liv, møtt død og opplevd kriser, gjort feil og erfart at det likevel kommer en dag i morgen. Det var et godt utgangspunkt for å forstå hva Stoltenberg ønsket å formidle. Klokka er og justisminister Knut Storberget og statsminister Jens Stoltenberg møter verdenspressen. Bak statsrådene, mot en blå vegg, har Stoltenbergs team plassert to norske flagg. Ikke tilfeldig. Flaggene skal understreke at pressekonferansen ikke er noe Arbeider parti-stunt, men at de alvorstyngede politikerne representerer nasjonen Norge. I dag er Norge rammet av to sjokkerende, blodige og feige angrep, begynner Stoltenberg. Han snakker rolig, går ikke av veien for å bruke sterke ord som død og drept, før han kommer til budskapet til gjerningsmannen eller -mennene: Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden. Vi er en liten nasjon, men en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge. Hans Kristian Amundsen har blitt roset opp i skyene for talene han skrev for Stoltenberg etter 22. juli. Selv toner 51-åringen sin egen betydning ned. Jeg bare skrev utkastene, jeg. Statsministeren bearbeidet dem og gjorde dem til sine egne. Æres den som æres bør, sier han. Etter terrorangrepene ble det ekstremt lange arbeidsdager for statssekretæren. Når han ikke satt i møter, var opptatt i telefon eller ute på reise, var han alltid noen skritt bak Stoltenberg. Akkurat som 22. juli måtte han skape et rom til å skrive. Det eneste tilgjengelige rommet var midt på natten. Jeg sto opp klokken 3 hver natt for å skrive taler. Det var ingen annen mulighet. Men jeg visste jeg ville få en reaksjon. Jeg sov altfor lite, innrømmer Amundsen. Reaksjonen kom. 51-åringen svarte med å sove et helt døgn, stenge jobben ute i perioder og ta noen forsiktige joggeturer. Sakte, men sikkert kom han til hektene igjen, og kunne returnere til kontoret og den kommende valgkampen. Jeg er virkelig imponert over måten vi alle håndterte denne ekstreme situasjonen 20

21 Hans Kristian Amundsen på DSBs konferanse om krisekommunikasjon. Foto: Morten Harangen / DSB. Jeg sto opp klokken 3 hver natt for å skrive taler. Det var ingen annen mulighet. på. I dag diskuterer vi momenter som ikke gikk så bra. Det er riktig og viktig, men på sikt tror jeg det kommer i skyggen av det faktum at Norge, både innbyggere, presse og myndigheter, taklet hendelsene på en ekstraordinær god måte, forteller Amundsen. Applausen fyller Saga Hall. De 45 minuttene statssekretæren hadde til rådighet på konferansen, er omme, og han skal tilbake på jobb. Det jeg husker best fra disse merkelige dagene, er blant annet den takknemligheten statsministeren opplevde da han møtte foreldre som hadde mistet sine barn. Det gjorde et sterkt inntrykk. Det samme gjorde den uhyggelige stemningen som rådet da vi reiste ut i natta etter pressekonferansen den 22. Det var mørkt, sikkerheten rundt statsministeren var enorm. Var dette virkelig Norge? Det var det. 22. juli 2011 forandret Norge, hevdes det. Én ting er i alle fall sikkert: Ordet fikk sin renessanse denne dagen. De små, enkle ordene som, satt i riktig rekkefølge i gitte situasjoner, makter å gripe, bevege og løfte en hel nasjon. morten.harangen@dsb.no 21

22 22 Statsminister Jens Stoltenberg var til stede på Utøya i forbindelse med besøkene i oktober. Han ble tatt imot av DSB-direktør Jon A. Lea. Foto: Morten Harangen / DSB

23 Utøya På oppdrag fra Justisdepartementet gjennomførte DSB i august og oktober besøk til Utøya for overlevende og pårørende etter skytetragedien. Totalt valgte om lag 1600 personer å benytte seg av tilbudet. Det var avgjørende at besøkene ble gjennomført i verdige og trygge rammer. Hensikten var å gi overlevende og pårørende anledning til å se åstedene, og, så langt det var mulig, å kunne gi dem svar på spørsmål de måtte ha om hendelsene. For mange kan dette være viktig i sorgbearbeidelsen. Før besøkene på Utøya 19. og 20. august, samt 1. oktober, etablerte DSB en planleggingsgruppe hvor alle involverte etater og organisasjoner var med. Gruppen møttes daglig i Oslo, og besto av representanter for helsemyndighetene, politiet, Kripos, Sivilforsvaret, Forsvaret, Røde Kors, Arbeiderpartiet, AUF, flere departementer og DSB. Det var en rekke utfordringer knyttet til gjennomføringen av besøkene. Blant annet var logistikken krevende. Det er imidlertid DSBs oppfatning at besøkene forløp i henhold til planen, og tilbakemeldingene fra overlevende og pårørende var positive. DSB ønsker med dette å rette en stor takk til alle som bidro til gjennomføringen av besøkene. Vi registrerte en særdeles stor samarbeidsvilje og -evne hos alle involverte, fra privatpersoner og bedrifter, til etater, organisasjoner og det offentlige. Flere av dem strakk seg langt utover det man kan forvente av hjelp og imøtekommenhet. tore.drtina@dsb.no 23