Debatt. 950 tidsskrift for norsk psykologforening

Transkript

1 Illustrasjon: Simen August Askeland 950

2 Psykologkompetanse på ville veier Psykologer kan bli brukt feil i kommunene. Det er ikke psykologenes skyld, men skyldes uklar styring. Det er avgjørende at politikerne satser på psykisk helse og tar tydeligere grep. Anne-Kristin Imenes, psykologspesialist, kommunepsykolog barn og unge Nøtterøy kommune : Kommunepsykologi Blant kollegaer møter jeg fremdeles forestillingen om at psykologer i kommunene ikke skal drive med utredning, ikke behandling, ikke rehabilitering og ikke oppfølging av alvorlig psykisk lidelse. Hva skal de gjøre da? Jo kun arbeid med forebygging, tidlig intervensjon for lette og moderate vansker, veiledning og viderehenvisning. Holdningen står i skarp kontrast til veilederen for psykisk helsearbeid i kommunene (2007) og ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (2011). Loven og veilederen er begge tydelige på at kommunen har ansvar for psykisk og fysisk helse, både forebygging, utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering. Hvorfor er dette så vanskelig å godta? Jeg tror noe av årsaken ligger i føringene for helsestasjonene: Forskriften for helsestasjons- og skolehelsetjenesten fra 2003 angir at skolehelsetjenesten bare skal arbeide forebyggende og helsefremmende. Dette omfatter helseundersøkelser og rådgivning med oppfølging og henvisning ved behov, forebyggende psykososialt arbeid og opplysningsvirksomhet, og veiledning individuelt og i grupper ( 2 3 annet ledd). Altså ikke et ord om utredning eller behandling, kun følge opp og henvise videre. Om man bare har disse brillene på, kan gamle forestillinger leve videre: At kommunen kun skal forebygge, og BUP skal utrede og behandle. Da hjelper det lite med statlige midler for å øke behandlingstilgjengeligheten i kommunene. Gammel tenkning Et eksempel har kommet fra Oslo i bokform: «Ut vik lings fremmende samtaler med ungdom. Samhandling på tvers» (Olaisen, red., 2012). To psykologspesialister fra BUP er utlånt for å arbeide to hele dager i uken i skolehelsetjenesten i videregående skole. De har skrevet bok sammen med helsesøstre, BUP-ere og R-BUP-ere om et samarbeidsprosjekt «PLIS». Det er suverent bra med ut vik lings fremmende samtaler som grunnholdning sammen med tverrfaglighet hurra! Problemet er at jeg ingen steder i boken finner beskrevet hva psykologspesialistene skal gjøre som helsesøstrene ikke allerede gjør på en utmerket måte. Jeg får ikke økt forståelse av hvordan skolehelsetjenesten jobber bredere, dypere og med andre tilbud fordi de er tilført spesialistkompetanse. Jeg sitter snarere igjen med følelsen av at psykologene er formet inn i helsesøsterrollen og må gi avkall på viktige deler av sin profesjonsrolle. Lavterskelmodellen som er prøvd ut i Oslo, er ikke en del av Helsedirektoratets modellutprøvingsprosjekt for psykologer i kommunehelsetjenesten. Jeg mener modellen likevel må problematiseres fordi den markedsføres i bokform og metodikken skal undervises i på R-BUP. Problemet er at modellen tar utgangspunkt i gammel tenkning. I dette lavterskeltilbudet gjør de alt de kan for å unngå ordet behandling. Psykologenes arbeid kalles konsekvent «utviklingsstøttende samtaler», som om terapi ikke forekommer, og bare bør gjøres på BUP. Jeg spør meg: Er det slik at premissene for skolehelsetjenesten ikke passer til den nye kommunehelseloven? Er det riktig at helsestasjonsforskriften skal begrense psykologenes handlingsrom, slik det hevdes i boken? Er det riktig at psykologer må snike seg til å behandle, ved å kalle det noe annet? Skal det handle om rommet vi har, eller rommet vi må ta for å følge den nye kommunehelseloven? 951

3 Utdannet til å behandle Kommunehelsetjenesten har ansvar for å tilby utredning og behandling, mens helsestasjons- og skolehelsetjenesten ikke har det. Dette må bevisstgjøres, ellers er vi like langt. Heldigvis er kriteriene for stimuleringsmidler tydelige på dette: For alle psykologer gjelder de samme kravene, uansett hvor de fysisk plasseres: «Psykologenes arbeidsoppgaver bør omfatte kommunal kartlegging, folkehelsearbeid, tidlig identifisering og intervensjon, behandling av lettere og moderate lidelser og rehabilitering, samt oppfølging av alvorlige psykiske lidelser.» Gamle forestillinger lever videre: At kommunen kun skal forebygge, og BUP skal utrede og behandle. Da hjelper det lite med statlige midler for å øke behandlingstilgjengeligheten i kommunene Helsesøstre jeg kjenner, har sårt savnet et kommunalt oppfølgings- og behandlingstilbud for barn med psykiske vansker. De har ikke etterspurt at jeg som psykolog skal drive med w samtaler det er en selvfølge. Skolehelsetjenesten har manglet et nærmere alternativ enn BUP noe mer enn helsesøstrene kan tilby selv; en annen kompetanse. Men i Oslos PLIS-prosjekt usynliggjøres helseprofesjonenes ansvar. Det er som om de skal gjøre det samme, som om forskjellene mellom helsesøster og psykolog ikke finnes. Men bare psykologer og leger er utdannet til å diagnostisere og behandle psykiske lidelser. Det er feil som det står i boken at bare leger og spesialisthelsetjenesten kan gjøre suicdivurderinger. Det er det psykologer og leger som kan. PLIS-prosjektet fra Oslo viser med all tydelighet at det haster å lage en samlende veileder for bruk av psykologer i kommunene. Vi må snakke sant Jeg mener ikke at kommunepsykologer bare skal utrede og behandle. Vi skal ut av kontorene, ha lav terskel og jobbe på arenaene til barn og unge; både hjemme, i barnehagen og på skolen. Vi skal være synlige, tilgjengelige, proaktive og handlingsorienterte. Vi skal ta i bruk varierte og fleksible arbeidsmåter. Vi skal jobbe tverrfaglig. Vi skal gjøre både systemarbeid og individarbeid, forebygging og behandling. Kommunen er et bra sted for dette. Men vi må snakke sant om hva vi gjør. Når vi setter i gang målrettede intervensjoner mot psykiske vansker, så behandler vi faktisk. Det kalles (korttids) terapi. Når vi lytter til historier og spør etter symptombildet, så kartlegger vi ut fra kunnskap om psykiske lidelser. Gjemt bak angst og depresjon kan det ligge så mye mer. Vonde historier og uoppdagede vansker. Det vet psykologer, derfor har vi alltid et utredningsperspektiv med oss. I førstelinjen gjør vi grovmasket utredning og diagnostiserer vanlige vansker. Findiagnostisering av sammensatte tilstander og vanskelige utredningsoppgaver hører til spesialisthelsetjenesten. Tidlig hjelp alltid best Nå er det valg. Psykisk uhelse koster samfunnet 70 miliarder kroner i året og er vårt dyreste helseproblem, større enn fedme eller kreft. Ser politikerne hvor stort problemet er? Blir krafttak for psykisk helse satt på dagsordenen av partiene? Saken er så viktig at den ikke må gjøres til en profesjonskamp eller interessekamp. Det trengs både kommunepsykologer, forsterket helsesøstertjeneste, satsing på PPT, styrket barnevern, foreldreveiledningsprogrammer og bedre tjenester i rusfeltet. Det er i kommunen vi kan hjelpe raskt og løsningsorientert. Om det er små eller store vansker, har ingen betydning, tidlig hjelp er viktig uansett. Det er ikke alvorligheten det kommer an på, men på hvilke tiltak som trengs, og hvilken arena som best kan gi hjelpen. For å nå dette målet må psykologene brukes riktig, og politikerne må våge å ta tydelige styringsgrep, med planer, veiledere, penger og langsiktig satsing. Den nye kommunehelseloven må bli mer enn fagre ord. Og ikke minst: Vi må kvitte oss med gamle forestillinger om hva en psykolog i kommunen ikke kan gjøre. l 952

4 Retningsvalg for psykisk helse Heller ikke Psykologforeningen må glemme at det er mye som går i riktig retning i norsk helsevesen. Helén Ingrid Andreassen, sentralstyremedlem i AUF og psykologstudent Marianne Bjørnestad, skribent i Speilvendt og jusstudent : Stortingsvalget 2013 Det er den velutbygde velferdsstaten som gjør at de aller, aller fleste lever gode liv i Norge. Det er lett å fragmentere velferdsordningene, men det tar lang tid å bygge dem opp igjen. Høyre og Frp ønsker skattekutt på mellom 25 og 100 milliarder kroner for de aller rikeste, det betyr betydelig mindre til spleiselaget. Samtidig har Høyre initiert en helsereform det fremdeles er uklart hva det vil koste å implementere, og man kan lure på hvor de skal få pengene fra. Psykiske lidelser er ofte sammensatte og komplekse, og det handler om mye mer enn samfunnsmodell. Vi tror likevel at mye psykisk problematikk kan forebygges gjennom et inkluderende skolesystem, gode sosiale nettverk, arbeid til alle, og gjennom å sikre et godt og tilgjengelig helsetilbud. Riktig retning Selv om mye fremdeles kan bli bedre, er det også mye som går i riktig retning i norsk helsevesen. Aldri har så mange fått behandling for psykiske lidelser som i 2011, ifølge Norsk pasientregister. Det er bevilget 190 millioner kroner til kommuner som vil ansette psykologer, i 2012 har 12 kommuner fått tilskudd til å starte et tilbud kalt «Rask psykisk helsehjelp», og i statsbudsjettet for 2013 er det lagt til rette for en generell vekst i pasientbehandlingen i spesialisthelsetjenesten på vel to prosent fra 2012 til Dette er den høyeste budsjetterte aktivitetsveksten for helseforetakene noensinne. Videre har de rødgrønne satset på skolehelsetjenesten. Et tilgjengelig tilbud er avgjørende for å fange opp ungdom som sliter. I mai la regjeringen 180 millioner kroner på bordet for å skaffe flere helsesøstre. Det er fint at Psykologforeningen har en kritisk rolle i offentligheten. Vi mener likevel at foreningen i månedene før stortingsvalget gjennom innlegg og uttalelser Aldri har så mange fått behandling for psykiske lidelser som i 2011 i for stor grad har unnlatt å se på det som faktisk er blitt bedre på psykisk helsefeltet de siste årene. Høyre om? Det er flere enkeltpunkter i Høyres partiprogram vi kan stille oss positive til, men samtidig er skattelettelser, økt privatisering og tjenesteshopping ikke forenlig med det som fører til god psykisk helse. Psykologens rolle må ses i en samfunnsmessig kontekst. en om psykisk helse kan ikke reduseres til kun å handle om direkteoverføringer til det psykiske helsevernet. l 953

5 Psykologer er del av primærhelsetjenesten Tilgjengeligheten av tjenester for personer med både lettere og tyngre psykiske lidelser er for dårlig, ventelistene er for lange, og det er for tilfeldig hvem som får hjelp når. Vi trenger flere psykologer, et bedre lavterskeltilbud og en ny opptrappingsplan. Rebekka Borsch, stortingskandidat Buskerud Venstre/sentralstyremedlem Venstre : Psykisk helsepolitikk Folkehelseinstituttet anslår at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene for psykiske lidelser i Norge beløper seg til mellom 60 og 70 mrd. kroner årlig. Depresjoner er den enkeltsykdommen som koster staten mest, vesentlig mer enn henholdsvis hjerte- og karlidelser, kreftsykdom, trafikkulykker og alkoholskader. Ifølge Folkehelseinstituttet står psykiske lidelser for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av kostnadene for uførepensjon. En av tre som mottar uføretrygd for psykiske lidelser, sier at de aldri har søkt hjelp for problemene sine. Alt dette burde tilsi en kraftig politisk satsing for å bedre forebyggings- og behandlingstilbudet for psykisk helse. Ut - vik lingen går dessverre ikke riktig vei: Ved utgangen av 2012 sto over 9000 voksne og nesten 3400 barn i kø for psykisk hjelp i Norge. Tall fra Norsk pasientregister (NPR) viser at gjennomsnittlig ventetid innenfor psykisk helsevern for voksne har økt fra 2011 til Samtidig er det registrert 1400 brudd på behandlingsgarantier, og ifølge Psykologforeningen blir det jukset med ventelister over hele landet. I tillegg har tallet på kliniske psykologer med driftsavtaler gått ned i de siste årene. Der folk bor I 2009 mottok ca. 70 prosent av voksne med psykiske lidelser behandling både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Det er stor grunn til å tro at mange problemer som havner i spesialisthelsetjenesten, ville blitt løst i førstelinjetjenesten dersom det var et godt utbygd tilbud i kommunene. Mangelen på lavterskeltilbud fører til at pasienter raskere henvises videre, noe som gir lange ventelister som igjen kan føre til at mange blir sykere mens de venter på hjelp. Dette er samfunnsøkonomisk ulønnsomt, i tillegg til at det forringer livskvaliteten til pasienten. Venstre mener at tilgangen til et psykisk helsetilbud må bli en like selvfølgelig del av primærhelsetjenesten som allmennlegetjenesten, helsesøster- og fysioterapitjenesten. Psykologer er del av primærhelsetjenesten. Venstre vil derfor at hovedsatsingen innenfor psykisk helse må skje i primærhelsetjenesten. Både forebygging, behandling og rehabilitering bør i hovedsak skje på kommunalt nivå og knyttet til de distriktspsykiatriske sentrene (DPS). Mer opptrapping Venstre fremmet i mars 2013 et forslag om lavterskeltilbud innenfor psykisk helse i kommunene. Her foreslår vi blant annet å styrke tilskuddsordningene slik at 954

6 Kommunesatsing: Partiet Venstre foreslo i mars 2013 å styrke tilskuddsordningene slik at flere psykologer ansettes i kommunene, en opptrappingsplan for psykisk helse, styrket forsk ning på psykisk helse, og en opptrapping for helsestasjonene, skriver Venstres Rebekka Borsch. Illustrasjon: YAY Micro Venstre mener at tilgangen til et psykisk helsetilbud må bli en like selvfølgelig del av primærhelsetjenesten som allmennlegetjenesten, helsesøster- og fysioterapitjenesten flere psykologer ansettes i kommunene, en opptrappingsplan for psykisk helse, styrket forsk ning på psykisk helse, og en opptrapping for helsestasjonene. I Venstres alternative statsbudsjett styrket vi det psykiske helsearbeidet i kommunene med 100 mill. kr mer enn regjeringen. I tillegg styrket vi helsesøstertjenesten med 75 mill. kr. I dag er det stor usikkerhet knyttet til finansieringsordningene mellom spesialisthelsetjenestene og kommunene. Dette, sammen med en presset kommuneøkonomi, hindrer kommunene i å forberede seg til at samhandlingsreformen også skal inkludere psykiske helsetjenester i Det er uheldig at behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten allerede nå synes å bli trappet ned uten at helsetilbudet er bygget opp i kommunene. Store besparelser Et godt utbygd psykisk tjenestetilbud i kommunen vil gi store besparelser for helsevesenet fordi man kan forhindre at små problemer får utvikle seg til å bli store og dyre helseutfordringer som havner i spesialisthelsetjenesten. Flere må få hjelp til å håndtere utfordringer knyttet til normale livssituasjoner, som skilsmisse, fødselsdepresjoner og dødsfall. I snitt har to av tre kommuner ikke en eneste psykolog ansatt. Helsedirektoratets tilskuddsordning «Psykologer i kommunehelsetjenesten» er et prisverdig virkemiddel, men langt fra tilstrekkelig for å sette kommunen i stand til å innfri forpliktelsene etter helse- og omsorgstjenesteloven og for å kunne tilby innbyggerne et lavterskeltilbud som Venstre mener er nødvendig. Informasjon og opplysning er hjelp til selvhjelp. Vi ser at faste tider for helsetjenesten på ungdomsskolene og videregående skoler har gitt betydelige, og økende, besøkstall. Vi ser også at flere gutter tar kontakt. En nasjonal opptrapping for helsestasjonene og skolehelsetjenesten er derfor et svært viktig tiltak som vil gi langsiktig effekt. Venstre kommer til å fortsette å sette fokus på utfordringene rundt psykisk helse i kommunene. Dette gjør vi fordi vi setter folk først og enkeltmennesket i sentrum av all politikk. l 955

7 Kulturvern kan være godt barnevern Vi trenger ikke etnosentriske eller kulturrelativistiske ideologer, men fagfolk som er trygge på komplekse vurderinger. Judith van der Weele, psykologspesialist klinisk voksen : Barnesakkyndighet Jeg ble intervjuet av Psykologtidsskriftet om barnesakkyndighet og forskning, og Ragnar Kværness skrev i augustutgaven et debattinnlegg der han reagerer på noen av uttalelsene mine. Det er overraskende at Kværness, en spesialist i barne- og ungdomspsykologi, reagerer på viktigheten av å sette psykologiske fenomener inn i en kulturell kontekst for å forstå dem, ettersom dette er noe som vektlegges verden over i forvaltning, helsepraksis og diagnose. «Kulturelle formuleringer» DSM V sier: «All forms of distress are locally shaped, including the DSM disorders» (APA, 2013, s 758). DSM V har med dette bakteppet videreført «kulturelle formuleringer» som fulgte med DSM IV. Intervjuguiden skal bistå klinikere i vurderinger av komplekse (kulturelle) problemstillinger. Intervjuet inneholder en seksjon hvor klinikeren blant annet skal vurdere maktforholdet mellom klient og behandler. Våre egne etiske retningslinjer, som psykologer, sier også en del om varsomhet knyttet til kulturelle, klassemessige og kjønnsmessige forutsetninger. «Etnosentrisitet» Ett mål må være at kulturelle forhold ikke misforstås som omsorgssvikt, og at omsorgssvikt ikke misforstås som kultur. Her er det utfordringer på mange plan, for eksempel knyttet til håndtering av kulturelt relative og kulturelt absolutte perspektiver på oppdragerpraksis. «Etnosentrisitet» er et samfunnsfaglig begrep og ikke mitt påfunn. Det beskriver hvordan våre egne perspektiver ses på som allmenngyldige. Et eksempel på norsk oppgjør med etnosentrisme er ut vik ling av en kjønnet forståelse av virkeligheten. Vi har også hatt en kultur som har vært heterofilt privilegert, nå er dette endret takket være en tydeliggjøring av etnosentrisiteten av heterofil dominans. Ragnar Kværness mener tilsynelatende at samme handlinger eller atferd betyr det samme i alle kulturer, og at det alltid må forstås likt «Kulturvern» Kulturvern kan være alt annet enn godt barnevern. Mange som har utviklet en bevissthet knyttet til kultur, vegrer seg for å krenke den andres «kultur». Frykten for å være rasistisk i holdning eller diskriminerende i praksis kan føre til handlingslammelse hos en utreder. Vekt på kulturelle tradisjoner (for eksempel norske foreldres drikkevaner når barn er til stede, eller vold som intendert god oppdragelse) kan hindre en fagperson i å gjøre nødvendige vurderinger av barnets beste. Da er «kulturvern» slett ikke barnevern. Faren med relativisme er undervurdering av overgrep mot barn. Man vil kunne betegne (skadelig) kulturell praksis som naturlig, og man vil dermed kunne bagatellisere overgrep og vi får følgelig «falskt negativer». Absolutte verdier hos en utreder kan medføre «falskt positiver»: overidentifisering av overgrep. Her vil intervensjoner også skade det unike barnet, familien og dens nettverk. Mitt ståsted i dag er en ikkerelativ holdning til overgrep med vekt på barnets opplevelse heller enn omsorgsgiverens intensjon. Samtidig anvender man en relativistisk tilnærming i vurdering av hjelpetiltak, med vekt på endringsteorier, på familiens dilemmaer, og på oppbygging av en sterk allianse med klientene. Og ja, «kulturvern» kan være svært godt barnevern. Bare spør samiske historikere om norsk praksis i nær fortid. Assimileringspraksisen som samiske barn ble utsatt for, har for mange medført både lavt selvbilde, marginalisering og skam knyttet til biologisk opphav. Er vi varsomme 956

8 1. Øvreeide-utvalget: NOU 2006: 9 «Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker» Dagens register over sakkyndige bør bør også vise om sakkyndige har fått trening i anerkjent samtalemetodikk som er tilpasset samtaler med barn. Det må være mulig å bli fjernet fra jevnlig. det akademiske grunnlaget for barnesakkyndig arbeid. e BARNEOMBUDET MENER DISKUTERER SAKKYNDIGHET: Foto: E. Johansen, BLD Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bør jevnlig arrangere oppdateringskurs for sakkyndige. Det sakkyndigregisteret. 705 Temasak Magasinet Sakkyndigrollen må kvalitetssikres bedre An-Magritt Aanonsen SLÅR ALARM IGJEN: Leder av Barnesakkyndig kommisjon An-Magritt Aanonsen er bekymret over mangelen på forskning om sakkyndigrollen i Norge. Foto: E. Johansen, BLD VIL FORSKE: Psykologspesialist Judith van der Weele er bekymret over psykologers kompetanse om minoritetsfamilier. Nå vil hun forske på sakkyndigrapporter. Foto: Privat Så skjedde det ingenting. Psykologtidsskriftet. Kommisjonen hun leder gjennomgår alle sakkyndigrapporter i barnevernssaker, og ble opprettet etter diges virksomhet ville styrket seg med ten ikke finnes forskning her. Og det er som vil finne ut om barnesakkyndige mer og bedre forskning på norske forhold. Det er svært bekymringsfullt at det nes- alvorlig at departementet ikke har gjort Hun sier at det så langt har vært relativt liten interesse og initiativ fra forsk - som et problem. Men det finnes steder Det er vanskelig å få støtte til forsk- nings miljøene. På et seminar hos barneminister Inga sakkyndighetsarbeid (se boks med punkter s. 705). Historisk psykolog-forskning psykologer bryter fagetiske regler på dette feltet ved at de ikke tar hensyn til egne Etter det Psykologtidsskriftet kjenner til, er det så godt som ingen forsk ning på bar- refleksjon rundt vestlig psykologisk teori, mener van der Weele. reeide-utvalget fant i 2006 var en avhandling av Kirsten Sandberg, nå jussprofessor triske. Van der Weele sier at hun er glad for at nesakkyndigrollen i Norge. Det eneste Øv- ved Universitetet i Oslo. Hun analyserte En god del av det vi lærer om livet og en bunke sakkyndigrapporter da hun fornevernet i muntre til utvikling av feltet. sket på oppheving av omsorgsvedtak i bar- Nå ser det ut til at Judith van der Weele kan bli historiens første psykolog som forsker på barnesakkyndigrollen i Norge. Ideen hennes er å se på 50 sakkyndigrapporter mene i kommisjonen ikke har hatt god nok oversikt over forsk ning i feltet, for som involverer minoritetsfamilier. Hun har søkt om støtte fra Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI). 706 Jeg håper på penger til et forprosjekt vært i kontakt med oss om dette, sier BSKlederen. «Mor og barn har lite øyekontakt» drøfter dette i et krysskulturelt perspektiv. En sakkyndig kan for eksempel skrive at «mor og barn har lite øyekontakt», i verden hvor samspill med små barn er preget av fysisk kontakt, ikke øyekontakt. løses vurderinger av dysfunksjonalitet? portene. Ikke minst å se på dem som har klart å gjøre dette på en god måte. Vi sakkyndige jobber jo lite sammen, sier van der Weele. Psykologspesialisten mener norske faglige begrensninger og til kulturell kontekst. Utdanningen inneholder lite kritisk psykologien er ikke allmenngyldige, universelle fenomener. Vi er faglig etnosen- Barnesakkyndig kommisjon ønsker å opp- Men jeg har merket meg at medlem- eksempel om krysskulturell ut viklingspsykologi og krysskulturell tilknytningslitteratur. Magasinet Barneministeren er bekymret over flere sider ved sakkyndighetsfeltet. Forskning er avgjørende for å sikre at sakkyndigarbeid blir gjort på en måte som best tar hensyn til barna. Vurderingene som gjøres av sakkyndige, skal være kunnskapsbaserte, og derfor må vi styrke utdanningsinstitusjonene på dette feltet. Det sier barneminister Inga Marte Thorkildsen. Psykologtidsskriftet intervjuet henne i etterkant av seminaret hun inviterte til i juni. - Vi ser nå på hvordan vi kan få på plass midler til forskning, sier Thorkildsen. Barneministeren opplyser også at en evaluering av ordningen med Barnesakkyndig kommisjon vil komme i løpet av året. Der vil departementet blant annet se på kommisjonens sammensetning. I dag er det 13 psykologspesialister og to barnepsykiatere som sitter i Barnesakkyndig kommisjon. Det kan for eksempel tenkes at vi bør ha inn jurister og andre faggrupper i Barnesakkyndig kommisjon. over flere sider ved sakkyndighetsfeltet. som ikke legger skjul på at hun er bekymret Departementet vil også se på dagens Målet må være et mer barnevennlig klageordning på sakkyndige psykologer. system, enten det gjelder saker ut fra barneloven eller barnevernloven. Vi må også bryte Det er mulig at vi trenger et offentlig klageorgan for sakkyndige, sier Thorkildsen, ned skottene mellom de to lovene. Bør også se på barnevernet Psykologforeningen forvalter ingen forsk - Disse spørsmålene kunne vært supplert med utallige andre, sier Skuterud. ningsmidler. Men fagsjef Anders Skuterud under lupen. Psykologforeningen kan forsøke å få andre barneverntjenestene faktisk fungerer. l i foreningen hilser forsk ning på sakkyndigrollen velkommen, og han framhever at organisasjoner til å støtte krav om forskning. Vårt bidrag vil være å tydeliggjøre ønskede forsk nings oppgaver og på ulike måter arbeide for at disse blir realisert, sier Fagsjefen ønsker forsk ning om hvordan Vi vet forbausende lite om hvordan Tips? Send til oystein@psykologtidsskriftet.no. Les mer om sakkyndighet og forskning på: ohelmikstol/ Skrivetips Dag Gundersen, ordbokredaktør og professor i nordisk språkvitenskap 707 Temasak Barnesakkyndighet Endelig bittelitt forskning på sakkyndige Så godt som ingen har forsket på barnesakkyndiges arbeid. Judith van der Weele kan bli historisk. Tekst: Øystein Helmikstøl Alarm. Igjen: Ingen forsker på sakkyndige psykologers arbeid med barnevernssaker eller på barnesakkyndigrollen generelt. Ingenting skjedde Et enstemmig utvalg 1 slo alarm om dette i en utredning for Barne- og likestillingsdepartementet i Utvalget, ledet av psykolog Haldor Øvreeide, var bekymret over at det ikke finnes noen hovedstillinger i barnesakkyndighet ved norske universitet, og understreket at forsk ning på dette feltet er en viktig del av fagut vik lingen og kvalitetssikringen. Utvalget foreslo at Barne- og likestillingsdepartementet skulle synliggjøre hvilke spesifikke kvalifikasjoner den sakkyndige har. Registeret registeret. Registeret må opp dateres Barneminister Inga Marte Thorkildsen inviterte i juni til seminar om sakkyndighet. ta initiativ overfor universiteter og relevante forsknings institusjoner for å styrke bør stilles som vilkår at sakkyndige deltar på disse kursene for fortsatt å stå i Dommeren bør som hovedregel velge en sakkyndig som står oppført i sakkyndigregisteret. Hvis man velger en annen sakkyndig, må dette særlig begrunnes. Kilde: Barneombudet.no, rapporten «Barnas stemme stilner i stormen». Det sier An-Magritt Aanonsen, leder i Barnesakkyndig kommisjon (BSK) til i høst og rapportanalyser i 2014, og signalene er positive. An-Magritt Aanonsen applauderer. Jeg synes det er veldig positivt at hun vil forske på minoritetsfamilier. Hun har at Øvreeide-utvalget la fram sine forslag. Sakkyndighetsarbeidet og de sakkyn- noe som helst for å få forsk ning på dette feltet, sier Aanonsen. nings prosjekter hvis du ikke har et forsknings miljø å støtte deg til, sier Aanonsen, og framhever metodikk som et viktig område å forske på. Marte Thorkildsen nylig etterlyste også barneombud Anne Lindboe forskning om sakkyndighet. Barneombudet fyrte av en bredside med kritikk mot dagens Vurderinger rundt oppdragelse og minoriteter er komplekse, mener van der Weele, Det kan oppfattes som respektløst og invaderende med øyekontakt. Og hvordan Jeg ønsker å se på hvordan sakkyndige drøfter disse problemstillingene i rap- Vil få på plass penger Skuterud. LES MER: barn og foreldre opplever sakkyndigarbeidet, om rapportene opplyser nemnd og retten på en god måte, om det gis riktige anbefalinger og om de sakkyndige tar i bruk ny kunnskap på feltet. Han understreker at det ikke bare er det sakkyndige arbeidet som bør settes FOTO: FLICKR.COM/ARBEIDERPARTIET Svar til Karl Halvor Teigen I juniutgaven ber Karl Halvor Teigen meg svare på ett av vår tids virkelig store og brennende språkspørsmål: Når kan man bruke betegnelsen psykolog? Professor Teigen gjør meg en glede ved å vise at han leser mine små språktips i Tidsskriftet, men en altfor stor ære når han vil gi meg rollen som deus ex machina, guden i det antikke drama som blir firt ned fra loftet for å løse en floke som menneskene ikke greier å løse selv. Men jeg kan jo slå følge på Teigens egen vei til løsningen: Finn på en unik yrkestittel. Det unike kan være et forledd: sivilpsykolog, diplompsykolog, masterpsykolog, allmennpsykolog eller en etterhengt tilføyelse: psykolog 1. klasse, eventuelt psykolog 2. klasse. Det må da finnes noe brukbart som er entydig og dertil seriøst? Det stemmer for øvrig ikke at ikke hvem som helst kan kalles psykolog, eller kalle seg selv det. Så lenge de ikke gir seg ut for profesjonelle og vil tjene penger på det, er det fritt fram. Enhver tenkelig tittel kan ha et liv utenfor profesjonen. Et par passende sitater: «Det er Viljen, som det gælder» (Ibsen, Brand, 2. handling), og «Gaaer hen, I Skab halse, og forliger Sagen» ( Holberg, Den politiske Kandestøber, V, 2). HISTORISK FORSKNING: Psykologspesialist Judith van der Weele sa i juli at hun er bekymret over psykologers kompetanse om minoritetsfamilier. Hun kan bli første psykolog som forsker på barnesakkyndige i Norge. nok i møte med sårbare grupper? Mon tro om muslimske barn i dag utsettes for samme krefter som samiske barn har blitt møtt med før? Og kan vi, ved kartlegging av barnas kulturelle leveverden, oppdage ressurser som ellers ville ha forblitt skjult? Finnes det her kilder til resiliens? Mon tro om muslimske barn i dag utsettes for samme krefter som samiske barn har blitt møtt med før? Kulturvern eller barnevern? Forsk ning på sakkyndighet må baseres på fag. Ikke ideologi. Ragnar Kværness Spesialist i klinisk psykologi barn og unge DEBATT: BARNESAKKYNDIGHET Judith van der Weele forteller i Psykologtidsskriftets juliutgave at hun vil bruke forsk nings midler til å finne ut om barnesakkyndige mestrer noe hun kaller «krysskulturelt perspektiv». Hun forsøker å illustrere begrepet med et sitat fra en sakkyndigrapport der den sakkyndige problematiserer at mor og barn har lite øyekontakt. Ifølge van der Weele avslører vedkommende dermed «lite kritisk refleksjon rundt vestlig psykologisk teori». Det finnes nemlig «steder i verden hvor samspill med småbarn er preget av fysisk kontakt, ikke øyekontakt», ifølge van der Weele. Hva mener hun egentlig? Sikter hun til folkegrupper og kulturer der barn skal vise underdanighet og fryktbasert «respekt» ved å vike blikket? Der barn som ser de voksne inn i øynene, anses å utfordre de voksnes patriarkalske autoritet? Mener van der Weele at barn med en slik kulturell bakgrunn har en annen biologi og psykologi enn «vi» har? Eller mener hun at blikkontakt mellom barn og omsorgsgiver generelt sett er uvesentlig i utvik lingen av sentrale ferdigheter som tilknytning og sosialt samspill? Utelukker van der Weele at kulturell praksis også kan være skadelig for barn? I Norge var det frem til 1972 eksplisitt tillatt, og for mange sett på som en plikt, å slå barn. Mener van der Weele at denne i høyeste grad kulturbaserte praksisen ikke var (og er) skadelig? Når man skal vurdere betydningen av lite øyekontakt mellom foreldre og barn, er det selvfølgelig relevant om foreldrene kommer fra en kultur der øyekontakt er tabuisert. Men å mene, som det ser ut til at van der Weele gjør, at lite øyekontakt ikke er noe problem, er underlig fra en psykolog. Utelukker Judith van der Weele at kulturell praksis også kan være skadelig for barn? Van der Weele forteller om en ambisjon for forsk ningen sin: hun vil bekjempe det hun kaller «faglig etnosentrisitet». Det er på tide med forsk ning på sakkyndighet. Men skal den være nyttig, må den baseres på fag, ikke ideologi. l rkvaerness@yahoo.com Øyekontakt Øyekontakt-eksemplet i intervjuet med meg i juliutgaven var kun en illustrasjon på noe som kan mistolkes i kulturell kontekst. Så vidt meg bekjent er det ikke forsk nings messig belegg for å hevde at manglende øyekontakt alltid er uttrykk for dårlige omsorgsevner. Mindre øyekontakt kan bety, men trenger ikke å bety, verken underdanighet eller et skadet samspill. Kværness mener tilsynelatende at samme handlinger eller atferd betyr det samme i alle kulturer, og at det alltid må forstås likt. Det er uttrykk for nettopp den faglige etnosentrisitet jeg kritiserer. Det er ikke et faglig, men et ideologisk standpunkt. REAGERTE PÅ INTERVJU: Psykologspesialist Judith van der Weele kan bli første psykolog som forsker på barnesakkyndige i Norge, og ble intervjuet om dette i juli. Ragnar Kværness reagerte i etterkant på uttalelser van der Weele kom med i intervjuet. Vi trenger fagfolk som er trygge på komplekse vurderinger, ikke etnosentriske eller kulturrelativistiske ideologer. Jeg ønsker gode systematiske drøftinger av dysfunksjonalitet, som er etterprøvbare for dem som skal ta beslutningene. Jeg vil ha beskrivelser på hva som er universelle og kontekstuelle faktorer for god utvikling. Psykologer har i kraft av utdanningen en avansert analysekompetanse. Ved å trekke inn flere dimensjoner i vurderinger sikrer vi både den enkeltes menneskerettigheter og fremmer grunnlag for trygg oppvekst. Det er en del av vår kjernekompetanse og hindrer oss i overforenkling av komplekse problemer. Forsk ning på sakkyndighet, kultur og etnisitet knyttet til omsorg er i sentrum av psykologisk teori og er alt annet enn ideologi. l