Undersøkelser av gyte- og oppvekstområder for aure i Lågen og Otta med sidevassdrag:

Transkript

1 Undersøkelser av gyte- og oppvekstområder for aure i Lågen og Otta med sidevassdrag: Nord-Fron og Sel kommune, strekningen Harpefossdammen- Otta sentrum-kommunegrensa Vågå ESBEN MOLAND OLSEN 2002 Dykkeregistrering av gyteområder for aure. Foto: Atle Rustadbakken

2 FORORD På oppdrag fra Nord-Fron og Sel kommune er det utført fiskeundersøkelser i Lågen og Otta med sidevassdrag, på strekningen Harpefossdammen Otta sentrum kommunegrensa mot Vågå. Undersøkelsen er finansiert av Nord-Fron og Sel kommune med tilskudd fra Fylkesmannen i Oppland. Undertegnede har vært ansvarlig for planlegging, feltarbeid, og rapportskriving. Målsetningen har vært å kartlegge viktige gyte- og oppvekstområder for aure i dette området. Jeg håper denne rapporten kan gi et konstruktivt bidrag til arbeidet med forvaltningen av de verdifulle fiskeressursene i området. Et slikt stort vassdragssytem vil i utgangspunktet ha et mangfold av ulike naturtyper som gjennom god forvalting kan gi grunnlag for en stor og livskraftig aurestamme. God forvaltning krever imidlertid inngående biologisk kunnskap om systemet, og det å lære et slikt komplisert system å kjenne krever betydelig innsats, kontinuitet og samarbeid. Denne undersøkelsen er derfor først og fremst ment å bidra til en plattform som man kan bygge videre på. Jeg vil forøvrig rette en stor takk til Finn Gregersen, Johannes Holmen, Atle Rustadbakken, Thomas Westly, Stein I. Johnsen, Håkon Gregersen og Dag Ø. Ingierd for flott innsats i felt og mange gode innspill underveis. Oslo Esben Moland Olsen 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Sammendrag 4 Innledning 5 Medtoder..6 Resultater Diskusjon...16 Referanser..17 Vedlegg 3

4 SAMMENDRAG Gyte- og oppvekstområder for aure ble undersøkt i Lågen og Otta med sidevassdrag, på strekningen Harpefossdammen - Otta sentrum - kommunegrensa mot Vågå. Til tross for høy innsats ute i elva under gode forhold (dykkeundersøkeler ved lav vannstand og god sikt) så ble det ikke observert større ansamlinger av gytefisk i undersøkelsesområdet. En kort sjekk i et kjent gyteområde lengre oppe i Lågen dokumenterte at fisken hadde samlet seg på gyteplassen og var i gang med gytingen. I selve undersøkelsesområdet fant vi likevel kun spredte par med gytefisk fordelt på noen få områder. Ettersom dette er et stort og komplisert vassdragssystem, så kan det ikke utelukkes at vi har oversett enkelte gyteområder. Det gir likevel grunn til bekymring at ingen større ansamlinger av gytefisk ble observert gjennom hele det undersøkte området. Intervjuer med lokale og tilreisende fiskere tyder på at det har vært en nedgang i aurefangstene de siste årene. Det er sannsynlig at en slik nedgang i aurebestanden skyldes menneskelige inngrep, som har bidratt til å homogenisere elveløpet. Flomsikring og grusuttak i ørmasseområdene, der elva har avsatt rygger (ører) med grus, har trolig redusert aurens gytemuligheter. Dette gjelder spesielt for elvedeltaet nedenfor Otta sentrum. I dette tidligere dokumenterte gyteområdet fant vi ikke gytefisk. Selv om vi kun observerte enkelte par av gytefisk, så har vi likevel gjort et forsøk på å kartfeste potensielle gyteplasser basert på observasjoner av mulig gytegrus. Vi fant noen områder med ansamlinger av grus, samt flekker med grus bak større steinblokker nedover i undersøkelsesområdet. Dette kan tyde på spredt gyting, selv om observasjoner av potensiell gytegrus ikke nødvendigvis betyr at man har funnet en gyteplass. Auren er kresen i valg av gyteområder, og observasjoner av selve gytingen er nødvendig for å fastslå beliggenheten med sikkerhet. Tettheten av ungfisk ble undersøkt med elektrisk fiskeapparat, og varierte mye mellom ulike lokaliteter. Rundt øyene nord for Kvam fant vi nesten ikke yngel, mens det var bra med yngel rundt øyene syd for Otta. Fraværet av gytefisk i området syd for Otta kan tyde på at mye av yngelen her er rekruttert fra dokumenterte gyteområder i Lågen nord for samløp med Otta. De undersøkte sidevassdragene hadde generelt ganske lav tetthet av aure. Unntaket var Sula/Evju som renner ut like over Harpefossdammen. Denne sidebekken kan ha potensiale til å produsere betydelige mengder aure. Lågen ovenfor samløp med Otta produserer også bra med yngel. 4

5 INNLEDNING På oppdrag fra Nord-Fron og Sel kommune er det gjennomført fiskeundersøkelser i Lågen og Otta med sidevassdrag. Undersøkelsen omfattet strekningen fra Harpefossdammen til Otta sentrum, samt strekningen fra Otta sentrum opp til grensa mot Vågå kommune (fig. 1). Formålet med undersøkelsen var å kartlegge viktige gyte- og oppvekstområder for aure i det aktuelle området, slik at disse områdene kan forvaltes på en fornuftig måte og skjermes mot inngrep i framtiden. Det undersøkte området er en del av et stort og variert elvesystem (for detaljer, se Anonym 2001). I et slikt system kan det finnes mange delbestander av aure, og individer i hver bestand vil ta i bruk ulike habitater gjennom sin livssyklus og til ulike tider av året (se f. eks. Gregersen 2000). Auren stiller relativt store krav til gyteområder. Små fisk kan gyte i relativt fin grus, mens stor aure gyter i grovere substrat. Grus av valnøttstørrelse blir generelt sett regnet for å være bra. Gytingen foregår på høsten, og eggene plasseres nede i grusen der de utvikler seg fram til klekkingen neste vår. Det er derfor viktig med god oksygentilførsel nede i substratet. Auren vil ikke gyte i områder der sterk sedimentasjon tetter igjen hulrommene mellom steinene. Et annet viktig moment er at grusen på gyteplassen må være tålig stabil slik at rogn/plommesekkyngel ikke knuses i vårflommen. Dette kan ha stor betydning i Lågen, der menneskelige inngrep kan ha bidratt til å gjøre elvesubstratet mer ustabilt (F. Gregersen, fylkesmannen i Oppland, pers. med.). Etter klekking søker gjerne ungfisken inn på relativt grunne områder, og den krever mye skjulesteder for å trives. Bak steiner, røtter o.l. finner den ly mot strømmen, skjul mot fiender og god tilgang på mat. Ungfisken hevder territorier, og jo flere egnede territorier som finnes, jo flere fisk er det plass til. Et homogent elveløp uten variasjon i substratet er derfor dårlig egnet til å sikre god rekruttering i en aurebestand. Etter at auren når en viss størrelse søker den gjerne nye områder der næringstilbudet er best mulig, slik at den kan vokse godt fram mot kjønnsmodningen. Slike beiteområder kan finnes ute i hovedelva, i stilleflytende partier, lengre ned i vassdraget der næringsforholdene kan være bedre, eller ute i innsjøer. Her kan auren øke veksthastigheten sin kraftig ved å gå over fra å spise insekter til å spise andre fisk. Menneskelige inngrep som kan skade aurebestander omfatter bl. a. uttak av grus på aurens gyteplasser, utretting av elveløp og fjerning av masser slik at skjulmulighetene for ungfisken reduseres, samt fjerning av kantvegetasjon. Grusuttak og flomsikring har det siste tiår vært meget omfattende i Otta/Lågen (F. Gregersen, pers. med.). Dette kan ha stor negativ innvirkning på aurens gytemuligheter, ettesom gyteområdene typisk vil bestå av grus av økonomisk betydning. Den essensielle betydningen av grusområder for aurens gyting er dokumentert av Gregersen (2000), som fant 100% sammenfall mellom gyteplasser og gjenværende grusører i Lågen over samløp med Otta. Et annet moment er at dersom sentrale gyteområder blir ødelagt så vil man ha en tidsforsinkelse på noen år før effekten viser seg i form av færre fisk av fangbar størrelse. Det er derfor også viktig å følge med på rekrutteringen i den aurepopulasjonen man studerer, for raskere å kunne dokumentere endringer i bestanden. 5

6 Figur 1. Det undersøkte området av Lågen og Otta, fra Harpefoss til kommunegrensa mot Vågå. METODER Kartlegging av gyteområder Kartleggingen av gyteområder ble gjennomført i perioden sep ved direkte observasjoner gjennom dykkeundersøkelser. To lag á tre personer deltok i arbeidet. Lagene jobbet ut fra hver sin elvebredd. To personer lot seg drive nedover en definert strekning med dykkemaske, snorkel og tørrdrakt; mens den tredje personen passet på, kjørte bil, og skrev notater. Elva ble dermed dekket av fire personer i bredden. Områder som var så stilleflytende at det opplagt ikke kunne forekomme gyting ble ikke dykket. Områder med så stri strøm at dykking ble ansett som uforsvarlig ble heller ikke undersøkt. Gytingemulighetene ble vurdert både utfra observasjoner av fisk og utfra substratets beskaffenhet. Det ble ikke foretatt dykkeundersøkelser i noen av sidevassdragene. Kartlegging av oppvekstområder Forekomsten av ungfisk ble undersøkt ved bruk av elektrisk fiskeapparat i perioden 14 aug. til 12 sep Et el-fiskeapparat lager et strømfelt som bedøver den fisken som befinner seg i nærheten av anoden (Bohlin m. fl. 1989). Fisken kan deretter plukkes opp med håv. Ved å fiske systematisk kan man anslå hvor mye fisk som finnes innenfor et bestemt område. I denne undersøkelsen ble det valgt ut 120 elfiskestasjoner, fordelt på mange ulike habitattyper. Størrelsen på stasjonene varierte endel, vanligvis gikk de m paralellt med land, fra bredden og 3-5 m ut i elva. El-fiskestasjonene dekket således de antatt viktigste områdene for de yngste årsklassene av aure i elva. Arealet av hver stasjon ble beregnet for å kunne oppgi antall fangede ungfisk pr 100 m 2. Stasjonene ble fisket systematisk fra nedstrøms til oppstrøms grense, slik at hele arealet ble dekket. Et utvalg stasjoner ble fisket tre ganger rett etter hverandre. Ved andre og tredje gangs fiske ble den fisken som 6

7 allerede var fanget holdt på land i bøtter med vann. Utfra nedgangen i antall fisk fanget fra første til andre og tredje runde kan man beregne fangsteffektivitet og totalt antall fisk på den undersøkte stasjonen (Bolihn m. fl. 1989). Vi fant at fangsteffektiviteten var stabil og høy (estimert ved modell M bh i programmet CAPTURE; Otis m. fl. 1978, White m. fl. 1982), og begrenset oss derfor til et enkelt fiske på de fleste lokalitetene. Dette gjorde det mulig å dekke langt flere stasjoner. Vi har benyttet antall aure fanget ved første gangs fiske til å sammenlikne relative tettheter i ulike deler av elvesystemet. Sidevassdragene ble vanligvis fisket i hele sin bredde, untatt er de to større elvene Vinstra og Sjoa. Aurens alder kan estimeres utfra årringer i skjell og øresteiner (Jonsson 1976). Dette ble imidlertid vurdert som for tidkrevende i denne undersøkelsen, der hovedmålet var å dekke mest mulig av variasjon i forekomst av ungfisk. Den yngste årsklassen av aure kan imidlertid lett skilles fra de eldre årsklassene utfra størrelsen på fisken. En slik lengdebasert inndeling i 0+ aure (yngre enn et år) og eldre aure ble gjort i denne undersøkelsen. All innfanget aure ble holdt levende, målt til nærmeste mm, og satt tilbake i elva etter at el-fiskestasjonen var ferdig undersøkt. RESULTATER Generelt Dykkeundersøkelsen ble gjennomført ved lav vannstand. Det var overskyet vær, men ikke nedbør. Sikten var relativt bra (ca 2-5 m). Det ble likevel observert svært lite aure av kjønnsmoden størrelse. Vi har derfor i stor grad kartlagt potensielle gyteplasser basert på observasjoner av mulig gytesubstrat. For å sjekke om auren faktisk hadde ankommet gyteplassene, dro vi opp til en kjent gyteplass i Lågen litt nord for samløp med Otta (Bommen bru). I dette området ble det observert godt med gytefisk ved tilsvarende dykkeundersøkelser forrige sesong (Gregersen 2000). Vi fant at auren var godt i gang med gytingen. Det ble observert minst 30 gytefisk av 1-2 kg størrelse, samt flere gytegroper. El-fiskeundersøkelsene ble stort sett gjennomført ved lav vannstand og pent vær. Unntaket var en dag med relativt høy vannstand i Otta. Dersom man ser bort fra denne dagen så var fangbarheten jevnt høy ( , gjennomsnitt 0.61, estimert fra 10 stasjoner der det ble tatt 3 etterfølgende fangstrunder). Dette betyr at fiskeforholdene var så gode at % av fisken i et område ble fanget ved første fangstrunde. Det bør derfor være greit å bruke disse tallene til å sammenlikne tettheter i ulike områder. Fangstene ved høy vannstand i Otta lar seg ikke lett sammenlikne med resten av fangstene. Totalt ble det fanget 2310 aure. Det meste av denne fisken var mindre enn cm (fig. 2-4). Lengdefordelingene viser to tydelige topper, en rundt 4-5 cm og en rundt 8-9 cm (fig. 2-4). Dette tilsvarer de to yngste årsklassene av aure (0+ og 1+). Fisket med el-apparat har derfor stort sett kartlagt mengde og størrelse av ungfisk, mens gytefisken vil oppholde seg i andre områder av elva. Det ble også fanget et mindre antall 0+ harr. Harren lever ikke så nært knyttet til bunnen som auren. Dette gjør at den er vanskelig å fange med elektrisk fiskeapparat, og metoden er dermed ikke så godt egnet til å anslå tettheten av harr i et område. Vi har derfor ikke kvantifisert disse fangstene nærmere. Det ble også fanget litt ørekyt på noen av de mer stilleflytende stasjonene. 7

8 600 Lengdefordeling av aure i Lågen Antall aure Lengdegrupper (cm), aure Figur 2. Lengdefordeling av aure tatt med elfiskeapparat i Lågen. Stasjonene er kartfestet i vedl. 2a-2n Lengdefordeling av aure i Otta 120 Antall aure Lengdegrupper (cm), aure Figur 3. Lengdefordeling av aure tatt med elfiskeapparat i Otta. Stasjonene er kartfestet i vedl. 2o-2r. 8

9 80 Lengdefordeling av aure i sidebekker 60 Antall aure Lengdegrupper (cm), aure Figur 4. Lengdefordeling av aure tatt med elfiskeapparat i sidebekker/elver til Lågen og Otta. Stasjonene er kartfestet i vedl. 2a-2p. Lågen, strekningen Harpefoss Sundbrua Vinstra Dykkeundersøkelser. Totalt ble det observert 37 harr og 6 aure på denne strekningen. Området rundt Sundbrua ved Vinstra sentrum ble ikke dykket, her var strømmen for sterk. Dammen over Harpefoss ble heller ikke dykket. Et felt med potensiell gytegrus ble funnet nederst mot dammen over Harpefoss (vedl. 1a, dykkeområde D1). Ellers ble det funnet flekker med potensiell gytegrus bak større steiner og fjellknauser vis á vis Øyomsand (vedl. 1b, dykkeområde D1), over Øyomsand (vedl. 1b, dykkeområde D3), langs østbredden nedenfor utløpet av Vinstra elv (vedl. 1b, dykkeområde D5 og D6), samt på strekningen mellom Sundbrua og utløpet av Vinstra elv (vedl. 1c, dykkeområde D7 og D8). På strekningen over Øyomsand lå de potensielle gyteplassene relativt dypt, mellom store steinblokker. Her ble det observert to aurer av kjønnsmoden størrelse ved siden av hverandre på en mulig gyteplass. Ellers var elvestrekningen mellom Harpefoss og Sundbrua dominert av forholdsvis grov rullestein. Mellom Sundbrua og utløpet av Vinstra elv var det stedvis mye bunnvegetasjon, vesentlig elvemose. El-fiskeundersøkelser. Totalt 9 stasjoner ble elfisket på denne strekningen av Lågen (vedl. 2a-2c, stasjon E1-E9). Nederst mot dammen ved Harpefoss var tettheten av ungfisk svært lav (fig. 5, stasjon E1), ellers fant vi middels-lav tetthet av ungfisk (fig. 5, stasjon E2-E9). På stasjonen nedenfor Sundbrua var fangsten dominert av fisk eldre enn et år (fig. 5, stasjon E9). På de andre stasjonene utgjorde årsyngelen drøyt halvparten av fangstene (fig. 5, stasjon E1-E8). 9

10 aure aure > 0+ Tetthet av aure i Lågen Aure pr 100 m Elfiskestasjon nr Figur 5. Tetthet av aure på elfiskestasjonene i Lågen. Figuren angir antall aure som ble fanget pr 100 m 2 ved første fangstrunde. Dette utgjør anslagsvis % av det totale antall aure pr 100 m 2 på stasjonene (fangbarhet estimert til på et utvalg stasjoner). Stasjonene er kartfestet i vedl. 2a-2n

11 Lågen, strekningen Sundbrua Vinstra Storåa Kvam Dykkeundersøkelser. Totalt ble det observert 120 harr og 15 aure på denne strekningen. Området like rundt Vikafossen ble ikke dykket, her var strømmen for sterk. Det samme var tilfellet rundt Sundbrua. Den lave vannføringen gjorde at mange av sideløpene var tørrlagt, f. eks. mellom Tårudøya og Torøya (vedl. 1d). Oppe fra Sundbrua ble det observert flere flekker med mulig gytegrus rundt større steiner like ovenfor brua (vedl. 1c). Et stykke over Sundbrua fant vi også et slikt felt (vedl. 1c, dykkeområde D10). I hølen under Vikafossen fant vi en rygg med mulig gytesubstrat rett utenfor Eidesand (vedl. 1d, dykkeområde D9). Her ble det også observert to aurer av gytemoden størrelse. Vi fant også et parti med mulig gytegrus ned mot utløpet av hølen (vedl. 1d, dykkeområde D10). Ellers var mye av området mellom Vikafossen og Sundbrua relativt dypt, med sand, mudder og store steinblokker. Over Vikafossen fant vi to partier med mulig gytegrus ut for Sprangøya (vedl. 1d, dykkeområde D12 og D13). Ellers var dette området preget av grov rullestein. Et stykke over Bukkeholmen fant vi to små rygger med mulig gytegrus (vedl. 1d, dykkeområde D13). Den øverste av ryggene var trolig minst egnet for gyting, med relativt høyt innslag av finere sediment. Den nederste av ryggene så bedre ut. Videre oppover fant vi et smalt felt med mulig gytegrus ut for Klevstadbakkin (vedl. 1e, dykkeområde D15). Rundt hengebrua litt lenge opp var det mange flekker med potensielt fin gytegrus. Dette kan være et bra parti, men det ble ikke observert gytefisk (vedl. 1e, dykkeområde D14, D19-D22). Det ble ikke dykket midt under hengebrua, her var strømmen for sterk. Men flekker med grus kunne sees oppe fra brua. Langs østbredden nord for uløpet av Bosåa var det også flekker med mulig gytegrus (vedl. 1e, dykkeområde D22). Ved Djupholet ut fra Storsand så det ut til å være fin gytegrus på noe dypere vann. Her ble det også observert et par aure. Videre opp mot Kvam bestod substratet for en stor del av grov rullestein og blokk bevokst med elvemose. El-fiskeundersøkelser. Totalt 21 stasjoner ble elfisket på denne strekningen av Lågen (vedl. 2c-2g, stasjon E10-E30). Tettheten av ungfisk var svært varierende. Ute på en grusrygg nord for Bukkeholmen var ungfisken så å si fraværende (fig. 5, stasjon E13- E16), mens stasjonene nedenfor hengebrua hadde en middels bra tetthet av ungfisk (fig. 5, stasjon E17-E22). Årsyngel utgjorde jevnt over omtrent halvparten av fangstene (fig. 5). Lågen, strekningen Storåa Kvam Sjoa Dykkeundersøkelser. Totalt ble det observert 44 harr og 5 aure på denne strekningen. Området utenfor utløpet av Sjoa ble ikke undersøkt, heller ikke den dype hølen nedstrøms utløpet. På strekkene videre ned mot Kvam måtte vi også gjøre et utvalg m.h.p. hvilke områder som skulle undersøkes. En undersøkelse av hele elveløpet, inkludert alle sideløp mellom øyene nord for Kvam, ville krevd for mye innsats. De undersøkte områdene er avmerket på kartet (vedl. 1g-1j, dykkeområde D30-D38). Strekningen mellom Kvam og Furuøya var dominert av grov rullestein og blokk. Vi fant en liten rygg med potensielt gytesubstrat nedenfor Furuøya (vedl. 1h, dykkeområde D35), og i tillegg en del små flekker av grus bak større steiner og blokker (ikke avmerket på kartet). Endel av sideløpene mellom øyene nord for Kvam var tørrlagt (lav vannføring), og dermed uegnet for gyting. Vi fant et parti med potensielt gytesubstrat ved Skuløya (vedl. 1i, dykkeområde D37). Ellers var dette området preget av grov rullestein og blokk, med enkelte små grusflekker mellom.

12 El-fiskeundersøkelser. Totalt 33 stasjoner ble elfisket på denne strekningen av Lågen (vedl. 2g-2j, stasjon E31-E63). Ute på øysystemet nord for Kvam var tettheten av ungfisk generelt svært lav (fig. 5, stasjon E33-E44). En stasjon i selve hovedløpet like nord for Kvam hadde imidlertid relativt bra tetthet av årsyngel (fig. 5, stasjon E32). Lengre oppe fant vi bra med ungfisk på tre nærliggende stasjoner langs østbredden av elva et stykke nedenfor Fetgrunna (fig. 5, stasjon E45-E47). Videre opp mot utløpet av Sjoa var tettheten av ungfisk svært variabel (fig. 5, stasjon E48-E63). Lågen, strekningen Sjoa samløp Otta/Lågen Dykkeundersøkelser. Totalt ble det observert 31 harr og 11 aure på denne strekningen. Området like nord for Sjoa ble ikke undersøkt (med unntak av et mindre felt; vedl. 1k, dykkeområde D39), her var strømmen for stri. Mestparten av det stilleflytende partiet opp mot øyene syd for Otta ble heller ikke undersøkt. Her var driften for dårlig til at dykking lot seg gjennomføre. Det er dessuten lite sannsynlig at det finnes gyteplasser for aure på så stilleflytende partier. Den nedre delen av dette partiet hadde noe mer strøm, og ble undersøkt. Her fant vi to brekk med mulig gytesubstrat mellom større steinblokker (vedl. 1l, dykkeområde D40-D41). Mellom brekkene var det for dypt til å kunne si hvorvidt substratet virket egnet for gyting. Strekningen fra samløp Otta/Lågen og ned mot Solhjemsøyene var dominert av relativt grov stein og mye sedimentasjon, med antatt dårlige gyteforhold (vedl. 1n, dykkeområde D45-D47 og D50-D51). Unntaket var en mindre rygg med grus et stykke nedenfor samløpet (vedl. 1n, dykkeområde D48-D49), samt et felt med grus i selve samløpet (vedl. 1n, dykkeområde D52). Ved Solhjemsøyene fant vi flere partier med potensielt bra gytegrus, særlig i et par av sideløpene (vedl. 1n, dykkeområde E42-E44 og E46). Vi kunne imidlertid ikke se noen tegn til gyteaktivitet. El-fiskeundersøkelser. Totalt 12 stasjoner ble elfisket på denne strekningen av Lågen (vedl. 2k-2n, stasjon E64-E75). I sideløpene mellom øyene syd for Otta var det forholdsvis høy tetthet av ungfisk, og årets yngel dominerte fangstene på mange av disse stasjonene (fig. 5, stasjon E66-E75). Dette ser ut til å være et viktig oppvekstområde for auren. Otta, fra samløp med Lågen til kommunegrensa mot Vågå Dykkeundersøkelser. Totalt ble det observert 2 harr og 7 aure på denne strekningen. Vi ble nødt til å hoppe over en del områder der strømmen var for stri og/eller framkommeligheten for dårlig (vedl. 1o-1r). Vi fant et sannsynlig gyteområde like over Otta sentrum (vedl. 1o, dykkeområde D56 og D57). Her var det partier med potensiell gytegrus bak større steinblokker. Vi observerte to par med mulig gyteaure på disse partiene. En av fiskene markerte territorium. I partier uten større steiner, som omfatter det meste av elveløpet rundt Otta sentrum og opp mot Otta camping, var elvebunnen flat og homogen uten muligheter for gyting. I overkant av stryket opp mot Otta camping fant vi også et lite parti med mulig gytegrus (vedl. 1o, dykkeområde D58). I partiet over Otta camping fant vi enkelte store steiner med potensiell gytegrus bak (vedl. 1o, dykkeområde D59). Lengre opp, ved Flåtøya, fant vi en lang smal rygg med mulig gytegrus i bakkant (vedl. 1p, dykkeområde D60), ellers bestod bunnen i dette området stort sett av grov blokk. Hølen nedenfor Flåtøya var for dyp til at vi kunne se bunnen. På de to øverste stasjonene i Otta (vedl. 1r, dykkeområde D62 og D63) fant vi enkelte flekker med mulig gytegrus bak større steiner, ellers relativt grovt substrat. 12

13 El-fiskeundersøkelser. Totalt 29 stasjoner ble el-fisket i Otta (vedl. 2o-2r, stasjon E76- E104). Vi fikk svært lite ungfisk på dagen med høy vannføring (fig. 6). Disse tallene er trolig ikke representative for hva som finnes av ungfisk i denne delen av systemet. Ved flom vil fangbarheten ofte være lav, og el-fisket blir vanskelig å gjennomføre på en god måte. Da elva ble fisket på lav vannføring noen uker seinere fikk vi relativt bra med ungfisk (fig. 6) Tetthet av aure i Otta 0+ aure aure > 0+ Aure pr 100 m * * * * * * * * * * * * * * * * * Elfiskestasjon nr Figur 6. Tetthet av aure på elfiskestasjonene i Otta. Figuren angir antall aure som ble fanget pr 100 m 2 ved første fangstrunde. Dette utgjør anslagsvis % av det totale antall aure pr 100 m 2 på stasjonene. * angir stasjoner som ble fisket ved høy vannføring. Stasjonene er kartfestet i vedl. 2o-2r. Sidevassdrag Med unntak av Sula/Evju, så var tettheten av aure overveiende lav i de undersøkte sidevassdragene (fig. 7). Sula/Evju. Denne bekken renner ut like over dammen ved Harpefoss (vedl. 2a). Vi fisket to stasjoner. På den nederste stasjonen fikk vi lite årsyngel men noe mer 1+ aure (fig. 7, stasjon E105). På den øverste stasjonen dominerte årets yngel fangsten (fig. 7, stasjon E106). Denne bekken kan ha potensiale til å produsere en god del aure. Den er av middels størrelse (2-4 m bred), og renner over et forholdvis stort område nede i dalen før den forsvinner opp fjellsida. Kantvegetasjonen er for en stor del inntakt, og består for det meste av or. Substratet på den nederste stasjonen var dominert av sand og fin grus, og trolig lite egnet for gyting. På den øverste stasjonen var substratet noe grovere, med mange potensielle gyteområder. Jorda. Dette er en liten, bratt bekk, som renner ut like over Øyomsand (vedl. 2b). Vi fisket en stasjon nederst mot utløpet i Lågen. Tettheten av aure var lav, og vi fikk 13

14 ingen årsyngel (fig. 7, stasjon E107). Mye av kantvegetasjonen var hogd bort i det nederste partiet. Substratet var grovt, med flekker av grus innimellom. Vinstra elv. Vi fisket 6 stasjoner i de nedre deler av Vinstra elv. Tettheten av aure var forholdsvis lav. Vi fikk nesten ingen årsyngel, men noe mer 1-2 år gammel ungfisk (fig. 7, stasjon E108-E113). Enten er dette fisk som har vandret opp fra Lågen, eller så finnes gyteplassene lengre oppe i elva. En tredje mulighet er at fjorårets gyting slo feil. Grov rullestein og blokk dominerte på alle stasjonene, men vi fant også enkelte små flekker med grus Tetthet av aure i sidebekker 0+ aure aure > 0+ Aure pr 100 m Elfiskestasjon nr Figur 7. Tetthet av aure på elfiskestasjonene i sidebekker/elver til Lågen og Otta. Figuren angir antall aure som ble fanget pr 100 m 2 ved første fangstrunde. Dette utgjør anslagsvis % av det totale antall aure pr 100 m 2 på stasjonene. Stasjonene er kartfestet i vedl. 2a-2p. Byrbekken. Dette er en svært liten bekk som renner ut rett syd for Bøygen camping (vedl. 2c). Kantvegetasjonen var for tett til at denne bekken kunne fiskes. Antakeligvis er den for liten til å produsere vesentlige mengder aure. Øla. Denne forholdsvis bratte bekken renner ut et stykke ovenfor Vikafossen (vedl. 2d). Vi fisket en stasjon nederst mot utløpet i Lågen. Tettheten av aure var forholdsvis lav. Årets yngel utgjorde snaut halvparten av fangsten (fig. 7, stasjon E114). Substratet var forholdvis grovt, med flekker av grus innimellom. Bosåa. Denne lille bekken renner ut mellom Vinstra og Kvam (vedl. 2e). Den var ikke tilgjengelig for el-fiske (jernbanen blokkerer). Under E6 finnes et støpt vandringshinder. Eventuell gyting vil være begrenset til området under dette hinderet. 14

15 Storåa. Vi fisket to stasjoner i Storåa, en nede ved utløpet i Lågen og en noe lengre opp (vedl. 2g, stasjon E115 og E116). Tettheten av aure var lav på begge lokalitetene, og vi fikk ingen årsyngel (fig. 7, stasjon E115 og E116). En del av fisken på den øverste av lokalitetene var trolig stasjonær. Her fikk vi et par kjønnsmodne hunner som ikke var større enn cm. Substratet var dominert av grov rullestein på begge lokalitetene, med små grusflekker her og der. Sjoa. De nedre delene av Sjoa er stort sett utilgjengelige, men vi fikk fisket en lokalitet i Kuhølen (vedl. 2j, stasjon E117). Her var tettheten av aure forholdsvis lav, og årets yngel dominerte fangsten (fig. 7, stasjon E117). Det er uklart i hvilken grad forholdene på denne ene lokaliteten sier noe om forholdene i Sjoa generelt. Substratet på stasjonen var grovt og uegnet for gyting. Mælumsåa. Vi fisket to lokaliteter i denne bekken, en nede ved utløpet i Lågen og en opp mot riksveien (vedl. 2m, stasjon E118, E119). Tettheten av aure var forholdsvis lav. Årets yngel dominerte fangsten på den nederste lokaliteten, men var fraværende på den øverste lokaliteten (fig. 7, stasjon E118, E119). Trolig var mye av fisken på den øverste lokaliteten stasjonær. Kantvegetasjonen var stort sett inntakt, og bestod vesentlig av or og bjørk. I de nedre deler av bekken fant vi en del flekker med potensiell gytegrus. Vangen. Dette er en liten bekk som ikke var navngitt på kartet. Den renner ut ved Vangen rett syd for øyene nedenfor Otta. Vi fisket en stasjon mellom E6 og utløpet i Lågen (vedl. 2m, stasjon E120). Vi fikk ingen aure (fig. 7, stasjon E120), men tre av årets harryngel. En mulig forklaring er at denne lille bekken fryser om vinteren og derfor er uegnet for aure. Auren gyter seint på høsten og lar eggene overvintre i grusen, mens harren gyter på våren. Kantvegetasjonen var stort sett inntakt. Vi fant flekker med potensiell gytegrus blant grovere substrat. Solhjem. Dette er en liten bekk som ikke var navngitt på kartet. Den renner ut ved Solhjem/Otta renseanlegg rett syd for øyene nedenfor Otta. Vi fisket en stasjon mellom E6 og utløpet i Lågen (vedl. 2n, E121). Vi fikk ingen fisk, verken aure eller harr (fig. 7, stasjon E121). Vi sjekket bekken ned mot utløpet i Lågen og fant ingen vandringshindre. Bekken var imidlertid manipulert/gravd opp over en strekning ned mot Lågen. Kantvegetasjon manglet i en del områder. Vi fant flekker med potensiell gytegrus blant grovere substrat. Store Gravåa. Denne bekken renner ut i Otta vis á vis Dalemoen. Vi fisket en stasjon nederst mot utløpet i Otta (vedl. 2p, stasjon E122). Tettheten av aure var forholdsvis lav, og vi fikk ingen årsyngel (fig. 7, stasjon E122). Dette er en storsteinet bekk, men med muligheter for gyting i kulper. 15

16 Diskusjon Gyte- og oppvekstområder for aure ble undersøkt i Lågen og Otta med sidevassdrag, på strekningen Harpefossdammen - Otta sentrum - kommunegrensa mot Vågå. Det ble ikke observert større ansamlinger av gytefisk i undersøkelsesområdet, til tross for høy innsats ute i elva under gode forhold. En kort sjekk i et kjent gyteområde i Lågen nord for samløp med Otta dokumenterte at fisken her hadde samlet seg på gyteplassen og var i gang med gytingen. I selve undersøkelsesområdet fant vi kun spredte par med gytefisk fordelt på noen få områder. Ettersom dette er et stort og komplisert vassdragssystem, så kan det ikke utelukkes at vi har oversett enkelte gyteområder. Det gir likevel grunn til bekymring at ingen større ansamlinger av gytefisk ble observet gjennom hele det undersøkte området. Intervjuer med lokale og tilreisende fiskere tyder på at det har vært en markant nedgang i aurefangstene de siste årene (F. Gregersen, pers. med.). Det er sannsynlig at en slik nedgang i aurebestanden skyldes menneskelige inngrep, som har bidratt til å homogenisere elveløpet. Dette er en prosess som har foregått lenge, men som er intensivert på 1990-tallet (F. Gregersen, pers. med.). Flomsikring og grusuttak i ørmasseområdene, der elva har avsatt rygger (ører) med grus, har trolig redusert aurens gytemuligheter (F. Gregersen, pers. med.). Dette gjelder spesielt for elvedeltaet nedenfor Otta sentrum. I dette tidligere dokumenterte gyteområdet (Kraabøl 1992) fant vi ikke gytefisk. Fraværet av gytefisk i dette området ble også konstatert ved ny dykking tre uker senere. På dette tidspunktet hadde auren avsluttet gytingen på de kjente plassene i Lågen nord for samløp med Otta, og her ble det funnet større ansamlinger av lett synlige gytegroper. Rundt øyene syd for Otta ble det imidlertid kun registrert en enkelt gytegrop (F.Gregersen og A. Rustadbakken, pers. med.). Selv om vi kun observerte enkelte par av gytefisk, så har vi likevel gjort et forsøk på å kartfeste potensielle gyteplasser, basert på observasjoner av mulig gytegrus. Denne vurderingen sammenfaller delvis med hva som er funnet i tidligere undersøkelser (Kraabøl 1992, Anonym 2001). Vi fant i tillegg noen områder med potensiell gytegrus på dypere vann, som ikke ser ut til å ha vært registrert tidligere. Dette gjelder spesielt et område rett over Øyomssand, syd for Vinstra. Dessuten fant vi flekker med grus bak større steinblokker spredt nedover undersøkelsesområdet. Det må imidlertid påpekes at en vurdering av gyteplasser kun utfra substrat ikke nødvendigvis er korrekt. Auren er kresen i sitt valg av gyteområder, og selv om det finnes grus i et område så betyr ikke dette nødvendigvis at det er en god gyteplass. Observasjoner av selve gytingen er naturligvis det beste. Tettheten av ungfisk varierte mye mellom ulike lokaliteter. Rundt øyene nord for Kvam fant vi nesten ikke yngel, mens det var bra med yngel rundt øyene syd for Otta. Dette kan være et viktig oppvekstområde, selv om vi ikke fant gytefisk her. Fraværet av gytefisk kan tyde på at mye av yngelen er rekruttert fra dokumenterte gyteområder i Lågen nord for samløp med Otta (Gregersen 2000). Ellers var det vanskelig å skille ut klare gyte- og oppvekstområder. Fordeling av flekker med potensiell gytegrus kan tyde på spredt gyting nedover i undersøkelsesområder. Ungfisken fantes også spredt ut over de fleste områdene. De undersøkte sidevassdragene hadde generelt ganske lav tetthet av aure. Unntaket var Sula/Evju som renner ut like over Harpefossdammen. Denne sidebekken kan ha potensiale til å produsere betydelige mengder aure. Lågen ovenfor samløp med Otta produserer også bra med yngel (Gregersen 2000). Videre er det klart at denne undersøkelsen ikke har kunnet fange opp all interessant informasjon i undersøkelsesområdet, som er stort og komplisert. Denne undersøkelsen bidrar til en plattform som man kan bygge videre på. Helt konkret vil 16

17 jeg foreslå at man i framtida går inn og undersøker de antatt beste gyteområdene mer nøye, gjerne med flere dykkinger gjennom gytetida. Jeg vil også foreslå at man sjekker en del av elfiskestasjonene på nytt, ettersom rekrutteringen til aurepopulasjoner kan variere svært mye fra år til år. En overvåking av rekrutteringssituasjonen er også viktig for raskere å kunne fange opp bestandsendringer som følge av menneskelige inngrep. Dersom gyteområder ødelegges, så vil det ta noen år før dette gir seg utslag i færre fisk av fangbar størrelse. Fangstrapporter ved salg av fiskekort kan også gi gode indikasjoner på tilstanden i en aurepopulasjon (fangst per enhet fiskeinnsats). Sist men ikke minst, dersom man virkelig vil lære hvordan auren lever i Lågen og Otta, så er fangst og gjenfangst av merket fisk et effektivt verktøy. Gjenfangster fra sportsfiskere vil gi god informasjon om hvor auren oppholder seg i ulike faser av livet, og hva slags vandringsmønstre den eventuelt benytter seg av. REFERANSER Anonym Driftsplan for A/L Lågen Fiskeelv Rapport, 96 sider. Bohlin, T., Hamrin, S., Heggberget, T. G., Rasmussen, G. and Saltveit, S. J Electrofishing Theory and practice with special emphasis on salmonids. Hydrobiologia 173: Gregersen, F Undersøkelser av aurebestanden i Lågen, Sel kommune, høst Rapport, 11 sider. Jonsson, B Comparison of scales and otoliths for age determination in brown trout, Salmo trutta L. Norwegian Journal of Zoology 24: Kraabøl, M Fiskeundersøkelser i Lågen mellom Otta og Varphaugen. Rapport, 11 sider. Otis, D. L., Burnham, K. P., White, G. C. and Anderson, D. R Statistical inference from capture data on closed animal populations. Wildlife Monographs 62: White, G. C., Anderson, D. R., Burnham, K. P. and Otis, D. L Capturerecapture and removal methods for sampling closed populations. Los Alamos National Laboratory, LA-8787-NERP, Los Alamos, New Mexico, USA. 17

18 Vedlegg 1a-1r. Dykkeregistrering av potensielle gyteområder for aure i Lågen og Otta: Nord-Fron og Sel kommune, strekningen Harpefossdammen Otta sentrum kommunegrensa Vågå Undersøkte områder er avmerket med stiplede linjer og nummerert fra D1-D63. Skraverte felt markerer potensielle gyteplasser for aure, i hovedsak basert på observasjoner av mulig gytegrus.

19 Vedlegg 2a-2r. Registrering av oppvekstområder for aure i Lågen og Otta med sidevassdrag: Nord-Fron og Sel kommune, strekningen Harpefossdammen Otta sentrum kommunegrensa Vågå Forekomsten av yngre årsklasser av aure ble undersøkt ved bruk av elektrisk fiskeapparat på definerte stasjoner, kartfestet og nummerert fra E1-E122.