Grenseindeksen. En indikatorbasert studie av regional utvikling, konkurransekraft og samhandling i grenseregionene innenfor

Transkript

1 Grenseindeksen En indikatorbasert studie av regional utvikling, konkurransekraft og samhandling i grenseregionene innenfor EUs Mål 3 Territorielt samarbeid Sverige-Norge-programmet Steinkjer Trondheim Nordens grønne belte Östersund Sundsvall 20% 20% Indre Lillehammer Skandinavia Hamar Falun Gävle Oslo Lillestrøm Fredrikstad Grenseløst samarbeid Karlstad Örebro Stockholm Gøteborg 1

2 Forord Den foreliggende Grenseindeksen gir en indikatorbasert studie av regional utvikling, regional konkurransekraft og grenseregional samhandling i regioner innenfor EUs Mål 3 Territorielt samarbeid , Sverige-Norge-programmet. Den inneholder en form for benchmarking dvs. sammenlikning av strukturer og utviklingstrekk i grenseregionene innbyrdes og i forhold til omverdenen. Grenseindeksen inngår i et større prosjekt hvor det også skal gjennomføres en SWOT-analyse. Sammen skal dette bidra til innsikt i sentrale utviklingstrekk frem til nå, samt i hvilke fortrinn og svakheter de ulike grenseregionene har, og hvilke trusler og muligheter de står overfor fremover, mht. å utvikle attraksjon og konkurransekraft både i forhold til næringsliv, bosetting og livsmiljø. Hensikten er å gi beslutningsaktører på ulike nivå på begge sider av grensen en forbedret, og ikke minst felles, forståelse av fremtidige muligheter og utfordringer. Arbeidet skal bidra til å utvikle tydelige mål, strategier og satsingsområder for et nytt Sverige-Norge program og kunne brukes direkte inn i arbeidet med programbeskrivelsen. Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Østlandsforskning og Centrum for forskning om regional utveckling (Cerut) ved Karlstads Universitet og en analyse-/referansegruppe bestående av representanter for de involverte fylker/län. Arbeidet er gjennomført med finansiering fra Interreg IIIA Sverige-Norge-programmets felles beslutningsgruppe samt regional medfinansiering fra de involverte fylker/län. Arbeidet har vært ledet av forskningsleder Morten Ørbeck, Østlandsforskning og professor Sune Berger, CERUT og utført i samarbeid med bl.a. Espen Køhn, Svein Erik Hagen og Reidun Grefsrud, Østlandsforskning og Malin Iwarsson, Åsa Rydin og Kristofer Andersson, CERUT. Analysegruppen har bestått av: Kjell Rennesund (Østfold FK), Bjørn Eiderbrant (LS Värmland), Ole Jørn Alfstad (Hedmark FK), Lars C Bettum (Akershus FK), Maria Salomonsson (LS Jämtland), Mikael Selander/Eva Lundin (LS Dalarna), Arild Egge (Nord-Trøndelag FK), Karen Havdal (Sør-Trøndelag FK) og Christina Christiansson (Västra Götaland). Mens arbeidet med grenseindeksen har hatt tyngepunkt på norsk side (Østlandsforskning) ligger hovedtyngden av arbeidet med SWOT-analysen på svensk side (CERUT). I forhold til opplegget i opprinnelig prosjektbeskrivelse er noe av analysene som var planlagt publisert sammen med SWOTanalysen tatt med i denne Grenseindeksen Arbeidet med Grenseindeksen har trukket betydelige veksler på tidligere utført arbeid innenfor prosjektet Omstilling og utvikling i Indre Skandinavia, på en omverdensanalyse ØF har gjennomført for og av Arvika-Kongsvingerregionen (ARKO) og på ulike indikatorstudier som ØF tidligere har gjennomført for norske regioner. 2

3 Innholdsfortegnelse 1. Innledning Hva menes med indikatorer og indekser? Om geografien i det nye Sverige-Norge-programmet Om benyttede data og statistikkilder Sysselsettings- og befolkningsutvikling Hvorfor er dette viktig? Hvordan er sysselsettingsutviklingen? Hvordan er befolkningsutviklingen? Næringsstruktur og næringsutvikling Hvorfor er dette viktig? Primærnæringer Industri Private tjenestesektorer Offentlig sektor Indikatorer for regional konkurrransekraft Hvorfor er dette viktig? Hvordan er situasjonen i Sverige? Hvordan er situasjonen i Norge? Svensk-norske grenseregioner i europeisk sammenheng Grenseoverskridende regioner og regionforstørring Hvorfor er dette viktig? Pendling over grensen Biltrafikken over grensen Grensehandel Avsluttende analyse Hva er hovedfunnene foran? Hva så med fremtiden? Regionale utviklingsstrategier og miljøet Regionale utviklingsstrategier og likestillingen

4 1. Innledning 1.1. Hva menes med indikatorer og indekser? Denne grenseindeksen har til å hensikt å beskrive regional utvikling, regional konkurransekraft og grenseregional samhandling gjennom et sett statistikkbaserte indikatorer. Men hva menes egentlig med indikatorer og indekser. La oss aller først starte med selve begrepet hva en indikator er. En indikator er et hjelpemiddel til å uttrykke et spesielt samfunnsmessig eller samfunnsfaglig fenomen. Arbeidsløshet kan være et eksempel. Er arbeidsløsheten høy kan den nærmest observeres som lediggang på gater og kafeer alle ser den, og noen nærmere statistisk beskrivelse synes unødvendig. Slike observasjoner er imidlertid alt for tilfeldige til å gjøre opp status og analysere utviklingstendensen. Vi spør derfor om det finnes mer presise data, helst i kvantitativ form. Arbeidskontorene observerer daglig de arbeidsløse gjennom jobbsøknader eller søknad om ledighetstrygd, og kan dermed gjøre om observasjonene til data, som igjen er input for den løpende statistikk, som sammenstilles nasjonalt av Statistisk sentralbyrå. Dermed har vi en ganske god indikator på det samfunnsproblemet som interesserer oss, nemlig at folk som ønsker arbeid ikke har det. Men straks reises også spørsmålet om dette er en god indikator. Det fins faktisk mange som ønsker arbeid, men som ikke oppsøker arbeidskontoret. Dem fins det ikke tilgjengelig statistikk for. Valget av indikatorer er dermed ikke lett, og når vi baserer oss på løpende statistikkproduksjon setter dette en sterk begrensning på hvor dekkende indikatorene blir. Valget av indikatorer blir et kompromiss mellom det fenomenet man ønsker å gjøre noe med på den ene siden, og på den andre hvilke data vi har tilgjengelig for å lage en indikator. Helst skulle vi også hatt en felles målestokk som kunne brukes for alle indikatorene, og de skulle helst kunne uttrykkes på en enkel skala fra for eksempel 0 til 100. Men det er ikke alle data som kan tilordnes en slik skala det er verken gitt at de har et nullpunkt, heller ikke at vi kan beregne en maksverdi. Det er heller ikke gitt at indikatorer kan sidestilles. For hvem kan si at epler er bedre enn pærer? Begrepet indeks refererer til litt forskjellige ting. I sin mest elementære form betyr indeks at indikatorene er framstilt på en normert måte, slik at de kan sammenlignes. Hvis vi beregner arbeidsløshet som andeler av yrkesbefolkningen har vi en relativ størrelse (en brøk, en koeffisient eller en ratio) som gjør det mulig å sammenligne ulike store enheter, land med region for eksempel. Når vi skal sammenligne utviklingen over tid kan vi omregne verdiene til en felles utgangsverdi for eksempel 100 og indeksene viser da med nøyaktighet hvordan ulike enheter utvikler seg i forhold til hverandre. En annen betydning av indeks er at den består av flere indikatorer som legges sammen, eller beregnes på en bestemt måte av flere delindikatorer. En kjent indeks er konsumprisindeksen, som beregner verdien av en spesifisert mengde ulike varer. Innlandsindeksen er en publikasjon som sammenligner ulike regioner med ulike indikatorer, og den sammenligner det ene året i forhold til det andre. Grenseindeksen er på samme måte som Innlandsindeksen en publikasjon som sammenlikner ulike regioner med ulike indikatorer, og over tid. I tillegg er flere av indikatorene indeksert slik at de har felles utgangsverdi for de ulike regioner. Mange av de indikatorene vi benytter har sitt opphav i overnasjonale analyser. FN har for eksempel indikatorer på hvor godt det er å bo i ulike land. Også OECD har vært forkjemper for indikatorer og når det for eksempel gjelder forskning og innovasjon er det OECD som har satt standarden. Gjennom Lisboastrategien, som skal gjøre Europa til en konkurransedyktig verdensdel versus USA og Asia, skal også land og regioner måles med en rekke standardindikatorer. Vi vil under de enkelte deler av Grenseindeksen argumentere for de valg som her er gjort av indikatorer. 4

5 1.2 Om geografien i det nye Sverige-Norge-programmet Det pågående Interreg-programmet IIIA er en del av EU:s regionalpolitiske tiltak for å utvikle samarbeid over nasjonsgrensene. Hensikten er å gjennom grenseregionalt samarbeid på det økonomiske og sosiale området unngå eller redusere de hindre og problemer som oppstår på grunn av grenser. Programmet Interreg III A Sverige - Norge er innrettet mot å initiere, utvikle og forsterke de svensk - norske kontaktene og samarbeidet over nasjonsgrensen. Visjonen er Genom gränsöverskridande samarbete skapa en attraktiv och konkurrenskraftig region med god livsmiljö och hållbar utveckling, där människors olika behov och utvecklingsmöjligheter tillgodoses. Foruten et sydsamisk område omfatter programmet tre geografisk avgrensede delområder omtalt som Grenseløst samarbeid, Indre Skandinavia og Nordens Grønne belte. I arbeidet med et nytt Sverige-Norge-program innenfor Mål 3 Europeisk Territorielt Samarbeid er disse tre geografisk avgrensede subprogramområder beholdt, men utvidet noe i utbredelse: Delområde Grenseløst Samarbeid består av o På norsk side 9 kommuner i Østfold fylke (Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, Hvaler, Rakkestad, Moss, Råde, Rygge, Våler) - som i Interreg IIIA, men i tillegg utvidet med de 7 kommunene i Folloregionen i Akershus fylke (Vestby, Ski, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård, Enebakk). o På svensk side 14 kommuner i nordre del av Västra Götaland (Orust, Sotenäs, Munkedal, Färgelanda, Mellerud, Lysekil, Uddevalla, Vänersborg, Trollhättan, Dals-Ed, Bengtsfors, Tanum, Strömstad, Åmål), hvorav Orust er ny siden Interreg IIIA. Delområde Indre Skandinavia består av o På norsk side hele Hedmark fylke samt de 14 Romerikekommunene i Akershus fylke (Aurskog-Høland, Sørum, Fet, Rælingen, Lørenskog, Skedsmo, Nittedal, Gjerdrum, Ullensaker, Nes, Eidsvoll, Nannestad, Hurdal) og de siste 9 kommuner i Østfold fylke (Aremark, Marker, Rømskog, Trøgstad, Spydeberg, Askim, Eidsberg, Skiptvet, Hobøl). Delområdet er utvidet med Akershuskommunene Rælingen, Lørenskog, Skedsmo og Nittedal i forhold til Interreg IIIA. o På svensk side av Värmlands län og hele Dalarnas län, mot bare kommunene Malung og Älvdalen i Interreg IIIA Delområde Nordens grønne belte består uendret i forhold til Interreg IIIA av o På norsk side av Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag fylker o På svensk side av Jämtlands län. Med status som såkalte 20-prosentområder har vi o På norsk side hele Oppland fylke samt Oslo o På svensk side Västernorrlands län, Gävleborgs län og Örebros län I Grenseindeksen brukes en del illustrasjoner i kart basert på kommunedata for hele Sverige og Norge. I diagrammer presenteres utviklingstrekkene for norsk og svensk side av de tre subprogramområdene samt for et regionnivå mellom kommune og fylke/län. På norsk side brukes her som hovedregel fylkesplanregioner (gjort unntak for Aremark). På svensk side brukes for Västra Götaland og Jämtland SCBs Lokale arbeidsmarkeder med unntak for Orust, mens Värmland og Dalarna har valgt egne inndelinger. I tillegg har vi ønsket en indikator for sentralitet som gjør at grenseregionene kan sammenliknes med andre regioner på samme sentralitetsnivå og ikke bare de nasjonale gjennomsnitt som er så sterkt påvirket av utviklingen i storbyregionene. Vi har her valgt å gjøre en enkel to-deling etter om kommunene er innenfor eller utenfor de distriktspolitiske virkeområder definert ved svenske kommuner i stødområde A og B (tilnærmet likt Mål 1 og 2) og norske kommuner i prioriteringsområde A-C. I figur 1 er dette vist. Her er kommuner i svensk A sammenliknet med norsk B, svensk B med norsk C. I tillegg har Norge en egen tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms (A) og en kategori D som ikke muliggjør bedriftsrettede tiltak. 5

6 Figur 2: Distriktspolitisk virkeområde i Sverige og Norge i

7 Figur 2 viser det nye geografiske virkeområdet for Sverige-Norge programmet og vedleggstabell 1-4 gir en fullstendig oversikt over hvilke kommuner som inngår i de ulike subprogrammer, hvordan de er gruppert i analyseregioner foruten en del nøkkeltall. Figur 2: Geografisk avgrensing av det nye Sverige-Norge-programmet Steinkjer Trondheim Nordens grønne belte Östersund Sundsvall 20% 20% Indre Lillehammer Skandinavia Hamar Falun Gävle Oslo Lillestrøm Fredrikstad Grenseløst samarbeid Karlstad Örebro Stockholm Gøteborg Tabell 1: Nøkkeltall for geografien i det nye Sverige-Norge-programmet Antall Befolkning Landareal Bef.endr. Befolkning Delområder kommuner km 2 siste 5 år per km 2 Grenseløst samarbeid ,5 % 55,1 Svensk side ,3 % 33,6 Norsk side ,3 % 110,2 Indre Skandinavia ,5 % 13,1 Svensk side ,8 % 12,0 Norsk side ,3 % 14,8 Nordens Grønne belte ,8 % 6,0 Svensk side ,0 % 2,6 Norsk side ,1 % 10,5 Sverige-Norge-programmet ,8 % 12,1 Svensk side ,6 % 9,1 Norsk side ,9 % 16,4 20-prosent-områder ,6 % 20,9 Svensk side ,7 % 16,4 Norsk side ,3 % 29,8 Hele Sverige ,9 % 22,1 Hele Norge ,0 % 15,2 7

8 Det nye Sverige-Norge-programmet vil altså totalt omfatte 109 norske og 53 svenske kommuner med over 2,1 mill. innbyggere fordelt på drøyt km 2. Området utgjør 10 prosent av Sveriges befolkning mot 26 prosent av Norges. I forhold til forrige program er området utvidet med 13 kommuner i Dalarna samt Orust i Västra Götaland med totalt innbyggere og 11 kommuner i Akershus med totalt innbyggere. I tillegg kommer de såkalte 20-prosent-områdene. Allerede i tabell 1 ser vi et par hovedtrekk som også annen statistikk i denne Grenseindeksen vil vise, nemlig at det er store ulikheter innad i programområdet. På hver side av grensen finner vi alt fra Norges og Sveriges mest sentrale og vekstkraftige kommuner til de mest perifere med sterk tilbakegang og befolkning. Som tabell 1 viser er det også gjennomgående sterkere dynamikk på norsk side innenfor hvert av delområdene. Noe forenklet kan vi forklare dette med at de norske grenseregionene gjennomgående er mer sentrale i norsk sammenheng enn de svenske grenseområdene er i svensk sammenheng. På norsk side finner vi mange dynamiske omlandskommuner til Oslo med bl.a. de tre raskest voksende kommunene i Norge; Gardermoen-kommunene Ullensaker, Nannestad og Gjerdrum, foruten Norges tredje største kommune Trondheim. Programområdets norske side omfatter hele 9 av Norges 30 største kommuner og 12 av de 30 norske kommunene med sterkest befolkningsvekst siste 5 år. Også på svensk side av grenseområdet finner vi både større byer og dynamiske områder, men vi må helt ned på 19. plass for å finne den av programområdets svenske kommuner med høyest folketall (Karlstad) og 46. plass når det gjelder befolkningsvekst siste 5 år (Strømstad). Tabell 2:Kommuner med høyest folketall ( ) og sterkest befolkningsvekst ( ) Størrelse 2006 Vekst Størrelse 2006 Vekst Oslo 20 % Ullensaker IS 20,40 % Stockholm Värmdö 11,7 % Bergen Nannestad IS 12,29 % Göteborg Stenungsund 11,0 % Trondheim NGB Gjerdrum IS 11,98 % Malmö Vaxholm 9,0 % Stavanger Askøy 11,94 % Uppsala Kävlinge 8,6 % Bærum Skedsmo IS 10,33 % Linköping Vallentuna 8,6 % Kristiansand Øygarden 10,01 % Västerås Österåker 8,4 % Fredrikstad GS Fjell 9,98 % Örebro 20 % Ekerö 7,8 % Tromsø Time 9,67 % Norrköping Kungsbacka 7,2 % Sandnes Sandnes 9,44 % Helsingborg Nacka 7,0 % Drammen Os 9,22 % Jönköping Solna 7,0 % Asker Hvaler GS 9,05 % Umeå Håbo 6,3 % Skien Sørum IS 9,01 % Lund Trosa 6,2 % Sarpsborg GS Andebu 8,36 % Borås Umeå 6,0 % Bodø Bodø 8,31 % Sundsvall 20 % Härryda 5,9 % Skedsmo IS Malvik NGB 8,04 % Gävle 20 % Eslöv 5,6 % Sandefjord Meland 7,80 % Eskilstuna Tyresö 5,3 % Larvik Stjørdal NGB 7,71 % Huddinge Åstorp 5,2 % Ålesund Rennesøy 7,70 % Halmstad Sjöbo 5,1 % Arendal Sund 7,70 % Karlstad IS Skurup 5,1 % Karmøy Vestby GS 7,50 % Södertälje Huddinge 5,0 % Tønsberg Klæbu NGB 7,15 % Nacka Enköping 5,0 % Porsgrunn Klepp 6,83 % Växjö Sigtuna 4,9 % Ringsaker IS Eidsvoll IS 6,78 % Botkyrka Botkyrka 4,8 % Haugesund Melhus NGB 6,57 % Kristianstad Växjö 4,7 % Lørenskog IS Spydeberg IS 6,51 % Luleå Svedala 4,5 % Ringerike Grimstad 6,49 % Skellefteå Malmö 4,5 % Moss GS Nesodden GS 6,48 % Haninge Höör 4,5 % Gjøvik 20 % Nes IS 6,40 % Kungsbacka Lomma 4,5 % Halden GS Førde 6,39 % Järfälla Västerås 4,4 % Hamar IS Randaberg 6,19 % Karlskrona Landskrona 4,3 % Figur 3 og 4 viser at de fylker og län som helt eller delvis inngår i programområdet har hatt befolkningsvekst de siste 200 år, men den langt sterkere veksten i Stockholm og Oslo/Akershus gjør at de fleste har en langt lavere andel av befolkningen i dag enn tidligere. På svensk side ser vi også at både Värmlands län, Dalarnas län og Jämtlands län, samt de foreslåtte 20-prosentsområdene Gävleborgs län og Västernorrlands län har mistet innbyggere de siste 45 år. 8

9 Figur 3: Befolkningsmengden i svenske län og landsdeler i utvalgte år siden Västra Götalands län Värmlands län Dalarnas län Jämtlands län Örebro län Gävleborgs län Västernorrlands län Stockholm Östra Mellansverige Sm åland med öerna Sydsverige m/hallands län Övre Norrland Figur 4: Befolkningsmengden i norske fylker og landsdeler i utvalgte år siden Østfold Hedmark Oppland Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Oslo/Akershus BTV-regionen Agder/Rogaland Vestlandet Nord-Norge 1.3 Om benyttede data og statistikkilder Befolkning Data for befolkningsmengde, -endring, fødselsoverskudd og nettoflytting for perioden er for svenske kommuner lastet ned fra SCBs statistikkdatabase og for norske bestilt fra SSB. 9

10 Sysselsetting/næringsstruktur Konsistente data for sysselsatte innbyggere etter bostedskommune (nattbefolkning) og arbeidsstedskommune (dagbefolkning) for årene (4- kvartal) er konstruert med basis i registerbasert arbeidsmarkedsstatstikk (RAMS) fra SSBs statistikkbank og SCBs statistikkdatabase og data hentet ut via de regionale planleggings- og analysemodellene PANDA og raps. Norske tall gjelder personer i alderen år, mens svenske tall omfatter alle over 16 år, dvs. også de over 74 år. Det er flere tidsseriebrudd i sysselsettingsstatistikken i både Sverige og Norge. I Sverige ble en ny metode for sysselsettingsavgrensing innført i RAMS i Dette medførte en reduksjon i antallet sysselsatte på ca. tre prosent. Også i 2004 er metoden endret, nå slik at ca flere personer (1,8 prosent) regnes som sysselsatte. På norsk side skjedde det en omlegging av statistikken i 2001 som økte antallet sysselsatte med ca. 8 prosent. For alle disse endringsårene har vi hatt tilgang til data etter både gamle og nye metoder. Dette har vi brukt til å lage justerte og mest mulig sammenlignbare tidsserier for totalsysselsettingen på kommunenivå for hele perioden For de næringsfordelte tallene har vi valgt å sammenlikne 2003 og 1993 for å omgå statistikkbruddene på svensk side. De norske tallene for 1993 er korrigert for å være mest mulig sammenlignbare med Yrkesfrekvens Sverige har ikke på samme måte som Norge kommunefordelt arbeidsledighetsstatistikk som del av RAMS. Like relevant er imidlertid yrkesfrekvensen, her målt ved andel av befolkningen i alderen som er i arbeid. SCBs og SSBs tall som her er benyttet omfatter ikke grensependlerne, men vi har selv korrigert for dette. Grensependling Data om grensependlingen er hentet fra SSB/SCB (Nordisk Pendlingskarta) med seinere oppdateringer ( ) og skaffet til veie via Grenseløst samarbeid hvor det har vært et eget prosjekt om Grenseregional analyse og statistikk. Videre har Østlandsforskning etablert et nytt datasett for sysselsetting og pendling for året 2004 ved å kombinere data fra norsk og svensk registerbasert sysselsettingsstatistikk med data fra grensependlingsundersøkelsen. Dette gir en komplett pendlingsmatrise for 721 norske og svenske kommuner som muliggjør komplette studier av pendlingstrømmene inn og ut av kommunene. I tillegg kan vi drøfte hvordan tallene for grensependlingen påvirker de faktiske sysselsettingstall. Grensetrafikk og grensehandel Tall for norske statsborgere i svenske kommuner og visa versa er hentet fra SCB og SSB. Månedstall for grensetrafikken med lette biler for de fire viktigste overgangene er skaffet til veie fra Transportøkonomisk institutt, mens tall for de mindre overgangene bygger på bakgrunnsmaterialet fra NOU 2003: 17 Særavgifter og grensehandel. Grensehandelstallene som presenteres er hentet fra ØFrapport 2004/14. Kjønn og miljø Hensynet til likestilling og miljø skal stå sentralt i arbeidet med Sverige-Norge-programmet. I denne Grenseindeksen presenteres imidlertid ikke egne indikatorer for likestilling eller miljø. Vi har også bare i begrenset grad benyttet kjønnsfordelt statistikk. Under drøftingen i kapittel 6 har vi imidlertid fokusert på mulige miljø- og likestillingsmessige indikatorer og hvilke effekter ulike næringsmessige og regionalpolitiske utviklingstrekk og strategier kan ha. Og i den tilkoplede SWOT-analysen er det gitt egne analyser på områdene miljø og likestilling. 10

11 2. Sysselsettings- og befolkningsutvikling 2.1 Hvorfor er dette viktig? Sysselsettings- og befolkningsutviklingen er her brukt som indikatorer på regional utvikling. Befolkningsutviklingen er høyst relevant siden regionalpolitikken i begge land, tydeligst i Norge, har vært knyttet til bosettingsmønsteret. Sysselsatte etter arbeidssted egner seg for å belyse næringsstruktur og næringsutvikling på regionalt nivå fordi: Sysselsettingsutviklingen har en egenverdi som indikator siden mange av virkemidlene i regionalpolitikken har vært rettet mot sysselsetting og fordi man tradisjonelt har vurdert arbeidsplasser som avgjørende for bosetting. OK indikator på verdiskaping og næringsutvikling på regionalt nivå. Selv om ulike næringer har ulik arbeidskraftsintensitet, og selv om denne ofte endres over tid, kan bruk av denne indikatoren forsvares med at det er klare koblinger mellom struktur og utvikling i bruttoprodukt og i sysselsetting. Om lag 2/3 av bruttoproduktet innenfor fastlandsnæringene fordeles da også til lønnskostnader. Det kan faktisk hevdes at sysselsettingsanalysene er vel så relevante i en regional kontekst som verdiskapingsanalyser siden sysselsettingen og lønningene ofte er mer lokale enn andre verdiskapingskomponenter som kapitalutgifter og - avkastning. God statistikkilde med relativt rask produksjon, finnes for lengre tidsperioder og finnes på kommunenivå og næringsfordelt og er sammenlignbar over grensen 2.2 Hvordan er sysselsettingsutviklingen? Sysselsettingsutviklingen viser en svært ulik konjunkturutvikling i Norge og Sverige: Antall sysselsatte i Norge var ved utgangen av 2004 over 13 prosent høyere enn i 1990, mens tilsvarende tall i Sverige var mer enn 5 prosent lavere enn i Noe av den sterke veksten i Norge skyldes arbeidstidsforkortelser og timeverksveksten i Norge fra 1990 til 2004 var bare ca. 7 prosent. Konjunkturbunnen på begynnelsen av 1990-tallet var dypere i Sverige enn i Norge og også sysselsettingsveksten utover på 1990-tallet var sterkere i Norge enn i Sverige. Dette henger sammen med ulike statsfinansielle muligheter til å motvirke internasjonale lavkonjunkturer gjennom offentlige budsjetter. Offentlig sysselsetting økte eksempelvis med prosent i Norge i 10-årsperioden , mens den i samme periode gikk tilbake med 3 prosent i Sverige. Sammenliknet med 1990 har norsk vekst og svensk reduksjon vært enda sterkere. Etter å ha vært langt større i Sverige enn i Norge, er dermed offentlig sektors andel av sysselsettingen lik i begge land (31 prosent i 2004). Veksten flatet noe før ut i Norge enn i Sverige. Norges hadde veksttopp i 1998, deretter flere år med lavere BNP-vekst og økende ledighet. Sverige hadde høye vekstrater og fallende ledighet også inn i dette årtusen. I den siste 3 års perioden fra 4. kvartal 2001 til 4. kvartal 2004 var sysselsettingen tilnærmet uendret i både Sverige og Norge. Disse nasjonale ulikhetene gjennom 1990-tallet gjenspeiles i grenseregionene gjennom langt svakere utvikling på sin svenske side. At norske grenseregioner utvikler seg om lag som eller bedre enn landsgjennomsnitte, mens svenske grenseregioner har tapt noe terreng i Sverige, skyldes i noen grad at sentrum gjennomgående utvikler seg bedre enn periferi og at norsk grenseregioner er mer sentrale i norsk sammenheng enn svenske grenseregioner er i svensk sammenheng. De siste åra har alle de tre grenseområdene, unntatt svensk side av GS, hver for seg hatt bedre sysselsettingsutvikling enn Norge og Sverige generelt. 11

12 Også store forskjeller innad i hver grenseregion: I Indre Skandinavia er for eksempel utviklingen vesentlig forskjellig i de Oslo-nære områdene (Romerike, Indre Østfold og til dels Hamar- og Elverumsregionen) i motsetning til nordover i Østerdalen og på svensk side et skille mellom Karlstadregionen og Falun-Borlänge og øvrige deler av Värmland og Dalarna. I Grenseløst samarbeid er sysselsettingsutviklingen siste 4 år vært sterkest i Åmål, Strömstadregionen og Folloregionen, svakest i Bengsfors I Nordens grønne belte er utviklingen klart best i Byregionen (Trondheimsregionen) og Frostating (regionen nord for Trondheim) og Østersundsregionen og svakest i Härjedalen og Fosenregionen. 12

13 Figur 5: Sysselsetting etter arbeidsstedskommune (4. kvartal). Indeks 1990= Norge Sverige Grenseløst samarbeid Indre Skandinavia Nordens grønne belte Innenfor stødområde Hele Sverige Grenseløst samarbeid Indre Skandinavia Nordens grønne belte Innenfor støtteområde Hele Norge Figur 6: Sysselsetting etter arbeidsstedskommune. Prosentvis endring (4. kvartal). Hele Sverige Hele Norge Øvre Romerike Dalarna A Indre Østfold Støtteområde Sverige Støtteområde Norge Falun-Borlänge Ham arregionen Karlstadregionen GS-Sverige GS-Norge Sør-Østerdal Nedre Romerike Dalarna B IS-Sverige IS-Norge Glåm dalen Nord-Østerdal Hagfors/Munkfors NGB-Sverige NGB-Norge -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % Vestra Värmland Östra Värmland -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % Åm ål Ström stadregionen Follo Byregionen Frostating Östersundregionen Midtre Namdal Orust Innlandsregionen Nedre Glomma Ytre Namdal Mosseregionen Indre Namdal Kystregionen Trollhättanregionen Haldenregionen Ström sund Härjedalen Bengtsforsregionen Fosen -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % 13

14 Ledighet og yrkesfrekvens En så vidt ulik sysselsettingsutvikling som Norge og Sverige har hatt siden 1990 må naturligvis ha konsekvenser for arbeidsløsheten. Som figur 7 viser var ledigheten i utgangspunktet langt lavere i Sverige enn i Norge i 1990, 1,7 prosent mot 5,2. Dette snur seg utover på 1990-tallet og selv i 2004 var ledigheten klart høyere i Sverige, 6,3 prosent mot 4,4 prosent. I tillegg vil ulik befolkningsutvikling også forklare noe av ulikhetene i sysselsettingsutvikling. Figur 7: Arbeidsledighetsutviklingen Sverige Norge Høyere arbeidsledighet bidrar også til lavere yrkesfrekvens i Sverige enn i Norge (69,3 prosent av norsk befolkning år er sysselsatt mot 64,0 prosent i Sverige). Dette gjelder for begge kjønn. I Norge er yrkesfrekvens for menn 72,5 prosent og i Sverige 66,2 prosent. I Norge er yrkesfrekvensen for kvinner 66,0 prosent mot 61,8 prosent i Sverige. Figur 8: Andel bosatte innbyggere år som er sysselsatt. Avvik fra landsgj.snitt. 4. kvartal

15 2.3 Hvordan er befolkningsutviklingen? De omtalte regionale ulikhetene er enda tydeligere på befolkningsutviklingen hvor vi har sammenstilt data tilbake til 1969 og dermed også får med den interessante perioden i regionalpolitikken og den regionale utvikling på 1970-tallet Tydelige nasjonale ulikheter mellom Sverige og Norge: For det første ser vi her at befolkningen har vokst mer i Norge enn i Sverige de siste 35 åra (+20 prosent mot +13 prosent i Sverige). Norge hatt jevnt vekst over hele perioden, mens den flatet betydelig ut i Sverige i siste del av 1990-tallet. Den høyere norske veksten skyldes høyere fødselsoverskudd. Nettotilflyttingen i perioden har vært noe større i Sverige. Regionale ulikheter over tid: Interessant å se hvordan distriktspolitikkens gullalder fra midten/slutten av 1960-tallet og gjennom 70-årene sammen med en grønn bølge (trendy å flytte ut av byen) og visse demografiske effekter bidro til befolkningsvekst også i norske distriktskommuner. Dette virket positivt i mange grenseregioner på norsk side, mens Oslo kommune hadde fallende folketall fra 1969 til 1984 (-8 prosent). Selv om også Sverige på slutten av 1960-tallet og gjennom 1970-årene hadde økt fokus på regional utvikling og regional politikk - og var påvirket av den grønne bølgen - påvirket det ikke utviklingen på samme måte i svenske grenseregioner. Norsk side av Indre Skandinavia og Grenseløst samarbeid har utviklet seg klart bedre enn norsk landsgjennomsnitt gjennom perioden, og Nordens grønne belte bare noe svakere. På svensk side har grenseregionene tapt terreng. Dette viser som for sysselsettingen i noen grad at sentrum gjennomgående utvikler seg bedre enn periferi og at norsk grenseregioner er mer sentrale i norsk sammenheng enn svenske grenseregioner er i svensk sammenheng. En tilsynelatende sterkere sentralisering i Sverige enn i Norge, spesielt de sist 10 åra, men også fordi Sverige ikke opplevde samme utflytting til distriktene gjennom 1970-åra som Norge, har dermed bidratt til at norsk side av alle de tre grenseområdene i dag har prosent flere innbyggere enn for 35 år siden, mens det på svensk side bare er GS som har flere innbyggere (+5 prosent) og IS og NGB rundt 4 prosent færre. Befolkningsnedgangen i alle de tre svenske grenseområdene siden midten av 1990-tallet skyldes betydelige fødselsunderskudd i kombinasjon med svak nettotilflytting, flere steder også netto fraflytting. Utviklingen er imidlertid ikke svakere enn i andre svenske utkantregioner, snarere noe bedre, og tilbakegangen har stanset noe opp de siste par åra. Også store forskjeller innad i hver grenseregion: I Indre Skandinavia er for eksempel befolkningsutviklingen i likhet med sysselsettingen vesentlig forskjellig i de Oslo-nære områdene (Romerike, Indre Østfold og til dels Hamar- og Elverumsregionen) i motsetning til nordover i Østerdalen og på svensk side et skille mellom Karlstadregionen og Falun-Borlänge og øvrige deler av Värmland og Dalarna. Mens netto fraflytting er hovedutfordringen i utkantområder på Vestlandet og i Nord-Norge utgjør fødselsunderskuddene (som igjen kan sies å skyldes tidligere perioders netto fraflytting) i større grad en utfordring for utkantområdene på Østlandet. Her har de mye til felles med sine svenske naboregioner. I Grenseløst samarbeid er det befolkningsvekst i alle regioner unntatt èn-kommune-regionen Åmål og Bengtsforsregionen, sterkest i Folloregionen som har både fødsels- og flytteoverskudd av betydning. Sterkest netto tilflytting var det i Strømstadsregionen og Nedre Glomma. I Nordens grønne belte er det kun Byregionen og Frostating som har hatt befolkningsvekst siste 5 år utviklingen, både gjennom fødselsoverskudd og netto tilflytting. Også Innlandsregionen hadde netto tilflytting, men ikke nok til å motvirke fødselsunderskuddene. Størst tilbakegang i folketallet var det i Strömsund, Indre Namdal og Härjedalen. 15

16 Figur 9: Befolkningsutviklingen i grenseregionene Indeks 1970= Grenseløst samarbeid Indre Skandinavia Nordens grønne belte Innenfor støtteområde Hele Norge Norge Grenseløst samarbeid Indre Skandinavia Nordens grønne belte Innenfor stødområde Hele Sverige Sverige Figur 10: Befolkningsendring, fødsels- og flytteoverskudd Fødselsoverskudd Flytteoverskudd Fødselsoverskudd Flytteoverskudd Hele Sverige Hele Norge Øvre Romerike Nedre Romerike Indre Østfold Støtteområde Sverige Støtteområde Norge Hamarregionen Karlstadregionen Sør-Østerdal GS-Sverige GS-Norge Falun-Borlänge Glåmdalen Vestra Värmland IS-Sverige IS-Norge Dalarna B Dalarna A Östra Värmland NGB-Sverige NGB-Norge -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % 10 % 12 % Nord-Østerdal Hagfors/Munkfors -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % 10 % 12 % Fødselsoverskudd Flytteoverskudd Fødselsoverskudd Flytteoverskudd Follo Byregionen Nedre Glomma Mosseregionen Frostating Innlandsregionen Kystregionen Strömstadregionen Midtre Namdal Haldenregionen Östersundregionen Orust Trollhättanregionen Åmål Fosen Ytre Namdal Härjedalen Indre Namdal Bengtsforsregionen Strömsund -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % 10 % 12 % -8 % -6 % -4 % -2 % 0 % 2 % 4 % 6 % 8 % 10 % 12 % 16

17 3. Næringsstruktur og næringsutvikling 3.1 Hvorfor er dette viktig? I alle næringer finnes det bedrifter med vekst og god lønnsomhet, og det finnes bedrifter som sliter. Likevel er næringsstrukturen viktig. Samler vi bedrifter i næringer eller bransjer, ser vi at noen næringer har langsiktig vekst, mens andre er i langsiktig tilbakegang. Dette innebærer videre at regioner med stor andel av sitt næringsliv i vekstbransjer ofte kommer bedre ut samlet sett enn regioner med stor andel av sitt næringsliv i tilbakegangsbransjer. I hvert fall er regioner med en stor del av næringslivet i tilbakegangsnæringer, og som dermed har en strukturulempe, avhengig av å kapre markedsandeler fra andre regioner innen de enkelte næringer for å oppnå samme utvikling totalt sett. Som nevnt foran er det vanligste målet på næringsutvikling og verdiskaping bruttoprodukt eller bearbeidingsverdi. Når vi likevel bruker sysselsatte etter arbeidsstedskommune (dagbefolkningen) for å beskrive næringsstruktur og utvikling skyldes både at det ikke er tilgjengelig sammenlignbare verdiskapingstall på kommunenivå, men også det forhold at sysselsetting kan være vel så relevant i analyser av næringers regionale betydning fordi den oftest er mer lokal enn andre verdiskapingskomponenter. Næringsstrukturen er illustrert ved sysselsettingsandeler i 4. kvartal Næringsutviklingen har vi imidlertid studert bare frem til 4. kvartal Dette skyldes omlegginger av svensk statistikk fra 2003 til 2004 som vi ikke har kunnet korrigere for når det gjelder de næringsfordelte tallene, slik vi gjorde for totalsysselsettingen foran. 3.2 Primærnæringer Jordbruket har nesten dobbelt så stor andel av sysselsettingen i Norge som i Sverige, mens forholdet er motsatt for skogbruk. Samlet sett er jordbruket og skogbruket særlig overrepresentert i regionen Nordens Grønne belte (NGB). På norsk side er det Nord-Trøndelag fylke med regionene i Namdalen (Indre Namdal LQ 6.6, Ytre Namdal LQ 4.0) 1 og Innlandsregionen som har en høy andel av sysselsettingen knyttet til jordbruk. På svensk side er det Jämtland med regionene Strömsund (LQ 11.4) og Härjedalen (LQ 8.0) som særlig er overrepresentert når det gjelder skogbruk. Samlet sett er Indre Skandinavia også noe overrepresentert når det gjelder jord- og skogbruk. Her har særlig den nordligste delen av Hedmark (Fjellregionen) en høy andel av sysselsettingen knyttet til jordbruk (LQ 6.5), mens Dalarna (A) er overrepresentert når det gjelder skogbruk (LQ 8.3). Regionen Grenseløst samarbeid (GS) har en andel sysselsatte innenfor jord- og skogbruk som er i underkant av landsgjennomsnittet på norsk side, men litt i overkant på svensk side. Jord- og skogbruket samlet har redusert sin sysselsetting med prosent de siste 10 år både i Norge, Sverige, IS og NGB. I GS er reduksjonen litt svakere på både norsk og svensk side. 3.3 Industri Industrien står for en klart større andel av sysselsettingen i Sverige enn i Norge. Regionene GS og IS har på svensk side høyere andel industrisysselsetting enn landsgjennomsnittet, mens andelen i NGB er litt lavere. 1 Jf tabeller i vedlegg. En lokaliseringskvotient (LQ) sier i hvilken grad sysselsettingen i en næring er over- eller underrepresentert i en region. Er verdien 1 har den aktuelle næringen en sysselsettingsandel i regionen som svarer til landsgjennomsnittet, er verdien under 1 er næringen underrepresentert. En LQ på 0,5 betyr følgelig at næringen bare er representert til det halve av hva den ville hatt hvis den skulle ligge på landsgjennomsnittet. Omvendt betyr verdier over 1 at næringene er overrepresenterte, for eksempel betyr en LQ på 2 at næringen relativt sett har dobbelt så mange sysselsatte i regionen som på landsbasis. 17

18 På norsk side er andelen litt lavere enn landsgjennomsnittet i alle tre regionene. Det er bare i Østfold av fylkene at andelen er høyere. Østfold er overrepresentert både når det gjelder næringsmiddelindustri, treforedling og annen industri. Av fellestrekk i næringsstrukturen ser vi spesielt overrepresentasjonen innenfor skogbasert (trelast-) industri i IS og særlig regionene i Hedmark (LQ 6.9 for Glåmdalsregionen og LQ 4.5 i Hamarregionen) på norsk side og Vestre Värmland (LQ 3.2) og Dalarna (LQ 3.0 i Dalarna A og LQ 3.1 i Dalarna B) på svensk side. GS på både norsk og svensk side er overrepresentert innenfor treforedling. På norsk side er det særlig Haldenregionen som er overrepresentert (LQ 19.9), mens det på svensk side er Bengtsfors (LQ 16.8). Norge har en større andel av sysselsettingen knyttet til næringsmiddelindustrien enn Sverige og andelen er høyere enn landsgjennomsnittet både for GS, IS og NGB. I Sverige er derimot andelen sysselsatt innenfor denne sektoren lavere enn landsgjennomsnittet for alle de tre områdene. Verkstedindustrien betyr mer for Sverige enn for Norge. Det er særlig i GS og regionene Trollhättan, Åmål og Orust (Med LQ på henholdsvis 2.2, 3.1 og 2.1) at denne industrigrenen dominerer. Det er særlig verkstedindustrien som bidrar til den høye industrisysselsettingen i GS-regionen på svensk side. I Norge er verkstedindustrien sterkt representert i Fosenregionen (LQ 4.4). Mens industrisysselsettingen i Sverige har vokst med 6 prosent siste 10 års periode, gikk den tilbake med 11 prosent i Norge. Denne nasjonale ulikheten gjenspeiles i de tre grenseregionene. 3.4 Private tjenestesektorer Tjenestesektoren er en stor og voksende sektor, både de delene som retter seg mot lokalbefolkningen, de som retter seg mot tilreisende (reiseliv/hytteturisme) og de som retter seg mot næringslivet (produksjonsrettede tjenester). Ulike regioners muligheter for å ta del i denne veksten knytter seg i noen grad til omfang og utvikling i lokalt næringsliv for øvrig (lokale underleveranser), og til utviklingen i lokalbefolkningens kjøpekraft, dvs. lokal befolknings- og inntektsutvikling. Samtidig er også tjenestesektoren gjenstand for interregional og internasjonal konkurranse. Samlet sto den private tjenestesektoren for 52 prosent av sysselsettingen i Norge og 49 prosent i Sverige. Sammen med offentlig sektor innebærer dette at rundt 80 prosent av svensker og nordmenn jobber med tjenesteproduksjon. På norsk side ligger GS og IS omtrent på landsgjennomsnittet mens NGB har en litt mindre privat tjenestesektor enn landsgjennomsnitt. På svensk side er privat tjenestesektor markert mindre enn landsgjennomsnittet i alle tre delområdene, og sektoren er også mindre enn på norsk side. Andelen sysselsatte varierer fra 44 prosent svensk side av NGB til 37 prosent i GS. Bygg og anlegg er litt overrepresentert i alle grenseregionene sammenliknet med respektive lands gjennomsnitt. Kanskje overraskende er varehandelen en viktigere sysselsetter på norsk side av grenseregionen enn på svensk, samtidig som varehandelssysselsettingen har økt mer på norsk side siden 1993 enn på svensk side. Imidlertid er det her grunn til å spørre om bildet lyver noe siden sysselsettingsstatistikken vi baserer oss på ikke fanger opp grensependlerne. Strømstadregionen peker seg ut med høy andel varehandelssysselsetting på svensk side (LQ LQ 1.5), og tilsvarende Follo (LQ 1.8) og Nedre Romerike (LQ 1.6) på norsk side. Finansielle og forretningsmessige tjenester har mindre betydning i grenseregionene enn for landsgjennomsnittene. Øvrige private tjenester, som blant annet omfatter transport, har også en lavere andel av sysselsettingen på svensk side av grensen enn for landsgjennomsnittet. På norsk side er bildet litt mer varierende. Her dras gjennomsnittet i IS opp av Øvre Romerike (LQ 2.1) som følge av flyplassen på Gardermoen. Det finnes ingen samlet statistikk for reiselivsnæringene. Sysselsettingen i hotell og restaurantnæringen brukes ofte som en indikator for innslaget av reiselivssysselsetting i en region. Av de tre Interregområdene er det bare svensk side av NGB som skårer høyere enn landsgjennomsnittet på hotell- og restaurantnæringens andel av regionene sysselsetting. Tre av 18

19 de svenske planregionene har LQ over 2 for hotell og restaurant. Det er Strömstadregionen (LQ 2.4), Härjedalen (LQ 2.3), og Dalarna A (LQ 2.1). På norsk side ligger Øvre Romerike høyest med LQ 1.7. Privat tjenestesektor har samlet hatt en vekst på 25 % i både Sverige og Norge siden I grenseregionene har veksten vært ennå sterkere enn dette på norsk side, med en vekst på hele 40 % i IS og 34 % i GS. På svensk side har derimot veksten bare vært på mellom 9 og 15 %. 3.5 Offentlig sektor Offentlig sektor er en viktig tjenesteprodusent og står for om lag samme andel av sysselsettingen i Norge og Sverige (31 prosent). Offentlig sektor er overrepresentert på begge sider av grensen i forhold til de respektive landsgjennomsnitt. At staten har noe mer sysselsetting i Norge, og fylkeskommunen noe mindre enn de svenske landsting, må ses i sammenheng med at den norske stat fra 2002 overtok ansvaret for sykehus, psykiatri, ambulansetjeneste, dvs. alt det som omtales som spesialisthelsetjenesten. Sett fra en kommunes eller en planregions ståsted, kan arbeidsplasser i stat og fylke betraktes som eksportarbeidsplasser. Slike arbeidsplasser er derfor attraktive for en region. Byregionen i NBG (dvs. Trondheim), Falun/Borlänge, Østersundregionen og Sør-Østerdal har stor andel statlige arbeidsplassere med LQ på henholdsvis 1.6, 1.4, 1.4 og 1.3. Når det gjelder fylkeskommunale arbeidsplasser har Frostating og Fosen høy LQ, 1.9 og 1.6. På svensk side ligger Falun/Borlänge høyest med LQ på 1.6, Karlstadregionen og Trollhättan begge på 1.5 Offentlig sysselsetting økte med 15 prosent i Norge fra 1993 til 2003, mens den gikk tilbake med 3 prosent i Sverige. Det har vært en sterkere økning i sysselsettingen i offentlig sektor i grenseregionene i Norge enn for landsgjennomsnittet. I Sverige har det vært en økning i offentlig sysselsetting i GS, men en sterkere nedgang enn landsgjennomsnittet i IS og NGB. 19

20 Figur 11: Næringsstruktur. Sysselsettingsandeler i 4. kvartal 2004 Jordbruk Skogbruk Fiske og fangst Utvinning av olje, gass, mineraler Næringsmidler Trelast Treforedling Verksted Annen industri N-Trøndelag S-Trøndelag Hedmark Akershus Østfold Jämtland Dalarna Värmland V- Götaland Primærnæringer N-Trøndelag S-Trøndelag Hedmark Akershus Østfold Jämtland Dalarna Värmland V- Götaland Industri NGB - Norge NGB - Sverige NGB - Norge NGB - Sverige IS - Norge IS - Sverige IS - Norge IS - Sverige GS - Norge GS - Sverige GS - Norge GS - Sverige Norge Sverige Norge Sverige 0 % 5 % 10 % 15 % 20 % 25 % 30 % 35 % 40 % 45 % 50 % 55 % 0 % 5 % 10 % 15 % 20 % 25 % 30 % 35 % 40 % 45 % 50 % 55 % Bygg og anlegg Varehandel Hotell og rest. Finans og forr.messig Øvrige priv. Tj Statlig forvaltning Fylkeskommune/Landsting Kommunal forvaltning N-Trøndelag S-Trøndelag Hedmark Akershus Østfold Jämtland Dalarna Värmland V- Götaland Privat tjenestesektor N-Trøndelag S-Trøndelag Hedmark Akershus Østfold Jämtland Dalarna Värmland V- Götaland Offentlig sektor NGB - Norge NGB - Sverige NGB - Norge NGB - Sverige IS - Norge IS - Sverige IS - Norge IS - Sverige GS - Norge GS - Sverige GS - Norge GS - Sverige Norge Sverige 0 % 5 % 10 % 15 % 20 % 25 % 30 % 35 % 40 % 45 % 50 % 55 % Norge Sverige 0 % 5 % 10 % 15 % 20 % 25 % 30 % 35 % 40 % 45 % 50 % 55 % Figur 12: Sysselsettingsendringer (4. kvartal) NGB - Norge NGB - Sverige IS - Norge IS - Sverige GS - Norge GS - Sverige Norge Sverige Offentlig sektor Privat tjenestesektor Industri Primærnæringer -30 % -20 % -10 % 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 20