Følsomhetens tid Inger Merete Hobbelstad

Transkript

1 Følsomhetens tid Inger Merete Hobbelstad

2 Følelsene skyller inn over offentligheten, i store bølger av medfølelse, indignasjon og opplevelsen av å ha blitt krenket. Er det et problem? Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson hadde nettopp kommet seg ut av sykemeldingen og stilte til den typen dempede, dannede intervju hos Fredrik Skavlan som så mange hadde oppsøkt før ham. Men i dette tilfellet var det krasse stemmer, særlig i partilederens hjemlige Sverige, som mente de fire sorte Skavlan-stolene ikke burde holdes av for så kontroversielle bakender som Åkessons. Publikums ønske om det behagelige møtte den politiske offentlighetens og journalistikkens behov for det ubehagelige. Verten bestemte seg for ikke å vike unna, fyrte av en rekke kritiske spørsmål om omstridte utspill og standpunkter fra Sverigedemokraternas politikere og gikk videre i spørsmålsrekken ved første mistanke om bortforklaringer. Resultatet: Tre tusen seks hundre klager til kringkastingsrådet, beskyldninger om trakassering, krav om unnskyldning, og skriftlige bruduljer på sosiale medier der alle ville gi sitt besyv med, enten som lidenskapelig forsvar av Skavlan eller som pasjonert analyse av hvorfor han gikk for langt. Kringkastingsrådsmedlem og Krf-politiker May-Helen Molvær Grimstad sa om Åkesson at hun «lurte på om det gikk bra med ham der han satt». Frps Per Sandberg skrev på Facebook-siden sin at han ikke reagerte på spørsmålene som sådan, men på programlederens «hatefulle smil». TV2s Oddvar Stenstrøm mente Skavlan hånte og hoverte. Diskusjonen handlet i virkeligheten hele tiden om følelser, og om følelsenes uttrykk og effekt. Om Skavlans utålmodighet, om han foraktet Åkesson, om han hadde et behov for å vise det. Om hvordan Åkesson opplevde situasjonen. Om seernes følelser i møte med intervjuet, og deres behov for å fortelle alle om hvordan de opplevde det. «Dette ønsket om å avsløre sin egen personlighet i sosiale utvekslinger, og å måle sosial handling utfra hvilken grad det viser frem noe i andre menneskers personlighet, kan få to merkelapper. Det første er ønsket om å bekrefte seg selv som en sosial aktør gjennom å vise frem sine egne personlige egenskaper. Det som gjør en handling god (det vil si autentisk) er karakteren til de som deltar i den, ikke handlingen selv.» Avsnittet ble skrevet for drøye førti år siden og trykket i tett, akademisk skrift i «The Fall of Public Man», sosiologen Richard Sennetts studium av det stormfulle og skiftende forholdet mellom privatliv og offentlighet i Vest-Europa gjennom de siste hundreårene. Det var ikke ment som en kompliment. Lenge før noen tenkte på å legge ut bilder av

3 kyllingmiddagen med rosmarin til allmenn beskuelse eller lese seks bind om den daglige donten til en norsk trebarnsfar i Sverige, beskrev Sennett en verden der det offentlige og det private ikke lenger var adskilt, og der det siste eføyslynget seg rundt det første og truet med å ta livet av det. I dette så Sennett en utvikling som var både smakløs og skadelig. Det var i denne boken han lanserte begrepet «Intimitetstyranniet», et uttrykk som ble bokens norske tittel og som for mange skulle komme til å føles stadig mer presist for hvert år som gikk etter utgivelsen i Men har verden blitt som han beskrev og spådde? Og er det et problem? I så fall på hvilken måte? For å kunne sette ord på hva folk er blitt, skuer Sennett bakover og prøver å definere hva de ikke er lenger. Han ser tilbake med to ulike typer lengsler. Den første går i retning mot 1700-tallets Paris og London, byer så store at den som beveget seg gjennom gatene, i stor grad ville være omgitt av fremmede. I bykulturen i opplysningstidens livlige London og det førrevolusjonære Frankrike finner han en robust offentlighet som ofte sammenlignes med teatret, og som på en måte har vel så mange fellestrekk med det som skjer på scenen som med det som foregår i hjemmet. Bybeboere som forlot hjemmet for 250 år siden, gjorde det i formelle drakter som var tydelige markører av kjønn og sosial stand, og som sto i skarp kontrast til de løsere, behageligere klærne de kunne trekke i i sitt eget hjem. Den klare forståelsen av hva som hørte hjemme hvor, åpnet snarere enn lukket for følelsesutgytelser teaterpublikummet i Paris og London kunne gråte åpenlyst og hoie til skuespillerne, fordi de ikke hadde noen opplevelse av at de utleverte seg selv, mener Sennett: De ga uttrykk for sine reaksjoner som hengitte teatergjengere, ikke privatpersoner. På 1800-tallet, som Sennett også gjør en nostalgisk oppvurdering av, begynner kulturelle kontinentalplater i større grad å skubbe mot hverandre. Romantikerne setter natur og kultur opp mot hverandre. Kulturen kommer som regel dårlig ut hos dem, som en hemmende, korrumperende kraft. Sennett hevder det er her frøet til det moderne emotreet blir sådd, og at det næres av tre ulike typer gjødsel: Sekularisering, urbanisering og industrialisering. Sekularismen gjør den enkeltes stilling i en kirkelig og guddommelig plan mindre viktig enn før. Dermed blir individets betydning oppjustert. Strømmingen mot arbeidsplassene og mulighetene i det urbane gjør at menneskemengden i byene blir større og mer fremmed. Famlingen fremover i den nye økonomien åpner for brå klassereiser og klassefall når investeringer det har vært umulig å vurdere korrekt, viser seg å slå til eller slå feil. Og masseproduksjonen gjør at et bredt utvalg klær og gjenstander blir mer tilgjengelige for mange flere mennesker, og får en betydning utover å være representative: Fordi både kjoler og kjeler i større grad enn før kan velges i sammenligning med andre, får de en symbolsk verdi. De blir uttrykk for kjøperens personlighet. Verden blir mer uoversiktlig og mer forutsigbar, det blir vanskeligere å vurdere hvem de andre er, og hva slags yrke og bakgrunn de har. Alt blir tegn. Folk prøver intenst å lese andre, og frykter samtidig hva andre leser i dem. Sennett beskriver tilfeller av det som skulle få diagnosen hysteri, der pasientene ofte beskriver en intens redsel for å sende ut feil signaler eller røpe forbudte følelser. Publikummet som ropte og raste i 1700-tallets teatersaler, sitter i respektfull musestillhet hundre år senere. I kontrast mot den utmattende offentligheten, settes hjemmet opp som en oase, et tilfluktsrom. Det blir det egentlige. Det virker ikke umiddelbart naturlig å plassere den tilkneppede viktorianske offentligheten med sine uniforme idealer om prektighet, som møtte slikt et energisk opprør fra forfattere og billedkunstnere mot slutten av hundreåret, under samme paraply som vår samtid. Men viktorianerne som holdt kortene tett inntil kroppen og Facebook-brukerne som tilsynelatende legger dem åpent på bordet til allmenn beskuelse, deler en urolig selvbevissthet. Spørsmålet om hvem de er i andres øyne, og hvem andre er for dem, er påtrengende for begge. Dette blir viktig for Sennetts syttitallsdiagnose: Prosessene som ble satt i gang i viktoriatiden, har nådd et punkt der det private og fortrolige blir gitt en langt større vekt enn hva det bør. Det å røpe sine innerste tanker blir ansett som et gode i seg selv, og roller og konvensjoner sees på som barrierer som må overvinnes for at mennesker skal kunne være nære og genuine. Det offentlige vurderes etter private parametre: Velgere er mer opptatt av hvem politikeren er enn hva de har å tape eller vinne på politikken han fører. Den poli-

4 tiske grunnholdningen til Sennett pipler frem gjennom bekymringene for at orienteringen rundt det individuelle tar oppmerksomheten bort fra klassespørsmål, og at mennesker i større grad bør ser på sin egen posisjon i verden som et resultat av styrke og svakhet i deres egen karakter, snarere enn noe som er frembrakt av andre og sterkere prosesser. Han skriver om en narsissisme som defineres som en nervøs besettelse av at en alltids kunne fått mer oppmerksomhet og anerkjennelse, og at det vesentlige ved nyhetssaker og kjente personer er hvordan de får en selv til å føle seg. I en kultur som etterlyser den samme varmen og nærheten i det offentlige ordskiftet som i den fortrolige samtalen over et vinglass, blir det ikke tillatt å vise en aggresjon som iblant kan være nødvendig for å oppnå det man vil, eller forberede seg på å møte den i andre. Myke mennesker blir kastet ut i en urettferdig verden uten å være forberedt på den, skriver Sennett: De dømmer andre ut fra intensjonen bak en handling snarere enn handlingen selv. Dette er farlig. Hva følte du da? Da tacoen satt fast i halsen på noen millioner tv-seere den fredagen i mars, var det ikke nettopp fordi de syntes det var noe galt med Fredrik Skavlans intensjoner? At en toppolitiker blir konfrontert med kontroversielle synspunkter som finnes i partiet sitt, er ikke noe nytt, men de uventede kulissene gjorde at spørsmålene om sinnelag boblet frem: Problemet var at Skavlan ville ta rotta på Åkesson, at han ga uttrykk for å føle seg bedre enn ham. De som reagerte på intervjuformen, pekte også på at Åkesson var på vei ut av sykemeldingen. De så ikke en journalist som stilte en partileder til veggs, men en fordømmende besserwisser som gikk mot en svekket pasient. De to ble vurdert utfra private erfaringer og holdninger og ikke som profesjonelle mennesker i utøvelse av sine roller. Richard Sennett skriver i 1974 om hvordan publikum er blitt mest interessert i hvordan de selv berøres av en nyhetshistorie. Det er ikke vanskelig å finne bekreftelser på at det stemmer i dag. Delingen og kommenteringen i sosiale medier har skrudd opp omdreiningstempoet i samfunnsdebatten mange hakk. Dette har igjen ført til at det ofte er de instinktive og umiddelbare reaksjonene som folk setter ord på og at det er sakene som appellerer til de retoriske ryggmargsfleksene, som blir det alle snakker om. Diskusjoner som har å gjøre med kjønn og innvandring har en spesielt oppjagende effekt, fordi det er spørsmål nesten alle har sterke følelser for, og der disse følelsene bryter hardt mot hverandre. Det er bare å tenke på enhver debatt om cupcakesblogger eller prinsesseklær for småjenter. De som føler seg hjemme i det tradisjonelt maskuline og feminine og de symbolene og syslene som forbindes med dette, vil reagere annerledes enn de som så lenge de kan huske, har opplevd det samme som reduserende, kultursydde tvangstrøyer i blått og rosa. Begge sider vil antagelig oppleve at den andre går til angrep på deres egen, dypfølte identitet. På en lignende måte vil den som frykter at stor innvandring fra andre kulturer vil endre samfunnet der de føler seg hjemme, gå i voldsom klinsj med den som reagerer med forferdelse på at enkeltmennesker i en sårbar situasjon blir satt i en mistenkelig bås på grunn av religion og etnisitet. I begge to vil det emosjonelle velle opp og gjøre ordvekslingen intens og uforsonlig. Når mange mennesker samtidig setter ord på slike emosjonelle, umiddelbare reaksjoner, og dermed indirekte oppmuntrer og egger hverandre opp, kan det oppstå en slags digitale mobber, Facebook-hundekobbel som løper etter samme rev og glefser etter potene på den. En drøy uke etter Skavlan-diskusjonen ble treningsekspert og samfunnsdebattant Kari Jaquesson parodiert på tv-programmet «Trygdekontoret», en frekk pornografisk sketsj der fiktive versjoner av Jaquesson og programleder Thomas Seltzer ga seg hen til en forbudt lidenskap der den offentlige uenigheten deres ble fremstilt som det pirrende. Pornomotstanderen Jaquesson hadde gått hardt ut mot en tidligere pornografisk sketsj i programmet. Internett svarte med et brøl. Det neste døgnet skulle sketsjen kalles for sexisme, hevnporno, voldtekt, og et overgrep som gjorde det umulig for kvinner å delta i offentligheten under fullt navn. Innslaget ble umiddelbart forstått som en forlengelse av den svært kjønnede hetsen som mange kvinnelige samfunnsdebatter har opplevd: At Jacquesson hadde kommet med saklig kritikk, og blitt svart med seksualisert uthenging. Tanken på denne typen hets, som er helt reell, fyller mange kvinner med distinkt ubehag. Kanskje var det derfor det var denne sammenhengen som så mange kritikere

5 syntes det var nærliggende å tenke på, i stedet for at de valgte å se sketsjen som en del av en satirisk tradisjon der det å ta tak i offentlige personers lyter, væremåte, og innbilte romantiske og erotiske liv er gjengs valuta. Få måneder tidligere hadde de vært Charlie, mange av dem som nå kritiserte «Trygdekontoret». I kjølvannet av terrorangrepet mot Charlie Hebdo hadde de skrevet om eller klikket sitt bifall til fyndige avsnitt som tok for seg hvor viktig det var med fri satire, også den som var smakløs og støtende. Det ble snakket mye om hvor essensielt det var å kunne tåle latterliggjøring i et moderne demokrati. Da satiren med ett dreide seg om kropp og seksualitet, kvinners kropp og seksualitet, og ikke en fremmed profet, var tonen helt annerledes. Situasjonen hadde forskjellig grad av alvor, ingen hadde truet «Trygdekontoret» med voldelige represalier, men det er snakk om uttrykk som pirker borti noe som for mange er privat, dyrebart og hellig, og som dermed burde være beskyttet av samme prinsipielle vern. Fornuften burde tilsi at de to sakene var en del av det samme, men følelsene sa noe annet, og det var følelsene som styrte debatten både den opprinnelige harmen og det like rasende backlashet. Kritikken av kritikken rettet seg delvis og ufortjent mot Jaquesson selv, som strengt tatt ikke hadde gjort noe annet galt enn å starte en debatt om et tv-program. Hele bruduljen belyste også en annen, ny tendens: Hangen til å føle seg krenket på andres vegne. Debatten var i god gang da Kari Jaquesson uttalte seg om den for første gang, og Jimmie Åkesson klaget ikke over Skavlans behandling. Det viktigste var ikke hva Jaquesson følte, det avgjørende var hvordan publikum følte seg. Offerrollen ble satt foran dem som en tronstol, med et bukkende hoff rundt. Slik sett har Sennett sin formulering i behold: Det viktigste ved en nyhetssak er blitt følelsene den vekker i den enkelte. Følelsene slår tilbake Og så er det likevel noe litt klinkekuleglatt over resonnementet som har skutt gjennom de siste tiårene og bare fått mer fart med tiden. Til tross for sitt vell av kunnskap og observante anekdoter fremstår Sennett som litt pompøs og litt moraliserende. En får følelsen av at en misbilligelse over den dårlige smaken gjennomsyrer det hele når han snakker om de poserende politikerne som snakker om hytta og hunden, eller de manisk nære som har en nervøs finger løst på fortrolighetsavtrekkeren, og som ikke forstår at de plager omgivelsene med seg selv. Det er som om Sennett prøver å holde noe adskilt og isolert som ikke helt kan være det. De siste førti årene har følelsene fått en større plass i forskjellige typer forskning, i psykologi som kulturstudier. Daniel Kahnemann og Steven Pinker har fått bredt gjennomslag med sine tunge bøker om kreftene i oss som vi ikke rår med; hvordan gener, kjønn, intuisjon og impulser herjer med oss og avgjør flere valg enn den kjølige overveielsen, antagelig flere enn de burde. I 2012 kom sosialpsykologen Jonathan Haidt med «The Righteous Mind», som utforsker hvordan folk i forskjellige deler av verden utvikler og holder fast ved sine moralske vurderinger og politiske holdninger. Haidt går sterkt imot det han kaller «rasjonalismens vrangforestilling»: Vestlige tenkere fra Platon via Descartes fram til flere av det 20. århundres kulturforskere hyller fornuftens muligheter og rekkevidde og ser på lidenskapene som distraksjoner som bør betraktes med mistanke og holdes stramt i tømme. Haidts forskning tyder på at folk som resonnerer moralsk, ikke forsøker å komme frem til nye innsikter eller sannheter de prøver å rettferdiggjøre det de instinktivt føler er riktig. De søker langt oftere å bekrefte enn å falsifisere sine egne verdier, de leser seg opp i større grad for å klare å overbevise andre enn å forandre seg selv. På godt og vondt er det som regel følelsene som braser gjennom jungelen, og fornuften som henger etter ved å holde seg fast i halen og late som om den setter kursen. Noe av det som skjedde på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, og som hadde sammenheng med den svermeriske troen på at det opprinnelige og ekte mennesket var å finne i det naturnære, var at rasjonalitetens utilstrekkelighet trådte stadig klarere frem. Folk fortsatte å oppføre seg impulsivt og uoverveid og ofte ødeleggende, selv når strukturene i noen grad løsnet grepet om dem. Den delen av personligheten og erfaringen Sennett fant så sjenerende, blir i større grad umulig å ignorere. Det private er sjelden bare privat, det emosjonelle sjelden bare emosjonelt. En politikers reformideer, og partiprogrammet hun er forpliktet overfor, er viktigere for velgerne enn hvordan hun

6 føler seg fra dag til dag men disse ideene, og hvorfor de appellerte til akkurat henne, og hvordan hun formidler dem på en måte som taler til andre, har en sterk følelseskomponent og er farget av høyst personlige erfaringer og observasjoner. En mann som skriver et sjikanøst innlegg i kommentarfeltet under en feministisk kronikk, har kanskje blitt avvist på dansegulvet og i baren i flere år og har kanskje akkurat nådd det punktet der én eneste liten tekst til om hvordan menn fremdeles har for mye makt i samfunnet, oppleves som en uutholdelig provokasjon. Ikke dermed sagt at den enkelte skal være forpliktet til å redegjøre for alle opplevelser som har bidratt til å forme synspunktene hans eller hennes om dette og hint. Men den som vil renske den offentlige samtalen for det intime, det egenopplevde, det pinlige og det emosjonelle, vil fort ende opp med å føre en samtale om det folk bruker for å rettferdiggjøre synspunktene sine, og ikke deres egentlige årsaker. Det er en styrke at det ikke trenger å være skott mellom disse sidene av det indre, at det kan snakkes direkte og uten for mange surrogater eller symboler. Og det har hatt, og kan ha, viktige funksjoner. I opprørsårene på sekstitallet var det helt nødvendig å gjøre det personlige politisk, for å utfordre rådende normsystemer og vise at det var mulig å leve på andre måter enn de mest vanlige. Særlig for kvinnebevegelsen var det viktig å kunne peke på strukturer i og idealer for det hjemlige som noe styrende for kvinners og menns liv og som noe som måtte kunne debatteres offentlig. I dag, når profilerte skikkelser som Libe Rieber-Mohn og Anbjørg Sætre Håtun har fortalt åpent henholdsvis om å ha opplevd seksuelt misbruk og om å være døende av kreft, bidrar det til en normalisering av vanskelige opplevelser. Den som er i lignende situasjoner, kan finne styrke i et fellesskap som også inkluderer ressurssterke og synlige personer. En politiker eller polemiker som skal skrive om familiepolitikk, vurderer kanskje å fortelle en historie fra sitt eget smertelige samlivsbrudd. Han løper risikoen for å bli en intimdespot, for å dele for mye, og for å se problemstillingen gjennom et filter sterkt farget av en opprivende erfaring han ikke har nok distanse til. Han kan, hvis han bruker dette grepet for ofte, komme til å bruke opp den begrensede ressursen som ens egen biografi tross alt er. Men ved å inkludere sitt personlige perspektiv, uten å late som om han snakker generelt eller om noen andre, kan han også peke på utfordringer ved et lovforslag. Han kan unngå å virke som en som har altfor bastante avstandsoppfatninger om hvordan folk skal innrette privatlivet sitt. Det kan være riktig å være generell, og det kan være riktig å være personlig, men at det er personlig, er ikke i seg selv et argument for å utelate historien. Snarere må vurderingen gå på hvor relevant det personlige er for diskusjonen av det generelle. Det er ikke nødvendigvis et enten/eller mellom saksnivået og følelsesnivået, de kan virke sammen og gi hverandre nyanser og dybder. Der Sennett etterlyser en arena der det er mulig både å vise aggresjon og å takle den hardt når den viser seg, peker Haidt på at det nesten er umulig å få motstandere til å skifte mening og kurs ved forsøk på saklig overtalelse, samme hvor saklige motargumentene er eller kanskje nettopp når de er insisterende saklige, og den andre føler seg utsatt for et ubehagelig press for å svikte standpunkter hun føler sterkt for. Det første skrittet, skriver Haidt, må nesten alltid være å få den andre til å føle at du er åpen for å lytte til deres synspunkter og ta dem alvorlig, og kan sette deg selv i deres situasjon. I kampmodus oppnår du som regel veldig lite. En illustrasjon på nettopp frustrasjonen over rasjonalitet som ikke når frem, ble risset opp i tiden før Skavlan-intervjuet, der forskjellige representanter for de medisinske fagene fortvilet over foreldre som utsetter andre barn for fare ved å nekte å vaksinere sine egne barn mot meslinger. De godt underbyggede innleggene ble lest og delt av store mengder lesere, med en stigende følelse av maktesløshet ettersom det ble stadig klarere at vaksinemotstanderne ville holde på sitt uansett hvem som skrev hva og hvordan. De store forskjellene mellom dem til tross, var det kanskje noe av samme følelse som lå bak halsstarrigheten til vaksinemotstanderne og de av Skavlans seere som fikk sympati med Jimmie Åkesson. Det ble skapt en følelse av at det var noen som ikke ble tatt alvorlig, at de ble avfeid i møte med en selvsikker motpart med alle svarene parat. Hvis den følelsen først får feste, er det ikke så viktig hva som faktisk blir sagt. Samtidig finnes det utveksling der et rasjonelt «goddag mann» møtes av et emosjonelt «økseskaft», der det følelsesladde kommer inn i en samtale og sporer den av, eller bringer den til et nivå der den ikke kan fortsette, eller brukes bevisst og manipulerende for å stilne kritikk. Intimiseringen

7 av offentligheten fører til at offentlige personers personlige historier får større plass og tillegges større betydning, sammenlignet med hva de utretter profesjonelt. I tillegg brukes følelsesmessig argumentasjon stadig oftere, sammenlignet med idé-, forsknings- eller faktabasert argumentasjon. Dette er egentlig først og fremst et problem hvis det gjøres på feil tid og sted og på utilbørlige måter. I følsomhetens tid gjøres særlig to feilslutninger. Den ene er nettopp det Sennett beskriver, at intensjonen tillegges uforholdsmessig stor vekt, og at man kan svare på et saklig, faglig argument med et følelsesbasert motargument. Den andre er at en tilskuer eller deltager kjenner på en sterk følelse av tilfredshet eller sårhet, og konkluderer med at dette betyr at motparten enten har gjort noe riktig eller noe galt. Feiltastiske feilslutninger Et år før så mange syntes Fredrik Skavlan var for slem, syntes Aftenposten-kommentator Kathrine Aspaas det samme om sine meningsmotstandere. Aftenposten hadde satt søkelyset på et nettverk av kvinner i tunge posisjoner, deriblant HP-direktør Anita Krohn Traaseth og Lyse Tele-direktør Toril Nag, som stadig vekk sendte hverandre digitale blomsterbuketter via sosiale medier, og erklærte at de støttet og var stolte av hverandre. Rosen det var snakk om, ble gjerne utløst av en erkjennelse av egen feilbarlighet og sårbarhet, og Aftenposten spurte om det dreide seg om et nytt, feminint lederideal, der åpenhet og inderlighet var selve kjerneverdiene og det å innrømme feil og usikkerhet var det som gjorde en fantastisk, eller «feiltastisk», for å bruke Aspaas ord. Skeptikerne innvendte at ukritiske heiarop ikke nødvendigvis alltid var den mest konstruktive responsen på prosjektene til kvinner med tunge posisjoner, med ideer som idet de settes ut i livet har konsekvenser for flere enn dem selv. Aspaas svarte: Rasende damer og herrer mener det å heie på andre er en uting. Jeg tror arrogansen og latterliggjøringen i denne saken er trigget av dype, smertefulle mekanismer... Når vi tillater oss å hoppe opp og ned og klappe i hendene i pur glede over folk vi digger... Da sitter hånen og sarkasmen løst og så mye har jeg lært om hån og sarkasme opp gjennom årene at den sitter løsest der smerten er størst. Og da er spørsmålet hva er det som gjør så vondt? Iblant er det ikke så vanskelig å dele Richard Sennetts smule lengsel etter det brokadestive 1700-tallet. Dette er nettopp den typen argumentasjon han advarer mot: Den bekreftende varmen som man ønsker i vennegjengen, blir også idealet man måler det offentlige og profesjonelle liv etter faktisk fremstilles dette som den eneste moralsk høyverdige responsen. Ros dyrkes fordi det er ros, kritikk anses som smålig fordi det er kritikk. Debatten flyttes over fra et saklig plan til et følelsesplan: Det er karakteren til kritikerne som er det vesentlige. Innholdet i det de sier, er uinteressant: Hvis det er negativt, kan det sees på som et uttrykk for en smålig og endog skadet karakter. På det nivået er det umulig å holde en saklig debatt gående. Slik sett blir emosjonaliseringen en hersketeknikk: Noen gjør seg usårlige ved å slå tilbake på intensjonen til den som kritiserer, en intensjon som er utilgjengelig for dem. Dermed kan de tillate seg intellektuell og profesjonell dovenhet, fordi bare det å delta, ifølge dette paradigmet, fortjener verbale ballonger og bløtkaker. Hva angår den andre feilslutningen, som Sennett også advarer mot, kom den blant annet opp til overflaten og ut på skjermen i desember 2011, da Dagsrevyen sendte et intervju med Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde og hans kone Ingvil, om truslene Tybring-Gjedde hadde mottatt og sykemeldingen de hadde resultert i. Som en kontrast til Åkesson-utfordreren Fredrik Skavlan er Dagsrevyen-reporteren i fullstendig harmoni med intervjuobjektene i budskapet de fremfører: De forteller om «et liv i frykt og angst», sier han. De «ber innstendig om å få slippe personangrep i opphetede debatter». I reportasjen får Ingvil Tybring-Gjedde slå sammen mannens politiske motstandere og de som sender ham grove trusler, til en fremmed og fiendtlig saus. Hun ser rett inn i kamera og sier til en uspesifisert og aggressiv mottager: «Slutt med dette! Det er farlig!» Det er helt legitimt, særlig i en offentlighet med harde never, å gi uttrykk for ubehag. Det er greit å si «Jeg føler A». Det er ikke legitimt å si «jeg føler A, derfor må du gjøre B» i særdeleshet ikke når det er snakk om mennesker som selv har meldt seg på i maktspillet og det offentlige ordskiftet og

8 kommet med til dels krasse karakteristikker av andre. Det er en slik type resonnering som ligger bak når folk kan erklære seg krenket av noe og forlange unnskyldninger, kanossagang og endret oppførsel. Det er dette som tillater politikere å gå hardt ut og deretter anklage dem som nødvendigvis reagerer, for å være blodhunder som går til angrep på noen som er i en sårbar situasjon. Også dette kan, hvis publikum aksepterer narrativet som gjør makthaveren til et offer, bli en måte å flykte fra ansvar på. En tredje måte Sennett treffer på, over avstanden på førti år, er når han spør om hva autentisitetsidealet har å si for muligheten til å leke med egen identitet, med egne relasjoner, med roller og standpunkter. Når man forventes å være oppriktig, er rommet for kreativitet mindre. Det virker ikke tilfeldig at det er i den ektefølte delingens tid at «skjønnhetstyranniet» oppleves som nettopp et tyranni, et sett av påbud og forventninger snarere enn muligheter for å omskape seg selv, for en stakket stund. Inderlighetskulturer har til felles med æreskulturer at ingen av dem er spesielt godt jordsmonn for ironi. Kanskje er det noe av den samme forventningen om autentisitet som bidrar til hårsårheten: Når både reaksjonene på en nyhetssak, valget av søndagsmiddag og kjøpet av ny kåpe blir delt som bestanddeler av en identitet, kan kritikk av dette oppfattes som kritikk av en selv. Når alt er symbolsk, rammes også det eller den som symboliseres. Men Sennett synes også å nære en ikke helt velfundert forakt for de båndene som åpenhet faktisk fører med seg. Alle profesjonelle formidlere vet at følelser er den raskeste veien mellom avsender og mottager. Fag og ideer må tilpasses og formidles. Følelser og relasjoner er umiddelbare og lettfattelige. Universitetsbakgrunn, kulturell tilhørighet, spesialisering innenfor et håndverk: Dette skiller folk fra hverandre og må oversettes. Men alle har en mamma. Med kraften i globaliseringen og fragmenteringen av kulturtilbudet og kulturelle referanser, er dette kanskje et botemiddel så godt som noe mot mistenksomheten: At det er mulig å knytte bånd gjennom å være åpen om følelser av glede, forvirring, frykt, forventning og sårbarhet, eller i alle fall å ha muligheten til å være det. For det er jo ikke noe tyranni: Det finnes ikke noe påbud om å utlevere seg selv. Mange unnlater å gjøre det, og er nennsomme, nøkterne og profesjonelle på de publiseringsarenaene der de kunne vært hva som helst. Alt er potensielle symboler, men det er da også etter hvert noe folk har lang erfaring med å forholde seg til, og de fleste har etter hvert en fingerspissfølelse for hvordan de skal porsjonere ut seg selv. Om en skal lande på en slags konklusjon, er det at den nye åpenheten for følelser i det offentlige ordskiftet har ført med seg mye godt, men at den kan misbrukes, og at den stiller store krav til presisjon og relevans som ikke alltid er lett å etterleve når sosiale medier-stemningen piskes opp. Fredrik Skavlan gjorde ikke noe galt. Men han kunne muligens vært smartere, og i større grad tatt høyde for at det store publikummet observerer små tegn og signaler med stor årvåkenhet. Ved å være vennligere og mer tilbakelent, uten å stille andre spørsmål, kunne han kanskje fått til det komiker Jon Stewart klarte flere ganger, nemlig å gå til effektive polemiske angrep på gjestene i «The Daily Show» uten at de som hadde oppsøkt programmet for å få noe å le av, følte seg snytt. Eller det journalisten Katie Couric gjorde i sitt eget berømte intervju med Alaska-guvernør Sarah Palin, som da var republikanernes visepresidentkandidat. I intervjuet fremstår Palin som oppsiktsvekkende uvitende, uten at Couric på noe tidspunkt røper om det er hennes egen vurdering av intervjuobjektet: Hun lar Palin snakke og snakke og forklare og forklare, slik at all dekning dagen derpå handlet om intervjuobjektet, ikke om intervjueren. Slik taklet Couric en sentral regel i følsomhetens tid: Hvis det kan handle om hvem du er, kommer det til å handle om hvem du er.