Auditive, taktile og visuelle stimuli som forsterkere i arbeid med mennesker med dyp psykisk utviklingshemming

Transkript

1 Auditive, taktile og visuelle stimuli som forsterkere i arbeid med mennesker med dyp psykisk utviklingshemming Steinar W. Dahl Nesoddtangen skole Pål I. Skogstad Habiliteringstjenesten på Romerike Knut Slåtta Ragna Ringdals Dagsenter I arbeid med psykisk utviklingshemmede benyttes det ofte forsterkere av sosial karakter eller materielle forsterkere i form av mat/drikke. I en del tilfeller vil stimuli av denne type ikke kunne fungere som forsterkere, eller være "lavpotente" forsterkere, slik at læring vanskelig vil finne sted. Dette problemet synes å være særlig uttalt i forhold til dypt psykisk utviklingshemmede og kan kanskje være noe av forklaringen på at opplæringstiltak rettet mot denne gruppen ofte synes å være lite effektive (Reid, Phillips & Green, 1991). Det er derfor viktig å vurdere om andre former for stimuli kan anvendes. Vi vil her rette søkelyset på bruk av sensoriske stimuli som forsterkere i arbeid med dypt psykisk utviklings- hemmede. Dette er stimuli som i liten grad har vært benyttet i opplæringsøyemed, på tross av at det finnes god forskningsmessig evidens for at slike stimuli kan være effektive som forsterkere. I denne artikkelen vil vi se nærmere på bruken av de tre hovedkategoriene av sensoriske stimuli; auditive (lyd), visuelle (lys) og vibrotaktile (berøring). Bruk av stimuli tilhørende andre kategorier som f.eks olfaktoriske stimuli (lukt), gustatoriske stimuli (smak) eller vestibulære stimuli (balanse) vil ikke bli berørt. Historikk Fram til begynnelsen av 60-tallet ble det gjennomført en rekke dyrestudier hvor sensoriske stimuli ble brukt som forsterkere (Kish, 1966). Eksempelvis beskrev Harlow (1950) hvordan manipulativ atferd hos aper (manipulering med gjenstander, pusle puslespill m.m.) ble etablert og opprettholdt ved en kombinasjon av visuell, auditiv og taktil forsterkning. Schoenfeldt, Antonitis & Bersh (1950) demonstrerte at spaktrykk hos rotter kunne betinges ved taktil forsterkning. Butler (1957) demonstrerte diskriminasjonslæring hos aper med bruk av auditive stimuli som forsterkere. De første studiene hvor sensoriske stimuli ble brukt som forsterkere i forhold til menneskelig atferd, ble gjort på begynnelsen av 60-tallet. Shaefer (1960) 30

2 Auditive, taktile og visuelle stimuli som forsterkere.. demonstrerte hvordan vibrotaktil stimulering (elektrisk tannbørste), kunne brukes for å forme "ta pille"-atferd hos et normalt barn. Rice, McDaniel, Stallings & Gatz (1967) var blant de første som benyttet seg av sensoriske forsterkere i studier som involverte psykisk utviklingshemmede. F. eks. ble visuelle stimuli (film) brukt som forsterker for å etablere armbevegelser hos en dypt psykisk utviklingshemmet gutt. I senere studier har man i forhold til denne målgruppen benyttet et bredt spekter av sensoriske forsterkere. Av visuelle forsterkere er TV, film, lysbilder, lysorgel og "strobolys" etc. brukt (Rice m.fl., 1967). Som auditive forsterkere har ulike typer musikk vært benyttet (Ball, McGrady & Hart, 1975). Vibrotaktile forsterkere, i form av vibratorer, vibrasjonsputer o.l, har blitt anvendt i forhold til en rekke ulike opplæringsmål (Prosser, 1988). I enkelte studier er det benyttet multikomponent-forsterkere, dvs forsterkende hendelser som involverer kombinasjoner av auditive, taktile og visuelle stimuli. Det finnes evidens for at slike multikomponent-forsterkere i en del tilfeller kan være mer effektive enn forsterkere som tangerer kun en sansemodalitet (Dewson & Whiteley, 1987). Kartlegging av sensoriske forsterkere Identifisering av hendelser som fungerer som forsterk-ere er en kritisk komponent i alle atferdsmodifikasjons-programmer. Flere metoder er utviklet spesifikt for kartlegging av sensoriske forsterkere ( Pace, Ivancic, Edwards, Iwata & Page, 1985, Fischer, Piazza, Bowman, Hagopian, Owens & Slevin, 1992). Det finnes to metodiske hovedvarianter som enten anvendes hver for seg eller i kombinasjon. Den ene varianten innebærer en ikke-kontingent presentasjon av stimuli hvor grad av interesse scores. Dette er selvsagt ingen kartlegging av de ulike stimulis forsterkende effekt, men en metode som gir indikasjoner på hvilke stimuli som kan tenkes å fungere som forsterkere. Forskning har vist at det er en relativt høy korrelasjon mellom hvilke stimuli som gir en høy interessescore, og hvilke stimuli som har forsterkende effekt. Den andre varianten innebærer at ulike stimuli formidles kontingent på klart definerte målatferder. Endringer i varighet eller frekvens av målatferden registreres. Pace m.fl. (1985) utviklet en prosedyre for å måle ulike stimulis forsterkerverdi. Prosedyren innebærer en presentasjon av stimuli enkeltvis og observasjon av eventuelle tilnærmingsresponser. Metoden har blitt kritisert fordi den har en tendens til å score visse stimuli for høyt, og derved skiller for dårlig mellom de ulike stimuli. Dette kan skyldes at alternative stimuli ikke er tilgjengelige (Fischer m.fl., 1992). Fischer m.fl. (1992) utviklet en prosedyre for kartlegging av interesser som innebærer at målpersonen samtidig presenteres for to og to ulike stimuli og må velge hvilke av disse han vil ha tilgang på (Forced Choice Assessment). Stimuli varieres systematisk slik at en rekke ulike kombinasjoner av stimuli blir presentert. På grunnlag av de valg som foretas er det mulig å rangere interessen for de ulike stimuli. Det kan synes som om denne metoden bedre enn andre metoder er i stand til å identifisere hvilke stimuli som vil føre til en høy grad av respondering under operante betingelser (Fischer m.fl., 1992). Metoden fordrer imidlertid at det lar seg gjøre å etablere reliable valgresponser hos de individer som metoden anvendes på. I forhold til en del personer med spesielt store lærevansker eller motoriske handicap vil dette være vanskelig. Metodene som beskrives av Pace m.fl. (1985) og Fischer m.fl. (1992) har det til felles at presentasjon av stimuli gjennomføres i en sosial kontekst, dvs. at stimuli presenteres av en person som befinner seg tett ved målpersonen. I enkelte tilfeller vil denne nærheten kunne medføre en form for "sosial forurensing" hvor målpersonens reaksjonsmønster påvirkes av testers nærvær. Dette gjelder personer hvor sosial samhand-ling/oppmerksomhet er en potent forsterker, eller personer som lett reagerer med former for unnslip-pelsesatferd i sosiale situasjoner med elementer av krav. I forbindelse med en studie som fokuserte på lekeaktivitet hos multifunksjonshemmede barn, ble det utviklet en kartleggings- metode som var tilpasset personer med høy sosial interesse og store motoriske 31

3 handicap (Dahl & Skogstad, 1994). Stimuli ble presentert enkeltvis på en plate foran barnet. Tester trakk seg raskt tilbake, og ut av barnets synsfelt. Interesse ble definert som orientering (blikk) mot det eksponerte stimulus, og scoret på grunnlag av video-opptak. (Blikk ble valgt p.g.a barnas motoriske begrensninger). For å sikre at blikk skulle være et valid observasjonsdatum ble barnets posisjon relativt til stimuli endret tre ganger for hver eksponering. Dette ble gjort ved at tester endret posisjonen på barnets rullestol bakfra. Figur 1 viser en rangering av interesse for de ulike stimuli hos et av barna. Denne kartleggingen ble supplert med en kontingent forsterkerkartlegging. De 4 mest attraktive stimuli fra interessekartleggingen ble presentert kontingent, ved at barna ved hjelp av en tilpasset bryter selv kunne aktivere stimuli. Figur 2: Barn A; Kontingent betingelse. Figuren viser antall brytertrykk i løpet av 10 min. Hvert brytertrykk aktiverer stimulus i 10 sekunder. Musikk ble inkludert i utvalget av stimuli p.g.a. informasjon gitt av nærpersoner. Ved å registrere antall trykk pr. tidsenhet, fikk man et direkte mål på de enkelte stimulis forsterkerverdi. Resultatene, slik de framkommer i figur 2, viste en høy grad av overenstemmelse mellom den rangering som framkom ved interessekartleggingen og rangeringen som framkom ved forsterkerkartleggingen. Dette viser at interessekartleggingen slik den her er gjennomført, har en prediktiv verdi i forhold til hvilke stimuli som kan fungere som forsterkere. Vi vil argumentere for at det vil være nødvendig å ta i bruk ulike prosedyrer for interessekartlegging, alt avhengig av hvilken målgruppe man forholder seg til. De ressurser som eksisterer innenfor et gitt system (tid, kompetanse og utstyr) vil også ha betydning for hvor systematisk en interesse- eller forsterker-kartlegging kan gjennomføres. Eksempler på bruk av sensoriske forsterkere Figur 1: Barn A; Ikke-kontingent betingelse. Verdiene for de enkelte stimuli representerer et snitt av tre observasjoner. En gjennomgang av forskningslitteraturen viser at sensoriske forsterkere i hovedsak har blitt anvendt i forhold til fire ulike opplæringsområder når det gjelder dypt psykisk utviklingshemmede. Dette er a) etablering av enkle målstyrte handlinger, b) lek og hobbyaktiviteter, c) fysisk trening og d) kommunikasjon. Bruken av sensoriske forsterkere i forhold til denne gruppa skjer gjerne i sammenhenger hvor stimuli koples opp mot brytere som individet læres 32

4 Auditive, taktile og visuelle stimuli som forsterkere.. opp til å betjene. Årsaken til at slike tekniskpedagogiske hjelpemidler tas i bruk, skyldes at de i noen grad kan kompensere for motoriske og intellektuelle handicap (Reid, Phillips & Green, 1991, Ursin, Slåtta & Lillestølen, 1991.) Etablering av enkle målstyrte handlinger. Hos personer med store fysiske og intellektuelle funksjons- nedsettelser vil det operante atferdsrepertoar ofte være meget begrenset. Opplæring vil da i utgangspunktet måtte fokusere på svært enkle og avgrensede atferdsformer. Eksempelvis gjennomførte Zucker, D Alanzo, McMullen & Williams (1980) et studie hvor et dypt psykisk utviklingshemmet barn med spastisk quadriplegi lærte å se på en gjenstand på instruks. Dette ble sett på som en tidlig kommunikativ respons. Riktig respons ble forsterket ved vibrotaktil stimulering,- en vibrasjonspute plassert ved barnets rygg ble aktivert i 2 sekunder ved tre sekunders forekomst av målatferden. Resultatene viste at barnet responderte adekvat på ca. 50% av instruksene under denne betingelsen, mens det under kontrollbetingelser (sosial feedback eller ingen feedback) så og si ikke responderte på instruksene. I en undersøkelse utført av Dewson & Whiteley (1987) ble det påvist at operant hodevridning kunne etableres hos 3 multi- funksjonshemmede ungdommer når bilder, musikk og vibrasjon ble anvendt som forsterkere. Forsøket besto av flere faser hvor de ulike forsterkerne ble presentert i kombinasjon og hver for seg. Det viste seg at det var klare individuelle forskjeller med hensyn til hvilke stimuli som fungerte som forsterkere. Haskett & Hollar (1978) demonstrerte at spaktrykk kunne etableres hos fire dypt psykisk utviklingshemmede gutter når auditive (musikk) og visuelle (endring av belysning) stimuli ble anvendt som forsterkere. I tillegg til den operante responsen (spaktrykk) ble kollaterale atferdsformer som smil, vokalisering o.l. registrert. Data viste at disse atferdsformene forekom hyppigere under den operante betingelsen enn under en tilvarende betingelse hvor auditive og visuelle stimuli ble tilført uten å være knyttet til spesifikk atferd. Denne forskjellen i forekomst av kollateral atferd under kontingent og ikke-kontingent betingelse indikerer for det første at guttene var oppmerksomme på at de selv kontrollerte tilgangen på stimuli (contingency awareness) og for det andre at operant kontroll var assosiert med trivsel. Lek og hobbyaktiviteter. Ved utforming av fritidsaktiviteter for barn og voksne er det av avgjørende viktighet å ta i bruk stimuli som er maksimalt forsterkende og hvor forsterkningseffekten i minst mulig grad reduseres over tid. I forhold til barn er det gjort forskning som viser at leker som lett kan manipuleres, er komplekse, og produserer effekter som berører flere sansemodaliteter synes å være mer attraktive enn enklere leker (Dahl & Skogstad 1994, Murphy, Carr & Callias, 1986). Slåtta, Ursin og Lillestølen, (1991), viste at det kunne etableres egenstyrt lekeaktivitet hos en 9 år gammel dypt psykisk utviklingshemmet gutt med sterk Cerebral Parese. Elektriske leker som formidlet lyd, blinkende lys og bevegelse ble tilkoplet en hodebryter og barnet ble dermed gitt muligheten til selv å utøve kontroll over lekene. Undersøkelsen viste at det lot seg gjøre å etablere stabil trykkaktivitet i forhold til bryter, men at denne trykkaktiviteten var avhengig av relativt hyppige utskiftninger av leker. Murphy m.fl. (1986) gjennomførte et eksperiment hvor de sammenlignet multifunksjonshemmede barns lekeaktivitet med vanlige leker vs. leker med innebygde sensoriske effekter som kunne aktiveres ved berøring. De fant at barna lekte vesentlig mer med lekene som hadde sensoriske effekter, og forekomsten av stereotyp atferd ble betydelig redusert når disse lekene var tilgjengelig. De observerte også individuelle preferanser hos barna, i den forstand at enkelte av barna foretrakk leker med vibrotaktil feedback, mens andre foretrakk leker med auditiv eller visuell feedback. Fysisk trening. For psykisk utviklingshemmede personer med store motoriske handicap vil det være viktig å tilrettelegge aktiviteter som fremmer motorisk egenaktivitet. Slik 33

5 aktivitet kan ha positive effekter i forhold til fysisk status, og derved bidra til å opprettholde eller fremme individets muligheter for ut- foldelse. I forskningslitteraturen kan en finne flere eksempler på at sensoriske forsterkere har blitt brukt i fysisk trening. I slike treningsprogram benyttes gjerne brytere, som aktiverer sensoriske stimuli ved forekomst av definerte motoriske responser. Murphy & Doughty (1977) demonstrerte at sensoriske stimuli kan anvendes for å forsterke atferd som forhindrer muskelatrofi, og for å forbedre muskeltonus og styrke hos multifunksjonshemmede. De etablerte målrettede armbevegelser ved at slike handlinger ble etterfulgt av taktil stimulering forårsaket av en vibrator montert under målpersonens rullestolsete. Macuric (1979) undersøkte effekten av kontingent musikk- formidling på hensiktsmessig hodeposisjon hos tre multi- funksjonshemmede personer. En fotocelle koplet til en kassettspiller sørget for at musikk ble spilt ved korrekt hodeposisjon, og at musikken stoppet når hodet falt forover. Resultatene viste at forekomst av korrekt hodeposisjon øket når musikk ble formidlet kontingent på dette. Et lignende opplegg beskrives av Burch, Clegg & Bailey (1987). Her ble det sydd inn en bryter på innsiden av målpersonens basebal-lue. Når målpersonens hode var i oppreist stilling kom bryteren automatisk i på-posisjon. Den aktiverte da bl.a. et radioshow. En 10 graders helling fremover resulterte i at bryteren kom i av-posisjon og koplet ut effekten. Prosent tid med korrekt positur økte med 60 % fra baseline. For å etablere hodekontroll, vil det i endel tilfeller være nødvendig å tilrettelegge for automatisert formidling av sensoriske forsterkere. Atferden vil senere kunne opprettholdes ved at andre og mer naturlige stimuli av sosial eller visuell karakter blir tilgjengelige og utgjør atferdens forsterkningsbetingelser. Reduksjon av uønsket atferd. Sensoriske forsterkere har i enkelte sammenhenger blitt brukt for å redusere forekomsten av selvstimulerende atferd (McClure, Moss, McPeters & Kirkpatrick, 1986, Slåtta m.fl, 1991). McClure m.fl. (1986) viste i en artikkel hvordan differensiell forsterkning av uforenlig atferd reduserte forekomst av "hånd-i-munn" atferd hos en dypt psykisk utviklingshemmet gutt. Det ble benyttet to brytere montert til guttens rullestol. Ved å holde begge bryterene nede samtidig ble vibrasjon og musikk formidlet. Hvis gutten tok hendene vekk fra en eller begge bryterene opphørte stimuleringen. "Hånd-i-munn" atferden sank dramatisk i frekvens. Studiet viser at ved bruk av sensoriske forsterkere kan en redusere selvstimulering som involverer bruk av hender. Forfatterne vektlegger at dette er en økonomisk (bl.a. fravær av trener) og ikke-aversiv tilnærming. Kommunikasjon. Rowland & Scweigert (1992) har utviklet en opplæringsmodell for etablering av kommunikative ferdigheter hos multi-funksjonshemmede barn. Modellen beskriver en sekvens av treningsprosedyrer som tar sikte på å etablere enkle former for symbolsk kommunikasjon hos barnet. Rowland og Schweigert argumenterer for at det i forhold til enkelte barn må etableres enkle former for ikke-sosial interaksjon før det kan trenes på sosial interaksjon. For å etablere ikke-sosial interaksjon med omgivelsene, og såkalt contingency- awareness hos barna, er det nødvendig å identifisere potensielle sensoriske forsterkere, for så å trene barnet i å kontrollere tilgangen på disse ved hjelp av en bryter. Når dette mestres vil neste skritt være at den sensoriske forsterkeren formidles via en annen person. Den bevegelse barnet har lært å utføre i forhold til bryter vil da fungere som en mand i forhold til nærpersoner. Rowland og Schweigert beskriver i sin modell hvilke treningsprosedyrer som videre kan benyttes for å fremme kommunikasjonsutvikling hos barnet. Egenskaper ved sensoriske forsterkere Sensoriske forsterkere skiller seg fra edible (mat/ drikke) og sosiale forsterkere på en rekke ulike måter (Rehagen & Thelen, 1972, Johnson, Firth & Davey, 1978). I enkelte pedagogiske sammehenger vil sensoriske stimuli ha karakteristika som gjør dem andre forsterkere overlegne (Murphy, 1982): 34

6 Auditive, taktile og visuelle stimuli som forsterkere.. A) De er ofte enklere å administrere enn andre forsterkere. B) Metning inntrer ofte forholdsvis langsomt (Rincover, Newsom, Løvaas & Koegel, 1977). C) Mulighetene for variasjon er store. D) Sensoriske stimuli kan anvendes ovenfor personer med diettrestriksjoner og personer hvor sosial kontakt er aversiv (Gutierrez Griep, 1984). E) Tilgang på sensoriske forsterkere kan hos enkelte ha en reduserende effekt på forekomsten av stereotyp atferd (Prosser, 1988). Slike effekter vil kunne forekomme når man benytter forsterkere som ligger nært opp til de stimuli som personen selv produserer gjennom stereotyp atferd. Forskere har også vært opptatt av om det er mulig å differensiere mellom ulike sensoriske stimuli med tanke på effektivitet. Det synes imidlertid ikke å være belegg for å hevde at noen spesiell type sensoriske forsterkere er andre overlegen. Studier av forsterkerpreferanser hos dypt psykisk utviklingshemmede viser stor individuell variasjon når det gjelder hvilke stimuli som kan fungere som forsterkere (Dattilo, 1987). Slike funn understreker viktigheten av å gjennomføre interesse- og forsterkerkartlegging. Mulighetene for å lykkes med opplæringsprogrammer rettet mot dypt psykisk utviklingshemmede står og faller på de forsterkere som er tilgjengelige i treningssituasjonen. I den forbindelse er det vår oppfatning at sensoriske stimuli ofte representerer en uutnyttet ressurs. Et bredere forsterker- utvalg vil kunne bidra til å endre de pessimistiske oppfatninger man ofte finner angående opplæringspotensialet hos dypt psykisk utviklingshemmede. Økt kunnskap om sensoriske forsterkere, og hvordan de kan anvendes, vil kunne føre til at miljøterapeuter, lærere og andre nærpersoner oftere lykkes med de opplæringstiltak som iverksettes. Referanser: Ball, T.H., McGrady, R.E. & Hart, A.D. (1975) : Automated reinforcement of head posture in two cerebral palsied retarded children. Perceptual and Motor Skills, 40, s Burch, M.R., Clegg, J.C. & Bailey, J.S. (1987) : Automated contingent reinforcement of correct posture. Research in Developmental Disabilities, Vol. 8, s Butler, R.A. (1957) : Discrimination learning by rhesus monkeys to auditory incentives. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 50, s Dahl, S.W. & Skogstad, P.I. (1994) : En sammenligning av lekeaktivitet under bryterstyrt lek og manuell lek. Prosjektoppgave ved Oslo og Akershus Vernepleierhøgskole. Dattilo, J. (1987) : Computerized assessment of leisure preferences ; A replication. Education and Training in Mental Retardation, June, s Dewson, M.R.J. & Whiteley, J.H. (1987) : Sensory reinforcement of head turning with nonambulatory, profoundly mentally retarded persons. Research in Developmental Disabilities, Vol. 8, s Fisher, W., Piazza, C.C., Bowman, L.G., Hagopian, L.P., Owens, J.C. & Slevin, I. (1992) : A comparison of two approaches for identifying reinforcers for persons with severe and profound disabilities. Journal of Applied Behavior Analysis, 25, s Gutierrez Griep, R. (1984) : Student preference of sensory reinforcers. Education and Training of the Mentally Retarded, No. 2, s Harlow, H.F. (1950) : Learning and satiation of response in intrinsically motivated complex puzzle performance by monkeys. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 43, s Haskett, J. & Hollar, D.W. (1978) : Sensory reinforcement and contingency awareness of profoundly retarded children. American Journal of Mental Deficiency, Vol. 83, No. 1, s

7 Honig W.K. (Ed.) (1966) : Operant behavior, areas of research and application, kap. 4, Kish, G.B. : Studies of sensory reinforcement, s Johnson, D., Firth, H. & Davey, G.C.L. (1978) : Vibration and praise as reinforcers for mentally handicapped people. Education and Training in Mental Retardation, October, s Macuric, K.M. (1979) : An operant device to reinforce correct head position. Journal of Behavior Therapy & Experimental Psychiatry, Vol. 10, s McClure, J.T., Moss, R.A., McPeters, J.W. & Kirkpatrick, M.A. (1986) : Reduction of hand mouthing by a boy with profound mental retardation. Mental Retardation, Vol. 24, No. 4, s Murphy, R.J. & Doughty, N.R. (1977) : Establishment of controlled arm movements in profoundly retarded students using response contingent vibratory stimulation. American Journal of Mental Deficiency, Vol. 82, No. 2, s Murphy, G. (1982) : Sensory reinforcement in the mentally handicapped and autistic child ; A review. Journal of Autism and Developmental Disorders, Vol. 12. Murphy, G., Carr, J. & Callias, M. (1986) : Increasing simple toy play in profoundly mental handicapped children II ; Designing special toys. Journal of Autism and Developmental Disorders, Vol. 16, 1, s Pace, G.M., Ivancic, M.T., Edwards, G.L., Iwata, B.A. & Page, T.J. (1985) : Assessment of stimulus preference and reinforcer value with profoundly retarded individuals. Journal of Applied Behavior Analysis, 18, s Prosser, G. (1988) : Vibratory reinforcement in the field of mental handicap ; A review. Mental Handicap Research, 1:2, s Rehagen, N.J. & Thelen, M.H. (1972) : Vibration as positive reinforcement for retarded children. Journal of Abnormal Psychology, Vol. 80, No. 2, s Reid, D.H., Phillips, J.F. & Green, C.W. (1991) : Teaching persons with profound multiple handicaps; A review of the effects of behavioral research. Journal of Applied Behavior Analysis, 24, Rice, H.K., McDaniel, M.W., Stallings, V.D. & Gatz, M.J. (1967) : Operant behavior in vegetative patients II. The Psychological Record, 17, Rincover, A., Newsom, C.D., Løvaas, O.I. & Koegel, R.L. (1977) : Some motivational properties of sensory stimulation in psychotic children. Journal of Experimental Child Psychology, No. 24, s Rowland C. & Schweigert P. (1992) : Early communication and microtechnology ; Instructional sequence and case studies of children with severe multiple disabilities. Augmentative and Alternative Communication (AAC), Vol. 8, s Schoenfeld, W.N., Antonitis, J.J. & Bersh, P.J. (1950) : Unconditioned response rate of the white rat in a bar pressing apparatus. Journal of Comparative and Physiological Psychology, 43, s Schaefer, H. (1960) : Vibration as a reinforcer with infant children. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 3, s Slåtta, K., Ursin, E. & Lillestølen, S. (1991): Praktisk bruk av bryterteknologi. Diskriminanten, 3, s Ursin, E., Slåtta, K. & Lillestølen, S. (1991) : Bruk av elektroteknisk utstyr. Diskriminanten, 2, s Zucker, S.H., D Alanzo, B.J., McMullen, M.R. & Williams, R.L. (1980) : Training eye-pointing behavior in a nonambulatory profoundly mentally retarded child using contingent vibratory stimulation. Education and Training of the Mentally Retarded, 15, 4-7. Postadresse: Knut Slåtta Ragna Ringdals Dagsenter Hans Nilsens Hauges gt OSLO 36