Tilstandsrapport 2008 Internasjonalisering av norsk høgre utdanning. Februar 2009

Transkript

1 Tilstandsrapport 2008 Internasjonalisering av norsk høgre utdanning Februar 2009

2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning Internasjonaliseringstrender i norsk høgre utdanning Overordnede føringer og nasjonal politikk Institusjonenes strategi- og profileringsarbeid Mobilitetstrender Deltagelse i programmer for utdannings- og forskningssamarbeid Oppsummering Internasjonalisering i medisin- og sykepleieutdanningen Motivasjon og rasjonale for internasjonalisering Fagmiljøenes strategiske arbeid Organisering av profesjonsstudier og utfordringer for internasjonalisering Kobling mellom forskning og utdanning Forholdet mellom faglig og administrativt ansatte Internasjonalisering hjemme Oppsummering Utgitt av Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU), februar 2009 UTARBEIDET AV/ Margrete Søvik 2

3 1. Innledning Dette er den andre tilstandsrapporten SIU gir ut. Hensikten med rapporten er å gi et bilde av internasjonaliseringsarbeidet ved norske høgre utdanningsinstitusjoner, selv om det ikke lar seg gjøre å gi et fullstendig bilde innenfor de gitte rammene. Internasjonalisering innenfor høgre utdanning er en kompleks og omfattende prosess og internasjonaliseringsaktivitetene antar stadig nye former. Fra et mer ensidig fokus på mobilitet av forskere og studenter over landegrenser, drives prosessen i dag også frem av aktiviteter som etablering av internasjonale nettverk, konsortier og fellesgrader, innføring av finansieringssystemer som belønner internasjonalisering, inkorporering av komparative og internasjonale tema i undervisningen, undervisning på engelsk, økt bruk av internasjonale rankinglister, og etablering av norske undervisningstilbud i utlandet og utenlandske utdanningstilbud i Norge. Selv om den overordnede nasjonale målsetningen for internasjonalisering er å høyne kvaliteten på norsk utdanning og forskning, kan også begrunnelsene for å internasjonalisere variere mellom institusjoner og fagmiljøer. Mens noen vektlegger internasjonal solidaritet og kunnskapsutveksling, tillegger andre tilgang til eksellente miljøer og rekruttering av studenter og forskere mer vekt. Motivene for å internasjonalisere vil kunne ha konsekvenser for den form arbeidet får og de land og institusjoner man retter aktiviteten mot. I fjorårets rapport brukte vi hovedsakelig data fra SIUs egen programportefølje som kildegrunnlag. På bakgrunn av dette materialet tegnet vi et bilde av institusjonenes og fagmiljøenes deltagelse i ulike utvekslings- og samarbeidsprogrammer, med ulike tematiske og geografiske tyngdepunkter. Vi tok også for oss institusjonenes egne strategier, for å gi et bredere bilde av ambisjonene for internasjonaliseringsarbeidet ved institusjonene. Også i årets rapport vil vi ta for oss institusjonelle strategier og deltagelse i SIUs programmer. Vi vil imidlertid bringe inn nye elementer. I tillegg til institusjonenes egne strategier, som er tilgjengelige på internett, vil vi bringe inn resultater fra en undersøkelse utført av SIU om institusjonenes strategi- og profileringsarbeid. På programsiden vil vi i årets rapport også gjøre bruk av kvalitative data fra søknadene og innrapporteringene. Dette vil kunne gi et bilde av 3

4 hvilke type prosjekter norske institusjoner og fagmiljø deltar i, når det gjelder fag, tema og samarbeidsland. Nytt i årets rapport er også et dypdykk i internasjonaliseringsprosesser innenfor disiplinene sykepleie og medisin. Hensikten med å velge ut to fagområder er å få innsikt i hvordan faglige og administrative utfordringer og muligheter gjennom internasjonalisering kommer til uttrykk innenfor bestemte fag. I neste års rapport vil vi ta for oss andre disipliner. Faglig sett vil både bistandsrettet arbeid og samarbeid med elitemiljøer kunne være sterke motiver for internasjonalt samarbeid innenfor sykepleie og medisin. På den annen side utgjør studieplanene innenfor disse profesjonsstudiene en potensiell utfordring når det gjelder administrativ tilrettelegging for utvekslingsopphold. I en intervjurunde gjennomført ved et utvalg institusjoner ble administrativt og faglig ansatte ved sykepleie og medisin bl.a. spurt om motivasjoner for internasjonalisering, om samarbeidet mellom administrativt og faglig ansatte, om kobling mellom forskning og utdanning i det internasjonale samarbeidet og om administrative utfordringer knyttet til internasjonaliseringsarbeidet. Den første delen av rapporten er delt inn i fire kapitler. Det første kapitlet tar for seg noen overordnede punkter innenfor den nasjonale politikken på feltet. I det andre kapitlet ser vi nærmere på institusjonenes strategi- og profileringsarbeid. Det tredje kapitlet skisserer noen overordnede trender når det gjelder studentmobilitet til og fra norske institusjoner. Det fjerde kapitlet tar for seg deltagelse i SIUs programmer. Den andre delen av rapporten tar for seg internasjonalisering innenfor medisin- og sykepleieutdanningene. SIUs tilstandsrapport er fremdeles under utvikling og vil ta opp i seg ulike tema og problemstillinger fra år til år. I planleggingen av tema som ønskes belyst i neste års Tilstandsrapport, vil utfordringer og forslag fra Stortingsmelding nr.14 ( ), som først kom 13. februar 2009, danne mye av utgangspunktet for analyser og bakgrunnsstudier. Selv om Stortingsmeldingen kom for sent til å ha innvirkning på denne rapporten, er det vår vurdering at innholdet i årets rapport gir nyttig grunnlag for å diskutere en del av de forslag som ligger i meldingen. 4

5 2. Internasjonaliseringstrender i norsk høgre utdanning 2.1 Overordnede føringer og nasjonal politikk Internasjonalt samarbeid og studentutveksling har lange tradisjoner i norsk høgre utdanning. Med Kvalitetsreformen som ble innført ved norske institusjoner i 2003/04 gis imidlertid internasjonalisering en ny betydning og retning: internasjonalisering skal ikke bare gi den enkelte student kvalifikasjoner som kan være verdifulle for senere deltagelse i arbeidslivet, men også tilføre det norske utdanningssystemet faglige og kulturelle impulser fra utlandet og slik være med å styrke kvaliteten på utdanningen generelt. Den nasjonale målsetningen for internasjonalisering av høgre utdanning har med andre ord vært eksplisitt knyttet til en faglig og utdanningsmessig kvalitetsheving. Bakgrunnen for Kvalitetsreformen var Mjøsutvalgets rapport Frihet med ansvar (NOU 2000:14). Der ble det foreslått å styrke det internasjonale institusjonssamarbeidet, å styrke institusjonenes internasjonaliseringsstrategier, å tilrettelegge for at flere norske studenter kunne reise ut som del av studiet ved hjemmeinstitusjonen og å styrke rekrutteringen av utenlandske studenter til Norge. I tråd med dette ble det i St.meld. nr. 27 ( ) Gjør din plikt krev din rett (Kvalitetsreformen) bl.a. tatt til orde for økt vekt på internasjonalt institusjonssamarbeid, deltagelse i internasjonale utdanningsprogrammer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler. En uttalt målsetning var at alle studenter skulle få tilbud om et utenlandsopphold som del av det norske gradsstudiet. Med Kvalitetsreformen ble det også, i tråd med Mjøsrapportens forslag, innført et nytt gradssystem, med bachelor, master og PhD. Det nye gradssystemet var også et svar på Norges deltagelse i Bologna-prosessen. Den overordnede målsetningen i Bologna-prosessen, som ble initiert i 1999, er etableringen av et felleseuropeisk utdanningsrom, med bl.a. et felles grads- og karaktersystem. Tanken er at dette skal stimulere til økt samarbeid på tvers av landegrensene og økt mobilitet blant studenter og ansatte. Norges deltagelse i Bologna-prosessen har medført en rekke tiltak som bidrar til internasjonalisering av norsk høgre utdanning, ikke bare i forhold til mobilitet, men også når det gjelder kvalitetssikringsprosedyrer og læreplanutvikling. Blant de prioriterte områdene i prosessen er også styrking av en europeisk dimensjon i utdanningen, gjennom læreplanutvikling, fellesprogrammer og institusjonelt samarbeid. 5

6 En evaluering av Kvalitetsreformen ble lagt frem i januar Målet med evalueringen var å se om reformarbeidet ved institusjonene foregikk i tråd med målsetningene for reformen. Delrapport nr. 8 tok for seg arbeidet med internasjonalisering. Konklusjonen var at resultatene var begrenset i forhold til forventningene, selv om studentmobiliteten økte og det var etablert bedre administrative ordninger. Hovedinnvendingen var at institusjonene i utilstrekkelig grad hadde endret sine strategier og praksiser i retning av såkalt ny internasjonalisering. Dette forstås som en tettere kobling mellom ulike internasjonaliseringsaktiviteter og en innordning av individuelle interesser under en overordnet institusjonell strategi, i motsetning til gammel internasjonalisering, der internasjonaliseringen preges av løsrevne og individstyrte aktiviteter. Evalueringen konkluderte med at faglige og administrativt ansatte i begrenset grad kommuniserte sammen om internasjonaliseringstiltak, at forskerne fremdeles betraktet internasjonalisering mer som uformelle forskernettverk enn som institusjonelle strategier, og at de i liten grad involverte seg studentutvekslingen. En ny stortingsmelding om internasjonalisering i norsk høgre utdanning ble presentert 13. februar Denne viderefører i stor grad de senere års politikk på området, der det vektlegges at internasjonalisering skal heve kvaliteten på norsk høgre utdanning. Kvalitet og relevans er sentrale begreper i stortingsmeldingen: gjennom et internasjonalisert utdanningssystem skal norske elever og studenter tilegne seg gode og relevante kvalifikasjoner, tilpasset et flerkulturelt og internasjonalt orientert samfunns- og arbeidsliv. Blant tiltakene som foreslås for å sikre dette er blant annet mer vekt på utvikling av felles studieprogrammer og grader med institusjoner i utlandet, og at studentutveksling i større grad knyttes til faglig samarbeid og utvikling. 2.2 Institusjonenes strategi- og profileringsarbeid Vinteren 2008/09 gjennomførte SIU en undersøkelse blant administrative og faglige ledere ved universiteter og høgskoler i Norge. Hensikten med undersøkelsen var å få et bilde av institusjonenes forhold til SIU, samt internasjonaliseringsarbeidet i sektoren mer generelt. Det var 80 respondenter på undersøkelsen. 21,3 prosent representerte universitetssektoren, 15 prosent en vitenskaplig høgskole og 57,6 prosent en statlig høgskole. Samtlige svarte at internasjonaliseringsarbeidet var nedfelt i institusjonens strategi. 83,8 prosent svarte at institusjonen har en strategi for profilering av studietilbud og rekruttering av utenlandske forskere og studenter, og 6

7 86,3 prosent oppga at institusjonene har konkrete målsetninger når det gjelder antall innkommende studenter og forskere. Det er hovedsaklig internasjonalt kontor som har ansvaret for å følge opp dette arbeidet, selv om det varierer i noen grad fra institusjon til institusjon. SIU har generelt inntrykk av at norske universiteter og høgskoler arbeider stadig mer målbevisst med markedsføring av studietilbud og rekruttering av utenlandske studenter og forskere. Likevel kan det virke som om institusjonene i mange tilfeller fortsatt ikke har en klar og definert strategi for internasjonal markedsføring og rekruttering av internasjonale utvekslings- og gradsstudenter. Samtaler SIU har hatt med institusjonene tyder på at selv ikke de største universitetene har store ressurser tilgjengelig for å drive profilering og rekruttering i utlandet, og at det i liten grad arbeides med utgangspunkt i klare geografiske og faglige prioriteringer. Ved flere av de større institusjonene er det for øvrig vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av profileringsarbeidet ettersom det i større grad er desentralisert og gjennomføres både fra sentralt hold og på instituttnivå. Mange fagmiljøer synes også å jobbe på egenhånd med rekruttering. Noen av de store institusjonene som NTNU og UiO har, etter hva SIU har forstått, satt i gang prosjekter for å utvikle internasjonale markedsførings- og rekrutteringsstrategier. Ovennevnte undersøkelse viser at seks av ti av de som har svart er kjent med at SIU har det nasjonale ansvaret for profilering av Norge som studie- og forskningsland. Tre av ti mener at SIU ikke er nasjonalt ansvarlig for profilering, mens én av ti svarer at de ikke vet. Resultatene viser at det er ledelsen ved de større høgskolene (med over 4000 studenter) som kjenner best til SIUs nasjonale ansvar på dette området, mens det er mindre kjent blant lederne ved universitetene. SIU har mottatt signaler fra sektoren om at det er ønskelig å styrke profileringsinnsatsen i Europa særlig når det gjelder rekruttering av gradstudenter på mastergradsnivå. Europa er et geografisk satsingsområde for mange institusjoner. SIU har hittil konsentrert det europeiske profileringsarbeidet i Tyskland og Frankrike. Disse landene er prioriterte satsingsland fordi de er viktige samarbeidsland for Norge og fordi man ønsker å fremme rekruttering fra ikke-engelskspråklige land. Institusjonene viser større interesse for å delta på messer i Tyskland enn i Frankrike. SIU opplever likevel at de nasjonalt prioriterte satsingsområdene ikke alltid er i tråd med institusjonenes ønsker. Flere institusjoner har ytret ønske om å delta på messer i andre europeiske land som Nederland og Polen. Nord-Amerika er også et geografisk prioritert område for mange institusjoner, som sammenfaller med SIUs satsing, i likhet med Nordområdene og Latin-Amerika. Institusjonenes deltagelse på SIUs profileringsaktiviteter er varierende. Mens mange 7

8 deltar på de større internasjonale utdanningskonferansene NAFSA og EAIE, er oppslutningen noe varierende på utdanningsmesser med formål å rekruttere studenter. Det er hovedsakelig universitetene og enkelte høgskoler som deltar på disse arrangementene. SIUs overordnede inntrykk er at rekrutteringen av innkommende studenter i hovedsak foregår gjennom institusjonsavtaler og faglig kontakt, og ikke gjennom aktiv oppsøking av potensielle gradsstudenter. Noen institusjoner har signalisert at de i større grad ønsker å drive målrettet rekruttering av studenter til bestemte masterprogrammer hvor man har problemer med å fylle opp plassene, og har bedt om SIUs rådgivning for å få til dette. Det er vanskelig for SIU å danne seg et helhetlig bilde av institusjonenes overordnede strategier for profilering og rekruttering, og inntrykket er at det er noe tilfeldig hvilke land og fagområder som prioriteres. I 2008 deltok SIU på utdanningsmesser i Canada og Russland hvor rekrutteringsgrunnlaget vurderes som svært godt. Kun én institusjon valgte å delta på messen i Toronto. Selv om både Canada og Russland er satsingsland for mange institusjoner, har de ikke ressurser til/ ønske om å prioritere utdanningsmesser. SIU har gjort noen strategiske valg i det overordnede omdømmearbeidet, for eksempel ved å fremheve fagområder som petroleumsfag og marine studier. De fleste institusjonene har derimot ikke definert bestemte fagområder som skal markedsføres mot utenlandske studenter og forskere. Det er universitetene og de større høgskolene som i minst grad har tatt slike valg når det gjelder markedsføring av konkrete fagfelt. Mindre høgskoler og vitenskapelige høgskoler har et mindre utvalg av fagområder og kan derfor lettere prioritere nisjer som skal markedsføres. I 2008 har SIU for første gang gjennomført en nasjonal erfaringsundersøkelse blant internasjonale studenter. 20 universiteter og høgskoler deltok. Målet med undersøkelsen er å få kunnskap om hvordan Norge oppfattes som studie- og forskningsland i utlandet og å kartlegge grunnene til at de internasjonale studentene valgte Norge og den norske utdanningsinstitusjonen de studerer eller forsker ved. Slik kunnskap er nødvendig for å kunne utvikle en solid og langsiktig profileringstrategi, både på nasjonalt og institusjonelt nivå. Gjennom slike undersøkelser danner vi oss et interessant og nødvendig bilde av omdømmet Norge og de norske høgre utdanningsinstitusjoner har ute i verden. Etter SIUs mening har også undersøkelsen en stor nytteverdi for universitetene og høgskolen i eget profileringsarbeid. Selv om internasjonalisering nå inngår i nærmest samtlige institusjoners planer og strategiske arbeid, er det store variasjoner med henhold til omfang og 8

9 detaljeringsnivå. Det er også trolig store variasjoner når det gjelder implementering av strategiene ved de ulike institusjonene. Flere institusjoner er i gang med å revidere eller lage nye internasjonale strategier. Ettersom de har avventet stortingsmeldingen om internasjonalisering er disse ikke tilgjengelige enda. En detaljert gjennomgang av samtlige høgre utdanningsinstitusjoners internasjonale strategier er det ikke rom for i denne rapporten, men vi vil i det følgende kort presentere strategiarbeidet ved noen av de større norske institusjonene. Universitetet i Oslo (UiO) er blant institusjonene som er i ferd med å utvikle en ny internasjonal strategi. Fra før av fantes det en strategi om internasjonal studentmobilitet, men denne utgikk i Strategien vil først bli lagt frem for formell behandling når stortingsmeldingen om internasjonalisering foreligger. Når det gjelder internasjonalisering av forskning skal det i løpet av våren 2009 utarbeides en statusrapport som grunnlag for videre diskusjoner. UiO sikter med andre ord ikke mot en felles internasjonaliseringsstrategi for forskning og utdanning, noe som har vært begrunnet med at virkemidlene på de to områdene er ulike og at internasjonaliseringsfeltet rent administrativt er delt mellom studie- og forskningsavdelingen. Det er likevel en målsetning å se internasjonalisering på utdannings- og forskningsområdet i sammenheng. UiO har også foretatt en intern vurdering av hvilke fagområder universitetet skal presentere som sine særskilte styrker på utdannings- og forskningsområdet, selv om institusjonen fremdeles vil fremstå som et breddeuniversitet. Alle fakultetene har levert notater der det redegjøres for faglige prioriteringer. Denne strategiske stasingen på bestemte fagområder må bl.a. sees i lys av utviklingen internasjonalt, der det fremstår som viktigere enn før å ha en markert profil på utvalgte områder, på bakgrunn av skjerpet konkurranse. Universitetet i Bergen (UiB) er den eneste institusjonen i Norge som har løftet internasjonaliseringsarbeidet inn i rektoratet gjennom utnevnelsen av en egen viserektor for internasjonalisering. Under viserektoren for internasjonalisering ble det utviklet en strategi for det internasjonale arbeidet ved UiB, for tidsrommet Det er ikke konkrete planer om å revidere denne strategien etter En eventuell revisjon vil avhenge av prioriteringene til det nye rektoratet som skal velges i UiBs strategi for internasjonalisering innbefatter forskning, utdanning, forskerutdanning og formidling og profilering. Strategien beskriver overordnede mål og utfordringer, og konkretiserer tiltak, ansvarsfordeling og tidsplan for hvert av områdene. På forskningssiden fremstår akademisk fremragenhet og konkurransedyktighet som de viktigste motivene for internasjonalisering: UiB skal tilstrebe samarbeid med ledende institusjoner og forskningsgrupper, i økende grad ta 9

10 ledelsen i internasjonale prosjekter og tiltrekke seg flere forskningstalenter. På utdanningssiden er det overordnede målsetninger om å øke studentmobiliteten og utvikle flere felles gradsprogrammer. Det skal stilles faglige krav til studentmobiliteten og være en rimelig grad av balanse mellom inn- og utmobilitet. Det er også en uttalt målsetning å koble utdannings- og forskningssamarbeidet i større grad, ved at særlig master- og PhD-studenter trekkes med i forskernes internasjonale nettverk. Når det gjelder forskerutdanningen vises det til at det er en større utfordring å tilrettelegge for at egne kandidater reiser ut, enn å rekruttere kandidater fra utlandet. Som begrunnelse for dette vises det bl.a. til familieforpliktelser og frykt for at gjennomføringstiden blir forlenget. Målet er at innen 2009 skal alle kandidatene ha reell mulighet til å gjennomføre et utenlandsopphold, ved hjelp av diverse støttetiltak. UiB har som videre målsetning å tiltrekke seg flere utenlandske forskere og studenter gjennom bedre profilering, men strategien sier ikke noe om at særskilte fagområder skal trekkes frem, slik det har vært gjort i Oslo. Fra andre strategidokumenter fremgår det imidlertid at UiB som institusjon særlig vil satse på marine studier og marin forskning, samt utviklingssamarbeid. Den internasjonale strategien tar heller ikke stilling til geografiske prioriteringer, men det vises til at institusjonen vil videreutvikle samarbeidet med Norden og Europa, og at den strategiske satsingen på utviklingsrelatert forskning gjør det naturlig å styrke samarbeidet med land i Sør. Det vises også til potensialet i samarbeid med Latin- Amerika, Øst-Asia og India. Universitetet i Agder (UiA) har en relativt kortfattet internasjonal strategi og de overordnede målene er nokså vagt formulert: universitetet skal videreutvikle samarbeidet med institusjoner både i industrialiserte land og utviklingsland, det skal utvikle sitt internasjonale engasjement gjennom institusjonsavtaler og øke mobiliteten blant vitenskaplige ansatte og studenter. Blant målsetningene på forskningssiden nevnes flere internasjonale publikasjoner, avtalefestet samarbeid med utenlandske fagmiljøer, aktivitet i internasjonale forskningsprogrammer og rekruttering av gjesteforskere. På utdanningssiden nevnes bl.a. samarbeidsavtaler der både forskning og utdanning inngår, etablering av en sommerskole, økt studentmobilitet og balanse mellom antall inn- og utreisende. Konkrete virkemidler nevnes ikke. UiA er imidlertid i gang med å utvikle en ny og mer omfattende internasjonal strategi. Denne vil bli lagt frem for styret i løpet av våren Utvalget som skal utarbeide strategien har lagt et stort arbeid ned i å kartlegge situasjonen på institusjonen. Det er blitt gjennomført en omfattende spørreundersøkelse blant de vitenskaplige ansatte. Her er de bl.a. blitt spurt om utdannelse fra utlandet, nasjonalitet, kompetanse i forskjellige fremmedspråk, erfaring med og ønske om å 10

11 undervise på et fremmedspråk, nettverk i utlandet, utenlandsreiser, publikasjoner i utenlandske tidsskrift, verv i internasjonale faglige foreninger og hvorvidt de introduserer master- og PhD-studenter for sine internasjonale faglige nettverk. På bakgrunn av undersøkelsen skal behovene for stimuleringstiltak på ulike nivåer i organisasjonen identifiseres. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) har en relativt kortfattet strategi som omfatter perioden , men strategien angir konkrete målsetninger og identifiserer en del tiltak. På utdanningssiden nevnes bl.a. at UMB skal tilrettelegge for mer undervisning på engelsk, utvikle flere fellesgrader og tilby studieopphold på partnerinstitusjoner i utlandet. UMB vil også øke antallet internasjonale studenter. Minimum 15 prosent av studentene som starter ved UMB skal være internasjonale og selvfinansierte, og i tillegg vil institusjonen arbeide for flere stipendier til internasjonale studenter. På forskningssiden vil UMB øke antallet internasjonale publikasjoner, og for å oppnå dette skal det tilbys engelskspråklig bistand og skrivekurs for PhD-studenter. For å øke deltagelsen i internasjonale prosjekter vil UMB videreutvikle støtteapparatet for EU-forskning. For å øke forsker- og lærerutvekslingen vil institusjonen bestrebe seg på å utlyse stillinger internasjonalt, rekruttere flere seniorforskere fra utlandet og legge til rette for at minst 20 prosent av de vitenskaplig ansatte årlig benytter ordningen med forskningstermin og utenlandsopphold. UMBs strategi skiller seg fra strategiene ved de fleste andre institusjoner ved at utvikling av en internasjonal campus, eller internasjonalisering hjemme, vies et eget kapittel. En del av målsetningene er imidlertid vagt formulert, som utvikling av en inkluderende kultur og en multikulturell profil. Av de mer konkrete tiltak som nevnes er etablering av felles arenaer for norske og utenlandske studenter, hybelfellesskap med norske og utenlandske studenter og undervisning i norsk kultur og språk. Det angis ingen spesielle faglige eller geografiske prioriteringer i strategien, men det fremgår at institusjonen særlig vil satse på tverrvitenskaplig forskning innen sine kjerneområder mat, natur og helse. Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) har ikke et eget strategidokument for internasjonalisering, men en handlingsplan er utarbeidet som skal legges frem våren Denne vil ta for seg arbeidet med mobilitet og fellesgrader. Internasjonalisering inngår imidlertid i den overordnede institusjonelle strategien, der et hovedmål er at NTNU skal markere seg som internasjonalt fremragende på et utvalg faglige styrkeområder innen 2020, og være blant de ti ledende teknisk-naturvitenskaplige universiteter i Europa. 11

12 Det er identifisert seks tverrfaglige satsingsområder, som speiler institusjonens naturvitenskaplige profil: 1. energi, petroleum, ressurser og miljø, 2. globalisering, 3. informasjons- og kommunikasjonsteknologi, 4. medisinsk teknologi, 5. marin og maritim forskning og 6. materialer. Som resultatmål for 2010 nevnes følgende om internasjonalisering: i forhold til 2007 skal antall felles studieopplegg med utenlandske universiteter øke med 25 prosent i forhold til 2007, antall avtaler om gradssamarbeid skal øke med 100 prosent og antall inn- og utreisende studenter skal øke med 5 prosent. Det fremgår ingen bestemte geografiske prioriteringer av strategien. Dette har bl.a. vært begrunnet med at sentrale landprioriteringer vil ha liten effekt hvis det ikke speiler aktivitetene og kontaktene i fagmiljøene. Universitetet i Tromsø (UiTØ) er fra fusjonert med Høgskolen i Tromsø, og er i ferd med å utvikle en internasjonal strategi for den nye institusjonen. Arbeidet med ny strategi har også avventet stortingsmeldingen om internasjonalisering. På et overordnet nivå fremgår det imidlertid klart at institusjonen ønsker å profilere seg som internasjonalt orientert, med geografisk fokus på nordområdene. Høgskolen i Oslo (HIO) har for tiden ikke noe eget strategidokument for internasjonalisering, men internasjonalisering er omtalt som ett av to hovedsatsingsområder i den generelle strategien for perioden , ved siden av forsknings- og utviklingsarbeid. Når det gjelder internasjonalisering er det særlig utvikling av en internasjonal campus, eller internasjonalisering hjemme, som vektlegges. Dette sees i sammenheng med den flerkulturelle storbyvirkeligheten institusjonen forholder seg til: HiO vil systematisk arbeide for å øke antall studenter med minoritetsbakgrunn, ivareta et større mangfold blant studentene, vektlegge integrering av studenter med minoritetsbakgrunn og utvekslingsstudenter, styrke den flerkulturelle kompetansen blant ansatte og studenter, og tilby studier som kvalifiserer til et yrkesliv i et flerkulturelt og internasjonalt samfunn. Internasjonalisering hjemme vil fortsatt være et hovedsatsingsområde i den kommende handlingsplanen. I tillegg vil planen vektlegge utvikling av fellesgrader og tilrettelegging av fagplaner, for å øke studentmobiliteten. Det inngår ingen faglige prioriteringer i planen, men langsiktige geografiske satsinger drøftes. På forskningssiden vil Europa være i fokus, med formaliserte avtaler og deltagelse i EUs rammeprogram, og fagfolk vil få administrativ støtte til å utarbeide søknader. Høgskolen i Bodø (HiBO) er den eneste av de undersøkte institusjonene som har et engelskspråklig strategidokument om internasjonalisering. Dette dokumentet dekket perioden , og institusjonen er nå i gang med å utarbeide en ny strategi som trolig vil være ferdig i løpet av våren Den nåværende strategien 12

13 legger vekt på faglig kvalitet gjennom internasjonalisering: studenter som reiser ut skal kunne reise til gode institusjoner i utlandet, med kvalitetssikrede opplegg. Studenter til HiBO skal rekrutteres gjennom flere engelskspråklige programmer, gjennom god informasjon om institusjonen på engelsk og ved å integrere en internasjonal profil på studieprogrammene. Flere utenlandske ansatte skal også rekrutteres, og det har vært en målsetning at institusjonen innen 2008 skal ha sendt ut 10 prosent av de ansatte på utenlandsopphold. Strategien nevner ikke forskning, og sier heller ikke noe om geografiske og faglige prioriteringer, bortsett fra at det satses på styrket kontakt med utviklingsland. I den nye strategien er planen å inkludere forskning, og det vil bli en mer markert satsing mot noen prioriterte faglige og geografiske områder, som energi og nordområdene. Høgskolen i Bergen (HiB) har en institusjonell strategi for perioden som omfatter internasjonalisering som ett av fem hovedpunkter. Strategien fokuserer på studentmobilitet. Hovedbegrunnelsen for å internasjonalisere studiene, slik det kommer frem i strategien, er å forberede studentene på et arbeidsmarked med internasjonale utfordringer. Forskning omtales ikke i strategien, men det vises til at høgskolen vil inngå forpliktende institusjonelt samarbeid der studentutveksling og faglig samarbeid er knyttet sammen. Innen 2010 skal alle avdelingene kunne tilby en studieenhet på 30 studiepoeng på engelsk, antallet utreisende studenter skal økes til 300 årlig og antall utreisende lærere til 50. Det ligger ingen faglige prioriteringer i strategien. Geografiske prioriteringer fremstår heller ikke veldig tydelige, men det slås fast at hoveddelen av mobiliteten skal være til Europa og til land i Sør. Arbeidet med en strategi frem mot 2015 er så vidt i gang. Det skal utarbeides en statusrapport for måloppnåelse i forbindelse med inneværende strategiplan, som skal danne grunnlag for arbeidet med den nye. Et av punktene som har vært drøftet er hvorvidt internasjonalisering skal vies et eget punkt eller bakes inn i omtalen av institusjonenes ordinære aktiviteter, for å synliggjøre at internasjonalisering skal prege hele virksomheten og ikke lokaliseres til internasjonalt kontor. Det har også vært drøftet hvorvidt internasjonaliseringsarbeidet skal spisses ytterligere, med hensyn til faglige og geografiske prioriteringer, og hvordan sikre at internasjonalisering bidrar til kvalitetsheving i utdanningen. Som et første skritt ble internasjonalisering innlemmet i mandatet til utdanningsutvalget fra januar

14 2.3 Mobilitetstrender SIU utgir en årlig mobilitetsrapport som publiseres i september. I dette kapitlet vil vi gjengi noen av hovedtendensene som kom frem i fjorårets rapport, med oppdaterte tall fra Statens Lånekasse. En mer dyptgripende analyse av de siste tallene vil foreligge i mobilitetsrapporten for Figur 1 Norske delstudenter i utlandet fordelt på bachelor og mastergrad bachelor master / / / / / / / / /0 8 bachelor master Det var en del medieoppmerksomhet knyttet til synkende mobilitetstall fra 2005/06 til 2006/07. Nedgangen syntes å indikere at man ikke lyktes i å oppnå den politiske målsetningen om at det skal legges til rette for at alle studenter skal kunne få et utenlandsopphold i løpet av gradsstudiene sine. Som det fremgår av figur 1, snudde imidlertid utviklingen i fjor. Fra 2006/07 til 2007/08 steg igjen antallet utreisende studenter, fra totalt 1801 til Nedgangen året før var, som vi ser av grafen, særlig merkbar på bachelornivå. Fjorårets vekts fordeler seg ganske jevnt på bachelor- og masternivå. Figur 2 viser varigheten på oppholdet til de utreisende delstudentene. Som vi ser var det særlig antallet studenter ute på opphold mellom tre og åtte måneder som sank mellom 2005/06 og 2006/07. Det er også innenfor denne gruppen det har vært en markert økning det siste året. 14

15 Figur 2 Varighet på delstudentenes utenlandsopphold ,5-3,5 mnd 3,5-8,0 mnd 8,0-11,0 mnd / / / / / / / / / 08 0,5-3,5 mnd ,5-8,0 mnd ,0-11,0 mnd Figur 3 viser delstudentens faglige tilknytning. Vi ser at studenter innenfor samfunnsfag og økonomi utgjør den største gruppen av utreisende studenter, etterfulgt av studenter innenfor helse- og sosialfag og humaniora/estetikk. Vi ser også at veksten det siste året har vært særlig markert innenfor samfunnsfagene. Figur 3 viser også at det innenfor helse- og sosialfag har vært en marginal vekst. Innenfor undervisningsfag, naturvitenskap og humaniora/estetikk fortsatte nedgangen. Ser vi de tre figurene ovenfor i sammenheng synes det med andre ord å være flest studenter som reiser ut innenfor samfunnsfag og økonomi, på bachelornivå, på opphold rundt ett semester. Det var også denne gruppen som avtok i perioden 2005/06, og som igjen har økt siste året. Figur 3 Delstudentenes faglige orientering Humaniora/estetikk Undervisning Samf.fag/øk/adm Naturvit./tekn. Hotell/reiseliv Helse/sosial Fsikeri/landbr. Uspesifisert / / / / / / / / /08 Humaniora/estetikk Undervisning Samf.fag/øk/adm Naturvit./tekn Hotell/reiseliv Helse/sosial Fsikeri/landbr Uspesifisert

16 Erasmus-programmet er det største utvekslingsprogrammet Norge deltar i. Figur 4 viser utviklingen i inn- og utmobilitet siden Norge ble med i programmet i Sett under ett har det vært en betydelig vekst i antall studenter som reiser til og fra Norge gjennom programmet. Vi ser også at det frem til 2000/01 var flere studenter som reiste ut enn som kom inn. Etter dette har Norge mottatt flere Erasmus-studenter enn vi har sendt ut, selv om det var vekst i antall utreisende Erasmus-studenter frem til 2005/06. Etter dette ser vi et fall, som speiler det generelle fallet i denne perioden. SIU har enda ikke tall for innreisende Erasmus-studenter i 2007/08. Det var imidlertid 1105 studenter som reiste ut. Dette er en nedgang sammenlignet med året før. Figur 4 Inn- og utreisende Erasmus-studenter Erasmus inn Erasmus ut / / / / 1996/ 1997/ 1998/ 1999/ 2000/ 2001/ 2002/ / 2004/ 2005/ 2006/ Erasmus inn Erasmus ut Norske studenter reiser til en lang rekke land. Tabell 1 viser de viktigste destinasjonslandene i perioden 2003/04 frem til i dag. Som vi ser ligger de store anglosaksiske landene på topp. Flest reiste til USA i 2007/08, etterfulgt av Australia og Storbritannia. Fra 2006/07 til 2007/08 ser vi også en markert vekst i antall studenter som reiser til USA. I samme periode gikk antallet studenter til Storbritannia noe ned, mens det var en svak vekst til Australia. Mobiliteten til Frankrike og Tyskland har gått litt opp og ned i perioden, men den generelle tendensen er at tallene synker. Derimot ser vi en vekst i antall studenter som reiser til land i Asia, som Kina, India og Singapore, og til Afrika, særlig Tanzania og Namibia. Det synes med andre ord å være en tendens at europeiske land taper andeler sammenlignet med mer fjerntliggende destinasjoner. 16

17 Tabell 1 Delstudentenes viktigste destinasjonsland 2003/ / / / /08 Australia Canada Danmark Etiopia Frankrike India Italia Kina Namibia New Zealand Russland Singapore Spania Storbritannia Sverige Sør-Afrika Tanzania Tyskland USA Tabell 2 viser antall utreisende delstudenter fordelt på de norske institusjonene, basert på tall fra Statens Lånekasse. Det er store variasjoner institusjonene mellom når det gjelder de absolutte tallene. Ikke overraskende sender de store institusjonene ut flest. Ser vi antall utreisende studenter i forhold til antall registrerte studenter (prosenttallet angitt i parentes) er bildet et litt annet. For perioden 1999/ /07, sett under ett, er det Norges Handelshøgskole som sender ut flest delstudenter. Mellom 7 og 9 prosent av studentmassen har årlig vært ute. I 2006/07 plasserte Kunsthøgskolen i Bergen seg på topp. De utreisende delstudentene utgjorde rundt 14 prosent av det totale antallet registrerte studenter ved skolen dette året. Blant de statlige høgskolene har også Høgskolen i Volda utmerket seg de senere årene. I 2006/07 utgjorde de utreisende delstudentene omtrent 5,8 prosent av de registrerte studentene ved skolen. Det kan pekes på følgende trender: jevnt over sender universitetene ut flere delstudenter enn de statlige høgskolene, i absolutte tall, men også sett i forhold til studentmassen. Mindre høgskoler i mer perifere strøk har jevnt over lavest mobilitet ut, både i absolutte tall og i forhold til studentmassen. Blant institusjonene som utmerker seg med en særlig mobil studentmasse finner vi imidlertid både universiteter og høgskoler, beliggende i så vel sentrale som mindre sentrale strøk. Det disse institusjonene synes å ha til felles er at de har en faglig spisset profil. Dette 17

18 gjelder UMB, Norges Handelshøgskole og Kunsthøgskolen i Bergen. Det gjelder også Høgskolen i Volda, med sin medieutdanning. Tabell 2 Delstudenter ut fordelt på institusjon Høgskolen i Akershus Høgskolen i Bergen Høgskolen i Bodø Høgskolen i Buskerud Høgskolen i Finnmark Høgskolen i Gjøvik Høgskolen i Harstad Høgskolen i Hedmark Høgskolen i Lillehammer Høgskolen i Molde Høgskolen i Narvik Høgskolen i Nesna Høgskolen i Nord-Trøndelag Høgskolen i Oslo Høgskolen i Stord/Haugesund Høgskolen i Sør-Trøndelag Høgskolen i Telemark 1999/ (0,6%) 75 (1,7%) 39 (1%) 10 (0,5%) 21 (1,2%) 5 (0,4%) 7 (0,7%) 30 (0,7%) 29 (1,4%) 20 (1,3%) 1 (0,1%) 10 (0,9%) 9 (0,3%) 203 (2,5%) 26 (1,3%) 2000/ (0,4%) 137 (3%) 80 (2%) 16 (0,8%) 20 (1%) 13 (1%) 4 (0,4%) 34 (0,8%) 27 (1,4%) 26 (1,8%) 4 (0,4%) 9 (0,8%) 19 (0,7%) 304 (3,8%) 28 (1,5%) 84 (1,4%) (1,1%) (1,2%) 2001/ (0,5%) 107 (2,3%) 75 (2,2%) 12 (0,6%) 22 (1,1%) 18 (1,4%) 2002/ (0,8%) 137 (3,%) 67 (1,9%) 9 (0,4%) 29 (1,6%) 22 (1,6%) 17 (1,4%) (2%) 39 (1,9%) 16 (1,2%) 47 (1,2%) 39 (2%) 20 (1,4%) 1 (0,1%) 0 8 (0,7%) 8 (0,3%) 303 (3,6%) 23 (1,2%) 184 (3,1%) 46 (1,2%) 14 (1,4%) 35 (1,1%) 375 (4,3%) 29 (1,5%) 273 (4,4%) 47 (1,1%) 2003/ (0,6%) 175 (3,6%) 97 (2,6%) 30 (1,3%) 27 (1,5%) 41 (2,9%) 25 (1,9%) 71 (1,9%) 45 (2,1%) 20 (1,2%) 1 (0,09% ) 11 (1,2%) 51 (1,5%) 460 (4,8%) 45 (2%) 304 (4,7%) 57 (1,2%) 2004/ (1,2%) 172 (3,4%) 60 (1,6%) 37 (1,6%) 23 (1,2%) 43 (2,8%) 24 (1,8%) 79 (2%) 59 (2,35) 20 (1,3%) 6 (0,6%) 11 (1,1%) 34 (1%) 538 (5,6%) 7 (0,3%) 246 (3,8%) 45 (0,9%) 2005/ (1,5%) 244 (4,6%) 79 (2,1%) 38 (1,6%) 24 (1,2%) 22 (1,5%) 33 (1,7%) 82 (2%) 85 (2,8%) 15 (0,9%) 8 (0,8%) 8 (0,9%) 74 (2,1%) 466 (4,6%) 81 (3,9%) 235 (3,7%) 61 (1,3%) 2006/ (1,6 %) 221 (4,2 %) 67 (1,8 %) 27 (1,1 %) 24 (1,3 %) 31 (2,1 %) 26 (2,1 %) 121 (3,1 %) 92 (3,2 %) 24 (1,5 %) 3 (0,3 %) 30 (3,2 %) 52 (1,5 %) 512 (4,8 %) 78 (3,6 %) 232 (3,9 %) 54 (1,2) 18

19 Høgskolen i Tromsø Høgskolen i Vestfold Høgskolen i Volda Høgskolen i Ålesund Høgskolen i Østfold Høgskulen i Sogn og Fjordane Kunsthøgskolen i Bergen Kunsthøgskolen i Oslo Norges Handelshøgskole Norges Idrettshøgskole 34 (1,4%) 34 (1,2%) 44 (1,8%) 48 (4,3%) 94 (2,4%) 7 (0,3%) 14 (5,8%) 14 (3,1%) 171 (7,1%) 19 (2,8%) 60 (2,5%) 23 (0,8%) 16 (0,6%) 22 (1,9%) 116 (3,3%) 16 (0,7%) 11 (4,2%) 43 (1,7%) 31 (1,2%) 26 (1,2%) 21 (1,8%) 76 (2,1%) 11 (0,4%) 17 (5,9%) 15 (3%) (9,7%) 22 (3,2%) Norges Musikkhøgskole 8 15 Norges Veterinærhøgskole NTNU UMB Universitetet i Agder Universitet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Stavanger Universitetet i Tromsø 5 (1,2%) 570 (3,4%) 152 (7,1%) 190 (3,2%) 430 (2,7%) 861 (2,8%) 63 (1,1%) 116 (1,9%) 10 (2,5%) 657 (3,7%) 135 (6%) 199 (3,3%) 456 (2,7%) 820 (2,7%) 68 (1,1%) 159 (2,7%) 208 (9%) 34 (5,4) 11 (2,3%) 3 (0,9%) 663 (3,7%) 129 (6%) 223 (3,5%) 424 (2,7%) 765 (2,7%) 89 (1,4%) 129 (2,3%) 40 (1,5%) 19 (0,7%) 30 (1,3%) 25 (1,9%) 68 (1,8%) 9 (0,3%) 19 (7%) 13 (2,7%) 222 (9,1%) 11 (1,5%) 17 (3,5%) 2 (0,6%) 643 (3,6%) 113 (4,7%) 304 (4,6%) 496 (3,1%) 776 (2,5%) 117 (1,8%) 177 (3,2%) 78 (3%) 75 (2,4%) 98 (3,7%) 27 (2,1%) 71 (1,8%) 25 (1%) 25 (8,4%) 14 (2,8%) 191 (8,1%) 21 (2,8%) 14 (2,9%) 44 (1,7%) 67 (2,3%) 117 (4,1%) 37 (2,7%) 90 (2,4%) 45 (1,8%) 21 (7,7%) 22 (4,4%) 194 (8,9%) 21 (2,3%) 24 (5%) 11 (3,2%) 7 (2%) 738 (4,1%) 171 (7,1%) 316 (4,4%) 683 (4,2%) 896 (3,2%) 109 (1,6%) 206 (3,9%) 754 (4%) 151 (6,2%) 334 (4,6%) 645 (4,3%) 1096 (3,8%) 145 (2,2%) 204 (3,8%) 54 (2%) 73 (2,7%) 138 (5,1%) 41 (3%) 97 (2,7%) 47 (1,7%) 23 (7,8%) 28 (5,7%) 217 (9,7%) 21 (2,5%) 23 (4,4%) 12 (3,1%) 792 (4,2%) 151 (5,8%) 357 (5%) 695 (5%) 1258 (4,4%) 162 (2,5%) 207 (3,8%) 59 (2,5 %) 67 (2,2 %) 153 (5,8 %) 8 (0,5 %) 124 (3,5 %) 55 (2,2 %) 43 (14,6 %) 13 (2,5 %) 191 (8,3 %) 18 (2,6 %) 13 (2,5 %) 6 (1,5 %) 717 (3,8 %) 128 (4,6 %) 289 (4%) 646 (4,2 %) 1116 (4%) 128 (1,9 %) 198 (3,8 %) Figur 5 er basert på tall fra Norsk Samfunnsvitenskaplige Datatjeneste. Figuren viser utviklingen i antall studenter med utenlandsk statsborgerskap ved norske læresteder 19

20 og antall studenter under utvekslingsprogram og kvoteprogram som kom til Norge i perioden 2000 og frem til i dag. De endelige tallene for utvekslingsstudenter i 2008 foreligger enda ikke og er derfor ikke tatt med. Figur 5 Studenter utenlandsk statsborgerskap og utvekslingsstudenter inn År 2000 År 2001 År 2002 År 2003 År 2004 År 2005 År 2006 År 2007 Utenlandske studenter Utvekslingsstudenter År 2008 Utenlandske studenter Utvekslingsstudenter Utenlandsk statsborgerskap sier ikke nødvendigvis noe om hvorvidt studenten er kommet til Norge for å studere. Vedkommende kan være fast bosatt i landet. Studenter under kvoteprogram og utvekslingsavtaler omfatter på sin side ikke alle studenter som kommer til Norge for å studere. Norden utgjør for eksempel et felles utdanningsområde, og det kan tenkes at mange kommer herfra utenom institusjonsavtale. De to kategoriene gir likevel en indikasjon på innmobilitet og internasjonalisering av norske høgre utdanning. Mens det i 2000/2001 var rundt 6000 studenter med utenlandsk statsborgerskap registrert ved norske høgre utdanningsinstitusjoner, var dette tallet steget til nærmere i Det var et fall i antall utvekslingsstudenter fra 2000 til Etter det har antallet økt jevnt, men ikke like markert som gruppen av studenter med utenlandsk statsborgerskap. Bildet av de utenlandske studentenes faglige tilknytning og nasjonale tilhørighet er svært sammensatt. Når det gjelder faglig orientering var det flest utenlandske studenter innenfor realfag og teknologi frem til Etter det gikk samfunnsfag/økonomi forbi, men det er bare marginale forskjeller mellom disse to studentgruppene. I 2007 var det registret 2933 utenlandske studenter innenfor samfunnsfag/økonomi og 2864 innenfor realfag/teknologi. En lang rekke nasjonaliteter er representert ved norske utdanningsinstitusjoner og antallet har økt de senere årene. De aller fleste gruppene består av under hundre individer. Det er noen nasjonaliteter som peker seg ut som spesielt tallrike. I 2008 lå Tyskland på topp (700), etterfulgt av Russland (690), Sverige (577), Kina (540) og Danmark (319). Mens Sverige, Danmark og Tyskland 20

21 har ligget relativt stabilt og høyt på statistikken i perioden 2000 og frem til i dag, utmerker både Kina og Russland seg med en markert vekst fra 2001/02. De største gruppene av ikke-europeiske studenter etter de kinesiske, kommer fra Iran (289), Etiopia (255) og Pakistan (203). Majoriteten av studenter fra Etiopia er trolig kommet gjennom Kvoteordningen, og er dermed å betrakte som reelt mobile studenter som kun har midlertidig opphold. Når det gjelder studentene med pakistansk og iransk statsborgerskap er det sannsynlig at mange av disse er kommet enten som politiske flyktninger (Iran), eller er etterkommere etter tidligere arbeidsinnvandrere (Pakistan). Dette illustrerer problemet med å estimere antall mobile studenter på basis av antall studenter med utenlandsk statsborgerskap i Norge. 2.4 Deltagelse i programmer for utdannings- og forskningssamarbeid SIU forvalter en rekke programmer for ulike former for internasjonalt samarbeid innen høgre utdanning. Programmene representerer et bredt spekter av internasjonale aktiviteter og det er stor variasjon mellom programmene med tanke på formål, geografi, type aktiviteter, omfang, deltagelse og finansieringsformer. Internasjonalisering er ikke begrenset til de aktivitetene som foregår i tilknytning til SIUs programmer, men deltagelse og aktivitet i disse programmene er likevel viktig informasjon for forsøket på å tegne et bilde av internasjonalisering i norsk høgre utdanning. Aktiviteten i programmene representerer i seg selv ulike former for internasjonalisering. I tillegg gir samarbeidet i programmene mer generell kunnskap om hvordan norske institusjoner arbeider med internasjonalisering. En betydelig del av SIUs programportefølje er finansiert over bistandsbudsjetter, og har i hovedsak en bistandspolitisk motivasjon der målene for programmet i første rekke er knyttet til effekter i bistandsmottakende land. Andre programmer har hovedvekt på å knytte norske institusjoner til fremragende internasjonale fagmiljøer. SIU administrerer både komplekse programmer som omfatter både forsknings- og utdanningssamarbeid og programmer rettet utelukkende mot studentmobilitet og stipender. Noen programmer krever betydeling institusjonell forankring og forpliktelse, blant annet som følge av krav til ressursbruk. Andre programmer har lavere terskel for deltagelse. Noen programmer har tilnærmet universell deltagelse, mens andre har begrenset deltagelse med høgre eller lavere grad av konkurranse om midlene. SIUs programmer er etablert gjennom en lang 21

22 rekke avtaler med et stort antall avtaleparter, og er rettet mot sine egne, spesifikke mål. I denne delen tar vi for oss de ulike programmene SIU forvalter. Ved å se på søknad, deltagelse og samarbeidsformer i programmene ønsker vi å si noe om programmenes bidrag til internasjonalisering av høgre utdanning og om hvordan institusjonene bruker programmene i sitt internasjonaliseringsarbeid. NUFU NUFU er et akademisk samarbeidsprogram basert på likeverdige relasjoner mellom norske institusjoner og institusjoner i Norges samarbeidsland for utvikling, primært i Afrika og Asia. Programmet ble opprettet i 1991, og er nå inne i sin fjerde programperiode ( ). NUFU-programmet støtter institusjonelt samarbeid mellom norske universiteter/høgskoler og deres partnerinstitusjoner i utviklingsland. Programmet skal støtte utviklingen av bærekraftig kapasitet og kompetanse for forskning og forskningsbasert høgre utdanning i utviklingsland med relevans for nasjonal utvikling og fattigdomsreduksjon. Det legges vekt på økt regionalt samarbeid samarbeidslandene i mellom, og økt samarbeid med norske institusjoner. Prosjektaktiviteter omfatter felles forskningsprosjekter, utdanning av masterog PhD-kandidater, utvikling av master eller PhD-programmer i samarbeidslandene, opplæring av teknisk og administrativ stab, samt publisering og andre former for resultatformidling. NUFU-programmet støtter bilaterale prosjekter, regionale nettverksprosjekter og andre aktiviteter som har som mål å bidra til utviklingen av institusjoner i samarbeidslandene. NUFU-programmet er finansiert av Norad og administrert av SIU. Den totale budsjettrammen for den nåværende programperioden ( ) er NOK 300 millioner. I tillegg til hovedsøknadsrunden har det vært to mindre utlysninger på midler under NUFUs paragraf 2.22: Sudan og Tanzania. Programmet skal evalueres i Prosjektporteføljen teller i dag 69 prosjekter, og omfatter 32 institusjoner i 18 samarbeidsland 3, og 11 norske institusjoner. Historisk sett har NUFU-programmet 1 Programperioden er i utgangspunktet , men pga tilleggsbevilgninger med senere utlysning, strekker noen prosjekter seg til 2012 (se fotnote 2). 2 NUFU-avtalens paragraf 2.2 åpner for at NUFU kan brukes til å forvalte midler i tillegg til den sentrale programbevilgningen. Dette kan gjelde midler øremerket til bestemte regioner eller tematikker, såfremt aktivitetene faller inn under NUFUs ansvarsområde. Eksempler på dette er NUCOOP (Sudan), naturressursforvaltning i Tanzania, og Women s Rights and Gender Equality. 3 Bangladesh, Kina (Tibet), Etiopia, Ghana, Indonesia, Madagaskar, Malawi, Mosambik, Nepal, Nicaragua, Palestina, Sør-Afrika, Sri Lanka, Sudan, Tanzania, Uganda, Vietnam, Zambia, Zimbabwe 22

23 vært dominert av deltagelse fra afrikanske land, særlig i det østlige Afrika. Men det er også et betydelig innslag fra asiatiske land representert i programporteføljen. Figur 6 Antall NUFU-prosjekter fordelt på samarbeidsland NUFU antall prosjekter fordelt på samarbeidsland Nettverk Bilaterale Tanzania Etiopia Sudan Uganda Malawi Mosambik Sør-Afrika Nepal Bangladesh Sri Lanka Vietnam Andre < 2 NUFU er åpent for deltagelse fra alle norske institusjoner for høgre utdanning som tilbyr PhD. Siden starten i 1991, har NUFU på norsk side vært dominert av de største universitetene. Figur 7 Antall NUFU-prosjekter fordelt på norske institusjoner NUFU antall prosjekter fordelt på norske institusjoner Nettverk Bilaterale 5 0 UiO UiB NTNU UMB HiA HiBo NVH MH UiS UiTø HiO Figur 8 Prosentvis fordeling av prosjekter på fagområder 23