Skjøtselsplan for Kvitsøy kommune i Rogaland

Transkript

1 i Rogaland Stavanger, 17. februar 2012

2 MBIO Miljørådgivning S, Godesetdalen 10, 4034 STVNGER Tel.: E-post: Skjøtselsplan for Kvitsøy kommune i Rogaland Oppdragsgiver: Landbrukskontoret for Sandnes, Stavanger og Kvitsøy Forfatter: Solbjørg Engen Torvik Prosjektleder: Solbjørg E. Torvik Prosjekt nr.: Rapport nummer: ntall sider: 32 + vedlegg Distribusjon: Åpen Dato: 17. februar 2012 Kvalitetssikrer: Ulla P. Ledje rbeid utført av: Solbjørg E. Torvik, Svein Imsland (felt/karplanter), Leif ppelgren (moser), John Inge Johnsen (lav) Stikkord: Kvitsøy, skjøtselsplan, RMP, SMIL, prioriterte naturtyper, rødlistearter Sammendrag: I 2010 sendte bøndene på Kvitsøy en felles forespørsel og ba Kvitsøy kommune om å søke SMIL-midler (Spesielle miljøtiltak i jordbruket) med tanke på å få utarbeidet en skjøtselsplan for kommunen. Søknaden ble innvilget, og skjøtselsplanen er utarbeidet på oppdrag fra Landbrukskontoret for Sandnes, Stavanger og Kvitsøy. Planen skulle ha hovedvekt på areal som allerede er, eller burde være, registrert som prioriterte naturtyper i Naturbasen. Flere områder, spesielt holmer, ble registrert med tanke på å finne prioriterte naturtyper. Formålet med planen varr å vise og underbygge naturverdiene i de aktuelle områdene, og videre å foreslå konkrete skjøtselstiltak og/eller restaureringstiltak for å ivareta disse naturverdiene. Bøndene skal kunne bruke skjøtselsplanen til å søke tilskudd fra Regionalt miljøprogram (RMP) og/eller SMIL-midler. Formålet med disse midlene er å stimulere til økt miljøhensyn i jordbruket og bevare kulturlandskapet med tradisjonelle driftsformer. Berggrunnen i hele kommunen er av kalkrikt materiale som er lett forvitrelig. Dette tilsier gode næringsforhold for planter. Feltarbeid har avdekket store naturverdier i en svært stor del av Kvitsøy kommune. lle de undersøkte holmene har prioriterte naturtyper med svært stor verdi,, eller stor verdi, B. Det samme gjelder i flere områder langs kysten på hovedøyene. De dominerende naturtypene er rike strandberg og naturbeitemark med artsrik og gjerne kalkkrevende flora. Naturbeitemark finnes gjerne i mosaikk med strandberg. Noen holmer har også naturtypene kystlynghei og kystmyr, oftest i mosaikk med naturbeitemark og/eller strandberg. To naturtyper regnes som truet, naturbeitemark som faller inn under kulturmarkseng regnes som sårbar (VU) og kystlynghei regnes som sterkt truet (EN). De aller fleste undersøkte holmer eller områder huser rødlistede arter innen artsgruppene karplanter, mose, sopp og/eller lav. Skjøtselsplanen foreslår at beite bør opprettholdes på så mange holmer som mulig for å bidra til å holde kulturlandskapet åpent. Holmene har artsrike naturbeitemarker med lang kontinuitet. Mange er fortsatt holdt i hevd med tradisjonell drift. De har et karakteristisk innslag av beiteindikatorer samt sjeldne arter og/eller truete vegetasjonstyper. Skjøtselsplanen foreslår derfor at alle holmene uten veiforbindelse behandles likt på bakgrunn av at de er velutviklete naturbeitemarker som utgjør en del av et helhetlig kulturlandskap. I områdene på hovedøyene er konfliktpotensialet større, både fordi områdene stort sett er mer eller mindre gjødselspåvirket og dermed sannsynligvis har mistet noe av sitt opprinnelige særpreg, men også fordi at bøndene signaliserer at å redusere gjødslingen ikke er ønskelig. Deres argument er at redusert gjødsling vil føre til reduserte sauebestander og/eller tap av sauebestander. Dette vil i sin tur kunne føre til at det settes færre dyr ut på holmene og dermed resultere i økt gjengroing. Det er allikevel ønskelig, fra et naturforvaltningsståsted, at gjødsling reduseres i noen av disse områdene, samtidig er det svært viktig at beite opprettholdes. Forsidefoto: Brukergruppa i naturbeitemarka på Krossøy. lle foto Solbjørg Engen Torvik

3 FORORD Jordbrukets kulturlandskap i Norge er i stor endring, både i inn- og utmark, som følge av arealinngrep og endringer i jordbrukets bruksstruktur og driftsformer. Behovet for kunnskap om viktige områder for vårt biologiske mangfold og tiltak her er derfor stort. Mange truede eller nær truede arter er knyttet nettopp til kulturlandskapet, og også natur- og vegetasjonstyper kan være truet. Flere kulturpåvirkete natur- og vegetasjonstyper er i sterk tilbakegang, blant dem ugjødslet naturbeitemark og kystlynghei som begge regnes som truet. Intensivering i jordbruket eller opphør/reduksjon av drift med gjengroing som resultat, er blant de viktigste årsakene til tilbakegangen. Denne tilbakegangen for naturtyper resulterer i sin tur til at truede arter kan gå tapt. Målet med dette arbeidet har vært å skaffe kunnskap om områder og lage en skjøtselsplan som kan bidra til bevaring av biologisk mangfold i kulturlandskapet i Kvitsøy kommune. I løpet av planarbeidet har det vært en god dialog med flere av bøndene, blant annet på oppstartsmøte, per telefon og brev, og ikke minst under feltarbeid. Vi vil med dette takke alle som har bidratt med tilbakemeldinger og informasjon. Det rettes også en stor takk til dem som har vært behjelpelig med båtskyss, rnt Haaland, Karl Inge Nordbø, Ingve Waage og Eirik Waage. Utsikt over naturbeitemark på Vestre Buøy mot Ydstabøhamn

4 MBIO Miljørådgivning S INNHOLD FORORD... 3 INNHOLD INNLEDNING OMRÅDEOMTLE GEOGRFISK LOKLISERING NTURGRUNNLG, GEOLOGI, TOPOGRFI OG HYDROLOGI HISTORISK DRIFT NÅVÆRENDE DRIFT KULTURHISTORIE OG KULTURMINNER METODE GENERELL DEL GENERELL BESKRIVELSE V NTURTYPER OG VURDERING V TRUETHET GENERELLE RÅD VED RESTURERING OG SKJØTSEL V NTURBEITEMRK KTUELLE TILSKUDDSORDNINGER MED BEGRUNNELSE SMIL - Spesielle miljøtiltak i jordbruket RMP - Regionalt miljøprogram RESULTT V VEGETSJONSKRTLEGGINGER I KVITSØY KOMMUNE SKJØTSELSPLN FOR KVITSØY SKJØTSELSPLN FOR HOLMENE Mål for skjøtsel på holmene Mulige trusler Restaureringstiltak Skjøtselstiltak Diskusjon i forhold til skjøtsel, naturverdi og tilskudd på holmene SKJØTSELSPLN FOR VERDIFULLE OMRÅDER PÅ HOVEDØYENE MED VEIFORBINDELSE Mål for skjøtsel på hovedøyene Mulige trusler Diskusjon i forhold til skjøtsel, naturverdi og tilskudd på hovedøyene Restaurering Skjøtselstiltak PIGGSTEINSGJERDER OPPFØLGING REFERNSER VEDLEGG VEDLEGG 1: GMLE SERVITUTTER OG BEITE I VEDLEGG 2: NTURVERDIER, TBELL VEDLEGG 3: RØDLISTEDE OG FREMMEDE RTER MED GPS-KOORDINTER VEDLEGG 4: RTSLISTER

5 MBIO Miljørådgivning S 1 INNLEDNING I 2010 sendte bøndene på Kvitsøy en felles forespørsel og ba Kvitsøy kommune om å søke SMILmidler (Spesielle miljøtiltak i jordbruket) med tanke på å få utarbeidet en skjøtselsplan for hele kommunen. Søknaden ble innvilget, og skjøtselsplanen er utarbeidet på oppdrag fra Landbrukskontoret for Sandnes, Stavanger og Kvitsøy. Planen skulle ha hovedvekt på areal som allerede er, eller burde være, registrert som prioriterte naturtyper i Naturbasen. En tidligere rapport som omhandlet kartlegging av naturtyper i Rogaland (Jordal og Johnsen 2009), avdekket at mange områder i kommunen tilfredsstiller kravet til naturverdi samtidig som den pekte på behovet for aktiv skjøtsel i disse områdene. Det ble dermed satt i gang arbeid med å registrere flere områder, spesielt holmer, med tanke på å finne prioriterte naturtyper. For å kunne søke disse midlene må områdene det søks for, ha en viss naturverdi og visse miljøhensyn må innfris. Formålet med planen var å vise og underbygge naturverdiene i de aktuelle områdene, og videre å foreslå konkrete skjøtselstiltak og/eller restaureringstiltak for å ivareta disse naturverdiene. Det ble på forhånd nevnt at hovedfokuset skulle være på holmene da disse ville være minst konfliktfylte, mens områdene på hovedøyene, i tilknytning til gårdsbrukene, sannsynligvis ville skape større konflikt i forholdet mellom naturhensyn og gårdsdrift. Dette var også tilfellet, og denne problemstillingen er i noen grad behandlet i skjøtselsplanen Skjøtselsplanen vil så danne grunnlaget bøndene bruker i søknaden om tilskudd fra Regionalt miljøprogram (RMP) og/eller SMIL-midler. Formålet med SMIL- og RMP-midler er å stimulere til å ta miljøhensyn i jordbruket og bevare kulturlandskapet med tradisjonelle driftsformer. 2 OMRÅDEOMTLE 2.1 GEOGRFISK LOKLISERING Kvitsøy kommune ligger ytterst i Boknafjorden mellom Randaberg og Karmøy (figur 2.1). Kvitsøy er den minste kommunen i landet med et areal på 5,7 km 2, og består av 365 øyer, holmer og skjær. Det er boligbebyggelse på 5 av de største øyene som er forbundet med broer. På noen flere holmer er det hyttebebyggelse. Landbruk er den største primærnæringen, men maritim næring med fangst og oppdrett er også betydelig. I tillegg finnes flere andre produksjonsbedrifter. Figur 2.1. Geografisk lokalisering av Kvitsøy i Rogaland. Inndeling av kartet i kart 1, 2 og 3 gjelder for figurene

6 MBIO Miljørådgivning S 2.2 NTURGRUNNLG, GEOLOGI, TOPOGRFI OG HYDROLOGI Kvitsøy kommune er et småkupert og åpent øylandskap hvor høyden over havet varierer mellom 0-15 meter. Høyeste topp, 28 moh, ligger på øya Eime lengst nordøst i øyriket. Det er mye bart fjell og oppstikkende knauser over hele kommunen. Kystlinja rundt alle øyene består av opprevet og renvaskede klipper og berg, bare få lune viker og strender finnes. Jorddekket er gjennomgående tynt og utgjør ofte små arealer mellom bart berg. Vestlige del av Kvitsøy med øyene sør til Sparholmane er karakterisert som vakkert landskap med meget høy landskapsverdi av nasjonal interesse (figur 2.2) (Hettervik 1996). Det pekes på at det er viktig med fortsatt bruk som opprettholder det særpregede åpne og snaue beitelandskapet. Hele kommunen har kalkrike bergarter (figur 2.2). Grønnstein og amfibolitt finnes i østlige deler av kommunen, mens vulkanske bergarter med kiselstein og tynne lag av marmor finnes i vest og sør. Kvitsøy kommune ligger i boreonemoral vegetasjonssone og sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon, i vintermild underseksjon (O3t jf. Moen 1998). Nedbørnormalen i kommunen ligger på omtrent 1100 mm per år. Direkte overskylling av sjøvann er en faktor som også sterkt påvirker plantelivet nærmest sjøen, og saltråk fører med seg betydelig saltpartikler inn over hele kommunen. Overskylling av sjøvann fører også med seg tang og tarerester som gir en naturlig gjødslingseffekt på strandberg og strandenger. Rikt fugleliv gir ytterligere gjødseleffekt. Figur 2.2. Vakre landskap på Kvitsøy (Hettervik 1996). Figur 2.3. Berggrunnskart for Kvitsøy (NGU-kart). 2.3 HISTORISK DRIFT På alle de store hovedøyene, og også flere av de mindre øyene, har det vært bosetninger svært langt tilbake, også lenge før kristen tidsregning (Lindanger 2009). På tallet ble det dyrket mye korn og noe poteter på Kvitsøy. Gårdsbrukene hadde ofte en hest, melkekyr og sauer. Holmene har i uminnelige tider vært brukt til husdyrbeite. For det meste har det vært beite med sau, men også ungdyr har beita på noen holmer, f.eks. på Sandøya, Rossøya og Buøya. Ungdyr har ikke beitet på holmene siden 1960-tallet. Holmene har ikke vært gjødslet, men før 1960-tallet var det svært mye hekkefugl som bidro til gjødsling. Villmink førte till sterk reduksjon i fuglebestanden og dermed redusert gjødsling. Holmene er eid av gårdene på Kvitsøy som har ulike rettigheter knyttet til hav- og landnæring. I tillegg til havbruk med fiske og hummerfangst, har det blitt sanket dun og egg på holmene. Når det gjelder beiterettigheter er det er gammelt av en intrikat bruksrettfordeling. De ulike holmene hører inn under hver sine hovedgårdsbruk, eller er delt mellom flere. Videre er det gamle servitutter som bestemmer - 6 -

7 MBIO Miljørådgivning S hvem som skal ha sauer på hvilke holmer og hvor mange på hver, i tillegg til at det rullerer fra år til år hvem som har sauer hvor. I følge servituttene er det slik at hver holme har et visst antall gras som på et vis angir beitetrykket holmen kan ha. Videre er antall gras er fordelt på gårdsbruk og år. Slik holder bøndene oversikt over når, hvor og hvor mange dyr de hvert år kan ha ute på holmene. Betydningen av gras ble forklart slik (rnt Haaland pers. medd.): 1 gras = 1 sau eller 2 lam. 1 ungdyr (ca 1 år) av storfe var 1½ gras, var dyret eldre (1½ år) utgjorde det 2 gras. Vedlegg 1, tabell 1, gir en delvis oversikt over hvilke øyer som hører inn under hvilket hovedgårdsbruk og hvor mange gras det er på hver holme. I tillegg til de holmene som er behandlet i rapporten, har det fra gammelt av vært sauer på mange flere av de små holmene. Tabell 2 i vedlegg 1 viser grasfordelingen til Haaland på mange mindre holmer som ikke er videre behandlet. 2.4 NÅVÆRENDE DRIFT På holmene settes det ut sauer i april-mai som beiter til september-oktober, noen årslam settes også ut i september og beiter til desember. ntall beiteuker varierer fra år til år i forhold til vær og beitekvalitet. I 2011 ble de fleste holmene beitet 19 uker, og opptil 34 uker på noen holmer. Ikke alle holmene brukes hvert år. Hvilke holmer som brukes, hvor mange sauer og hvem som har sauer på de ulike holmene varierer, men er fortsatt i henhold til de gamle servituttene. Det kan være sauer med lam, men ofte heller gjeldsau eller værer. På de minste holmene kan det gå 1-2 sauer med lam, mens de største kan ha opp mot ntall sauer på beite og antall beiteuker på de ulike holmene i 2011 fremgår av tabell 1 i vedlegg 1. De spesielle beiteforholdene med mye salt på maten, sauene kan til og med drikke sjøvann, og tang og tare på menyen har gitt opphav til nisjeproduktet Kvitsøylam som har vært lansert siden 2002 ( På de største øyene i Kvitsøy kommune, Kvitsøy, Langøy, Hellesøy og Krossøy drives moderne landbruk med storfe, sauehold, grasproduksjon som det viktigste. Gjødsling foregår med traktor og utføres over alt hvor en kommer til. Gjødselskanon synes ikke å være i bruk. Gjødsling for hånd med bøtte utføres av noen der traktoren ikke kommer til og helt ned mot strandbergene ved sjøen, men dette skjer gjerne bare en gang om året. 2.5 KULTURHISTORIE OG KULTURMINNER Det er en rik kulturhistorie og utallige kulturminner i Kvitsøy kommune. Her nevnes bare noen ytterst få. På bakgrunn av den kystnære kulturen i kommunen er mange kulturminner knyttet til fangst og fiske. På flere av holmene finnes rester av fangstbuer som ble brukt ved hummerfangst, for eksempel på Tednøya. Steinkorset sør på Krossøy er et imponerende skue, og med sine nesten 4 meter, er det størst i landet i sitt slag (figur 2.4). Korset står i ei kulturbeitemark som gjødsles. Det er uansett viktig at området holdes åpen ved fortsatt beiting. Figur 2.4. Steinkorset på Krossøy

8 MBIO Miljørådgivning S Piggsteinsgjerder er et estetisk og spesielt kulturelement på Kvitsøy, særlig på Håland hvor de danner karakteristiske grenser og ses både fra bilvei og langs turstier (figur 2.5). Opprinnelsen til piggsteinsgjerdene usikker. Det sies at tyskerne under krigen brukte steiner fra steingjerdene til å bygge opp sine anlegg på øya. Etter krigen ble steingjerdene erstattet med netting og til påler ble det mye brukt lange, smale steiner. Mange av piggsteinsgjerdene er fra tida etter krigen (Henrik Haaland m.fl. pers. medd.). Figur 2.5. Piggsteinsgjerder på Håland i Kvitsøy kommune. 3 METODE I tillegg til nyregistreringer er det samlet inn eksisterende naturtype- og artsdata for Kvitsøy kommune fra Naturbasen, rtskart og rapporten Supplerande kartlegging av naturtypar i Rogaland 2008 (Jordal og Johnsen 2009). Sistnevnte har vært med på å danne grunnlaget for hvilke holmer og området det har vært aktuelt å kartlegge i Resultater fra de områdene på Kvitsøy som ble undersøkt i 2008 er hentet herfra og brukt i skjøtselsplanen. Eget feltarbeid for kartlegging av nye områder i Kvitsøy ble gjennomført sommer og høst Flere dager måtte brukes for å komme over det viktigste, 8. juni, 21., 25. og 27. juli og 17. august. Piggsteinsgjerder, Sauholmen, Kalvaskjer og Meling Lyngskjer ble befart Dessverre strakk ikke tida til slik at alle de planlagte holmene ble undersøkt like godt. På Gjerdholmen, søre loden, kunne det med fordel vært brukt mer tid. På Sauholmen, Kalvaskjer, Meling Lyngskjer og Helleskjer ble det ikke tatt fullstendig artsliste for karplanter. Moser og lav er lite vektlagt og sopp er utelatt. rtsbestemmelser av karplanter er gjort ved hjelp av Lids flora (Lid og Lid 2008) og Gyldendals store nordiske flora (Mossberg og Stenberg 2007). Det er ikke lagt stor vekt på mose, lav og sopp, men de rødlistede artene som var registrert på øygruppa tidligere ble det søkt spesielt etter. Registrering og verdisetting av viktige naturtyper følger DN-håndbok nr. 13, 2. utgave (DN 2006). I denne er det skilt ut 56 prioriterte naturtyper som er viktige for det biologiske mangfoldet. Verdikategoriene som er brukt i DN-håndbok nr. 13 (DN 2007) er: (svært viktig) B (viktig) C (lokalt viktig) - 8 -

9 MBIO Miljørådgivning S Kriterier for verdisetting er beskrevet for hver enkelt naturtype, men gir helt klart rom for en del skjønn. Generelle krav til -lokaliteter (svært viktig) er at lokalitetene er store og/eller velutviklede og/eller inneholder bestander av rødlistearter i kategori VU, EN og CR i rødlista (Kålås et al. 2010), evt. mange rødlistearter eller viktige bestander av sjeldne arter. For å komme i kategori B (viktig) er kravene mindre strenge, men noen definerte vilkår må likevel være oppfylt. En del lokaliteter som ikke tilfredsstiller kriteriene for kategori eller B, men som likevel vurderes å ha viktige kvaliteter er plasserte i kategori C (lokalt viktig). Kriteriene for C (lokalt viktig) er ikke presentert i håndboka. Naturtypebasen i rtsdatabanken (NiN) er også brukt i beskrivelser og vurderinger av naturtyper for lettere å kunne vurdere hvor truet en naturtype er i forhold til Norsk Rødliste for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011). I tillegg er Truete vegetasjonstyper i Norge brukt ved vurdering av om en vegetasjonstype eller vegetasjonsutforming er truet (Fremstad og Moen 2001). Fremstad og Moen (2001) har en litt annen navnsetting på kategoriene enn det som er brukt i rødlista: CR = akutt truet, EN = sterkt truet, VU = noe truet og LR = hensynskrevende. Rødlistearter, rødlistede naturtyper og indikatorarter blir lagt særlig stor vekt ved verdisettingen. Med rødlistearter menes sjeldne eller truede arter som står oppført på den nasjonale rødlista Norsk Rødliste for arter 2010 (Kålås et al. 2010, Tabell 3.1 viser kategoriene rødlista bruker og forklaring til disse. Tabell 3.1. Kategorier i Norsk rødliste for arter, med forklaring (Kålås et al. 2010). En art er regionalt utdødd (RE) når det er svært liten tvil om at arten er utdødd fra aktuell region (her RE Regionalt utdødd Norge). For at arten skal inkluderes må den ha vært etablert reproduserende i Norge etter år En art er kritisk truet (CR) når best tilgjengelig informasjon indikerer at ett av kriteriene -E for CR Kritisk truet kritisk truet er oppfylt. rten har da ekstremt høy risiko for utdøing. En art er sterkt truet (EN) når best tilgjengelig informasjon indikerer at ett av kriteriene -E for sterkt EN Sterkt truet truet er oppfylt. rten har da svært høy risiko for utdøing. En art er sårbar (VU) når best tilgjengelig informasjon indikerer at ett av kriteriene -E for sårbar er VU Sårbar oppfylt. rten har da høy risiko for utdøing. En art er nær truet (NT) når den ikke tilfredsstiller noen av kriteriene for CR, EN eller VU, men er NT Nær truet nære ved å tilfredsstille noen av disse kriteriene nå, eller i nær framtid. Med en rødlistet naturtype menes en naturtype som er vurdert å ha en gradert risiko for å forsvinne fra Norge i løpet av de kommende 50 år (Lindgaard og Henriksen 2011, artsdatabanken.no). Rødlista for naturtyper har samme kategorier som rødlista for arter med nokså tilsvarende forklaringer (tabell 3.2). Tabell 3.2. Kategorier i Norsk rødliste for naturtyper, med forklaring (Lindgaard og Henriksen 2011). Naturtyper som ikke lenger finnes i Norge. Marktypen eksisterer ikke lenger regionalt og vil ikke RE Forsvunnet kunne gjenoppstå naturlig og/eller nøkkelartene i naturtypen er regionalt utdødd og sannsynlighet for reetablering er liten. CR Kritisk truet En naturtype er kritisk truet (CR) når best tilgjengelig informasjon indikerer at minst ett av kriteriene 1,2 eller 4 for kritisk truet er oppfylt. Risikoen for at naturtype forsvinner fra Norge i løpet av de kommende 50 år er ekstremt høy. EN Sterkt truet En naturtype er sterkt truet (EN) når best tilgjengelig informasjon indikerer at minst ett av kriteriene 1, 2 eller 4 for sterkt truet er oppfylt. Risikoen for at naturtypen forsvinner fra Norge i løpet av de kommende 50 år er svært høy. VU NT Sårbar Nær truet En naturtype er sårbar (VU) når best tilgjengelig informasjon indikerer at minst ett av kriteriene 1-4 for sårbar er oppfylt. Risikoen for at naturtypen forsvinner fra Norge i løpet av de kommende 50 år er høy. En naturtype er nær truet (NT) når best tilgjengelig informasjon indikerer at minst ett av kriteriene 1-4 for nær truet er oppfylt. Naturtypen tilfredsstiller ingen av kriteriene 1-4 for CR, EN eller VU, men er nær ved å tilfredsstille noen av disse kriteriene nå eller i nær framtid. En indikatorart er en art som på grunn av strenge miljøkrav er til stede bare på steder med spesielle kombinasjoner av miljøforhold. Slike arter kan dermed gi god informasjon om miljøkvalitetene der den lever. En god indikatorart er vanlig å treffe på når disse miljøkravene er tilfredsstilt. For å identifisere en verdifull naturtype bør en helst ha flere indikatorarter. I denne rapporten er kalkkrevende arter brukt som indikatorer på baserike naturtyper, og beiteindikatorer og arter som indikerer tradisjonell drift (Fremstad 1997) brukt i forhold til naturtypen naturbeitemark

10 MBIO Miljørådgivning S 4 GENERELL DEL 4.1 GENERELL BESKRIVELSE V NTURTYPER OG VURDERING V TRUETHET Naturbeitemark Naturtypen naturbeitemark defineres som ikke tresatt beitemark med lang hevd lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet (DN-2007). Naturbeitemarker har oppstått og blitt holdt i hevd med beiting av storfe eller småfe, selv om de også kan ha vært slått i noen grad, eller i perioder (Fremstad 1997). I rtsdatabankens naturtypebase heter typen kulturmarkseng, og innbefatter både naturbeitemark og slåttemark (NiN). Kulturmarkseng defineres her som åpne gressmarker, eventuelt med spredte trær, oppstått gjennom langvarig tradisjonell drift slik som var vanlig fram til 2. verdenskrig. Kulturmarksenger er ofte ryddet for stein, men de er ikke oppløyd, sterkt gjødslet eller sprøytet. Det som kjennetegner disse engene er at ingen av artene som vokser der er plantet eller sådd inn som fôrog matvekster, og vi finner heller ikke arter som er avhengige av gjødsel. Slått og/eller beite forhindrer at busker og trær blir dominerende og holder kulturmarkas slåttemark og beitemark åpne. Slike kulturmarksenger har ofte et stort mangfold av arter fra mange ulike grupper; først og fremst planter, sopp og insekter. Kalkbeiteenger er ofte meget artsrike, og har vanligvis et relativt åpent og ofte heterogent feltsjikt. Beitemarker har grasdominans i motsetning til slåttemarker som har større andel av urter (figur ). Feltsjiktet består av beite- og tråkktolerante graminider (gras-, starr- og sivarter) og urter. Beite favoriserer arter med vekstpunkt like over bakken (f.eks. rosettplanter som groblad og planter med krypende skudd), eller arter med mange vekstpunkt og stor regenereringsevne (f.eks. grasarter). Husdyrtråkk skaper små groper og søk med naken jord som gir spiremuligheter for mange arter. Mark som er sterkt beitet har vanligvis ikke tre- eller busksjikt da disse fjernes med hensikt, eller beites. Vedplanter kommer først inn der beitetrykket blir for svakt og beitemarka får en begynnende gjengroing. Gjengroingsarter i de sørlige kystområdene vil i første rekke være einer, men også røsslyng, mjødurt, kratt av nyperosearter og til dels høye grasarter. Virkningen av beite på vegetasjonen avhenger av flere forhold - typen beitedyr - antall dyr - tidspunkt for beite - varighet av beite - vegetasjonssammensetning - marktype Sau og geit beiter mer selektivt i forhold til storfe. Sau og geit velger og vraker arter slik at enkelte arter går fram eller tilbake i større grad enn ved storfebeite. Kielland-Lund (1976) har undersøkt hvordan beite påvirker noen arter. rter som favoriseres av beite er for eksempel ryllik, blåklokke, rødsvingel, føllblom, engsyre, hvitkløver, engkvein, tepperot og løvetannarter. rter med tyngdepunkt i eng, og som indikerer tradisjonell drift uten gjødsling er for eksempel engkvein, gulaks, dunhavre, tiriltunge, engfrytle, gjeldkarve, smalkjempe, knegras og kystmaure, mens arter som favoriseres av gjødsling er f.eks. engsyre, hvitkløver, stornesle og ugrasløvetann. I rødlista for naturtyper vurderes kulturmarkseng i kategorien VU - sårbar (Lindgaard og Henriksen 2011). Hos Fremstad og Moen (2001) er mange vegetasjonstyper/-utforminger under naturtypen vurdert som truet i ulike kategorier. ktuelle typer i Kvitsøy er Frisk fattigeng (G4) som er vurdert i kategorien EN - sterkt truet. Frisk/tørr middels baserik eng (G7) er ikke vurdert som truet, men G7 med kamgras-utforming er vurdert i kategorien CR - akutt truet. Dunhavreeng er vurdert som EN - sterkt truet

11 MBIO Miljørådgivning S Figur 4.1. Naturbeitemark i mosaikk med rike strandberg på Higgelen. Figur 4.2. Naturbeitemark på Oksholmen. Holmen synes hardt beita i sør, mens i nord (bakgrunnen) var einer utbredt og graset høyt. Figur 4.3. Dunhavreeng (EN) med hanekam på Trættholmen. Det var ingen beitedyr i Figur 4.4. Blomsterrik beitemark med blåklokke, gulmaure og englodnegras på Eime, beites ikke. Figur 4.5. Velutviklet kamgraseng (CR) på Vestre Langholmen. Figur 4.6. Vivipar kamgras på Kalvaskjer i november (med yngleknopper i stedet for frø). En enslig raritet

12 MBIO Miljørådgivning S Kystlynghei Kystlynghei består av treløse heisamfunn langs kysten dominert av lyngarter, siv gras og starr, vanligvis relativt få arter (figur ). Røsslyng er den vanligste arten og dominerer ofte på tørrere deler, mens fuktigere områder kan være dominert av gras-, siv- og starrarter (DN 2007). Kystlyngheia er kulturmark som er formet gjennom flere tusen år med jevnlig avsviing av busker, rydding av skog og kratt, og dyr som går på beite året rundt. Kystlyngheier finnes i et breit belte langs kysten fra Sørlandet til Lofoten (Nordland) hvor vintrene er milde nok til at husdyra kan gå ute året rundt (NiN). Kystlynghei generelt er vurdert i kategorien EN - sterkt truet, både i rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011) og hos Fremstad og Moen (2001). Fremstad og Moen (2001) har i tillegg vurdert alle vegetasjonstypene av kystlynghei, inkludert purpurlynghei, som sterkt truet - EN. Figur 4.7. Kystlynghei (EN) på Meling Lyngskjer i november. Figur 4.8. Purpurlyng (NT) mellom røsslyngen på Meling Lyngskjer. Rike strandberg Strandberg består av fast fjell og steinblokker i den øvre delen av fjæresonen som er dekket av vann mindre enn halve tida og så langt opp som marka påvirkes av sjøsprøyt. Hvis berget har små sprekker eller groper, kan planter få fotfeste. Under høyvannslinja finnes nesten alltid et belte av den svarte laven marebek og ovenfor marebek-sonen finnes ofte et belte med oransje messinglav. Strandberg forekommer som et belte i øvre del av fjæresonen langs store deler av kysten. På steder med mye vind og sjøsprøyt er beltet breiere enn på rolige steder. Vegetasjonen er ofte svært mosaikkpreget, dvs. med stor variasjon innen små arealer (figur ). Dette skyldes de varierende grunnforholdene med glatt fjell, berghyller med sprekker, kløfter og forsenkninger, blokker og mindre steiner hvor jorddybde, salinitet og hydrologi er svært forskjellig. Bølgeslag, vær og vind gir sterkt vekslende vekstvilkår gjennom sesongen. Den rikere utformingen i sørlige strøk av landet kjennetegnes ved artsrik vegestasjon av vanlige strandberg-arter med innslag av kravfulle og sørlige arter. Fremstad nevner noen arter som er vanlige for utformingen, blant annet fjørekoll, rødsvingel, strandbalderbrå, rosenrot, kystbergknapp, bitterbergknapp, strandsmelle, dvergsmyle, strandstjerne, strandkjeks, skjørbuksurt, smørbukk, englodnegras, knopparve, sylarve, strandkjempe og smalkjempe. v kalkkrevende arter som kan komme inn slike steder kan nevnes gulmaure, kalksvartburkne og murburkne. Strandberg er ikke vurdert som truet i rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011), mens hos Fremstad og Moen (2001) vurderes sørlige, rike strandberg i kategorien VU - noe truet. På bakgrunn av forekomst (både på landsbasis og lokalt) og trusselbildet brukes rødlista fra 2011 som referanse for denne naturtypen

13 MBIO Miljørådgivning S Figur 4.9. Rike strandberg med smørbukk på Gjerdholmen. Figur Rike strandberg med blodstorkenebb, fjørekoll og rosenrot på Vestre Buøy. Strandeng Strandenger er områder på løs bunn i fjæresona, helst på beskyttede steder der finmaterialet ikke blir vasket ut. Vegetasjonen er tett og lavvokst, gjerne av mattedannende gras, siv, starr og urter. Vegetasjonen er ofte mosaikkpreget med lokal dominans av enkeltarter. Denne naturtypen er stort sett ikke skilt ut i de undersøkte lokalitetene da de dekker svært små og lokale områder. De finnes likevel på enkelte lokaliteter og er utsatt for gjengroing ved opphør av beite. I rødlista for naturtyper vurderes strandenger generelt og sørlig strandeng spesielt, i henholdsvis kategoriene NT - nær truet og EN - sterkt truet. Vurderingene er foretatt ut fra en nokså sterk reduksjon i tilstand og forekomstareal i hele landet. Truslene er opphør av beite med påfølgende gjengroing og arealreduksjon (Lindgaard og Henriksen 2011). Hos Fremstad og Moen (2001) vurderes strandenger generelt som VU - noe truet. 4.2 GENERELLE RÅD VED RESTURERING OG SKJØTSEL V NTURBEITEMRK Generelt skal naturtyper på kulturmark skjøttes på samme måte som naturtypen oppstod eller med samme type hevd som har vært brukt i eldre tid (Norderhaug et. al 1999). For naturbeitemarker er det dermed beite som er det beste skjøtselstiltaket. Videre anbefales det å bruke tilsvarende husdyr som tidligere. På holmene i Kvitsøy er det hovedsakelig sauer som tradisjonelt har beitet. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker (Norderhaug et. al 1999) gir mange gode råd, både generelt for skjøtsel, spesielt for ulike naturtyper, og for ulike skjøtselsmetoder. Denne boka er brukt som bakgrunns informasjon for mye av det som omtales videre. De ulike dyreslagene har forskjellige beitevaner og påvirker vegetasjonen forskjellig. Sauer er lette dyr som ikke lager store tråkkskader i vegetasjonen. En kan se tråkkpåvirkning langs stier de bruker mye og ved saueheller eller tre- og buskvegetasjon hvor de søker ly. Ellers blir vegetasjonen ikke nevneverdig negativt påvirket dersom beitepresset ikke er for stort. Sauer kan drikke sjøvann og dermed får ikke ett vanningssted for stor belastning. Beitevanen til sau kan også variere med sauerasen, men generelt er sauene selektive og beiter gjerne urter framfor gras. Sauer liker lauv og kan effektivt hindre oppslag av nye lauvtre etter rydding. Ved lavt beitetykk kan sau unngå å beite høyt gras slik at området ser ut til å være lite beitet, men de også kan beite vegetasjonen svært kort slik at små arter får utviklingsmuligheter, for eksempel marinøkkelarter. Sauer kan også beite blader av arter med torner slik som bringebær og nyperoser. Einer blir derimot ikke så gjerne beitet av sau (Norderhaug red. 1999). Denne kan derfor utvikle seg selv om området beites av sau

14 MBIO Miljørådgivning S Områder preget av gjengroing vil kunne ha behov for en viss restaurering i form av rydding av trær, busker og kratt. Eventuelt vil brenning kunne utføres der det er mye gammel, grov lyng eller der einer er mye utbredt. 4.3 KTUELLE TILSKUDDSORDNINGER MED BEGRUNNELSE SMIL - Spesielle miljøtiltak i jordbruket For tiltak som ivaretar natur- og kulturminneverdier i kulturlandskapet, kan det søkes tilskudd fra Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) (Landbruks- og matdepartementet 2004). I denne sammenheng kan det søkes om SMIL-midler ved brenning/sviing og/eller rydding av einer, og brenning i kystlyngheiene restaurering av piggsteinsgjerder RMP - Regionalt miljøprogram Innefor Regionalt miljøprogram (RMP) er det mange ulike tiltak det søkes tilskudd for (Fylkesmannen i Rogaland 2010). De mest aktuelle i Kvitsøy kommune er nevnt her. Tilskudd til skjøtsel av kystlynghei og ugjødslet naturbeitemark (kode 762, 763, 764) Område det blir gitt tilskudd til må være med i ei av følgende registreringer: a) Hodne - Helland - Bø (Rennesøy), Førland/Sletthei (Lund) og Trollhaugsmyr (Time/Bjerkreim). b) Område som er registrert som D07 - kystlynghei og/eller D04 - naturbeitemark i naturbasen. Området må ha verdiklassifisering. c) Område som er registrert som D07 - kystlynghei og/eller D04 - naturbeitemark i naturbasen. Området må ha verdiklassifisering B. d) Kystlynghei/naturbeitemark som har fått SMIL-tilskudd for å legge til rette for beiting (sviing, inngjerding og liknende). lle holmene i Kvitsøy kommune som er undersøkt faller automatisk inn under punkt b) eller c), punkt d) synes dermed ikke aktuelt. Etter presentasjonen av naturverdiene som er avdekket på holmene i Kvitsøy kommune (kapittel 5) og skjøtselsplanen (kapittel 6), følger en diskusjon i forhold til aktuelle tilskuddsordninger i kapittel Ekstensive husdyrraser - utegangersau (kode 712) Det kan bli gitt tilskudd til utegangersau/villsau som er ført i kode for sauer som går ute og stort sett greier seg sjøl. For å få tilskudd til utegangersau, skal det foreligge tillatelse fra Mattilsynet for utedrift hele året. Per i dag er det ingen i Kvitsøy som driver med utegangersau. Om det er mulig å ha sau gående ute på holmene gjennom hele vinteren er usikkert. Det måtte i så fall vurderes nøye hvilke holmer som egner seg. Villsauen er gjennom århundre tilvent beite på lyngheier ved kysten. Man regner ca daa god lynghei pr. søye som vinterbeite ( Dette forutsetter imidlertid at lyngen er grønn og ikke er kommet for langt i vokseprosessen. På steder med blandet beiteareal må man regne mer areal pr. dyr forutsatt at man ikke driver vinterforing. For biologisk mangfold har utegangersauen flere fordeler; den er lettere og skaper dermed mindre tråkkskader, den beiter om vinteren og vil da beite bedre på busker, trær og kratt som hindrer gjengroing mer effektivt. Dette kan bidra til sjeldnere behov for brenning eller rydding. Utegangersauen er mer hardfør enn vanlig norsk kvit sau og krever mindre tilsyn. Dette vil være positivt også for bonden som sparer arbeid

15 MBIO Miljørådgivning S 5 RESULTT V VEGETSJONSKRTLEGGINGER I KVITSØY KOMMUNE Berggrunnen i hele kommunen er av næringsrikt eller basisk materiale som er lett forvitrelig. Dette tilsier gode næringsforhold for planter. Feltarbeid har avdekket store naturverdier i en svært stor del av Kvitsøy kommune. Resultatet viser at svært mange av de undersøkte holmene har prioriterte naturtyper med svært stor verdi,, eller stor verdi, B. Det samme gjelder i flere områder langs kysten på hovedøyene (figur 5.1-3). Ytterst mot havet dominerer naturtypen strandberg der bart fjell, klipper og berg tar av for sjøsprøyt, vær og vind. I mindre områder i mer lune og beskyttede viker finnes ulike utforminger av strandenger og brakkvannseng. Småvann og pytter med saltvann/brakkvann finnes i varierende grad. Innenfor strandbergene går naturtypene over i naturtypen naturbeitemark med artsrik og gjerne kalkkrevende flora der det er litt dypere jordsmonn. Større eller mindre partier med naturbeitemark finnes gjerne i mosaikk med strandberg. Det forekommer ulike vegetasjonstyper i naturbeitemarkene, der frisk/tørr, middels baserik eng er den vanligste, frisk fattigeng regnes som sterkt truet (EN) og vegetasjonsutformingen kamgras-eng er kritisk truet (CR). Kamgras-enger på baserike naturbeitemarker er sjeldne langs kysten og viser at verdien til områdene er stor. Noen holmer inneholder også i mindre grad naturtypen kystlynghei og kystmyr, oftest i mosaikk med naturbeitemark og/eller strandberg. Lyngskjer, også kalt Meling Lyngskjer, har derimot svært godt utviklet kystlynghei hvor også purpurlyng (NT) inngår. Dette er eneste kjente forekomst av purpurlyng i Kvitsøy kommune. I lyngblomstringen på seinsommeren får holmen et lilla skjær og ellers i året en mørke farge enn holmene omkring som tydelig skiller den fra de andre mer gresskledde holmene. Purpurlyngen vokser veldig tett med, og inni mellom røsslyngen over hele holmen (figur ). Det ble ikke funnet rene forekomster av purpurlyng. Havburkne (NT) har eneste forekomst på Midtre Sparholmen. Ikke alle utformingene er beskrevet da det ofte var svært små arealer. De typene som er viktige beitearealer er vektlagt i tillegg til rike strandberg som dekker store arealer. En mer detaljert beskrivelse av de viktigste identifiserte naturtypene ble behandlet i kapittel 4.1. På flere av hovedøyene som har veiforbindelse, Kvitsøy, Langøy, Hellesøy og Krossøy, preges områdene av dyrka og gjødslet mark i de høyereliggende områdene og naturbeitemark, ofte gjødslet, i et mer eller mindre smalt belte som går over i rike strandberg ut og ned mot sjøen. Naturbeitemark varierer i utstrekning og mange steder er områdene blitt mer eller mindre kulturbeiter som gjødsles. Bøndene uttrykker at alle områder som er tilgjengelige med traktor gjødsles, samt at noen gjødsles for hånd i utilgjengelige områder. Krågøy, Søre Hestholmen og Grøningen har også veiforbindelse, disse øyene har en del andre inngrep enn jordbruk, mens utmarka brukes, eller har blitt brukt til beite. I de fleste undersøkte områdene, både på holmer og øyer med vei, ble det funnet en eller flere rødlistede arter, og det er stort potensial for flere slike da ikke alle grupper ble like mye vektlagt. Foruten insekter som ikke ble undersøkt, gjelder det sopp der undersøkelsestidspunktet ikke alltid var optimalt og lav og mose som ble noe nedprioritert på grunn av tid og ressurser. Noen av de rødlistede artene, samt noen kalkkrevende arter, er vist med foto i figur Resultatet av kartleggingene utført i 2008 og i 2011 er kort gjengitt i tabell 5.1 for holmene og tabell 5.2 for øyer med vei. En mer detaljert tabell finnes i vedlegg 2, tabell 1 og 2. Videre finnes en oversikt over alle rødlistearter registrert i 2011 i vedlegg 3, og artslister for hver holme/hvert område er gjengitt i vedlegg 4. Lister over rødlistearter og andre artslister fra områdene undersøkt i 2008 finnes i Jordal og Johnsen (2009)

16 MBIO Miljørådgivning S Figur 5.1. Oversikt over områder i Kvitsøy kommune (kart 1, jf. figur 1.1) som er registrert som prioritert naturtype med - eller B-verdi. lle de omtalte områder, øyer og holmer er navnsatt. Blå linje gir en grov avgrensing av naturtypen der den ikke dekker hele øya/holmen. Grønn linje avgrenser fuglefredningsområde

17 MBIO Miljørådgivning S Figur 5.2. Oversikt over områder i Kvitsøy kommune (kart 2, jf. figur 1.1) som er registrert som prioritert naturtype med - eller B-verdi. lle de omtalte områder, øyer og holmer er navnsatt. Grønn linje avgrenser verneområder

18 MBIO Miljørådgivning S Figur 5.3. Oversikt over områder i Kvitsøy kommune (kart 3, jf. figur 1.1) som er registrert som prioritert naturtype med - eller B-verdi. lle de omtalte områder, øyer og holmer er navnsatt. Grønn linje avgrenser verneområder. Figur 5.4. Flyfoto( av Meling Lyngskjer med tydelig utbredelse av kystlynghei (EN) Figur 5.5. Lyngheia på Meling Lyngskjer bestod av en mosaikk av røsslyng og purpurlyng (NT).

19 MBIO Miljørådgivning S Tabell 5.1. Oversikt over naturverdier på holmer som er undersøkt i forbindelse med skjøtselsplanen i 2011, og kartlegginger i 2008 (Jordal & Johnsen 2009). For hver holme er det oppgitt hvilke naturtyper som inngår, og om den er truet iht. rødlista for naturtyper (Lindgaard og Henriksen 2011). Vegetasjonstyper og -utforminger er kun oppgitt dersom de regnes som truet. lle registrerte rødlistearter er oppgitt med rødlistekategori. Til slutt er områdets verdi iht. Håndbok 13 (DN 2006) oppgitt. En mer detaljert tabell med funnene er plassert i vedlegg 2. Kategoribetegnelser: betyr svært viktig, B betyr viktig. CR = kritisk truet, EN = sterkt truet, VU = sårbar, NT = nær truet. LR= hensynskrevende og tilsvarer nær truet. Holmer u/ bilvei Bladøya og Bladøyskadet Bussholmen Buøya, ustre Buøya, Vestre Naturtyper m/ rødlistekategori Kystlynghei (EN) Kystmyr Kystlynghei (EN) Kystmyr Kystlynghei (EN) Truede vegetasjonstyper og -utforminger Rødlistede arter Hårkrinslav (EN) Rødskivevokssopp (NT) Rød honningvokssopp (NT) Entoloma atrocoeruleum (NT) Pusleblom (EN) Pusleblom (EN) Hårkrinslav (EN) Papirhinnelav (VU) (ny i 2011) Hårkrinslav (EN) Rødskivevokssopp (NT) Rød honningvokssopp (NT) Entoloma atrocoeruleum (NT) Røykkøllesopp (NT) Mjølrødskivesopp (NT) Rombespora rødskivesopp (NT) Duøya Eime Frisk fattigeng (EN) B Fladholmen, Ydstebø Gjerdholmen m/ nordre loden Grasskjer Helleskjer Higgelen Kalvaskjer Kallholmen Kystlynghei (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Fuktig/frisk fattigeng (EN) Pusleblom (EN) Pusleblom (EN) Rødskivevokssopp (NT) Rød honningvokssopp (NT) Verdi B B

20 MBIO Miljørådgivning S Fortsettelse av tabell 5.1. Holmer Krossholmen Langholmen, austre Langholmen, vestre Lyngholmen Lyngskjer (Meling Lyngskjer) Oksholmen Risøya Rossøya Sandholmen, indre Sandholmen, søre Sandøya Sauholmen Skodholmen, Nordre Skorpe Sparholmen, Nordre (ustre) Sparholmen, Søre (Midtre) Tednøya Torholmen Trættholmen Ugløya Ådnøyna Naturtyper m/ rødlistekategori Kystlynghei (EN) Kystlynghei (EN) Kystmyr Sørvendt berg og rasmark Kystlynghei (EN) Truede vegetasjonstyper og -utforminger Purpurlynghei (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Frisk fattigeng (EN) Rødlistede arter Purpurlyng (NT) Pusleblom (EN) Rosa vokssopp (CR) Entoloma atrocoeruleum (NT) Rødskivevokssopp (NT) Pusleblom (EN) Havburkne (NT) Pusleblom (EN) Rødskivevokssopp (NT) Pusleblom (EN) Hårkrinslav (EN) Rødskivevokssopp (NT) Rød honningvokssopp (NT) Verdi B B B B B

21 MBIO Miljørådgivning S Tabell 5.2. Oversikt over naturverdier på øyer med veiforbindelse som er undersøkt i forbindelse med skjøtselsplanen i 2011, kartlegginger i 2008 (Jordal & Johnsen 2009) og registreringer i rtskart. For hvert område er det oppgitt hvilke naturtyper som inngår. Vegetasjonstyper og -utforminger er kun oppgitt dersom de regnes som truet. lle registrerte rødlistearter er oppgitt med rødlistekategori. Til slutt er områdets verdi iht. Håndbok 13 (DN 2006) oppgitt. En mer detaljert tabell med funnene er plassert i vedlegg 2. Kategoribetegnelser: betyr svært viktig, B betyr viktig. CR = kritisk truet, EN = sterkt truet, VU = sårbar, NT = nær truet. LR= hensynskrevende og tilsvarer nær truet. Områder på hovedøyene ust for Nordbø Naturtyper m/ rødlistekategori Truede vegetasjonstyper og -utforminger Rødlistede arter Hårkrinslav (EN) Rødskivevokssopp (NT) Grøningen, nord Grøningen, sør Kystengkall (NT, litt usikker) Hellesøy Hestholmen, søre Krossøy, sør Krågøy, nord Krågøy, sør Langøy, nord Langøy, sør Ystabø-Håland Edelløvskog / beiteskog Strandeng (NT) Edelløvskog / beiteskog (NT) Rødskivevokssopp (NT) Russelærvokssopp (NT) Pusleblom (EN) sk (NT) Verdi B Hårkrinslav (EN) Papirhinnelav (VU) Sauevokssopp (VU) Rødskivevokssopp (NT) Russelærvokssopp (NT) Rød honningvokssopp (NT) Røykkøllesopp (NT)

22 MBIO Miljørådgivning S Figur 5.6. på Ugløya. Denne mosen er knyttet til baserike berg og steiner i åpent soleksponert miljø. Figur 5.7. I denne sørvendte bergveggen, lengst nord på Ugløya vokser den største forekomsten av glansteppemose (EN) som ble registrert i Figur 5.8. Lokalitet med glansteppemose (EN) på Krågøy. Figur 5.9. og kamgras i blomstring. Figur Pusleblom (EN) på Søre Hestholmen. Figur Pusleblom (EN) fra Ugløya

23 MBIO Miljørådgivning S Figur på Lyngholmen. Figur på Vestre Buøya. Figur Blankburkne vokser mange steder i kommunen, som her på Vestre Langholmen. Figur Kalksvartburkne er en kalkkrevende art som er utbredt i kommunen, her fra Sauholmen. Figur Murburkne ble funnet noen få steder, blant annet på Ugløya. Figur Knoppsmåarve og gåsemure, et vanlig syn på de rike strandbergene i Kvitsøy. Her fra Søre Hestholmen

24 MBIO Miljørådgivning S 6 SKJØTSELSPLN FOR KVITSØY Holmer og øyer med og uten veiforbindelse behandles hver for seg i skjøtselsplanen siden det er stor forskjell i nåværende bruk av områdene med hensyn til intensiviteten i driften, og særlig gjødsling. Konflikten mellom ønsket om naturvern og gårdsdriften vil være mye større på hovedøyene. Dette er diskutert noe i kapittel og Holmene behandles samlet da de er nokså ensartede med hensyn på naturtyper, tidligere hevd og behov for, og type skjøtsel. Der enkelte holmer skiller seg ut med hensyn på foreslått skjøtsel eller restaureringstiltak er dette nevnt. 6.1 SKJØTSELSPLN FOR HOLMENE Mål for skjøtsel på holmene Det overordna målet med skjøtselen er at natur- og kulturmiljøet på holmene også i framtida skal være åpent og i god hevd for å hindre gjengroing og tap av biologisk mangfold. Det åpne kulturlandskapet er skapt og opprettholdt ved beite (evt. noe slått tidligere), og det er viktig med fortsatt beite for å bevare disse kultur- og naturverdiene med et rikt biologisk mangfold av planter og dyr. Konkret vil dette si: Naturbeitemark og kystlynghei på holmene skal ha et åpent preg og liten utbredelse av einer både for å bevare gode beiteforhold, gode forhold for sjøfugl og lysåpne områder for stort plantemangfold. Holmene som har vært hevdet med beiting i flere hundre år, skal fortsatt holdes i hevd med beiting også i framtida. Beitetrykket må vurderes kontinuerlig for hver enkelt holme. På mange holmer er beitetrykket bra, men på noen holmer bør det kanskje økes noe. På noen holmer er det ønskelig å etableres beite igjen. Videre er det et mål at de rødlistede artene som er funnet i disse områdene fortsatt skal ha gode vekstvilkår i framtiden. For eksempel trenger glansteppemose åpne eksponerte kalkrike berg og steiner, mens beitemarksopp trenger beitepåvirkning Mulige trusler Opphør av beite eller for lavt beitetrykk, med påfølgende gjengroing anses som den største trusselen på holmene. For å opprettholde tilstrekkelig beitetrykk på holmene er det helt avgjørende at bøndene i kommunen har store nok sauebestander til at de ønsker å bruke holmene som sommer-/høstbeite. Gjengroing vil ikke skje raskt på øyene og holmene på grunn av de krevende værforholdene som er her med vind og salinitet. Det er likevel tydelige eksempler på at einer slår seg opp og kan utgjøre en betydelig gjengroingstrussel der beite har opphørt som for eksempel på Gjerdholmen og Hansholmen (figur 6.1). Sitkagran har klart å etablere seg på et par små holmer hvor de er plantet. Om det foregår spredning er uvisst. Ved tankeløs utplanting av trær og buskvekster, gjerne fremmede arter som tåler de krevende forholdene, er også dette en trussel som kan føre til gjengroing (figur 6.1). Overbeite kan være en trussel, men her antas det heller at det er for lavt beitepress som er den virkelige trusselen. Bøndene med sine historiske kunnskaper om hvordan holmene har vært brukt opp gjennom tidene, og egne erfaringer, er de beste til å vurdere riktig beitetrykk. På noen av holmene, gjerne nærmest hovedøya, kan områdetap som følge av ulike former for utbygging (f.eks. hus, hytter, veier) være en trussel

25 MBIO Miljørådgivning S Figur 6.1. Tegn på gjengroingstrusselen fra Gjerdholmen (v), Hansholmen (midten) og Kalvaskjerklobben (h) Restaureringstiltak Det trengs bare små restaureringstiltak på noen få av de undersøkte holmene (tabell 6.1). Det gjelder i overveiende grad å redusere utbredelse av einer og foryngelse av krekling og røsslyng. Dette kan gjøres ved manuell rydding eller i noen tilfeller ved brenning. Brenning av einer og annen vegetasjon kan gjøre det lettere for sauer å beite jevnt over hele området, og bidrar til å holde det mer åpent. Sauen beiter lyngen bedre når den har unge skudd. Det bør også vurderes om en skal fjerne sitkagran fra de holmene hvor denne vokser for å hindre spredning. Her bør kanskje også kommunen informere innbyggerne om fremmede arter og ønsket om at disse ikke plantes/spres i naturområder og at en også unngår eller er svært forsiktig med slike arter i egen hage. Ved brenning og rydding må det tas hensyn til sikkerhet, fugleliv og insekter. Innenfor fuglelivsfredningsområdet Heglane og Eime må brenning/rydding skje svært hensynsfullt og ikke i forbudstida 15. april - 1. august. På alle holmene bør hekketida unngås. Ved manuell rydding er det viktig å fjerne avfallet for i hindre gjødslingseffekt. Ved brenning er det viktig at flekker med gammel vegetasjon/lyng får stå igjen slik at noe plante- og dyreliv spares og reetablering går raskere. Dette er vanligvis ikke noe problem i fukthei eller der det er mye berg som flekkvis hindrer brannen. Natur- og vegetasjonstypene på holmene er av en slik karakter at det ved brenning naturlig vil bli en noe oppdelt mosaikk av sviflater og usvidde områder. Ellers er det et generelt råd at brenning i lynghei bør gjøres i mosaikk med sviflater på maks 10 dekar. Brannvesen skal alltid varsles (etter gjeldende praksis) om tidspunkt for brenning i rimelig tid før brenning finner sted. Brenning må gjennomføres sein høst eller vinter, fortrinnsvis nov.-feb., når vær-, vind og andre forhold er gode. Det er viktig ikke å brenne når det er for tørt, da dette kan ødelegge humus, jordsmonn og frøbanken i jorda og hindre god vegetasjonsutvikling etterpå. Etter brenning må beitepresset være lavt til reetablering av lyng o.a. vegetasjon er i godt gang. Husk slukkeutstyr og nok folk som hjelper! Tabell 6.1. Oversikt over de viktigste restaureringstiltak som er foreslått. Skorpe Oksholmen Gjerdholmen Duøya Ugløya Hansholmen Meling Lyngskjer Kalvaskjerklobben Søra Fånøyskjeret Restaureringstiltak Brenning/rydding. Utbredelsen av einer og krekling bør reduseres. Brenning/rydding. Utbredelsen av einer bør reduseres i nordlig del. Brenning/rydding. Særlig på nordre loden og den midtre delen, bør en fjerne einer og med fordel forynge røsslyngen. Den fremmede arten bulkemispel bør fjernes. Noe einer kan fjernes ved rydding. Noe einer kan fjernes ved rydding. Øst for hummerparken på Risøya beites det ikke. Her bør einer brennes før beite kan gjenopptas. Brenning for å forynge røsslyngen. Purpurlyng tåler godt brenning og har fordel av det, mens den ellers kan bli utkonkurrert når kystlyngheia eldes og gror igjen ( Det må være likevel svært kontrollert brenning for ikke å ødelegge forekomsten av purpurlyng. Uttak av sitkagran. Uttak av sitkagran