Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 4/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 4/ ÅRGANG

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Lone Koldby lone.koldby@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Mette Bagge mette.bagge57@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf / Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 5. mars 2014 Stoff må være i redaksjonen 21. januar 2014 Forsidebilde: Du grønne, glitrende tre goddag! Velkommen, du som vi ser så gjerne Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: På redaktørkrakken: Hvordan vil jeg bo? For mange av Mortepumpens lesere vil kanskje spørsmålet være uaktuelt. Vi bor jo godt, vil mange si. Vi har vår enebolig med hage, hekk, blomsterbed og frukttrær, kan vi ha det bedre? Spørsmålet blir langt mer aktuelt når den dagen kommer at livet forandrer seg. Vi klarer ikke å stelle og holde ved like vårt jordiske gods. Kanskje over tid, kanskje plutselig kommer vi i en situasjon vi ikke klarer å rå over. Hva da? Blant andre har organisasjonen Seniorsaken (se s. 22) det som et av sine mål å få alle eldre til å tenke over at kanskje en mer lettstelt bolig kan være hensiktsmessig. Rådet er å tenke over det så tidlig som mulig. Danskene og svenskene har vært flinkere enn oss til å tenke i de baner, at en dag er det noen av oss som trenger en alternativ bolig. Det viser seg at særlig danskene har lykkes med det vi kaller seniorboliger der det meste er inklusiv. For Stavanger er ikke disse danske tankene ukjente. Allerede i 1977 ble det fremlagt tanker og skisser på bomiljø for eldre i forbindelse med diskusjonen om hva man skulle bruke tomten til det sanerte Hillevåg Aldershjem til. Stavanger skal nå starte planlegging og igangsetting av seniorboliger 65+. Det satses på at boligene skal kunne kjøpes eller leies. Kommunen vil imidlertid ikke bygge boligene selv, men legge alt til rette for private utbyggere og avtalen dem i mellom kan gjelde både utbygging og drift. Boligene vil være i tråd med morgendagens trygghetsboliger jfr. Stortingsmelding 29, «Morgendagens omsorg». Boligene vil ha egen resepsjon og mye service og teknologi inkludert i prisen. Konseptet høres forlokkende ut og mange kan sikkert tenke seg en slik boform, men er det slik vi vil ha det og er vi villig til å betale prisen det koster? Redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år!

3 PROFILEN Med fokus på de eldre Et lite møte med Årets Pensjonist 2012 Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby På eldredagen 1. oktober fikk Anna Valborg Bjørklund sin store overraskelse. Eldrerådet hadde sitt årlige arrangement i St. Petri kirke og Anna ble utnevnt til årets pensjonist Det vanker både gave, blomster og diplom. En verdig påskjønnelse for arbeid og engasjement som har kommet de eldre til gode. Mortepumpen gratulerer med prisen, men hvem er hun egentlig? Anna Valborg Bjørklund er vår Profil. Anna Valborg Bjørklund bor på Hinna der hun har hus og stor hage. Hun er 76 år og har vært enke i tjue år. Det var på Buøy hun trådte sine barnesko. Faren hadde egen frakteskute og han reiste langs kysten med råstoff og utstyr til her metikkindustrien. Anna var bare fire og et halvt år da faren døde i Det ble en vanskelig tid for familien, men moren bestemte seg for å drive skuta videre med leid mannskap frem til ca På framhaldsskolen tok Anna butikklinjen og etter endt skolegang fikk hun jobb hos A. Iver sens kolonial i Hillevåg. Hun husker at butikken hadde så vidt begynt å innføre en form selvbet jening, men mel, sukker etc. måtte de fremdeles veie opp i løs vekt. En venninne av henne ville på folkehøgskole og hun spurte Anna om ikke hun også kunne bli med. Slik ble det til at hun brukte et år på Ryfylke Folkehøgskole på Sand. Anna var 18 år da skolen var ferdig ut på våren. Vel hjemme igjen fikk hun jobb i Romsøes konditori på Lagårdsveien. Det var på denne tiden hun ble kjent med han som ble hennes mann og som hun giftet seg med i De fikk en datter og Anna var hjemmeværende til 1968, men hun satt ikke med hendene i fanget. Fra 1964 og til 2001 var Anna Valborg Bjørklund ble Årets Pensjonist

4 hun med i styre og stell i Vaulen og Hinna husmorlag. Her ble hun blant annet engasjert både i studieringer og arbeidsstue for barn. Det var et populært tiltak som hadde lange ventelister for å bli med. Rundt 1968 hadde Hinna menighet i samarbeid med Stavanger kommune startet hjemmehjelpsordning på Hinna. Anna meldte seg til tjeneste og ble ansatt i halv stilling som hjemmehjelp. Hun trivdes god som hjemmehjelp og hadde faste som hun gikk til og de visste alltid når Anna kom. Hun var i tjenesten frem til 1988 da hun begynte på Vågedalen sykehjem som kjøkkenassistent. Anna Valborg Bjørklund er en reiseglad dame. Familien har aldri hatt bil så det de sparte på bilhold, brukte de til å reise for. Reiselysten har ikke avtatt etter at hun ble enke og det er snart ikke den flekk på jorden hun ikke har vært. Temareiser synes hun er mest interessant, mens Madeira er hennes favorittmål. Hun er også en ivrig passasjer når skoleskipet Gann er på tokt. Anna pensjonerte seg i En hofteoperasjon året etter satte ikke lange stoppen for aktivitetene. Etter opptrening meldte hun seg som frivillig på Tante Emmas Hus for seniorer. Her er hun fast annenhver lørdag pluss at hun er fast ringevikar. Da hun fikk PC av datteren gikk hun på kurs på Tante Emmas Hus for å lære å bruke den. Dette er et nyttig hjelpemiddel både for bruk til nettbank og til å søke kunnskap. Tirsdager er hun med i en turgruppe. Hver onsdag er hun frivillig på Hinnasenteret og dagen går med til eldretreffet der. Torsdagene er hun med i en bibelgruppe som gjennomgår søndagens tekster. For øvrig gir den store hagen henne trim så det holder. Likevel sykler hun til vanngymnastikken på Tjensvoll. Jeg er heldig som har vært frisk og er glad for å være til nytte for andre og familien som nå består av tre barnebarn og to oldebarn, sier Anna Valborg Bjørklund til Mortepumpen. Trolleybuss på avveier!!!! Noen har reagert på omtalen av nedleggelsen av Stavangers siste garveri, som vi presenterte i forrige nummer. (Nr. 3/13 s. 25.) Spørsmålet er reist på hvilken måte en «Trolleybuss» kunne svinge opp til høyre fra Kongsgaten og sette ekteparet Laura og Torger Halvorsen av ved St. Petri kirke???? Bussen den gang, måtte nødvendigvis svinge til venstre for å nå sin faste utgangsposisjon ved Stavanger torg. Riktig observert. Og klønet beskrevet av undertegnede. Den nevnte episode tilhørte nemlig tiden før trolleybussens ankomst til vår by. Forvekslingens årsak var nok den at buss-sjåfør Magne Hognestad var fører av Buss nr. 2, som gikk til Våland og som gjorde det via bensin, diesel eller noe liknende. Trolleybussens inntog med strømkabler fra taket og opp til de strømførende ledningene, med ruter til Hillevåg nr. 1 og, altså nr. 2 til Våland, gjorde personlige avstikkere umulig. Den omtalte omkjøring skjedde altså før den tid, mens de to nevnte rutene inntil da ble betjent av busselskapets grå vogner. Mortepumpens ansvarlige for dette innslaget beklager derfor at den førstnevnte rutinen måtte ha vært ugjennomførlig. Hvilken den også var. Med beklagelse Halvor Ingebrethsen (den gang også omtalt som Ingebreth Halvorsen) 4

5 Stavanger, den gang da Notiser plukket fra gjengivelser i Stavanger Aftenblad i året 1908 Av Halvor Ingebrethsen Tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad, Thor Bjarne Bore holdt en gang et foredrag med tittelen: «Hva er en nyhet?» Han beskrev dette slik: Hvis en hund biter en prest, er det ingen nyhet. Men hvis en prest biter en hund, da er det en nyhet. Med dette ville han understreke at ikke alt det vi lesere synes er en slik nyhet, ikke umiddelbart er det. Og med en så enkelt opplysning ikke umiddel bart fortjener spalteplass. Undertegnede har med bakgrunn i disse kloke ord tatt for seg notiser som, den gang, ble presentert i nettopp Bores avis, men så langt tilbake som til året Hvis det viser seg at de eksemplene som her skal siteres om begivenheter i byen vår, er skrevet for 105 år siden, skjønner vi godt at det var på tide at «gamleredaktøren» kom med en slik forklaring for å kunne la oss forstå hva som IKKE var/er en nyhet. Vi går tilbake til året 1908, som nevnt, og finner der en notis den 9. oktober som har fått overskrif ten: En skilsmisse. Notisen lyder som følger: For stor aldersforskjell I København har det vakt en del opmerksomhed, at den bekjendte kunstelsker dr. phil. Brygger Jacobsen er blit skilt fra sin smukke hustru, fru Lilly J., født Kohl, med hvem han nylig indgik egteskab efter sin første hustrus død. Brygger Jacobsen har i disse dage udsendt kort til familie og venner, hvori han meddeler, at egteskabet er ophævet på grund af for stor aldersforskjel. Den unge fru Jacobsen har forladt byen, og en af de nærmeste dage tiltræder dr. Jacobsen selv en udenlandsreise, der rimeligvis vil strække seg over et aars tid. Lengtede hjem I samme spalte fra 1908 er det også et eksempel på utreise, men denne gang med tittelen «Hjemleng sel». Meldingen i Stavanger Aftenblad den gang lyder slik: En ung kvinde fra Lunde reiste for 23 aar siden til Amerika, men har aldrig rigtig kunnet trives derover. Nu er hun og hendes mand og deres otte børn komne tilbage til fødebyen for ikke at forlade den mere. Udsettelse Til slutt tar vi med en viktig melding i disse aktu elle fotballtider, hvor følgende meddelelse fra en av byens menigheter var rykket inn i avisen. Meldin gen lød slik, fremdeles i året 1908: Det fortelles at barnedåben i distriktet blev udsatt i går i anledning av fodboldkampen mellom Viking og Lyn. PS: Skulle det vise seg «at være» interesse for flere slike notiser, kan vi godt finne fram til for presenta sjon i året

6 Julius Cæsar og mørketiden i Nord-Norge Per Asbjørn Holst, prof. emer. UiS og hobby-historiker I et 8-binds historisk verk skrevet omkring 55 år før Kristus, «Commentarii de Bello Gallico» (på norsk «Galler-krigen»), berettet Julius Cæsar om en rapport han mottok fra spioner han hadde sendt til England og Irland i forberedelsene for en landgang og okkupasjon av Storbrittania. Det er i verkets bind 5, avsnitt nr. 13, vi finner følgende interessante ord. På latin, midt i et avsnitt som beskriver øya Cæsar kaller «Britanniam» og havgapet som skiller den fra Irland, det vi i dag kaller Irskesjøen, står det følgende setning på latin: «In hoc medio cursu est insula, quae appellatur Mona: complures praeterea minores subiectae insulae existimantur, de quibus insulis nonnulli scripserum dies continuos triginta sub bruma esse noctem.» Dette mer eller mindre ord for ord oversatt, forteller oss at: «I midten av denne kursen (overfarten) finnes en øy som kalles Mona (Man): mange mindre øyer lik (tilsvarende) denne skal også eksistere, om hvilke øyer noen har skrevet at (det der) i tretti sammenhengende døgn ved midtvintersolhverv er natt. I en nyere engelsk oversettelse lyder dette 1 : «In the middle of this voyage, is an island, which is called Mona: many smaller islands besides are supposed to lie [there], of which islands some have written that at the time of the winter solstice it is night there for thirty consecutive days.» 1 McDevtte, W.A., Bohn, W.S.: The Gallic Wars by Julius Caesar, Denne opplysningen som Cæsar tok med i boken sin, var egentlig en fullstendig utenforliggende men høyst overraskende detalj, når vi vet at Cæsar på den tiden var i ferd med å planlegge invasjonen av England. Selve konseptet «tretti sammenhengende døgns natt» må vi kunne anta var ukjent for de aller fleste som levde sør for polarsirkelen, for ikke å si i Romerriket. Med andre ord, vi må kunne forvente at ingen fra Italia ville ha erfart et slik vintermørke eller hatt grunn til å filosofere seg frem til dette. De fleste sør-europeere ville nekte å tro at det tilstrekkelig langt mot nord midtvinters i flere døgn på rad faktisk er en vedvarende natt. Opplysningen må derfor ha kommet fra noen som enten har besøkt Nord-Norge eller har hatt vennligsinnet kontakt med folk derfra. Videre må vi kanskje anta at Cæsar tok med denne opplysningen for å sikre at den ikke gikk tapt. Det, i seg selv, antyder at han på forhånd neppe kjente til begrepet mørketid. Nå var Cæsar en meget intelligent og vel-studert mann. Vi må derfor kunne forvente at han ville «gjenkjent» en detaljopplysning som denne, hadde han kjent til dette fenomenet eller tidligere sett det beskrevet hos en av de store greske eller romerske historieog geografi-skribentene. Kildereferansen som inngår i teksten, i form av ordene «om hvilke øyer noen har skrevet» er det derfor grunn til å tro viser til de irske eller engelske kontaktene som Cæsars spioner hadde oppnådd. Med andre ord, vi står dermed overfor spørsmålet om Cæsars bok var den første i verdenslitteraturen hvor konseptet «mørketid» ble omtalt. Mørketid defineres som de døgn hvor solen ikke når opp til hav-horisonten, dvs. når solens øverste rand ikke er synlig. En del kilder opererer med solens sentrum som tidspunkt for å avgjøre når mørketiden er begynt eller ei. Det betyr imidlertid at en del av solen vil være synlig i begynnelsen og slutten av mørketiden, noe som vanligvis forvirrer. I praksis regner folk at er det mørketid når det er mørkt hver dag. Og mørkt er det når solen har gått ned, selv om vi kan ha brukbart ganglys i 6

7 tusmørket, dvs. inntil solen er 18 grader eller mer under horisonten. Så. hvor ligger denne øyen? Samtlige øyer rundt England og Irland, i Nord-Atlanteren og rundt Island ligger nemlig for langt syd. Jan Mayen, på breddegrad med Hammerfest, må vi regne var ukjent (uoppdaget) på Cæsars tid. Det eneste og dermed sannsynligste øy-samfunn hvor vi finner tretti døgn med mørketid er helt ytterst i Lofoten, på Moskenesøya. Dette er det senere så velkjente stedet for den i gamle dager så fryktede Moske nes strømmen, opprinnelsen til begrepet Malstrøm. I Reine i Lofoten, like sør for den 68. breddegrad, er det faktisk mørketid fra den 7. desember til 6. januar, det vil si, i tretti døgn. Øyene ute i havet sør for Lofoten (Værøy, Røst og Skomvær) har litt kortere mørketid. Spørsmålet er derfor: Hvordan kunne folk på Man eller i Irland vite om øyer med mørketid så langt mot nord, allerede 55 år før Kristus? Vi kan bare undre oss over hvordan slike opplysninger ble formidlet så tidlig, så langt av gårde fra Lofoten og med slik en presisjon i detaljene. Som kjent var Norge før Kristi tid et nokså tynt befolket land, hvor folk levde stort sett i «storfamilier» (stammer) som drev fiske og jakt og kanskje litt enkelt jordbruk. De levde i det som blir betegnet som tidlig jernalder. Eksempelvis ble jernalderlandsbyen Landa på Forsand i Rogaland først grunnlagt flere hundre år senere. På Kristi tid bodde folk også relativt atskilt og avgrenset fra hverandre. Kanskje det ikke var særlig frede lige naboforhold her og der. Kanskje de ikke følte noen utstrakt samhørighet med andre (bare tenkt på den velkjente norske nessekonge-mentaliteten). Skipsbyggingsteknologien, som førte til de raske og sjødyktige vikingskipene, ble utviklet først seks-sju hundre år senere. På Kristi tid rodde eller padlet norske jegere og fiskere omkring i store baljer laget av flettede vidjer og trukket med dyreskinn. De kom neppe langt av gårde i disse. Vi kan med en viss sikkert anta at de bare sjeldent våget å krysse Vestlandets eller Lofotens brede fjordgap, for ikke å si sette over store, åpne havstrekninger. Kontakten med land sør for Nordsjøen, dvs. Tysk land, England og Nord-Frankrike må vi dermed kunne anta var uhyre sjelden og sikkert begrenset til svært sjeldne, rent tilfeldige møter. Men vi må likevel regne med det har vært en del slike tilfel dige treff mellom lokale folkegrupper på Vestlan det eller i Nord-Norge med utlendinger fra land lenger sør i Europa. Det kan ha vært havgående skip som var kommet i havsnød, stormdrevet mot nord, og nådd land utenfor det de kjente som ver den. I april 1431 forliste således et italiensk han delsskip i Norskehavet og en livbåt drev i land på en øy utenfor Røst. Elleve overlevende rakk hjem til Venezia og berettet om landet der nord. Men det var femten hundre år seinere enn Cæsars tid. Utlendinger, som disse italienerne, snakket et språk som våre forfedre ikke forstod. På Røst var det bare den katolske presten som kunne litt latin og greide å tolke hva de sa. Men hvordan kunne nordmenn femten hundre år tidligere fortelle utlendinger om noe så spesielt som mørketiden, et forhold som bare gjelder land langt mot nord? Hvordan fikk de utlendingene til å huske dette naturfenomenet som ingen av dem hadde hørt om eller selv sett og som ikke forekom der hvor de var fra? Og hvordan kunne utlendingene få med seg slike unike og eksakte data som det som er gjengitt i Cæsars setning: «(...) hvor (det) i tretti sammenhengende døgn ved midtvintersolhverv er natt?» Dette er interessante spørsmål, og jeg håper noen kan svare. 7

8 Med Hinnasenteret til Praha og Dresden 27. august 7. september Tekst: Eva Skavhaug. Foto: Ole Kåre Kvernsmyr Tirsdag 27. august. Hinna Kolding. Forventningsfulle deltakere var møtt fram. Klokka 11 var bussen klar til avgang med Johan Apeland ved rattet og reiseleder Anne Lise Kvernsmyr. Bare avbrutt av kaffepause på Kvinesheia, kom vi til Kristiansand hvor Color Lines Super Speed skulle ta oss med til Hirtshals. Fra Hirtshals kjørte vi direkte til Kolding. Under veis fikk vi en flott solnedgang før mørket senket seg over landskapet. Vi kom til Gudenå, Danmarks lengste elv. Det er funnet boplasser tilbake til oldtiden her, noe som viser at elven har vært viktig ferdselsåre i stedet for transport på dårlige veier eller ingen veier i villnis. 8

9 Van Der Walk Spreewald Parkhotel i Lubben. Onsdag 28. august. Kolding Lubben Ved Flensburg var det bebyggelse på 1100tallet. En liten del av befolkningen snakker dansk. Van Der Valk Spreewald Park Hotel, ligger i landlige omgivelser med store jord bruksområder rundt og skog i nærheten. Her er det yrende dyreliv. Ingen bebyggelse nær hotellet, som har en stor park og en liten dam med fontene. Torsdag 29. august. Lubben Praha Neste stopp var Theresienstadt. Her møtte vi Aleksander, som skulle være vår guide i tre dager. Theresienstadt, by i Tsjekkia, grunnlagt som festningsby, bygget av Josef 2. mellom 1780 og Byen er oppkalt etter hans mor Maria Theresia. Festningen ble aldri brukt i krigshandlinger. Den ble brukt som konsentra sjonsleir for jøder og motstandsfolk under 2. ver denskrig. Her var det ingen gasskamre. Det var egentlig en samlings- og transportleir for depor tasjon, de fleste ble sendt til utryddelsesleirene i Auschwitz i Polen jøder passerte leiren. Tyskerne viste fram leiren som en «mønsterbe drift». Representanter for Svensk Røde Kors fikk se et stort bad som de syns så bra ut. Det de ikke visste var at dette badet fikk ikke fangene bruke. Tyskerne sørget også for at representantene ikke kom i kontakt med fangene. Det ble servert mat tre ganger daglig, 1 brødskive og suppe. Mange døde av sult. Tyfus tok også mange liv døde i leiren. Ved slutten av krigen var det overlevende igjen i leiren tyskere satt som fanger i leiren etter krigen. Vi forlater Theresienstadt og fortsetter ferden videre mot Praha. Guiden Aleksander ble med Kirkegård i Theresienstadt. oss. Vi kjørte også gjennom vindistrikt. Den kjemiske sammensetningen av jorda gjør at vinen har høy kvalitet. Fredag 30. august Denne dagen skal vi på bysightseeing med vår guide. Praha er Tsjekkias hovedstad med innbyggere i Byen ligger vakkert til på begge sider av Moldau. Eldre bebyggelse er godt bevart. Prahaborgen er et arkitektonisk og kulturelt minnesmerke. Det var i dette område Praha ble grunnlagt på 800-tallet. Borgen har vært residens for konger, keisere og presidenter i over 1000 år. Borgen er synlig fra store deler av byen. Lorettopalasset oppkalt etter byen Loretto i Ita lia, bygget på 1600-tallet på Hradcanyhøyden. Hovedinngangen har flott klokketårn. Ellers består palasset av kirke, flere kapeller, fontener, sakristi og eget skattkammer. St. Vituskatedralen er innenfor borgmuren. Tid ligere brukt til kroning av Tsjekkiske konger og dronninger. Katedralen ble påbegynt 1344, men ble ikke ferdig før Nasjonalmuseet fra 1818 har en imponerende samling av bergarter og mineraler, egne avde linger for zoologi, historie og antropologi. I foajeen er det verker av tsjekkiske kunstnere. Det astronomiske uret på rådhustårnet ble laget i 1410 og forbedret i Hver hele time sam les mange mennesker foran uret. To små dører åpner seg og symbolske figurer av apostlene passerer. Utenfor står døden med sitt timeglass, 9

10 tyrkeren i turban og jøden med sin pengesekk. Til slutt galer en hane og markerer at klokken kan slå timen. I løpet av noen sekunder er det hele over. Vi vandret en bratt gate fra borgen til Karls broen. Bebyggelsen er i barokk stil. I 1770 fikk Praha nummer på husene. Karlsbroen ble påbegynt i 1357, den ble ferdig på begynnelsen av 1400-tallet. Det sies at Karl 4. ga ordre om å blande ferske egg i mørtelen for at broen skulle bli sterkere Kanskje det er derfor den er så godt bevart? Det er et yrende liv på Karlsbroen, det travleste stedet i Praha på dagtid. Her under holder gatemusikkanter. Karikaturtegnere og malere er i virksomhet. Suvenirselgere har også funnet sin plass. Lørdag 31. august. Karlstein Vi besøkte Karlstein, borgen som ligger 4 mil fra Praha. Karlstein, som er den mest besøkte borgen i Tsjekkia, ligger på toppen av en klippe. Turen dit opp går til fots 2 km, eller med hest og vogn. Under Karl 4. var borgen representa sjonssete for den europeiske politiske elite, en dags ridetur fra Praha. Kvelden tilbrakte vi på operaforestillingen Don Juan i Praha. Søndag 1. september. Karlovy Vary Kveldstur med båt på Moldau. Praha var et vakkert syn også sett fra båt i mørke. Vi slappet av med god mat og musikk. Mandag 2. september Denne dagen hadde vi til egen disposisjon. Om kvelden var vi på folkloreaften. Tirsdag 3. september. Praha Dresden Vi forlater Praha og kjører litt utenom motor vei. Terrenget er litt kupert. Det er store arealer med epler. Vi kjører gjennom alleer med plom mer. I det fjerne ser vi fjell. I Dresden står en båt klar til å ta oss med ut på Elben, elva som har sitt utspring i fjellene i Bøhmen i Tsjekkia ca 1400 moh. Viktige tilløp er blant annet Moldau. Ved 18-tiden ankom vi Hotel Maritim i Dres den. Flott hotell, som tidligere har vært pakk hus. Karlovy Vary. Dette er en liten vakker by i en trang dal med flotte bygninger fra flere tidsepoker. Byen lig ger ca 11 mil vest for Praha, og er kjent for sine helsebringende kilder. Tilbake i Praha tilbrakte vi kvelden i båt på Moldau. Vi fikk servert en stor kveldsbuffet. 10 Dresden med innbyggere var tidligere slavisk landsby. Bygningene er fra epokene renessanse, barokk og klassisisme. Over 60 % av byen er grøntareal. På slutten av 2. verdens krig ble en stor del av Dresden lagt i grus under bombing. Da byen manglet antiskyts og mili tæret manglet bensin, var det ingen motstand da bombeflyene kom. Dresden ble regnet som et fredlig og ikke så viktig sted. Gjenoppbyg gingen startet i Med buss gjennom byen og dansk guide fikk vi en grundig informasjon om bygninger og områ der. Etterpå var vi på byvandring.

11 Torsdag 5. september. Dresden Schwerin Vi kjører i retning Meissen, byen som er kjent over hele verden for sin porselen. Det var først i det 17. århundre at forskere klarte å avsløre hemmeligheten bak produksjonen av porselen. Deretter kommer vi til Lutherstadt Wittenberg. Der er Luthers 95 teser støpt inn i kirkedøren etter at døren av tre brant. Lørdag 7. september Etter en deilig frokost ankommer vi Oslo. Så går ferden vestover. Vi har inntatt lunsjmåltider og kaffepauser ute i det fri under hele turen. Siste kaffepause måtte vi ty til bussen, regnet hølja ned. Vi ankom Hinna i kveldingen. En trivelig og interessant reise var over. Innlegget er forkortet (red.) Fredag 6. september Foran oss hadde vi ca 15 mil før vi kom til Kiel. Der gikk vi om bord i ColorLines skip. Mid dagen nyter vi i skipets restaurant. Det er litt av hvert å ta seg til før det blir tid for å få litt søvn. Livet, årstidene og evigheten Diktsamling av Steinar Aanestad Steinar Aanestad døde dessverre før diktsamlingen ble publisert. I diktene skildrer Aanestad livet og Guds kjærlighet slik han så det. Boken koster kr , og kan bestilles ved å sende e-post til post@puplicabok.no eller ved å kontakte Anne Lise Breivik på tlf Von Til ei vonlaus vinterverd kjem vakre tonar, om varme, vår og von for millionar. På englevengjer borne til vår jord, kjem varme, trøyst og von frå Herrens Ord: «For eit barn er oss født, ein son er oss gitt, og herreveldet kviler på hans herder, og han heiter under, rådgjevar, veldig Gud, ævelig Feder, fredsfyrste.» 11

12 Når det beste i oss får blomstre Av Reidun Nydal Er det mange tro, som husker den amerikan ske fredsarbeideren Peace Pilgrim som satte ut på en uvanlig og lang pilegrimsferd for fred i verden. Hun døde i 1981, godt over 70 år. Da hadde hun gått til fots på kryss og tvers over det amerikanske kontinent i 28 år. Det heter om henne at hun var en levende inspirasjon for de menneskene hun kom i kontakt med, og mange fikk livet forandret etter møtet med henne. Bud skapet var fred på alle plan, verdensfred, fred mellom grupper, fred mellom individer og ikke minst indre fred. Hun hadde på seg en enkel tunika. På brystet sto det, Peace Pilgrim. På ryggen sto det, miles, ca km. til fots for fred. I Trinn mot indre fred, et lite hefte som er utgitt om henne, sier hun blant annet: «Jeg eier kun det jeg har på meg, og det jeg har i lommene. Jeg er ikke tilknyttet noen organisasjon. Jeg går inntil jeg får husly, og faster inntil jeg får mat, og forblir en vandrer inntil menneskeheten har lært å leve i fred. Og jeg kan med sannhet si at uten å spørre om noen ting, har folk gitt meg alt jeg har hatt bruk for på min ferd, noe som viser hvor gode menneskene egentlig er. Jeg har alltid med meg mitt fredsbudskap: overkom 12 ondskap med godhet, løgn med sannhet, hat med kjærlighet. Det er ikke noe nytt i dette bud skapet utenom det å praktisere det.» I det lille hefte legger fredsvandreren vekt på at vi alle kan arbeide for fred, der vi er og i vårt eget sinn. Jo mer fred vi har i vårt eget liv, jo mer kan vi reflektere det til våre omgivelser. Langs hele veiene stanset det mennesker for å snakke med henne. Hun hadde en uvanlig evne til å få kontakt med folk. For å ta med noen linjer fra et par av alle brevene hun mottok, stå det i det første: «Jeg er en husmor, og siden jeg snakket med deg, har jeg innsett at jeg burde gjøre noe for fred, særlig fordi jeg oppdrar fire sønner. Nå skriver jeg ett brev hver dag til noen i regjeringen eller i FN som har gjort noe for fred, og roser dem for å gi dem moralsk støtte.» I et annet brev heter det: «Verdensfred virker litt mye for meg, men siden jeg snakket med deg, har jeg meldt meg inn i en fredsorganisa sjon som arbeider med å skape fred mellom grupper. Det lille heftet Trinn mot indre fred gir en kort oversikt over hva denne kvinnen har greid å praktisere sannsynligvis til glede for et utall mennesker på hennes vei

13 Nærhet og geografi Av Anne-Grethe Thesen Godal Vi har behov for nærhet og mening enten vi er unge, middelaldrende eller gamle. Selv om vi bor i «verdens rikeste land» og de fleste av oss har det materielt godt, forteller for eksempel ung domsundersøkelser at Norge ligger omtrent midt på treet i Europa når det gjelder å glede seg over livet. Penger er med andre ord ikke alt. De unge har et inderlig ønske om å bli sett og bety mer for andre. Det kan hende at noen av de samme resul tatene ville kommet fram dersom OECD hadde gjort undersøkelser blant oss eldre. Meldingen til Stortinget i april i år «Morgen dagens omsorg» har åtte prinsipper om god omsorgstjeneste. Ett av prinsippene handler om helsefremmende aktivitet og forebyggende tiltak, og «nye vegar til framtidas velferd» blir skissert. Meldingen signaliserer tillit til at kommunene er i stand til å tenke nytt. For at så skal skje, forut settes det at kommunen er åpen for nye ideer, at lederne på ulike nivå støtter opp under innova sjonsprosesser, at det er vilje til å ta risiko og at det er høy grad av tillit mellom kolleger. Da leder for kommunalstyret for oppvekst i kom munen vår John Peter Hernes uttalte i Stavanger Aftenblad at bydelssentre er fremtiden, ble jeg glad. Han kommenterte speiderleder Ivar Anton Nøttestads forslag om å bygge større bygg som ikke bare skal fungere som skoler, men også innholde aktiviteter der alle i en bydel, ung som gammel kan bidra som gode samfunnsbyggere. Initiativet kommer nok en gang fra en frivillig organisasjon. Sammen ser ofte frivillige organi sasjoner hva som rører seg blant folk flest og er i stand til å tenke nytt i takt med tiden. Nøttestad støttet av Hernes ser for seg nærhet mellom men neskene i bydelene og muligheter for blant annet å komme behovet for «nye vegar til framtidas velferd» i møte. Noen vil da spørre om ikke ideer om bydels sentre for lengst er forlatt i kommunen. For eksempel er velferdstjenestene som var godt utbygget i syv bydeler, med nærhet til der vi bor og der barnet vokser opp, blitt sentralisert. Argu mentene for sentraliseringen går det an å finne igjen i argumentene for kommunesammenslåing. Førsteamanuensis Benn Folkvord ved Handels høgskolen, UiS gjør i sin artikkel i Stavanger Aftenblad greit rede for hvor lett det er å se fordeler med et standpunkt som for eksem pel kommunesammenslåing. Ulempene kan ofte være mer utydelige selv om det med større enhe ter har vist seg at kommunikasjonen ofte blir langt vanskeligere, byråkratiet blir tungrodd ved tap av ansvarsfølelse/tilhørighet og manglende insentiv for å jobbe mer målrettet. Og for egen regning vil jeg tilføye at sentraliseringen har ført til manglende grasrotkontakt og muligheter for å utvikle en nødvendig dialog med menneskene i bydelene, diakoniarbeidet, frivillige organisa sjoner og det lokale næringslivet med ofte vel definert ønske om å ta samfunnsansvar. Mitt håp er at leder for kommunalstyret for opp vekst John Peter Hernes tar kontakt med sin parti felle Kåre Reiten i levekårstyret slik at kommu nen kan fremstå som en innovatør i dialog med alle oss som ønsker nærhet og mening i bydelen vi bor i. Vi trenger fremtidsrettede bydelssentre. Og slik kan kanskje også kommunen imøte komme ett av prinsippene i stortingsmeldingen «Morgendagens omsorg» som handler om helse fremmende aktivitet og forebyggende tiltak. 13

14 En gammel bekk fra Misjonsmarka til Lille Stokkavann Av Reidar Frafjord På et kart over «Egenæs» fra 1868 er et bekkeløp tydelig markert. Bekken har sitt utgangspunkt fra den sydlige delen av Misjonsskolens mark på løkke C3, like nedenfor krysset mellom nåværende Solbakkeveien og Stokkaveien. På kartet kan man følge hele bekkeløpet like til Lille Stokkavann. En mulig forklaring på bekkens utspring nedenfor traseen som den gangen hette «Stokkevei», kan være at deler av det overliggende platået på naboløkken i sør, C2, som bl.a. omfattet dagens Solbakkeveien mot Eiganes kirkegård, har vært et myrlendt sumpområde. Jens Zetlitz skriver i sitt landskapsdikt, «Egenæs» fra 1792 ganske betegnende: «En fuul og raaden Sump, en stenig Ur, og hist og her en lyngbegroet Bakke» Det er fortsatt mye fuktighet i jordbunnen i Solbakkeveien. Bl.a. forteller Rune Skadberg som bor i nr. 7, at han har måttet installere pumpeanlegg for å hindre at vann trenger inn i kjelleren. I den følgende utredningen av bekkeløpet var Iren Pallesen i Stavanger Kommune til stor hjelp. Hun digitaliserte bekken på luftfoto over dagens område med 1868-kartet som grunnlag. Deretter ble linjen justert etter et 1911-kart der hun med sikkerhet kunne se at bekken var åpen. Når det gjelder bekkens utløp i Lille Stokkavann, skal vi merke oss at vannet den gangen hadde et omfang som ville strekt seg betydelig inn på dagens mark, faktisk helt bort til nåværende kolonihage. Grunnen til dette var at vannet var blitt oppdemmet i den motsatte, vestre enden ca pga. mølledrift i bekken mellom Lille- og Store Stokkavann. På det neste bildet er bekkeløpet tegnet inn på dagens bebyggelse. Utgangspunktet er skråningen ved nåværende Stokkaveien nr. 57, nedenfor de fire 3-etasjes boligene murmester Aksel Njå satte opp i Solbakkeveien i Løpet har så gått på vestsiden av blokken til Seehusens gate nr. 38, gjennom hele løkke C3 fra sør til nord. Bekkeløpet gikk så mot dagens parkeringsplass ved Kampen kirke før det svingte sør-vestover. Allerede på et kart fra 1917 kan det se ut som at deler av bekken var blitt lagt i rør. «Egenæs-kartet» fra 1868 som viser bekkens løp fra Misjonsmarka til Lille Stokkavan. Det videre løpet gikk innover et område som karakteristisk nok fikk betegnelsen «Bækkelund». I en strekning på nordsiden av det gamle våningshuset som ligger der veien deler seg i Nedre og Øvre Stokkavei, rislet bekken i et smalt dalsøkk i to fall gjennom utmarken fram til 14

15 en liten dam. Avdøde bokk handler Carl Bang fortalte at det på Bækkelund var et skogholt hvor ungene lekte cowboy og indianer. Her var det også en dam med ender. Øivind Rasmussen (f. 1924) som vokste opp i området, for talte at han en vinter før krigen hadde sett unger på isen i denne elipseformede dammen som han anslo hadde et tverrmål på ca. 10 m. (Ved dagens Thomas Snekkers gate nr. 10) Bekken dreide så mer syd over før den gikk under en steinbro i Nedre Stokkavei og fortsatte gjennom dagens leke plassområde ved Hageveien i Stokkadalen. På ny krysset den under Nedre Stokkavei og løp inn i kolonihagen, like borten for hovedporten ved siden av Byhaugbakken. I kolonihagen går i dag en hovedtrase fra porten og ned til et pumpehus, og dette var det laveste området i senkningen som karakteristisk nok hette «Bækkedal» fra gammelt av. Bekkeløpet gikk deretter inn i et myr- og villnissområde før bek ken rant ut i Lille Stokkavann. Her finner vi i dag det eneste stedet hvor bekken fortsatt i en kort strekning går åpen. Hele bekkeløpet fra Misjonsmarka til Lille Stokkavann inntegnet på dagens kart. Til sist tar jeg med et utsnitt fra et kart fra 1917 som tyde lig viser hvor langt inn Lille Stokkavann med myrområdet på den tiden strakte seg mot den nåværende kolonihagen. Bek keløpet gjennom Stokkadalen og videre gjennom koloni hagen til utløpet er markert av Iren Pallesen. Kilder: Iren Pallesen Div. informanter nevnt i teksten Redaksjonen minner om at alle frivillige lag og organisasjoner, foreninger og menig heter får annonsere gratis i Mortepumpen. 15

16 Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. Følgende artikkel sto i Mortepumpen nr Den gjengis nå til glede for nye lesere. Nu har vi pyntet vårt juletre Av Erik Svendsen «Nu har vi pyntet vårt juletre» synger vi i en gammel dansk julesang. Vi er ikke så flinke til å synge våre julesanger i ring rundt juletreet lenger. For bare noen få år tilbake kunne jeg ikke tenke meg en julaften uten juletre. Ærlig talt kan jeg ikke helt forsone meg med det nå heller. Det til tross for at jeg i de siste år ikke har hatt dette funklende stille smil på årets deiligste aften. For første gang i mitt liv var jeg i fjor alene og oppdaget savnet av juletreet for alvor. I en slik stund er det at tankene går tilbake og du ser for deg barndommens vidunderlige juletre og «høyt i toppen den blanke stjerne..» En god varme seg innover meg. Noen linjer fra en julepreken av Kaj Munk rullet frem på netthinnen: «Jeg vil gå ut i kveld en gang og se opp til blomstene som lyser på de himmelske enger, og du skal gå med meg. Hvis du ikke kan, så slukk lyset og rull gardinet opp eller samle ditt sinn om «grenen fra livets tre» og la lysene være himmelens stjerner for deg. For det betyr juletreet egentlig at stjernene stiger ned fra himmelen og kommer inn i stuen din for riktig å være nær hos deg. Da jeg var liten gutt, hendte det somme tider når jeg var aleine i stuen en stund julekvelden at jeg synes jeg kunne høre englene tiske inne mellom grenene på juletreet. Mon det ikke kunne hende i kveld også når vi lytter av hele vårt hjerte at vi i julekveldens hellige stillhet kunne høre stemmer vi trodde var forstummet eller så alt for fjerne? Med ett var vi flere sammen i minnets glans. Grundtvig har rett: «Juleaften du er skjønn.» Juletreet kan vekke så mange tanker. Blant annet denne: Hvor gammel er egentlig skikken med å bringe et tre inn i stuen ved juletider? Vi skal se litt på det. Jeg sier litt for da jeg gikk til mine arkiver fant jeg et meget rikt materiale. Det må derfor bare bli små glimt av hva historien kan berette. Først: Hvilket tre? Gran eller furu? Her i Norge vet vi at det er disse to tresortene som er de enerådende. Ikke alle er klar over at det er naturforholdene som ofte avgjør hvilket tre man velger. Einer og kristtorn gjør også nytten. Der ingen av disse tresortene er å finne gjør man ære på rognebærtreet. Kan det være noe tragisk ved juletreet? Ja, det må en gang kasseres. Styggere syn enn sprikende, avdankede juletrær omkring i alle haver fra januar til St. Hans finnes neppe. Da er man mer praktisk i Frankriket. Der kjøper de juletrær på rot hos en gartner og så planter de trærne ut i skogen igjen når julen er over. Levende lys har fulgt juletreet fra første stund mens pynt som lenker, kurver, pepperkaker i alle slags fasonger, poser med rosiner og nøtter kom til langt seinere. Fabrikkfremstilling av julepynt med glitter, glasskuler og lignende presentertes i 1890 årene. En gammel legende forteller at opprinnelsen til juletreet kan søkes så langt tilbake som til det 8. århundrede. En engelsk misjonær i Tyskland, Sankt Bonifasius eller Sankt Winfrid, hugget på selveste julaften midt for øynene på en flokk hedninger ned en hellig eik der de hadde drevet menneskeofringer. Da det blodflekkede treet «falt knakende sammen og ble splintret i tusen stykker sto som ved et under en liten gran uskadd like ved siden av.» Da sa Winfrid: «Dette lille treet, et ungt barn i skogen, skal være det hellige treet for dere i kveld.» Fra legenden går vi over til de mer prosaiske kilder. Det eldste notatet finner 1605 i Strass bourg: «I julen stiller man opp grantrær i stuen her i Strassbourg, og henger på dem roser, utklippet mangefarget papir, epler, oblater, flittergull m.v.» Det var helst folk fra embetsstanden som dyrket denne skikken de første årene. Det tok ikke 16

17 «O Jesu, sign hvert juletre At det maa give Lys og Læ Til mange glade hjerter Lad haabsgrønt det for alle stå Den Klarhed Markens Hyrder saa Udtindre fra det Kjerter». Selvfølgelig er ikke juletreet kristelig. I «Julen har bragt velsignet bud» sier B.S. Ingemann: Grenen fra livets tre står skjønt med lys som fugle på kviste». så svært lang tid før skikken spredte seg utover Europa finner vi juletrær i Berlin og seinere i Hamburg. Tyske prinser og prinsesser førte skik ken med seg når de giftet seg og dro til fremmede land. En dag i 1840 giftet prins Albert av SachsenCoburg seg med dronning Victoria og «den første jul i et fremmed land» tente han julegranen i London. Av dette ser vi at julegranens historie er av relativt ny dato. August Andresen Butenshcon forteller at det var grunnleggeren av Andresens Bank, August Andresen, som brakte skikken til Norge i Han hadde sin utdannelse fra Ham burg. Hos jernverkseier Nic. Aal på Nes satt Jørgen Moe som ung huslærer ti år seinere og skrev til en venn: «Veed Du hvad et Juletræ er? Vi træde ind gjennem et Par Kabinetter i den store Spisesal der staar det. En Amerikansk Gran, der hæver sig fra en forziret Pladfond, i en straalende Belysning af Lamper fra Grænene, der i forskjellig farvet Lys sprede et Skjær af broget Pragt om det hele. Se, nu veed Du hva et Juletræ er.» Sannheten er at Jørgen Moe fra først av langt fra var betatt av dette nye påfunnet. Han mente at det ikke hadde noe med en kristen julefeiring å bestille. Likevel! 15 år etter dette brevet var det nettopp ham som med sitt åpne sinn skjenket oss det første virkelige dikt om juletreet: Så sent som i 1896 leser vi i et katolsk tidsskrift at den protestantiske skikken betegnes som «jule trereligionen». Noe som på den tiden sto i sterk kontrast til den katolske tradisjon. Man skulle ikke dele ut gaver til barna ved treets fot. Det tok bort den kristne mening med julen som sa at det var Jesusbarnet som var den egentlige julegaven. Etter hvert ble juletreet mer og mer vanlig blant menig mann og fant også sin plass i kirkene julaften. Det ble derfor nødvendig med en fortolkning som kunne forsvare juletreet som et kristent symbol. Kaj Munk fortalte om livets tre og det sier oss at juletreet er et sinnbilde på Jesus Kristus. Granen som står grønn hele året er jo nettopp et symbol for Kristus som betegnet seg selv som «det grønne tre». Dette kan vi lese om hos evangelisten Lukas. Tar vi for oss den ranke granen og den frodige furuen finner vi mange ting som kan tolkes i kristen retning. Juletreets ytterpunkter er stjernen i toppen og korset ved foten. Den opprinnelige juletrefoten var jo av tre og hadde form som et kors. I dag har vi også «juletreføtter» i form av vannbeholdere for eksempel. Men den opp rinnelige tanke var at det var korset som holdt treet oppe. Dermed symboliserer det livets og korsets tre. Stjernen peker oppover og det var stjernen som ledet de vise menn til Jesus. Derfor er det ikke lite et juletre kan minne oss om. Blant julesangene er det bare en som utrykkelig nevner juletreet og det er dansken Johan Krohns «Du grønne glitrende tre». At Gustava Kielland forutsetter gangen om juletreet i «O, jul med din glede» er helt klart. Kjære lesere! Ta opp igjen skikken med å gå rundt juletreet i hjemmene. Syng de mange vakre julesan gene som du oppdager at du kan utenatt. Du vil få en ny opplevelse: Du ser meningen med juleskik ken. Du synger deg varm sam tidig som du føler en god og ubeskrivelig glede sammen med dine kjære. Gledelig jul! 17

18 Kunstutstilling Gjensyn med Stavangerkunstnere Tekst og foto: Brit Bjørkli «Komposisjon», 1954, olje/lerret. Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere. Som kjent har det i Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige maleriutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillingen har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og inter esse for god kunst. I august 2013 startet, et nytt kunstutstillings prosjekt som blir et gjensyn med «Stavanger kunstnere» som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk. Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og prosjektet 18 er støttet av den kulturelle spaserstokken i Stavanger kommune. Første kunstner som ble presentert var Frank Frantzen. De ble kalt «Stavanger-kolonien», kunstner ne som startet sin karriere i årene etter krigen. Hilmar Egeli åpnet utstilling av Gerd Eriksen lørdag 19. oktober kl , musikalsk inn slag: Kiril Kutin. Gerd Eriksen, født var ett av de første kvinnelige medlemmer i BKF. Hun var dessuten den av medlemmene i «Sta vanger-kolonien» som døde først, alt i 1974.

19 Torsdag 31. oktober hadde Turid Stangeland som er Gerd Eriksens niese kåseri om kunst neren. «Glimt fra kaien», før 1958, olje/lerret. Billedkunstneren Gerd Eriksen er blitt omtalt som «den første malerinnen i Rogalands kunst etter Kitty Kielland». For begge utgjor de landskapsskildringer en sentral motiv krets. Hun var en av de aller første som ga seg i kast med det nonfigurative billedspråk på disse kanter av landet. Dette kommer også til syne i denne aktuelle utstillingen som bl.a. viser ulike tilnærminger til tolkninger av landskapet ved siden av helt nonfigurative billeduttrykk. Hun debuterte i 1939 på Vestlandsutstillin gen og har siden deltatt ganger. Gerd Eriksen har vært representert flere ganger i Stavanger Kunstforening, Statens Høstut stilling i Oslo, København, Eskilstuna og flere andre utstillinger. Hun ble premiert ved landsomfattende konkurranse om innvendig utsmykning av Stavangers bibliotek i Kleiva. Hun ble også tildelt Stavanger bys kultursti pend i «Per Ardua», før 1966, olje/lerret. Bildene er utlånt av familien til Gerd Eriksen. Utstillingen varer frem til 15. januar Aktuelle kunstnere for 2014 er: ekteparet Irma Bruun Hodne og Erling Hodne, Rei dar Berge, Andreas Bøe, Oskar Sørreime, Nordahl Eide, Ellef Grythe, Frank Watne og Sverre Lura. Neste utstilling blir av ekteparet Annalise Convad og Harald Stokkeland og åpnes 18. januar kl «Holmer og sund», 1958, olje/lerret. Velkommen til Kunstutstillinger på Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus, Kongsgt. 43, Åpningstider: mandag lørdag, kl

20 Førjuls tanker Av Kristian Grønn Jeg skulle tro at de fleste av leserne, da de var i sitt arbeid, at formiddagsmaten/kaffen, var en kjærkommen pause. Det ble ofte slik at de samme personene ble sittende ved samme bord. Slik også i mitt tilfelle. Personlige synspunkter på dagens aktuelle spørsmål, referat fra reise, fotball etc., ble utvekslet. Jeg kjøper almanakkhefte hvert år for å følge med på sol og måne og andre interessante opp lysninger. Ved sommersolverv 21. juni, kunne jeg opplyse at kl. da og da snur solen og vi går mot mørkere tider. Så er det x-antall uker igjen til jul, kom det raskt fra bordet. Vi snakker ikke om jul nå, sa en annen. Jeg hadde en gang anledning til å gå på jule utstilling bare iført kortbukse og T-skjorte. Underforstått på sydlige breddegrader. Der var meget juggel og «søte» farger. Men så sannelig, i en krok satt der en ordentlig norsk nisse med strømper og kofte strikket i Selbumønster og med et bedrøvelig utrykk i det ellers så kose lige ansiktet. Hvordan har han kommet hit? Da han så meg kviknet han til, det kom et smil i munnen. Ta meg med hjem til Norge så jeg kan feire julen der. Spise grøten på låven mens vennene mine, de små musene danser omkring. Så kommer kanskje Alf (Prøysen) med gitaren og så synger vi musevisa sammen. Denne lyse høysommerdagen hvor «netter er ljose som dagar», har ikke noen plass i våre tanker for julen og dens gleder. Selvsagt ble nissen med hjem, og hvis det er noen som lurer på hvordan nissen kunne vite at jeg kom fra Norge, på T-skjorten min sto det MORTEPUMPEN. Jul er mørketid med mange tente lys, familie samling, god mat og tid for ettertanker. I november for 4 år siden var det en gruve ulykke i Chile. 30 arbeidere ble innestengt i 20