Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn

Transkript

1 NF-notat nr. 1014/2013 Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn Del 1 Willy Lichtwarck Graham Clifford 30 år

2 Postboks 1490, N-8049 BODØ Tlf / Fax Publikasjoner kan også bestilles via nf@nforsk.no Arbeidsnotat nr. 1014/2013 ISSN-nr.: Antall sider: 18 Prosjekt nr: 1390 Prosjekt tittel: Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn Oppdragsgiver: Den norske husbanken Pris: kr. 50,- Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn -del 1- av Willy Lichtwarck Graham Clifford Nordlandsforskning utgir tre skriftserier, rapporter, arbeidsnotat og artikler/foredrag. Rapporter er hovedrapport for et avsluttet prosjekt, eller et avgrenset tema. Arbeidsnotat kan være foreløpige resultater fra prosjekter, statusrapporter og mindre utredninger og notat. Artikkel/foredragsserien kan inneholde foredrag, seminarpaper, artikler og innlegg som ikke er underlagt copyrightrettigheter.

3 FORORD Dette er det første notatet i prosjektet «Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn». Notatet omhandler analyser av surveydata fra forskningsprosjektet Det nye barnevernet. «Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn» er finansiert av Den norske husbanken, og vi takker spesielt seniorrådgiverne Maja Flåto og Liv Kristensen som gjorde dette prosjektet mulig for oss. En takk også til professor Halvor Fauske som har hatt hovedansvar for tabellene. Bodø, august 2013 Willy Lichtwarck Graham Clifford 1

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD INNLEDNING Et barneperspektiv Sentrale problemstillinger og avgrensning i dette notatet Nærmere om prosjektet Det nye barnevernet(dnbv) Eie eller leie av bolig Husholdningens Inntekt Flytting Trangboddhet Marginalisert KONKLUSJON REFERANSER VEDLEGG

5 1 INNLEDNING Formålet med prosjektet er å få kunnskap om hvilken rolle bolig og boforhold sett gjennom barnas egne briller har i deres hverdagsliv og livssituasjon. Vi ønsker i dette prosjektet å fokusere på barn og familier som har kontakt med barnevernet. Samtidig som barnevernsbarn lever under andre livsbetingelser enn mange andre barn, er de også like andre barn. Det er derfor også et formål med prosjektet å oppnå mer generell kunnskap om hvilken rolle bolig og boforhold spiller i livene til barn. Sentrale forskningsspørsmål er: Hvilken mening(er) tilskrives boligen og boligsituasjonen av barn som lever i en utsatt livssituasjon? (barnevernsbarn) Hvordan står disse beskrivelsene i forhold til de faktiske/objektive boforhold som familiene og barna har? På hvilken måte inngår boligen i livsløpet til barna og familiene? Hvilke hendelser utløste boligbytte, hva forklarer valg av bolig og bosted? På hvilken måte er boligsituasjonen innvevet i andre forhold, som arbeid, inntekt, sosialt nettverk, kontakt med hjelpeapparatet osv.? Dette notatet, som er det første notatet i prosjektet «Boligens sosiale betydning for barnevernsbarn» omfatter analyser av data fra forskningsprogrammet «Det nye barnevernet». Vi har sett nærmere på spørsmålene angående bolig og boligforhold til familiene som er i barnevernet. 1.1 ET BARNEPERSPEKTIV De siste årene har det blitt økt oppmerksomhet om koblingene mellom bolig og andre områder av samfunnet, ikke minst mellom boligpolitiske og velferdspolitiske problemstillinger. Boligen har en viktig betydning for hvilke muligheter og begrensninger et menneske har på andre områder, og deres velferdsmessige situasjon. Hvilken politikk man fører på boligfeltet har også betydning for andre politikkfelt, og vice versa. Dette gjelder ikke minst for barn. Tradisjonelt har boligforskningen i stor grad tatt utgangspunkt i den voksne del av befolkningen, og barn har i noen grad blitt inkludert som medlemmer av husholdningen. Det eksisterer imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om boligens betydning for levekår og velferd sett ut fra et barneperspektiv. Skevik og Stefansen (2006) peker på behov for et tydeligere barneperspektiv i velferdspolitikken. Det er både praktiske og teoretiske grunner til å ta i bruk et barneperspektiv på bolig og boligsosiale problemstillinger. Barn tilbringer mye tid i boligen, det er ramme for kjernefamilien, primærsosialisering, og identitetsutvikling. Barn kan i liten grad bestemme over egen boligsituasjon og boforhold, og deres livssituasjon er i stor grad et resultat av foreldrenes valg. Mange velferdstiltak er rettet mot de voksne i familien og ungene følger med på lasset uten selvstendige rettigheter (Skevik og Stefansen 2006). Boligdiskursen er imidlertid i stor grad preget av voksenverdenens beskrivelser av bolig. Dette innebærer blant 3

6 annet at den er sektorisert, det vil si at innholdet i begreper og kategorier om bolig er preget av boligens og hjemmets motpol til arbeidsliv og offentlig liv. Boligen er i voksenverdenen et økonomisk objekt, et oppussingsobjekt, og et livsprosjekt osv. Det er således behov for en forståelse av hvilken mening bolig har for barn i dag, og hvilken betydning boligen spiller i barns hverdagsliv. Det har eksempelvis funnet sted store samfunnsendringer i løpet av de siste tiårene som aktualiserer spørsmålet om boligens og hjemmets betydning for barn: Internett og digital kommunikasjon har endret betydningen av lokalitet/geografisk tilhørighet. Eksempelvis kan vennerelasjoner i dag i stor grad dyrkes fra jente/gutterommet ved bruk av sosiale medier. Samtidig blir mer og mer av fritiden organisert og foregår utenfor hjemmet. Her er det også sosiale forskjeller: barn i familier med svak økonomi kan ha vanskeligere enn andre for å delta i organiserte aktiviteter, som ofte krever rimelig god økonomi, to foreldre og to biler. Boligen har også viktige symbolske aspekter, og disse har også implikasjoner i et barneperspektiv. Det er hevdet at symbolverdien ved boligen i det moderne samfunnet har blitt stadig viktigere boligen har blitt et fortettet symbol for svært mye av det som er viktig for oss (Gullestad 1989), og får slik betydning som arena for utvikling og synliggjøring av identitet. 1.2 SENTRALE PROBLEMSTILLINGER OG AVGRENSNING I DETTE NOTATET Poenget med å se nærmere på boligforhold hos barnevernfamilier er at familiene ofte har lav inntekt, og ofte er avhengig av offentlig inntektsstøtte. Eneforeldrefamilier er sterkt overrepresentert og utgjør halvparten av alle familiene som er i kontakt med barnevern. Familiene ofte sliter med helsevansker (især psykiske helsevansker både hos foreldre og barn), og nesten en tredjedel av foreldrene er uten arbeid. Ut fra dette må en regne med at mange barnevernfamilier risikere å ha vanskelig boforhold, samt problem med å skaffe bolig som svarer til familiens behov. En kan også se for seg at i hvert fall en del av familiene vil ha ustabile boforhold preget av midlertidig løsninger, og større flyttefrekvens. Det kan også forekomme uhensiktsmessige «løsninger», for eksempel at husholdningene innlemmer flere voksne som på ulikt vis sliter med vansker, eller at unge familier sliter tungt i etableringsfase og er nødt til å dele husværet med foreldre eller søsken. Samlivsbrudd er svært vanlig blant disse familier og ofte fører med seg økonomiske utfordringer for den av foreldrene som har samvær med barna, ne som kan tvinger frem «boligløsninger» som er langt fra optimale. Slike forhold kan ha negative konsekvenser for barn, for eksempel trangboddhet, mye flytting og lite stabilitet, og svekket sosial integrering med jevnaldrende. Imidlertid er det viktig å nyansere, i og med at barnevernfamilier er en sammensatt gruppe. Om lag halvparten av familiene har foreldre som er i arbeid og en fjerdedel av familiene tilhører enten mellomklassen av funksjonærer og selvsysselsatte eller middelklassegrupperingen av profesjonelle og ledere. I lys av dette kan det være hensiktsmessig å differensiere ved å se på sammenhengen mellom grad av sosial marginalisering og boligforhold hos barnevernfamiliene. Ut fra dette kan en vente å se en ganske stor variasjon mht. boligforhold, blant familiene. 4

7 Notatet tar for seg tre hypoteser om boligforhold for barnevernfamilienes vedkommende: 1. At det vil være en sammenheng mellom eieform og familienes levekår, dvs. at de mer sosialt marginaliserte familiene som oftest leier bolig, og de mindre marginaliserte i større grad er selveiere. 2. At det vil være en sammenheng mellom boligtype og grad av marginalisering, dvs. at de mer marginaliserte oftere bor i leiligheter, mens de mindre marginalisert oftere bor i enebolig eller rekkehus. 3. At det vil være en sammenheng mellom familienes grad av marginalisering og trangboddhet. 1.3 NÆRMERE OM PROSJEKTET DET NYE BARNEVERNET(DNBV) Tanken bak DNBV er at en større undersøkelse basert på et utvalg av brukerfamilier med representative egenskaper kan gi innsikt i dette. Det stadig større omfang av hjelpetiltak (rettet mot barn og unge som bor i foreldrehjemmet) har vært sett på som indikasjon på en mer forebyggende, serviceinnrettet profil i dagens barnevern. Samtidig har enkelte grupper barn og unge vært fremhevet som spesielt trengende (barn som får hjelp både fra barnevernet og psykisk helsevern, barn og unge som er i fare for å utvikle rusproblemer, barn og unge med alvorlige atferdsforstyrrelser, og barn av rusmisbrukere og psykisk syke foreldre). Tilgjengelige data og forskning gir bare begrenset innsikt i hvordan barneverntjenesten utfører disse oppgaver. Et av de kritiske forankringspunktene som lå til grunn for DNBV er spørsmålet om dagens registerdata og målene den er basert på, er relevante i lys av dagens krav til barnevernet. Barnevernsstatistikken opererer med to sentrale måltyper, ett på hva som er grunnene til inntak, og den andre på hvilke tiltak som er iverksatt. Begge disse variabellistene har vært i bruk med noen begrenset endringer, siden 1960-tallet. Registreringer har vært innrettet mot å forklare den rettslige grunnen for inngrep, og har ikke fokusert på de barnevernfaglige vurderingene av behov som ligger til grunn for tiltak. Siden barnevernet i 1982 fikk mer forebygging/hjelpetiltak enn omsorgsovertakelser har kategorien annet i tiltaksklassifiseringen økt mest. Undersøkelser basert på tilgjengelige registerdata ser ikke ut til å kunne forklare denne økningen (Jonassen 1997, Sandbæk 2002). Registerdata kan bare i begrenset grad kaste lys på den bredde av oppgave barnevernet skal utføre. Med et ønske om ressursfokusert barnevern, vil det være behov for andre type data enn de tradisjonelle; for eksempel data om tilgang på ressurser og omfanget av belastninger (Marthinsen 2003), men kanskje aller mest opplysninger om hvilke tiltak barne- og familietjenestene setter inn ut fra barnevernfaglige argumenter, for eksempel relatert til ulike livsområder hos barn og foreldre. Det er denne tankegangen som har ligget til grunn for designet av intervjuene i DNBV. Særlig kartleggingen av barn følger strukturen i Common Assessment Framework 1. 1 The CAF framework (is developed) to help practitioners assess children s additional needs for services earlier and more effectively, develop a common understanding of those needs and agree a process for working together to meet those needs. ( Department for Education and Skills 2006).. CAF har i ulike versjoner (tidligere Integrated Children System) vært prøvd ut i Norge siden 1991 og inngår i videreutviklingen av fagtekst systemet som ble utviklet på BUS-Midt-Norge (Marthinsen og Arntzen 1998). Tanken er at på samme måte som DSM-III 1 (psykiatri) og ICD-10 1 (medisin)kan systemer som CAF både synliggjøre hva som er utgangspunktet for involvering i personenes helse, så 5

8 Levekår synes å ha en uavklart plass i barnevernets tankegang og arbeidsfokus. Dette kan vi si på grunnlag av måten ulike undersøkelser vektlegger levekår uten å ha klare formeninger om hvordan de egentlig slår ut. Sosial epidemiologisk forskning i flere land har sett på sammenhengen mellom levekår (familieøkonomi, husholdningssammensetning, foreldres og barns utdanning osv) og rekruttering til barnevern og til barneverntiltak. Ut fra dette kan en slå fast at et stort flertall av barn og unge i barnevernet vokser opp med vanskelige levekår. Dette er imidlertid ikke et godt utgangspunkt for å forklare eller predikere rekruttering til barnevernet eller til bestemte tiltak innenfor barnevernet, på individnivå. Mange barn og unge vokser opp med anstrengte levekår uten å trenge hjelp fra barnevernet. Psykososiale ressurser og belastninger på ulike livsområde spiller etter alt å dømme en rolle her. I DNBV ville vi har muligheter til å skille ut psykososiale variabler mot rene levekårsvariable. Kan hende de psykososiale levekårsvariablene om barn og voksne har like stor eller større forklaringsverdi enn levekårsdata alene. De helsemessige og sosiale belastningene hos voksne og barn kan selvfølgelig være påvirket også av levekårene, men ikke forårsaket nødvendigvis av dem alene. Forskningsprogrammet «Det nye barnevernet» første fase hadde en survey til 715 foreldre med barn i barnevernet. Spørreskjemaet som ble brukt i DNBV surveyen bygger på CAF. Fordelen med å nytte et slikt verktøy er at vi kan beregne psykososiale ressurser og belastninger. Nå er verktøyet anvendt i denne undersøkelsen et forsøk hvor vi har tatt ut noen variable på hvert livsområde og slik muliggjort en beregning av totalscore på hvert område. Noen deler av verktøyet faller sammen med levekårsvariable, og vi har der benyttet spørsmål fra andre undersøkelser for å muliggjøre sammenligning (ESS og SSB m.fl.). Foreldre har svart på spørsmål om bl.a. barnets og foreldrenes fysiske og psykiske helse, samt levekår. Et av hovedfunnene er at en betydelig del av de familier som får hjelp fra barnevernet har velferdsbehov. Det betyr at de ofte er uten arbeid, og har dårlig utdanning, helse, og boforhold. Videre ser vi at det er en sammenheng mellom boform og psykososiale belastninger hos barn og foreldre: de med størst belastninger har også de dårligste boforholdene. Videre viser undersøkelsen at 62 prosent av barna har flyttet innen egen kommune i løpet av de siste 5 år, og ca. 28 prosent til en annen kommune. Andelen som leier bolig er 40 prosent, noe som er betydelig høyere enn i befolkningen for øvrig (Fauske m.fl. 2009). Undersøkelsen viser videre at familier som mottar hjelpetiltak fra barnevernet ofte er økonomisk eller sosialt underpriviligerte. Familier med svak økonomi er i stor grad henvist til leiemarkedet, da først og fremst privat leie. Dette er i og for seg ikke ny kunnskap, men reiser i denne sammenheng spørsmålet om hvilken rolle bolig, boforhold, og støtteordninger knyttet til bolig har for deres situasjon. Vi kan anta at sammenhengene mellom boforhold, økonomi og bruk av hjelpeordninger (som barnevernstiltak) er komplekse, og består av både økonomiske og sosiale komponenter. Eksempelvis kan bolig være del av en selvforsterkende illustrerer kategoriseringen også meningsfulle virksomheter relatert til aktiviteten. CAF er ikke så gjennomarbeidet som for eksempel ICD og det vil derfor være mer relevant å se på hovedområdene enn selve diagnosene som sådan. Slik vil gynekologi, nevrologi og psykiatri også inneholde spesialområder som henviser til særlige diagnoser/syndrom. I motsetning til ICD som dekonstruerer den syke og friske kroppen, benyttes CAF for å dekonstruere integrasjonspunkter mellom individ og samfunn, jeg og de andre det sosiale livet synliggjøres i ulike livsområder. Livsområdene kan ikke sammenlignes med diagnoser, men som fokusområder for behovsvurdering og innsats. 6

9 økonomisk utviklingsprosess: dårlig økonomi gir ikke råd til selveie, og leier man bolig kan man ikke dra nytte av boligens verdiøkning på samme måte som selveiere. Barn- og foreldres livsvilkår er et stort forskningsfelt som har fått økt oppmerksomhet de senere årene, blant annet gjennom to større longitudinelle studier som gjennomført i Danmark og Norge (SFI, NOVA). Disse studiene har bidratt til økt kunnskap om et komplisert og sammensatt tema, men gir også uttrykk for at mer forskning er nødvendig. Blant annet er tiltakstyper, årsaksforhold og melder aktuelle forskningsfelter å koble inn. I vårt materiale er foreldrenes levekår kartlagt, ikke barnas. Men siden de fleste barna, 4 av 5 bor sammen med biologisk mor og/eller far, kan man også si at dataene indirekte avspeiler barnas levekår. Derfor bruker vi et familieperspektiv i gjennomgangen. Familiers livsvilkår kan være alt fra fysisk og psykisk helse, demografi, sosioøkonomiske forhold, rusmisbruk, kriminalitet, sosial deltakelse osv. Flere nordiske studier har funnet at enslige forsørgere (primært mødre) er overrepresenterte i barnevernsystemet (Andenæs 2004, Egelund et al 2008). SFI's forløpsstudie viste at bare 15 % av barna som hadde tiltak utenfor hjemmet bodde sammen med både mor og far (ekteskap/samliv), 1 av 4 av barna med tiltak i hjemmet, og for den øvrige danske befolkning bodde 2 av 3 barn med sine foreldre (Egelund et al, 2008). Disse funnene samsvarer også med dataene i vårt materiale. I overkant av 18 % av barna bor med både mor og far, 51 % av barna bor med en av foreldrene (langt oftest mor), 22 % bor utenfor foreldrehjem og i underkant av 9 % bor med en av sine biologiske foreldre som har nye samboer/ektefelle. Barna som er i kontakt med barnevernet bor som oftest med mor (43,5 %), deretter mor og far (18,2 %). 8,8 % bor med mor eller far og ny samboer. For barn som ikke bor med verken biologisk mor eller far, er 13,2 % bosatt i fosterhjem, og 4,5 % i institusjon. Søskenstørrelse er en risikofaktor som er fremhevet i tidligere forskning (Bebbington & Miles, 1989). Egelund et al (2008) peker også på at det ofte er halvsøsken i disse relasjonene. Våre data viser imidlertid ingen signifikant sammenheng mellom søskenstørrelse og hvorvidt barnet bor i eller utenfor biologisk hjem. I hele utvalget ser vi at 10 % har ingen søsken, 35 % har ett søsken, 28 % har to søsken og 16 % har tre søsken. Imidlertid er søskenstørrelse en svært dynamisk indikator, som egner seg best å belyse med et longitudinelt design. Med surveydata innhentet på ett tidspunkt vet man ikke hva størrelsen på søskenflokken ender opp med. Flere studier viser til at foreldrene som er i kontakt med barnevernet, har et lavere utdanningsnivå enn befolkningen for øvrig (Flatten og Sandbæk, 1982; Egelund et al, 2008). Dette viser seg også i vårt materiale. Rundt 1 av 4 (både mor og far) har ikke utdanning utover grunnskolenivå. Samtidig viser materialet at 30 % av både mor og far har gått 3-4 år på videregående utdanning. I underkant av 20 % har begynt eller fullført utdanning på høgskole eller universitetsnivå, og 20 % av mødrene og 15 % av fedrene har 1-2 årig videregående skolegang. Halvparten av både mødrene og fedrene i utvalget har en form for offentlig inntektstype. 42 % av fedrene og 45 % av mødrene har arbeidsinntekt (de øvrige prosentene, henholdsvis 8 og 5 er missing eller ingen inntekt). Av de som har en form for «offentlig» inntekt, er langt på 7

10 vei de fleste mottakere av uføretrygd, attføring/rehabiliteringspenger eller overgangsstønad. Inntektsnivået er vanskeligere å si noe eksakt om, siden noen ikke vet hvilken brutto inntekt de har i løpet av et år. Dessuten kan inntektsnivået være varierende, og bør derfor måles flere ganger over en lengre tidsperiode. Materialet viser imidlertid at husholdningenes medianinntekt (brutto) ligger på NOK, mens gjennomsnittet (brutto) er NOK. Det forholdsvis lave inntektsnivået må sees opp mot antall voksenpersoner per hushold, men også type inntekt husholdningen har (rundt halvparten har som nevnt offentlige stønader). Av de materielle gjenstandene TV, bil, mobil/telefon, pc, bredbånd/internett, båt, hytte/fritidsbolig, campingvogn og TV-spillkonsoll oppga 63 % at de har mellom 5-7 av disse. 24 % hadde 1-4 gjenstander og 6 % oppga at de hadde 8-9 av gjenstandene. TV, PC, internett og telefon er de gjenstandene de aller fleste har. Mens gjenstander knyttet til fritidsbruk (båt, hytte og campingvogn) er det langt færre som disponerer. Ca. 70 % oppgir å ha bil og TV-spillkonsoll. Nærmere 40 % oppgir at de er fornøyd med sin egen økonomiske situasjon, mens i overkant av 20 % svarte 'verken eller'. De resterende 40 % er ikke tilfreds med egen økonomisk situasjon. 18,7 % sier at støtten de får fra barnevernet bidrar til å bedre familiens økonomiske situasjon. I rapporten «Sosial arv - utdanning, yrke og materielle»(jan-petter Sæther 2009) viser at det er «få som ikke har eller har tilgang til telefon, farge-tv og vaskemaskin, én prosent eller mindre for alle tre godene. Bil og PC er det derimot en større andel som velger bort med økonomi som begrunnelse, vel 4 prosent for PC og 8 prosent for bil» 1.4 EIE ELLER LEIE AV BOLIG I en gjennomgang av norsk og internasjonale litteratur angående lavinntektsfamilier og boforhold (Stefansen og Magnusson 2012) viser de at majoriteten av norske husholdninger eier boligen de bor i. Dette gjelder også barnefamilier. Det samme gjelder også familier med inntekt under EUs fattigdomsgrense. Likevel er det slik at det finnes systematiske forskjeller i disposisjonsform når familier med lav inntekt sammenlignes med «familier flest Tabell 1: Disposisjonsform til bolig blant familier som har barn i barnevernet. Prosent Familiestruktur Eie eller leie Mor/far og ny Total Mor og far Mor Far Annet samboer Selveier/eie av andel i borettslag Leier bolig/fremleie Annet Sum N Tabell 1 viser at 56 % av barnevernsfamiliene er selveiere, og 42 % leier bolig I notatet Boforhold blant barnefamilier med lav inntekt (NOVA-notat nr ) opplyses det at 55 prosent av lavinntektsfamilier eier sin egen bolig, mens for befolkningen som helhet er det 85 prosent selveiere. Andelen eiere av andels- eller aksjeleilighet er den samme blant lavinntektsfamilier og familier i barnevernet. I befolkningen generelt er det ifølge NOVAnotatet en lavere andel, det oppgis 7 prosent. Blant familier med lavinntekt er det 32 8

11 prosent som leier. Dette er klart lavere enn for familier i barnevernet hvor en andel 42 prosent oppgir at de leier bolig. Tabellen viser også at foreldre som lever sammen i større grad eier bolig enn leier. Tabell 2: Boligtype blant familier som har barn i barnevernet etter eie- eller leieforhold. Prosent Eie eller leie Boligtype Leier bolig av kommunen / det offentlige Leier eller fremleie, privat Andelseller aksjeleilighet Selveier Annet Leilighet i privat bolig/blokk Rekkehus/enebolig Annet Sum N Total Når vi ser nærmere på forholdet mellom boligtype og eie/leie-forhold viser tabell 2 at de som leier går det frem av tabell 2 at 46 % av de som leier av det offentlige bor i bygård eller blokk. Bare 4 % av denne gruppa leier enebolig, mens 32 % av de som leier hos private bor i enebolig. Tabell 3: Boligtype blant familier som har barn i barnevernet etter antall barn i familien. Prosent Boligtype Antall barn i familien 1 barn 2 barn 3 barn 4 barn eller flere Total Leilighet i bolig/blokk/bygård Rekkehus/enebolig Annet Sum N Som vi kan se av tabell 3 bor 40 % av barnevernsfamiliene i leilighet. Av de familiene som har 4 barn eller med er det 28 % som bor i leilighet Husholdningens Inntekt Som vi skrev innledningsvis så har store deler av familiene i barnevernet dårlig økonomi. Over halvparten er på ulike måter avhengig av offentlige ytelser. Deres inntektsmessige posisjon vil selvsagt også ha betydning i forhold til mulighetene for å leie eller eie bolig. 48 % av familiene ligger under EUs lavinntektsgrense som utgjør 60 % av medianinntekt. 60 % av disse familiene leier bolig. Tabell 4: Boligtype blant familier som har barn i barnevernet etter husholdsinntekt. Prosent Boligtype Husholdsinntekt i 1000 kroner Under og mer Total Leilighet i privat bolig/bygård/blokk Rekkehus/eneboliger Annet Sum N

12 Tabell 5 viser at 62 % av familiene med inntekt under kr ,- leier leilighet. Mens det motsatte bilde trer frem hos familier med inntekt mellom kr og kr ,-. Her er det 68 % som har rekkehus eller eneboliger Flytting I følge SSB var det i alt flyttinger innenfor og mellom kommunene, og til og fra Norge, i Dette er den største flytteaktivitet mellom kommuner sett i forhold til folketallet siden Flytteaktiviteten i 2012 svarte til én flytting for hver syvende innbygger her i landet. Flyttinger innenfor kommunene svarte til 8,7 prosent av folketallet, med i alt flyttinger. Flyttinger mellom norske kommuner svarte til 4,6 prosent av folketallet og utgjorde flyttinger. Flyttingene alt i alt økte med fra Flyttinger mellom og innenfor kommunene økte med henholdsvis og fra året før. Også våre data fra Det nye barnevernet viser at barnevernsfamiliene flytter relativt ofte. 63 % har flyttet i løpet av de siste 4 år. Av disse har 60 % flyttet innen samme kommune, 14 % har flyttet til en annen kommune, og 26 % har både flyttet innen kommunen og mellom kommuner. Årsaken til flyttinger kan være flere: det er relativt unge folk som generelt sett flytter mer enn eldre, samlivsbrudd, og for det tredje at de fleste av disse leier og kontaktene med huseier kan være kortvarige. Imidlertid gir dette lav grad av stabilitet blant barna, og kan ha betydning for hvordan barna finner seg til rette i nærmiljøet Trangboddhet Tabellene 5 og 6 viser boligareal og antall soverom. Her ser vi r at bare 8 prosent av familiene i DNBV-materialet har mindre en 60 kvm. Tabell 5: Forholdet mellom antall barn i familien og boligens størrelse. Prosent Hvor stor er din/deres bolig (boligareal)? Antall barn i familien 1 barn 2 barn 3 barn 4 barn flere eller Total Ubesvart Under 59 kvm kvm kvm kvm Over 200 kvm

13 Tabell 6: Forholdet mellom antall barn i familien og antall soverom. Prosent Antall barn (gruppert) * Hvor mange soverom har boligen? Hvor mange soverom har boligen? Total Ingen eller flere Ett barn , Antall barn To barn (gruppert) Tre barn Fire barn eller flere Total Det er noen få familier med 3 og 4 barn som har lite boligareal sett i forhold til behov, spesielt de med 4 barn. Ser en nærmere på antall soverom som kanskje er et mer konkret mål på trangboddhet, ser det ut til at fjerdedel av familiene kan bo noe trangt med behov for deling av soverom. Når barn er små er dette som oftest ikke et problem, men det er tydelig at det er barn som må dele soverom med voksne (43 familier med ett eller flere barn som har bare et soverom). Det fremgår også av tabellen at noen få familier med tre og fire barn disponerer bare ett eller to soverom - i alt 65 eller 11 prosent av familiene i materialet. Konklusjonen er at trangboddhet finnes, til og med temmelig ille for enkelte familier, selv om det store flertallet ikke bor trangt Marginalisert I sluttrapporten fra Det nye barnevernet har vi sett nærmere på trekk som kan gi barnevernfamiliene og barnevernsbarn marginale posisjoner. Dersom en familie eller et barn er marginalisert på en arena, er det mer sannsynlig at de vil bli marginalisert på andre. Vi har laget en indeks for marginalisering 2. Indeksen som i all hovedsak er en indeks for levekårsmarginalisering inneholder levekårskomponenter som utdanning, arbeid, inntekt, bolig, helse, rus, botid i Norge og mestring av norsk språk. Korrespondanseanalyse er en statistisk teknikk som kan brukes til å vise systematiske sammenhenger mellom variabler ut fra hvor verdiene eller kategoriene på variablene ligger. Figuren nedenfor viser at det er nær sammenheng mellom grad av marginalisering(dimensjon 1) og disposisjonsform til bolig (dimensjon 2), også når vi bare tar utgangspunkt i barnevernfamiliene. Barnevernfamiliene er sammensatte og det finne familier som etter alt å dømme har stabile boforhold der boligen svarer til behovene som familien har. Og det finnes familier som har mindre optimale, til dels kummerlige boforhold 2 Denne inneholder følgende variabler: 1. Utdanning: Ikke fullført grunnskole eller grunnskole 2. Vært arbeidsledig i lengre enn 8 uker 3. Inntekt: Sosialstønad/supplerende sosialstønad 4. Inntekt ektefelle eller samboer: sosialstønad 5. Bolig: Fremleie eller privat leie 6. Fysisk sykdom av varighet over 1 mnd 7. Psykisk sykdom av varighet over 1 mnd 8. Rusrelaterte problemer hos deg/partner de siste to år 9. Født utenfor Norge, botid under 5 år 10. Behersker norsk dårlig eller svært dårlig 11

14 12

15 2 KONKLUSJON Hensikten med dette notatet har vært å gjennomføre noen analyser basert fra data fra Det nye barnevernet med fokus på barnevernsfamilienes bo-situasjon Vi startet ut med tre hypoteser: At det vil være en sammenheng mellom eieform og familienes levekår, dvs. at de mer sosialt marginaliserte familiene som oftest leier bolig, og de mindre marginaliserte i større grad er selveiere. At det vil være en sammenheng mellom boligtype og grad av marginalisering, dvs. at de mer marginaliserte oftere bor i leiligheter, mens de mindre marginalisert oftere bor i enebolig eller rekkehus. At det vil være en sammenheng mellom familienes grad av marginalisering og trangboddhet. Våre tre hypoteser ser ut til å bli bekreftet i vårt materiale. Barnevernfamilier er en sammensatt gruppe mht. boforhold. Det ser ut til at noen familier kommer meget dårlig ut, bor meget trangt, og for eksempel mangler soverom til barna. Vi finner likevel en større andel familier som har mer hensiktsmessig løsninger som kan være tilpasset deres behov. At forholdsvis mange leier sin bolig er ikke overraskende sett i lys av den relativ svak økonomi som mange av familiene har. Mange familier har flyttet en god del. Fra intervjuer vet vi at mange har hatt vansker med å få lån til bolig, og er avhengig av å leie i den minst kostbare og kanskje ugrei del av den private leiemarked. Noen har også måtte ty til midlertidige løsninger og bor sammen med slektninger og bekjent i kortere og lengre periode. Det er slike forhold samt svak økonomi i mange familier som antas å være årsak til mye flytting. Vi kjenner ikke til noe forskningsmateriale som handler om barnevernsbarnas opplevelse av boligforhold. Ut fra det vi har sett i Det nye barnevernet tror vi at barn før pubertetsalderen ofte er tilpasningsdyktige når det gjelder materielle betingelse i dagliglivet. Imidlertid vil usikkerhet mht. boligløsninger for den enkelte familie kunne virke negativt inn. Det er klart at familier som sliter med ulike påkjenninger, blant annet dårlig fysisk og psykisk helse hos voksne og/eller barna, vil ha ytterliggere stress og bekymring når tilgang til bolig er usikker. Trangboddhet vil også være en prøvelse for familier der det noen er rammet av psykiske vansker. Det er likevel tegn til manglende stabilitet og overdrevet flyttefrekvens som kan skape mest bekymring. Mange barn og unge i barnevernet har vansker med å integrere seg i nærmiljø, med jevnaldrende og på skole. Stadig flytting vil ikke gjøre det lettere for dem. I det neste delprosjektet, som vil basere seg på intervju med barn vil vi i større grad få svar noen på disse spørsmålene! 13

16 REFERANSER Andenæs, A. (2004): Hvorfor ser vi ikke fattigdommen? Fra en undersøkelse om barn som blir plassert utenfor hjemmet. Nordisk sosialt arbeid, 1,24 Bebbington,A. & Miles, J. (1989): The background of children who enter community care. British Journal of social Work, 19,5, Egelund et.al (2008): Anbragte børns udvikling og vilkår: resultater fra SFIs forløbsundersgelser af årgang København SFI Flatten, E.S. og Sandbæk, M. (1982): Barnevern barnas vern?: en undersøkelse av 233 barnevernsklienter i Oslo. Universitetsforlaget (Oslo) Fauske, H. Lichtwarck, W, Marthinsen, E. Willumsen, E. Clifford, G og Kojan, Bente (2009): Barnevernet på ny kurs? Nordlandsforskning nr. 8 Gullestad, Marianne (1984). Kitchen_table society: a case study of the family life and friendships of young working_class mothers in urban Norway, Oslo: Universitetsforlaget. Marthinsen, E. og Arntzen, K. (1998): Fagtekst. BUS Arbeidsrapport nr 9 Sæther, Jan-Petter Sæther (2009): Sosial arv - utdanning, yrke og materielle. SSB-rapport nr 16 Turner Magnusson, L & Stefansen, K.(2012): Boforhold blant barnefamilier med lav inntekt. NOVA notat nr 1 14

17 VEDLEGG Familiestruktur og antall soverom. Prosent Hvor mange soverom har boligen? Familiestruktur Mor og Mor Far Mor/far far og ny Annet Total samboer Ubesvart 1,60 % 1,90 % 5,30 % 3,70 % 2,60 % 2,40 % Ingen 1,00 % 0,30 % 1 rom 4,10 % 5,20 % 5,30 % 13,80 % 7,10 % 2 rom 17,10 % 34,50 % 31,60 % 7,40 % 27,20 % 26,90 % 3 rom 35,00 % 34,50 % 39,50 % 50,00 % 34,40 % 36,00 % 4 eller flere 42,30 % 24,00 % 18,40 % 38,90 % 21,00 % 27,30 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % Familiestruktur og boligareal. Prosent Familiestruktur Hvor stor er din/deres bolig Mor og far Mor Far Mor/far og Annet (boligareal)? ny samboer Ubesvart 2,40 3,00 7,90 % 3,70 % 3,10 % 3,20 % Under 40 kvm 0,40 1,50 % 0,60 % kvm 0,80 4,90 % 7,90 % 7,20 % 4,60 % kvm 13,80 21,70 % 21,10 % 7,40 % 22,60 % 19,40 % kvm 12,20 25,80 % 5,30 % 11,10 % 25,10 % 20,80 % kvm 24,40 22,50 % 34,20 % 18,50 % 18,50 % 22,00 % kvm 22,80 13,90 % 10,50 % 24,10 % 9,70 % 14,90 % kvm 13,80 5,20 % 5,30 % 25,90 % 4,60 % 8,30 % Over 200 kvm 9,80 2,60 % 7,90 % 9,30 % 7,70 % 6,20 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % 100,00 % Total 15

18 Hvilken leie/eieform er det for boligen? * Samlet inntekt i husholdet som andel av OECDs s lavinntektsgrense Samlet inntekt i husholdet som andel av OECDs s Total lavinntektsgrense 50 % av medianinntekt Mellom 50 og 100 % av Høyere enn medianinntekt og lavere medianinntekt Leier bolig av kommunen / det 18,2 % 5,4 % 1,2 % 9,4 % offentlige Hvilken Leier eller leie/eieform er fremleie, privat 44,8 % 22,8 % 7,1 % 28,1 % det for boligen? Andels eller aksjeeier 12,7 % 14,1 % 16,5 % 14,1 % Selveier 23,6 % 55,4 % 74,1 % 47,0 % Annet 0,6 % 2,2 % 1,2 % 1,4 % N Total 100,0 % 100,0 % 100,0 % 100,0 % 16

19 Hvilken leie/eieform er det for boligen? * Samlet inntekt i husholdet som andel av EUSs s lavinntektsgrense Crosstabulation Hvilken leie/eieform er det for boligen? Total Samlet inntekt i husholdet som andel av EUSs s Total lavinntektsgrense 60 % av medianinntekt og lavere Mellom 60 og 100 % av medianinntekt Høyere enn medianinntekt Leier bolig av kommunen / det offentlige 16,3 % 4,6 % 1,1 % 9,4 % Leier eller fremleie, privat 44,0 % 18,5 % 6,3 % 28,1 % Andels eller aksjeeier 13,4 % 13,8 % 15,8 % 14,1 % Selveier 25,4 % 60,8 % 75,8 % 47,0 % Annet 1,0 % 2,3 % 1,1 % 1,4 % N ,0 % 100,0 % 100,0 % 100,0 % 17

20 18