Tekstutdrag. Om forfatteren [VAR DET MEG?] [JEG HUSKER ET FOTO] [JEG ER IKKE FORELSKET] Paula Ilabaca Núñez. Var det meg? Hun der, var det meg?

Transkript

1 Paula Ilabaca Núñez Paula Ilabaca Núñez, født i Santiago de Chile i 1979, har studert språk og journalistikk og underviser nå ved Pontifica Universidad Católica de Chile. Hun debuterte i 2003 med diktsamlingen Completa, og har siden gitt ut la ciudad lucía (2006), og La perla suelta (2009). Hun berømmes for å være en rå og leken poet, og finner stadig nye uttrykksformer: rene opplesninger, performancer eller arbeider med lydog videocollager. «Ilabacas poesi er intens og sammensatt, men ikke vanskelig. Hun er en poet som lett lar seg lese ( ) og regnes stadig oftere som en av de viktige nye stemmene i den latinamerikanske poesien.» Pedro Carmona-Alvarez, forfatter og gjendikter [VAR DET MEG?] Var det meg? Hun der, var det meg? [JEG HUSKER ET FOTO] Jeg husker et foto, i et blad, etterpå på veggen min og etterpå ved hodeenden av sengen. Jeg husker da en av merrene så meg i et kryss, husker den gangen jeg tok en beslutning, da jeg satset; den gangen jeg var heldig, den gangen jeg fikk lov å elske. Men denne gangen, bare denne ene gangen, fikk ikke jeg velge. Denne gangen blir jeg liggende i den oransje sengen, oransje sånn jeg lukter, sånn kroppen min stinker. Sånn det stinker av hud som blir hvit, matt, som blir brent hud; det er det jeg likner, foran speilet, når alle har dratt, når jeg begynner. [JEG ER IKKE FORELSKET] Jeg er ikke forelsket. En merr forelsker seg ikke. Det er bare øyeblikk da en stemme langt inni meg, som av og til vandrer gjennom krokene i dette huset, gjennom blodet i mitt hvite seletøy, ber meg ringe, lete, plage. Men etterpå fortsetter alt som før, de samme nettene, de samme slagene, de samme rutinene, det samme speilet som gir meg tilbake bildet av hvem jeg konkret er, hvem jeg er der, i det halve gullhjertet mitt, det som han ga vekk, som han aldri lot meg hente ut igjen. Eller jeg midt i sminken jeg sjelden bruker, sånn at ikke sykdommens ansikt skal vises, kjærlighetens ansikt. Jeg er ikke forelsket det er jeg ikke, jeg blir ikke forelsket lenger; en merr kan ikke det. Og så tenker jeg på eieren min, på min herre. Jeg former ansiktet i speilet, et rasende ansikt, glatt, med forlengede gule tenner. Jeg tenker når hvordan uten å klare å bli tilfredstilt; når de går forbi denne sengen og ikke møtes, og jeg, og ikke jeg. Etterpå tenker jeg at jeg kanskje burde hatt et halvt gullhjerte til omstarten, for å prøve å glemme. Av Paula Ilabaca Núñez Gjendiktet av Pedro Carmona-Alvarez I antologien Verden finnes ikke på kartet, Forlaget Oktober (2010)

2 Alejandro Zambra Alejandro Zambra er født i Chile i Han vant i 2006 den nasjonale kritikerprisen for sin debutbok Bonsaí, en bok som ble ansett som epokegjørende og også er gjort om til film. Han har siden markert seg sterkt i det som etter hvert kalles den nye latinamerikanske bølgen, med både poesi, essayistikk og romaner. Han arbeider som litteraturprofessor ved Universidad Diego Portales i Santiago og skriver jevnlig om litteratur i dagspressen. Romanen Måter å komme hjem på kommer på Pax i 2012, i forbindelse med Litteraturhusets latinamerikanske uke. «lar liv og litteratur møtes med finesse» El Pais «Ja, Zambras bok er så uanstrengt som sann litteratur kan være, fra en stemme som er verdt å lytte til, her og nå.» DN Jeg trodde vi skulle tilbringe uker og måneder under åpen himmel mens vi ventet på en eller annen forsyning med mat og ulltepper langveisfra, jeg forestilte meg at jeg var på fjernsyn og takket det chilenske folk, akkurat som under stormene jeg tenkte på alt det forferdelige uværet tidligere år, når jeg ikke kunne gå ut og det var nærmest obligatorisk å bli sittende foran skjermen og se på dem som hadde mistet alt. Slik gikk det ikke. Roen ble gjenopprettet nesten med det samme. I det gudsforlatte hjørnet vest for Santiago hadde ikke jordskjelvet vært annet enn en voldsom forskrekkelse. Enkelte vegger var gått over ende, men det var hverken store ødeleggelser, skadde eller omkomne. Fjernsynet viste havnen i San Antonio, som var knust til pinneved, og noen gater jeg hadde sett eller mente å ha sett de få gangene vi hadde besøkt Santiago sentrum. Jeg hadde en forvirret følelse av at det var det som var den virkelige smerten. Om man kunne tatt lærdom av det som hadde hendt, gjorde vi det ikke. I dag mener jeg det er bra å miste tiltroen til grunnen vi står på, at det er nødvendig å være klar over at den kan forsvinne i løpet av et øyeblikk. Den gangen gjenopptok vi imidlertid nøyaktig samme tilværelse som før. Pappa fastslo, fornøyd, at skadene var få: ikke annet enn noen sprekker i veggene og en knust rute. Det eneste mamma klaget over, var tapet av noen astrologiglass. Åtte var blitt knust, deriblant hennes (fiskene), pappas (løven) og det bestemor brukte når hun var på besøk (skorpionen). Det gjør ingenting, vi har jo andre glass, vi trenger ikke flere, sa faren min, og uten å se på ham, men med blikket på meg, svarte hun: Ditt er det eneste som er helt. Hun skyndte seg å hente glasset med vektens tegn, rakte meg det med en høytidelig gest og var lett deprimert de følgende dagene, mens hun tenkte på hvem hun kunne gi de siste glassene med tvillingene, jomfruen og vannmannen til. Den gode nyheten var at vi ikke kunne begynne på skolen igjen med det samme. Den gamle bygningen hadde fått hard medfart; den var rene ruinen, sa de som hadde sett den. Jeg hadde vanskelig for å forestille meg at skolen skulle være ødelagt, selv om jeg ikke ble trist ved tanken. Snarere var det nysgjerrighet jeg følte. Særlig tenkte jeg på det forlatte området i utkanten av skolegården der vi pleide å leke i friminuttene, og muren de eldre elevene pleide å skrible på. Jeg tenkte på alle beskjedene som nå var sprengt i filler og spredd utover blant brokkene på bakken burleske budskap, ytringer for eller mot Colo-Colo, for eller mot Pinochet. Det var særlig én setning jeg syntes var morsom: Pinochet liker pikk. Den gangen var jeg, slik jeg bestandig har vært og for alltid kommer til å være, tilhenger av Colo-Colo. Hva gjaldt Pinochet var han for meg en fjernsynsfigur, en programleder som ledet et program uten fast sendetid, og jeg hatet ham for det, for de kjedelige nasjonale innslagene som avbrøt andre programmer når de var på sitt beste. Senere hatet jeg ham fordi han var en drittsekk, en morder, men på den tiden hatet jeg ham ikke for annet enn de ubeleilige showene som faren min så på uten å si et ord, uten andre uttrykk enn et kraftigere trekk av sigaretten som alltid satt klistret i munnen på ham. Av Alejandro Zambra Oversatt av Kjersti Velsand Måter å komme hjem på, roman, Pax Forlag (2012)

3 Horacio Castellanos Moya Horacio Castellanos Moya er født i Honduras i 1957, men vokste opp i El Salvador. Han forlot landet i 1979, men vendte tilbake i 1991, bare for å, i sin litterære ledestjerne Thomas Bernhards ånd og stil, skrive en roman som kritiserte hjemlandet så hardt at han måtte flykte. De siste årene har Castellanos Moya vært fribyforfatter i og gjesteprofessor i Pittsburgh. Arbeidene hans har blitt oversatt til mange språk, deriblant engelsk, fransk, italiensk, portugisisk, tysk, hebraisk og norsk. Vanvidd (Insensatez) kom i 2010, mens Tirana Memoria kommer til neste år. «Den eneste forfatteren i min generasjon som mestrer å skildre det grusomme; det ukjente Vietnam som Latin-Amerika lenge var.» Roberto Bolano Horacio Castellanos Moya skulle ha deltatt på Latin-Amerika på Litteraturhuset, men måtte melde avbud. Arrangementene han skulle deltatt i gjennomføres som planlagt. Mandag i påskeuken, 3. april Det føles som om denne dagen har vært den lengste i mitt liv. Jeg er overrasket over at jeg fortsatt har ork til å skrive ned alt dette som brenner i meg. Statskuppet mislyktes. Min største frykt er blitt virkelighet: Generalen har tatt kontrollen over landet igjen, kuppmakerne har gitt opp, Clemen er på flukt, Pericles sitter fortatt i fengslet og befinner seg i en svært vanskelig situasjon, isolert, uten mulighet til å motta noe utenfra. Jeg er hjemme, og klarer ikke å sove, så redd er jeg. Betito overnatter hos Henry, kameraten sin. Heldigvis fungerer strømmen og telefonen som normalt. Pati har ringt to ganger, vettskremt, stakkars, og foreslo til og med å kaste seg på et fly for å komme hit og være sammen med meg. Jeg er redd for at spenningen blir for mye for henne. Hun er tross alt gravid. Jeg har også snakket med svigermor, som fortalte meg at Clemen er en død mann om han blir tatt. To sivilkledde politimenn har overvåket huset siden tidlig på kvelden. María Elena oppdaget dem da hun kom hjem etter å ha kjøpt tortillaer. Ute i gatene flykter folk i panikk. Hvor kan den stakkars Clemen være nå? Jeg har sagt til meg selv at jeg ikke må tenke på ham, ellers bryter jeg sammen av uro og bekymring. Jeg gjentar for meg selv at jeg ikke kan gjøre noe for ham. Det er det bare Gud og skjebnen som kan. Jeg snakket med ham i ettiden i dag. Da var han fortsatt på radiostasjonen. Han sa at han fortsatt håpet at infanteriog artilleriregimentene skulle sette inn det avgjørende støtet mot Palacio Negro, selv om han innrømmet at en nederlagsstemning begynte å bre seg, og at mange av dem som var sammen med ham på radiostasjonen, snakket om hvilke ambassader de kunne søke tilflukt i hvis kuppet slo feil. Jeg spurte hva han ville gjøre hvis det skjedde. Han svarte at han ikke visste det, at han overveide noen muligheter, at jeg ikke skulle bekymre meg. Han hørtes trett ut i stemmen, nesten som en zombie. Jeg regnet med at han knapt hadde sovet, og at opphisselsen og alkoholen hadde gjort sitt. Nå anså far og vennene hans slaget for tapt. De sa at offiserene hadde begått den største dumheten av dem alle: forhandlet med nazigeneralen over telefonen, forsøkt å tvinge ham til å gå av. Det som skjedde, var det motsatte. For det var generalen som viste muskler. Nå visste jeg også at svigerfar offentlig hadde erklært sin fulle og ubetingede lojalitet til generalen, og rasende hadde fordømt Clemens eskapader. Det kokte av rykter i byen. Det ble sagt at oberst Tito Calvo kjørte rundt i en stridsvogn i byen og skrøt av at han skulle bombe politistasjonen sønder og sammen, at flyverne med hensikt hadde sluppet bomber over kvarteret med kasinoet og Teatro Colón, for de ønsket i virkeligheten ikke å angripe generalen, bare skremme ham, at kuppet hadde feilet fordi generalen hadde plassert lojale offiserer blant opprørene, at mange uteliggere ligger døde rundt Parque Libertad, at heksedoktoren har inngått en pakt med djevelen, at han holdt en svart messe i kjelleren på palasset, og at han nå vil skyte alle som sammensverget seg mot ham, at soldater fra Cojutepeque og San Vicente marsjerte østover mot hovedstaden for å komme generalen til unnsetning, og at de allerede hadde tatt garnisonen på flyplassen i Ilopango. Et fryktelig rykte sier at generalen lot raseriet sitt gå ut over den stakkars don Jorge i går. Da han følte seg trygg i palasset, sies det, ga han ordre til at don Jorge skulle tortureres, at de dro ham ut av cellen og henrettet ham ute på gaten for å sette en støkk i kuppmakerne. De skjøt don Jorge og trodde han var død, men han har visst overlevd likevel. Fryktelig. Jeg ringte hjem til ham for å snakke med Teresita, kona hans, men kom ikke frem. Jeg ber til Gud om at det bare er et rykte. Av Horacio Castellanos Moya. Oversatt av Christian Rugstad Utdrag fra den kommende romanen Tyrannminne, Cappelen Damm (2013)

4 13 Patricio Pron Patricio Pron er født i Argentina i 1975 og bor i dag i Madrid, hvor han virker som forfatter, skribent og oversetter. I fjor kom hans første bok på norsk, Mine foreldres ånd stiger i regnet, en tittel som er under utgivelse i ti land. Pron figurerer på Grantas liste over de 25 beste unge spanskspråklige forfatterne akkurat nå. Blant sine inspirasjonskilder oppgir han David Foster Wallace, Vladimir Nabokov, Flannery O Connor, W. G. Sebald, Roberto Bolaño. «Ualminnelig givende. Pron skriver med intelligens, begavelse, taktløshet, humor, politisk vilje og autoritet... et aldri så lite mesterstykke» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad Jeg hadde ikke vært i dette landet på åtte år, men da flyet hadde dumpet ned på flyplassen og spyttet oss alle ut, fikk jeg en følelse av at jeg hadde vært borte enda lenger. Jeg hadde en gang oppdaget at minuttene man tilbrakte på en berg-og-dal-bane eller en annen attraksjon av den typen, virket lengre enn de som gikk med på å stå ved foten av apparatet i fornøyelsesparken og se folk sitte og skrike med hendene klamret til en metallvogn, og der og da fikk jeg inntrykk av at hele dette landet hadde tatt plass i berg-og-dal-banen og at det snurret rundt og rundt opp ned, som om operatøren som holdt styring med det hele var blitt gal eller hadde tatt lunsjpause. Jeg så gamle ungdommer som gikk med nye og gamle klær på en gang, jeg sa et blått vegg-til-vegg-teppe som virket nytt, men som allerede var blitt skittent og nedslitt der hvor noen hadde gått på det, jeg så skranker med gulnet glass og unge men gamle politimenn som gransket passene mistroisk og noen ganger stemplet dem og noen ganger ikke; selv mitt eget pass virket gammelt nå, og da de ga det tilbake til meg, fikk jeg inntrykk av at de rakte meg en død plante som ikke lenger hadde noen mulighet til å vende tilbake til livet; jeg så en ung kvinne som var kledd i miniskjørt og som delte ut en kjeks med dulce de leche til alle som gikk forbi, og det var nesten så jeg kunne se at årenes støv hadde lagt seg på denne kjeksen og dette fyllet. Hun sa til meg: Vil du ha en kjeks? Og jeg ristet på hodet og nærmest løp i retning av utgangen. På vei ut var jeg sikker på at jeg så en overvektig og medtatt karikatur av en fotballspiller, og jeg syntes jeg så at han ble jaget av en horde med journalister og fotografer og at han hadde på seg en T-skjorte med et påtrykt bilde av ham selv i en annen tid, et bilde som ble forvridd til det uhyrlige av fotballspillerens mage, og som viste et overdrevent stort ben, en krum og strukket overkropp og en gedigen hånd som dasket til en ball for å score et mål i et hvilket som helst verdensmesterskap, en hvilken som helst vårdag i en svunnen tid. Av Patricio Pron Oversatt av Kristina Solum Mine foreldres ånd stiger i regnet, roman, Pax Forlag (2011)

5 Guadalupe Nettel Guadalupe Nettel er født i Mexico City i Hun har bodd i Paris, Montreal og Barcelona og jobber som forfatter og oversetter i tillegg til å holde skrivekurs. Hun har mottatt en rekke priser for sine noveller og romaner, og var en av 39 som i 2007 ble utvalgt av Hay-festivalen i Bogota. «et univers hvor Roberto Bolaños rå diktere står skulder ved skulder med Haruki Murakamis skjøre, men ubøyelige kvinner» Juan Ignacio Boido, kritiker Pagina/12 Jeg ble født med en hvit føflekk, eller det andre kaller et fødselsmerke, over hornhinnen på høyre øye. Det ville ikke ha hatt noen betydning hvis det ikke var for at denne pletten befant seg midt i sentrum av iris, det vil si rett over pupillen som skal slippe lys langt inn i hjernen. På denne tiden hadde man ennå ikke begynt å foreta hornhinnetransplantasjoner på nyfødte barn: Føflekken var dømt til å bli værende der i flere år. Tilstoppingen av pupillen beredte grunnen for den gradvise utviklingen av grå stær, på samme måte som en tunnel uten ventilasjon litt etter litt blir full av mugg. Den eneste trøsten legene hadde å gi mine foreldre, var på dette tidspunktet håpet. Ganske sikkert ville legevitenskapen, når deres datter var ferdig med å vokse, ha gjort fremskritt nok til å tilby den løsningen som ennå ikke forelå. I mellomtiden ble jeg anbefalt å underkaste meg en serie med forargelige øvelser for, i den grad det var mulig, å styrke det dårlige øyet. Dette ble gjort gjennom noen øyebevegelser som kunne minne om de Aldous Huxley anbefaler The Art of Seeing, men også og det er det jeg husker best ved hjelp av en lapp som dekket det venstre øyet mitt om dagen. Det dreide seg om et stykke stoff med klebrige kanter, omtrent som et klistremerke. Lappen var hudfarget, og skjulte alt fra den øvre delen av øyelokket til begynnelsen av kinnbenet. Ved første øyekast så det ut som om jeg i stedet for et øyeeple, bare hadde en glatt overflate. Å gå med den ga meg en følelse av undertrykkelse og urettferdig behandling. Det var vanskelig å akseptere at den ble festet på meg hver morgen, og at det verken fantes gjemmested eller gråt som kunne fri meg fra denne lidelsen. Jeg tror ikke det gikk én dag uten at jeg motsatte meg. Det ville ha vært så lett å bare dra den av, med samme ubekymrede hånd som jeg rev sårskorpene av knærne mine. Likevel forsøkte jeg, av en eller annen årsak som jeg ennå ikke makter å forstå, aldri å fjerne den. Med denne lappen måtte jeg gå på skolen, gjenkjenne læreren og skolesakene mine, gå hjem igjen, og leke til et stykke ut på ettermiddagen. Rundt klokken fem kom noen bort til meg for å fortelle meg at tiden var inne for å ta den av og, med disse ordene, slippe meg inn igjen i en verden av klare og skarpe former. Gjenstandene og menneskene jeg til da hadde forholdt meg til, trådte frem for meg på en ny måte. Jeg kunne se langt bort og la meg blende av trekronene og de uendelig mange bladene, skyenes konturer på himmelen, blomstenes nyanser, de ytterst presise linjene fingeravtrykkene mine etterlot. Mitt liv ble på denne måten fordelt mellom to universer: ett om morgenen, bestående fremfor alt av lyder og lukter, men også av tåkete farger, og ett om kvelden, alltid like befriende, og samtidig så presist at det tok pusten fra meg. Av Guadalupe Nettel Utdrag oversatt av Kristina Solum El cuerpo en que nací (Kroppen jeg ble født i), roman, Anagrama (2011)

6 Pedro Carmona-Alvarez Pedro Carmona-Alvaraz er født i Chile 1972, men flyktet som tiåring med sin familie til Norge via Argentina. Carmona-Alvarez har utgitt tre romaner og har vunnet Cappelen-prisen, Sultprisen og Lyrikklubbens pris for sitt forfatterskap, i tillegg til Kritikerprisen for oversettelsene i diktantologien Verden finnes ikke på kartet, som han redigerte sammen med Gunnar Wærness. «Rust av Pedro Carmona-Alvarez er en av de få romanene som kommer til å gjøre en forskjell i bokhøsten. Den representerer forfatterens store gjennombrudd, og vil stå igjen og lyse mens de andre bøkene fra bokhøsten 2009 slukkes en etter en». Karl Ove Knausgård Okkupasjonen av Universidad Católica i august 1967 ble utført av studenter, professorer og noen få sympatisører, deriblant Durán selv. I et manifest krevde okkupantene bl.a. at universitetets øvre råd måtte gå av, og at en ny rektor ikke skulle velges av Den katolske kirken, men av studentene og lærerne selv, gjennom åpne demokratiske valg. Da Antonio Durán igjen oppsøkte Armando Moscoso i romjulen 1967, tilbragte de en hel ettermiddag i restauranten, sammen med MIRister som holdt til i Santiago, og som også hadde befunnet seg i hjertet av den reformistiske malstrømmen, i andre etasje av Casa Central, på hjørnet av Alameda og Portugal. Antonio Durán fortalte om diskusjonsgruppene, om middelklassen, om arbeiderklassen og de jævla sossene som ville at vi skulle gi oss og fortsette å godta at det sitter en forpult prest som rektor og ikke en akademiker på folkets side, en fremtidens mann. Han fortalte om Studentersamfunnets rolle, om pengeproblemene de hadde støtt på underveis og om den solidariske holdningen reformkampen hadde vekket i det øvrige samfunnet; markedsplassene sendte lastebiler fulle av poteter og kål, og utallige pakker ankom universitetet fra butikkeiere og foreldre; mel og ris, egg, smør, kjøtt fra slakterhusene. Panchito, Carmen og Catalina var i dyrehagen den dagen Antonio Durán var innom, og fikk ikke truffet ham før dagen derpå, da han igjen kom innom restauranten med noen venner, siden han var blitt så begeistret for maten han hadde fått servert dagen før. Utover ettermiddagen ble mennene sittende og snakke politikk, mens Carmen og Perita serverte de andre gjestene, ryddet bord, tømte askebegre, og vasket opp den enorme bunken tallerkener og glass. Til slutt stengte de stedet og satte seg ned med mennene for å delta i diskusjonen. Det ble åpnet flere vinflasker, og alle ble sittende og høre på Antonio Durán, som snakket med en letthet og en tyngde som både var inspirerende, opplysende og oppklarende. Han snakket om arbeidsrettigheter, om kvinnens rolle i dette nye samfunnet, som måtte skapes fra grunnen av, og etter hvert som Antonio Durán innså at det var en lydhør og kunnskapstørst forsamling rundt bordet, snakket han også om Grama, Grupo Avanzada Marxista, fra Concepción, om FAR, Fuerzas Armadas Revolucionarias, som holdt til i Santiago, og ikke minst snakket han om legen og politikeren Miguel Enríquez, som senere ble drept, i Santiago, i 1974, men som akkurat denne ettermiddagen ennå var høyst levende, og som Antonio Durán ikke kunne få rost høyt nok, både som politisk leder og strateg. Han fortalte om oppholdet blant sukkerbønder i Tucumán-provinsen, om virkeligheten slike mennesker levde i, om den væpnede kampen i Jesu navn og arven etter den avdøde presten Camilo Torres. Etterpå lot han seg inspirere ytterligere av tilhørernes åpenlyse beundring, av vinen, og la bredt ut om nepotismen i Nicaragua og Suhartos statskupp i Indonesia, om de transamerikanske visjonene i Simón Bolívars skrifter, om diktene til José Martí og det faktum at de alle sammen var privilegerte nok til å være mennesker i en tid som skrek etter forandring, en tid som endelig skal få bukt med urettferdigheten og dette, kamerater, er en glede som krever at vi utfører de pliktene tidsånden krever av oss, for vi lever i et Chile som trenger forandring, vi er individer i en virkelighet som er vår, en latinamerikansk virkelighet som ikke, under noen omstendigheter, kan være tilfreds med å bli redusert til imperialistisk bakgård, og nettopp fordi imperiet umulig vil gi slipp på sin dominans frivillig, kan det ikke finnes andre utveier enn den væpnede, slik det eksemplariske Cuba har vist oss alle. Av Pedro Carmona-Alvarez Rust, roman, Kolon Forlag (2009)

7 Emiliano Monge Emiliano Monge er født i Mexico i 1978 og er statsviter og forfatter, bosatt i Barcelona. Hans siste roman, El cielo árido, vant Premio Jaén de Novela på Euro tidligere i år og er en intens roman om Mexicos voldelige historie i det tjuende århundre. Her møter vi et fiktivt Latin- Amerika hvor det eneste sikre er ensomhet, vold, en uutholdelig sol i et øde landskap, og en daglig kamp for å finne verdier som kan gi livet mening. Monge har publisert både sakprosa, essays og romaner og har arbeidet som redaktør og kritiker i flere litterære tidsskrifter. «en beundringsverdig arkitektur i en dyp og kompleks roman som uforsker tidens lønnrom, volden på den meksikanske landsbygda og samvittighetens dom gjennom generasjoner.» Juryen, Premio Jaén De Novela Dette er historien om en mann som uten å vite det var historien om sitt eget århundre, og om et sted som her er fortettet i et egennavn: Germán Alcántara Carnero. En historie om naturlig og ustoppelig vold, som gjør krav på å bli fortalt som en usammenhengende biografi og som ikke burde begynne her: Den 13. mai 1956, minutter før solen står i senit og kvinnene trekker for gardinene i hjemmene sine, det tidspunktet da de små nopalplantene trekker inn skyggene de sleper som kapper, og fuglene flyr og gjemmer seg i sprekkene i de kalkede veggene og mellom grener som nylig fornyet sitt løvverk, sitter han på kontoret sitt, et kontor blottet for detaljer, skjøtsel og luksus, Germán Alcántara Carnero den første og eneste sønnen Félix Salvador Germán Alcántara Arreola og María del Pilar y del Consuelo Carnero Villalobos fikk og observerer tidspunktet han befinner seg i som om dette var hans livskart: Han har forestilt seg dette øyeblikket så mange ganger at han knapt tror at det har kommet, at han knapt tror at det endelig finner sted. Endelig er det slutt på alt dette, tenker Germán Alcántara Carnero og i hans sjel flakser et dusin følelser slik en fugleflokk flakser idet den letter fra bakken. Og det var på høy tid at alt dette tok slutt, gjentar mannen vi møtte for et øyeblikk siden og hvis hender nå trekker en imaginær linje på skrivebordet: På denne siden er livet jeg har ført, og på denne andre, eksistensen jeg nå går inn i her legger jeg fra meg harmen, hatet, vemodet, og der venter håpet og fortrøstningen. Han rister på hodet og klapper i hendene, Garmán Alcántara Carnero, som vi skal følge gjennom hele denne historien, en historie som ikke skal utspille seg uavbrutt, for mer enn en historie, er det et liv, og i et liv er det bare de blendende øyeblikkene som gjelder; han visker ut den imaginære linjen som han har trukket på skrivebordet, og mens han betrakter en liten metallarm fortaper han seg i det utvidede bildet av en smal åpning som fører til et skur hvor det står to kvinner i døren, og som plutselig går i oppløsning: En flue treffer Germán Alcántara Carnero i ansiktet, og den lille metallarmen som han har hatt siden barndommen, blir nok en gang bare en gjenstand. Av Emiliano Monge Utdrag oversatt av Kristina Solum El cielo árido (Den tørre himmelen), roman, Random House Mondadori (2012)

8 Adriana Lisboa Adriana Lisboa er født i Rio de Janeiro i Hun er tidligere fløytist og musikklærer, og har studert både litteratur og musikk. Musikk danner også et bakteppe i hennes hovedverk Simfonia em branco (Symfoni i hvitt). I 2003 ble hun tildelt José Saramago-prisen, en prestisjetung pris til et ungt portugisisk-språklig forfatterskap, og i 2007 var hun blant 39 utvalgte under 39 år på Hay-festivalens liste over Latin-Amerikas kommende litterære stjerner. «Vi har her en forfatter for fremtiden, og jeg håper å leve lenge nok til å følge henne I hvert fall på halvveien. Hun er en forfatter for nuet og ettertiden; ingen som har nådd det punktet hun allerede har, vil forbli der.» José Saramago ( ) ved tildelingen av José Saramago-prisen i 2003 Adriana Lisboa skulle ha deltatt på Latin-Amerika på Litteraturhuset, men måtte melde avbud. Jag hade varit ute på stan och ville inte störa henne när jag kom in, så jag gick och satte mig i köket och hällde upp lite kallt kaffe i ett av de där brännvinsglasen som vi brukade använda istället för koppar. Kaffet skylde bokstäverna i botten på glaset, och en logotyp, och ett nummer, och ett namn, Brasilien. Jag värmde kaffet i mikron och tog utan att tänka på det upp boken. Små myror höll på att belägra en rosa yoghurtfläck på bordet. I en lägenhet i huset mitt emot stod en man och vaggade ett barn i famnen, man kunde se hans siluett i det upp-lysta vardagsrummet, i skymningen. Kanske var det på grund av dikten, som min blick hade hamnat på sedan jag av en händelse hade slagit upp boken på sidan 142, som jag bestämde mig för att ta ett äpple. Och upprepade, det minns jag tydligt: Inuti dig, i små frön, klappar det underbara livet, i oändlighet. Att sätta tänderna i fruktens spända bröst och slicka dess söta och fuktiga hud var det samma som att försöka avslöja en hemlighet. Vad för slags hemlighet, vad var det för en fröhemlighet som jag inte ens anade, och som bara väntade på mig, mitt i världen, mitt i livet, mitt på eftermiddagen? Kanske väntade den på tänderna som skulle gräva fram den, som hjärtat i vilken frukt som helst. De små fröna väntade, små löften färdiga att explo-dera. Men de exploderade inte: de fortsatte att vara löften, enkla löften om andra äpplen inuti det där äpplet, som ryska dockor som kommer fram den ena ur den andra. Som de personer vi är och som kommer fram den ena ur den andra under årens gång. Under timmarnas gång. Nästa dag dog Teresa. En vanlig fredag i maj månad. Sedan blev allt diffust, förvirrat, rent av absurt, men den där dagen hade det inte känts det minsta konstigt när väckarklockan ringde kvart i sju, att gå upp ur sängen och sedan smekas av ett sömntungt god morgon från Teresa, stå kvar och betrakta henne tills hon sjönk tillbaka in i sömnen, och därefter raka mig och upprepa mitt nästan automati serade program för fredagsmorgnar. Lägga böckerna i väskan för att undervisa i det där språket som nästan ingen studerade längre. Ge mig av för att träffa semina risterna. Quam quisque norit artem, in hac se exerceat. Må den som lär sig en konst också utöva den. När olyckan, drunkningsolyckan, inträffade hade vi bott tillsammans i åtta månader. Allt började på en fest, Teresa som drack whisky. Någons födelsedag. Teresa som drack öl. Ett technodunk som nästan höll på att göra mig vansinnig. Teresa som drack vodka. Teresa som spydde på toaletten på en bensinmack och hade spräng ande huvudvärk dagen efter. Kvällen hade slutat på ett tämligen oklart sätt, men faktum är att på morgonen så befann jag mig där, i hennes lägenhet, bland drivor av cigarettfimpar. Av Adriana Lisboa Oversatt av Örjan Sjögren Utdrag fra romanen Um Beijo de Colombina (2003) Svensk utgave, Colombines kyss, Pocky forlag (2010) Teksten er trykket med støtte fra Brasils ambassade

9 Foredragsholdere Andrés Rivarola Puntigliano Andrés Rivarola Puntigliano er førsteamanuensis ved institutt for økonomisk historie og foreleser ved Latinamerikainstitutet ved Stockholms universitet, med geopolitikk, økonomisk integrasjon og utviklingsteori som spesialfelt. Rivarola Puntigliano har blant annet skrevet om forholdet mellom stat og nasjon i lys av globaliseringen, og er en populær foreleser i Sverige. Martín Hopenhayn Gisle Selnes Martín Hopenhayn er direktør for sosial uvikling ved CEPAL, Economic Commission for Latin America, og doktor i filosofi fra Universitetet i Paris VIII hvor han studerte under Gilles Deleuze. Siden 1981 har han bodd og virket i Santiago, Chile. Hopenhayn er forfatter av en rekke anerkjente sakprosautgivelser og artikkelsamlinger, blant annet om modernitet og identitet i Latin-Amerika. Gisle Selnes er litteraturprofessor ved UiB. Han har gitt ut boken Det fjerde kontinentet. Essays om America og andre fremmede fenomener hvor han presenterte flere av Latin-Amerikas fremste forfattere, og undersøkte om oppdagelsen av Latin-Amerika endret tenkningen om verden. I 2010 redigerte han dessuten Agoras temanummer om Jorge Luis Borges. Kjartan Fløgstad Kjartan Fløgstad debuterte i 1968 og har skrevet romaner, essays, skuespill og poesi. Fløgstad har mottatt en rekke priser for sitt anerkjente forfatterskap, blant annet Nordisk Råds litteraturpris, Aschehougprisen, Kritikerprisen og Brages hederspris. ANDRE BIDRAGSYTERE Inger Elisabeth Hansen har vunnet Brageprisen for sin poesi, og har gjendiktet en rekke latinamerikanske poeter til norsk. Hun har også tidligere undervist i spanskspråklig litteratur ved UiO. Benedicte Bull er statsviter, førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø, UiO og leder for Norsk Nettverk for Latin-Amerikaforskning. Blant hennes faglige interesser er politisk økonomi og utviklingsteori. Bull har blant annet forsket på politiske og økonomiske eliter, styresett og den ulovlige økonomien i Latin-Amerika. Mikkel Bugge debuterte med novellesamlingen Yttersider i Romanen Gå under jorda kom for to år siden og ble tildelt både P2- lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris. Bugge har også skrevet flere stykker for scenen. Torgeir Rebolledo Pedersen er poet, dramatiker og arkitekt. Han har også skrevet flere litterære kabareter, en libretto og har opptrådt med blant annet Stuntpoetene og som slampoet. Kristina Solum er oversetter og tolk innenfor spansk, fransk og engelsk. Hun har blant annet oversatt Patricio Pron og Roberto Bolaño til norsk. For arbeidet med sistnevntes roman Ville detektiver mottok hun i 2009 Kritikerprisen for beste oversettelse. Fabián Mosenson er fra Bueonos Aires. Han er utdannet sosiolog og underviser i latinamerikansk politikk og historie på Universitetet i Oslo. Janneken Øverland er forlegger og mangeårig redaktør for oversatt litteratur i Gyldendal, med ansvaret for forfatterskapene til Gabriel García Marqúez, Isabel Allende og Mario Vargas Llosa. Hun har også skrevet sakprosa og er tidligere redaktør i Vinduet. Simon Stranger debuterte med Den veven av hendeleser vi kaller verden i Han har siden skrevet bøker for både ungdom og voksne, og er oversatt til en rekke språk. I 2008 kom den sjangeroverskridende boken Mnem om en fiktiv by, glemsel og drømmer. Stranger er aktuell med romanen En fremmed i verden.