Thomas Hylland Eriksen Veien til Barranquilla

Transkript

1

2 Thomas Hylland Eriksen Veien til Barranquilla Roman

3

4 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5 1 Mange år senere, da han satt på en benk i en fremmed by og så de frådende bølgene slå mot klippene, kunne Pablo fremdeles huske den kjølige morgenen på pensjonatet i Bogotá, da professoren i den snodige hatten hadde kommet og hentet ham for å ta ham med på sin første reise til sjøen. På den tiden var San Francisco en ganske ny bydel i Ciudad Bolívar, en barrio inni en barrio i utkanten av en forvokst storby, men den hadde alt rukket å få et nedslitt preg. Den menneskelige bebyggelsen hadde vokst frem litt etter litt, uten noen felles eller overordnet plan, til å begynne med på en flat slette delt i to av en grunn elv som allerede den gangen var brun av møkk og gjørme. Da sletten var fylt opp av gater, butikker, kirker, verksteder, murhus og skur, begynte husene å gro oppover i åsen som ugress i regntiden. Stiftelsen lå nesten øverst i bakken, i Calle 68 Sur. Hvilken gate han bodde i selv, hadde Pablo forlengst glemt på dette tidspunktet. Han hadde ikke besøkt San Francisco siden han var ung. I virkeligheten hadde reisen begynt et par dager i forveien, men det hadde ikke Pablo hatt den minste anelse om den gang. Han hadde spist godt den kvelden, kyllinglår og pommes frites, et stort beger med cola og

6 en kuleis. Rene fetekuren, og en oppskrift på hjertesykdommer og tidlig død, mente de bedrevitende damene som skrev om lavkarbo og jogging i søndagsavisen. Damene på stiftelsen snakket aldri på den måten, de visste bedre. De virket gladere jo mer barna spiste, uansett hva det var, selv om de sikkert leste de samme avisene. Alle som hang på gatehjørnene langs Avenida 19c Sur var enige om at kylling og pommes frites var solid og næringsrik mat, noe av det beste man kunne få, og det var kanskje fordi de nesten aldri hadde råd til det. Hadde det ikke vært for at de fremmede karene spanderte den kvelden, måtte Pablo ha nøyd seg med godteriet fra Jesuskirken. I virkeligheten het den noe annet, og den hørte til stiftelsen, men den var en merkelig kirke uten snev av røkelsesduft og ikke så mye som et bilde av Jomfru Maria på veggen. Det luktet alltid kritt og kaffe der inne. Den unge, hvite pastoren snakket alltid på sitt litt merkelige, men flytende spansk om Jesus. Hver eneste søndag kom han og snakket om Jesus, ofte midt i uken også. Og så sang de yngre barna av full hals, brekende og ustemt, mens en eller annen spilte kassegitar. I det siste hadde de hatt en hvit jente med langt, gult englehår, som hele tiden smilte med store, hvite tenner mens hun sang. Og de sang alltid om Jesus Jesus som frelste de fattige, Jesus som led for deg og meg, Jesus som aldri ble sint og som alltid var rettferdig og mild. De nevnte aldri Jomfru Maria, Guds mor, med et ord, og det var faktisk påfallende sjelden at de nevnte sjefen selv også. Det var en merkelig kirke, og den hadde lite til felles med de vanlige kirkene i bydelen, men de

7 som drev den var hyggeligere enn de vanlige prestene, det var kanskje fordi så mange av dem var kvinner, og på halloween hadde de alltid et fjell av godteri liggende på et bord, nok til alle som stakk innom, de spurte aldri etter navn og adresse, ingen ble kastet ut. Når de var ute og gikk i gatene sent på halloweenkvelden, var det alltid Carolina som endte med den mest overfylte kurven. Slik var det i år også. Denne gangen hadde hun på seg en hvit prinsessekjole med et kinesisk sølvdiadem i plast, og selv Gabi, som påstod at han hatet jålete jenter, måtte til slutt innrømme at hun så ganske bra ut. Huden var så brun, tennene og øynene så hvite, kjolen nesten selvlysende i halvmørket. Det var hvitt, sølv, hvitt og svart, mørkebrunt og lysebrunt. Pappa hadde drevet og gnålt i minst et år nå, med den merkelige stemmen som både var kald og varm på én gang, om at Carolina kom til å få problemer hvis hun ikke holdt seg hjemme for fremtiden. Hun hadde klart seg bra så langt, men Pablo hadde en anelse om at det ikke kom til å vare. Hun hadde fylt tolv nå, så hun var nesten to år yngre enn ham selv. Han var ikke dummere enn at han forstod at løpet ville være kjørt for Caro hvis hun fikk en unge i løpet av de neste par tre årene. Hun hadde jo ikke engang en mor eller tante som kunne ta seg av kreket. Inntil videre var hun trygg. Hun hadde ikke fått mensen ennå, men det kunne skje når som helst. Foreldrene til Jhon Fredy hadde på seg identiske kostymer, sønnen også, stakkars gutt. Hver for seg kunne de nok ha glidd inn i mengden, men når de kom i flokk virket familien komplett idiotisk, med faren, som sikkert var over førti, i et rødt og svart djevelkostyme og moren

8 rett ved siden ham i et helt makent, hun kunne vel i det minste ha funnet noe hekseaktig, men de hadde vel fått tre for to. Jhon Fredy selv virket happy i sitt djevelkostyme, han gliste med perfekte hvite tenner og viste Pablo stashet i gresskarkurven, det var mest karameller og skum, men også noe tyggegummi og gelégodteri. Selv hadde Pablo på seg en blå og rød superheltdrakt av billigste slag, en svart maske som den Zorro brukte, og holdt en slunken godtepose i venstre hånd. De stoppet og nikket til hverandre med et skjevt smil. Det luktet ikke aguardiente av foreldrene i dag, det var vel for tidlig på kvelden. Faren la en hånd på skulderen til Jhon Fredy, han var fremdeles en fot høyere, og lot guttene stå og prate i lyset fra gatelyktene, omgitt av de vennlige luktene og lydene som fylte hele gaten denne kvelden. «Fattern min er jo ikke ute i kveld da,» sa Pablo og nikket mot Jhon Fredys foreldre. «Han ligger hjemme og drekker, hvis n har noe å drekke på da, hvis ikke bare ligger n. Tv-en røyk jo i forrige uke, da. Det æ kke så jævla festlig hjemme hos oss om da n, ikke sant.» Jhon Fredy sa at de kunne komme og se på tv hos dem når som helst, og Pablo spurte ham om det bare var Carolina som interesserte ham, men Jhon Fredy svarte indignert at faen heller, jeg har en søster jeg også, tror du ikke jeg vet hvordan det er? Da sa Pablo at ja, jeg vet da det, og hun er sytten år, du ser forskjellen, ikke sant? Men etterpå klasket de håndflatene sammen, gliste og sa, ser deg på mandag. Da var det at Pablo oppdaget at søsknene og de andre var borte. De hadde vel gått ned til busstasjonen, hvor det pleide å komme en tryllekunstner.

9 Han skulle til å følge etter, da to voksne menn kom bort til ham og bøyde seg ned mens de hilste med brede krokodillesmil. De var mellom tredve og førti år og bleke som vampyrer. Selvfølgelig skjønte Pablo at det var noe som ikke stemte med de to fremmede. Hva de gjorde i San Francisco på halloweenkvelden var nå deres egen sak. For den del kunne de godt ha vært professorer eller journalister eller sånne som bare av uklare grunner likte å menge seg med fattigfolk på festdager. Kanskje de var ute etter jenter. Men hvorfor skulle de da komme bort til Pablo? De så ikke ut som den typen mannfolk som likte å tafse på gutter heller, for de var ofte litt eldre og fetere og hadde klamme pølsefingre og luktet kamfer og røkelse. Det som fikk Pablos alarmklokker til å ringe for alvor, var at mennene ikke luktet noe videre tillitvekkende heller. Etterbarberingsvannet var en tynn ferniss som prøvde å kamuflere en dyrisk, utålmodig svettelukt, omtrent slik lærere lukter like før de skal til å slå. De ville ham noe, og han var på vakt, som et vilt marsvin like utenfor hulen i samme øyeblikk som den kjenner lukten av en puma to hundre meter unna. Da mennene spurte om han ville ha noe å spise, målte Pablo avstanden til hulen før han bestilte det han hadde lyst på. Det krydde av folk i gaten, og selv om han hadde kommet bort fra søsknene og vennene sine, kjente han igjen halvparten av ansiktene. Sånn var det å bo her, nemlig. San Francisco var verken by eller landsby. Du kjente ikke alle, men du kjente heller ikke ingen. Det var nesten det beste han kunne si om hjemstedet sitt. En mellomting

10 mellom alle og ingen er som regel perfekt. Ellers var det et ninguna futura-sted, hvis du ikke var veldig glad i å bake brød halve natten og selge det hele dagen, eller stå i kroppslukten fra fremmede og klippe hår fra syv til syv inkludert nesehår og ørehår eller selge bazoco, kokain og annen drit nede i dumpa om kvelden. Du måtte komme deg et annet sted så fort som mulig hvis du ville noe med livet ditt, alle visste at det var sånn, men nesten ingen gjorde noe med det. Lukten var det Pablo la mest merke til, men det var fordi det var slik han var. Han registrerte også solbrillene og de saklige dressjakkene mennene gikk med, men tenkte ikke så mye over at det var et aparte antrekk på en dag som halloween. De var på farens alder, men mer velstelte, med hvite, hele tenner og glattbarberte ansikter, og begge så litt gjødd ut, med antydning til dobbelthaker og mager som presset seg mot skjortestoffet. Den ene luktet munnskyllevann med mentol, og det var alltid et dårlig tegn; det var et bevis på at han hadde noe å skjule. Da han hadde spist og tørket fettet grundig av hendene, først med en våtserviett og så med en tørr serviett, ble svettelukten fra karene mer påtrengende, og Pablo la merke til at de så på hverandre uten å si noe. Ståket av mennesker rundt ham virket plutselig ikke betryggende lenger, tvert imot, hadde det bare vært fem, ville alle lagt merke til ham, men når kafeen til Juan Pedro var stappfull og det sikkert var fem hundre bare på fortauet utenfor, ville én mindre ikke gjøre noen forskjell for noen. «Tusen takk,» sa han høflig, og begynte å mumle noe om at han skulle gå og se etter