Medisin og helse. Nøkkeltall. for medisinsk og helsefaglig forskning Norges forskningsråd

Transkript

1 Medisin og helse Nøkkeltall for medisinsk og helsefaglig forskning 2003 Norges forskningsråd

2 Norges forskningsråd 2003 Norges forskningsråd Postboks 2700 St. Hanshaugen 0131 OSLO Telefon: Telefaks: Publikasjonen kan bestilles via internett: eller grønt nummer telefaks: Internett: X.400: S=bibliotek;PRMD=forskningsradet;ADMD=telemax;C=no; Hjemmeside: Grafisk design omslag: Norges forskningsråd Trykk: Norges forskningsråd Opplag: 500 Oslo, juni 2003 ISBN

3 Forord Denne rapporten er den andre i rekken av Nøkkeltall for medisinsk og helsefaglig forskning i Norge. Den tjener som et viktig grunnlagsdokument for strategi og handlingsplan for den medisinske og helsefaglige forskningen i Forskningsrådet. Hensikten med Nøkkeltall-rapporten er å gi en samlet og relevant sammenstilling av tilgjengelig informasjon og statistikk om ressurser i medisinsk og helsefaglig forskning. Mye av tallmaterialet er hentet fra NIFUs skrifter og databaser. Vi presenterer i tillegg noen tall fra andre kilder og ikke minst fra Forskningsrådets egen virksomhet. Det tar tid å samle inn og kvalitetssikre nasjonal forskningsstatistikk. NIFU gjør dette annet hvert år. Den først utgaven av Nøkkeltall-rapporten (februar 2000) inneholdt nasjonal statistikk for 1997, mens den foreliggende utgaven gir nasjonale tall for Forskningsrådets egne tall er oppdatert til Når denne utgaven trykkes, er en del av de nasjonale forskningstallene for 2001 ferdigstilt av NIFU. For å få samlet 2001-tallene for medisinsk og helsefaglig forskning så raskt som mulig og spre dem ut, vil vår tredje utgave av Nøkkeltall-rapporten være begrenset til en kortfattet tabellrapport. Vi håper at dette faktagrunnlaget er av interesse og nytte også for forskningsmiljøene og Forskningsrådets andre brukere, ikke minst beslutningstakere. Rapporten vil bli lagt ut på rådets internettsider. Oslo, mai 2003 Hans M. Borchgrevink direktør Medisin og helse Mari Nes spesialrådgiver Medisin og helse

4 Innhold Menneskelige ressurser.. 1 Utdanning og doktorgrader.. 1 FoU-personale 4 Rekrutteringssituasjonen FoU-ressurser.. 23 Medisinsk forskning i totalbildet.. 23 Finansiering av medisinsk forskning. 25 Forskningsrådets rolle 31 Private organisasjoners rolle.. 35 FoU-utgifter etter medisinske faggrupper.. 38 FoU-utgifter etter forskningsart. 41 Næringslivets forskning 43 Internasjonale sammenlikninger 48 Internasjonalt forskningssamarbeid. 53 Totalbildet. 53 Forskerutveksling finansiert av Medisin og helse.. 56 Forskningens relevans.. 59 Helsetilstanden i befolkningen.. 59 Risikofaktorer for viktige livsstilssykdommer.. 66 Fordeling av Medisin og helses forksningsmidler etter helseproblemer 70 Resultater av forskning Publisering og sitering 75 Vedlegg: Tabeller.. 83

5 1 Menneskelige ressurser 1.1 Utdanning og doktorgrader Antallet ferdige kandidater i medisin og helsefag vokste ikke nevneverdig på 80- og begynnelsen av 90-tallet i motsetning til i andre fagområder. Fra 1997 til 1999 hadde fagområdet derimot den høyeste prosentvise økningen av kandidater (19 prosent). Dette er en følge av en planlagt økning i antall studieplasser i medisin, både i Norge og i utlandet (betalt av Norge). Det er stadig flere kvinner blant de ferdige kandidatene. De er i flertall i medisin og helsefag så vel som i humaniora og samfunnsvitenskap. Antallet avlagte doktorgrader per år i fagområdet medisin økte jevnt fram til 1995, siden da har tendensen vært nedadgående (sett bort fra det eksepsjonelle året 1999). I 2001 er tallet igjen på 1995-nivå med 151 doktorgrader. Gjennomsnittsalderen for disputas var 41,1 år mot 37,6 år for alle grader. I 2000 var kvinneandelen blant doktorandene i fagområdet medisin oppsiktsvekkende høy, 49 prosent, mens den i 2001 var tilbake til et mer normalt nivå, 38 prosent. Utdanning - høyere grad På 90-tallet økte det totale antallet kandidat er med høyere grader kraftig, 50 prosent på fem år ( ), som følge av de store studentkullene på slutten av 80-tallet. Veksten i denne perioden fordelte seg på alle fagfelt, bortsett fra medisin og helsefag, der antallet ferdige kandidater var på samme nivå i 1995 som på begynnelsen av 70-tallet. Medisin og helsefagenes (leger, tannleger, farmasøyter og veterinærer) andel av det samlede antallet høyeregradskandidater i Norge ble halvert fra 1975 (21,1 prosent) til 1995 (10,3 prosent). Den nedadgående tendensen snudde i 1997, og fra 1997 til 1999 økte antallet utdannede kandidater i med 19 prosent (fra 730 til 870). Sammen med jus var medisin og helsefag det fagområdet som økte mest i denne siste perioden. Kvinneandelen har økt betydelig det siste tiåret, og innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag er kvinnene i flertall blant de ferdige kandidatene. Den høye studiefrekvensen for kvinner har ført til at andelen av befolkningen med høyere utdanning nå er nesten like høy for kvinner som for menn, prosentandelene var i 1999 henholdsvis 21,2 og 21,6 (Statistisk sentralbyrå 2001). Antallet ferdig utdannede kandidater i medisin lå forholdsvis stabilt i underkant av 400 første halvdel av 90-tallet. De siste tre årene på 90-tallet ser vi en vesentlig økning, både av kandidater utdannet i Norge og av kandidater utdannet i utlandet. I 1999 var totaltallet 578 (tabell 1). Antallet uteksaminerte odontologer har svingt en del på 90-tallet, 1997 er eneste året hittil med over 100 kandidater.

6 Tabell 1.1 Antall uteksaminerte kandidater i medisin og odontologi i Norge og antall kandidater som har fullført tilleggskurs (utenlandsstudenter) i årene , og gjennomsnittlig antall kandidater i perioden År Cand. med. i Norge Utenlandsstudenter Cand. med. totalt Cand. odont. i Norge Utenlandsstudenter Cand. odont. totalt Gjennomsnittstall for perioden Doktorgrader Blant det faste forskerpersonalet i fagområdet medisin i UoH-sektoren (eksklusive ansatte ved statlige høgskoler) var det 73 prosent som hadde doktorgrad i (I beregningsgrunnlaget er ikke professor II tatt med. Andelen er noen prosentpoeng høyere dersom disse inkluderes.) Til sammenlikning var andelen i fagområdene teknologi og matematikk-naturvitenskap 71 prosent. I samfunnsvitenskap og humaniora hadde hhv. 52 og 37 prosent av de fast ansatte doktorgrad. Etter en særlig sterk vekst fra slutten av 1980-tallet passerte det totale antallet norske doktorgrader 600 per år i Den sterke veksten på 90-tallet kan se ut til å ha stoppet noe opp ved årtusenskiftet. I år 2000 ble det gjennomført i alt 646 doktordisputaser ved norske institusjoner. Dette er færre enn både i 1999 (695) og 1998 (685). Nedgangen faller først og fremst på det medisinske fagområdet. Spesielt er antallet dr.med.-grader gått ned, fra 126 i 1999 som riktignok var et rekordår til 96 i Dette har til dels sammenheng med at det ved Universitetet i Oslo ble innlevert forholdsvis mange avhandlinger før i forbindelse med avvikling av overgangsordningen for gammelt regelverk; mange disputaser fant derfor sted våren I tiårsperioden utgjorde doktorgrader i medisin 21,3 prosent av totalen. Flest grader ble avlagt i matematisk-naturvitenskapelig fag, 27,4 prosent, mens landbruksfag og veterinær-medisin hadde færrest med 7 prosent. Kvinneandelen blant doktorandene økte jevnt fram til 1996 da den var 34 prosent for alle fag samlet. I 2001 var den faktisk lavere, 33 prosent, etter å ha svingt noe i årene mellom. Fagområdet medisin hadde den høyeste kvinneandelen noen gang i 2000, 49 prosent, mens den året etter var 38 prosent.

7 Tabell 1.2 Norske doktorgrader i fagområdet medisin. Kvinneandel. År Totalt antall % kvinner Det er den medisinske doktorgraden som dominerer innenfor fagområdet medisin. (Det som bestemmer hvilket fagområde en doktorgrad skal plasseres under i NIFUs statistikk, er forskningsarbeidets faglige innhold, dvs. fagkode, og ikke forskerens fakultetstilknytning.) I år 2001 stod dr.med-graden for 64 prosent av de nye gradene i fagområdet medisin. Gjennomsnittsalderen for disputas er fortsatt høy i Norge, den var 37,6 år (alle grader) i For fagområdet medisin var disputasalderen 41,1 år, mens den for de to gradene dr.med. og dr.odont. alene var hhv. 42,7 og 38,7 år. Lavest gjennomsnittsalder hadde doktorandene i matematikk-naturvitenskap og teknologi med 33 år og høyest i humaniora med 44 år. I rapporten Evaluering av norsk forskerutdanning (Norges forskningsråd, 2002), som omfatter seks typer doktorgrader, deriblant cand.med. og cand.odont., er gjennomføringsgrad beskrevet og diskutert. Rapporten inneholder data som viser at etter 8,5 år har 62 prosent av UoH- og forskningsrådsstipendiater i medisin som startet i løpet av perioden , disputert for cand.med.-graden (kumulativ gjennomføringsgrad). Den tilsvarende andelen for cand.odont. er 74 prosent.

8 1.2 FoU-personale I 1999 bestod det vitenskapelige personalet i fagområdet medisin (UoH- og instituttsektoren) av 4020 personer. Antallet FoU-årsverk totalt var 2464 (vitenskapelig og teknisk personale). Leger, som er ansatt ved universitetssykehusene og driver forskning, utgjør 31 prosent av det vitenskapelige personalet. Men de står for bare 18 prosent av årsverkene. Vilkårene for å drive forskning ved universitetssykehusene er lite tilfredsstillende. Særlig de underordnede legene, men også overleger som har kombinerte stillinger (overlege/professor), opplever sine muligheter til å drive forskning som forverret. Det blir flere kvinnelige forskere i fagområdet medisin, men det er langt igjen til jevn fordeling i toppstillingene. I flere år har kvinnene utgjort over halvparten av doktorgradsstipendiatene. Kvinneandelen blant professorene har økt fra 7 til 13 prosent i perioden , mens økningen i mellomstillingene er fra 26 til 39 prosent. Utdanningsbakgrunnen til forskerpersonalet i fagområdet medisin er i endring. Andelen leger blant professorene har i perioden sunket med hele 17 prosent og i mellomstillingene med 13 prosent. Andelen tannleger er også synkende. Antall og årsverk, kjønn og alder For fagområdet medisin omfatter universitets- og høgskolesektoren (UoH) også institutter og avdelinger ved universitetssykehusene. I denne sektoren ble det i 1999 totalt utført 1985 FoUårsverk (både vitenskapelige og teknisk/administrative) i fagområdet (tabell 3). I tillegg bidrog instituttsektoren med totalt 479 årsverk. Etter 1997 ble Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet omkodet fra instituttsektor til UoH-sektor. Dette forklarer hoveddelen av endringene vi ser fra 1997 til 1999; UoH-sektoren har økt om lag like mye som instituttsektoren har minsket i totale FoU-årsverk. Ser vi utelukkende på det vitenskapelig personalet, har antallet årsverk økt med 140 i UoH-sektoren og minsket med 77 i instituttsektoren i denne toårsperioden. Tabell 4 viser det vitenskapelige personalet fordelt på ulike stillinger i fagområdet medisin i UoH-sektoren. I tillegg til de fast vitenskapelig ansatte og rekrutteringspersonalet (doktorgradsstipendiater, vitenskapelige assistenter og studentstipendiater), drives forskning av eksternt lønnede forskere og postdoktorstipendiater og av leger ansatt ved universitetssykehusene. Til sammen bestod disse gruppene av 3542 personer i Antallet forskerårsverk er vesentlig lavere enn antall personer, 1361 (tabell 5). De sykehusansatte legene som er involvert i forskning, utgjør tallmessig en tredjedel av forskerpersonalet, men bruker en meget liten del av arbeidstiden til forskning og utfører dermed bare 18 prosent av FoU-årsverkene i fagområdet. Det er eksternt lønnede forskere og stipendiater, både på postdoktornivå og doktorgradsnivå, som til sammen står for brorparten av forskerårsverkene, 46 prosent i Det faste vitenskapelige personalet står for nær en fjerdedel av forskerårsverkene.

9 Tabell 1.3 Fagområdet medisin: Årsverk og antall personer Sektor a UoH-sektoren FoU-årsverk, i alt FoU-årsverk, vitenskap. pers Antall personer, vitenskap. pers Instituttsektoren FoU-årsverk, i alt FoU-årsverk, vitenskap. pers Antall personer, vitenskap. pers Etter 1997 ble Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet omkodet fra instituttsektor til UoH-sektor. Dette forklarer hoveddelen av endringene fra 1997 til Kjønn Det har skjedd en økning i kvinneandelen på alle stillingsnivåer i medisin, men det er fortsatt stor overvekt av menn i toppstillingene. I 1999 var 53 prosent av doktorgradsstipendiatene kvinner (UoH- og instituttsektoren samlet). Det faste vitenskapelige personalet hadde en kvinneandel på 13 prosent i toppstillingene i 1999 (mot 12 % i 1997) og på 39 prosent i mellomstillingene (mot 38 % i 1997). I 1993 var kvinneinnslaget i disse to stillingsgruppene hhv. 7 og 26 prosent. På de statlige høgskolene (universitets- og høyskolelektorer) er det derimot en klar kvinnedominans i personalet som er klassifisert under fagområdet medisin (sykepleie, barnepleie, vernepleie og fysioterapi). Her er 78 prosent av det faglige personalet kvinner. Alder Gjennomsnittsalderen til norske forskere er høy. Blant fast vitenskapelig personale på universitetene er den 47,8 år. Over 57 prosent er over 50 år. Det er liten forskjell mellom fagområdene i gjennomsnittlig alder, men det er relativt få yngre forskere, det vil si under 40 år, i medisin (10,9 prosent). I de andre fagområdene ligger denne andelen mellom 13,5 (humaniora) og 18,5 prosent (matematikk-naturvitenskap). I instituttsektoren er forskerne gjennomgående noe yngre enn på universitetene, men gjennomsnittsalderen er økende.

10 Tabell 1.4 Fagområdet medisin: Antall personer i vitenskapelige og faglige stillinger i UoH-sektoren i 1999 Stilling Totalt Herav kvinner % i parentes Professor I (13) Førsteamanuensis (36) Amanuensis (40) Førstelektor (60) Universitets- og høgskolelektor (78) Sum fast personale (51) Forsker, postdoktorstipendiat (43) Leger ved universitetssykehus (22) Sum annet personale (27) Doktorgradsstipendiat (53) Vitenskapelig assistent (63) Studentstipendiat (42) Sum rekrutteringspersonale (53) Totalt (42) 1 Leger som deltar i FoU, biokjemikere og enkelte andre profesjoner lønnet over sykehusbudsjettene. Av disse var 253 professor II. NIFUs siste rekrutteringsanalyse for fagområdet medisin (tall fra 1997) viste at en tredjedel av personene i toppstillinger ved universitetene var over 60 år i 1997 (Nerdrum, 1999). Særlig de kliniske fagene, som utøves på universitetssykehusene, har få yngre professorer (6 prosent under 45 år) og mange over 60 år (nær 40 prosent). Personer i toppstillinger på sykehusene (avdelingsoverleger/overleger) var jevnt over yngre enn sine universitetsansatte kolleger (nær 45 prosent under 50 år).

11 Tabell 1.5 Fagområdet medisin: Antall personer og årsverk i vitenskapelige og faglige stillinger i UoH-sektoren i 1999 Personer Årsverk totalt % av årsverk Fast ansatt personale Sykehusansatte leger UoH-lønnede stipendiater/vit.ass Eksternt lønnet personale Totalt Leger som deltar i FoU, biokjemikere og enkelte andre profesjoner lønnet over sykehusbudsjettene. Av disse var 253 professor II. 2 Omfatter stipendiater/vit.ass. som er lønnet av Forskningsrådet og andre kilder samt postdoktorstipendiater og forskere. Forskningsforholdene ved universitetssykehusene Universitetssykehusene har en viktig rolle i den medisinske forskningen. Vel halvparten av de totale FoU-utgiftene i fagområdet medisin går til institutter og avdelinger ved universitetssykehusene. Den siste NIFU-undersøkelsen av forskningsforholdene ved universitetssykehusene bekrefter funn fra tidligere undersøkelse om at vilkårene for forskning og da spesielt tid til forskning er svært lite tilfredsstillende (Sundnes og Mørland, 1997). De underordnede legene oppgir at de har vesentlig mindre tid til forskning nå enn tidligere. Også legene i kombinerte stillinger (overlege/professor II og professor I/overlege) opplever sin mulighet til å drive forskning som vesentlig forverret. I disse gruppene er det nesten 30 prosent som oppgir at over to tredjedeler av deres forskningsarbeid gjøres gratis (i fritiden). De ansatte i rene forskerstillinger ved universitetssykehusene derimot stipendiater og forskere opplever ikke, eller i liten grad, forverring av sin arbeidssituasjon. For det sykehuslønnete forskerpersonalet er det først og fremst pasientbehandling som er den viktigste hindringen, mens administrative oppgaver (og mangel på sekretærhjelp og teknikere) nevnes som en god nummer to. NIFU gjennomførte i 2001 en spørreskjemaundersøkelse om forskningsvilkår ved universiteter og høgskoler (inkluderer ikke professor II, dvs. leger i kombinerte stillinger). Den viser at det for fagområdet medisin har vært en nedgang i tidsbruk til forskning. I 1982 oppgav medisinerne at de brukte 32 prosent av arbeidstiden til forskning, i 2001 brukte de 27 prosent. Videre er andelen som beskriver sine forskningsmuligheter som gode i fagområdet medisin, gått ned fra 36 til 26 prosent i samme perioden. Grunnutdanning blant de fast vitenskapelig ansatte Forskning innenfor fagområdet medisin utføres av personer med forskjellig utdanningsbakgrunn. I tillegg til leger, tannleger, farmasøyter, veterinærer og andre med helserelatert utdanning (for eksempel cand.polit. i sykepleie) er det først og fremst realister og samfunnsvitere. Det har i løpet av de siste 15 årene skjedd en endring i den faglige sammensetningen av det vitenskapelige personalet i fagområdet medisin. Som tabell 6 viser har andelen leger blant professorene ved universitetene i denne perioden gått ned med hele 17 prosent, mens andelen tannleger har vært mer stabil. I mellomstillingsgruppen har andelen leger gått ned med 13 prosent i perioden For tannlegene er det en vesentlig nedgang fra 1995 til 1999 med 7 prosent. Blant professorene er det først og fremst realister som har erstattet legene, mens det i mellom-stillingene særlig er blitt flere samfunnsvitere og personer

12 med annen utdanning. I hele perioden har det vært en lavere andel leger i mellomstillingsgruppen enn det har vært blant professorene, en forskjell i andel på nærmere 20 prosent. Tabell 1.6 Grunnutdanning blant fast vitenskapelig ansatte ved universitetene i fagområdet medisin i perioden (prosentvis fordelt) Stillingstype og år Professor I Lege Tannlege Realist/siv.ing. Annen 1 Totalt % % % % antall Mellomstillinger (amanuensis- og lektorstillinger) Primært farmasøyt, veterinær, annen helserelatert utdanning og samfunnsvitenskapelig utdanning I NIFUs siste rekrutteringsanalyse for medisin og helsefag, som har tall fra 1997, er utdanningsbakgrunn beskrevet for ansatte innenfor de ulike fagene i medisin (tabell 1.7) (Nerdrum, 1999). Tallgrunnlaget her er høyere enn det som er i tabell 1.6 fordi Nerdrum bl.a. inkluderte stillingsgruppene seniorforskere/forskere og også to nye institutter (Inst. for biokjemi og molekylærbiologi, UiB og Inst. for kreftforskning disse er dog med i tallgrunnlaget for 1999 i tabell 1.6). Tabellen viser at det er stor forskjell mellom de ulike faggruppene med hensyn til andelen med medisinsk grunnutdanning (medisin, odontologi og veterinærmedisin). Særlig oppmerksomhet fortjener de medisinske/odontologiske basalfagene. Her er medisinerandelen i toppstillingene 65 prosent, og i mellomstillingsgruppen er den helt nede i 36 prosent. De medisinske/odontologiske kliniske fagene har som ventet den høyeste andelen medisinere, 93 prosent i toppstillingene og 84 prosent i mellomstillingene. De samfunnsmedisinske fagene har 65 prosent medisinere i toppstillingene og nær 48 prosent i mellomstillingene. Tabell 1.7 Grunnutdanning til fast ansatte i toppstillinger (390 1 ) og mellomstillinger (459 1 ) i medisin etter faggruppe 1997 (prosentvis fordelt). Universitetsdelen av UoH-sektoren. Fag Medisin/ odontologi % Realfag % Siv.ing. % Samfunnsvit./andre, % Antall p Topp Mellom Topp Mellom Topp Mellom Topp Mellom Topp Mellom Basalfag 64,6 36,0 29,1 48,4 3,8 9,3 2,5 6, Parakliniske fag 79,5 46,6 20,5 37,9-8,

13 Kliniske fag 93,3 83,6 3,3 6,0-2,6 3,3 7, Samfunnsmed./helsefag 65,3 47,6 14,3 8, ,4 44, Andre og felles fag 52,6 12,5 15,8 30,0-2,5 31,6 55, Totalt 74,6 49,5 17,7 27,5 1,5 5,3 6,2 17, a. Tallene er hentet fra NIFUs spesialundersøkelse Forskerrekruttering til medisin og helsefag. De er ikke oppdatert til 1999 fordi tallgrunnlaget for topp- og mellomstillinger ikke er helt likt det NIFU bruker i den ordinære forskningsstatistikken, dvs. som i tabell 6. (Bl.a. er Idrettshøyskolen med i denne tabellen.) Kilde: Nerdrum (NIFU), 1999

14 1.3 Rekrutteringssituasjonen Fagområdet medisin har den høyeste andelen doktorgrader i alle nordiske land bortsett fra i Norge. Norge har derimot en særlig stor andel doktorgrader i matematikknaturvitenskap. Andelen leger og tannleger blant doktorgradsstipendiatene synker. Ved universitetene har den sunket dramatisk i løpet av 10 år ( ), fra 63 til 40 prosent. Ikke bare andelen, men også det absolutte antallet legestipendiater har sunket de siste årene. Medisinstudentenes interesse for å søke studentstipend har økt igjen ( ) etter å ha vært meget liten på siste halvdel av 90-tallet. NIFUs siste analyse av rekrutteringsbehovet viser at hvis vi skal få kompensert for aldersavgang og dekket behovet for doktorgrader ved universitetene, i forvaltningen og i næringslivet, vil behovet for rekrutteringsstillinger være 900 i år 2000 (framskriving av siste års vekst). Ved høy vekst vil behovet være 1100 stillinger. I 1999 hadde vi totalt 737 stipendiatstillinger, det vil si om lag 160 og 360 færre enn det beregnede behovet ved hhv. trendforlengelse og høy vekst i Dersom forskerpersonalet i fagområdet medisin i framtida skal ha en like stor andel medisinere (leger og tannleger) som i 1997, må andelen medisinere blant forskerrekruttene øke kraftig. I universitetssektoren alene er da behovet 600 medisinere i år 2000, som er mer enn det dobbelte av hva det faktisk var i Doktorgradsstipendiater Det som kalles rekrutteringspersonalet består i hovedsak av doktorgradsstipendiater (stillinger). I tillegg regnes vitenskapelige assistenter og studentstipendiater til kategorien. Rekrutterings-personalet i medisin i UoH-sektoren har vokst relativt jevnt fra 1987, da det lå i overkant av 350. I 1997 og 1999 talte det henholdsvis 657 og 767. Omtrent to tredjedeler av veksten fra 1997 til 1999 skyldes imidlertid flytting (omkoding) av Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet fra instituttsektoren til UoH-sektoren. Den reelle veksten er derfor langt lavere enn tallene og figur 1 viser. Av de 767 rekruttene i 1999 var 680 doktorgradsstipendiater. I tillegg til rekrutteringspersonalet i UoH-sektoren, som i 1999 samlet for alle fag utgjorde 3150 personer (9 av 10 er doktorgradsstipendiater), var det samme år nærmere 700 personer som arbeidet med en doktorgrad i instituttsektoren. Om lag to tredjedeler av disse hadde en stipendiatstilling. Det er to fagområder som har en høy andel av rekrutteringsstillingene i instituttsektoren, landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin (45 prosent) og samfunnsvitenskap (18 prosent). Innenfor de andre fagområdene er det et beskjedent antall rekrutteringsstillinger i instituttsektoren. Fagområdet medisin hadde 57 stipendiatstillinger i instituttsektoren i Doktorgradsstipendiatene i fagområdet medisin i 1999 fordeler seg med om lag 59 prosent ved Universitetet i Oslo, 19 prosent ved Universitetet i Bergen, 12 prosent ved NTNU (Trondheim) og 11 prosent ved Universitetet i Tromsø.

15 Antall Samfunnsvitenskap Medisin Mat.-nat. Humaniora Teknologi Landbruksteknologi og vet.med Figur 1.1 Rekrutteringspersonalet i UoH-sektoren etter fagområde Omtrent to tredjedeler av økningen innenfor medisin skyldes flytting av Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet fra instituttsektoren til UoH-sektoren i statistikken for Sammen med fagområdet teknologi utmerker fagområdet medisin seg ved at det har en stor andel stipendiater som ikke er offentlig finansiert. I teknologifagene er det næringslivet som bidrar med stipendiatfinansiering, mens det i medisin er private organisasjoner og fonds. I 1999 var 290 stipendiater i medisin lønnet med private midler, en andel på 43 prosent. I 1997 var andelen 37 prosent, mens den i 1995 var 41 prosent. Det er Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Stiftelsen for helse og rehabilitering som finansierer brorparten av disse stipendiatene. Tabell 1.8 Fagområdet medisin: Doktorgradsstipendiater i UoH-sektoren etter finansieringskilde Finansieringskilde Universitets- og høgskolestipendiater Forskningsrådstipendiater Andre stipendiater Totalt Forskningsrådet finansierte hele 40 prosent av de til sammen vel 2800 stipendiatstillingene (alle fagområder) i UoH-sektoren i Medisin og helse finansierte til sammenlikning 28 prosent av stillingene innenfor fagområdet medisin. Stipendiatenes faglige bakgrunn I løpet av de siste fem til ti årene har det kommet mange signaler om at stadig færre leger og tannleger velger forskning som karrierevei. Tabell 1.9 og tabell 1.10 gir informasjon om utdanningsbakgrunn hos doktorgradsstipendiater i fagområdet medisin de siste 20 årene. (Tabellene viser ikke nøyaktig samme populasjon. Mens tabell 1.9 omfatter alle doktorgradsstipendiater ved universitetene i fagområdet medisin, det vil si personer som holder på med et gradsarbeid som faglig er klassifisert som medisin, omfatter 1.10 de tilsvarende stipendiatene ved de fire medisinske fakultetene, det vil si noe færre personer.) Tabell 1.10 viser at den negative utviklingen vi har sett gjennom 90-årene har fortsatt over hundreårsskiftet. Fra 1991 til 2001 har andelen leger blant stipendiatene ved de medisinske

16 fakultetene sunket fra 64 til 40 prosent. Bildet er særlig dramatisk for basalmedisinske fag, der i dag bare 1/5 av stipendiatene er leger. Men også i samfunnsmedisinske fag, og overraskende nok i kliniske fag, har legeandelen sunket med nær 15 prosent i perioden. Tabellen viser videre at ikke bare andelen, men også det absolutte antallet legestipendiater har sunket de siste årene. Dette til tross for at det totale antallet stipendiatstillinger i fagområdet medisin er tredoblet på 15 år (fra 240 i 1987 til 743 i 2001). Tabell 1.9 viser videre at andelen tannleger blant stipendiatene er halvert (fra 8 til 4 prosent) de siste 15 årene. Det er særlig realister og personer med annen helserelatert utdanning eller samfunnsvitenskapelig utdanning, som har erstattet leger og tannleger. Tabell 1.9 Grunnutdanning blant doktorgradsstipendiater ved universitetene i fagområdet medisin (prosent) År Lege Tannlege Realist Siv.ing. Annen 1 % % % % % Antall Primært farmasøyt, dyrlege, annen helserelatert utdanning og samfunnsvitenskapelig utdanning. 2 Antallet for 1997 er her lavere enn totaltallet i tabell 8 fordi høgskolene ikke er med.

17 Tabell 1.10 Andel og antall leger i stipendiatstillinger ved de medisinske fakultetene Basalfa g Kliniske fag Samfunnsmedisinske fag Totalt År Antall (%) Antall (%) Antall (%) Antall (%) (54) 101 (82) 12 (57) 234 (64) (57) 157 (86) 17 (59) 290 (70) (47) 164 (84) 27 (51) 280 (64) (32) 168 (80) 31 (52) 266 (55) (22) 149 (74) 30 (41) 239 (44) (19) 155 (67) 34 (43) 244 (40) Forskningsrådsfinansierte stipendiater (Medisin og helse) Området for medisin og helse har ansvar for Forskningsrådets medisinske og helsefaglige forskning. Den helsefaglige forskningen spenner tematisk bredt, er ofte flerfaglig og utføres av forskere med ulik faglig bakgrunn. Fra 1991 fikk området ansvar for psykologi som fagdisiplin. Denne bredden i Medisin og helses ansvarsområde gjenspeiles naturlig nok i doktorgrads-stipendiatenes faglige bakgrunn. Fra og med 1993 har Medisin og helse systematisk registrert stipendiatenes utdanningsbakgrunn. Før dette (dvs. i RMF/NAVF) ble det gjort tellinger noen enkelte år, og disse viste at vel halvparten av doktorgradsstipendiatene var medisinere. I 1993 var 53 prosent av Medisin og helses doktorgradsstipendiater medisinere. I 1995 og årene etter har andelen medisinere blant stipendiatene sunket jevnt og er i år 2001 nede i 29 prosent (tabell 1.11). På bakgrunn av den negative utviklingen har vi også sett på utdanningsbakgrunnen til alle søkerne til Medisin og helses stipender. Til søknadsfristen i 2001 mottok Medisin og helse 358 søknader om doktorgradsstipend hvorav 270 var med navngitt kandidat. Det var 31 prosent leger blant de navngitte søkerne. Blant dem som fikk innvilget stipend, var det 39 prosent leger, altså en høyere andel enn blant søkerne. De tilsvarende tallene for psykologer var hhv. 9 prosent (søkere) og 10 prosent (innvilget). Det har vært få søknader om doktorgradsstipend fra odontologer de siste årene, i 2001 var det tre. Ingen av disse ble innvilget. Også blant Medisin og helses postdoktorstipendiater ser vi en synkende andel medisinere. Andelen holdt seg rundt 45 prosent de tre første årene vi har tall for, mens den i 2000 er nede i 33 prosent. Utviklingen tyder på en ytterligere nedgang. Ved søknadsfristen i 2001 var det bare 17 prosent leger blant søkerne og blant kandidatene som fikk innvilget stipend.

18 Tabell 1.11 Doktorgradsstipend, postdoktorstipend og studentstipend fra Medisin og helse i Forskningsrådet. Tallene er hentet fra rådets årsrapporter (gjelder ikke studentstipend). År Doktorgradsstipend, årsverk kvinner,% av årsverk medisinere,% av antall Postdoktorstipend 1, årsverk kvinner,% av årsverk medisinere,% av antall Studentstipend 2, antall i alt antall nye stipend bevilget Stillingstypen forsker inkludert i tallene t.o.m Inkluderer odontologistudenter (1-5 per år) og fra 1999 psykologistudenter. I 2000 hadde 10 psykologistudenter studentstipend. Blant dem som fikk innvilget, var det for øvrig 3 prosent psykologer (2 prosent blant søkerne) og 3 prosent odontologer (5 prosent blant søkerne). Det er realister/sivil ingeniører som er den største gruppen blant Medisin og helses postdoktorer, de utgjorde 55 prosent av dem som fikk innvilget stipend fra Tabell 1.12 og tabell 1.13 viser en detaljert oversikt over doktorgradsstipendiatenes utdannings-bakgrunn og postdoktorstipendiatenes type doktorgrad. Tallene er for årene 1998, 2000 og Tabell 1.12 Utdanningsbakgrunn blant Medisin og helses doktorgradsstipendiater (prosent) Høyere grad Cand.med./odont Cand.scient Cand.psychol Siv.ing Cand.polit Mag.art Idrettskandidat Cand.pharm Cand.philol. o.l Annen Sum prosent (antall stipendiater) 101 (268) 100 (251) 100 (253) 1 Kun én odontolog i 1998 og 2000, ingen i Blant annet MSc, Cand. med. vet, Cand. agric Tabell 1.13 Type doktorgrad blant Medisin og helses postdoktorstipendiater (prosent) Type doktorgrad Dr.med Dr.scient./Dr.ing Dr.philos

19 Dr.psychol PhD Dr.odont Dr.polit Sum prosent (ant. stip.) 101 (66) 99 (83) 100 (95) Studentstipend Studentstipend har vært og er et meget viktig virkemiddel for å rekruttere studenter i medisin, odontologi og psykologi (fra 1999) til forskning. Medisinstudentenes interesse for å søke studentstipend var imidlertid tydelig synkende fra midten av 1990-tallet. I perioden 1989 til 1997 ble antallet studentstipendiater redusert med nær to tredjedeler (se tabell 11). Den nedadgående tendensen snudde i Dette skyldtes den økte oppmerksomheten problemet etter hvert fikk, og ikke minst at Forskningsrådet satte i verk tiltak for å gjøre studentstipendordningen mer attraktiv for studenter og veiledere. I 2000 innvilget Medisin og helse 36 nye studentstipend og finansierte i alt 61 stipend. I 2001 var tallene hhv. 39 og 79. Det er først og fremst halvt stipend de nye studentstipendiatene er interessert i, dvs. at de ikke tar permisjon fra studiet, men får forskningsopplæring ved siden av. Også universitetene satte i gang arbeid for å motvirke den negative utviklingen. Fra og med sommeren 1999 har Medisin og helse bevilget midler til å lønne studenter for forskningsarbeid i sommerferien. Det er lærestedene selv som tildeler og administrerer disse sommerstipendene. I 1999 ble det totalt gitt 45 sommerstipend til de 10 lærestedene Medisin og helse har ansvar for, i 2001 var tallet 65 stipend. Interessen for sommerjobb i forskning viste seg å være meget stor, eksempelvis hadde de fire medisinske fakultetene til sammen nær 90 søkere det første året. I 1999 startet de medisinske fakultetene arbeidet med å etablere en forskerlinje i medisin, og i statsbudsjettet for 2002 ble det bevilget penger til dette. Til sammen er det opprettet 53 studieplasser ved forskerlinjene ved de fire fakultetene og det første kullet startet høsten Mange har vist interesse for tilbudet, og utfordringen nå er å etablere en god ordning slik at det er mulig å rekruttere et antall forskningsinteresserte studenter som svarer til ca. 10 prosent av studentmassen. Medisin og helse vil finansiere stipend til studentene på forskerlinjen. Hvert enkelt fakultet står for opptak og stipendtildeling.

20 Figur 2 Antall Studentstipend finansiert av Medisin og helse Doktorgrader i Norden Antall nye stipend innvilget Totalt antall finansierte stipend En sammenstilling av doktorgradsstatistikk fra de nordiske landene viser at fagområdet medisin har den høyeste andelen doktorgrader i alle landene bortsett fra i Norge (Olsen, 1999). I Norge er det doktorgrader i matematikk-naturvitenskap som utgjør størstedelen (figur 1.2). Av alle doktorgrader som er avlagt i perioden i Sverige, var 33 prosent (4258) i medisin. I Finland var medisinandelen 30 prosent (1910), og i Danmark var den 26 prosent (1660). Norge har klart færrest doktorgrader i medisin; de 997 medisinske doktorgradene i den aktuelle perioden utgjør 21 prosent. For alle landene samlet var andelen medisinske doktorgrader 29 prosent. Norge utmerker seg ved å ha en særlig høy andel doktorgrader i matematikk-naturvitenskap, 28 prosent. Utviklingen i løpet av 90-tallet viser at andelen medisinske doktorgrader har gått noe ned, mens andelen samfunnsvitenskapelige grader har økt. Gjennomsnittsalderen for disputas i medisin var 2-3 år høyere i Norge enn i de andre nordiske landene.