UTREDNING OM SPESIALISTORDNING I NORGE

Transkript

1 UTREDNING OM SPESIALISTORDNING I NORGE DISPOSISJON 1. Utvalget, bakgrunn og hjemmel for oppnevning, mandat, medlemmer. 2. Sammendrag av utredningens konklusjoner 3. Tidligere norske utredninger er situasjonen endret? 3.1 Forslaget fra Utviklingen etter Ordninger i utlandet andre norske spesialistordninger 4.1 Tysk spesialistordning 4.2 Sveitsisk spesialistordning 4.3 Fransk spesialistordning 4.4 Andre land 4.5 Andre spesialistordninger i Norge Leger Psykologer Tannleger Veterinærer 5. Bør vi ha en spesialistordning? prinsipiell drøftelse 5.1 Innledning 5.2 Formålet med en spesialistordning 5.3 Klientens interesser Generelle utgangspunkter Forskjellige klientgruppers behov og adferd 5.4 Advokatenes interesser Advokatenes omdømme Konkurranse med andre profesjoner Konkurransen mellom advokater Advokaters markedsføring 5.5 Ressurskrevende ordning? 5.6 Internasjonalt samarbeid om spesialistordninger 5.7 Foreløpige konklusjoner 6. Dersom vi skal ha en spesialistordning, hvilke grunnleggende premisser må det tas stilling til.

2 6.1 Hva skal en spesialistgodkjenning innebære for advokaten 6.2 Hvilke advokater skal kunne spesialisere seg 6.3 Hvem skal regulere og administrere ordningen 6.4 Kompetansenivå 6.5 Dokumentasjon av kompetanse 6.6 Vedlikehold av kompetanse 6.7 Tidsbegrensing for godkjenning 6.8 Kostnader og dekning av disse 6.9 Regulering av antall 7. Presentasjon av en mulig modell 7.1 Innledning Ordninger i utlandet 7.2 Forslag til spesialistordning for norske advokater Innledning Administrasjon av spesialistordningen Teorikrav Skriftlig eksamen Muntlig eksamen Praksiskrav Dispensasjoner fra kravene 7.3 Vedlikehold av kompetansen 7.4 Varighet og fornyelse av spesialistkompetansen 7.5 Bare for medlemmer av Advokatforeningen? 7.6 Hva bør det innebære å være spesialist 7.7 Antallet tillatte spesialområder 7.8 Valg av spesialistområder 7.9 Kostnadsoverslag over utdanning og vedlikehold av en spesialisttittel 8. Utvalgets konklusjon *** 2

3 1. Utvalget, bakgrunn og hjemmel for oppnevning, mandat, medlemmer Hovedstyret i Advokatforeningen oppnevnte på sitt møte den et utvalg til å utrede spørsmålet om det burde innføres en spesialistordning for advokater med en tilhørende tittel. Utvalget fikk følgende medlemmer: Johnny Holmen, leder med medlemmene Rikke Lassen, Bjørn Borg, Carl Gunnar Sandvold og Karl Marthinussen. Spørsmålet har vært tatt opp tidligere av Advokatforeningen, sist i 1992 hvor representantskapet avviste et forslag om innføring av spesialistordning. Bakgrunnen for at spørsmålet om spesialistordning ble tatt opp på nytt, var de anbefalinger som fremkom i NOU 2002:18 Rett til rett. Utvalget som vurderte konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester, anbefalte på s 203 innføring av en spesialistordning. Anbefalingen er vedlagt som vedlegg 1. Om spesialistordning skulle innføres, var et av de spørsmål Advokatforeningen skulle uttale seg om innen høringsfristens utløp. Advokatforeningen mente at foreningen ikke kunne uttale seg om innføring av spesialistordning, uten at dette på forhånd var behandlet foreningsmessig ved at representantskapet hadde fått uttale seg. Dette ble meddelt departementet og Advokatforeningen fikk derfor utsatt høringsfristen til 31. desember 2003 slik at representantskapet kunne behandle spørsmålet på sitt møte i november Det utvalget som ble nedsatt av hovedstyret, skulle derfor først og fremst utrede spørsmålet om spesialistordning som en del av saksbehandlingen og tilretteleggelsen for et vedtak fattet av representantskapet. Vedtaket i hovedstyret var utformet slik: Spørsmålet om innføring av spesialistordning. Hovedstyret fant at spørsmålet om innføring av spesialistordning må utredes nærmere. Hovedstyret ønsker å gi det en grundig foreningsbehandling og det bør søkes om utsettelse for eksempel ut året. Som utvalg til å utrede spørsmålet om innføring av spesialistordning ble oppnevnt: Johnny Holmen, leder, Bjørn Borg, Karl Marthinussen, Carl Gunnar Sandvold og Rikke Lassen. Utvalget har hatt en rekke møter og har innhentet bakgrunnsstoff om tilsvarende ordninger fra Tyskland, Sveits og Frankrike. I tillegg er saken tatt opp med CCBE. CCBE har opplyst at man for tiden ikke arbeider med spørsmålet. Utvalget har i sin drøftelse av om spesialistordning skal innføres, først gjennomgått hovedpunktene i tidligere utredninger og sett på utviklingen i advokatmarkedet etter at spørsmålet sist i 1992 ble behandlet i Advokatforeningen. Deretter gjennomgår utvalget hovedinnholdet i de ordninger som eksisterer i de få andre land hvor tilsvarende ordninger er innført. Det har for utvalget også vært av interesse å se på tilsvarende ordninger for andre yrkesgrupper i Norge. Utvalget har så foretatt en prinsipiell drøftelse av om vi bør ha en spesialistordning og hvilke grunnleggende 3

4 premisser som det i så fall må tas stilling til. Dette gjelder blant annet spørsmålene om hva en spesialistordning skal innebære for advokaten, hvilke advokater som skal kunne spesialisere seg, hvem som skal administrere ordningen, hvilket kompetansenivå som skal kreves og hvordan kompetanse skal dokumenteres og vedlikeholdes. Utvalget har deretter sett på en mulig modell for hvordan man skal innføre en spesialistordning og hvilke kostnader en innføring vil innebære. Utvalget mener det er riktig for å gi mest mulig bakgrunn for den beslutning som skal tas, at det vesentlige av det stoff det refereres til i innstillingen vedlegges. Som vedlegg følger derfor: 1. NOU 2002:18 Rett til rett s Innstillingen vedr forslag til innføring av spesialistordning i Kretsenes uttalelser til innstillingen av Adv. Gunnar Nerdrums redegjørelse for den franske spesialistordningen 5. Reglene for den tyske spesialistordningen 6. De vedtatte, ikke iverksatte reglene for den sveitsiske spesialistordningen I tillegg til dette er det øvrige materialet som utvalget har samlet inn, blant annet sveitsiske artikler, blitt oversendt Advokatforeningen. 2. Sammendrag av utredningens konklusjon Utvalget mener at det bør arbeides videre med spørsmålet om det bør innføres en spesialistordning for advokater. Utvalget mener slik situasjonen ser ut i dag, at en slik ordning sannsynligvis bør innføres på sikt. 3. Tidligere norske utredninger er situasjonen endret? 3.1 Forslaget fra Utviklingen etter Forslaget fra 1992 Spørsmålet om en spesialistordning for norske advokater har vært reist flere ganger, i alle fall siden Siste gang spørsmålet var oppe var i Det kan være av interesse å rekapitulere hva som skjedde den gang. Hovedstyret oppnevnte et utvalg bestående av advokatene Cato Schiøtz, Dag Steinfeldt og Nils Moe til å utrede spørsmålet om å etablere en spesialistordning for norske advokater. Utvalget fremla en foreløpig vurdering i Den endelige vurderingen ble lagt frem og behandlet i foreningens organer i Foreningens etiske regler forbød den gang utrykkelig medlemmene å titulere seg som spesialister. Etter klare føringer fra prismyndighetene så man muligheten for at dette forbudet kunne falle. I så fall var man redd det kunne 4

5 oppstå en flora av selvbestaltede speisalistordninger, noe som ville virke uheldig for standen og gjøre det vanskelig å eventuelt få til en autorisert ordning på et senere tidspunkt. Utvalget innstilte på at en spesialistordning med beskyttet tittel burde innføres snarest. Man mente at spesialistordningen ville høyne standens faglige standard og være til hjelp for det rettssøkende publikum. Det ble antatt at ordningen burde være åpen for alle advokater, ikke bare medlemmer av DNA. Utredningen var ikke særlig omfattende og bar preg av en anbefaling om å innføre en ordning enn å være en objektiv utreding. Utvalget foreslo å innføre 10 spesialiteter til å begynne med. For øvrig gikk utvalget ikke særlig grundig inn på hvordan de konkrete løsningen skulle utformes. Man foreslo isteden å oppnevne 3-4 fremstående advokater innen hvert fagfelt som sammen skulle fastlegge ønsket faglig nivå, litteraturliste, opplegg for undervisning osv. Utvalget var usikker på om man skulle kreve eksamen, men ville gjøre gyldigheten av oppnådd autorisasjon tidsbegrenset til 10 år, hvoretter den måtte fornyes, muligens på forenklet vis. Innstillingen ble sendt kretsene til høring. Saken skapte betydelig engasjement, og de fleste kretsene avga skriftlige uttalelser. Samtlige uttalelser var negative. Den negative holdningen var basert på argumenter både av prinsipiell art og på kritikk mot saksbehandlingen. De fleste var enige i at en spesialistordning nok kunne være til fordel for det rettssøkende publikum. Men man var redd for å fremme en oppfatning blant publikum om at man måtte til spesialist for ethvert spørsmål for å få kyndig hjelp. Dessuten ville advokattjenester lett komme til å bli dyrere når spesialistutdannelsen skulle betales. At ordningen ville gi en faglig nivåhevning ble imøtegått med at ordningen trolig uansett bare ville bli benyttet av et mindre antall advokater. Det var også mange som så saken som en kamp mellom by og land, og mellom store og små advokatfirmaer. Utenfor de store byene hvor sakstilfanget er begrenset var mange redd det kunne ha negativ markedseffekt å titulere seg som spesialist fordi det kunne virke ekskluderende i forhold til oppdrag på andre områder. Siden det ville bli ressurskrevende å oppnå spesialisttittelen, ville det først og fremst være de store firmaene som ville ha råd til å benytte seg av ordningen. Man så derfor ordningen som nok et element som kunne bidra til å trekke klienter til byene og de større firmaene. Flere uttalelser ga uttrykk for at utredningen ikke var grundig nok. Når det gjaldt den praktiske gjennomføringen ble det bl.a. påpekt at man ikke hadde foretatt noen beregninger av kostnadene med en ordning, sett på finansieringen, undersøkt tilgjengelig kapasitet på lærere og sensorer, ressursene i sekretariatet, osv. Et vesentlig ankepunkt fra kretsene var at saksbehandlingen var preget av hastverk. Målet den gang var å få på plass en ordning før prismyndighetene krevet endringene i de etiske regler. Dette satte snevre rammer for 5

6 behandlingstiden. Flere av kretsene ville avvente situasjonen og heller komme tilbake til saken på et senere tidspunkt. 3.2 Utviklingen etter 1992 Siden 1992 har strukturen i advokatmarkedet endret seg betraktelig. I august 2003 var det aktive medlemmer i Advokatforeningen. Av en artikkel i Økonomisk Rapport (nr 12/2003) fremgår det at 1750 advokater/jurister jobber i de 25 største advokatfirmaene. De fem største av disse har mellom 125 og 150 advokater hver og alle fem har i løpet av knappe 5 år økt bemanningen med 50 advokater hver. Det er nærliggende å anta at de større advokatfirmaene de siste årene har tatt unna for det meste av økningen av antallet advokater i Norge og vel så det. Samtidig er det registrert drøye 2500 advokatvirksomheter i Brønnøysundregistrene. Det betyr uansett at det finnes svært mange små advokatvirksomheter i Norge fremdeles, men mange av disse organiserer seg på andre måter gjennom så vel kontorfellesskapsordninger som andre former for samarbeid. Rettshjelperne er en ny gruppe som har vokst frem siden Det er opplyst at det pr. juni 2003 var registrert 48 rettshjelpere. Av disse var 33 registrert som medlemmer i Rettshjelpernes Juristforening som er tilsluttet Norges Juristforbund. Selv om det etter 1992 ikke har vokst frem uautoriserte spesialistordninger slik man fryktet, er det grunn til å tro at det rent faktisk har skjedd en betydelig spesialisering blant advokater siden den gang. I de store firmaene, hvor klientene venter å finne spesialister på de fleste områder, foretas det omfattende intern spesialistutdanning. Den økte kompleksiteten i jussen generelt har også gjort det nødvendig for de fleste øvrige firmaer og enkeltstående advokater å konsentrere seg om færre rettsområder. For å kunne opprettholde et bredt tilbud til klientene har dette bidratt til at advokater i større grad har slått seg sammen i kjeder, kontorfellesskap eller firmaer. Utviklingen synes heller ikke å ha medført at advokatenes markedsføring av sine spesialområder har blitt mer uforsvarlig eller villedende enn tidligere. Denne del av argumentasjonen fra 1992 kan derfor ikke nå tillegges stor vekt. I de landene hvor spesialistordninger er innført, synes heller ikke dette å ha vært noe tungt argument. På den annen side kan utviklingen ha gjort det vanskeligere for det rettssøkende publikum å orientere seg i markedet. Hvor man før kunne klare seg med en generalist, har jussens økte kompleksitet nå gjort det mer aktuelt å finne frem til en advokat som aktivt satser på det aktuelle fagområdet. Spesialisering generelt er ellers et fellestrekk innen mange fagområder i samfunnet. Det ser likevel ikke ut til å ha vært noen voldsom utvikling av autoriserte spesialistordninger på andre fagområder. De fleste spesialistordninger som finnes i Norge, har en lang historie. 6

7 Siden 1992 har noen flere land innført spesialistordninger for advokater, men utviklingen har ikke vært omfattende. Ingen av de øvrige nordiske landene har innføring av spesialistordning under utredning. I Sveits har man kommet langt i å forberede en spesialistordning men den er ennå ikke satt i kraft. Både Tyskland og Frankrike har hatt spesialistordninger i lang tid og har de seneste årene oppgradert ordningene. I CCBE foregår det ikke noe arbeid knyttet til spesialistordninger. Det vises ellers til egen gjennomgang av norske og utenlandske spesialistordninger under pkt 4. Under diskusjonene om spesialistordning i 1992 ble det reist tvil om man hadde tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre den foreslåtte ordningen. Siden den gang har ressursene både i Advokatforeningen og i JUS økt betraktelig. Vi har fått en etterutdanningsreform som innebærer at alle advokater uansett må bruke ressurser og tid på kursvirksomhet i langt større grad enn tidligere. Skrittet opp til et fullverdig tilbud om spesialistutdanning på utvalgte fagområder må dermed antas å ha blitt mindre. 4. Ordninger i utlandet andre norske spesialistordninger 4.1 Tysk spesialistordning 4.2 Sveitsisk spesialistordning 4.3 Fransk spesialistordning 4.4 Andre land 4.5 Andre spesialistordninger i Norge Leger Psykologer Tannleger Veterinærer 4.1 Tysk spesialistordning I Tyskland har man hatt diskusjoner om innføring av en spesialistordning helt fra Den første ordningen ble imidlertid ikke vedtatt før i 1978, og tilhørende lovverk ble vedtatt i Ordningen er sist revidert i Det har kommet til flere spesialistområder etter hvert. Någjeldende spesialområder er forvaltningsrett, skatterett, arbeidsrett, sosial- og trygderett, familierett, strafferett, insolvens-/konkursrett samt forsikringsrett. Det er ingen grense for hvor mange spesialområder den enkelte advokat kan ha. Det stilles krav til både praksis og teoretisk utdannelse. Praksiskravet anses normalt dokumentert når søkeren i løpet av de siste tre årene har arbeidet som selvstendig advokat innen det aktuelle fagområdet med et bestemt antall saker. For de forskjellige spesialområdene er det angitt hvor mange av sakene som f.eks. skal være ført i retten. Saksantallet varierer fra 50 (i skatterett) til 120 (i familierett). Den praktiske erfaringen dokumenteres med kontrollerbare sakslister. 7

8 Når det gjelder teoretiske kunnskaper stilles det krav om at søkeren har gjennomført et forberedende kurs på minst 120 klokketimer. I skatterett, insolvens- og konkursrett kreves også timer i regnskapsføring og økonomi. Kurset må ikke være påbegynt tidligere enn fire år før søknaden fremmes. Det er åpnet for å kunne dokumentere kompetansen på annen måte. Dokumentasjon for den teoretiske utdanning må fremlegges, men eksamen kreves ikke. En kommisjon skal gjennomgå dokumentasjonen for oppnådd krav til praksis og teori. Dersom kommisjonen ikke finner det klart at kravene er oppfylt, skal søkeren innkalles til en samtale innenfor spesialområdet. Kommisjonen treffer endelig avgjørelse på grunnlag av det fremlagte materialet og samtalen. Enhver spesialist plikter å gjennomføre minst ett videreutdanningskurs i året innen sin spesialitet. Kurset skal ha en varighet på minst 10 timer. Så lenge man tilfredsstiller dette kravet til etterutdanning, kan man beholde tittelen. Det er altså ikke krav om at man etter en viss tid må dokumentere sin kompetanse på nytt. I artikler om emnet i tysk fagpresse blir det fremhevet at spesialistordningen er positiv både for klientene, for advokatene og for rettspleien generelt. For klientene er det lettere å søke den kompetansen de etterspør. For advokatene er spesialisering blitt en nødvendighet på grunn av fagets kompleksitet. Når man spesialiserer seg, får man også større tilfang på saker innen det aktuelle feltet som gjør det lettere å øke kompetansen. For rettspleien er ordningen gunstig fordi en spesialist ikke vil fremme håpløse saker og fordi de saker som kommer for retten blir bedre belyst. Det erkjennes dog at spesialiseringen kan by på problemer for enkeltmannsfirmaer og helt unge advokater. Skal man overleve som spesialist, må man dessuten ha et visst tilfang av saker innen sitt område, og dette kan være vanskelig i mer grisgrendte strøk. Likevel er det et betydelig innslag av spesialister blant både enkeltmannsvirksomheter og på landet. Ved siden av de spesialområdene som nå finnes, diskuterer man innføring av spesialiteter innen europarett, medisinsk rett og informasjonsrett. I Tyskland har det generelt vært en klar økning i spesialister innenfor samtlige fagområder. Det samlede antall spesialister økte fra 11,78% av advokatmassen pr til 12,94% pr , altså en økning på 1,16 prosentpoeng på ett år. Familierett ble innført som spesialistområde så sent som i 1998, men er nå det området som har tiltrukket seg flest spesialister. Deretter følger arbeidsrett og skatterett. Det ser ut til å være store forskjeller i nettoinntekten mellom de forskjellige spesialitetene. Spesialistene i familierett ligger lavest, mens spesialister i arbeidsrett gjør det langt bedre. Det går frem av statistikk at en generalist i et partnerskap med stor erfaring kan tjene langt mer enn en spesialist innen et 8

9 ellers relativt lukrativt spesialistområde. Spesialisering betyr ikke høyere inntekt for alle som spesialiserer seg. 4.2 Sveitsisk spesialistordning Et regelverk for advokatspesialister ble vedtatt i den Sveisiske advokatforenings parlament (representantskap) våren 2002 med 70 mot 32 stemmer. Forsamlingen ønsket fornyet gjennomgang og noen endringer idet foreslåtte regelverk og ordningen er ennå ikke trådt i kraft (pr. august 2003). Ved avstemningen var det delte meninger blant representantene fra både de små og store kantonene. Mange av representantene fra små kantoner var i favør av ordningen fordi de anså dette som en mulighet for å bedre konkurranseevnen overfor advokatene fra de større kantonene. I begrunnelsen for innføringen av ordningen er det lagt vekt på å imøtekomme etterspørselen fra klienter som søker godkjente spesialister. Dessuten har Advokatforeningen et ønske om å få kontroll på hvem som skal kunne markedsføre seg som spesialist samt bidra til bedre kompetanse generelt. Konkurransen i det Sveitsiske advokatmarkedet synes i økende grad å komme fra foreninger og banker som de senere årene har hatt stor suksess med sine tilbud om spesialiserte juridiske tjenester. Den sveitsiske ordningen synes reservert for medlemmer av det sveitsiske advokatforbund, og man er opptatt av å sikre og styrke kvaliteten og anseelsen til disse medlemmene. I stor grad er ordningen tilbud beregnet for de yngre advokatene hvor man ønsker å gi disse bedre mulighet til å hevde seg i det stadig tøffere marked for juridisk bistand. Til tross for innføring av en spesialistordning, regner man med at det overveiende flertall av advokater også i fremtiden vil forbli generalister. Det vises til erfaringene fra Tyskland, jf. ovenfor. I den Sveitsiske Advokatforeningen er det enighet om at det må tilstrebes et høyt faglig nivå hvis spesialistordningen skal ha noen hensikt. Det er i skrivende stund ikke endelig fastsatt hvilke områder man skal kunne spesialisere seg i. Krav til praksis skal være minst fem år som advokat. Annen praksis kan også godkjennes. I tillegg må søkeren godtgjøre overfor kommisjonen at søkeren har mer enn gjennomsnittlig praktisk erfaring innenfor det aktuelle fagområdet. Dette kan dokumenteres på forskjellige måter. Det lages spesielle teorikurs som må gjennomføres. Kursene omfatter minimum 120 timer inkl. eksamen og skal organiseres slik at det er mulig å gjennomføre dem ved siden av det daglige arbeidet. De må alle sammen gjennomføres innen tre år før søknaden leveres. I forbindelse med kursene må man ha bestått skriftlig eksamen med varighet på mellom tre og fem timer. 9

10 Innen ett år før eller etter gjennomføringen av utdanningskursene skal søkeren møte til en profesjonssamtale med kommisjonen. Samtalen varer fra 30 til 60 minutter. Kommisjonen avgjør på bakgrunn av dette om vedkommende skal få spesialiststatus. Spesialistene har plikt til å delta i videreutdanning tilsvarende gjennomsnittlig to dager pr. år. Retten til å føre tittelen gis for 10 år. Etter denne fristens utløp må tittelinnehaveren søke om å beholde tittelen i ytterligere 10 år. Kommisjonen kan definere minimumskrav og forlange dokumentasjon på at kompetansen fortsatt er tilstrekkelig. 4.3 Fransk spesialistordning Den nåværende ordning stammer fra Det gjelder 15 spesialiteter: Personrett, strafferett, fast eiendoms rettsforhold generelt, fast eiendoms rettsforhold på landet, miljørett, offentlig rett, åndsrett, handelsrett, selskapsrett, skatterett, arbeidsrett, markedsrett, tvangsfullbyrdelse, EU-rett og internasjonale rettsforhold. I utgangspunktet kreves det minst fire års arbeid under en prinsipal med kompetanse innen vedkommende fagområde. Dette dekker både kravet til praksis og teoretisk utdanning. Kontrollen med at kandidaten fyller betingelsene gjøres i første omgang av et sekretariat. De som slipper igjennom nåløyet, skal så kunne gå opp til eksamen. Selve eksamen er muntlig og forutsettes å ha en varighet på ca. én time. Det er opplyst at det i 2002 var 50 søkere til spesialiteter og at det inneværende år er 79 søkere. Det finnes også områder som ikke hadde noen søkere forrige år. Bare rundt halvparten av kandidatene står til eksamen. Antall spesialister er tilnærmet stabilt, selv om enkelte spesialiteter har gått tilbake i antall. Dette gjelder særlig for selskapsrett og skatterett som er de to største spesialitetene. Grunnen til dette er trolig at man hadde enkle overgangsregler i forbindelse med innføringen av ordningen, men at terskelen for å bli spesialist nå er lagt høyere. Spesialiseringen synes ellers å være et storbyfenomen. En spesialist forplikter seg til å vedlikeholde sin kunnskap, men det er ingen kontroll eller sanksjoner knyttet til forpliktelsen. Det er i 2002 også gitt anledning til å fremstille seg for spesialistprøve innenfor en del av et fagområde. Dette tyder vel på at enkelte av områdene er blitt for omfattende. Enkelte advokater som innehar spesialisttitlene, anfører ikke dette verken på brevpapir eller visittkort. Som grunn er oppgitt frykt for at slik angivelse vil svekke vedkommendes konkurransekraft innen andre rettsområder. 10

11 4.4 Andre land Det finnes også spesialistordninger i Skottland, England, Wales, USA, Australia og Belgia. Disse spesialistordningene er tilpasset forhold som er relativt forskjellige fra de norske. Vi går derfor her ikke inn på en nærmere gjennomgang av disse ordningene. 4.5 Andre spesialistordninger i Norge Leger En lege har i utgangspunktet mulighet for å spesialisere seg innenfor 43 forskjellige spesialområder, eksempelvis allmennmedisin, barnesykdommer, blodsykdommer og samfunnsmedisin. Normalt spesialiserer man seg innenfor ett område. For å bli spesialist innenfor noen av områdene, forutsettes det at man er spesialist på et annet område. For hver enkelt godkjent spesialitet oppnevnes en spesialistkomité som i nært samarbeid med vedkommende spesialistforening har ansvar for videre- og etterutdanning i vedkommende spesialitet. Det utarbeides spesialistregler for hvert enkelt spesialområde som følges opp av de enkelte spesialistkomitéer. Foreningen har også et overordnet spesialistråd, som er et rådgivende organ for Lægeforeningens sentralstyre i spørsmål som gjelder legers videre- og etterutdanning. På toppen av dette besluttet regjeringen i september 1998 å etablere Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling (NR). NR ble etablert fra 1.januar 1999 og har en rådgivende funksjon overfor Sosial- og helsedepartementet eller det organ som departementet delegerer beslutningsrett til, i alle overordnede spørsmål som berører gjennomføring av og kvaliteten i legers spesialistutdanning. Reglene og spesialistutdanningen som sådan tilpasses behovet til det enkelte fagområdet, men hovedtrekkene er like. Det stilles bl.a. krav om et minimum av praksis innenfor det aktuelle fagområdet (som hovedregel flere år), gjennomføring av et spesialtilpasset praktisk utdanningsprogram (som hovedregel +/- ett år), en teoretisk del (som hovedregel +/ timer) som inkluderer så vel obligatoriske som valgfrie deler. Det finnes en dispensasjonsregel, men denne praktiseres restriktivt og det kreves mye praksis og utdanning for å kompensere for mangler i forhold til reglene. Når man har blitt godkjent spesialist må man praktisere spesialiseringen for å beholde denne. Det stilles videre krav om kontinuerlig etterutdanning i form av kurs eller lignende (som hovedregel i underkant av 50 timer pr. år). Som kurs godkjennes bl.a. praksisbesøk, hospitering, felleskonsultasjon, smågruppevirksomhet, ulike former for veiledning, avholdelse av faglige kurs, samt ulike former for faglig arbeid m.v. Krav til kurs/utdanning i den enkelte spesialitet avgjøres av Sosial- og helsedepartementet eller den 11

12 det bemyndiger etter forslag fra Lægeforeningens sentralstyre i samråd med vedkommende spesialistkomité. Spesialistgodkjennelsen fornyes hvert femte år, forutsatt at overholdelse av krav til praksis og etterutdanning kan dokumenteres. Utdanningen finansieres i prinsippet av den enkelte selv eller dennes arbeidsgiver. Det er derimot en rekke utdanningsfond hvor man kan søke støtte. Hovedsakelig gis det støtte til reise og opphold. Utdanningen skal som hovedregel foregå i godkjent opprettet utdanningstilling ved godkjent utdanningsinstitusjon. Spesialistutdanningen bygger på full autorisasjon som lege, herunder også utført turnustjeneste i samsvar med gjeldende bestemmelser. Spesialistgodkjenning kan bare meddeles leger som har norsk autorisasjon. Det foreligger en gjensidig godkjennelsesordning mellom de nordiske landene Psykologer Psykologforeningen var tidlig ute med etablering av en spesialistordning i Spesialistordningen er selvpålagt og har ikke hjemmel i lov. Psykologforeningen godkjenner mao selv spesialistene. Ordningen har derimot etter hvert fått betydning i den forstand at det blir stilt krav om å være godkjent spesialist for å komme innunder en del offentlige godkjennings- og støtteordninger. Av psykologforeningens 4000 medlemmer er ca. 50% godkjente spesialister. De resterende er i stor grad på vei til å bli spesialist. Det utdannes nå i overkant av 200 psykologer pr. år og gjennomsnittlig produksjonstid for en spesialist er 10 år. Man har i hovedsak delt inn i 3 hovedkategorier av spesialister; klinisk psykologi, samfunnspsykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi. Innenfor klinisk psykologi er det 8 undergrupper. Foreningen har et profesjonsutvalg som bl.a. har et overordnet ansvar for profesjonens videreutdanning. Videre er det et fagutvalg som setter den faglige standarden innenfor den enkelte spesialist. I tillegg har man ulike spesialistutvalg som forvalter regelverket. For å bli spesialist må man ha variert praksis innenfor det aktuelle fagfeltet, som hovedregel i til sammen 5 år. Det stilles bl.a. krav om sammenhengende praksis på 2 år. I løpet av perioden skal man parallelt ha ca. 60 timer veiledning pr. år. Det første året må man viderefølge et innføringsprogram på 96 timer som har fokus på fagetiske problemstillinger. De siste 4 årene stilles det krav om å følge kurs i størrelsesorden 50 timer pr. år. Til sist stilles det også et krav om innlevering av et skriftlig arbeid som skal godkjennes. 12

13 Når man har blitt godkjent spesialist, stilles det krav om vedlikeholdsaktiviteter tilsvarende 96 timer i løpet av en 5-års periode. Dette må dokumenteres for å få fornyet spesialistgodkjenningen for ytterligere 5 år. Kostnaden bæres som hovedregel av den enkelte selv, men arbeidsavtalen sikrer oftest at den aktuelle institusjon dekker både kostnader til kurs og veiledning. For de private finnes det kun i mindre grad støtteordninger. Spesialistutdanningen bygger på full autorisasjon som psykolog Tannleger Videreutdanningen av tannleger har tradisjonelt blitt håndtert av Universitetene. Tannlegeforeningen er kun involvert i etterutdanningen av tannleger. Universitetene har til nå utdannet spesialister bl.a. ut fra egne behov for lærere med den nødvendige kliniske kompetanse. Denne ordningen er i hovedsak 3- årig, men unntaksvis lengre. Utdannelsen finansieres som hovedregel av den enkelte selv. Det er i ferd med å etableres såkalt desentralisert spesialistutdanning, som innebærer at fakultetene har ansvaret for et faglig utdanningsprogram, men at kandidatene er tilsatt og lønnet under utdanningen i en praksis underlagt enten stat, fylkeskommune eller kommune. I tillegg vil det foregå tradisjonell spesialistutdanning, der kandidatene ikke har dette utøvende elementet utenfor fakultetene. Pr. i dag er det to godkjente spesialistutdanninger internasjonalt, innen fagdisiplinene oral kirurgi & oral medisin og innen kjeveortopedi. Dette er heltidsutdanningsprogrammer av hhv. 5 og 3 års varighet. Det er ikke tatt stilling pr. i dag til hvor mange disipliner det skal gis spesialistutdanning innenfor, men det antas det blir flere enn de to som er nevnt Veterinærer Spesialistutdanningen for veterinærer ble etablert i 1993, og det administrative håndteres i sin helhet av Veterinærforeningen. Foreningen har fått delegert myndighet fra Landbruksdepartementet til å utdanne veterinære spesialister. Endelig autorisasjon som veterinær spesialist gis av Landbruksdepartementet/Dyre- og helsetilsynet etter anbefaling fra Veterinærforeningens hovedutvalg for spesialisering. Veterinærene kan spesialisere seg innenfor 5 felter; akvakultur, hest, næringsmiddelhygiene, produksjonsdyr og smådyr. Foruten et overordnet hovedutvalg finnes det fagutvalg innenfor de respektive spesialiseringer. Videre er deltakelse på faglig aktivitet, kurs, hospitering, 13

14 selvstudium og kompetent veiledning viktige hjelpemidler i spesialistutdanningen. Lengden av spesialistutdanningen er varierende, men er som hovedregel +/- 2 år. I tillegg skal en avsluttende prøve sikre at kandidatene har opparbeidet det kunnskapsnivå som kreves av en veterinær spesialist. Status som spesialist gis for fem år av gangen. Ved fornying må det dokumenteres at vedkommende hovedsakelig har arbeidet og holdt seg faglig a jour innen spesialiteten de siste 5 år gjennom praksis, kvalifiserende kurs (minimum 15 dager) og publisering av fagartikler eller annet informasjonsstoff av god kvalitet. Spesialistutdanningen bygger på full autorisasjon som veterinær, samt relevant praksis i minimum 3 av de 6 siste år. Kostnaden bæres som hovedregel av den enkelte selv. Det arbeides med å få til en gjensidig godkjennelsesordning mellom de nordiske landene. 5. Bør vi ha en spesialistordning? prinsipiell drøftelse 5.1 Innledning 5.2 Formålet med en spesialistordning 5.3 Klientens interesser Generelle utgangspunkter Forskjellige klientgruppers behov og adferd 5.4 Advokatenes interesser Advokatenes omdømme Konkurranse med andre profesjoner Konkurransen mellom advokater Advokaters markedsføring 5.5 Ressurskrevende ordning? 5.6 Internasjonalt samarbeid om spesialistordninger 5.7 Foreløpige konklusjoner 5.1 Innledning Under dette punktet skal vi gjennomgå de viktigste prinsipielle spørsmål som reiser seg i diskusjonen om det bør etableres en spesialistordning. I pkt. 6 skal vi se nærmere på hvilke hensyn en eventuell spesialistordning må ivareta, og i pkt. 7 presenterer vi en modell for en konkret ordning. Vi har funnet det hensiktsmessig å dele opp drøftelsen på denne måten for å bidra til en mest mulig nyansert debatt. Man kan for eksempel godt være prinsipiell tilhenger 14

15 av en spesialistordning men helt uenig i den konkrete utforming som foreslås her. 5.2 Formålet med en spesialistordning Bakgrunnen for nærværende utredning er I NOU 2002:18 Rett til rett (Advokatkonkurranseutvalget). Her omhandles konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester, og det antas at særlig uprofesjonelle brukere av juridiske tjenester, som defineres som forbrukere og små og mellomstore bedrifter, har vanskelig for å orientere seg om pris og kvalitet på advokaters tjenester. De undersøkelser som Advokatkonkurranseutvalget viser til, indikerer riktig nok at både klientmassen og domstolene gjennomgående er fornøyde med tjenestene de får. Det antas likevel at forholdet mellom pris og kvalitet kan bedres med økt informasjon. Advokatkonkurranseutvalget tar utgangspunkt i at punkt i reglene for god advokatskikk tolkes som et forbud for advokater å ta i bruk tittelen spesialist. Det kan reises spørsmål om denne fortolkningen er riktig, se nærmere s 20. Uansett drøfter ikke utvalget en ren opphevelse av dette antatte forbudet som noe alternativ. I stedet går utvalget rett på en konklusjon om at det i Norge bør etableres en spesialistordning og gir nokså klare føringer for ønsket innhold i ordingen. Det foretas ingen inngående drøftelse av hensiktsmessigheten av en spesialistordning ut over den betraktning at klientene da lettere kan finne frem til den særskilt kyndige hjelp de konkret etterspør. Skal Advokatforeningen stille seg bak en spesialistordning, må det være fordi en slik ordning også er egnet til å fremme advokatstandens interesser. Dette må ikke tolkes for snevert. Det er for eksempel ikke nok å vurdere om en ordning vil gi høyere økonomisk avkastning for advokatene. At våre oppdragsgivere, domstoler og andre samarbeidspartnere er fornøyde, gagner også advokatens interesser. En forsvarlig vurdering må derfor bli relativt vidtfavnende og ikke bare konsentrert om antatte interesser for en gruppe klienter. En nærmere vurdering avdekker at det finnes flere tenkelige målsettinger og grunner for en spesialistordning. Men som man vil se finnes det også flere betenkeligheter som ikke må overses. 5.3 Klientens interesser Generelle utgangspunkter Dette utvalget har ikke sett det som aktuelt å foreslå en spesialitet for allmennpraktikeren, tilsvarende medisinernes spesialist i allmennmedisin. Det er intet som tyder på at det er en slik spesialitet som etterspørres av klientene. For advokater ville en slik spesialistordning bare måtte bli en alminnelig påbygging av 15

16 standardutdanningen. Og en tittel som for eksempel spesialist i allmennjuss vil på nytt kunne utløse debatter man før har hatt i Advokatforeningen knyttet til eksklusive titler som høyesterettsadvokat. En tittel som angir en klart avgrenset spesialitet, eksempelvis spesialist i arbeidsrett, er neppe så kontroversiell og har langt større verdi som veiledning overfor klientene. Utvalget har også ansett det som uaktuelt med en henvisningsordning slik at man for eksempel må ha henvisning fra en allmennpraktiker for å gå til en spesialist. Ordningen må være slik at spesialistene er direkte tilgjengelige for alle. Det er verken ønskelig eller realistisk å lage en ordning som forutsetter at spesialistene nærmest bare skal behandle saker innenfor sin spesialitet Forskjellige klientgruppers behov og adferd Hovedpoenget med en spesialistordning er at advokaten oppnår en særlig høy kompetanse på et fagområde og dessuten at han kan gjøre dette kjent i markedet gjennom en beskyttet tittel. Vi skal her se på de forskjellige klientgruppers interesser for dette og hvordan en ordning vil kunne påvirke klientadferden. Advokatkonkurranseutvalget fremhever at forbrukere og små og mellomstore bedrifter har vanskelig for å orientere seg i markedet, og at det særlig er disse spesialistordningen bør innrettes mot. Det er utvilsomt riktig at den som ikke har så lett for å søke råd hos andre vil kunne ha glede av den særskilte informasjonen. Den økende kompleksiteten i jussen har gjort det mer aktuelt enn før med slik informasjon. Hvor man før kunne klare seg med en generalist, er det nå oftere aktuelt å finne frem til en advokat som aktivt satser på det aktuelle fagområdet. Også i utlandet ser vi at dette er et moment som tillegges betydning. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at behovet først og fremst gjør seg gjeldende for forbrukere. Utvalget mener at i alle fall ledere for mellomstore bedrifter har gjennomgående mye mer erfaring i å orientere seg i et marked. De har tilgang til et bedre kontaktnett, normalt gjennom sine regnskapsførere, revisorer og forretningsforbindelser. Selv om de ikke er like profesjonelle tjenestekjøpere som de større bedriftene, stiller de langt bedre enn forbrukerne. Interessene til de mellomstore bedriftene ligger etter utvalgets mening nærmere de store bedriftenes interesser og behov i denne sammenheng. Større bedrifter, organisasjoner, stat og kommuner må regnes som profesjonelle brukere av juridiske tjenester og har neppe vanskeligheter med å finne frem til spesialistene, enten de er autoriserte eller ikke. Det er neppe noe stort behov for å igangsette en spesialistordning av hensyn til denne gruppen alene. 16

17 Spesialistens timepris vil normalt måtte bli høyere enn timeprisen for en advokat som ikke har tatt kostnaden med en spesialisering. Dette vil det trolig også være aksept for i markedet. I utgangspunktet burde en spesialistordning bidra til lavere totale kostnader for klientene. En advokat som tar en sak på et for ham litt ukjent rettsområde vil kanskje helt unødvendig snu hver stein og iverksette undersøkelser som er bortkastede. Selv om timeprisen er lavere enn spesialistens pris, vil sluttregningen kunne bli høyere. Om prisene for klientene faktisk vil bli lavere er imidlertid usikkert. Det kan spre seg et inntrykk, særlig blant forbrukere, av at man alltid bør gå til spesialist nå spesialist er tilgjengelig. Selv om klienten har et problem som greit kan håndteres av en generalist, tar han ingen sjanser og oppsøker en spesialist. Dette kan bli unødig dyrt. Skal ordningen lede til lavere kostnader for klientene må de få informasjon om når det er riktig å oppsøke spesialist. Siden de uprofesjonelle klientene ikke vet når de bør gå til spesialist, kan man frykte at de samlede rettshjelpskostnadene for publikum snarere vil øke enn minske. Det kan argumenteres for at en spesialistordning på denne måten kan få den motsatte effekt av det Advokatkonkurranseutvalget tilsiktet. Gjennom ordningene med fri forsvarer, fri rettshjelp osv. er staten en betydelig aktør i advokatmarkedet. Man kan spørre om en spesialistordning vil kunne bli benyttet slik at staten i visse tilfeller vil kreve autorisasjon som spesialist for å være fast forsvarer, yte fri rettshjelp, foreta offentlig støttede undersøkelser i konkursboer, ol. Likeledes kan man tenke seg at forsikringsselskaper vil kunne stille tilsvarende krav til advokater som skal føre saker på selskapets bekostning (rettshjelpsforsikring). Som et generelt vilkår vil dette i tilfelle være en misforstått bruk av ordningen. Det er jo ikke meningen at man skal måtte bruke spesialist hvis det ikke foreligger et særskilt behov for forhøyet kompetanse. Det må det være opp til staten m.fl. å vurdere. Hvordan klienter og andre aktører blant etterspørrerne vil agere i forhold til en spesialistordning er meget viktig for spørsmålet om ordningens berettigelse og utbredelse. Selv om vi vet at klienter, når man spør dem, stiller seg positive til en spesialistordning, er det meget usikkert hvor reflekterte slike svar er og i hvilken utstrekning de faktisk vil benytte spesialistene. Dette vil bl.a. avhenge av hvordan ordningen markedsføres og hvordan spesialistene priser sine tjenester. Man må regne med at de som har tatt byrden med en slik tilleggsutdannelse vil gjøre mye for å få en større del av markedet innenfor sitt spesialområde. Det blir da viktig at markedsføringen blir korrekt og for eksempel ikke skaper inntrykk av at alle må benytte spesialist hvis man har en sak innenfor det aktuelle området. Hvor stor markedsandel spesialistene vil kunne oppnå er uansett meget vanskelig å forutsi. Som nevnt under punkt 4 ovenfor, har selv ikke den tyske ordningen, som ser ut til å være den mest suksessfulle, fått veldig stor 17

18 tilslutning selv om ordningen der har virket i flere år. Under 13% av advokatene er spesialister, men andelen ser ut til å være økende. 5.4 Advokatenes interesser Advokatenes omdømme En spesialistordning som gjøres betinget av økt utdanning og krav til praksis, vil øke den samlede kompetanse i advokatstanden og dekker tilsynelatende et behov i markedet. Den teoretiske spesialistutdanningen vil kunne skape grunnlag for et helt nytt og bedre samspill med de øvrige juridiske miljøer. Spesialistordningen vil videre kunne heve advokatenes anseelse i domstolene ved at man får bedre prosedyrer og at håpløse saker ikke fremmes. I sum bidrar dette åpenbart positivt for advokatenes omdømme generelt Konkurranse med andre profesjoner Advokater er i økende grad aktører på fagområder hvor man er utsatt for konkurranse fra andre profesjoner. Advokatenes rådgivningsvirksomhet ser ut til å trenge inn på stadig nye felter, særlig innenfor forretningsjussens område. Dette har medført at en økende del av salærinntektene hentes fra forretningsområder hvor advokatene er i konkurranse med andre tjenesteytere. Samtidig opplever advokatene større konkurranse innenfor de områder som advokater tradisjonelt har vært enerådende på. Det er som kjent bare som prosessfullmektig for domstolen at advokatene har monopol. Konkurranse fra revisorer og regnskapsførere er velkjente eksempler. Men også fra rettshjelpere, ansatte i foreninger, forbruker- og interesseorganisasjoner, forsikringsselskaper mv. kommer det i økende grad alternative tilbud i markedet. Mange av sakene gjelder enkel rådgivning som neppe representerer noe større salærbortfall av betydning for advokatene. Men man kan lett tenke seg at organisasjonene utvikler høy spesialkompetanse på sine områder som i fremtiden vil representere en reell trussel for advokaters markedsandel på disse områdene. Dette er en utvikling som synes å ha kommet lenger i utlandet enn det vi så langt har opplevd i Norge. I Sveits er nettopp advokatenes konkurransekraft overfor slike konkurrenter tillagt vekt i diskusjonen om en spesialistordning. Overfor en slik trussel vil en spesialistordning åpenbart kunne være et vesentlig instrument for advokatenes konkurransekraft også i Norge Konkurransen mellom advokater 18

19 I diskusjonene om innføring av en spesialistordning i 1992 ble effekten på konkurransen mellom advokater tillagt stor vekt. Dette er problemstillinger som er like viktige i dag, selv om utviklingen har endret forutsetningene noe. Som tidligere nevnt har advokater de senere årene sluttet seg sammen til stadig større enheter. Størrelsen på gjennomsnittsfirmaet har økt, og enmannsfirmaene blir stadig færre. Likevel er det økningen i de største firmaene som er mest påfallende. Nesten hver tredje advokat eller advokatfullmektig er i dag ansatt i et av de 25 største firmaene. Innføringen av en spesialistordning er neppe av særlig betydning for konkurransekraften for de største advokatfirmaene. Disse firmaene har allerede et omfattende program for intern utdanning av spesialister. Det er ikke sikkert at de store firmaene vil finne det nødvendig å skaffe seg autoriserte spesialister i tillegg. Når de største advokatfirmaene tiltrekker seg de største og mest attraktive klientene, er det bl.a. fordi klientene her føler trygghet for at det uansett finnes tilstrekkelig kompetanse på de aktuelle områdene. For de små og mellomstore advokatfirmaene vil imidlertid en spesialistordning kunne synliggjøre at også advokater utenfor de store firmaene kan inneha høy kompetanse. De vil kanskje kunne tilby lavere pris og ha fordelen av bedre geografisk nærhet til klienten. En spesialistordning kan derfor være med å øke konkurransekraften for små og mellomstore advokatfirmaer. Dette forutsetter at det i tilfelle åpnes for spesialiteter som ikke bare forbrukere, men også næringsdrivende etterspør. Det vil kunne bli en utfordring for noen av spesialistene å få stort nok tilfang på saker innen sin spesialitet. En viss oppdragsmengde på spesialistområdet er nødvendig for å kunne tjene inn kostnaden til spesialiseringen og for å opprettholde kompetansen og effektiviteten. Muligheten for å få stort nok tilfang på saker er i utgangspunktet større i tett befolkede strøk. Man skulle derfor tro at det ikke vil være grunnlag for like stor andel av spesialister i de mer grisgrendte strøk som i byene. På den annen side vil noen nettopp kunne se spesialisering som en mulighet til å kunne livnære seg i distriktene gjennom effektiv markedsføring av sin spesielle kompetanse. I mange forhold har ikke lenger geografisk nærhet til klienten like stor betydning nå som før. Dette er en kjent problemstilling også for eksempel i Tyskland, hvor det likevel ser ut til å være en relativt stor andel av spesialister også utenfor byene. Selv om det er nødvendig at spesialistene får et tilstrekkelig antall saker innen sitt spesialområde, vil de fleste også ønske å ha andre typer saker, både for å ha flere ben å stå på og for ikke å miste kontakten 19

20 med andre deler av jussen. Enkelte har gitt uttrykk for frykt for at spesialisttittelen vil virke ekskluderende i forhold til andre saksområder. Som det fremgår av fremstillingen under pkt. 4 ovenfor, finnes det spor av en slik holdning blant franske advokater. I hvilken grad dette ville bli et reelt problem i Norge, er vanskelig å forutsi og beror bl.a. på hvordan en ordning blir markedsført. I diskusjonene om innføringen av spesialistordning i Sveits, har det vært argumentert for at ordningen må utformes slik at den spesielt er til fordel for de unge advokatene, som gjør det enklere for denne gruppen å komme inn på markedet. Kravene til praksis har derfor vært satt relativt lavt. De fleste vil være enige om at en spesialist, ved siden av teoretisk god utdanning, også må ha en viss praktisk erfaring. Dette leder til at de helt ferske advokater uansett ikke vil kunne bli spesialister før det har gått noen år. Ut over dette er det vanskelig å se at en spesialistordning vil virke konkurransevridende i forhold til advokatenes alder og ansiennitet. Dette utvalget har ikke lagt spesiell vekt på at ordningen skal favorisere noen bestemt gruppe Advokaters markedsføring Advokaters markedsføring vil bli drøftet nedenfor under presentasjonen av den konkrete ordningen. Den markedsmessige effekten av tittelen vil uansett bli svært avhengig av hvor kjent ordningen blir. Dersom spesialisttittelen får like stor gjenomslagskraft som høyesterettsadvokat hadde, vil den markedsmessige betydningen trolig være stor. Hvis tittelen ikke blir særlig kjent, vil den kunne drukne i allmennpraktikernes opplisting av sine arbeidsområder. Dette er en av grunnene til at den markedsmessige effekten av en spesialistordning er vanskelig å forutsi. Reglene om god advokatskikk tillater advokater å fremheve én eller flere grener som advokaten mener å ha spesiell innsikt og erfaring i. Det vil neppe være aktuelt å gjøre noen endringer i dette i forbindelse med en eventuell innføring av en spesialistordning. 5.5 Ressurskrevende ordning? Under tidligere utredninger om spesialistordninger har det vært understreket at gjennomføringen vil bli meget ressurskrevende og vil kreve et stort løft både administrativt og økonomisk. Utvalget antar at dette har endret seg i løpet av de siste 10 årene hvor Advokatforeningen gjennom kravet til obligatorisk etterutdanning og samarbeidet i JUS har økt utdanningstilbudet betydelig. Det vises til fremstillingen om dette under punkt 6. Utvalget har lagt til grunn at det vesentligste av kostnadene med ordningen vil måtte finansieres av spesialistene selv. Det bør ikke forutsettes at 20