Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

Save this PDF as:
 WORD  PNG  TXT  JPG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd"

Transkript

1 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

2 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

3 Minuspoeng Klassen satt musestille. Tretti hoder ved tretti pulter under lampene som hang høyt der oppe over dem. Lampene lignet store ståltrakter. Murveggene var malt i lys beige, fargen gikk umerkelig over i hvitt oppe i den buede avslutningen mot taket. De høye vinduene sto tett i tett, som i et drivhus. Kodak kunne se vinden rive i de høye, spinkle furuene som klorte seg fast i berget utenfor skoleplassen. Det drysset barnåler overalt nå, de blandet seg med vissent løv, kongler og skitt. Barnålene kilte seg inn i alle sprekker og drev vaktmesteren til vanvidd. Kodak tenkte at selv om vaktmesteren klaget på mye rart, hadde han det ikke så verst, der han fikk lov til å jobbe i fred utendørs. Lukten fra skogen sivet av og til inn i klasserommet når vinduene sto åpne, slik de gjorde i dag. Den hengslete, litt lute kroppen svingte taktfast som en pendel, det sto ei sky av jord og støv rundt ham der han feide og feide, helt til han var kommet til enden av gjerdet. Skrapingen fra de stive stråene i kosten mot det ru betongdekket var beroligende, nesten søvndyssende, og Kodak glemte hele prøven. I stedet betraktet han aktiviteten der ute med nysgjerrig interesse. Vaktmesteren bøyde seg og slengte en kvist tilbake over piggtrådkveilene på toppen av 23 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

4 FLUKTEN gjerdet. Han var i konstant krig med naturen for å holde skoleplassen kjemisk rein. En kvist til. Så kneppet han opp jakka, han var vel blitt varm, og feide det siste hjørnet. Der satte han kosten fra seg og gikk av gårde. Kodak fulgte ham til han var forsvunnet rundt hjørnet, så lot han blikket falle på de mekaniske armene som var montert under hvert av vinduene. Som skjeletter med nakne albuer av stål holdt de vinduene som skjold, klare til, på et sekunds varsel, å dra vinduene tett inntil karmen og slik stenge klasserommet hermetisk hvis et skybrudd kom og alarmen gikk. Veileder Grif satt konsentrert ved kateteret, flyttet blikket utrettelig fra pult til pult. Han hadde kjemmet håret sitt glatt bakover. Det grove ansiktet lå i alvorlige folder. Kodak kunne ikke huske sist han hadde sett ham smile. Bak veileder Grif, på veggen, hang en tre meter bred, blank skjerm, ei lystavle. Lystavla var koblet direkte til Sys, og Grif kunne styre den fra kateteret. Til høyre for skjermen hang et malt portrett av Første frie leder, tykke penselstrøk av oljemaling fikk hele ansiktet hennes til å glinse. Hun var iført blå blazer, hadde mørkebrunt, pent stelt kort hår, og smale briller. På jakkeslaget satt en enkel brosje. Hvorfor måtte de sitte her og bli beglodd av dette mennesket? Hva hadde hun med å smile til dem, hva visste vel hun om det de tenkte på? Hva visste hun om Jors ønske om å lage film, som moren gjorde? Kodak vippet hodet så vidt mot Jor, mot venninna si. Han studerte profilen hennes, der hun satt på pulten foran til venstre. De var kanskje bestevenner. Han tenkte at dersom hun hadde hatt briller, ville de lange øyenvippene ha stanget mot glasset hver gang hun blunket. Han så på maleriet igjen. Første frie leder hadde heldigvis ingen anelse om at han satt her og tenkte slike ting. Livni 24 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

5 25 MINUSPOENG der borte kunne vel like gjerne sitte og planlegge attentat, langt inne i det pliktoppfyllende, lyse hestehalehodet sitt. Nei, Kodak ønsket seg heller malerier av fugler som stakk nebbet ned i havet og spiddet fisk. Bilder av hjorter som skreik mot nattehimmelen. Sånne ting. Han hadde sett det i virkeligheten. Det tvilte han på at Første frie leder hadde, da ville hun ikke latt seg selv avbilde med det idiotiske smilet. Ok, nå måtte han få unna denne matteprøven, han hadde planlagt å gi streberne en kalddusj i dag. Alle rundt ham satt i dyp konsentrasjon. Den eneste lyden man kunne høre, var lyspennene over skjermene, som tretti skøyteløpere som øvde på piruetter og lange skjær. På den store skjermen fremst i rommet var alle navnene deres listet opp, med fortløpende resultater etter hvert som elevene ble ferdige med prøven. Sys holdt i tillegg oversikt over hvert minste lille avvik. Hver eneste ureglementerte bevegelse, alt som kunne tolkes som kontakt elevene imellom, fant veien opp på lystavla. Det tikket inn resultater som Sys registrerte, navn byttet plass på tavla etter som én og én gjorde seg ferdig med oppgavene. Sys var navnet på det allestedsnærværende nettverket de til enhver tid ble holdt under oppsyn av, hver time på døgnet, med unntak av når de sov på dormrommene sine. Selv ikke da var Kodak overbevist om at ikke Sys var til stede i rommet. På ett eller annet vis. Noen ganger tenkte Kodak at Sys minnet mer om en person enn et digitalt nettverk. Kanskje var det tonen, kanskje var det informasjonen Sys satt inne med. Kanskje var det magefølelsen. Øverst på lista tronet Majke og Livni. De to knivet om førsteplassen i alle fag og hadde vært venner siden de var små. Men noe hadde skjedd med Majke denne høsten. Før Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

6 FLUKTEN hadde hun vært så morsom, slengt med leppa og hatt den råeste latteren av alle. Jo da, hun hadde alltid strevd for å komme høyt på tavla, alltid skyndt seg for å bli ferdig med prøver før alle de andre. Men nå. Etter skolen. Og i dormen. Hun svarte ham som en kniv, selv når han bare spurte om helt ufarlige ting, tenkte Kodak. Og det var kanskje ikke så rart, for hvem ville vel gå strafferunder i årevis oppe i nord? Men Majkes stadige forsøk på å sverte de andre elevene for selv å få flere poeng, gjorde at hun mistet venner. Under kveldsmaten i går hadde Kodak hørt henne skryte av karakterene sine. Hun skulle vise dem alle, visstnok. Da de skulle gå til rommene sine ved leggetid, hadde han vekslet noen ord med Livni mens de gikk nedover korridoren, men hun hadde trukket på skuldrene over Majkes arroganse. Kodak hadde glemt skjermen sin på Grønt rom og hadde hastet tilbake dit da det bare var noen få minutter igjen til rosignalet gikk. Han hadde kommet over Majke stående utenfor husbestyrerens dør med en hvit lapp i hånda, som var halvveis stukket inn i brevsprekken i døra. Da hun fikk øye på ham, hadde hun lynraskt dratt lappen opp igjen og stappet den ned i lomma på skoleuniformen. Kodak hadde bestemt seg i samme øyeblikk som han hadde lukket døra til rommet sitt etter seg; han skulle gi Majke en real fight. Så hadde han lest til han stupte, og nesten forsovet seg. Nå satt han klar og ventet. Ennå hadde han ikke sendt inn svar på oppgavene. Men han hadde løst dem i hodet, alle. Der lyste den røde lampa ved navnet til Livni, hun hadde altså sendt inn alle svarene. Hun lå øverst nå. Men det var bare to poeng ned til andreplassen. Majke jobbet raskt, bevegelsene hennes minnet mest om ei spissmus, syntes Kodak. Han holdt øye med henne. 26 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

7 27 MINUSPOENG Sys blinket. Fem minutter igjen. Der trykket Majke på skjermen for siste gang og lente seg fornøyd tilbake på stolen. Hun kikket rundt seg, trolig for å se om noen hadde registrert hvem som nå hadde dagens beste resultat. Kodak begynte å taste inn svarene sine. For hvert svar rykket han en plass lenger opp på lista. Han hadde dårlig tid, hadde ventet litt for lenge, og et øyeblikk var han redd han ikke ville rekke det. Han tastet så fort han maktet. Der, bare én oppgave igjen. Sys talte sekunder nå. Tolv, elleve, ti, ni Kodak trykket på skjermen en siste gang. Og føyk helt til topps. Majke ble skjøvet ned til en andreplass. Han hadde gruset henne med ti poeng. Ganske god margin, tenkte han fornøyd. Majke satt vantro og gapte. Hun snudde seg sakte mot Kodak. Han strakte seg så lang han var og gjespet høyt. Sølv er tap, sa han lavt. Jor formet leppene til et lydløst «wow» har dagens beste resultat, konkluderte veileder Grif. Han reiste seg fra stolen. Et under i seg selv. Når han først reiste seg, skjedde det så langsomt at Kodak bestemt mente han hadde sett trær vokse raskere. Nå kom Grif gående ned mellom pultrekkene. Nærværet hans var avskrekkende, og Kodak bøyde seg unna idet Grif landet den spisse pekefingeren sin rett foran ham. Og hvorfor gjør du ikke dette hver gang, om jeg tør spørre? Jeg kan jo ikke bare ha det gøy, heller, sa Kodak. En svak humring gikk gjennom klasserommet. Majke glødet av harme, men gjorde nok alt hun kunne for å skjule det. Men Kodak visste hva den stramme overleppa betydde. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

8 FLUKTEN Sjekk håndflatene hans, veileder Grif, sa hun myndig. Men Grif overhørte anklagen hennes. I stedet gikk han bort til vinduene. Han sjekket den mekaniske armen under ett av vinduene og ga den en liten dult. Et lite hves kunne høres, omtrent som når man lukker et kjøleskap. Kom det regn denne ettermiddagen, ville ikke en dråpe nå inn i klasserommet. Må vel oljes, jeg får melde fra, mumlet Grif. Men Kodak har ikke fulgt med i hele høst, protesterte Majke. Han har aldri fulgt med. I naturfagtimene med veileder Utni har han ålt seg unna tusenvis av minuspoeng. Og jeg har aldri sett ham gjøre lekser. Han gjør dem vel på rommet sitt? Da er det vel ikke så lett å se ham, peip det fra noen bakerst i klasserommet. Sys brummet. Grif sukket og løftet hendene for å roe klassen. Han jukser! insisterte Majke. Kodak reiste seg så stolen falt i golvet med et brak. Han bykset mot Majke og skjøv hånda si opp i ansiktet hennes. Jukser jeg? Bevis det! Han freste mot henne. Armbåndet hans lyste opp, og ei lampe slo seg på ved pulten hans. På lystavla ved kateteret ble resultatlista skjøvet til side. Et nytt felt kom til syne minus 50 poeng. Hei, hva er det jeg får minus for? sa Kodak irritert, holdt begge håndflatene opp og viste dem fram så både Grif og klassen kunne se. Det er jo Majke som skal ha minus for å snakke, sa han sint og satte seg tilbake på plassen sin. Ikke lat som du ikke kjenner reglene, sa Grif resignert. Det er så grovt, lød det fra bakerste rad. Det var Varn. Der satt han, ikke sjelden med beina på pulten, og samlet 28 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

9 29 MINUSPOENG på minuspoeng. Han hadde kanskje de største føttene i Skandia. Så store var de at Grif til stadighet snublet i skotuppene hans når han gikk forbi pulten hans. Varn var det nærmeste man kunne komme en blodsbror, tenkte Kodak. En av de andre elevene, Tune, sukket oppgitt mens Sys registrerte ti nye minuspoeng, denne gangen til Varn. Ærlig talt. Kan vi ikke ha en eneste prøve uten dette, sa Tune og rettet på skjortekragen. Grif løftet en advarende pekefinger mot ham. Det var stille i et par sekunder. Hei. Hvorfor får ikke du minuspoeng? sa Kodak til Tune. Sys reagerte med å gi Kodak enda en reduksjon i poeng minus 10 poeng. Kodak raste nedover på resultatlista. Han slo ut med armene, appellerte til de andre elevenes rettferdighetssans. Det var ingen medfølelse å hente, ingen synlig, i det minste. Det var vel ingen som turte. Tune henvendte seg til veileder, Kodak. Du har forsøkt å kontakte medelever to ganger nå, sa Grif. På den store skjermen kunne alle følge med på hva som skjedde. Kodaks nummer var overstrødd med lovbrudd. Men med ett ble hele skjermen svart. Ei melding blinket midt på tavla. GIFTVARSEL: Lav luftkvalitet. En alarm gikk. Grif så oppgitt ut. Han gikk opp igjen til kateteret og sveipet pennen over lysbrettet sitt. Han trykket på sitt eget armbånd, alarmen stanset. Så ble han sittende og vente. Det suste i en ventil øverst i klasserommet. Rommet må evakueres. Alle stiller seg ved pulten, sa Grif myndig. Blikket hans søkte ned mot den bakerste pult- Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

10 FLUKTEN rekka, som om han lette etter bevis for noe. Grif holdt øye med klassen mens han kalte opp sentralen via armbåndet. Er dere sikre, sa han til personen i den andre enden. Grif lyttet, klødde seg i ansiktet. Ok, det er i orden. Jeg sender noen elever bort med en prøve, vi tar ingen sjanser, sa Grif og avsluttet samtalen. Han gjorde tegn til at alle måtte forlate rommet. Majke reiste seg borte i hjørnet og dro på seg jakka. Elevene pakket sakene sine raskt og forlot pultene. Vi fortsetter i morgen. Jeg trenger to som kan ta med en luftprøve til Stasjon 21, sa Grif, og ba Sys velge ut to tilfeldige elever. Klassen stimlet sammen ved døra, noen i engstelse over at de ennå ikke var blitt evakuert, andre med et håp om å bli trukket ut til en luftetur til stasjonen. Varn greip entusiastisk tak i Kodak og dro ham inntil veggen. Det blir sikkert oss, hvisket han. Kodaks nummer, deretter Varns, spratt opp på lystavla Kodak og Varn gikk rolig opp til veileder Grif for å avvente ordre. Dere blir trukket ut hver gang, sa Majke indignert og gikk bort til dem. Timen er over, og det kan være skadelig å være her inne. Kom dere ut nå, bjeffet Grif til de andre elevene. Han skjøv Majke mot døra. Det virket som hun hadde mer på hjertet, men Grif var tydeligvis ikke i humør til å høre mer på henne. Dere må få med dere nytt filter tilbake også. Vi er tomme, sa Grif. Han ba Kodak og Varn legge håndleddene sine over skjermen i kateteret. Dere har en time på dere. 30 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

11 MINUSPOENG Bare lever filteret til vaktmesteren og gå rett til dormen etterpå. Grif dro i en hendel og nappet en avlang beholder ut av ventilsystemet oppe på veggen. Luftprøven var forseglet. Han kom tilbake og la beholderen i Kodaks hånd. Må jeg gå med ham? sa Varn. Kodak stakk en hard negl inn i sida til kameraten så han hoppet høyt og krenget inn i Grif. Den ufrivillige kroppskontakten gjorde både Grif og Varn forlegne. Et øyeblikk syntes nesten Kodak de kunne se ut som far og sønn, selv om Varn var mørkhåret og brun i huden, og Grif med sine stålblå øyne og nesten pigmentløse øyenbryn kunne se ut som han kom fra KEF Reykjavik. Gå nå, før Sys trekker dere for uvilje i tjenesten. Alarmen har gått, vi kan alle være i fare, sa Grif strengt. Han skubbet dem begge ut av klasserommet. Så stengte han det. Livni og Jor gikk i følge nede i gangen, på vei ut mot skolegården. Varn og Kodak toget raskt forbi dem, la seg mot de store håndtakene og skjøv dørene opp. Da de nærmet seg trappene, tok de igjen Majke og Tune. Kjipt at du rota det til, da, ropte Majke etter Kodak. Og du het igjen? sa Kodak. Han la ei hånd på Varns skulder, sammen snudde de seg og glante mot Majke. Hvem er hun der? Det er hun i graden under, er det ikke? sa Kodak. Varn ristet på hodet. Det ringer ingen bjeller, sa han. 31 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

12 Stasjon 21 Hvordan gjør du det, egentlig? Får oss trukket ut hver gang? sa Kodak nysgjerrig til Varn. De sto ved porten inn til Stasjon 21 og ventet på å bli klarert. Turen dit fra skolen var ikke lang, den gikk gjennom skogholtet ved parkeringsplassen, under de store bjørketrærne. Det er enkelt, jeg har funnet en bakvei inn. Det er kompliserte passord, men jeg har en liten skjerm som står og surrer og leter. Kanskje jeg kan komme meg inn på servere i CPH Kastrup. Men jeg trenger et offisersarmbånd, tror jeg, sa Varn. Kodak kikket interessert på mens Varn viste ham skritt for skritt hvordan han hacket seg inn til første nivå i Sys. Dette er som å stå inne i et skattkammer, tenkte han. Du vet jo at armbåndet skrur seg av om du holder på-knappen inne i tre sekunder. Men holder du den inne i to minutter, restarter det seg selv i sikkerhetsmodus. Da får du et kommandovindu, som bare programmerere vanligvis har tilgang til. Og passordet var enkelt å knekke, sa han. I to minutter? Ja. Det skulle ikke forundre meg om man kan komme seg inn i Sys derfra også. 32 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

13 33 Hvordan har du funnet ut det? Hvordan kom du på å holde knappen inne i to minutter? Jeg hadde fått krampe i fingeren. Tja. Jeg bare gjorde det. Tenkte at det måtte være noe sånt. Får du aldri lyst til å finne ut av ting? Vel. En sjelden gang. Skal vi først skaffe oss litt mer tid her inne i stasjonen? sa Varn og knottet på armbåndet sitt. Han smilte lurt. Er du helt sikker på at det er så Kodak la med ett hånda på Varns arm. Jeg tror noen kommer. Det gikk flere sekunder. Det var ikke tegn til bevegelse noe sted. Ingen lyd. Varn stirret uforstående på Kodak. Så gikk ei dør opp i vaktbua. Den svarte, blanke bremmen var trukket så langt ned i ansiktet at de nesten ikke kunne se øynene til offiseren. Han hvilte hånda mot det svarte læret over pistolskjeftet. Det spraket i utmerkelser på den stålgrå uniformsjakka, og skuldrene var fylt med stjerner. Kaptein i militærpolitiet, tenkte Kodak, og holdt fram armbåndet sitt. Han kunne godt tilbringe litt tid i Stasjon 21 nå, slippe husbestyrer og protektors ørneblikk en liten time. Offiseren gikk rett mot dem, løftet Varns armbånd opp og skannet det. Det lyste grønt. Jaha? Fire timer? Så skannet han Kodaks armbånd, og de fikk gå. Kodak holdt hardt fast i armen til Varn, og dro ham med seg. Fire timer! Grif ga oss bare én time, sa Kodak og kikket seg over skuldra. Kapteinen hadde gått inn i bua igjen. Tja. Hva skal vi bruke all den tida til, da tro? sa Varn. Han hoppet opp og greip fatt i ei grein i et tre som sto langs veien. Se nå, Kodak. Så mange klarer ikke du. Varn heiste Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

14 FLUKTEN seg uanstrengt opp og ned ti ganger, helt opp til haka. Så slengte han det ene beinet over greina og kløv opp på den. Yohooo, her er det kjempeutsikt. Jeg ser helt bort til de privilegerte, jublet han. Kom ned, Varn, vi har ikke tid. Vi har fire timer, Kodak, det er en evighet. Ikke vær så treig! Kodak ga etter. Han hoppet opp og tok tak i greina ved siden av, tok femten kroppshevinger i raskt tempo, slapp seg ned igjen og heiv etter pusten. Hvor mange tok du igjen? ropte han opp til Varn. Åh, var det konkurranse, plutselig? Alltid, sa Kodak og løp av gårde. Varn hoppet ned og sprang etter ham. De gikk mot sentrum av stasjonen langs en rett, folketom gate. Husene hadde enkle, grå murfasader, med store, svarte vindusflater i. De fleste bygningene virket nyoppførte. De var så like, alle sammen. Foran det første huset på høyre hånd sto to soldater med rød beret. To schæfere sto ranke ved siden av dem. Det var militærpolitiet som var stasjonert her. Skandiahærens mest fryktede soldater. Bygget skinte i stål og glass, med svarte vinduer mot gata. Hundene ga fra seg en dyp, knurrende lyd idet Kodak og Varn gikk forbi. De sto spent i båndene, som om de når som helst kunne slite seg. De gikk i en stor bue rundt dyrene, og fortsatte videre langs fortauet på venstre side. Jeg hater de dyrene der, sa Varn. Ja. Og hundene deres er enda skumlere, sa Kodak. Noen ganske få steder sto det igjen gamle trehus, nesten brakkelignende, med forfalne inngangspartier. Kodak syntes han kunne skimte mennesker inne bak noen av 34 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

15 35 vinduene, men ingen var ute i gata. Ei dør gikk opp. En kvinne kom gående med en liten gutt ut fra et portrom. Hun hadde visst ikke regnet med å treffe på noen, for hun ristet bare på hodet og pekte mot soldatene, og før de rakk å si noe mer, var døra i porten slått igjen og kvinnen og gutten var borte. Over gatene hang det lystavler med beskjeder om å holde seg på rett side av loven. Av og til kunne de lese skarpe advarsler om hva som skjedde dersom loven ble brutt. Kodak leste høyt fra ei av tavlene. Har du sett noe mistenkelig? Meld fra til Sys. Den største bygningen i Stasjon 21 lå like ved festplassen. Skandiapalasset var ti etasjer høyt og hadde fire fløyer, stilt diagonalt mot hverandre. Hver stasjon i hele Skandia hadde lignende palasser, som huset den militære administrasjonen, de ulike seksjonskontorene, festsaler og kinosaler, der de viste opplysningsfilmer. I øverste etasje hadde også major Neru representasjonskontor. De kunne så vidt skimte togstasjonen, som lå bak bygningen. Over gata for Skandiapalasset lå en lavere kontorfløy. Institutt for toksikologi sto det på et skilt foran det lave bygget. Ved døra var flere kontorer listet opp under hverandre, med ringeklokker for hver avdeling: Avdeling for aerosikkerhet, Avdeling for botanikk, Avdeling for akvaforskning og nederst: Rapporteringskontor for uidentifiserte gjenstander. Hvor skal vi? Akva? spurte Varn. Aero, svarte Kodak. Han trykket inn knappen på ringeklokka og fikk beskjed om å holde armbåndet sitt foran en skjerm. Det summet i låsen, og døra åpnet seg. Bare vent her ute, sa Kodak. Varn satte seg på en benk og fisket opp skjermen sin. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

16 FLUKTEN Jeg kan se den spennende filmen «Slik holder du dormrommet ditt ryddig» en gang til, sa han. Det gikk en god stund. Men til slutt kom Kodak ut igjen med ei flat pakke i hånda. Nytt filter i boks. Det tok jammen sin tid, de stilte meg alle mulige slags spørsmål. Men nå er prøven levert. De finner vel ikke så mye annet enn luft? sa Kodak. Det er viktig med luft, da, sa Varn med alvorlig mine. Veldig viktig. Partikler, mine unge damer, partikler, mine unge herrer, sa Kodak med dyp bassrøst. Nei, det er mer sånn, sa Varn, og presset ansikts musklene sammen i et bulldogglignende uttrykk. Mine uuunge daaamør Varn lignet så på Grif at det nesten var skummelt. Haha, lo Kodak. De krysset festplassen. Det var nesten så Kodak kunne høre trommene fra nasjonaldagsfeiringen, da alle fra sektoren samlet seg for å hylle Første frie leder og det frie Skandia. Åh, som han elsket de trommene. Det var det nærmeste man kom musikk i det offisielle Skandia. Ikke siden han var liten hadde han hørt toner fra instrumenter. Nå føltes det bare som en drøm han ikke helt klarte å gjenfortelle. Detaljene var blitt for uklare. Kodak lot blikket gli over den store fasaden. Alle glassflatene var blendet, slik de alltid var. Satt det noen der inne akkurat nå? Fulgte dem med øynene? Kodak og Varn svingte inn i hovedavenyen. Langs ei brosteinslagt gågate lå det hus med høye fasader, og små bjørketrær var plantet i sementringer for hver tiende meter. Med ett ga armbåndet til Kodak fra seg en lyd. Det var en melding fra veileder Grif. 36 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

17 , Leve Skandia, Skaff i tillegg ny forsyning med Presta hos legen i Gate 54. Nederste hus. Rekvisisjon er sendt. Kjøp også med siste nummer av Fritt Skandia hvis dere får tak i det enheter er overført. Veileder Grif Oi. Et viktig oppdrag, sa Kodak. Må vi ikke bruke litt tid i butikkene, da? Når vi skal helt bort til Gate 54, sa Varn. Det var strengt vakthold utenfor de mest eksklusive forretningene. Kodak og Varn trasket oppover mot et bredt torg. Her møtte de flere folk. En far med et lite barn på armen nikket til dem. Sønnen kunne ikke være mer enn to tre år. Under skolealder i alle fall. Privilegerte, hvisket Varn. Et par offiserer gransket dem, men gjorde ikke noe forsøk på å stanse dem. Armbåndene til begge guttene lyste grønn aksess. Se, Kodak! I et stort vindu var det en splitter ny, blank bil. Søk om tillatelse nå, sto det på en lystavle i vinduet. Åh, jeg skulle gitt mye for den der, sukket Varn. Da må du først bli utvalgt. De var kommet til restaurantstrøket. Her var alle dørene påklebet gule vinkelmerker, man måtte ha sersjants grad eller høyere for å spise der. Forbi restaurantene lå en rekke med butikker, Kodak og Varn løp fra vindu til vindu. Kom og se på dette! Her har de masse elektronikk. Komponenter, kretskort, loddebolter, monteringskasser. Styringsenheter for alt du kan tenke deg, ropte Varn entusiastisk. I en annen butikk var det regnbeskyttelsesutstyr. I den Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

18 FLUKTEN neste klær. Over utstillingsvinduet sto det Skoleuniformer. Kodak lo. Alt var grått, grønt eller blått. Men en av vestene var strikket i rutemønster, grått og blått. Det hadde han ikke sett før. Han ville spørre om rekvisisjon av husbestyrer. Skoleuniformen begynte å bli for kort på ermene. Og denne var faktisk litt annerledes enn de grå eller grønne ensfargede plaggene de hadde nå. Kodak stilte seg opp og speilte seg i vinduet. Jeg har aldri vært i denne delen av stasjonen før, sa Varn. Ikke jeg heller, men så har jeg ikke bodd her så lenge som deg, sa Kodak. De svingte inn i en smalere gate. Den var krokete, og husene så gamle ut. Kanskje denne delen ble bygd før oppstanden? tenkte Kodak. De nærmet seg ytre mur. En husrekke lå helt inntil muren, asfalten var full av sprekker og hull. Flere av dørene og vinduene var murt igjen, men i noen av husene var det butikker eller små kontorer. Fotograf, leste Varn på et hus. Fritt Skandia, leste Kodak på et annet. Store skjermer lyste i vinduene. Her får vi sikkert kjøpt avisen til Grif, sa Varn og pekte på et oppslag i det ene vinduet: Journalist søkes. Kapteinsgrad eller høyere. Fy søren, så kjedelig det må være å jobbe her, sa Varn. Er det noe å skrive om herfra? Her skjer det jo ingenting. Alle nyheter blir konstruert i CPH Kastrup, sa Kodak. Mener du at det kanskje ikke er sant, alt sammen? sa Varn og lot som han var helt himmelfallen. Kodak lo. Han gikk nærmere og leste på en av skjermene: Nye lanterner ved alle dormer. Denne uken skiftes samtlige 38 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

19 39 nattlanterner ut ved Skandias dormer. De har fått ny design, er nå firkantet og lettere futuristisk. Mastene er røde, ellers er det ikke mye som skiller lanternene fra det man er vant til. Så fint. Nå kan de overvåke oss med futuristiske, firkantete lanterner og ikke tradisjonelle, runde, sa Kodak. De lanternene er skumle, sa Varn. Mhm. Det er som når du sitter på med noen gjennom en kontrollpost og du vet at alt er i orden. Men likevel føler du deg skyldig. Varn nikket og sjekket armbåndet. To timer igjen. Skal vi ikke få ordnet med de tablettene til Grif? Presta? Jo da, vi fikser det nå, sa Kodak. Tar du dem før trening? Tablettene? Nei, jeg tar dem ikke i det hele tatt. Jeg har bare gjemt dem under tunga og spytta dem ut i do, jeg er faktisk så god, sa Kodak hovent. Jeg òg, sa Varn og hostet litt. Du blir sløv i hodet av dem, sa Kodak. Major Neru vil vel at prestasjonene våre skal bli lagt merke til i hovedstaden, sa Varn. De var kommet til enden av gata nå. Denne delen av stasjonen lå langs indre mur, og herfra var det ikke langt til skogen, som vokste tett både på innsida og utsida av muren. Guttene kunne se bort til porten, der det så ut til å foregå et vaktskifte nå. Et stykke bortenfor, oppe i en åsside, bodde Jor og foreldrene i et stort hus. Kodak kunne nesten se husene herfra. Der bodde også Vir i klassen, og de andre privilegerte som hadde familier, samt andre høyerestående offiserer. Kodak kikket mot skogen. Han var der av og til, han hadde et depot der. Bare Varn visste om det. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

20 FLUKTEN Skal du dit i kveld? spurte Varn. Han hadde sett hvor Kodak hadde blikket sitt. Pling. Øverst på tavla med deg, sa Kodak. Du er ikke redd, da? Pøh, det er ikke giftig ved kysten. Det er ikke stråling i skogen. Det er propaganda, alt for å holde oss i ro her innenfor murene. Luftfilter bruker de bare for å gi inntrykk av at lufta er farlig. Du vet hvorfor sirenene og de røde lysene kommer hver gang det er meldt regn? For å passe på at vi aldri oppdager noe annet liv, aldri nærmer oss kysten. Det har du sagt tusen ganger. Kan du ikke bare spille det inn på armbåndet, så jeg har noe å sovne til. Det ville jo være idiotisk å kjøre så mye sikkerhet hvis det ikke var noe å beskytte oss mot. Jeg har vært på jakt på fjellet. Vi skjøt fugler og spiste dem. Jakt? Herregud, Kodak, ville fugler er giftige. Men jeg lever ennå. Og jeg skyter bedre enn Jor. Det skal noe til, sa Varn. Men jeg gjør det. I hvert fall under press, sa Kodak, plukket opp en stein og kastet den så hardt og høyt han kunne, til den suste over indre mur og traff en av lanternene så det sang. Ja da, vi vet du er god, sa Varn. Du knuser noe hver eneste dag. Ja. Men ikke god nok for dem, sa Kodak og pekte på en plakat på en husvegg. Det var bilde av Første frie leder og hennes generalførere, administrasjonsførere og velgjørere. Sammen utgjorde de Skandias regjering. De sto alle i giv akt ved muren, lanternene kastet et rødt lys over landskapet bak dem. «På vakt for Skandia», sto det under bildet. Jeg 40 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

21 41 blir ikke en av de ti utvalgte. Jeg har ikke tenkt å stå på vakt for Skandia uansett. Veileder Grif snakker hele tida om nye sjanser i nord, sa Varn. Jeg merker det til og med hos foreldrene til Jor, særlig faren. Han bryr seg, ikke sant. Men bare til et punkt. Vi er broilere, bare, sa Kodak. Han fant en ny stein ved fortauskanten. Altså, oppdrettskyllinger, fortsatte han. De har ikke noe liv, de bare fôres til de blir så feite at vi kan spise dem. Hva slags kyllingrett liker du best? spurte Varn. Ingen. Jeg hater kylling, sa Kodak. Han gliste, kastet vekk steinen og fant en enda rundere. Er det sant det de sier, at du rømte fra barnedormen i Stasjon 1? Folk sier at du bodde utenfor ytre mur og lurte militærpolitiet trill rundt et helt år, sa Varn. Det er sikkert bare dumme rykter, altså, skyndte han seg å legge til. Kodak strammet leppene. Han siktet omhyggelig. Sjekk nå, sa han. Steinen suste enda lenger enn den forrige, helt bort til toglinja. Det singlet i glass, Kodak hadde truffet et av signallysene. Varn kneip igjen nesa med to fingre: Tog til nordområdene er forsinket grunnet teknisk feil, peip det fra ham. Kanskje de må gå av midt i skogen, lo Kodak. Det er lenge siden jeg har vært med deg ut til depotet, sa Varn. Du var dritnervøs sist, sa Kodak, og rotet med skotuppen i et hull i asfalten for å finne enda en stein i riktig størrelse. Begynte han først å kaste, var det umulig å gi seg. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

22 FLUKTEN Særlig hvis han var ved sjøen, med de fine, flate steinene som spratt så lett og ubekymret av gårde på vannflaten. Haha. Og da jeg plumpa i det vannet, husker du det, og du trodde at beinet mitt skulle etse vekk, fortsatte Kodak. Han lo så han fikk vondt i kjeven. Vi stikker dit nå, sa Varn. Nja. Broren din slår meg helseløs, sa Kodak betenkt. Kanskje. Men ok. Bli med til depotet, da. Men da må vi ikke komme samtidig tilbake, i tilfelle Javar ser oss, sa han. Det er greit, sa Varn. Han gikk bort til et hus og leste på dørskiltet. Kodak gikk etter ham. Og så, til våren, når utvelgerne kommer, sa Kodak, og laget helikopterlyder med munnen og seilte med hånda gjennom lufta. Da gjemmer vi oss i depotet. Da skal vi leve der. Det er faktisk mulig. Så slipper vi å gå offisersskole sammen med Tune og Majke. Tune, han kommer de til å forgylle og sette på torget, sa Varn og gikk videre til neste hus. På en sokkel. Han stanset. Her er det. Kontoret til legen lå i et bitte lite hus med flassende maling, tett inntil indre mur. Det aller siste huset i gata. Kodak og Varn gikk inn gjennom døra, det plinget lystig i ei bjelle. De trampet inn i gangen, børstet av skoene på ei utslitt matte og kom inn i et avlangt rom, avdelt med en skranke. Det satt ingen bak skranken, men en lapp med ei pil tegnet med tusj, var teipet over glassvinduet. Pila pekte innover i huset. Det er visst bare å gå inn, sa Kodak. De skjøv opp neste dør og kom inn i et nytt rom. Dette måtte være legekontoret. Små flasker og glass med skrukork 42 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

23 sto tett i tett i smale hyller. Det minnet om et laboratorium. En bitte liten eldgammel kvinne i hvit frakk kom subbende ut gjennom ei dør med et lite vindu med hvitt glass. Veilederen deres sendte melding. Bare sett dere ned og vent så lenge, sa hun med pipestemme. Så forsvant hun gjennom døra igjen, den ble stående og svinge fram og tilbake. Hun må jo være over femti, hvisket Varn til Kodak. Hva gjør hun her da? Men Kodak svarte ikke, han var allerede i gang med å undersøke innholdet i flaskene. Han tok ut én etter én, ristet på dem, leste på etikettene. Det var fryktelig mye han ikke ante hva var, preparater og dråper med vanskelige navn sto side om side. Men ett navn visste han veldig godt hva betydde, og han håpte han ville rekke å finne det. Hva gjør du? hvisket Varn forskrekket. Du vet aldri hva du får bruk for, sa Kodak beroligende. Så hørte de subbingen nærme seg døra igjen. I samme øyeblikk så Kodak rett på flaskene han hadde lett etter. Han greip to av dem og dyttet dem ned i lomma. Det gikk i døra. Hadde hun sett noe? Kodak kastet seg ned på stolen ved siden av Varn. Den gamle legen var opptatt av innholdet i to små, brune poser hun bar på. Det klirret i glass. Dette kommer nok til å gjøre susen på idrettsbanen, tenker jeg, sa hun og lo hest. Tusen takk, sa Kodak, ansiktet hans kokte. Var det noe mer du trengte? spurte hun, og gransket ham nøye. 43 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

24 Protektor Livni strammet vaktbindet rundt venstre overarm så det satt ordentlig fast. Husbestyreren dro ut en skuff fra skrivebordet sitt, dro opp ei mappe og ga den til Livni. Det var lista over uregelmessigheter fra forrige uke. Livni bladde raskt igjennom den. Det var ikke mye å sette fingeren på. Kodak hadde to merknader. Begge gangene var han uteblitt fra middag uten klarering og blitt trukket femti poeng. Maks og Gunne har husarrest i to dager, informerte husbestyreren. De hadde oppholdt seg på rommet til Gunne, leste Livni. Så da måtte de spise kveldsmat på rommet i kveld. Hun måtte huske å melde fra til kjøkkenet. Og ja, fortsatte husbestyreren. Agd var ute da haglskuren kom lørdag. Han fikk motgift, men det var i siste liten. Så vi har hatt ham på helserommet til observasjon et par dager. For sikkerhets skyld. Livni gikk bort til vinduet og så ut mot porten. Nede på hovedveien dundret militære kjøretøyer forbi. Hun kunne se skyggen fra vakttårnet herfra, lang og smal. Sola var i ferd med å gå ned. Det høye gjerdet snørte seg rundt dormen som et svart nett. Vaktene der nede ved porten snakket med en person. Hun kjente ham igjen, det var Varn. Nå var han lovlig seint ute. 44 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

25 45 PROTEKTOR Hvordan blir været utover kvelden? spurte Livni. Ser greit ut akkurat nå, sa husbestyreren. Men det er giftvarsel for natta. Livni så Varn rekke hånda fram mot vakten for å bli registrert. Han var vel ferdig med oppdraget for veileder Grif i sentrum. Men hvorfor kom han ikke før nå? Og hvorfor kom han alene? Jeg foreslår at du kjører ut taket etter siste runde, så vi ikke får forsinkelser på grunn av regn i morgen tidlig, fortsatte husbestyreren. Gi meg armen din, så blir vi ferdige. Husbestyreren registrerte armbåndet hennes, og det lyste opp. Ny status. Protektor. Livni skyndte seg nedover gangen mot Grønt rom. Gjennom vinduene så hun Varn komme traskende over plassen. Støvlene var fulle av søle. Det var noe som ikke stemte. Hun løp ut i foajeen og fikk stanset ham. Husbestyreren burde helst ikke se de sølete støvlene. Skal du dra hele skogen med deg inn? mumlet hun lavt til ham, og kikket seg over skuldra. Du har vel ikke vært på ureglementert område? Vi skulle hente luftfilter for veileder Grif, husker du? Vi var klarert. Så det var veldig sølete i gatene? Litt, sa Varn og kremtet. Hvor er Kodak? Kommer han i tide? fortsatte Livni oppgitt. Hun hadde ingen bevis, hun hadde ingenting å rapportere, annet enn mistanke, og hun rapporterte aldri på mistanke alene. Ja da. Kodak kommer alltid tidsnok, sa Varn og sleit den ene støvelen av seg. Livni satte seg ned og la hånda på ankelen hans, men trakk den lynraskt til seg. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

26 FLUKTEN Du er jo klissvåt på sokkene. Hva tenker du på? Er du ikke redd for gift? hvisket hun skrekkslagen. Kodak sier at Jeg vet hva han sier, avbrøt hun. Hør. Jeg er protektor denne uka, det er antagelig gode nyheter for dere begge. Jeg løper og finner motgift til deg. Ikke gå noe sted. Motgiften befant seg på helserommet, ikke langt fra husbestyrerens kontor. Da hun passerte døra til Grønt rom, hørte hun husbestyreren gi beskjeder der inne, hun var allerede på vei ut. Livni bråsnudde. Ute i foajeen stønnet Varn og dro i den andre støvelen. Der smatt den av og gikk i veggen med et dunk. Ganske riktig, husbestyreren var i ferd med å få på seg jakka. Hun måtte holde henne igjen, i alle fall til Varn hadde fått av seg støvlene og fjernet dem. Unnskyld. Jeg kom bare til å tenke på noe, skulle jeg ha sendt noen bort til barnedormen med mer motgift, i tilfelle det skulle vise seg at flere er rammet av haglskuren? Jeg hørte fra føringsoffiserene der borte at de snart trengte flere forsyninger, sa hun til husbestyreren. Nei. Alt er tatt hånd om. Dessuten er kveldsmaten klar her nå. Jeg går hjem, så du blir alene med ansvaret. Husbestyreren gikk ut av Grønt rom og svingte ut mot foajeen. Varn, tenkte Livni. Han er der ute ennå. Nå blir det bråk. En av tiendegradselevene nappet Livni i skjorteermet og spurte om hun kunne hjelpe henne med historieleksene. Snart, jeg kommer snart tilbake til deg, lovte Livni. Så hastet hun ut i foajeen, der husbestyreren allerede var i gang med å forhøre Varn. Hun hadde oppdaget de sølete støvlene hans. Åh, det ble så komplisert, alltid, med 46 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

27 47 PROTEKTOR rapporter og avhør og mistenksomhet, når noe var utenom det vanlige. Husbestyreren så oppgitt ut, som alltid når hun måtte forholde seg til Varns oppfinnsomme forklaringer. Du må få i deg motgift med én gang. Protektor følger deg til helserommet. Og så melder du deg hos meg i morgen, sa husbestyreren. Så forsvant hun ut døra. Livni stakk hånda i lomma og dro opp motgiften. Hun la to tabletter i hånda til Varn. Skynd deg nå, svelg, sa hun. Jeg synes huden allerede ser rød ut. Varn tasset mot rommet sitt med store, våte sokkemerker etter seg. Og husk å legge sokkene til destruering, ropte hun etter ham. Livni gikk tilbake til Grønt rom. Alt så rolig ut. Nå var det hennes uke til å holde styr på dormen, der elevene fra de tre øverste gradene bodde. Det vil si de som ikke var privilegerte, som ikke bodde i familier. Altså de fleste. Hun tok et overblikk over rommet, som snart ville summe av liv. De eldste ville sitte innerst i en av sofagruppene og diskutere. De yngste ville spille spill eller delta i konkurranser. En reportasje fra Fritt Skandia ble vist på en skjerm, den handlet om Nordområdene. Det var bilder fra verksteder, produksjonshaller og åkre. Alle jobbet energisk, på samlebånd. Fortellerstemmen var alvorlig. Livni holdt armbåndet sitt foran døra inn til kjøkkenet. Det surret i en lås, og hun gikk inn svingdøra. Det var sterilt her inne etter middag, tomt, blankskurt. Synet av de store ståldørene til de mange skapene fikk det alltid til å gå et gys gjennom henne. Hun kunne ikke helt sette fingeren på hva det var. Men noen ganger drømte hun om kjøkkenet, at det Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

28 FLUKTEN lå levende barn inne bak ståldørene, og at mennesker i hvite klær med sprøyter i hendene åpnet og lukket dem. Som regel pleide drømmen å ende med at hun selv ble sperret inne. Hun skyndte seg over det blanke flisgolvet, åpnet kjøleskapet og hentet ut et brett med navnet sitt på. Hun satte det inn i ovnen og trykket inn en bryter. Når hun var protektor, foretrakk hun å spise kveldsmaten før de andre kom. Slik fikk hun større ro til å utøve pliktene sine. Mens maten ble varm, sjekket hun skjermen hun bar med seg i veska, for å forsikre seg om at alle elevene som bodde i dormen, var inne. Nå manglet det bare én, og han manglet jo stort sett alltid, konstaterte hun. Det sa pling i ovnen, Livni rettet på uniformen og dro brettet ut. Det var varmt, og hun måtte sette det fra seg noen sekunder på benken ved ovnen og blåse på fingertuppene. Hun fikk vente. Varm damp oste fra brettet. De små terningene som lå på den ene sida av fatet, hadde en farge som kunne minne om kylling, men var det garantert ikke. Maten besto mest av en uformelig, lysegrå masse, samt små, gule klatter og andre vasne bestanddeler som man kunne tro var grønnsaker hvis man hadde fantasien i orden. Livni satte det foran seg på den stålblanke disken i matluka ut til Grønt rom og blåste på det. Det luktet ingenting. Hun dro luka til side og konstaterte at det var begynt å komme elever. Ingen kunne få mer enn sin egen rasjon, og alt var merket tydelig med navn. Varn kom først bort. Livni skjøv et brett med mat til ham gjennom kjøkkenluka. Hvordan går det? spurte hun. Tror de har begynt å virke. Kjenner ingenting i beina, sa Varn og stakk en kyllingterning i munnen. Like etter ham 48 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

29 49 PROTEKTOR kom Javar, tvillingbroren hans. De lignet veldig på hverandre utseendemessig. Begge hadde svart, krøllete hår, stor nese og enda større føtter. Javar var ørlite grann høyere, og var en anelse bredere over skuldrene enn Varn. Men den største forskjellen på dem var egentlig humøret, tenkte Livni. Varn gikk alltid rundt med et stort glis rundt munnen, mens Javar så ut som han bar all verdens sorger på skuldrene. Javar fikk brettet sitt i luka og bar det med seg bort til et bord. Varn hang over disken med en gaffel ned i gytjen foran seg. Han slukte maten før Livni hadde rukket å begynne på sin. Er det noe ekstra mat der inne? sa han og pekte mot ovnsvinduet. Vil du ha litt av meg? sa Livni og skjøv brettet sitt over disken. Du er bare best, Livni. Varn skyflet halvparten av kylling terningene til Livni over på sin tallerken. Hvor har du vært så lenge? ropte Javar fra bordet sitt, mens Varn gaflet i seg Livnis mat. Varn begynte på forklaringen, men det var umulig å forstå hva han sa. Du snakker med mat i munnen, sa Livni tørt. Du vet luftprøven, sa Varn. Jo, men så lenge hadde dere vel ikke aksess? spurte Javar mistenksomt. Varn lot som han ikke hørte Javars spørsmål. I stedet skjøv han brettet fra seg og rapte høyt. Livni nikket i retning tralla ved siden av kjøkkendøra. Varn tok hintet og ryddet etter seg og gikk og satte seg ved bordet til Javar. Livni fulgte etter. Er det noen konkurranser i kveld? spurte Varn. Ikke i kveld, sa Livni. Hun måtte skrive værrapport. Men i morgen er det diskusjonsdueller, temaet blir hengt opp på oppslagstavla en time før. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

30 FLUKTEN Da blir vel temaet noe ultraspennende, som Er snø like giftig som vann? sa Varn med nasal stemme. Du høres ut som en Fritt Skandia-reporter, sa Javar tørt. Han skrapte brettet med gaffelen for å få opp de siste restene. Konkurransene i Grønt rom besto som regel av diskusjonsturneringer eller kunnskapskonkurranser med fine premier, eller bare reine privilegier, som gavekort til butikker i stasjonen, bedre mat, finere utstyr og møbler på dorm rommet, eller til og med studiereiser til andre regioner. Selvsagt aldri uten en føringsoffiser. Takk for tipset, det var et genialt tema, Varn, sa Livni. Hun puttet en kyllingterning i munnen og tygde langsomt. Så tuslet hun tilbake til kjøkkenet for å rydde. Jeg mente det ikke, jeg mente å foreslå Endringer i hilsereglementet for offiserer, ropte Varn gjennom luka. Livni stengte matserveringen for kvelden. Det var enda et par timer igjen til hun skulle i gang med kveldens siste inspeksjon, så hun gikk til de andre igjen. Hun satte seg ved et bord fullt av jenter fra tiende og ellevte grad. Det hvilte et alvor over det siste året, et alvor de yngre på den ene siden ikke ville forholde seg til, men samtidig følte seg tiltrukket av. Jentene fra tiende fulgte samtalen med store øyne. Selv om det bare var ett år mellom dem, virket de så uskyldige, syntes Livni. Det var Majke som førte ordet. Hun fortalte så alle satt helt på kanten av stolen, om turen hun hadde vunnet til OSL Gardermoen, hovedstaden i Vestregionen, og som hun hadde kommet tilbake fra i forrige uke. Føringsoffiseren hennes hadde vært løytnant Amon, major Nerus assistent. Var bare halvparten av historiene om Amon sanne, var det ille nok, tenkte Livni. 50 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

31 51 PROTEKTOR De fleste var ferdige med kveldsmaten nå, men ble sittende og prate. Jeg hørte at prosedyre 11 ble tatt i bruk mens du var der? skjøt Ryv inn, ei rødhåret jente i ellevte grad. Livni tenkte at hun like gjerne kunne gått i niende grad, hun så ut som ei lita jente fortsatt. Men hun var alltid full av humør og gode ideer. Det vil si, det var ikke alltid veilederne syntes de var så gode. Ja. Det var like utenfor OSL Gardermoen, så vi fikk med oss det meste, sa Majke. Livni tok en stor slurk vann. Hun hadde hørt slike historier før. Og de pleide ikke å være av det lystige slaget. Prosedyre 11 var en regelrett terminering. Som oftest ved skyting, men ville man være ekstra vulgær, lot man først ofrene lide seg gjennom en redselsfull avstraffelse i full offentlighet. Æsj, som dette smaker. Rensemaskinen må være i stykker, sa Livni og skjøv glasset fra seg. Hun reiste seg, gikk bort til kjøkkendøra med glasset og satte det på tralla. Det var i Stasjon 40, var det ikke? hørte hun Ryv spørre. Hva skjedde? spurte en tynn og forsiktig stemme. Det var Anie i tiende grad. Livni kom bort og stilte seg ved siden av henne. Elektrosjokk, svarte Majke. Det var ved Stasjon 40, ja, det er en av de største skolene. Mye større enn vår. Jeg har hørt at veileder Grif jobbet der en gang. Uansett, hele kroppen ristet, sa Majke. Anie og Viljin fra tiende grad grøsset og satte seg tettere sammen. Så du ansiktene deres? spurte Viljin. Øynene hennes var blanke. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

32 FLUKTEN Kan vi snakke om noe hyggelig? sa Livni. Men de andre elevene var blitt for nysgjerrige. Nå hadde Varn og Javar også kommet bort. Hvor stor styrke fikk de? spurte Anie. Hun bøyde seg unna med et skrekkslagent ansiktsuttrykk, som om det skulle komme noe farlig i hennes retning. Hun forventet antagelig et lite hyggelig svar. De fikk tredobbel dose. Det var tusen elever der. Oppmarsjert på skoleplassen, sa Majke ivrig. Og jeg fikk stå helt foran sammen med Amon. Ryv dro beina under seg og gjemte ansiktet i hendene. Hvordan gikk det med dem? stotret hun. En av dem ble kjørt bort, jeg aner ikke hvor. Den andre døde. Tredobbel dose er det nesten ingen som overlever, forklarte Majke. Det glødet av henne nå. Drøyt, sa Varn. Var hun død da de Majke nikket. Hva var lovbruddet? spurte Javar. Han snek til seg en gaffel med tre grå kyllingterninger som noen ikke hadde spist. Det så ut som han ikke brydde seg om at de var kalde. Bøker. Altså bøker fra mørketidene, understreket Majke. Flere av jentene i tiende gispet. De ba om det, da, sa Livni og skar en grimase. De fortsatte å snakke om hendelsene ved Stasjon 40 til klokka nærmet seg elleve. Da jaget Livni alle til rommene sine og stengte Grønt rom for kvelden. Det var på tide å ta den siste runden, og hun begynte med å sjekke at Agd hadde det bra, der han lå under et teppe på helserommet. Han våknet da hun kom inn. Hun så ingen forskjell på ham, han var like anemisk og tynn som han pleide å være. God natt, Agd, sa Livni og slokket lyset. 52 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

33 53 PROTEKTOR Tror du jeg overlever, Livni? Agds øyne lyste bekymret mot henne i mørket. Du kommer til å bli general. Og generaler dør ikke, de lever videre og spiser feite kyllinger i Reykjavik til de sprekker, sa hun, lukket døra og gikk opp trappene til niende- og tiendegradsfløyene. Hun likte å avslutte nede hos ellevte. Livni hadde vært protektor siden hun var ni. En protektor ble strengere dømt. Likevel, gjorde du det bra som protektor, var det en mulighet til å vise seg fram, overbevise alle om at du hadde en leder i deg. Ei dør sto på gløtt. Livni kremtet høyt utenfor. En lys lugg kom til syne i døråpningen. Ja? Livni stirret forbi ham og inn i rommet. Hvem har du på besøk, Rog? Det er bare meg. Snakker med deg selv igjen, da? sa Livni syrlig. Ikke Gutten kom helt ut i gangen, lukket døra etter seg og hvisket. Ikke rapporter oss, vær så snill. Kris savner bare broren sin. Det kan han gjøre på dagtid, i skolegården eller i Grønt rom. Du vet like godt som meg at det ikke er lov til å være flere på rommet. Og nå må jeg gi deg husarrest i morgen. Ikke vis deg i Grønt rom, ellers dobler jeg straffen din. Unnskyld. Du trenger ikke be om unnskyldning. Det du trenger, er å sende kameraten din ut. Ok. Unnskyld. Livni la armene i kors. Gutten smatt inn igjen, og sekundet etter kom kameraten ut. Han forsvant som ei pil nedover gangen på sokkelesten. Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd

34 FLUKTEN Alt ok så langt. Niende og tiende grad er på plass, sa Livni i mikrofonen på armbåndet. Hun var i ferd med å nå enden av gangen da en ny melding kom fra Sys. Livni berørte den lille skjermen på armbåndet er ennå ikke på rommet sitt. Sjekk status. Livni kvitterte. Det var fem minutter igjen til alle måtte være innlogget. Alltid Alltid Kodak. Hvis han ble borte på hennes vakt, og hun ikke lyktes i å oppdrive ham i tide, ville hun få problemer. Det ville påvirke framtida hennes. Livni fortet seg ned trappa til dormens første etasje, der ellevtegradsfløyen lå. Hun svingte rundt og gikk til enden av korridoren, til den siste døra, der nummeret hans sto i hvite bokstaver. Livni banket to ganger raskt etter hverandre og tre bank med lengre pause mellom. Signalet deres. Stille. Han var vel ikke ute ennå? Hun skulle til å be Sys om tillatelse til å låse seg inn, men bestemte seg for å vente litt til. Ingen likte å bli ransaket, Kodak aller minst. Hun gikk en runde til i etasjen, helt bort til Grønt rom, før hun kom tilbake og banket på igjen. Kodak? ropte hun. Var han ikke snart på plass, ventet det represalier. Fortellingen til Majke kvernet rundt i henne. Kodak ville aldri sette medelever i en slik skvis, det følte hun seg relativt trygg på. Likevel. Dette var ubehagelig tett opp mot fristen. Så hørte hun en dump lyd der inne fra, bak døra, så enda et brak, og endelig kom de, to raske og tre lange. Døra gikk opp, og der sto Kodak, blid, med den brune hårmanken til alle kanter. Livni smilte så vidt, men tok seg raskt i det. Hun så ham rett inn i øynene. 54 Pocket - Beta - Bok 1 - Flukten.indd