Sysselmannen på Svalbard Postboks Longyearbyen. Oslo/ Longyearbyen 1. oktober 2012

Transkript

1 Sysselmannen på Svalbard Postboks Longyearbyen Oslo/ Longyearbyen 1. oktober 2012 Høring av forslag til forvaltningsplan for Nordaust- Svalbard og Søraust- Svalbard naturreservater og forslag til endring i Forskrift om opprettelse av fuglereservater og større naturvernområder på Svalbard. Vi viser til Sysselmannens brev av og takker for anledning til avgi høringsuttalelse i denne viktige saken. Arbeidet med en ny forvaltningsplan for Øst Svalbard har fått mye oppmerksomhet fra mange hold. Mange innvendinger går på at det er gjort et dårlig forarbeid som kan få omfattende konsekvenser for mange interessenter. Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning har i utgangspunktet en nøytral holdning til behovet for en ny forvaltningsplan per se, men er bekymret over mulige konsekvenser av et strengere forvaltningsregime for forskere og studenter. Akademiet har fulgt utviklingen i denne saken over lengre tid og har uttrykt bekymring for at forarbeidet til forvaltningsplanen har vært faglig svakt. Vårt engasjement i saken er primært knyttet til sonering og restriksjoner på ferdsel som kan begrense muligheter for forskning og feltbasert undervisning. Akademiet skrev derfor til miljøvernministeren og foreslo at hans departement burde opprette en granskingsgruppe med god faglig kompetanse og med relevant erfaring som kunne foreta en nøytral kvalitetskontroll av forarbeidet til forvaltningsplanen. I svaret til Akademiet skriver miljøvernministeren at det ikke er behov for en uavhengig gransking, men at høringsrunden vil være en naturlig prosess der Akademiet kan presentere sine synspunkter. Innledningsvis vil vi gi honnør til Sysselmannen som har nedlagt et stort arbeid i en vanskelig sak med mange interessemotsetninger. Arbeidet har vært godt organisert, med innhenting av mye informasjon og med rapporter fra flere arbeidsgrupper. Dette materialet har blitt diskutert i en bredt sammensatt referansegruppe som har vært en viktig premissleverandør for utarbeidelsen av utkast til en ny forvaltningsplan for Øst Svalbard. Akademiet setter også stor pris på gode tilbakemeldinger når vi har henvendt oss til Sysselmannen med spørsmål og anmodninger om forklaring og utdyping. Denne høringsuttalelsen er delt i to hovedavsnitt. Den første delen tar for seg tverrgående temaer: 1: Kunnskapsbasert forvaltning og føre-var prinsippet, 2: Forskning og undervisning, 3: Fiske og seismikk. 1

2 Det andre hovedavsnittet adresserer utkastet til ny forvaltningsplan: 4: Kommentarer til brev fra DN til Sysselmannen av : Forslag til forskriftsendringer for Nordaust-Svalbard og Søraust-Svalbard naturreservater faglig gjennomgang og alternative høringsforslag, 5: Kommentarer til Sysselmannens høringsforslag til forskriftsendringer, Forslag til forskriftsendring for naturreservatene på Øst-Svalbard. 6: Kommentarer til prosessen rundt forslag til forvaltningsplan og forskrift vedrørende Øst-Svalbard 1. Kunnskapsbasert forvaltning og føre-var prinsippet. I brevet til Akademiet av skriver miljøvernministerens at naturforvaltningen på Svalbard skal bygge på den beste tilgjengelige kunnskap, men også at føre-var prinsippet skal tillegges vekt. Statsråden skriver at han er oppmerksom på at det er delte meninger om hvor strengt ferdsel og annen aktivitet skal reguleres. På spørsmål fra Stortinget/ Morten Høglund svarer miljøvernministeren at utarbeidelsen av utkast til ny forvaltningsplan har vært en svært inkluderende prosess og uttaler at uenighet og usikkerhet gjør ikke føre-var prinsippet mindre viktig, men understreker snarere behovet for å anvende dette prinsippet der man ikke har sikker kunnskap. Dokumenter som er tilgjengelige i denne saken avslører at det hersker stor uenighet om hva føre-var prinsippet innebærer. Norsk Polarinstitutt er en viktig premissleverandør i arbeidet med forvaltningsplanen, men det er delte oppfatninger innad i instituttet. Sysselmannens arbeidsgruppe for forskning og utdanning, som har vært ledet av en av Polarinstituttets dyktigste forskere, sier at man «er ikke kjent med at nåværende eller fremtidig forskningsaktivitet i Øst-Svalbard påvirkes negativt av annen lokal aktivitet i området slik den er i dag. Det at Øst-Svalbard er et naturreservat setter i seg selv en sterk regulering av ferdsel i området.» Dette rimer godt med hva Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) skriver. I rapport nr. 316 «Miljøeffekter av ferdsel og turisme i Arktis» vises det til at miljøeffektene av turisme har fått stor oppmerksomhet, men er «ganske ubetydelig.» NINA viser til en UNEP-undersøkelse fra 2007 som sier at kritikken mot menneskelige påvirkninger «ofte bunner i holdninger mer enn faktisk kunnskap..» NINA slår fast at «stadig er det vel slik at frykten for miljøeffektene er større enn den samla kunnskap om dem..» Også Direktoratet for Naturforvaltning (DN) sier seg enig i dette i et brev til Sysselmannen av : «Trolig kan dagens bruk opprettholdes, men dette bør vurderes konkret på bakgrunn av naturfaglige undersøkelser sammenholdt med oversikt over dagens bruk av området.» Akademiet har blant sine medlemmer et stort antall forskere som har reist mye rundt på Svalbard og som uttaler at terrengslitasjer har vært svært liten, at dyrelivet ikke ser ut til å reagere på forsiktige besøk og at ingen forskere er spesielt bekymret over negative effekter fra besøk. Så vidt vi vet er det ingen forskere som mener at det pr. i dag er noen akutt fare for at økologiske forhold kan skades som konsekvens av dagens menneskelige footprint på Svalbard. Konklusjonene er de samme: Frykten for miljøskade ved besøk er langt større enn virkelige skader. 2

3 Disse vurderingene står i kontrast til hva Polarinstituttets forvaltningsavdeling hevder. I referatet fra møtet i Sysselmannens referansegruppe den står det at NP ser det som hensiktsmessig å stenge større områder for å sikre disse både for dagens, men ikke minst fremtidige forskningsbehov Vi kjenner ikke i dag forskningens fremtidige behov NP fremholdt også at vi i et langvarig, for eksempel 50-års perspektiv, trenger å avsette store områder. Forvaltningsavdelingen hevder også at det ligger i mandatet å ha et langsiktig, 200 års perspektiv. Denne påstanden har ingen forankring i forskning og vi kan heller ikke se at det er intensjonen med forvaltningsplanen som har en tidshorisont på 10 år. Slike uttalelser bidrar til å skape usikkerhet om hva som er instituttets formelle holdninger i denne viktige saken. På grunn av Polarinstituttets divergerende uttalelser skapes det forvirring m.h.t. avveining mellom kunnskapsbasert forvaltning og føre-var prinsippet. Under møtet i referansegruppa anmerket Sysselmannen at føre-var prinsippet er forankret i Svalbardmiljøloven, men også at SMS vil ta det med seg videre at begrunnelsen er mangelfull og vil utdype denne. Etter lesing av tilgjengelige saksdokumenter, bl.a, referater fra møtene i referansegruppen, kan ikke Akademiet se at slik utdyping og avveining av kunnskapsbasert forvaltning mot føre-var prinsippet har skjedd. Derimot brukes delte meninger" som argument for å anvende føre-var-prinsippet. NINA skriver i sin sluttrapport fra forskningsprosjektet Miljøeffekter av ferdsel (NINA Rapport 785) at «Det bør være et ideal å komme mest mulig bort fra en føre-var - forvaltning og over til en kunnskapsbasert forvaltning. Forvaltningen trenger legitimitet og aksept for sine beslutninger; det forsterker behovet for faglig kunnskap som grunnlag for avgjørelser og prioriteringer.» Akademiet støtter et slikt syn fullt ut. Konklusjon og anbefaling: Det er viktig at forvaltningen har et bevisst forhold til hvordan kunnskap balanseres mot føre-var prinsippet. Dersom en usaklig og ubegrunnet anvendelse av føre-var prinsippet legges til grunn for en ny forvaltningsplan kan det få omfattende negative konsekvenser, ikke bare for forskning og feltundervisning i regi av universiteter og høyskoler og andre institusjoner, men også for andre interessenter. Etter Akademiets syn er det bedre og mer realistisk å satse på kunnskapsbasert forvaltning og å anvende føre-var prinsippet med nøkternhet. Hvis man mener at kunnskap mangler bør tiltak iverksettes for å bøte på det, ref. NINA-rapporten over. Det bør ikke innføres langsiktige eller permanente ordninger før en har innhentet bedre kunnskap og iverksatt mer systematisk og målrettet overvåking av miljøparametre. Dette ikke minst fordi høringsutkastet til ny forvaltningsplan har en begrenset tidshorisont med sikte på oppgradering etter 10 år. Dersom overvåking og nye forskningsdata skulle vise at det likevel er nødvendig med et strengere forvaltningsregime kan man eventuelt innføre det etter den første 10-års perioden. 2. Forskning og undervisning. I et brev av som svar på en henvendelse fra Akademiet viser Sysselmannen til oppdragsbrevet fra MD av hvor studier av hvordan arter og økosystemer responderer på klimaendringer, langtransporterte forurensing og andre storskala miljøenringer" gis prioritet. Underveis i prosessen har slike studier vært omtalt som "forvaltningsrelevant forskning" og fremhevet som særlig viktig. Det er uklart for oss hvilke konsekvenser slike definisjoner og begreper kan medføre for annen forskning, dvs. forskning i regi av universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner, feltbasert hovedfags- og doktorgradsarbeid samt undervisning og faglige ekskursjoner i felt. Både MD og 3

4 Sysselmannen har vist til at de nye reglene skal sikre en forvaltning i samsvar med IUCN sine retningslinjer for forvaltning av naturreservater. IUCNs Category 1a, Strict Nature Reserve angir at et av formålene er: To secure examples of the natural environment for scientific studies, environmental monitoring and education IUCNs «examples of the natural environment» kan etter vårt skjønn ikke begrenses av MDs prioriteringer. Under referansegruppens møte påpekte både UNIS og Forskningsrådet at det ikke bør skilles på typer av forskning i forvaltningsplanen. Det er viktig å ikke gi uttrykk for at noen typer forskning er viktigere enn andre. Grunnforskningen (den frie forskningen) er kanskje den som på sikt gir mest kunnskap og er mest langsiktig. Svalbard Science Forum framholdt også at det er viktig å ikke definere forskningsbehov i planen, men å formulere det slik at den tar høyde for nye, fremtidige problemstillinger og behov. Sysselmannens arbeidsgruppe for forskning uttalte seg om utdanningens plass på Svalbard: «I følge UNIS sin formålsparagraf skal UNIS drive forskning og tilby utdanning basert på fortrinn gitt av å være lokalisert i Høy-Arktis (Svalbard). All aktivitet ved UNIS er feltbasert med Svalbard selv, havområdene rundt og atmosfæren over som laboratorier. Mange av programmene med feltarbeid i disse avsidesliggende områdene på Svalbard er kurs på master og PhD-nivå. Videre gjennomfører andre institusjoner, for eksempel Norsk Polarinstitutt og SINTEF, viktige undervisningsaktiviteter i disse områdene, mens ekspedisjonscruiseturister blir introdusert for utfordringene de arktiske regionene står overfor. Undervisningsaktiviteter har generelt et lite fotavtrykk og må gjennomføres innenfor regelverket som gjelder for naturreservatene i området. Konflikter mellom forskningsaktiviteter, naturverdier og slike undervisningsaktiviteter er ikke forventet. Det er viktig at en forvaltningsplan for Øst- Svalbard ivaretar utdanningens behov for felt- og forskningsbasert virksomhet også i fortsettelsen.» Konklusjon og anbefaling. Akademiet er enig i analysene av og premissene for feltbasert forskning og undervisning nevnt over. Men aksept og anerkjennelse av dette kommer ikke klart til uttrykk i forslaget til ny forvaltningsplan. MD og Sysselmannen har gjentatte ganger presisert at IUCNs retningslinjer for naturreservater, med bl.a. generell omtale av forskning og undervisning, må være normen også for forvaltningen av Øst Svalbard. Akademiet foreslår derfor at forskning samt undervisning slik det er beskrevet og presisert bl.a. av UNIS, Forskningsrådet og Svalbard Science Forum og av arbeidsgruppen for forskning, synliggjøres bedre i en ny forvaltningsplan og gjerne med henvisning til IUCNs retningslinjer. 3. Fiske og seismikk. Akademiet henvendte seg nylig til Sysselmannen med forespørsel om hvordan fiskeaktiviteter innen reservatgrensene (Hinlopen) og om seismiske undersøkelser innenfor eller meget nær reservatgrensene (rundt Kong Karls land, utenfor Kvitøya og ved Nordaustlandet) er forenlig med bestemmelsene for naturreservatene. Sysselmannen opplyser at seismisk aktivitet innenfor verneområdene er forbudt og at bare rekefiske på større dyp enn 100 meter kan tillates innenfor naturreservatene. Vi viser derfor til sysselmannens arbeidsgruppe for forskning som bl.a. skriver: «Tråleaktiviteter som påvirker naturlige bunndyrssamfunn er også uønsket» og at «Når det gjelder studier av bunnfauna og oceanografiske undersøkelser (bruk av rigger) så er områdene i Heleysundet og deler av Storfjorden og Hinlopen av vitenskapelig interesse.» 4

5 Uansett om fiskevirksomheter er lovlige eller ikke vil vi anse all tråling og annet fiske i Hinlopen som meget uheldig med mulige vidtrekkende konsekvenser for sjøfugl, sel, hvalross og hval. Mange undersøkelser har vist at overfiske kan få store konsekvenser for sjøfuglbestander. Hinlopen har flere store sjøfuglkolonier og Hinlopen har også vist seg å være et viktig område for storhval som blåhval og finnhval. Det er også gjort noen få observasjoner av Grønlandshval i dette området i de senere år en meget utsatt og sårbar art. Konklusjon og anbefaling. Akademiet mener at alt fiske innenfor reservatgrensene (Hinlopen) er uforenlig med intensjoner og forvaltningsregler for naturreservater i henhold til IUCNs retningslinjer og bør totalforbys. 4. Kommentarer til brev fra DN til Sysselmannen av : Forslag til forskriftsendringer for Nordaust-Svalbard og Søraust-Svalbard naturreservater faglig gjennomgang og alternative høringsforslag. Det som følger er kommentarer til utvalgte avsnitt i DNs brev. Det er ønskelig å samordne regelverket for verneområdene på Svalbard med tilsvarende regelverk på fastlandet. Det foreslås derfor at adgangen til å gi forskrifter som regulerer eller forbyr ferdselen i naturreservatene tilligger Direktoratet for naturforvaltning. Det foreslås videre at det fastsettes uttrykkelig at direktoratet også kan gjøre endringer i ferdselsreguleringer fastsatt i forskriften... Adgang til å gi forskrifter bør etter vårt skjønn (med forbehold om manglende innsikt i forvaltningens spilleregler) tilligge Sysselmannen. Han har oppgaver og fullmakter som ikke umiddelbart kan sammenliknes med forvaltningsregimer på fastlandet. Sysselmannen har også en stab med bred tverrfaglig kompetanse og erfaring som forvalter kryssende interesser hos mange brukere. Sysselmannen har nær kontakt med lokalsamfunnet, forskningsmiljøer og andre brukere og vet best hvor skoen trykker, «En forutsetning for etablering av et særskilt referanseområde i forskriften bør være at en i størst mulig grad har adgang til å hindre de påvirkninger som kan skade områdets verdi som referanseområde. All menneskelig aktivitet vil ha et potensial for å forringe verdien av et upåvirket område, i større eller mindre grad. I og med at intensjonen med sone A er å beskytte dette området særskilt av hensyn til dets verdi som referanseområde, vil direktoratet foreslå at ferdsel i sone A er søknadspliktig.» Kommentar. Akadmiet mener at DNs begrunnelser er dårlige og uten referanse til virkelighetens verden. DN ignorerer uttalelser fra Sysselmannens arbeidsgruppe for forskning og fra andre institusjoner/ forskere som har en mer nøktern og pragmatisk holding til mulige påvirkninger. DNs argumentasjon for søknadsplikt bærer preg av mistillit til de som besøker Svalbards natur. Kravet om søknadsplikt rimer heller ikke med DNs uttalelse under. «Etter det direktoratet kjenner til, synes dagens ferdsel i området ikke å medføre en påvirkning på naturmiljøet som er uforenlig med at området får status som referanseområde. Villmarksområdene på Svalbard brukes imidlertid i større grad enn tidligere, og det må forventes at det vil være ønske om å ta i bruk nye områder og at intensiteten i bruken av områdene vil øke... Trolig kan dagens bruk opprettholdes, men dette bør vurderes konkret på 5

6 bakgrunn av naturfaglige undersøkelser sammenholdt med oversikt over dagens bruk av området.» Dette er litt uklart. På den ene side mener DN at naturmiljøet ikke påvirkes av dagens ferdsel og at dagens bruk kan opprettholdes. På den annen side er DNs antagelse om mer intens bruk av Svalbards villmarksområder tatt ut av luften og uten faglig belegg. Dagens og framtidens forventede bruk nødvendiggjør ikke søknadsplikt. Sysselmannens forslag om meldeplikt er nøkternt og mer fornuftig. «Ferdsel fra et fåtall personer vil ikke nødvendigvis ha noen påvirkning som svekker områdets verdi. Det er den samlede belastningen i bruken som ofte vil være avgjørende. Hvor tålegrensen går for når naturmiljøet blir for påvirket med hensyn til verdien som referanseområde, kan være vanskelig å vurdere.» Nettopp fordi tilgjengelige forsknings- og overvåkingsdata gjør det vanskelig å vurdere konsekvenser av belastning og tålegrense bør nye forvaltningsregler primært tuftes på kunnskap og nøktern anvendelse av føre-var prinsippet. 5. Kommentarer til Sysselmannens høringsforslag til forskriftsendringer, Forslag til forskriftsendring for naturreservatene på Øst-Svalbard. Akademiets kommentarer er til utkastets kapitler Ad. pkt Forvaltningsmyndighet og forvaltningsplan: «Sysselmannen har laget forvaltningsplanen på oppdrag fra Miljøverndepartementet. For å hjemle forvaltningsplaner og forvaltningsmyndighet i verneforskriften, foreslår Sysselmannen å ta inn en egen bestemmelse om dette i forskriften. Som følge av de endringer som nå foreslås vil det være behov for presisering av Sysselmannens adgang og myndighet til å utføre blant annet oppsyn og tilsyn. Dette vil gjelde likt for de ulike vernekategoriene, og være samme system som for de nyere verneforskriftene for Svalbard fra 2000-tallet. At vernebestemmelsene sorterer under Miljøverndepartementet foreslås opphevet, da dette ikke lenger anses som en tidsriktig beskrivelse av de rettslige forhold. Overordnet myndighet for forskriften er uansett Miljøverndepartementet.» Akademiet tolker dette som at forvaltningsmyndigheten skal ligge under Sysselmannen. Vi er enig i det, ikke minst og som nevnt over, fordi Sysselmannen har oppgaver og fullmakter som er forskjellige fra forvaltningsregimer på fastlandet, fordi hans stab forvalter kryssende interesser hos mange brukere og fordi staben har den tverrfaglige kompetansen og erfaringen som kreves for god forvaltning. Sysselmannen har nær kontakt med lokalsamfunnet, forskningsmiljøer og andre brukere og vet best hvor skoen trykker, Ad. pkt. 1.4 Referanseområde for forskning (sone A) «Sysselmannen mener at den lokale påvirkningen i de utpekte referanseområdene for forskning (sone A) i dag er svært lav, områdene er svært lite besøkt, og er tilnærmet uberørt av nyere tids inngrep og installasjoner. Forvaltningen av verneområdene skal være kunnskapsbasert, og ivareta områdenes referanseverdi for dagens og fremtidens klima- og miljøforskning.» 6

7 Referanseområder for forskning og nye steder med ferdselsforbud har vært et meget kontroversielt tema under forarbeidet med ny forvaltningsplan. Sysselmannen har stilt noen sentrale spørsmål m.h.t. referanseområder og ferdselsforbud: Hvilke områder skal være referanseområder? Hvor store skal de være? Hva kan foregå uten at referanseverdien reduseres? Kan referanseområdene plasseres med minst mulig konflikt med øvrige brukerinteresser? I oppdragsbrevet til Sysselmannen fra MD står det at sonering av reservatene på Øst- Svalbard med ulik grad av restriksjoner på ferdsel og annen aktivitet må baseres på kartlegging av sårbarhet, verneverdi og verdi som referanseområde for ulike deler av reservatet. En ny forvaltningsplan skal ivareta verneformålet samtidig som en skal legge til rette for bruk som er forenelig med dette formålet. Soneringen skal også bidra til å ivareta og avveie ulike brukerinteresser. Under møtet i referansegruppens ble det sagt at SMS tar gjerne imot innspill både til eventuell avgrensing av referanseområdene, til retningslinjene og andre kommentarer gjennom hele arbeidet... Arbeidsgruppen for forskning bemerker at «det er uheldig at det ikke foreligger en klar definisjon av begrepet referanseområde for forskning. Det faktum at begrepet ikke er klart definert, og det at ulike grupper legger ulike betydninger i begrepet skaper grobunn for misforståelser. Arbeidsgruppa har kommet frem til følgende forslag til definisjon: Et referanseområde er et område som er mest mulig uberørt av lokal menneskelig aktivitet, og som derfor kan brukes til overvåkning av ulike parametere som skal fange opp konsekvenser av storskala prosesser; klimaendringer, forurensning eller nye og ukjente problemstillinger.» Sysselmannen opplyser at denne definisjonen er lagt til grunn i utkastet til nye forskrifter. Som nevnt over (under pkt. 1) mener arbeidsgruppen for forskning at Øst-Svalbards status som naturreservat allerede setter sterk begrensing på ferdsel og at det ikke er behov for strengere regler. Arbeidsgruppen nevner at Nordaustlandet og Edgeøya kan være viktige for studier av klima og forurensning og for nye og ukjente problemstillinger, men sier ikke noe som kan rettferdiggjøre forslaget om at halvparten av Nordaustlandet og to tredjedeler av Edgeøya skal bli referanseområder. Arbeidsgruppen foreslår i stedet at det «opprettes forskningsområder (aktivitetsområder/hotspots) hvor man prøver å rute det meste av den intensive forskningen. En av de fremste kandidatene til et slikt område er Rijpfjorden fordi det har pågått en del forskningsaktivitet (primært marint) over flere år i dette området. Det vil være ønskelig å regulere fjorden for alt annen aktivitet som forstyrrer naturmiljøet.» Norges Forskningsråd går heller ikke inn for store referanseområder, men mener det er behov for mindre, avgrensede områder rundt enkeltinstallasjoner (referat fra møte i Sysselmannens referansegruppe ) Andre forskere har foreslått målestasjon for klima på Tusenøyene, med ferdselsforbud i en viss avstand. For øvrig viser vi til referatet fra møtet i Sysselmannens referansegruppe der det står at DN merker seg uenigheten rundt definisjonen av referanseområder for forskning og sier at «kanskje kan disse områdene være mindre geografisk og ønsker innspill på dette.» Langsiktige målinger og undersøkelser av klimaendringer og langtransporterte forurensinger (dvs. storskala prosesser) kan til en viss grad rettferdiggjøre opprettelse av referanseområder. Spørsmålet er hvor store slike referanseområder skal være. Verken storskala klimaovervåking 7

8 (f.eks. ved breforskning) og studier av langtransporterte forurensinger påvirkes av beskjedne lokale besøk og landstigninger og rettferdiggjør ikke så store referanseområder som foreslått. Akademiet slutter seg derfor til en interessant vurdering fra Sysselmannens arbeidsgruppe for forskning: «Kong Karls land og Svenskøya er nøkkelområder for rekonstruksjon av isbredannelser i Barentshavets isdekke, en paleo-analog til det moderne isdekket i vest- Antarktis.» Kong Karls land synes å egne seg utmerket som referanseområde for forskning av flere grunner: Øygruppen har vært totalfredet med landstigningsforbud siden Øygruppen ligger forholdsvis isolert fra andre øyer og landmassiver på Svalbard, men kan nettopp på grunn av plasseringen være interessant m.h.t. studier f.eks. av langtransporterte forurensinger. For øvrig slutter Akademiet seg til anbefalingene fra arbeidsgruppen for forskning om et mer begrenset referanseområde i Rijpfjorden, evt. også mindre, avgrensede områder rundt enkeltinstallasjoner og målestasjon for klima på Tusenøyene med ferdselsforbud i en viss avstand, som foreslått av andre forskere og av Norges Forskningsråd. «Sysselmannen har derfor valgt å foreslå melde- og rapporteringsplikt for all ferdsel i sone A, i stedet for stenging av denne sonen. Vi er enig med Sysselmannen. Melde- og rapporteringsplikt er langt å foretrekke framfor DNs forslag om søknadsplikt. Akademiets konklusjon m.h.t. referanseområder, sone A, er: Forskning i regi av universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner, feltbasert hovedfags- og doktorgradsarbeid samt undervisning og faglige ekskursjoner i felt må ivaretas og synliggjøres i forskriften for sone A. Dersom Akademiets forslag tas til følge, at referanseområdene for forskning begrenses til Kong Karls Land, Rijpfjorden og utvalgte øyer og lokaliteter i Tusenøyane, må kartet for sone A tegnes om. Ad, pkt Tidsavgrenset ferdselsforbud (sone B) For å beskytte de store naturverdiene i et område som er svært viktig for sårbare rødlistearter og som har et rikt bakkehekkende fugleliv og stabile hvalrossliggeplasser, foreslår Sysselmannen å etablere to ferdselsforbud i hekketida (15. mai 15. august). De to områdene er: 1) Vestsiden av Lågøya og ut til 500 meter fra land, og med en landskapstilpasset grense mellom høydepunkt i øst.2) Tusenøyane, avgrenset av en tilsvarende sone 500 ut fra land rundt alle øyer og holmer, og et sammenhengende areal mellom disse og i rette linjer i ytterkant Referansegruppens møte i Longyearbyen diskuterte rapporten Vurdering av sårbarhet ved 31 av de mest besøkte stedene på Øst-Svalbard. Formålet med denne rapporten var bl.a. å vurdere behov for regulering av ferdsel, evt. landstigningsforbud på de mest brukte ilandstigningsstedene. Denne rapporten er utarbeidet på grunnlag av et oppsøkende tokt sommeren 2011 og har vært et viktig grunnlag for forvaltningsplanens forslag til ferdselsregime. Hovedkonklusjonen er klar: Gruppen som reiste rundt på Øst- Svalbard i regi av Sysselmannen fant ikke vesentlige skadevirkninger som følge av ferdsel i områdene. Når det er sagt vil Akademiet bemerke at prosjektgruppen som har utarbeidet denne rapporten mangler relevant faglig kompetanse idet den besto av seks personer fra Sysselmannens kontor og bare en forsker (botaniker.) Omtalen av stedene som er besøkt er begrenset til 2-3 setninger uten referanse til forskning og annen relevant dokumentasjon. Rapporten presenterer 8

9 vurderinger av konsekvenser for flora, fauna og kulturminner, men har ingen litteraturhenvisninger som kan underbygge og rettferdiggjøre slike vurderinger. Svakheten er ikke enestående: NINAs minirapport 347, Sårbarhetsvurderinger ved ilandstigningssteder på Øst-Svalbard har hovedvekt på botanikk, men meget overfladiske oppsummeringer av faunistiske enkeltlokaliteter som Svært stort mangfold av livsmiljø og mye fugl Norsk Polarinstitutts rapport Faunaregistreringer og sårbarhetsvurderinger i Nordaust- Svalbard og Søraust-Svalbard naturreservater er noe bedre, men også denne mangler forankring i forskning og langsiktig overvåking. Alle tre rapportene er så faglig svake at de ikke kan tillegges vekt for avgrensinger av ferdsel i en ny forvaltningsplan. Sysselmannens forslag til tidsavgrenset ferdselsforbud (sone B) henviser flere ganger til «stabile hvalrossliggeplasser», bl.a. på Lågøya: «Det foreslåtte området rommer den tredje mest brukte ilandstigningslokaliteten av reiselivet i perioden (Purchasneset). Hovedformålet med ilandstigningene på denne lokaliteten er å besøke den nevnte hvalrossliggeplassen.» DN foreslår også at hele Lågøya med tilliggende holmer og skjær og omkringliggende sjøområde omfattes av ferdselsforbud med begrunnelsen at hele Lågøya er en viktig biotop for fuglearter som er sårbare i hekketiden, og at Purchasneset er et viktig liggeområde for hvalross. Forslag om begrensing av ferdsel synes for en stor del å være basert på bekymring for forstyrrelse av hvalross på liggeplassen der ute. Men forskerne Lydersen og Kovacs ved Polarinstituttet har dokumentert at det ikke er konflikter eller problemer når mennesker besøker hvalrossens liggeplasser med forsiktighet. Akademiet vil anføre at selv om Lågøya kan være viktig for fuglelivet er ikke Purchasneset med sine røys- og steinformasjoner av betydning som krever landstigningsforbud. Stedsspesifikke retningslinjer er tilstrekkelig. Begrunnelsen for å inkludere Tusenøyane og mellomliggende sjøområder i sone B, er at «øyene ligger relativt tett, og har store, men spredte forekomster av arter som er vurdert som sårbare for ferdsel. Fragmentering av slike områder ved å tillate ferdsel inn til øyer uten betydelig forekomst av hekkefugl eller andre sårbare arter, er ikke tilrådelig i hekketiden i følge rapporten om sårbarhetsvurderinger av faunaen på Øst-Svalbard fra Norsk Polarinstitutt.» Forslaget om innskrenking av adgangen til Tusenøyane er ifølge UNIS basert på et litt diffust føre-var prinsipp og ikke-dokumenterte skadevirkninger (referansegruppens møte ) Rapporten Vurdering av sårbarhet ved 31 av de mest besøkte stedene på Øst-Svalbard og NINAs minirapport 347, Sårbarhetsvurderinger ved ilandstigningssteder på Øst-Svalbard har ingen konkrete data eller annen informasjon som tilsier at Tusenøyane er spesielt utsatte. Akademiet mener at det er viktig ikke å strekke vernetiltak utover hva kunnskap og rimelig forsiktighet/ føre-var tilsier. Stedsspesifikke retningslinjer og/ eller vern av utvalgte øyer og lokaliteter kan derfor være et fornuftig alternativ til avstenginger. Akademiet anbefaler at ferdselsforbud for Tusenøyane og Lågøya vurderes på nytt. Vern av Tusenøyane bør begrenses med innføring av stedsspesifikke retningslinjer og/ eller vern av utvalgte øyer og lokaliteter. Mesteparten av Lågøya kan gjerne vernes, men med unntak av Purchasneset som i stedet får stedsspesifikke retningslinjer for landstigning. Det vil bringe vernet på linje med andre områder som allerede har retningslinjer for ferdsel bl.a. av hensyn til kulturminner, for eksempel Virgohamna, Smeerenburg og Bjørneborg på Halvmåneøya. Dersom Akademiets forslag tas til følge må kartet for sone B tegnes om. 9

10 Ad. Pkt Stedsspesifikke retningslinjer (sone C) Sysselmannens forslag innebærer en plikt for reiselivsaktørene til å ha stedsspesifikke retningslinjer for definerte, særlig sårbare lokaliteter og til å ha et internkontrollsystem som skal dokumentere at de stedsspesifikke retningslinjene benyttes. Forslaget innebærer at reiselivsbedriftene som har organiserte turopplegg i naturreservatene pålegges å utarbeide stedsspesifikke retningslinjer som egnet til å fremme at aktiviteten etterlever regelverket (svalbardmiljøloven og verneforskriften) på den aktuelle lokaliteten. Akademiet antar at stedsspesifikke retningslinjer også bør gjelde for andre enn for reiselivsaktører, for eksempel forskere, lokalbefolkningen m.fl. Ad. Pkt Kong Karls land. Mandatet for utforming av forvaltningsplanen gir føringer om å ta inn det eksisterende ferdselsforbudet rundt Kong Karls Land (inntil 500 m fra land) inn i forskriften for verneområdene. Endringen gir en forenkling siden dette ferdselsforbudet i dag er hjemlet i en egen forskrift. Som nevnt over mener Akademiet at Kong Karls Land, sammen med Rijpfjorden og utvalgte deler av Tusenøyane, egner seg som referanseområde for forskning til erstatning for de foreslåtte store områdene på Nordautslandet og Edgeøya. Dersom vår anbefaling tas til følge bør verneforskriften for Kong Karls Land omskrives tilsvarende. Ad. Pkt. 1.8 Mulighet til å iverksette en sertifiseringsordning for reiselivet (og andre operatører) En god guide kan være den beste forsikringen for både etterlevelse av regelverket og en god opplevelse for turistene. Sysselmannen foreslår å utrede om en sertifiseringsordning for turoperatører, ekspedisjonsledere og guider på Øst-Svalbard er hensiktsmessig. En mulig ordning kan være at bare grupper som er ledet av minst en sertifisert guide kan besøke naturreservatene. Erfaringen viser at turister på Svalbard som ledes av erfarne og dyktige guider får god forståelse for den sårbare naturen, at de opptrer forsiktig og at de blir gode ambassadører for miljø- og kulturvern i Arktis. Men selv om de fleste guidene og ekspedisjonslederne er godt kvalifiserte, finnes det som i alle bransjer noen få som er uerfarne og udisplinerte. Sertifisering av guider er oftere regelen enn unntaket i mange andre deler av verden og bør også gjøres gjeldende for Svalbard. Guide-sertifisering kan også bidra til å dempe bekymringene for human footprints i på Svalbard. Akademiet mener derfor at en sertifiseringsordning bør komme på plass snarest mulig med grundig teoretisk og praktisk opplæring og ved at guide-aspiranter må arbeide som lærlinger i noen perioder før de avlegger eksamen og får autorisasjon. 10

11 6. Avslutningsvis: Akademiet ønsker å berømme Sysselmannen for godt arbeid gjennom prosessen rundt forslag til forvaltningsplan og forskrift vedrørende Øst-Svalbard. Prosessen har vært åpen og inkluderende og de som har engasjert seg deriblant mange av akademiets medlemmer sitter igjen med følelsen av å ha bli lyttet til. Når det er sagt vil Akademiet påpeke at omfanget av prosessen og måten denne har trukket ut på i tid er høyst kritikkverdig. Det blir et demokratisk problem at slike prosesser re-startes flere ganger og i dette tilfellet strekker seg over fem år. Selv de mest engasjerte interessenter vil etter hvert gå lei, dermed sitter forvaltningen igjen med en liten gruppe som "holder ut" og til syvende og sist får større innflytelse på sluttresultatet enn meningsmangfoldet skulle tilsi. Det er dessverre en kjensgjerning at dette i stor grad vil være forvaltningens egne folk, som jo er de eneste som har som hovedoppgave å følge prosessen. Akademiet har ingen ytterligere kommentarer til Sysselmannens høringsutkast. På vegne av Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning, Med vennlig hilsen, Willy Østreng President Kopi til Akademiets styre og medlemmer Adresse: Postboks 156, N-9171 Longyearbyen Telefon: (+47) Faks: (+47) E-post: post@unis.no Web: Organisasjonsnummer: