Vidar Sundstøl. Djevelens giftering. Kriminalroman. juritzen forlag

Transkript

1

2 Vidar Sundstøl Djevelens giftering Kriminalroman juritzen forlag

3 juritzen forlag as 2015, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion&Prose Fotogrunnlag: Andreiuc88 and Darkbird77 / Dreamstime.com and Shutterstock Images LLC Tilrettelagt for ebok av eboknorden, 2015 ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 PROLOG ET LANGSOMT TOG av kappekledde skikkelser dukker fram mellom furustammene. En lav mumling fra mange stemmer. Midt i flokken bærer fire stykker en plattform med et lite tak over. Den er festet til to lange stenger som de har lagt over skuldrene. En slags bærestol. Under taket står en trefigur av en mann med et høyt, spisst hodeplagg. Den lille myra er rammet inn av lyngrabber med spredte furuer på tre sider. På den fjerde kneiser en fjellknatt. De første solstrålene får furukronene der oppe til å lyse varmt, men nede på myra hersker fortsatt skyggene. En stemme roper noe, og de kappekledde begynner å ordne seg i en rekke. Helt fremst står den som ropte og fikk alle til å tie. Stemmen tilhørte en mann. Ellers avslører ikke de formløse kappene hvem som er mann og hvem som er kvinne. Hettene skjuler det meste av ansiktene. Idet de setter seg i bevegelse, begynner de å synge. Sangen høres ut som om den har oppstått akkurat her. At den er blitt til i myrjorden. I gråsteinsuren under fjellknatten. I det sildrende bekkevannet. Som om det er en sang som ikke kan synges andre steder. Hver av deltakerne holder hendene på skuldrene til den som går foran. Bortsett fra de fire som bærer trefiguren. De er ikke enkeltindivider lenger, men en større, mangeleddet organisme. Derfor skjer det ikke noe når en ringspenne som har holdt sammen kragen på en kappe, løsner og faller på bakken. Ingen roper opp. Ingen stopper og begynner å lete. Sangen bare fortsetter. Bevegelsen fortsetter. Mange føtter tråkker den vakre spennen med to dragehoder stadig lenger ned i jorden.

5 KAPITTEL 1 DEN RÅ LUKTEN av oppkastet jord var tydelig der han sto litt unna menneskene som hadde samlet seg rundt kisten til et siste farvel. Enkelte av dem hadde kastet granskende blikk på ham i kirken. Han var en ingen kunne huske å ha sett før. Men den døde ville ha kjent ham igjen, selv etter alle disse årene. Det følte han seg sikker på. O bli hos meg Prestens ensomme stemme virket som den kunne blåse bort med første vindpust. Mellom de mørkkledde kroppene ved graven begynte kisten å bevege seg nedover. Et sted sang en fugl fort og boblende som en fjellbekk. Det var den første norske fuglesangen han hadde hørt på mange år. Først da lyden av bildører begynte å høres fra parkeringsplassen, gikk han bort til de to som åpenbart var enken og sønnen. Han ventet med nedslått blikk mens noen etternølere kondolerte. Til slutt var det hans tur. Hun virket helt utslitt. «Jeg kan ikke huske å ha sett deg før.» «Max Fjellanger.» Det tok noen sekunder, så falt navnet på plass. «Å, men du er jo Knut ville ha likt dette. Hvis han kunne ha sett oss nå, mener jeg. Jeg heter Karoline Abrahamsen.» Så henvendte hun seg til sønnen. «Dette er en gammel kollega av pappa.» Max hilste på ham og kondolerte. «Vi var gode venner, men mistet kontakten da jeg sluttet i politiet.» «Flyttet ikke du til USA?» sa hun. «Jo.»

6 «Og nå var du tilfeldigvis i Norge?» sa sønnen. «Ja.» I virkeligheten hadde han reist ens ærend for å gå i begravelsen, men han tenkte det ville virke rart om han fortalte det. Det var tross alt nærmere tretti år siden han hadde hatt kontakt med Knut Abrahamsen. En annen gammel kollega, en han knapt var i stand til å huske, hadde skrevet en mail. Med en gang han leste at Knut var død, skjønte han at han måtte dra. Noe annet ville føles som et svik. Om ikke mot Knut, så mot noe i ham selv. Kanskje det lille som var igjen av ungdom i ham. Nå som det var over, følte han seg tom. Han angret ikke, men det var på tide å dra hjem igjen. Flyet til Tampa gikk allerede i morgen tidlig, og han kjente ingen i Skien. «Druknet han?» spurte han, enda han visste det. Faktisk var det det eneste han visste om Knuts liv de siste tretti årene at han druknet. Hun nikket, øynene plutselig fulle av fortvilelse. Sønnen grep henne forsiktig i armen, samtidig som han så på Fjellanger. Moren fjernet hånden hans. «Gå, du, jeg kommer snart.» Den unge mannen nølte, men et skarpt blikk fra moren fikk ham til å trekke seg motvillig unna. «Kjekk gutt,» sa Max. Hun smilte trist. «Og beskyttende, nå når pappa er borte. La oss gå litt, jeg orker ikke stå her mer.» De gikk langsomt vekk fra graven. Grusen knaste under føttene. Et stykke unna ruvet den mørke, grovt tilhugde bautaen som markerte Vidkun Quislings grav. Merkelig nok dominerte den hele Gjerpen kirkegård.

7 «Var Knut på fisketur?» Hun fortsatte å gå, uten å si noe. Helt til han trodde at hun ikke kom til å svare. Da hun endelig snakket, var det med en stemme som hørtes ut som om den så seg over skulderen. «Det er det som er så rart,» sa hun. «Vi aner ikke hva han gjorde der.» «På sjøen, mener du?» «Sjøen?» Hun så forvirret på ham. «Han ble funnet på Dalen. I elva som renner ut i Bandak.» Et sted inne i Max Fjellanger var det noe som prøvde å åpne seg. Et sår, en tvil som aldri var blitt leget. «Det må føles merkelig for deg, som jobbet sammen med ham akkurat der.» «Hvor lenge ble han værende der etter at jeg sluttet?» spurte han. «På Dalen? Et års tid bare.» «Var han fortsatt i politiet da han?» «Nei, han hadde sluttet allerede da jeg traff ham.» Det overrasket Max. Han ville ha trodd at Knut var typen som ble i politiet til han nådde pensjonsalder. «Hva jobbet han med, egentlig?» «Han hadde ikke jobbet på mange år. Han var trygdet.» Max fikk seg ikke til å spørre hvorfor. Det var ikke langt igjen til parkeringsplassen, der sønnen ventet sammen med en håndfull andre, antagelig slektninger. «Snart blir det litt å bite i,» sa hun. «Du er hjertelig velkommen» Han løftet hendene avvergende. «Takk, men jeg har noe jeg er nødt til å gjøre.» Det var sant, han var nødt til å reise hjem igjen. Hun prøvde ikke engang å late som hun var skuffet. Hvem ønsker

8 egentlig en fremmed i familiens midte når man trenger hverandre som mest? «Da må du ha mange takk for at du kom. Som sagt: Knut ville ha likt det.» Max tvilte på det, omstendighetene tatt i betraktning. Karoline Abrahamsen trykket hånden hans med begge sine. Slektningene var i ferd med å sette seg inn i bilene. Max ville til å gå litt unna for å bestille en taxi, men ble holdt tilbake av en tanke. «Hadde han fortsatt kontakt med gamle kjente på Dalen?» «Nei. Jeg tror ikke han hadde vært tilbake siden han sluttet i jobben der oppe. Kjente ingen der lenger. Dessuten hadde han ikke nevnt med et ord at han skulle dit. Da det nærmet seg midnatt og jeg ikke kom i kontakt med ham på telefon, meldte jeg ham savnet. Neste morgen fant de ham i Tokkeelva.» I ansiktet hennes så han noe som lignet trass. Eller var det tvil? «Tror du det kan ha skjedd noe kriminelt?» spurte han lavt, for at ingen andre skulle høre det. «Man må jo stole på politiet,» sa hun. «Hvem skulle man ellers stole på?» Så gikk hun bort til en bil der sønnen allerede hadde satt seg bak rattet. Hun satte seg inn, og bilen rullet sakte over parkeringsplassen. Da de passerte Max Fjellanger, snudde hun på hodet og så på ham. Ikke noe mer. Bare et blikk. Åpent. Avventende.

9 KAPITTEL 2 PÅ BUSSEN GJENNOM Siljan og indre Vestfold hadde han stirret ut på åkre der kornet sto grønt og ungt. Gårdshusene lå i trygg avstand fra veien og innsyn utenfra, store bygninger lukket rundt et tun, slik de hadde ligget i hundrevis av år, omgitt av skogkledde åser med osp, bjørk og gran. En gravhaug ute på et jorde. En enslig kjempeeik med grener som fangarmer. Alt sammen hadde prøvd å holde ham tilbake. Det er dette du kommer fra, hadde det sagt med en stemme bare han hørte. Uansett hva du har blitt til senere. Det er dette du er. Men han hadde ikke latt seg overbevise. Det var for lenge siden. Tilbake på hotellet på Gardermoen følte han seg nesten hjemme igjen. Alle flyplasshoteller lignet hverandre til forveksling. Sånn alle flyplasser også gjorde det. Idet du ankom en internasjonal flyplass, ankom du egentlig utlandet. Et uspesifisert, anonymt utland, der alt var høvlet ned til et minste felles multiplum av komfort og forbruk. Max likte det, kjente han. Det var trygt. Han slo på tv-en og så litt på CNN. Det var den vanlige elendigheten. Ikke hjalp det å bytte til NRK heller. Han gjenkjente verken nyhetsoppleserne eller noe annet ved Dagsrevyen. Det var tross alt en halv mannsalder siden sist han så programmet. Men sakene var de samme som overalt ellers: krig, terror, klimakrise. Heretter ville begravelsene komme med stadig kortere mellomrom, tenkte han. Det var i femtiårene folk for alvor begynte å dø. I fjor var det Ann, nå altså Knut Abrahamsen. På Max virket det som om kreften tok de fleste. Men ikke Knut. Knut hadde druknet.

10 På Dalen. Det banket svakt i det gamle såret. Tvilen som aldri hadde grodd. Han så for seg schæferhunden som sto bundet til tuntreet på Homme gård mens den bjeffet og prøvde å komme seg løs. Og lensmann Jørgen Homme som sa, med frost på stemmebåndene: «Bruker du bikkja, er det det siste du gjør i denne jobben.» Han hadde gitt seg uten kamp, og fortalte det aldri til noen. Ikke engang til vennen og kollegaen Knut Abrahamsen som han jobbet sammen med hver dag. Men tvilen slapp aldri taket, tvert imot vokste den, og han sluttet i politiet, bare to år etter at han var ferdig utdannet. Han hadde ikke vært lagd av det rette stoffet likevel. Han hadde sviktet da det gjaldt. Kort tid etter begynte han et nytt liv i USA. Traff Ann og giftet seg. Tjueåtte gode år, før hun døde i fjor. År da de sammen bygde opp et privat etterforskningsbyrå. Det var blitt så stort nå at han ikke lenger etterforsket selv, men var begravd i administrativt arbeid. Han hadde rett og slett gjort suksess. The American way. Og likevel hadde såret av tvil aldri lukket seg helt. Riktignok merket han i lange perioder ingenting til det. Men så, plutselig, var det der igjen. Midt i en samtale. Mens han satt fast i rushtrafikken. I sengen om kvelden. Tvilen og feigheten. Han skulle ha trosset lensmannen, eller i hvert fall rapportert den bisarre oppførselen hans. Han skiftet tilbake til CNN, men greide ikke å følge med på nyhetene. Dette andre hadde klort seg fast i hjernen. Knuts uforklarlige tur tilbake til gamle trakter. Karoline Abrahamsens blikk. Schæferen som sto på to og rykket i lenken, fordi den som erfaren sporhund hadde gjenkjent tegnene på at en leteaksjon var i gang. Med en geip, som om det bød ham imot, åpnet han laptopen, og logget seg på hotellets nettverk. Så skrev han «Eidsborg» i søkefeltet den lille grenda like ved Dalen,