Leder. Torunn Johansen. 3 Filologen 04/10 Feelgood. Leder

Transkript

1 3 Leder Det kjennes godt å presentere Filologen i nytt format. Vi i redaksjonen har i det siste jobbet med tidsskriftets profil og funnet ut hvordan vi vil at tidsskriftet skal være. Siden Filologen ble utgitt første gang i 1882 har både format og innhold variert, og i dag er det et allmennkulturelt tidsskrift av og for HF-studenter. Vi er stolte av de lange tradisjonene, men heller ikke redde for å tenke nytt og slippe til nye stemmer. Det skal ikke være skummelt å sende inn en tekst til oss, og vi i redaksjonen jobber med å være flinke til å gi konstruktiv tilbakemelding slik at bidragsyterne kan utvikle seg som skribenter. Resultatet av denne prosessen kan sees i dette nummeret, som på tross av den mørke tiden det er produsert i, oser av godfølelse og varme! Selv om dagene fortsatt bare blir kortere og mørkere, totusenogti er på hell mens vinteren fester sitt grep, har jeg bare en oppfordring: FEEL GOOD! Torunn Johansen filo lo g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitetet realister og filologer Leder

2 5 Eit perfekt bilete av eit romantisk indre Essay/pastisj 1 om Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke Silje Ulstein Der sit Silje. I lyset frå ei lita, firkanta taklampe ikkje så langt over hovudet hennar, det einaste lyset ho har, sidan alle dei andre rundt ho har skrudd av sine taklamper, lagt ullteppa sine over seg og prøver å sove (berre ein gut, som Silje ikkje har sett, sit heilt bak og speler spel på mobilen sin). Det vil altså seie: Silje sit på nattbussen. Luggen dett ned i augo hennar, men det merkar ho sjølvsagt ikkje, sidan ho sit konsentrert og les i ei bok. På setet ved sidan av seg har ho ein mini-pc, som ho innimellom tek opp på fanget for å skrive notat, og det ser ganske rart ut slik ho må ta kneet og brystet til hjelp for å halde både bok og pc oppe samstundes. Boka ho les er Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug, ei bok ho har lese før, men som ho no fann ut at ho ville lese igjen, for å skrive eit 1 Skråstrek pastisj: Fordi eg delvis kopierar Gunnhild Øyehaugs stil og brukar ein del av hennar litterære grep, som eg gjer til mine eigne. Faktisk er det litt morosamt at eg samstundes som eg fortel at eg brukar ein del av Gunnhild Øyehaugs litterære grep, faktisk brukar eit av Gunnhild Øyehaugs litterære grep! Forhåpentlig utan å parodiere. Dessutan skriv eg på nynorsk, noko eg ikkje har gjort på 3 år, som den svikefulle sunnmøringen eg er, for å gjere det enda tydeligare at eg etterliknar ho. Silje Ulstein Eit perfekt bilete av eit romantisk indre

3 6 7 essay. For nokre veker sidan snakka ho nemleg med ei venninne om kvifor ho syntest boka var så morosam, og ho meinte at det hadde med all denne distansen å gjere, som er i boka. Den er ganske ironisk, meinte Silje, med alle desse kommentarane som kjem umelde og liksom gjer narr av dei tankane og draumane som desse personane har, og det spesielt når det gjeld Sigrid, som er hovudpersonen i boka. Boka gjer rett og slett litt narr av den romantiske komedien, meinte ho, slik personane ladar opp kvar hending til noko meiningsfullt, som til dømes når Sigrid finn ei bok, og tykkjer mannen på forfattarportrettet ser ho. Men no då ho les boka på nytt, tykkjer Silje det er vanskeleg å seie noko om dette. Det er så mange distansar på så mange nivå i boka, og samstundes også ein god del nærleik. Ho finn mellom anna at Gunnhild Øyehaug leiker seg med ei komplisert forteljarstemme, og at ho plantar ein heil del forvirrande element, og det gjer det kjempevanskeleg for Silje! For kven er det eigentleg som er ironisk? Det er det ikkje mogleg å seie, boka er ironisk i høve til sin eigen forteljarposisjon, som igjen er ironisk til personane, som igjen er ganske ironiske til seg sjølve! Det er som eit velkomponert skråblikk som aldri, og heile tida, skiftar fokus. Men etter kvart som ho les, gløymer også Silje å følgje med på dette. Ho berre les, og på eit bestemt punkt kjem det også eit HULK frå strupen til Silje, og det fløymer vatn frå tårekanalane og opp i augo hennar. Silje GRIN rett og slett, på nattbussen til Ålesund! No må det seiast ganske raskt at tårene ikkje begynner å renne nedover kinna hennes eller noko, og at det ikkje er nokon som legg merke til det. Men det må rett og slett vere noko som RØRER Silje ved denne boka. Då er det i alle fall ikkje snakk om berre ironisk distanse, for då hadde jo ikkje Silje tatt til tårane. Det må seiast at Silje nokre gonger kan likne litt på Sigrid, som er hovudpersonen i Vente, blinke. Eg kan til dømes seie at Silje likna på ho då ho for ei tid tilbake sto i dusjen og fortalde veggen om augo til Kong Ødipus. For det er nemleg slik at Ødipus ikkje kunne straffa seg sjølv på nokon annan måte, sidan han syntest det å døy var ei for barmhjertig straff, og sidan til dømes det å kappe av seg hendene (om det då hadde vore slik at Kong Ødipus hadde vurdert dette, noko Silje ikkje trur han gjorde, men det var den einaste andre straffa ho kunne kome på) på ein måte blei ei for konkret handling. Å stikke ut sine egne auger derimot, er ei symbolsk handling, fortalde Silje dusjveggen sin. Synssansen er den mest primære sansen, det er den som i første omgang sett oss, som då ikkje er blinde, i kontakt med røynda. Slik er det også det mest primære ved blodskamma, sidan Ødipus har sett på mor si og hatt lyst på ho. Dessutan, sa Silje, gestikulerande under dusjhovudet, er jo det å sjå noko eit ord ein også bruker om det å forstå slik Kong Ødipus har sett kva for grueleg handling han har gjort, og då vel å stikke ut augo for liksom å fjerne seg frå det han har forstått, og for å røme frå røynda, sidan augo er hans primære tilgang til denne 2. Og då kan vi vel nesten seie at Silje gjorde noko av det same, altså å rømme frå røynda, med å stå slik og snakke til dusjveggen sin. Men kvar blei det eigentleg av Silje? No har eg oppheldt meg så lenge hos den Silje som for ei tid tilbake sto i ein dusj i Oslo, at eg heilt har gløymt å følgje med på den Silje som var på veg til Ålesund. No er ho der ikkje lenger. Faktisk har det gått så lang tid at ho allereie har vore heime i Ålesund, og no er tilbake i Oslo! Og der står ho, på ein T-banestasjon med ein røyk i handa, og tenkjer: Vente, blinke er jo på mange måtar ein innvendig romantisk komedie! Eller, personane tenkjer seg at dei lever i ein romantisk komedie, samstundes som dei veit at det ikkje er slik. Sigrid veit når ho drøymer seg bort, men lar seg likevel rive med av draumane sine. Bane 3 glir inn framfor Silje, ho kastar røyken og tenkjer: Er det 2 Her ser det ut til at forfattaren har gått seg litt vill, sidan nesten ein tredjedel av essayet hennar handlar om ei heilt anna bok! Silje Ulstein Eit perfekt bilete av eit romantisk indre

4 8 9 kanskje slik, at alle karakterane i Vente, blinke liksom er delar av Gunnhild Øyehaug, mens Sigrid kanskje faktisk er Gunnhild Øyehaug? Det er ein slik tanke som ikkje er lov å tenkje, tenkjer Silje, på nynorsk til og med. Det er rett og slett litt historisk-biografisk av henne, å tenkje slik. Men ho meinar det jo ikkje sånn, at Sigrid er ein kopi av forfattaren sin eller at alt Sigrid gjer og seier og tenkjer er noko som forfattaren har gjort og sagt og tenkt, men ho meiner rett og slett at Sigrid er Gunnhild Øyehaug på eit anna plan! Då er det kanskje snakk om ein sjølvironisk distanse, tenkjer Silje, og kjenner at ho kanskje har dratt tolkinga si litt for langt. No sit Silje på T-bana, medan tankane om Vente, blinke surrar i det vesle hovudet hennar. Framfor ho sit ein eldre mann og lener seg mot vindaugskarmen. Han tykkjer Silje ser så veldig på han, men ho ser slett ikkje på den eldre mannen, ho ser bak han, for på golvet i midtgangen ligg ein ganske stor haug med augeeple og glanar på ho. Sjå på det, tenkjer Silje, der ligg ein øyehaug. No har eg ein mistanke om at Silje har sovna. «Søv du, Silje?». Ja, Gunnhild Øyehaug, no søv ho. «Ja, god natt, då.» God natt, Silje. Generasjonen i sentrum Eivor Elisabeth Daae Mæland Generasjon sex vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett, hevder sosiolog og feminist Hannah Helseth. Hun har skrevet bok om dagens unge jenter, og definert dem som «Generasjon sex». Med det mener hun jenter som er vokst opp i en seksualisert kultur der det å spille på og vise fram kropp er blitt et legitimt middel i kampen for å få makt og oppmerksomhet. Forfatteren undersøker hvorvidt seksualiseringen gir jenter makt, eller om den bekrefter jenters avmakt. Hun skriver engasjerende, lettlest og reflektert om utfordringene som møter unge jenter av i dag, de som kalles «likestillingens døtre». På grunn av det tilforlatelig enkle språket, kan en anta at det hun omtaler som Generasjon sex også er målgruppen for boka Generasjon sex. Men hvem er det? Jeg er ikke Generasjon sex. Mine seksten år gamle søstre er ikke Generasjon sex. Mine venninner, kusiner og bekjente er ikke Generasjon sex. Kanskje bekjentes bekjente er Generasjon sex. Nei, dette er ikke et utslag av naivitet: selvsagt innser jeg at vi påvirkes av samfunnet rundt oss, av normene som gjør seg gjeldende der, at det er betydelig høyere grad av promiskuitet i dagens norske samfunn enn det var da Eivor Elisabeth Daae Mæland Generasjonen i sentrum

5 10 11 min mor, som for øvrig er alt annet enn en feminist, vokste opp. Og ja, jeg har registrert at flere bekjente har slått seg opp som glamourmodeller, men noe sier meg at vakre unge piker til alle tider har ønsket og fått oppmerksomhet knyttet til sin kropp og sitt utseende. Det er som om det er en nedvurdering av dagens unge jenter, meg selv inkludert, å si at det eneste som preger oss, det eneste vi lar oss prege av, er samfunnets seksualisering. Vi er så mye mer! At det i flere miljøer er mer trendy enn trashy å kle av seg i full offentlighet, betyr ikke nødvendigvis at et flertall av unge, norske jenter heller vil kle seg nakne enn å bli oversett. Helseth har unektelig et godt poeng i at det å bli oversett kan være noe av det verste som kan ramme et individ i dagens realitysamfunn. Det er ni år siden Annette Young lå med Rodney i Norges første sesong av Big Brother, og det mangler ikke på jenter som poserer for å bli limt utover en magasinforside eller på annen måte spiller på kroppen sin for å få oppmerksomhet. Eventuelle kritiske kommentarer til en slik kroppsframstilling kan enkelt avfeies som puritanisme, misunnelse eller dømmesyke: Synes du ikke kvinner er vakre, eller? Og jo, en kan selvsagt anerkjenne kvinnekroppens skjønnhetsverdi. Sannsynligvis har man ikke mulighet til å la være. Dilemmaet inntrer først når samfunnets kvinneideal og den enkelte kvinnes interesser kolliderer. Spenningsfeltet mellom å skulle være et objekt og et subjekt på samme tid, blir til det Helseth kaller den schizofrene kvinnerollen. Ved å spille på sex, være frampå og freidig, kan en jente få makt over situasjonen. For det ligger en makt i kroppen, gjør det ikke? I jentekroppen, kvinnekroppen. Som salgsplakat, attraksjonsplaster. Kler en av seg, viser litt, men ikke for mye, så får en oppmerksomhet, ikke sant? Og alle vil vel ha oppmerksomhet!? Helseth presiserer at å bruke det enkelte mannlige teoretikere kaller for «feminin makt» er en svært tilfeldig, kortvarig og vanskelig øvelse, der en aldri kan forutsi om en i neste øyeblikk vil bli oppfattet som attråverdig eller patetisk. Kanskje litt begge deler? Det er fullt mulig å begjære og forakte noen på samme tid, noe de mange voldsepisodene mot prostituerte kan vitne om. Midt mellom det vulgære og det tilknappede må vanlige jenter finne sin plass, med utringning og korte skjørt på byen, men skjorte og langbukser på jobb. Eller omvendt. Helseth tar utgangspunkt i 17 år gamle «babydoll», en alminnelig jente som gjennom et nettintervju forteller hvorfor hun fotograferer sin egen rumpe og kløft for så å publisere bildene for poengutdeling på deiligst.no. Hele tiden skjuler hun ansiktet og verner om sin anonymitet. Kan det være at ansiktet er blitt mer privat enn kroppen, at sjelen, i mangel av et bedre uttrykk, må beskyttes mer enn det (kvinne)kroppen kan eller må? At det i flere miljøer er mer trendy enn trashy å kle av seg i full offentlighet, betyr ikke nødvendigvis at et flertall av unge, norske jenter heller vil kle seg nakne enn å bli oversett. Vi kler av og på oss på samme tid. For det er slettes ikke noe gøy å bli minnet på at det å pynte seg etter kulturens skjønnhetsidealer kan være det samme som å pynte seg med sine egne lenker. Ved å gå inn i rollen som kulturens kvinne kan man slutte med å være sin egen kvinne, hevder Helseth etter å ha analysert flere nyere kvinneantologier. Men kostnaden ved å melde seg ut av konkurransen, er at det er så mye annet man samtidig melder seg ut av. Selv om venninnegjengen er hjertens enige om at samfunnets skjønnhetskrav er teite, vil de allikevel syntes det er flaut om du møter opp usminket og i gamle malerklær på neste fest, med piggsveis og alpelue, og danser i ermekort topp med ubarberte armhuler. Og, skal Eivor Elisabeth Daae Mæland Generasjonen i sentrum

6 12 13 man være ærlig, er det ikke så mange som ønsker å opptre sånn, heller. De fleste vil passe inn, og om de absolutt skal skille seg ut, vil de i all fall gjøre det i tråd med kodeksene til en eller annen kul subkultur. Balansegangen mellom å skulle være fri og å skulle passe inn, å skulle vekke begjær uten å vekke forakt, å søke bekreftelse uten å ydmyke seg selv dette er, slik jeg forstår det, eksempler på utfordringer som skapes av den schizofrene kvinnerollen. Til tider oppleves lesningen av Helseths bok så ubehagelig at jeg må stille meg spørsmålene: Hva slags selvbilde får jeg, om jeg skal gå rundt og lete etter strukturer og mekanismer som er med på å holde mitt kjønn nede? Hvordan påvirker det mine ambisjoner, om jeg skal opplæres i alle fellene kvinner gjerne går i, slik at jeg selv må manøvrere gjennom et minefelt for å unngå å havne i noen av de samme? (Noe jeg garantert vil gjøre, og da får jeg nok ikke trøst, da vil jeg føle meg dum fordi jeg allerede visste om denne fella fra før.) Derfor er det nesten en lettelse når Helseth refererer flere mannlige kjønnsteoretikeres synspunkter. De hevder at til tross for menns økonomiske, sosiale og politiske dominans, er det fortsatt kvinnene som egentlig bestemmer, gjennom at det er de som gir bort mest gratisarbeid og har lederskap i og omkring hjemmet, og dermed utøver en betydelig grad av usynlig makt over mennene sine. Gavegiveren får en nesten uendelig makt over den hun gir gaven til, nemlig mannen og barna sine, og hvilke menn ønsker egentlig å framstå som bakstreverske, dominante eller kvinnefiendtlige i dagens samfunn? Menn blir undertrykt på det som tradisjonelt har vært kvinnenes områder, fortsetter argumentasjonen, som avslutter med at kvinner undertrykker menn ved å bruke sin feminine makt. At kvinner som gruppe bruker mye tid og krefter på å føle seg mindreverdige i sin streben etter å passe inn i samtidas kvinnebilde, vises det liten forståelse for, og Helseth bruker da skjønnhetstyranniet, spiseforstyrrelsene og kvinners dårlige psykiske helse for alt det er verdt. Etter å ha bladd litt fram og tilbake i disse sidene, er det nærliggende å tenke at den mye omtalte krigen mellom kjønnene (som jeg i min naivitet tenkte bare var en klisjé brukt i markedsføringen av romantiske komedier, men som faktisk er et begrep som brukes av flere kjønnsteoretikere, inkludert Helseth) dreier seg om hvem som har mest rett til offerrollen. Det som berører mest ved boken, er de personlige historiene, som fyller en slags litterær storesøsterrolle. Helseth er ikke redd for å gi av seg selv, og særlig voldtektshistorien er vond. Kapitlet om voldtekt er til tider svært deprimerende. Bekjentskapsvoldtekter er en vanskelig risiko å skulle forholde seg til, og vissheten om at store deler av Norges befolkning fortsatt mener slike voldtekter delvis eller i stor grad er offerets skyld, er alt annet enn hyggelig. Helseth avslutter kapitlet med å understreke at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å oppfordre gutter til å bli flinkere til å respektere jenter, og å oppfordre jenter til å bli bedre til å unngå overgrepsliknende situasjoner. Egenkjærlighet, etterfulgt av kjærlighet, er løsningen Helseth byr på generasjon sex utfordringer. Disse begrepene synes jeg blir vel rosenrøde, og jeg velger å omtolke dem til selvrespekt og respekt ovenfor andre. Med en god dose selvrespekt blir det ikke verdens undergang om en skulle bli litt oversett iblant. Eivor Elisabeth Daae Mæland Generasjonen i sentrum

7 Uten tittel Fernando Pessoa Oversatt av Heidi Jansen La gudene ta fra meg I deres overlegne Dom, avgjort i hemmelighet Kjærlighet, ære og rikdom. La dem ta det, men la meg ha igjen Få ha igjen bare Denne klare og alvorlige kjennskapen Til tingene og vesenene. Lite bryr jeg meg om Kjærlighet eller ære. Rikdom er et metall, berømmelse et ekko Og kjærligheten en skygge. [ ] Demogorgon I gata full av sol står det hus og går det mennesker. En tristhet full av redsel gjør meg motløs. Jeg føler at det kommer til å skje noe på den andre siden av fasadene og bevegelsene. Nei, nei, ikke dette! Alt unntatt å få vite hva Mysteriet er! Universets overflate, og Senkede Øyelokk, Løft dere aldri! Blikket fra den Evige Sannheten kan det ikke være mulig å holde ut! La meg leve uten å vite noe, og dø uten å få vite noe! Årsaken til at noe finnes, at vesener finnes, at alt finnes, Må bringe en galskap større enn avstandene Mellom sjelene og mellom stjernene. Nei, nei, ikke sannheten! La meg få beholde disse husene og disse menneskene; Akkurat slik, uten noe annet, disse husene og disse menneskene. Hvilken grusom og kald pust tar på de lukkede øynene mine? Jeg vil ikke åpne dem så lenge jeg lever! Å Sannhet, overse meg!

8 17 Uten tittel Fernando Pessoa Oversatt av Heidi Jansen Jul i Japan Maria Novikova I går snakket forkynneren av sine egne sannheter Med meg igjen. Han snakket om lidelsen til de arbeidende klasser (Ikke om den til personene som lider, som tross alt er de som lider). Han snakket om urettferdigheten i at noen har penger, Og at andre må sulte, som jeg ikke vet om det er sulten etter å spise, Eller om det bare er sulten etter andres dessert. Han snakket om alt det som kunne få ham sint. Så lykkelig den må være som kan tenke på andres ulykke! Så dum hvis han ikke vet at de andres ulykke er deres. Og ikke kan kureres utenfra, For å lide er ikke å mangle blekk Eller at kista ikke har jernbeslag! At det finnes urettferdighet er som at det finnes død. Jeg ville ikke gått et skritt for å forandre Det der de kaller verdens urettferdighet. Hadde jeg gått tusen skritt for det Var de fortsatt bare tusen skritt. Jeg aksepterer urettferdigheten som jeg aksepterer at en sten ikke er rund, Og en korkeik ikke har blitt en vanlig eik eller en pinje. Jeg delte appelsinen i to, og de to delene kunne aldri blitt like. På hvilken måte var jeg urettferdig jeg, som har tenkt å spise begge? Juletradisjon fins i Japan, men jul feires ikke på samme måte som i USA og andre vestlige land. Det har jeg sett selv i fjor og i forfjor. Første gangen jeg opplevde jul og nyttårsaften i Japan var under et 5 måneders studieopphold, som varte fra september til februar. Jeg og noen japanske og utenlandske venner var i Tokyo desember. Vi så at det var utrolig mye lys, spesielt små lyspærer og små halogenlamper festet til de fleste trær og inntil vegger, både i gater og inne i kjøpesentre. Det var også noen falske juletrær med lys i forskjellige farger. Det første jeg tenkte da jeg var i byen julaften, var at dagen ikke var særlig spesiell og koselig, det var folksomt i butikkene og forskjellige steder akkurat som på en hvilken som helst dag. Det var på en måte en fornærmelse at de ikke hadde koselige familiesammenkomster som Maria Novikova Jul i Japan

9 18 19 i Norge, at de ikke feiret jul på samme måte, men jeg forsto at deres kultur måtte få lov til å være annerledes. I Japan anses nemlig nyttårsperioden for å være viktigere enn juletiden. Første juledag hadde vi «julefest» på en restaurant arrangert av japanske venner. Men verken i eller utenfor restauranten tydet noe på at julen hadde kommet, for det var ingen julepynt, ingen spesiallaget julemeny og ingen snø. Andre gangen jeg tilbrakte julen i Japan, var hos en japansk vertsfamilie, der jeg var i 5 uker (fra desember til begynnelsen av januar). Familien besto av mor, far, en voksen datter og en sønn som var et par år eldre enn meg. Da julaften kom, var jeg sjokkert over at hele familien jobbet og oppførte seg som på en vanlig dag. Det var heller ikke julepynt inne eller ute. Men jeg fortalte familien noen dager i forveien at jeg kom til å gi dem en julegave: et vaffeljern! På julaften ga vertsmoren meg en liten pose som inneholdt en leppestift og et lite, tykt bomullstørkle med Ole Brumm påsydd. (De brukes ofte som personlig håndkle i Japan, siden japanere synes det er mer miljøvennlig å bruke gjenbrukbare ting enn å bruke papir og kaste det, noe som belaster miljøet mye. Alle toaletter i byen har toalettpapir, men ikke alle har håndpapir, så da kan personlige håndklær bli en redning.) Første og andre juledag var akkurat som julaften. Det var ikke noe juletre hjemme hos dem. Jeg fortalte dem at pinnekjøtt, ribbe og lutefisk kan inngå i en norsk julemiddag, avhengig av hvilken del av Norge man bor i. Det fantes ikke noe slikt kjøtt i Japan. Jeg fikk inntrykk av at Japan importerte eller imiterte amerikanske julemiddager med japanske smakstilsetninger og tilbehør. Jeg vet lite om amerikansk mat, så jeg kan ikke sammenligne amerikanske og norske julemåltider. Men det var mye smakfull bakerimat. Det beste jeg vet er gresskarmos og søte azuki-bønner, som ofte brukes i boller. I Japan, eller Tokyo og Chiba, der jeg har vært ofte, er de flinke til å pynte trær med lys i byer og kjøpesentre under juletiden. Under er et par tekster fra nettet jeg har oversatt, der du kan lese litt mer om julefeiring i Japan. Sammenligning av jul i Japan vestlige land Jul i Japan er forskjellig fra jul i vestlige land som USA eller Australia. Hovedreligionene i Japan er buddhisme og shintoisme, så julen er mer som en kommersiell begivenhet. Hovedfeiringen dreier seg mest om julaften, ikke første juledag. Det er vanlig å gi julegaver i Japan. Foreldre gir vanligvis gaver til barn, men ikke omvendt. Grunnen til det er at det er julenissen som kommer med gaver, så når barn ikke lenger tror på nissen, får de heller ikke gaver mer. De fleste japanske familier har et juletre hjemme, og nå begynner det å bli veldig vanlig å ha lys på utsiden av hus slik som du kan se i USA eller Australia. Jul i Japan for enslige kvinner For enslige kvinner i Japan er det veldig avgjørende å ha noen å tilbringe julaften med. Det er også viktig for dem hvor de skal tilbringe julaften, og hva slags gaver de får. Hele julekvelden må være veldig spesiell, strålende og romantisk. Japanske kvinner som har kjæreste har en tendens til å skryte av det, så kvinner som ikke har kjæreste er ikke særlig glad i å snakke om dette temaet. Om de skal være sarkastiske, hender det også at japanere sammenligner jul med en kvinnes alder. Kakebutikker i Japan prøver alltid å selge alle julekaker før julaften. Kaker som er igjen etter jul blir sett på som veldig gamle eller utgått på dato. Kvinner over 25 blir ofte omtalt som «usolgte julekaker». Det er en litt dårlig måte å spøke på. Men nå for tiden er gjennomsnittsalderen for giftermål endret, det er flere og flere som gifter seg sent. Så denne spøken er blitt historie. Nå som julefeiring er blitt vanlig i Japan, er det ofte sammenstimlinger av folk rundt steder opplyst av julelys i desember. Selv om de er forskjellige fra julefester, holdes mange boonenkaisammenkomster blant medarbeidere og venner. Du vil se mange fulle folk i gatene i desembernettene. Boonenkai er en type fest som vanligvis holdes blant kontorkollegaer og sjefer (og også blant klubbmedlemmer og venner osv.). Bokstavelig talt betyr boonenkai «glem-året-fest», siden man skal bruke det til å glemme ubehagelige minner fra det gamle året og ønske nyttåret velkommen med et friskt og fredelig sinn. På festen forteller vanligvis sjefer om alt mulig, inkludert sitt privatliv, og fordi forholdet mellom medarbeidere på arbeidsplassen i Japan er litt strengt, benytter de anledningen til å glemme sin stilling og være mindre høflig (dette kalles Maria Novikova Jul i Japan

10 20 bureikoo). Som et eksempel på japansk høflighetskultur, har språket deres forskjellige måter å uttrykke de samme ord: Høflige ord, for å omtale en person som står høyere i rang, og ydmyke ord for å omtale seg selv når man har lavere rang. Disse ord brukes nettopp i formelle situasjoner som på arbeidsplasser. Kilder au/culture/christmas.html cs/japaneseholidays/a/newyeareve.htm au/culture/new_year.html Fra en rakkerløves munn Marianne Vahl solen er en løveblomst ikke en spøkelses-sol som får en til å miste kroppen det går bra selv om skyene er lukket og det ikke er sikkert at man kan lage dikt av smør jeg fortalte vannet et eventyr om hvorfor krabbene vasker håret og hvor glad jeg er glad for at jeg ble laget jeg er en rakkerløve som vifter med halen og tenker med tærne og snuser

11

12 Ijaza Nikolai Fullman inn i den store, romslige nakenheten Nikolai Fullman kroppen er et tempel, som de sier ribbena dine er en søylegang barn leker oppover ryggraden under formen ligger det virkelige under huden senene årer i nett: gjennom hendenes bevegelser begeret løftet til leppene heksameteret: jeg fører en haltende samtale med håndkleet hennes hun kler av seg de siste to årene og kaster seg ut i tjernet (vannet er sort brystene er hvite lommelykten vet ikke hvor den skal se) ansiktet

13 Epifanier Imants Ziedonis Gjendiktet av Marija Cabuskina Imants Ziedonis er en av Latvias mest spennende og positivt innstilte diktere. Han ble født i 1933 og lever fortsatt. Her er en av hans «epifanier» kortprosatekster. Ta på deg en hvit skjorte og skriv om morgenen. Skriv mens du er ung. Å holde på kjærligheten fram til alderdommen er det få som kan. Ta på deg en hvit skjorte og grav i jorda. Ta på deg en hvit skjorte og rens skoene til moren din. Ta på deg en hvit skjorte når du ikke har besøk. Vær alene. Vær glad i deg selv. «Når jeg er alene, føler jeg en grenseløs spenning, som om jeg hadde fått selskap av et fremragende, utmerket, vakkert menneske», sa en vis mann. Ta på deg en hvit skjorte og skriv til ungdommen. Ungdommen kommer med en sommerfugl i fletten. Den er sopran i koret på videregående. Den har hvite sko på. Noe har skjedd. Noe har skjedd med hasselnøttene. Du slår til, og hasselnøttene fordamper i gyllent støv. Var det sånn før også? Har du falt på kne foran sola? Jeg, den vakre tataren, gjorde det på toppen av Ai-Petri i vind og snø, og det var sol i øynene til min vakre tatarjente. Å store sol, rett en takk til faren min og moren min som ga meg et elskende hjerte! Rett en takk til deres far og mor! Vi har varme hender, vi vekket hverandre, vi tinte hverandre, vi fikk synsevne. Hvor lenge? Hvor lenge kommer vi til å beholde synsevnen? Fram til Grieg blir ferdig med å spille inn eventyret om Solveig? Fram til laksen slutter å klatre opp mot Amurelvas stride strøm, kjempe mot ussuriske bekker og forlate den gylne rognen i sanden? Du har gjennomsiktige fingre, gjennom fingrene dine ser jeg sola og pulserende blod. Sølvlaksen og gullrognen er inni blodet ditt. Hvor lenge? Ta på deg en hvit skjorte, så lenge du er ung. Og grav i jorda. Grav i jorda slik som ingen før deg har gravd i den. Verden sulter etter varme. Men å holde på kjærligheten fram til alderdommen er det få som kan. Du er varm i hendene, men noen er kalde. Hvem blir den første til å komme bort til den andre?

14 28 29 Nordisk råds filmpriser: Når feelbad er godt Marija Cabuskina I «Submarino» er personene maltraktert av omstendighetene og orker ikke å forandre noe i de kjipe livene sine. Blant de andre nominerte til filmprisen i 2010 er det en svensk animasjonsfilm som handler om en paranoid dystopisk fremtidsverden; en finsk dokumentarfilm om menn i sauna hvor annenhver replikk handler om død og ensomhet; og et islandsk drama som riktignok har morsomme og sjarmerende episoder, men ender med en aktualitet, vant denne filmen ikke. Et blikk på andre filmer som har vunnet Nordisk Råds filmpris viser en ganske trist tendens. To av dem sirkler inn tragisk oppvekst («Kunsten å gråte i kor» 2007, «Zozo» 2006); en av dem viser et absurd og fragmentert bilde av verden («Du levande» 2008); en annen problematiserer enkeltmenneskets kamp mot hjerteløse omgivelser («Mannen uten minne» 2002); en annen handler om en «Nordiske land ligger på selvmordstoppen», sier en av utvekslingsstudentene ved UiO, «De driver med for mange one-night-stands, drukner i alkohol og så tar de livet av seg.» En blasfemisk og oppblåst myte, skal vi tro offisiell statistikk, men likevel er det mange utlendinger som faller for dette bildet av Norden. Det er nå ikke sant at nordboere er et trist folkeslag: Statistikken viser få selvmord og høye tall når det gjelder trivsel og levekår. Samtidig fremstår den nordiske væremåten som kald og melankolsk for utlendinger. De synes nordisk kultur er preget av lite smilegymnastikk og mer interesse for det mørke og det uheldige. Denne interessen er et fremtredende trekk ved nordisk film. Sant nok det produseres mange positive filmer i Norden. Men hvis vi ser på kandidatene til Nordisk Råds filmpris, og de som har vunnet den, så ser vi veldig få verk som kan beskrives som oppmuntrende. Morsomme filmer kan du bare glemme. Etter at von Trier gikk av med seieren i fjor med den artistisk upåklagelige, men umåtelig dystre «Antichrist», tok hans våpenbror, Thomas Vinterberg, prisen for sin film «Submarino» i Denne fin-fine filmen omhandler tragiske temaer fra Københavns undergrunn. For Thomas Vinterberg markerer denne filmen tilbakekomsten i rampelyset etter den lange stille perioden etter hans første film, «Festen», i Det må sies at «Festen» ikke er verdens morsomste film. Imidlertid greier hovedpersonen å få et godt tak på livet sitt og rive seg løs fra sin grusomme barndom. I «Submarino» er personene maltraktert av omstendighetene og orker ikke å forandre noe i de kjipe livene sine. fatal ulykke som fremhever tilfeldighetenes makt i enkeltmenneskets liv. Den eneste filmen som kunne vært beskrevet som håpefull og positiv var den norske kandidaten, «Upperdog». Selv om filmen behandler alvorlige temaer som klasseskille, innvandring og senskader etter krigserfaringer, er det en glede å se hvordan personene konfronterer vanskelighetene, gjenfinner det beste i seg selv og ikke minst skaper kontakt med medmennesker. Livets tumulter er skildret mot en bakgrunn av lyrisk og luftig musikk av Mozart, og til tider lettsindig situasjonell humor. Men til tross for sin samfunnsmessige og tematiske hovedperson som bekjemper kjedsomheten ved å bli involvert i en krimhistorie («Drapet» 2005). Bare to av de ovennevnte, prisbelønnede filmene har en noenlunde lykkelig slutt. Riktignok favoriserer også andre filmpriser «tunge» filmer, men når sant skal sies kan alvorlige filmer ha en positiv vinkel. Imidlertid pleier de nordiske dramaene å være filmet på en langsom og undertrykt måte, de har lite dialog, og omstendighetene er ofte absurde og uoverkommelige. Helten er alene. Skurker finnes ikke. Plottet går amok mot tilskueren. Jeg satt i en kinosal i Reykjavik under den internasjonale filmfestivalen da Marija Cabuskina Nordisk råds filmpriser: Når feelbad er godt