3 Opprettelse av verneområder

Transkript

1 3 Opprettelse av verneområder Konsekvensutredere på befaring. Mot Sjunkfjorden. Foto: Eldrid Nedrelo

2 3 Opprettelse av verneområder 3.1 Saksbehandlingsregler etter naturmangfoldloven I naturmangfoldloven nr , 42, og 43 er det fastsatt særskilte bestemmelser om saks behandling ved opprettelse av verneområder. Naturmangfoldloven 41 (saksbehandling) Når et arbeid med vern etter dette kapitlet tar til, skal det innenfor rammene av annet til tredje ledd samt 42 og 43 legges til rette for en saksbehandling med best mulig samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørte nærings interesser og representanter for lokalbefolkningen, herunder utøvere av samisk kultur og utøvere av samisk næring, kommunen, fylkeskommunen, Sametinget og andre berørte myndigheter. Det samme gjelder når grunneier eller rettig hetshaver selv tilbyr områder for vern. Saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av vernet. Som ledd i saksbehandlingen skal det også innhentes kunnskap om andre mulige verdier i området. Forholdet til spørsmålet om samtidig oppstart av kommunalt og regionalt planarbeid etter lov 27. juni 2008 nr.71 om planlegging og byggesaksbehandling (plandelen i plan og bygningsloven) skal avklares med kommunen og fylkeskommunen. Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer etter plan- og bygningsloven og vern etter denne lov. Naturmangfoldloven 42 (kunngjøring av påtenkt verneforslag) Vernemyndigheten skal kunngjøre verneforslaget, med de viktigste følger det antas å få, i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Forslag til verneområder i sjø skal kunngjøres på en måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med forslaget. Grunneiere og rettighetshavere skal så vidt mulig underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes. På et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen, og i god tid før kunngjøringen, skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner mv. som har særlig interesse i tiltaket. Utarbeidelse av forskrift skal skje i et samarbeid med berørte sentrale myndigheter. Naturmangfoldloven 43 (høring av forslag til verneforskrift) Forslaget til forskrift skal sendes på høring etter reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven 16. Forslaget legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted og kunngjøres i Norsk Lysningsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Høringsforslaget skal beskrive området som forslaget omfatter, herunder verneformål og verneverdier, avgrensning av området og andre verdier enn naturverdier, samt de følgene forslaget antas å få, og gi en frist på minst to måneder for uttalelse. Forslaget legges frem til uttalelse for kommunen, fylkeskommunen og berørte statlige fagorganer, og for Sametinget hvis verneforslaget berører samiske interesser. Miljøverndepartementet (MD) har gjennom rundskriv T-3/99 gitt utfyllende bestemmelser til disse saksbe handlingsreglene. Rundskrivet gjelder i utgangspunktet ved opprettelse av nye verneområder, og ikke ved endring eller revisjon av gjeldende bestemmelser. Rundskrivet bør likevel anvendes så langt det er hensikts messig også i endringssaker og i arbeidet med forvaltnings planer for store verneområder. Rundskrivet er for tiden under revidering, men gjelder fortsatt inntil nytt rundskriv er utarbeidet. Viktige endringer i saksbehandlingsreglene som følge av naturmangfoldloven, og som ikke gjenspeiles i veileder/rundskriv T-3/99 er: Kravene til en inkluderende prosess for berørte grunneiere m.fl. er vektlagt sterkere, jf. 41 første ledd. Saksbehandlingsreglene i naturmangfoldloven gjelder også ved frivillig vern, jf. 41 første ledd, 2. punktum. Naturmangfoldloven åpner for samordning mellom planarbeid etter plan- og bygningsloven og verneplanarbeid etter naturmangfoldloven, jf. 41 andre ledd. Det heter her at forholdet til spørsmålet om samtidig oppstart av kommunalt og regionalt planarbeid etter lov 27. juni 2008 nr.71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan delen i plan- og bygningsloven) skal avklares med kommunen og fylkes kommunen, jf. 41 andre ledd. 2

3 Minimumsfristen for å gi uttalelse til et verneforslag er utvidet til to måneder (kan fravikes for mindre endringer i eksisterende forskrifter), jf. 43 andre ledd. Kunngjøringen av oppstart av verneplanarbeidet skal beskrive området som forslaget omfatter herunder verneformål og verneverdier, avgrensning av området og andre verdier enn naturverdier, samt de følgene forslaget antas å få, jf. 42 første ledd. Det er ikke lenger særskilt krav om foreleggelse av vernplanen for kommunestyret, se likevel krav til kommunal involvering i 41 første ledd og 43 tredje ledd. Sametinget nevnes særskilt som organ som skal få forelagt forslaget dersom samiske interesser blir berørt, jf. 41 første ledd. Rundskrivet T-3/99 finner du her. Eksempler på melding om oppstart og annonsering av av verneplanarbeid finner du i kap Frivillig vern Bakgrunn Høsten 2001 gav Miljøverndepartementet (MD) og Landbruksdepartementet (LD) Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Skogforsk et oppdrag om å gjennomføre en evaluering av skogvernet i Norge. Rapporten fra NINA og Skogforsk ble lagt fram i Her anbefales det en betydelig styrking av skogvernet. I St.meld. nr. 25 ( ) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand og Stortingets behandling av meldingen blir det sagt at det er nødvendig å styrke skogvernet. For å dekke viktige faglige mangler skal det prioriteres å verne skogtyper i henhold til konklusjonene i den evalueringen av skogvernet som er gjort. I brev av 17. februar 2005 fra MD til Direktoratet for naturforvaltning (DN) og til svarende brev til Norges Skogeierforbund (NSF), har MD lagt de sentrale føringene for det videre arbeidet med skogvern. Videre arbeid skal bygge på følgende premisser: frivillig vern skal være en viktig strategi i det videre skogvernet opplegget skal fange opp områder som har høg verneverdi Saksgang Det er et mål at frivillig vern prosjekter skal være avsluttet i løpet av to år fra oppstart. For at arbeidet skal kunne gjennomføres på en mest mulig systematisk måte, lager DN prioriteringer for arbeidet. Prioriteringene bygger på NINA/Skogforsks evaluering av skogvernet i Norge, og angir hvilke tematiske/geografiske satsinger det legges opp til framover. Prioriteringen utarbeides i samråd med skogeierforbundet, aktuelle forskningsmiljøer og andre. Oppstart Skogeierforbundet gjennom skogeierforeningene legger forholdene til rette for skogeiere som vil tilby skog til vern, og tar kontakt med skogeiere som har aktuelle arealer for å avklare muligheter for vern. Skogeiere som ønsker å tilby skog for frivillig vern kan ta kontakt med den lokale skogeierforeningen. Skogeierforbundet samordner med NORSKOG der det er aktuelt. Når alle grunneierne er enige, oversendes tilbud om aktuelle områder til Fylkesmannen (FM) med kopi til DN. Tilbudet fra skal omfatte kartfesting av området, eventuell dokumentasjon av miljøverdier, informasjon om involverte grunneiere, informasjon om skogtakster for området og eventuelle vilkår for tilbudet. Avklaring av aktuelle områder Når det foreligger tilbud fra aktuelle grunneiere, vurd erer FM disse og gir en tilbakemelding til DN og til grunneierne om dette er et tilbud det er aktuelt å vurdere videre. I denne fasen er det aktuelt å gjøre befaringer/gjennomføre møter. I tillegg til grunneierne er da skogeierforbundet/-foreningene, FM aktuelle deltakere, evt. andre. I områder som er aktuelle å vurdere videre, blir det gjennomført naturfaglige og skogfaglige registreringer. Når resultatene av de naturfaglige regi streringene foreligger, må FM bekrefte ovenfor grunneier om området er interessant å gå videre med. FM kan på dette stadiet, i samråd med DN, velge å si nei til tilbudet om frivillig vern. Denne fasen avsluttes altså med en avklaring om hvilke områder en skal gå videre med i forhold til vern i medhold av naturmangfoldloven. 3

4 Verneprosess for aktuelle verneområder Partene forhandler deretter om vilkårene for å inngå avtale om frivillig vern. Forhandlingene bygger på forslag til avgrensning og forslag til verneforskrift utar beidet av FM, og på tilgjengelige skogfaglige data. Blir det enighet om erstatning og øvrige vilkår, inngås avtale om frivillig vern. Avtalen skal godkjennes av DN. Når det er inngått avtale om frivillig vern, kan det meldes oppstart av verneprosess i medhold av naturmangfoldloven. Saksbehandlingsreglene i naturmangfoldloven gjelder også for fri villig vern. Selv om frivillig vern bygger på at grunneier tar initiativ til vern skal saksbehandlingsprosedyrene følges, slik at det sikres at alle berørte parter blir hørt i saken. Staten dekker skogeiernes nødvendige utgifter til juridisk og teknisk bistand tilsvarende det som er vanlig i forbindelse med erstatningssaker ved ordinære verneprosesser. Det skal gjennomføres en felles høring lokalt og sentralt. Fylkesmannen oppsummerer høringen og sender tilråding til DN. DN gjennomgår saken og sender sin tilråding over til MD. Miljøverndepartementet forelegger forslaget for de andre departementene og fremmer deretter området for vernevedtak ved kongelig resolusjon. Ved undertegning av avtale om erstatning og betingelser tar skogeier og staten forbehold om at avtalen må reforhandles dersom høringen fører til at staten ønsker å endre grenser og/eller verneforskrifter som har betydning for erstatningen. Du kan lese om erstatning for frivillig vern i kap Konsultasjonsavtale med Sametinget Som urfolk har samene rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem. Denne retten er nedfelt i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 6. Norge skrev som første land under ILO-konvensjonen i Avtale om prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble underskrevet av kommunal- og regionalministeren og sametingspresidenten 11. mai Prosedyrene ble fastsatt ved kongelig resolusjon 1. juli Konsultasjonsprosedyrene forplikter regjeringen, departe menter, direktorater og andre underliggende statlige virksomheter til å konsultere med Sametinget så tidlig som mulig når det vurderes å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte. Statlige myndigheter skal gi Sametinget full informasjon på alle stadier i behandlingen av en sak. Målet med konsultasjonene er at det skal oppnås enighet om foreslåtte tiltak. Videre ble det den 31. januar 2007 inngått en av tale mellom Miljøverndepartementet og Sametinget om retningslinjer for verneplanarbeid etter naturvernloven i samiske områd er. Avtalen finner du på MD s internettsider. 3.2 Informasjonsarbeid Rundskrivet Saksbehandlingsregler etter naturvernloven omtaler de formelle kravene til melding og informasjon i forbindelse med verneplanprosesser. Rundskrivet er for tiden under revisjon, men gjelder fortsatt inntil nytt rundskriv er utarbeidet. Du finner en omtale av viktige endringer i saksbehandlingsreglene som følge av naturmangfoldloven, og som ikke gjenspeiles i veileder/rundskriv T 3/99 i kap Både i arbeidet med verneplaner og forvaltningsplaner er det viktig at det settes av tid i forkant av prosessen og at forvaltningsmyndigheten er åpen for, og har nødvendige møter/befaringer med grunneiere, brukere, rettighetshavere, organisasjoner osv. I denne sammenheng må en også vurdere behovet for, og sammensetning av lokale referansegrupper eller rådgivende utvalg. I tillegg til disse formelle kravene bør forvaltningsmyndigheten vurdere behovet for ytterligere informasjon Medvirkning Rundskrivet nevnt over, T3/99, beskriver en prosess for medvirkning i verneplanarbeid. Denne malen bør følges også ved utarbeidelse av forvaltningsplaner (se kap. 5.3) for større verneområder, særlig i områder med interessemotsetninger. Formålet med medvirkning i planarbeidet er ønsket om å opprette kontakt med grunneiere, brukere, rettighetshavere og organisasjoner for å fremskaffe informasjon om området, inkludert aktuelle brukerinteresser, samt for å få oversikt over eventuelle konflikter i en tidlig fase av arbeidet. Gjennom god og bred medvirkning er det et mål å komme fram til mest mulig omforente verne grenser og bestemmelser for det enkelte verneområdet. 4

5 Prosessen er sentral for å få et best mulig resultat både med hensyn på verneverdiene, for brukerne og for forvaltningen av verneområdene når vernet er vedtatt. Det er derfor viktig å involvere lokalbefolkningen i prosesser og planarbeid og sikre en god medvirkning. Lokal kunnskap kan også bidra til en bedre forvaltning. Medvirkning og innflytelse fra berørte kan bidra til et eierforhold til både verneområdene og planarbeidet. I tillegg til folkemøter i forbindelse med verneplanprosessen har enkelte fylkesmenn valgt å også ha såkalte åpne kontordager i de berørte kommunene. Det annonseres f.eks. i lokalavisene når og hvor det er det er mulig å møte saksbehandler fra forvaltningsmyndigheten. Det er viktig at de åpne kontorene legges til nærområdet for de berørte, for eksempel rådhuset, grendehuset, biblioteket eller den lokale kafeen. Mange synes det er lettere å komme med sine synspunkter under nære og mer uformelle forhold og under fire øyne, i stedet for på folkemøter eller på forvaltningsmyndighetens kontor Eksempler Både i forbindelse med verneplanprosessen og utarbeidelse av forvaltningsplaner er det viktig å gjøre saksdokumenter og annen informasjon lett tilgjengelig for berørte instanser og andre interesserte. De fleste bruker Internett aktivt i sine prosesser og lager ofte egne prosjektsider der bl.a. møtereferater, kart og rapporter fortløpende legges ut. Se: Eksempel fra verneplanprosessen for Sjunkan-Misten, Fylkesmannen i Nordland Forvaltningsplan Jotunheimen, Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Styringsgruppe og prosjektgruppe på befaring med reindriftsutøver som veiviser. Det er svært viktig å sikre god medvirkning ved å involvere berørte parter i planarbeidet, både med tanke på informasjonsutveksling og for å fremme en god for valtning av verneområdene. Foto: Eldrid Nedrelo 5

6 3.3 Konsekvensutredning for store vernetiltak Bakgrunn Bestemmelsene om konsekvensutredninger (KU) for større utbyggingstiltak i plan- og bygningsloven trådte i kraft i august I påvente av gjeldende forskrift er ble det i april 1994 gitt foreløpige retningslinjer for KU av store vernetiltak. Forskrift om KU ble fastsatt med virkning fra Denne forskrift en ble revidert , med virkning fra samme dag (Forskrift T-1281). Ny forskrift om konsekvensutredninger er fastsatt ved kongelig resolusjon av 26. juni 2009 i medhold av ny plan- og bygningslov av 27. juni og Du finner den og veiledningsmateriell til den nye forskriften på MD s internettsider her. I ny pbl. kapittel 14 gis det bestemmelser om KU for tiltak og nærmere bestemte verneplaner etter naturmangfoldloven. Bestemmelsene er i hovedsak lik tidligere bestemmelser, men med to viktige unntak. Bestemmelsene i kapittel 14 omfatter ikke KU for planer etter pbl. da disse reguleres av 4-1 og 4-2. Videre er det presisert at bestemmelsene også gjelder nærmere bestemte verneplaner Veiledningsmateriale For forskrift T-1281 av har Miljøverndepartementet (MD) utgitt en egen veiledningsperm med bl.a. forskrift, brosjyre og rundskriv. Rundskriv T-2/00 om hvordan KU-bestemmelsene skal praktiseres finner du her. Det foreligger en egen veileder til den nye forskriften om konsekvensutredninger. En oppdatert versjon av veilederen foreligger kun på Miljøverndepartementets nettside. Veilederen finner du her. Dette er viktig veiledningsmateriale for de som er ansvarlig for gjennomføring av KU. I kapitlet under finner du noe supplerende informasjon om KU for store vernetiltak Oppfangingskriteriene Oppfangingskriteriene (se boksen over) sier hvilke tiltak som skal konsekvensutredes. I vernesaker har man latt areal være hovedkriteriet, men for områder mellom km 2 skal også vesenlighetskriteriet være oppfylt. Per i dag finnes ingen presisering av oppfangs kriteriene i den nye veilederen. Rundskriv T-2/2000 om KU har imidlertid følgende presisering av oppfangingskri teriene til forskriften av (s. 63); KU-forskriftens 2 har bestemmelser om planer og tiltak som alltid skal behandles etter forskriften, jf. forskriftens kap. III. I følge 2 første ledd bokstav h omfattes: Nasjonalparker og andre verneområder større enn 500 km 2, eller større enn 250 km 2 dersom planene fører til vesentlig endring i dagens bruk for primærnæringene eller reiseliv i lokalsamfunnet. I følge KU-forskriften 21 om overgangsbestemmelser mellom ny og gammel forskrift, 1. og 2. ledd kommer ikke: Planer og tiltak som ikke var omfattet av forskriften av 1. april 2005 nr. 276 inn under ny forskrift dersom saksbehandlingen for planen, jfr. pbl , eller tiltaket var startet opp før denne forskriften trådte i kraft. For tiltak som er tatt opp til behandling etter den eldre forskriften skal øvrige bestemmelser i ny forskrift legges til grunn ved videre behandling av saken. Direktoratet for naturforvaltning (DN) er ansvarlig myndighet og Fylkesmannen er tiltakshaver for gjennom føring av KU. Dagens bruk omfatter pågående aktiviteter og aktivitet der det foreligger vedtatte planer ved oppstart av verneplanarbeidet. Med reiseliv i lokalsamfunnet menes reiseliv som drives av aktører i lokalsamfunnet innenfor verneplanens arbeidsgrenser, eller som har direkte økonomisk betydning for lokalsamfunnet. Spørsmål om et tiltak mellom km 2 kommer i konflikt med ovenstående kriterier må avklares før melding etter naturvernloven sendes på høring. Informasjon om dette innhentes fra kommunene. Det har allerede blitt reist en del kritikk til at kun primær næringer eller reiseliv kan utløse KU for områder mellom km 2. Andre næringer eller samfunnsinteresser som f.eks. kraftutbygging eller bergverksdrift kan også bli vesentlig berørt av et vernetiltak. I en vurdering om KU skal igangsettes, er det et avgjørende spørsmål hvorvidt utredningen vil gi vesentlige opplysninger som antas å ha betydning for utforming av verneforslaget og for avgjørelsen i saken. DN er derfor av den oppfatning at dersom 6

7 andre interesser enn primærnæringer og reiseliv blir vesentlig berørt, bør også slike interesser kunne utløse en KU. Eventuelt må man sørge for at den vanlige utredningsplikten etter naturmangfoldloven belyser konsekvens ene av vedkommende interesse på en tilstrekkelig måte. Uansett om det legges opp til en KU eller ikke, er det for områder på mellom km 2 svært viktig at Fylkes mannens vurderinger av behovet for KU kommer klart fram av meldingen om oppstart av verneplanarbeidet. Dersom et vern ser ut til å få store konsekvenser for dagens bruk i et område som er mindre enn 250 km 2, bør Fylkesmannen vurdere gjennomføring av en KU selv om arealkriteriet ikke er oppfylt. Ved utvidelse av eksisterende verneområder, er det utvid elsesarealet som skal være avgjørende for om en KU skal gjennomføres. Et unntak er i de tilfeller utvid elsen skjer i forbindelse med en endring av forskriften for det eksi sterende verneområdet. Dersom man da mener forskriftsendringen kan få vesentlige konsekvenser for dagens bruk av verneområdet, skal totalarealet av planområdet være utslagsgivende i vurderingen av igangsetting av KU Konsekvensutredningens innhold Selv om planmyndigheten står forholdsvis fritt til å definere innholdet og prosessen rundt arbeidet med planprogrammet, skal det ved utformingen av planprogrammet likevel tas hensyn til relevante rammer og krav til innhold og utforming som er gitt i forskriften 6 og vedlegg III. Planmyndigheten må selv vurdere i hvilken grad innholdselementene i vedlegg III er relevante for den aktuelle planen og hvordan de bør tilpasses planprogrammet. Utredningsprogram (UP) skal avgrenses til forhold som er vesentlige med tanke på miljø, naturressurser og samfunn, og sikre at KU fokuserer på det som er beslutningsrelevant. For innmeldte tema som ikke anses å være beslutningsrelevante, skal Fylkesmannen gi en kort redegjørelse for hvorfor en ikke fokuserer på dette i en KU. Det er en utfordring å avgrense tema og tidsperspektiv i utredningen. En KU skal være et supplement til den ordinære utredningsplikten etter naturmangfoldloven. Direktoratet har likevel valgt å lage utredningsprogrammet som en samlet utredningsoversikt. UP skal derfor omfatte både de kartlegginger som vil bli utført som en del av forberedelsen av verneforslaget og de utredninger KU-bestemmelsene krever. Dette vil som regel foregå parallelt og presenteres i samme dokument. Ved gjennomføring av KU må en sikre at utredningsplikten er oppfylt i tråd med utredningsprogrammet og KU-bestemmelsene. Kartlegging av naturressurser med tanke på eventuell framtidig virksomhet eller utbyggingsinteresser er ikke en del av KU-en. Spørsmål om erstatning som følge av vernet skal heller ikke tas stilling til eller avklares i forbindelse med en KU. KU-en skal basere seg på dagens og planlagt bruk. Dersom det ikke finnes planer om endringer av dagens bruk, skal tidsperspektivet likevel minst være fram til et vedtak om vern finner sted. Er det kjent at det vil bli endringer i f.eks. økonomiske støtteordninger som er avgjørende for bruken av et område på grunn av vernet, skal man ta slike kommende endringer med i betraktningene. KU-en skal ta utgangspunkt i et konkret verneforslag. For å få konsekvensene best mulig belyst kan det utarbeides alternative verneforslag. F.eks. kan verneforskriftens innhold, verneform eller areal variere der det ligger til rette for dette. Konsekvensene av verneforslaget skal alltid vurderes opp mot konsekvensene av et 0-alternativ. 0-alternativet skal beskrive den antatt framtidige situa sjonen i det berørte området dersom vern ikke gjennomføres. (Dvs. både det foreslåtte verneområdet og tilliggende områder dersom disse vil bli vesentlig berørt hvis vernet ikke gjennomføres). 0-alternativet bør baseres på eksisterende kunnskap om dagens situasjon og planer, målsettinger og retningslinjer for framtidig utvikling i området, f.eks. kommuneplaner, regionale planer osv., jf. KUforskriftens vedlegg III. I enkelte områder hvor det er vanskelig å si noe om framtidig utvikling, kan 0-alternativet avgrenses til å være en beskrivelse av dagens situasjon i berørte områder. KU og verneplanarbeid skal som hovedregel samordnes. Dersom en hører flere alternativer til avgrensning og forskrifter, skal meldingsfasen bl.a. bidra til innspill om hvilke alternativer som bør videre føres. Men det kan være vanskelig å konkretisere verneform, bestemmelser og avgrensning på dette stadiet i planprosessen. Dersom en ikke har et bedre grunnlag for å skissere restriksjonsnivå, skal en i denne fasen legge standard verneforskrifter til grunn (jf. kap. 3.6). 7

8 3.3.4 Saksbehandlingsregler Det er egne saksbehandlingsregler for henholdsvis verne plan prosesser og KU-prosesser. Disse er nøye beskrevet i respektive rundskriv. Når KU gjennomføres er det som tidligere nevnt ønskelig at KU og verneplanar beidet samkjør es i tid. Selv om en sam kjøring kan virke kompliserende vil den korte ned på den totale planperi oden. Samtidig unngår en dobbelt arbeid siden mange av kravene til utredningenes innhold er de samme i de to prosessene. Skjemaet under viser hvordan de to prosessene kan samkjøres. Ansvar Verneplan Konsekvensutredning Ansvar FM Utarbeide melding om oppstart Utarbeide melding med forslag til utredningsprogram FM FM Oppstartsmøte FM Offentlig ettersyn Offentlig ettersyn/høring FM Fastsette utredningsprogram DN FM Utarbeide verneforslag evnt. forvaltningsplan Utarbeide konsekvensutredning FM DN Faglig godkjenning FM Lokal høring Lokal høring FM FM DN Offentlig møte Offentlig møte FM DN DN Sentral høring Sentral høring DN DN MD Tilrådning om vern på grunnlag av FMs forslag og høringene til MD, dvs. for berede vernevedtak inkl. foredrag til kgl. res. Godkjenne konsekvensutredning Utarbeide sluttdokument DN DN MD Vernevedtak ved kgl. res. FM Offentliggjøre vedtaket med begrunnelse av hvordan konsekvensutredningen og høringsuttalelser er tatt hensyn til FM 8

9 Verneplanforslaget og KU kan framstilles i samme dokument. Eventuelt kan KU og tilhørende kartlegginger presenteres som vedlegg til selve verneplanforslaget. På den måten kan en unngå misforståelse om hva som er det egentlige forslaget til verneplan, samtidig som en hører KU-en som ligger til grunn for dette forslaget. I verneplanarbeidet er mange arbeidsoppgaver delegert fra DN til Fylkesmannen. Det er naturlig at tilsvarende oppgaver i KU-prosessen også ivaretas av Fylkesmannen, selv om de i saksbehandlingsreglene for KU er satt til ansvarlig myndighet, DN. Saksbehandlingsreglene for KU inneholder en rekke tidsfrister. Siden KU-prosessen skal gå parallelt med verneplanprosessen som erfaringsmessig varer i 5-10 år og med flere høringer, betyr det at en del av disse fristene ikke kan overholdes. Under finner du noen eksempler på en melding om oppstart av verneplanarbeid: Utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark. Melding om oppstart av verneplanarbeid og forslag til konsekvensutredningsprogram Verneplan for Ytre Hvaler. Melding om oppstart av plan- og utredningsarbeid, og melding med forslag til konsekvensutredningsprogram. Felles Fylkesdelplan og verneplan for Sjunkan Misten. Melding om oppstart av arbeidet etter plan- og bygningsloven 19-1 og naturvernloven 18. Melding med forslag til utredningsprogram etter plan- og bygnings loven Forslag til utredningsprogram Eksempel på kunngjøring om oppstart av verneplan arbeid: Verneplan for Ytre Hvaler Følgende oppgaver er i saksbehandlingsreglene (MDs veileder til KU-forskriften) lagt til ansvarlig myndighet, DN, men skal ved gjennomføring av KU for store vernetiltak ivaretas av tiltakshaver som er Fylkesmannen: Etter at Fylkesmannen har utarbeidet melding med forslag til UP skal Fylkesmannen sende meldingen på høring. Denne meldingen samordnes med melding om oppstart av verneplanarbeidet. Fylkesmannen skal oppsummere høringen og utar beider UP bl.a. på bakgrunn av den. DN fastsetter UP ut fra Fylkesmannens oppsummering av høringen. Fylkesmannen skal sende det fastsatte UP til dem som har uttalt seg til meldingen. Fylkesmannen sender KU på felles lokal og sentral høring i områder der ikke er samiske interesser. Denne høringen bør være felles for KU og verneplanforslag. I områder med samiske interesser skal Fylkesmannen sende KU på lokal høring. Det avklares i hvert enkelt tilfelle om FM eller DN skal være ansvarlig for sentral høring. Fylkesmannen skal arrangere et offentlig møte i høringsperioden (ved lokal/felles lokal og sentral høring). Fylkesmannen behandler uttalelsene etter lokal/felles lokal og sentral høring. DN skal så avgjøre om utredningsplikten er oppfylt og utarbeide sluttdokumentet etter høringen. Fylkesmannen skal sende kopi av sluttdokumentet til de som har avgitt høringsuttalelse ved høringen. DN sender kopi til de sentrale høringsinstansene i områder med samiske interesser. Det er viktig å informere om arbeidet med etablering av nye verneområder undervegs gjennom hele prosessen. Her er ett av tiltakene for å informere om planarbeidet og for å få innspill i forbindelse med utvidelsen av Ormtjernkampen nasjonalpark. Foto: Line Andersen, Fylkesmannen i Oppland 9

10 3.4 Midlertidig vern 45. (midlertidig vern) For å hindre skade på verneverdier kan departementet gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder. Overfor private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket, gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Når en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan Kongen ved forskrift fastsette begrensninger og forbud mot virksomhet og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens. For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke 41 til 43. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Virkningen av vedtak om midlertidig vern er begrenset til fire år etter at vedtaket ble kunngjort. Departementet kan forlenge virkningen av det midlertidige vernevedtaket med inntil to år. For å hindre skade på verneverdiene i et område, eller dersom en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan det treffes vedtak om midlertidig vern med hjemmel i naturmangfoldloven 45. Midlertidig vern vil normalt bare bli benyttet dersom det ikke er mulig å unngå skade/inngrep på annen måte. Tiltakshaver skal alltid anmodes om ikke å gjøre inngrep eller å gjennomføre annen uheldig virksomhet. Før det treffes vedtak om midlertidig vern, må det foreligge en viss kunnskap om verneverdiene. Det er imidlertid ikke noe krav om at verneverdiene er fullstendig kartlagt. Det er heller ikke et krav om at det allerede foreligger inngrep i området, men myndighetene må ha indikasjoner på at det er reell fare for skade. Det kan for eksempel være gjennom grunneiers egne utsagn eller at hogstmaskiner føres inn i området. Både områder på land og i sjø kan vernes midlertidig. Direktoratet for naturforvaltning er delegert myndighet til å fatte vedtak om midlertidig vern etter delegasjonsbrev fra Miljøverndepartementet 23. oktober For midlertidig vern av en bestemt naturtype, vil vernet gjelde alle lokaliteter av naturtypen, even tuelt innenfor et nærmere angitt areal, i motsetning til annet midlertidig vern som vil gjelde et konkret område. Det kan fattes vedtak om slikt vern inntil det er tatt stilling til om noen eller alle forekomstene bør beskyttes ved område vern eller gjennom reglene om utvalgte naturtyper i naturmangfoldloven. Vedtak om midlertidig vern er å anse som et enkeltvedtak i forhold til berørte parter. Direk toratets vedtak om midlertidig vern kan derfor påklages til Miljøverndepartementet. Eventuell klage skal i slike tilfeller sendes via DN. For vedtak om midlertidig vern gjelder ikke saksbehandlingsreglene i naturmangfoldloven 41 til 43. Saksbehandlingen skal likevel i utgangspunktet følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kap. IV VI. Partene skal med andre ord varsles og gis anledning til å uttale seg innen en angitt frist før vedtak treffes. I hastesaker kan likevel forhåndsvarsel unnlates, jf. forvaltningsloven 16 tredje ledd bokstav a. Om mulig skal også organisasjoner for berørte eiere/ brukere varsles. I slike saker skal Fylkesmannen snarest mulig ta kontakt med DN og avtale nærmere fremgangsmåte. Ved anmodning om midlertidig vern skal direk toratet blant annet ha tilsendt en kort redegjørelse om verneverdiene i området, hvor langt en eventuell verneplan er kommet, hva som er årsaken til situasjonen, hvilke tiltak som er gjort for å hindre skade/ ødeleggelse osv. I tillegg skal direktoratet ha tilsendt forslag til verneforskrifter med tilhørende kart som viser avgrensningen av området. Etter at det er truffet vedtak om midlertidig vern skal Fylkesmannen varsle berørte parter, offentlige og private instanser og sørge for at vedtaket blir kunngjort i lokalpressen. Direktoratet vil sørge for at forskriftene kunngjøres i Norsk Lovtidend og sende vedtaket til tinglysning. Når det treffes vedtak om midlertidig vern skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Saksbehandlingen kan munne ut i varig områdevern, beskyttelse av naturtyper gjennom andre bestemmelser i naturmangfoldloven, eller oppheving av det midlertidig vernet. I de tilfeller et midlertidig vern verken oppheves ved eget vedtak eller avløses av et permanent vernevedtak, vil det automatisk opphøre fire år etter kunngjøringen. Direktoratet for naturforvaltning kan etter delegasjon av 23. oktober 2009 forlenge varigheten med ytterligere to år. 10

11 3.5 Utarbeiding av vernegrenser og vernekart Vernekartet er en del av verneforskriften. Når den digitale avgrensningen av verneområdet (SOSIformat) importeres til Naturbasen, er dette den offisielle og offent lige ver sjonen av vernegrensen på digital form. Dette gjelder både vernefor slaget og den vedtatte vernegrensen. Vernekartet er også grunnlaget for merking av vernegrensen etter vernevedtak. Oppretting av feil på vernekart og digital avgrensning er både kostbart og tidkrevende. Derfor er det svært viktig å sørge for høy kvalitet på arbeidet med å lage vernegrenser og vernekart Arbeidsgrenser for vern Før Fylkesmannen utarbeider verneforslag skal det sendes ut en melding om oppstart av verneplanarbeidet, jf. rundskriv T-3/99 kap. 2.2, (rundskrivet er under revidering). Meldingen om oppstart skal legge opp til en drøfting av vernegrensen. Det må derfor lages et kart med en foreløpig og omtrentlig avgrensning av det fremtidige verneområdet. Detaljert avgrensning med en rekke knekkpunkt bør unngås. Avgrenset område skal symboliseres på kart med en stiplet linje. I tegnforklaringen til kartet skal området omtales som Arbeidsgrense for vern Grensegang og grensebeskrivelse Det skal i utgangspunktet foretas en grensegang i forbindelse med utarbeiding av verneforslaget. Grunneiere/ rettighetshavere, og evt. andre med spesielle interesser knyttet til grensene, skal få tilbud om å delta på grense gangen. For store områder kan det i praksis være vanskelig å gjennomføre slik grensegang langs hele grensen. Med store verneområder menes normalt nasjonalparker, samt reservat eller landskapsvernområder på størrelse med nasjonalparker. Langs deler av grensen der det antas å være spesielle interessekonflikter eller behov (tettbygd strøk, hytteområder, landbruksdrift osv.), skal det alltid foretas grensegang av aktuelle grensepunkt. Grensepunkt skal merkes på kart, nummereres og måles inn med GPS. Det skal angis hvilken nøyaktighet punktene er innmålt med. Grensegang i forbindelse med utarbeiding av Trillemarka naturreservat. Foto: Knut Klev 11

12 Det skal også lages en grensebeskrivelse. Grensepunktene beskrives da ut fra terrengdetaljer som f.eks.: Vernegrensa tar til der eiendomsgrensa for gnr. 1 bnr. 1 støter mot gnr. 2 bnr. 1 og følger denne grensa i vestlig retning til bekkekrysset mellom Sildrebekken og bekken fra Svarttjern. Videre følger grensa Sildrebekken ca. 150 meter til den store steinblokka på østsida av bekken. Grensa vinkler her i sørlig retning osv... Grensebeskrivelsen skal følge saken fram til vernevedtak, men vil ikke være en del av vernevedtaket. Den er likevel et svært viktig grunnlag for arbeidet med merking av vernegrensen. Alle grensepunkter som er befart i felt skal avmerkes midlertidig i marka med merkespray eller merkepinner der det ikke er godt nok grunnlag for spray. Grensepunktene skal dokumenteres med et foto. Foto skal vise grensepunktet og retningen mot neste grensepunkt. Koordinater til grense punkt som ikke befares tas ut fra Økonomisk kartverk (1:5.000). Der Økonomisk kartverk ikke finnes, f.eks. i fjellet eller på kysten, tas koordinatene ut fra Statens kartverks kart N50 i M711-serien (1:50.000). Selve merkingen av vernegrensen er omtalt i kap Verneforslag Grenseforslaget skal utarbeides i et GIS, og med størst mulig grad av nøyaktighet. Nøyaktigheten bestemmes av arbeidsunderlaget. Kvaliteten på den digitale avgrensningen økes ved å følge noen grunnleggende GIS-teknikker: Grensen bør konstrueres og ikke tegnes. Som kartgrunnlag benyttes N50 (1:50.000) eller større målestokk. Større målestokk (1:5.000) bør benyttes for små verneforslag og på deler av grensene der man trenger større detaljering. Ved bruk av eksisterende innmålte punkt (trig. pkt) eller grenselinjer må man snappe til disse punktene/linjene. Dette er nødvendig for å beholde samme posisjonsnøyaktighet som i kartgrunnlaget. Grensepunktene bør så langt det er mulig være kart festede detaljer som entydig lar seg gjenfinne i terreng et, og som er kartlagt med tilstrekkelig nøyaktighet. I tillegg til verneverdiene er det viktig å tenke på at grensen også skal være tjenelig både for brukeren (grunneier/rettighetshaver) og den som skal merke grensen. Eksempler på aktuelle grensepunkt: Tidligere merka og innmålte punkt som trig. pkt. og grensepunkt. Entydige kartfesta punkt, men som ikke er merka/ innmålt. Det kan være topografiske punkt som koller, bekkekryss mm. I sjø kan grensepunkt angis med en avstand fra land. De kan også angis med en avstand (eks. 200 m) og en retning (eks. 90 grader) fra bestemte punkter på land. Ved kystlinje kan grensepunkt være der grenselinje krysser kystkontur, dvs. kontur for middel høyvann. Grenselinjen skal primært gå i rett linje mellom grense punktene. Høydekurver, markslagsgrenser, stup og lignende skal ikke brukes som grenselinjer. Der det er mest hensiktsmessig kan grensen likevel følge: Eksisterende eiendoms- og administrative grenser: Unngå at vernegrensen krysser att og fram over eiendomsgrenser, med mindre dette er nødvendig for å ivareta verneformålet. Veger og jernbane: Oppmålte eiendomsgrenser langs riks-, fylkesveg og jernbane. Eventuelle bygge saksgrenser etablert av vegvesenet kan eventuelt benyttes. De er ofte målt inn, eller de har allerede en avstand fra midten av vegen. Vegvesenet har dessuten ofte tatt høyde for at anlegg som trenger vedlikehold er innenfor disse grensene. Der hvor slike grenser ikke er oppmålt, kan en likevel angi vernegrensen som en bestemt avstand fra midten av veg eller jernbane. Dette gjelder særlig mindre veier, herunder også traktorveier. Vernegrensen bør primært trekkes så langt unna veg/jernbane at drift- og vedlikehold kan gjennomføres uhindret. Dette gjelder også behov for vedlikehold av kraftlinjer, snøskjermer etc. Dermed slipper en å sette egne unntak for dette i verneforskriften. Dokumenterte verne verdier skal likevel normalt tas med i verne om rådet. Vann og vassdrag: Her kan normalvannstand langs vann, innsjøer og elver benyttes. Hvis verneformålet også er i vannet/vassdraget, bør normalt hele vannet/vassdraget inngå i verneforslaget. Sjø: F.eks. midlere høyvannslinje der verneformålet kun er på land. Hvis verneformålet er i sjø kan dette angis som en avstand fra midlere høyvannslinje. 12

13 Vær oppmerksom på at eiendomsgrenser på kart ikke nødvendigvis er nøyaktige. Dette kan også gjelde kom mune- og fylkesgrenser. En eiendomsgrense på kart trenger heller ikke å være innmålt. Det kan være lurt å undersøke med Jordskifteretten, eller i kommunen, om det nylig er gått opp eller vil bli gått opp nye grenser. I så fall bør dette så langt råd tas med i arbeidsunderlaget. Når Fylkesmannen sender planforslaget til Direktoratet for naturforvaltning (DN) for faglig gjennomgang skal det i tegnforklaringen til kartet framgå at dette er Fylkes mannens høringsforslag. Ut over dette bør kartet utformes på lignende vis som selve vernekartet, jf. Kap Verneforslaget som sendes på høring må være så omfattende at det med rimelig sikkerhet fanger opp alle relevante verneverdier. Eventuelle utvidelser av verneområdet etter at det er sendt på høring, krever ny høring. Dette vil i så fall forsinke planarbeidet og er derfor svært uheldig. I spesielle tilfeller kan en sende flere alternative verneforslag på høring. Når verneforslaget sendes på høring skal det sam tidig legges inn i Naturbasen. Grensene til verneom rådet digitaliseres i samsvar med gjeldene versjon av SOSI og oversendes DN for import til Naturbasen. Oversendelsen må oppfylle DNs retningslinjer for kvalitetssikring av kart og egenskapsdata. SOSI på Statens kartverks internettsider Kvalitetssikring av kart og egenskapsdata Hvis Fylkesmannen tilrår å endre avgrensning sammen liknet med det opprinnelige verneforslag, skal dette framgå av kartet i Fylkesmannens tilrådning til DN. Den opprinnelige avgrensningen skal da vises med en stiplet linje. I tegnforklaringen skal den angis som Grense i høringsforslag. Slike endringer skal likevel ikke oppdateres i Naturbase. Naturbase skal kun inneholde den ytre avgrensning av verneforslaget inntil det forligger et endelig vernevedtak. For øvrig er det bare Miljøverndepartementet eller DN som formelt kan avgjøre at hele eller deler av verneforslaget ikke er aktuelt for vern. Når Fylkesmannen oversender sin tilrådning om vern til DN skal det på tegnforklaringen framgå at kartet er Fylkesmannens verneforslag, samt måned og år. Hvis DN senere tilrår en annen avgrensning overfor MD, skal det framgå at kartet er DNs verne forslag, samt måned og år Vernekart Vernekartet utformes etter DNs retningslinjer for vernekart. Retningslinjer for vernekart finner du her. Fylkesmannen må klargjøre vernekartet i god tid før vernevedtak. Eventuelle endringer i avgrensning som følge av sluttbehandlingen i Miljøverndepartementet, kan justeres helt til slutt. Fylkesmannen må sende verne grensen (SOSI fil, jf. Kap ) til DN senest en uke før vernevedtak. 13

14 3.6 Verneformer og forskriftsmaler I dette kapitlet presenteres ulike verneformer etter naturvern- og naturmangfoldloven. Det er laget standard forskriftsmaler for verneformene nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde og marint verneområde. Standard forskriftsmal skal være et hjelpemiddel for dere som utarbeider konkrete verneforslag. Den skal også vise vanlig restriksjonsnivå med forslag til språk og struktur i regelverket. Ulike områder kan imidlertid være svært forskjellige med tanke på verneformål, naturgrunnlag, bruk og framtidige utfordringer. Disse malene må derfor tilpasses lokale forhold og lokale problemstillinger når det gjelder både verneformål og brukerinteresser osv. Forskriften for et verneområde skal sette rammer for fremtidig virksomhet i området. Mange bestemmelser er tatt inn for å kunne styre bruken av området slik at det ikke oppstår unødige konflikter mellom bruk og verne formål. Målsettingen er at det ikke skal settes flere restriksjoner enn det som er nødvendig for å ivareta verneformålet. Verneforskriftene er et juridisk dokument, og det finnes juridiske formkrav til en forskrift. Rettslig klarhet og avgrensning mot det øvrige regleverk må tillegges avgjørende vekt når dokumentet utarbeides. Rettslig klarhet vil på sikt også være viktig for å forebygge og hindre uklarheter og konflikter. Nyere forskrifter er bygd opp slik at det først gis et generelt forbud mot inngrep/tiltak som kan skade eller redusere verneverdiene innenfor et område. Deretter kommer generelle unntak fra forbudet og egne bestemmelser som viser at det kan søkes om dispensasjon fra enkelte forbudsbestemmelser. Forvaltning av verneområder skal skje i tråd med bestemmelsene som er fastsatt gjennom verneforskrift ene. I tillegg vil både forvaltningsplan, instrukser/ retningslinjer fra overordnet myndighet (forvaltningshåndbok, klageavgjørelser osv.) og forarbeider til verne vedtaket (f.eks. foredraget til kongelig resolusjon) sette konkrete rammer for forvaltningen. De ulike forbudsbestemmelsene i en verneforskrift bør være av generell karakter, både for å avgrense forskriftene mot det øvrige regelverk, og for å fange opp tiltak/virksomhet som man ikke kunne forutse på vernetidspunktet. Forvaltningsmyndigheten for verneområder møter ofte eksempel på nye problemstillinger i form av ny teknologi, nye tekniske hjelpe midler, nye driftsmåter, krav om større komfort, bedre lønnsomhet, mer rasjonell drift osv. Det er derfor viktig at forskriftene utformes slik at forvaltningsmyndigheten kan fange opp nye tiltak og virksomheter og hindre at det oppstår unødvendige konflikter i forhold til verneformålet. Graden av rådighetsreguleringer varierer mellom verneformene og varierer også mellom områder innenfor samme verneform. Rådighetsreguleringene er generelt sterkest der verneformålet er å ta vare på sårbar, sjelden, villmarkspreget eller tilnærmet urørt natur. Verneformålet for det enkelte verneområde fremgår av forskriftene. Verneformålet vil ha betydning for forståelsen av enkeltbestemmelser i verneforskriftene. I naturreservatene er formålet knyttet til ivaretakelse av en eller flere bestemte naturtyper eller arter. Formålet i denne typen verneform vil derfor være mer spesifikk på hvilke naturfaglige elementer som skal ivaretas enn formålsbestemmelsene i nasjonalparker og landskapsvernområder der formålet er knyttet til ivaretakelse av større villmarkspregede områder eller landskap. Du kan lese mer om forvaltning av verneforskrifter i rundskrivet Forvaltning av verneforskrifter, DN november 2001, revidert februar 2010, jf. kap. 5. For hver av verneformene som beskrives under følger en gjennomgang av aktuelle inngrep og bruker inte resser og noen problemstillinger knyttet til dem. Flere av eksemplene som nevnes kan være vel så aktuelle i forhold til forvaltning av verneområder, som er nærmere omtalt i kap. 5. Vi har likevel valgt å ta dem med i kapittel 3 om opprettelse av verneområder. Dette fordi problemstillingene bør være kjent og diskuteres i forbind else med både avgrensing av et verneområde og ved utforming av vernefor skriften. 14

15 3.6.1 Nasjonalpark Som nasjonalparker opprettes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre natur inngrep, jf. naturmangfoldloven 35. Sentrale motiver ved vern av nasjonalparker er ivaretakelse av villmarkspregede områder, store økosystemer og vern av naturområder for friluftsliv. Kultur minner kan inngå som tilleggs begrunnelse i vernefor målet. I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av natur miljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en forut setning for å ivareta verneformålet, jf. naturmangfoldloven ledd. Det innebærer at nasjonalparker skal ha et strengt vernenivå. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen, jf. naturmangfoldloven ledd. Slik skal vi hindre inngrep i store urørte naturområder. Samtidig med vernevedtaket skal det som utgangspunkt legges frem et utkast til forvaltningsplan for området, jf. naturmangfoldloven 35 tredje ledd. Gjennom forvaltningsplaner skal verneforskriften for nasjonalparken konkretiseres, presiseres og utdypes. (jf. kap. 5.3 om forvaltningsplaner). Nasjonalparker kan opprettes både på privat og offentlig grunn. Vern av bl.a. nasjonalparker er vår del av den internasjonale innsatsen som gjøres for å sikre inngrepsfrie naturområder som grunnlaget for biologisk mangfold. Store verneområder sikrer komplekse økosystem og er en viktig faktor i arbeidet med å hindre utrydding av planter og dyr. Nasjonalparkene sikrer også store områder for utøving av friluftsliv, naturopplevelse og rekreasjon. De er derfor viktige deler av vår naturarv til kommende generasjoner. De fleste nasjonalparker er hjemlet i den tidligere naturvernloven 3. Disse verneforskriftene gjelder fortsatt (inntil Kongen bestemmer noe annet) selv om naturvernloven er opphevet gjennom naturmangfoldloven, jf. overgangsbestemmelsen i naturmangfoldlovens 77. Naturvernloven av : 35 (Nasjonalparker) Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep. I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvikning er en forutsetning for å ivareta verneformålet. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geografiske forekomster. Utkast til forvaltningsplan skal legges frem samtidig med vernevedtaket. Der det også er aktuelt med skjøtselsplan, skal den inngå i forvaltningsplanen. 34 (forskrifter om verneområder) Kongen i stadsråd fastsetter det enkelte verneområde jf. 35 til 39, ved forskrift. Overfor grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av forskriften, gjelder også lovens regler om enkeltvedtak. Forskriftsmalen for nasjonalparker fås ved henvendelse til Direktoratet for naturforvaltning Inngrep Hovedmotivet for å opprette nasjonalparker er å hindre inngrep i store inngrepsfrie naturområder og verne om landskap med planter, dyreliv, natur- og kulturminner. Nasjonalparkene skal alltid ha strenge bestemmelser som bl.a. innebærer forbud mot alle former for inngrep som kan skade verneverdiene. Forbudet mot tekniske inngrep er sentralt, og skal håndheves meget strengt ved vurdering av eventuelle søknader om dispensasjon. Naturen er blitt til gjennom millioner av år og nasjonalpark ene skal forvaltes i lys av det samme perspektiv. Det er svært viktig å være oppmerksom på små gradvise endringer som over tid kan endre eller skade verneverdiene. Eksisterende inngrep Uønskete inngrep som stammer fra tiden før verneplanarbeidet startet eller før nasjonalparken ble opprettet forekommer flere steder. Forvaltningsmyndigheten bør ta stilling til hva som skal/bør gjøres med slike inngrep, f.eks. gjennom en forvaltningsplan. Skal 15

16 det foretas sletting, reparasjon eller restaurering? Det kan være aktuelt å la inngrepet bestå når det er nødvendig for å opprettholde en virksomhet eller bruk. I andre tilfeller kan det være hensiktsmessig å gjenopprette naturverdiene. Dette kan gjøres ved å slette inngrepet og la naturen gå sin gang, eller ved aktive gjenopprettingstiltak. Før silke tiltak eventuellt iverksettes må det vurderes om en har med et inngrep eller et kulturminne å gjøre. Aktiv sletting av inngrep krever normalt grunneiers tillatelse, jf. kap. 5.4 om skjøtsel av verneområder. Nye inngrep Det er forbudt å etablere veger og andre varige inngrep som masseuttak, sandtak, tårn og master i nasjonal parker. I tilgrensende områder bør kommuner og grunneiere føre en restriktiv arealforvaltning. I randsonen til nasjonalparker kan det, samtidig med fastsetting av verneforskrift for nytt verneområde eller revisjon av verneforskrift eller forvaltningsplan for etablerte verneområder, fastsettes bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet jf. pbl bokstav c) annet ledd. Slike hensynssoner fastsettes gjennom kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Dersom veger og andre inngrep av tilsvarende omfang likevel etableres utenfor en nasjonalpark bør tiltaket være godt planlagt også med tanke på verneverdiene i til grensende områder. Slike tiltak må eventuelt ha en god landskapstilpassing, med tanke på både plassering, utforming, farge osv. Du kan lese mer om forvaltning av randområdene til verneområder i kap Bygninger Nasjonalparker er vernet mot oppføring av nye bygninger, både varige og midlertidige. Oppføring av nye bygninger er i strid med målsettingen om å ivareta inngrepsfri natur, og kan legge grunnlaget for en uheldig utvikling på sikt. Det er derfor ikke åpning for oppføring av nye private hytter for fritidsbruk. Det samme gjelder hytter for jakt- og fiske i nasjonalparker. Unntaksvis åpnes det likevel for at forvaltningsmyndigheten etter en nærmere vurdering kan gi tillatelse til oppføring av nødvendige nybygg i forbindelse med jord- og skogbruk, samt reindrift. Du kan lese mer om disse unntakene i kap om brukerinteresser under. I slike tilfeller skal det gjøres en grundig behovsvurdering. Både umiddelbare og langsiktige konsekvenser for naturmiljøet skal tillegges stor vekt i vurderingen. Unntaksvis er det åpnet for oppføring av nye turistforeningshytter i enkelte nasjonalparker. Dette er konkrete tilfeller som har blitt avklart gjennom verneplanprosessen, og det er da tatt inn i forskriften at det kan gis tillatelse til nybygging av hytter for allmennheten som er i tråd med forvaltningsplan. I andre tilfeller har det planlagte tiltaket vært omtalt i foredraget til kongelig resolusjon. Dersom slik tillatelse gis, skal hyttene ha en enkel standard og være åpne for allmennheten. I noen nasjonalparker kan det være aktuelt å gi til latelse til oppføring av små, enkle buer som er nødvendig i forbindelse med oppsynsvirksomhet. Med oppsynsvirksomhet i denne forbindelse menes orga nisert oppsyn med verneforskriftene og oppsyn hjemlet direkte i lov. Det skal ikke gis tillatelse til oppføring av bygg for å tjene et rent privat oppsynsformål, f.eks. i regi av en grunneier eller et grunneierlag for å utføre oppsyn på egen grunn. Etter forskriftsmalen for nasjonalparker åpnes det for at bygninger, anlegg og innretninger som har gått tapt ved brann eller naturskade kan gjenoppføres. I så fall, kan det settes vilkår i dispensasjonen i forhold til utforming. Den gamle bygningens fasade er ikke nødvendigvis beste løsning. Plassering av bygningen i landskapet bør også vurderes. Forskriftsmalen åpner også for at det kan gis tillatelse til å rive gamle bygninger, anlegg og innretninger og føre opp ny dersom den/det er av en slik forfatning at det er det mest hensiktsmessige. I slike tilfeller er det en forutsetning at ny bygning/nyttt anlegg har samme størrelse og er for samme bruk. Nye løsninger som er bedre med tanke på verneverdiene, eks. landskapsmessig, må kunne aksepteres. Forvaltningsmyndigheten må også kunne sette vilkår om bedre tilpasning til verneverdiene for det nye bygget. Dersom det er gått uforholdsmessig lang tid siden bygningen eller anlegget er gått tapt, kan denne bestemmelsen ikke benyttes som hjemmel for å få oppført noe nytt. Gjennom forskriften er det som hovedregel tillatt med vedlikehold av bygninger og andre anlegg. Dette inne bærer at ordinært vedlikehold og reparasjoner vanligvis kan utføres uten at det kreves tillatelse fra forvaltnings myndigheten. Som vedlikehold regnes tiltak eller arbeid for å opprettholde samme standard som bygningen hadde på vernetidspunktet. Dette omfatter normalt vedlikehold og utskifting av dårlige materialer eller forsterkninger. Vedlikeholdet skal ikke føre til at bygningene endrer fasade eller karakter, og skal heller ikke føre til en vesentlig standardheving av 16